Kap. 1 Innledning

Lov 18. mai 1990 nr 11 om stadnamn ble iverksatt 1. juli 1991.  Loven med forskrift gir regler for fastsetting av skrivemåten av stedsnavn, norske, samiske og finske, og om bruk av stedsnavn i flerspråklige områder.  Fra samme tid ble det opprettet en regional navnekonsulenttjeneste med sekretariat og konsulenter for de fire universitetsområdene og for samisk og finsk, og et sentralt stedsnavnregister ved Statens kartverk.

Loven og forskriften skulle etter planen evalueres etter 5 år, men arbeidet ble forsinket. En intern arbeidsgruppe har nå vurdert hvordan regelverket har fungert i disse årene. Gruppa har bestått av forvaltningsansvarlig for stedsnavn ved Statens kartverk Anne Svanevik, sekretær for navnekonsulenttjenesten for Østlandet med Agder-fylkene og for klagenemnda Terje Larsen og Halldis Sandsdalen, Kulturdepartementet. I perioder har Kåre Skadberg, Ingrid Dahlø og Ståle Løland fra Språkrådet og Nina Børge-Ask fra Kulturdepartementet deltatt i arbeidet. I denne runden har gruppa i hovedsak konsentrert seg om å vurdere virkningene av lovbestemmelsene, og foreslå endringer i henhold til dette. 

Gruppa har ikke gått inn på detaljene i forskriften i denne omgang. Forskriftens innhold vil bl.a. være avhengig av om det blir gjort lovendringer.  Det synes imidlertid klart at den bør forenkles betraktelig.  Slik den nå framstår, er den i hovedsak et redskap for navnekonsulentene/spesielt språkkyndige, ikke for saksbehandlere eller vedtaksorgan. De språklige spesialreglene bør kanskje gis som retningslinjer for navnekonsulenttjenesten. 

Hva er et stedsnavn i lovens forstand?  I § 1 i lov om stadnamn er det definert som ”namn på geografiske punkt, liner og område som kan kartfestast”.  I merknaden til paragrafen står det at loven dekker alle undergrupper så lenge ikke noe annet er sagt.  I praksis har det vist seg at dette ikke er klart nok, visse andre kvaliteter må også være til stede. Hva med Tromsø  lufthavn, Ringerike sykehus eller Vågå kyrkje?  Hva er stedsnavnet her? Er det hele sammensetningen eller bare første leddet? Og hva når et stedsnavn får et presiserende tillegg i form av retningsangivelse eller størrelse, f.eks. Øvrebø/Bø øvre, Storebø/Bø store? Skal en skille mellom de to sammensetningstypene?

Kommer skrivemåten av Berte Kanutte inn under loven dersom en bygning blir oppkalt etter henne som bar navnet en gang?  Det er klart at navnet kan plottes inn på et kart, men er det tilstrekkelig, eller bør det gjelde spesielle regler i slike tilfeller?

Det har vist seg å være en tidkrevende og omfattende affære å praktisere stedsnavnloven.  Forslagene gruppa legger fram, tar sikte på å forenkle saksbehandlingen for stedsnavnsakene og gjøre regelverket lettere tilgjengelig for dem som skal praktisere det, samtidig som det demokratiske og det navnefaglige aspektet blir ivaretatt.  I tillegg er det foreslått regler for vern av stedsnavn.  Hver for seg kan endringene synes små, men gruppa tror at den samlede effekten vil være betydelig.

De viktigste endringsforslagene tar sikte på

• å forenkle saksgangen
• å fjerne/myke opp bestemmelser som har vist seg å medføre uforholdsmessig mye arbeid, lokal strid og klagesaker
• klarere definisjoner 

I 1997 ble det gjennomført en spørreundersøkelse der landets kommuner og fylkeskommuner og berørte organer og organisasjoner ble stilt en hel del spørsmål med tilknytning til loven.  Resultatene av undersøkelsen er referert under de forskjellige punktene i rapporten.

I rapporten blir det vist til Stadnamnutvalets utredning NOU 1983:6 Stadnamn, Ot.prp nr. 66 (1988-89) Lov om stadnamn og Rundskriv V-5/94 fra Kulturdepartementet, som bl.a. innholder gjeldende forskrift.

