Ekteskapsloven § 16a om fylkesmannens adgang til å reise sak om et ekteskap består eller ikke består

1. Innledning

Ekteskapsloven § 16a fastsetter at fylkesmannen kan reise sak for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består. Bestemmelsen ble vedtatt ved endringslov 19. desember 2003 nr. 119, og trer i kraft 1. mars 2004. Bestemmelsens forarbeider er Ot.prp. nr. 103 (2002-2003) og Innst. O. nr. 17 (2003-2004).

Det offentlige har i visse tilfeller rett til, og da som oftest også plikt til, å reise sak eller opptre i en sak som allerede er reist, for å sikre de offentlige interessene i saken. Etter ekteskapslov-en § 24 annet ledd har fylkesmannen som hovedregel en plikt til å reise sak for å få ekteskapet oppløst, hvis det foreligger sak om bigami eller et ekteskap mellom nære slektninger, og ingen av ektefellene selv reiser sak. Etter tvistemålsloven (tvml.) § 418 kan fylkesmannen opptre for å ivareta det offentliges interesser, i saker som anlegges for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består, eller for å få det oppløst etter ekteskapsloven § 24 første ledd. Fylkesmannen kan erklære anke og begjære gjenopptakelse. Ellers er inntreden i saken bare tillatt etter tvml. § 425, som regulerer tilfeller der en av partene dør under saken.

Tidligere fantes en bestemmelse i tvml. § 417 fjerde ledd som ga fylkesmannen en generell kompetanse til å reise sak for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består. Søksmåls-adgangen ble opphevet i 1991. Ekteskapsloven § 16a innebærer derfor en gjeninnføring av denne kompetansen.

2. Noen prosessuelle spørsmål

Som hovedregel er det opp til partene om de vil bruke rettsapparatet, reise sak, gjennomføre eller frafalle saker osv. Der en offentlig myndighet reiser sak som gjelder forholdet mellom partene, vil dette innebære et unntak fra denne hovedregelen.

Tvml. kapittel 28 inneholder en del prosessuelle særregler for ekteskapssaker. Det følger av tvml. § 417 annet ledd at dersom en ekteskapssak blir reist av den ene ektefellen, blir den andre stevnet som motpart. Blir saken reist av noen andre, for eksempel fylkesmannen, stevnes begge ektefeller som motparter. En umyndig ektefelle er også part, jf. tvml. § 419 og ekteskapsloven § 28 første ledd. Når sak er reist, kan vergen opptre til støtte for den umyndige.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken fylkesmann som skal reise sak i det enkelte tilfellet, legger departementet til grunn at tvml. §§ 17, 18 og 420 gjelder tilsvarende. Dette innbærer at det er fylkesmannen i det fylket hvor partene er bosatt, som i utgangspunktet kan gå til sak. Dersom saksøkte ikke er bosatt i riket, vil det være fylkesmannen i det fylket hvor ektefellene hadde sin siste bopel, som kan reise sak.

Forutsetningen for at fylkesmannen kan reise sak, er at domstolene har kompetanse til å behandle saken, jf. tvml. § 419a. For nærmere omtale av denne bestemmelsen vises det til Barne- og familiedepartementets rundskriv Q-15/01 s. 36-37.

3. I hvilke tilfeller kan det reises sak?

Ekteskapsloven § 16a gir fylkesmannen en generell kompetanse til å reise sak, og er i ut-gangspunktet ikke begrenset til visse typer saker. Ut fra lovens forarbeider vil imidlertid følgende sakstyper være mest aktuelle:

3.1 Ekteskap der det har vært reist bigamisak

I en bigamisak reist av fylkesmannen, der domstolen kommer frem til at det første ekteskapet er ugyldig (og det dermed ikke foreligger bigami), vil fylkesmannen med hjemmel i § 16a nå også ha adgang til å kreve fastsettelsesdom for at det første ekteskapet er ugyldig.

Dersom det ikke kreves fastsettelsesdom, vil domstolen avvise bigamisaken dersom den prejudisielt finner at det første ekteskapet er ugyldig. Slike prejudisielle avgjørelser blir gjerne lagt til grunn i andre saker, og det anses som uheldig at gyldigheten av det første ekteskapet ikke er endelig fastslått. Søksmål vil ikke være avhengig av partenes samtykke, men bør bare foretas hvis ikke partene selv reiser sak for å få en endelig avklaring.

