Dokument 8:214 S (2020–2021) Representantforslag om et bedre og enklere boligmarked

Jeg viser til Finanskomiteens brev av 20. april 2021, hvor komiteen ber om min vurdering på ovennevnte representantforslag fra stortingsrepresentantene Hans Andreas Limi, Sylvi Listhaug, Silje Hjemdal, Tor André Johnsen, Morten Ørsal Johansen, Bengt Rune Strifeldt, Helge André Njåstad og Jon Engen Helgheim til uttalelse.

Boligmarkedet påvirkes av mange forhold, der noen i større eller mindre grad kan påvirkes gjennom politiske beslutninger. På kort sikt vil boligprisene ofte variere med endringer i etterspørselen. Etterspørselssiden er i hovedsak bestemt av befolkningsutvikling (herunder vekst, innvandring og sammensetning av befolkningen), sysselsetting, husholdningenes inntekter og formue og de forventede kostnadene ved å bygge og eie egen bolig, herunder lånekostnader og beskatning. Avkastningen på andre kapitalplasseringer og forventninger til fremtidig boligprisvekst spiller også en rolle. De aller fleste lånefinansierer boligkjøpet sitt. Rentenivået har derfor stor betydning for finansieringskostnadene og kjøpekraften i boligmarkedet. Tilgangen på kreditt påvirkes også av offentlig regulering av banker og finansmarkeder, herunder låneforskriften.

Ettersom det tar tid å bygge nye boliger, vil endringer i tilbudet påvirke boligprisene på litt lengre sikt. Tilbudssiden påvirkes av forventet boligbehov og hvor lønnsomt det er å bygge boliger, tilgangen på nye tomter og offentlige krav og reguleringer av byggenæringen.  

Som representantene peker på har boligprisene økt kraftig siden våren i fjor, særlig i Oslo. Den sterke prisveksten har først og fremst sammenheng med historisk lave utlånsrenter. Samtidig har offentlige støttetiltak bidratt til å holde inntektene i husholdningene oppe på tross av lavere økonomisk aktivitet. Smitteverntiltakene har begrenset forbruksmulighetene det siste året, og husholdningene har samlet sett spart mer av inntektene sine. Sammen med utstrakt bruk av hjemmekontor kan det ha bidratt til høyere betalingsvilje i boligmarkedet.

For å sikre en bærekraftig utvikling i boligmarkedet er det behov for en helhetlig politikk. Derfor arbeider regjeringen bredt når det kommer til spørsmål som berører boligmarkedet.

Regjeringen har gjort mye for å fremme tilbudet av boliger. Myndighetene har en særskilt rolle i å legge til rette for at det kan bygges nye boliger, gjennom regulering av tomter, smidige planprosesser og godkjenning av byggeprosjekter. Offentlige reguleringer skal ikke unødvendig forsinke eller fordyre plan- og byggeprosesser. Derfor har vi innført tiltak for å forenkle og forbedre regelverk, og vi har satset på digitalisering av plan- og byggesaksprosesser de siste årene.

Regjeringen har blant annet innført nye tidsfrister, hevet terskelen for innsigelser og åpnet for at større planendringer kan gjøres uten full planbehandling. Vi har etablert en permanent ordning hvor statsforvalteren samordner og eventuelt avskjærer statlige innsigelser, og kommunen kan nå ta en mer aktiv rolle og avklare motstridende interesser tidlig i planprosessen. Vi har forenklet dokumentasjonskrav og unntatt en rekke små tiltak på egen eiendom fra søknadsplikt. Regjeringen har dessuten fornyet og forenklet den byggtekniske forskriften (TEK17), og vi vil fortsette arbeidet med å gjøre byggereglene bedre, enklere og tydeligere. Digitaliseringen av plan- og byggesaksprosessene fortsetter. Regjeringen jobber også med flere forslag som kan gi mer effektive planprosesser, blant annet forenkling av prosessene ved fortetting og transformasjon og gjennomgang av reglene for utbyggingsavtaler.

Representantene mener at innsigelsesretten til offentlige myndigheter bør begrenses ytterligere og at det tar for lang tid før innsigelser avklares. Kommunenes behandling av arealplaner etter plan- og bygningsloven innebærer samordning med en rekke sektorlover, og statlige sektormyndigheter er etter loven forpliktet til å delta i planleggingen. Forholdet til jordloven, kulturminneloven, vegloven og naturmangfoldloven avklares gjennom planbehandlingen, slik at sektorlovbehandling ikke er nødvendig før et tiltak kan godkjennes. Dette er effektivt, og også en stor fordel for kommunene. Alternativet til innsigelsesinstituttet er at flere tiltak må behandles etter sektorlover, i stedet for at de avklares i planprosesser som er styrt av kommunene. De fleste hensyn kan på denne måten avklares i planprosessen lokalt, og resultatet er at svært få innsigelser sendes til avgjørelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Forslagsstillerne mener videre at det må settes tak på byggesaksgebyrene. Regjeringen mener at plan- og byggesakstjenester i kommunen skal finansieres av de som bruker tjenesten, og ikke over skatteseddelen. Regjeringen mener derfor at det ikke skal gås bort fra selvkostprinsippet i plan- og bygningsloven ved å fastsette en maksgrense for gebyr i hvert enkelt byggetiltak. Regjeringen mener likevel at rammene for bruken av selvkostprinsippet kan tydeliggjøres, da det er viktig at byggesaksgebyrene ikke er høyere enn nødvendig. Det bør også bli lettere for kommunene å beregne sine kostnader på byggesaksområdet, å fastsette riktig nivå på gebyrene og å utforme dem på en mer enhetlig måte. Vi arbeider derfor med en veileder om rammene for selvkostprinsippet på byggesaksområdet.