1.2 Sammendrag

Kap. 2 inneholder forslag til ny § 1 om formål, som ikke var med i loven av 1990. Tidligere § 2 om virkeområde er tatt inn i samme paragrafen.

Det har vist seg nødvendig med flere og bedre definisjoner av sentrale begreper i loven, og disse er omtalt i kap. 3.

Kap. 4 drøfter regler for saksgang ved fastsetting av skrivemåte. Saksgangen etter någjeldende regler er omstendelig og tidkrevende, og står ikke i forhold til de ressursene som er til rådighet. I kapitlet drøftes problemer omkring lik behandling i alle typer navnesaker, ulike vedtaksorgan når navnet brukes i flere funksjoner, kunngjøring og saksgang for klagesaker. Gruppa foreslår forenklinger på flere punkter. Det foreslås bl.a. at primærfunksjonen som hovedregel skal være bestemmende når et navn blir brukt i ulike funksjoner, at Statens kartverk skal være vedtaksorgan for fastsetting av skrivemåte i all statlig sammenheng (unntatt for navn som får fastsatt skrivemåte av Kongen, Stortinget eller et departement), og at ansvaret for samordning av saksbehandlingen skal ligge hos vedtaksorganet. Saksgangen forenkles også, både ved førstegangsbehandlingen og klagebehandlingen.

I kap. 5 drøftes bruk av stedsnavn i forbindelse med sikring av bruk av vedtatte skrivemåter i offentlig sammenheng og bruk av stedsnavn i flerspråklige områder. Det foreslås en bestemmelse om at det for flerspråklige områder skal tas opp navnesak samtidig for navn på alle aktuelle språk, at det gis adgang til bare å bruke ett navn for hvert navneobjekt der det av praktiske eller tekniske årsaker er vanskelig å bruke to eller tre navn, at regelen om at det norske navnet skal være med, mykes opp slik at det norske navnet kan velges bort i visse tilfeller, og at valget mellom samiske og finske navn gjøres ut fra hvilket navn som er opprinnelig og hvilket som er lånenavn.

Kap. 6 tar opp en problemstilling som ikke er tatt med i loven av 1990: navnevern og navnsetting. I en ny § 4 foreslår gruppa at et nedarvet stedsnavn som hovedregel ikke kan tas i bruk på et sted der det tradisjonelt ikke hører hjemme. Dette skal gjelde når det er i bruk som slektsnavn og hører til de mindre vanlige, på annen måte er et særegent navn eller kan forveksles med det, eller av andre grunner bør vernes. Alle regler som gjelder bruksnavn foreslås samlet i én paragraf.

I kap. 7 drøftes forskjellen mellom gårdsnavn og bruksnavn, og det foreslås at Statens kartverk skal fastsette skrivemåte for begge navnetypene når navnet språklig og geografisk faller sammen med et nedarvet stedsnavn. Eier eller fester skal ha rett til å uttale seg i alle saker om bruksnavn, og i saker om gårdsnavn når skrivemåten av gårdsnavnet skal være bestemmende for skrivemåten av bruksnavnet (jf. primærfunksjonen).

Kap. 8 tar for seg Sentralt stedsnavnregister og drøfter spesielt innføring av gebyrer for uttak.

Kap. 9 inneholder diverse problemstillinger som unntaksparagraf, som foreslås opprettholdt med en mindre endring, ulike skriftformer av samme navnet, informasjon, bruk av bestemt/ubestemt form der det foreslås en oppmyking av regelen ved at det skilles mellom naturnavn og bruksnavn, og bruk av navn på historiske og litterære personer i stedsnavn.

Kap. 10 gjør kort greie for administrative og økonomiske konsekvenser.

Kap. 11 inneholder utkast til lov om endringar i lov 18.mai 1990 nr. 11.

Kap. 2 Formål og virkeområde

2.1 Gjeldende regler

Lov om stadnamn har ingen formålsparagraf som slår fast lovens intensjon og/eller virkeområde. Lovutkastet fra Stadnamnutvalet inneholdt en slik regel i § 1, der det het:

”Denne lova gjev reglar om skrivemåten av stadnamn. Formålet med å gje reglane er at stadnamna i riket til saman skal utgjera eit einskapleg namneverk og at stadnamna skal takast vare på som kulturminne.”