3.2 Falsk identitet

Med den nye bestemmelsen har fylkesmannen også adgang til å reise sak der den ene eller begge parter har brukt falsk identitet ved inngåelsen av ekteskapet. Dersom ingen av partene i saken ønsker å gå til sak, anses ekteskapet for gyldig. Det anses generelt som uheldig sam-funnsmessig sett at et slikt ekteskap blir stående. Søksmål vil ikke være avhengig av at parte-ne samtykker til dette. (Dersom det er en annen persons identitet som er misbrukt, vil også den som «eier denne identitet», kunne reise sak.)

3.3 Ekteskap i strid med norsk rettsfølelse (ordre public)

Det følger av norsk internasjonal privatrett at et ekteskap inngått i utlandet vil bli anerkjent i Norge dersom det er formelt gyldig etter stiftelseslandets rett. De materielle vilkårene for å inngå ekteskap avgjøres etter partenes hjemlands rett. Et ekteskap inngått i utlandet vil imidlertid ikke bli lagt til grunn som gyldig dersom en anerkjennelse vil stride mot våre grunnleggende retts- og verdinormer, såkalt ordre public.

Søksmålskompetansen etter ekteskapsloven § 16a er ment å også kunne benyttes der det kan stilles spørsmål om et ekteskap inngått i utlandet, strider mot ordre public. Generelt er det grunn til å vise varsomhet med å underkjenne et ekteskap som ugyldig på grunn av ordre public, og det bør derfor bare unntaksvis reises sak for å få dette avgjort. Partene vil også selv ha muligheten til å reise sak.

Eksempler på ordre public-tilfeller er der ekteskapet er inngått under rettsstridig tvang eller for øvrig mangler samtykke, eller at ektefellene er svært unge. Et ekteskap som stiftes ved bruk av fullmektig, der vedkommende gis fullmakt til å velge ektefelle og å inngå ekteskaps-avtalen (valgfullmakt), vil i Norge kunne avvises som ordre public-stridig. Hvor unge partene må være før ekteskapet kan underkjennes, er ikke helt klart. Ved vurderingen må man ta utgangspunkt i en alder som ligger under norsk minstealder for ekteskap, herunder den alder som det er gitt dispensasjon for i medhold av ekteskapsloven § 1 tredje ledd. Ekteskap der partene er 11-12 år ved inngåelsen, vil ikke kunne anerkjennes i Norge . Etter ekteskapsloven har det som hovedregel ikke vært gitt dispensasjon til søkere under 17 år. Det finnes imidler-tid eksempel på at en 15-åring har fått tillatelse til å gifte seg. Søksmål vil ikke være avhengig av partenes samtykke.

3.4 Tvangsekteskap

Fylkesmannen har også søksmålskompetanse i saker som gjelder tvangsekteskap. Saksanlegg fra fylkesmannens side kan være til hjelp for en part som mener at det foreligger tvangsekte-skap, men som føler at det er for stor belastning å gå til sak selv.

4. Om rettsvirkningene av ugyldighet

En rettskraftig dom som kjenner et ekteskap ugyldig, innebærer at ekteskapet ikke anses for inngått. Ugyldigheten får virkning både fremover og bakover i tid; det foreligger ikke, og det har aldri foreligget, et gyldig ekteskap. Ugyldigheten har med andre ord vært til stede hele tiden. Partene vil bli registrert med sivilstatus ugift. Dette får betydning for eventuelle barn født i ekteskapet. Når partene anses for aldri å ha vært gift, kan det medføre at barna blir stående uten formell far i de tilfellene der farskapet er slått fast på grunnlag av ”pater est-regelen” i barneloven (dvs. at den som barnets mor er gift med ved fødselen, skal regnes som far til barnet). I disse tilfellene vil farskapsspørsmålet måtte løses etter de alminnelige far-skapsreglene i barneloven. Partene vil videre kunne kreve deling av partenes samlede formue som er felleseie, jf. ekteskapsloven § 57 bokstav d. Eiendomsforholdet mellom partene skal da vurderes som for ugifte samboere.

