Avgjørelse i innsigelsessak, 02.02.00

Enebakk – Industriområde

Enebakk kommune – Innsigelse til reguleringsplan for Grevlingveien Sør

Det vises til fylkeskommunens oversendelse av ovennevnte sak ved brev av 14. desember 1999.

Sakens bakgrunn:

Enebakk kommunestyre vedtok den 4. mai 1998 at del av Strandvollen gnr. 90/50 omreguleres fra friområde til ervervsområde (industri). Området, som er på ca 400 kvm, ligger mellom Vågsvannet og Rv 155. Arealet tilhører nærings- og boligeiendom på den andre siden av riksvegen. Det benyttes i dag til parkering, oppbevaring av oljetanker og drivstoff-/bensinfylling.

Statens vegvesen fremmet innsigelse til planen ved brev av 13. januar 1998. Begrunnelsen for innsigelsen var hensynet til trafikksikkerheten og framkommeligheten på Rv. 155. Fra begrunnelsen siteres:

"Gnr. 90, bnr. 69 ligger mellom Rv. 155 og Våg-vannet, på motsatt side av riksvegen i forhold til etablert næringsvirksomhet på eiendommen Strandvollen. Hele eiendommen ligger innenfor byggegrensen mot riksvegen. Byggegrensen mot riksveger er 50 m, jfr. veglovens § 29.

Det foreligger heller ikke avkjøringstillatelse for eiendommen. Som kjent er vegvesenet svært restriktive med å tillate nye avkjørsler eller utvidet bruk av eksisterende avkjørsler langs riks- og fylkesveger. Dette er nedfelt i den vedtatte rammeplanen for avkjørsler, hvor Rv. 14\55 har holdningsklassen "meget streng". Så tidlig som i 1976 avslo vi søknad om avkjøringstillatelse til omsøkte eiendom.

Vi vil påpeke at arealet som foreslås omregulert er så lite at det ikke er mulig å manøvrere et kjøretøy større enn en personbil inne på eiendommen. Snuing/rygging ut i riksvegen tillates ikke."

Reguleringsvedtaket ble i tillegg påklaget av Statens vegvesen og av Fylkesmannen i Oslo og Akershus v/miljøvernavdelingen. Fra fylkesmannens klage i brev av 10. juni og 16 juli 1998 siteres:

"Arealets plassering og størrelse gjør at fylkesmannens miljøvernavdeling anser at det er liten mulighet for å etablere tilstrekkelig sikring av området mot eventuell forurensning og utslipp til Vågsvannet. Miljøvernavdelingen anser derfor at en omdisponering av arealet til planlagte formål ikke vil være forurensningsmessig forsvarlig og heller ikke forenlig med intensjonene i RPR for verna vassdrag, ivaretagelse av strandmiljøet eller forurensningslovens prinsipp om føre-var-holdning."

Når det gjelder klagene over kommunens reguleringsvedtak vises til at vedtaket ikke er gyldig når det foreligger innsigelse til planen. Det kan derfor ikke anses å foreligge et vedtak som kan påklages.

Fylkesmannen gjennomførte mekling i innsigelsessaken den 30. april 1999 uten at det ble oppnådd enighet mellom partene.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus anbefalte, ved oversendelse av innsigelsessaken til Akershus fylkesting ved brev av 9 september 1999, at innsigelsen fra Statens vegvesen ble tatt til følge.

Akershus fylkeskommune tok innsigelsen fra Statens vegvesen til følge ved Fylkestingets vedtak av 19. oktober 1999. Avgjørelsen ble begrunnet i hensynet til trafikksikkerheten samt til hensynet til Våg som del av varig vernet vassdrag.

Enebakk kommune vedtok den 19. november 1999 at fylkestingets avgjørelse ikke skulle tas til følge og at saken skulle sendes til Miljøverndepartementet for behandling jfr. § 27-2 nr. 2, tredje ledd i Forskrift om vedtekter for forsøk i Akershus fylkeskommune med overtagelse av Miljøverndepartementets myndighet til å avgjøre innsigelser etter plan- og bygningsloven

Miljøverndepartementet bemerker:

Forskrift om vedtekter for forsøk i Akershus fylkeskommune med overtagelse av Miljøverndepartementets myndighet til å avgjøre innsigelser etter plan- og bygningsloven § 27-2 nr. 2, tredje ledd lyder:

"På samme måte kan kommunen kreve Akershus fylkeskommunes vedtak oversendt departementet til avgjørelse dersom en godkjent innsigelse har ført til at vesentlige kommunale interesser er tilsidesatt ved den endelige godkjenning av planen."

Bestemmelsene i forskriften om anke over fylkestingets vedtak til Miljøverndepartementet er ment å være en åpning for statlig fagmyndighet og kommunen til å få saken vurdert i departementet hvor særlige nasjonale interesser eller særlig viktige kommunale interesser skulle tilsi dette.

Enebakk kommune har ikke dokumentert at den godkjente innsigelsen i denne sak har ført til at vesentlige kommunale interesser er tilsidesatt. Miljøverndepartementet kan heller ikke, ut fra sakens dokumenter, se at slike interesser foreligger her. Det vises i denne forbindelse til at vesentlighetskravet må tolkes slik at intensjonen med forsøket om overføring av myndighet til å behandle innsigelser til fylkestinget ikke svekkes.

På grunnlag av dette avvises Enebakk kommunes klage over fylkestinget i Oslo og Akershus sitt vedtak av 19. oktober 1999. Fylkestingets vedtak er etter dette endelig.

Kommunen underrettes ved kopi av dette brev.