Dette er tatt inn i merknader til § 1 i gjeldende lov, og departementet sier seg enig i det formulerte formålet, men har funnet det unødvendig å ta paragrafen inn i loven.

2.2 Bør det innføres en formålsparagraf?

2.2.1 Høringsuttalelser

Den ene navnekonsulenten i Oslo (Bakken) skriver i sin uttalelse til evalueringen av loven at det er uheldig at lovens intensjon ikke er uttrykt i lovteksten. Dette grunngis med at en i normeringsarbeidet hele vegen må utøve skjønn, og at dette skjønnet etter Bakkens mening i siste instans må relateres til intensjonen bak loven - det enhetlige navneverket og stedsnavnas kulturminneverdi. Den andre Oslo-konsulenten (Helleland) er enig med Bakken i at det ville vært en styrke om formålet med loven var tatt inn i selve lovteksten.

Sykkylven kommune skriver under punkt 13 i spørreskjemaet (andre kommentarer til regelverket) at formålet med loven burde vært klarere presisert.

2.2.2 Vurderinger

Lov om stadnamn brukes av alle ledd i forvaltningen. En innledende formålsparagraf, som klart uttrykker lovens intensjon og virkeområde, vil hjelpe brukerne til å forstå tankegangen bak reglene og hva de som saksbehandlere og høringsberettigete skal legge vekt på.

I forslaget til lovregel har gruppa valgt å ta utgangspunkt i utvalgets forslag (se 2.1 ovenfor). Siden gjeldende lov, i tillegg til å gjelde skrivemåten av stedsnavn, også gjelder bruk av stedsnavn i offentlig sammenheng, foreslår vi at dette nevnes i formålsparagrafen. Videre er det naturlig å ta med noe om navnevern og navnsetting, som er nye emner i det nye lovforslaget, og om det geografiske virkeområdet. Gruppa foreslår derfor at § 2 Geografisk verkeområde i gjeldende lov går ut, og at en ny formulering blir tatt inn i formålsparagrafen.

2.2.3 Forslag

Gruppa har følgende forslag til ny § 1 Formål og verkeområde

Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne og medverke til at namna skal utgjere eit einskapleg namneverk.

Lova gjeld når offentlege organ skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta.

Lova gjeld ikkje for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.

Kap. 3 Definisjoner

3.1 Innledning

Gjeldende lov definerer begrepene ‘stadnamn’ og ‘bruksnamn’ i § 1, mens begrepene ‘nedervde stadnamn’, ‘lydleg lånte stadnamn’, ‘nedervd lokal uttale’ og ‘namneobjekt’ blir definert i § 1–1 i forskriften. I de ti årene loven har eksistert, har det vist seg at det er nødvendig å definere flere begrep enn disse. Noen definisjoner var heller ikke dekkende. Gruppa mener at ‘stadnamn’ og ‘bruksnamn’ fortsatt bør defineres i selve loven, og foreslår dessuten at begrepet ‘gardsnamn’ blir definert og tatt inn i loven. De andre definisjonene bør tas inn i forskriften.

3.2 Definisjoner

Stadnamn: Stadnamn tyder i denne lova namn på geografiske lokalitetar.

Merknader

Stadnamn er ei fellesnemning for namn på lokalitetar av ulike slag. Lokalitetar som har eller kan få namn, kan delast inn i undergrupper, t.d.