5. Hvorvidt det bør reises sak beror på en skjønnsmessig vurdering

5.1 Generelt

Bestemmelsen i ekteskapsloven § 16a er en ”kan-regel”, og det vil være opp til fylkes-mannens skjønn i det enkelte tilfellet å avgjøre hvorvidt det skal reises sak eller ikke. Bestem-melsen må imidlertid benyttes med varsomhet på grunn av de store konsekvensene en dom om ugyldighet kan få, jf. pkt. 4 over. Søksmålskompetansen bør bare benyttes for å få avklart prinsipielle saker. I vurderingen av om det skal reises sak eller ikke, må fylkesmannen veie behovet for avklaring opp mot følgene for de involverte partene. Også hensynet til at partene selv i utgangspunktet står fritt mht. hvordan de vil ordne rettsforholdene sine, taler for at bestemmelsen benyttes med varsomhet.

Momenter som vil være relevante i den skjønnsmessige vurderingen, er blant annet hvorvidt partene har barn sammen, partenes alder, hvor lang tid som er gått siden ekteskapet ble inn-gått, og kulturelle forhold som kan tale for at det vil anses mindre stigmatiserende dersom ekteskapet oppløses ved skilsmisse.

Departementet legger for øvrig til grunn at fylkesmannen ikke kan gå til søksmål i sak om tvangsekteskap dersom ekteskapet har vart i mer enn fem år, jf. tilsvarende i ekteskapsloven

§ 16 fjerde ledd som gjelder der det er partene selv som reiser sak.

5.2 Nærmere om tvangsekteskap

Tvangsekteskap kan være en stor påkjenning for den eller de som har blitt utsatt for det. I flere tilfeller har den som har blitt utsatt for tvangen, valget mellom å godta ekteskapet eller å bli utstøtt av familien. Muligheten for fylkesmannen til å reise sak i disse tilfellene må derfor brukes med varsomhet.

Det kan være vanskelig og svært tidkrevende å vurdere sannhetsverdien i en påstand om at et ekteskap er inngått under tvang. Det er ikke meningen at fylkesmannen i alle saker der det blir satt frem påstander om tvangsekteskap, skal gjennomføre inngående undersøkelser. Det må være de mer opplagte sakene at fylkesmannen benytter søksmålskompetansen, dvs. der det finnes nokså klare holdepunkter for at det kan foreligge et tvangsekteskap.

Et tilfelle hvor det kan være nærliggende at fylkesmannen reiser sak, er når det foreligger en straffedom for tvangsekteskap i saken, jf. straffeloven § 222 annet ledd, og tvangsekteskapet består. Selv om det foreligger en slik straffedom, kan det imidlertid være at vedkommende som har blitt utsatt for tvangen, heller ønsker å få ekteskapet oppløst ved skilsmisse, for eksempel av hensyn til barna.

Selv om bestemmelsen må benyttes med varsomhet, vil adgangen til å reise sak imidlertid ikke være avhengig av at en eller begge av partene ønsker det. Det må være fylkesmannens vurdering, på bakgrunn av informasjon fylkesmannen er i besittelse av, som avgjør om part-ene er i en slik tvangssituasjon at de ikke tør uttrykke seg mot tvangen.

6. Forholdet til andre offentlige instanser

Selv om bare fylkesmannen har fått søksmålskompetanse, vil andre offentlige instanser ha mulighet til å be fylkesmannen om å vurdere å reise sak. Dette bør i så fall bare benyttes unntaksvis, i prinsipielle saker eller der det vil være svært uheldig at situasjonen ikke blir avklart. Det bør ikke være slik at alle saker der en offentlig instans er i tvil om et ekteskap er gyldig eller ikke, skal legges frem for fylkesmannen.

Fylkesmannens søksmålskompetanse etter ekteskapsloven § 16a får ikke følger for reglene om offentlige og private organers taushetsplikt og opplysningsplikt. Hvorvidt en instans kan gi fra seg opplysninger uten å bryte taushetsplikten, er avhengig av de alminnelige reglene for taushetsplikt. En aktuell bestemmelse i denne sammenheng vil antakelig være forvaltningsloven § 13a nr. 1 (oppheving av taushetsplikt ved samtykke fra den som er vernet av taushetsplikten).

Med hilsen

Arni Hole e.f.

Tove Friisø