Representantene mener dessuten at regionale areal- og transportplaner hindrer effektiv boligutbygging, overprøver kommunale vedtak, og begrenser hvor og hva slags type boliger som bygges. Forslagsstillerne mener at dette ofte fører at prosjekter som kunne gitt folk billigere leiligheter eller småhus, ikke blir realisert. Etter plan- og bygningsloven avgjør fylkeskommunen hvilke regionale planer som skal utarbeides. Dette fastsettes i den regionale planstrategien som skal utarbeides én gang i hver valgperiode. Effektiv arealbruk og tilstrekkelig boligbygging er viktig i områder med press på boligmarkedet, og hvor det er nødvendig med gode regionale løsninger på tvers av kommunegrensene. I slike områder bør rammene for utbyggingsmønster og transportsystem fastsettes i regionale planer. For områder med lite utbyggingspress, vil lokale myndigheter kunne vurdere et mer differensiert bosettingsmønster der det er nødvendig, for eksempel for å gjøre det mer attraktivt å bosette seg i området.

Som representantene peker på, kan stigende boligpriser gjøre det vanskelig for unge å komme inn på boligmarkedet. Førstegangskjøpere er en prissensitiv gruppe, ettersom de gjerne har relativt lav lønn og liten egenkapital. Når boligprisene stiger mye, kan de derfor presses ut av markedet av dem med større kjøpekraft, eller de må pådra seg mer gjeld for å kjøpe bolig. Sterk boligprisvekst bidrar derfor til større ulikhet mellom de som eier bolig og de som på egenhånd skal inn i boligmarkedet første gang. I 2016, da tolvmånedersveksten i boligprisene var over 25 pst. i Oslo, gikk antallet førstegangskjøpere ned. Det ser vi ikke tegn til nå. Tall fra Norsk Eiendomsmeglerforbund, Ambita og Samfunnsøkonomisk analyse viser derimot at antall førstegangskjøpere har gått litt opp de siste årene. Alderen på førstegangskjøpere har holdt seg nokså stabil. 

Reguleringen av bankenes utlånspraksis er et viktig tiltak for å bidra til en mer bærekraftig utvikling i husholdningenes gjeld. Forskriften setter grenser for størrelsen på boliglån i forhold til boligens verdi og låntakers betjeningsevne. Formålet er å øke husholdningenes motstandsdyktighet ved boligprisfall. Kravene skal bidra til at færre husholdninger tar opp lån som setter dem i en sårbar situasjon. Forskriften er ikke ment å finstyre prisutviklingen i boligmarkedet. Dersom krav i forskriften lettes med mål om å fremme andre hensyn, for eksempel lettelser i egenkapitalkravet for førstegangs­kjøpere, kan det føre til ytterligere prispress. Det kan særlig påvirke boligene som førstegangs­kjøperne etterspør, og i neste omgang gjøre det vanskeligere for denne gruppen å komme inn på boligmarkedet.

For å sikre bankene handlingsrom til å gi lån til kredittverdige kunder, åpner utlånsforskriften for at en viss andel av bankenes utlån kan avvike fra kravene. Ved å benytte disse fleksibilitetskvotene, kan bankene innvilge lån til unge boligkjøpere som har god betjeningsevne, men ikke tilstrekkelig egenkapital til å oppfylle kravet til belåningsgrad. Bankene oppgir at de prioriterer unge boligkjøpere når de benytter kvoten, og Finanstilsynets årlige boliglånsundersøkelser indikerer også at bankene i stor grad benytter fleksibilitetskvoten på lån til førstegangskjøpere.

Dokumentavgiften har som formål å skaffe staten inntekter. Representantene mener at dokumentavgiften i større grad bør gjenspeile reelle kostnader for staten forbundet med boligkjøp. Avgiften er ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing av fast eiendom. Disse kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret.

Kommunene kan velge å skrive ut eiendomsskatt på bolig. I 2020 var det 231 av 356 kommuner som skrev ut eiendomsskatt på bolig i hele eller deler av kommunen. Regjeringen har redusert den maksimale eiendomsskatten på bolig og fritidsbolig fra 7 til 5 promille, samtidig er det innført en obligatorisk reduksjonsfaktor på 0,7.

I representantforslaget beskrives det at maksbeløp og årlig sparebeløp med skattefradrag i ordningen for boligsparing for ungdom (BSU) bør økes. Formålet med BSU-ordningen er å gi unge i etableringsfasen et særlig insentiv til å spare for senere kjøp av egen bolig. Skattefradraget bidrar til å øke avkastningen etter skatt på BSU-sparing og gjør dermed slik sparing attraktiv. Rammene for BSU-ordningen er økt flere ganger under denne regjeringen, senest fra årsskiftet. Siden 2013 er maksimalt årlig sparebeløp økt fra 20 000 kroner til 27 500 kroner, mens maksimalt samlet sparebeløp er doblet, fra 150 000 kroner til 300 000 kroner. Fra 2021 er ordningen blitt mer målrettet, ved at det ikke lenger gis skattefradrag for sparing i BSU når man eier bolig.

Regjeringen er opptatt av at boligmarkedet skal være velfungerende og effektivt. Det jobber vi kontinuerlig for å oppnå. Bolig har stor verdi for mange nordmenn, og den utgjør en stor del av formuen til folk. Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig som ønsker det skal kunne eie sin egen bolig.

 

Med hilsen

Jan Tore Sanner