• terrengformasjonar (fjell, dalar, vatn, fjordar, øyar osv.)
• kulturformasjonar, dvs. menneskelaga formasjonar (gardar, bruer, tunnelar osv.)
• administrative område (kommunar, sokn, skulekrinsar, valkrinsar osv.)
• bygningar (bustadhus, hytter, løer, skolar, kyrkjer osv.)¹adresseparseller
  tomter, bruk, byggefelt, hyttefelt og andre regulerte områder som ikke er adresseparseller
  postkontor, jordskiftedistrikt, sogn, grunn-, skole- og valgkretser, andre administrative, rettslige og kirkelige inndelinger
  stoppesteder, stasjoner, havner, flyplasser, terminaler
  veier, bruer, tunneler, veikryss, knutepunkt, parkeringsplasser
  kanaler, farvann, sjøleier, jernbaner, svevebaner, turleier
  idrettsanlegg, parker, andre områder som er lagt ut til fritidsformål
  barnehager, skoler, andre utdanningsinstitusjoner
  sjukehus, aldershjem, andre sosiale institusjoner
  museer, samlinger, gravhauger, andre fortidsminnesmerker
  naturformasjoner, utsiktsplasser, naturparker, dyreparker, friluftsområder, allmenninger
  bygninger, rom
  fabrikker, andre næringsbaserte lokaliteter
  forsøksstasjoner, peilestasjoner, observasjonsstasjoner
  oljefelt, kraftverk, anlegg, gruver
  avgrensete felt i berggrunnen, på havbunnen"/>

Uttrykket stadnamn dekkjer namn på alle undergruppene dersom ikkje anna er sagt.

Stadnamna har nedfelt seg i språket gjennom lang tid. Dei fleste har oppstått i talemålet, og har blitt overleverte i munnleg form frå generasjon til generasjon. Men mange namn har også ein skrifttradisjon. Dette gjeld i første rekkje namn på grunnleggjande økonomiske einingar i samfunnet, t.d. gardar (bruk) og administrative einingar. Når det gjeld gardsnamn/bruksnamn, vil i ein del tilfelle det opphavlege namnet berre finnast i skriftleg form i matrikkelen, medan folk som er busette på staden, nyttar eit anna namn, det såkalla daglegnamnet. Uttrykket ‘nedervt stadnamn’ dekkjer både munnleg og skriftleg overlevering.

Gardsnamn: Gardsnamn tyder i denne lova det same som matrikkelnamn, det vil seie namnet på heile det området som eitt eller fleire gardsnummer er knytt til.

Bruksnamn: Bruksnamn tyder i denne lova namn på eigedom med eige bruksnummer under eit gardsnummer.

Nedervt stadnamn: Nedervt stadnamn tyder i denne lova stadnamn som er overlevert frå tidlegare generasjonar.

Grendenamn: Grendenamn tyder i denne lova namn på ei gruppering av gardar og/eller hus som er skild frå bygda elles.

Rettskrivingsprinsipp: Rettskrivingsprinsipp tyder i denne lova allmenne reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift.

Gjeldande rettskriving: Gjeldande rettskriving tyder i denne lova den rettskrivinga som til kvar tid gjeld og som ein finn i godkjende ordlister.

Lydleg lånt stadnamn: Lydleg lånt stadnamn tyder i denne lova eit stadnamn der heile namnet eller ein del av det er lånt frå eitt språk til eit anna, og lydleg tilpassa språket det er lånt inn i, t.d. norsk Badderen av samisk Báttar.

Tilfeldig namneform: Tilfeldig namneform tyder i denne lova lydleg lånt stadnamn utan fast uttale.

Lokalitet: Lokalitet tyder i denne lova avgrensa geografisk område.

Namneobjekt: Namneobjekt tyder i denne lova stad som har eller får namn.

3.3 Mer om begrepet ‘stedsnavn’ 

Hvilke komponenter utgjør et stedsnavn og hvilke av disse gjelder loven for?  Mange stedsangivelser består av flere komponenter, men sammensetningsmåten kan være ulik, som for eksempel

1. Tromsø lufthavn, Nes kyrkje, Åsgård skole

2. Søre/Søndre Bø, Bø søre/søndre, Sørebø (bruksnavn)

3. Helltunnelen/Hell tunnel, Skuggetunnelen/Skuggen tunnel

Om den første sammensetningstypen har departementet uttalt følgende i brev av 27. mai 1994 til Luftfartsverket om navnsetting av landingsplasser: ”Når lufthavn brukes sammen med ett eller to stedsnavn som betegnelse på en flyplass, innebærer ikke det at lufthavn blir en del av et stedsnavn.  Den fulle betegnelse på flyplassen er ikke et stedsnavn, men et navn på en (statlig) virksomhet eller et anlegg.  Navnedelen lufthavn er et forklarende tillegg til det aktuelle stedsnavnet og forteller om et anleggs funksjon, på samme måte som sykehus eller kirke.  Det er bare skrivemåten av selve stedsnavnet, altså den delen av det fulle navnet på flyplassen som er et stedsnavn, som faller inn under stadnamnlova.  (…)  Den delen av flyplass-navnet som ikke er et stedsnavn, må følge de normeringsregler som ellers gjelder (…)”   

Mer komplisert blir spørsmålet når et stedsnavn får et presiserende tillegg i form av retningsangivelse, størrelse eller bruk (jf. pkt. 2 ovenfor).  I forbindelse med behandling av klagesaker i Hamar kommune, er følgende uttalt i brev av 10. februar 2000 fra NKT for Østlandet og Agderfylkene:  ”Når det gjelder klagesakene som gjelder leddstilling, vil vi igjen understreke at det vanlige i norsk er at det presiserende leddet står foran hovednavnet, også ved såkalte løse sammensetninger.  I enkelte sammenhenger, for eksempel i registre, kan det imidlertid være praktisk å sette hovednavnet først.  (…)  For mange av disse navna har det vist seg at de løst sammensatte formene ikke er i muntlig bruk.  Hovednavnet – navnet på opphavsgarden – er selvsagt levende i dagligtalen, men når en skal lokalisere underbruk, skjer det på annen måte enn å bruke retningsord, for eksempel ved å bruke eierens navn.  Grunnen er at retningsorda bare har vært brukt i matrikkelen for å kunne skille de enkelte bruka fra hverandre.”  

To forslag til løsning ble skissert:  1.  Kartverket vedtar sammensatte former med leddstilling i samsvar med vanlige regler for norsk.  2.  Kartverket gjør vedtak om skrivemåten av hovednavnet.  Det blir ikke gjort vedtak om retningsord og leddstilling.  Skrivemåten av det presiserende leddet skal følge gjeldende rettskriving. Kartverket valgte alternativ 2 og gjorde vedtak om skrivemåte bare for hovednavnet. I vedtaket heter det at i de sammenhenger Kartverket har behov for å lokalisere enkeltbruk med retningsord, settes det som regel foran hovednavnet. Når det av praktiske hensyn er ønskelig å sette retningsordet etter hovednavnet, f.eks. i ulike registre, kan det gjøres. Andre offentlige organ blir videre oppfordret til å følge samme praksis.

Når det det gjelder eksemplene under pkt. 3 ovenfor, har klagenemnda behandlet flere saker der de påklagete vedtakene har vært fast sammensetning og bestemt form, mens klagers ønske har vært løs sammensetning og ubestemt form. I alle sakene har vedtaket i klagenemnda blitt fast sammensetning og bestemt form.

Gruppa tilrår at departementets presisering av navnsetting av landingsplasser blir gjort gjeldende ved alle løse sammensetninger der stedsangivelsen er et stedsnavn med et forklarende tillegg. I slike tilfeller vil skrivemåten av stedsnavnet falle inn under lov om stadnamn, mens skrivemåten av det forklarende tillegget skal følge de normeringsregler som ellers gjelder, f.eks. lov om målbruk i offentleg teneste. Det samme skal gjelde for bruksnavn når et løst tilknyttet tillegg for retning, størrelse o.l. ikke er en del av den lokale talemålsformen. Når sammensetningen er fast, f.eks. Sørebø, skal skrivemåten fastsettes etter reglene i lov om stadnamn. Det samme gjelder tilfeller der det er tvil eller uenighet om sammensetningen er fast eller løs, f.eks. Helltunnelen/Hell tunnel. Gruppa foreslår at disse presiseringene blir tatt inn i forskriften.

Kap. 4 Fastsetting av skrivemåten – saksgang

4.1 Gjeldende ordning

4.1.1 Saksgang

4.1.1.1 Førstegangsbehandlingen

Saker om skrivemåten av stedsnavn tas opp med det organet som etter § 6 andre til fjerde ledd er vedtaksorgan. Vedtaksorgan er kommunene for navn på kommunale veier, anlegg o.l., fylkeskommunene for navn på fylkeskommunale veier, anlegg o.l. og vedkommende statsorgan for navn på statlige områder, anlegg o.l. Statens kartverk er vedtaksorgan for skrivemåten av andre navn, f.eks. nedarvete bruksnavn og navn på naturformasjoner som elver, sjøer og fjell. Dette har til nå utgjort de fleste sakene.

Oftest er det slik at flere navn blir behandlet samtidig, fordi navnesaker vanligvis blir reist i samband med kartutgivelser, utgivelser av bygdebøker, adressetildeling o.l. Saksgangen er slik:

Vedtaksorganet sender sakene til navnekonsulenttjenesten i området, som har ansvaret for den videre saksbehandlingen. Navnekonsulentene utarbeider en foreløpig tilråding om skrivemåten, som  blir sendt vedkommende kommune til høring. Kommunen har uttalerett i alle saker i kommunen, og skal også sørge for at andre som etter § 7 første ledd har rett til å uttale seg i enkeltsaker, får direkte varsel om saken, sammen med tilrådingen fra navnekonsulentene og eventuelle andre opplysninger i saken. (Det er altså ikke nok med kunngjøring i lokalavisene e.l.) Alle som har uttalerett, har dessuten rett til å få se uttalelser fra de andre partene. Uttalerett har eiere/festere i saker som gjelder bruksnavn og lokale organisasjoner i saker som gjelder navn de har en særlig tilknytning til. Etter denne lokale høringsrunden skal kommunen sende sin egen uttalelse og andre innkomne uttalelser tilbake til konsulentene, som gir en endelig tilråding til vedtaksorganet. På grunnlag av tilrådingen fra navnekonsulentene og høringsuttalelsene gjør så vedtaksorganet vedtak om skrivemåte. Dette vedtaket skal sendes til vedkommende kommune, andre offentlige organ som skal bruke navnet i tjenesten eller er part i saken, navnekonsulenttjenesten i området og Sentralt stedsnavnregister. Kommunen skal sørge for å gjøre vedtaket kjent for de partene i kommunen som har klagerett etter § 8 første ledd i loven. Dreier det seg om bruksnavn, skal eierne/festerne tilskrives direkte.

I denne behandlingsrunden ligger det fem ekspedisjoner. Da er ikke utsendinger til berørte parter og kunngjøring av vedtak medregnet.

Skjematisk ser saksgangen slik ut:

vedtaksorgan

                       |                              

navnekonsulentene

                        |          

vedkommende kommune  (<–> eiere/festere, lokale organisasjoner)       

                       |

navnekonsulentene

                       |

vedtaksorgan

                       |

vedkommende kommune – kunngjøring

Sentralt stedsnavnregister                    

navnekonsulentene                                

ev. andre offentlige organ                    

4.1.1.2 Navn brukt i flere funksjoner

Et navn kan bli brukt i flere funksjoner, f.eks. som naturnavn, bruksnavn, tettstednavn, soknenavn, navn på postkontor eller navn på holdeplass. Hovedregelen i slike saker er at navnet skal ha én og samme skrivemåte i alle funksjonene, jf. § 4 andre ledd i loven. I slike saker vil det være ulike vedtaksorgan, f.eks. er Statens kartverk vedtaksorgan for naturnavn og bruksnavn som faller sammen med nedarvete stedsnavn, kommunen er vedtaksorgan for tettstednavn, bispedømmerådet er vedtaksorgan for soknenavn, Posten Norge for navn på postkontor og Statens vegvesen for navn på holdeplass ved riksveger, bruer og tunneler. Det er navnekonsulenttjenesten som skal samordne saksbehandlingen i slike saker, jf. merknader til § 6 tredje ledd, siste punktum.

4.1.1.3 Klagebehandling

Dersom det kommer inn klage, er saksbehandlingen som ved førstegangsbehandlingen, jf. 8 andre ledd. Vedtaksorganet sender klagen til konsulentene. Konsulentene gir en ny tilråding, som blir sendt kommunen til høring. Kommunen skal sørge for at alle berørte parter i kommunen blir varslet om klagen, og at de får ny anledning til å uttale seg. De innkomne merknadene blir sendt tilbake til konsulentene, som kommer med en siste og fjerde tilråding. Dersom klageren ikke får medhold, går saken til klagenemnda for stedsnavnsaker. Da har saken totalt vært gjennom ti ekspedisjoner. Da er ikke utsendinger og kunngjøringer lokalt medregnet.

Det er altså lagt opp til en omfattende prosedyre fra det blir reist navnesak, til endelig skriftform blir fastsatt. Dette er gjort for at berørte parter skal få anledning til å gjøre sitt syn gjeldende før det blir gjort vedtak om skrivemåte. Samtidig blir de navnefaglige sidene tatt vare på gjennom tilrådingene fra navnekonsulentene.

4.2 Problemstillinger

Fra flere hold har det vært framholdt at saksbehandlingen er for omstendelig og tidkrevende og ikke står i forhold til de ressursene en har til rådighet. Det er særlig kommunene som har gitt uttrykk for dette, men også navnekonsulenttjenesten og Kartverket har pekt på at en bør vurdere å forenkle saksgangen. Gruppa har derfor vurdert om det er mulig å gjøre endringer uten at det går ut over det demokratiske og det navnefaglige aspektet og har drøftet fire problemstillinger.

4.2.1 Er det hensiktsmessig å ha lik saksbehandling i alle typer navnesaker?

4.2.1.1 Gjeldende ordning

Etter § 7 i loven skal alle navnesaker der et offentlig organ er vedtaksmyndighet, ha lik saksbehandling. Det vil f.eks. si at en ikke skiller mellom navn på veier som skal inn i det kommunale adressesystemet, navn på små naturlokaliteter som bare skal stå på et kart i målestokk 1 : 5000 (ØK), og navn på tettsteder, store øyer og fjellområder.

4.2.1.2 Høringsuttalelser

De fleste av instansene som har uttalt seg, har svart ja på spørsmålet om det bør være lik saksbehandling i alle typer navnesaker. Noen instanser foreslår at en bør forenkle saksbehandlingen for enkelte navnetyper, f.eks. adressenavn og navn på små naturlokaliteter, og/eller ved såkalte samlevedtak, dvs. at en gjør vedtak om skrivemåten av ett bestemt navneledd innenfor et bestemt administrativt område og dialektområde. Når det gjelder tallet på tilrådinger fra navnekonsulentene, blir ikke dette kommentert av høringsinstansene, men navnekonsulentene tar selv opp spørsmålet. De mener at det bør overveies en forenklet saksgang, f.eks. ved at vedtaksorganet kontakter kommunen før saken(e) blir sendt navnekonsulentene til uttalelse. Saker som konsulentene ikke har merknader til, kan deretter gå direkte til vedtaksorganet for vedtak.

Statens kartverk sentralt og fylkeskartkontoret i Buskerud mener at en bør vurdere en ordning der vedtaksorganet samordner saksbehandlingen istedenfor navnekonsulentene, som lett blir en flaskehals.

4.2.1.3 Vurdering og forslag

Som pekt på ovenfor, må ikke ev. endringer i saksbehandlingsreglene gå ut over det demokratiske og det navnefaglige aspektet. Gruppa mener derfor at alle saker skal legges fram for navnekonsulentene, og at alle saker skal ut på høring i kommunen. Gruppa har vurdert om det er mulig å forenkle saksgangen samtidig som en tar vare på disse to aspektene.

Mulige tiltak:

1. Vedtaksorganet overtar alt ansvar for å koordinere saksbehandlingen.

Når en navnesak er tatt opp med vedtaksorganet, skal dette først sende framlegg om skrivemåte til kommunen til lokal høring. Kommunen har uttalerett i alle saker i kommunen, og skal videre sørge for at andre som kan ha uttalerett, dvs. eiere/festere og/eller lokale organisasjoner, blir varslet og får anledning til å uttale seg. Gjelder det et navn med flere funksjoner og flere vedtaksorgan, skal de andre vedtaksorganene varsles samtidig. Kommunen sender høringsuttalelsene til navnekonsulentene. På grunnlag av disse uttalelsene gir navnekonsulentene endelig tilråding om skrivemåte.

Eventuelt kan saker der konsulentene har merknader til kommunens forslag, bli sendt tilbake til kommunen til ny vurdering.    

Dette krever endring av § 7 andre til fjerde ledd (§ 8 første ledd i framlegget).

2. Et deltiltak for forenkling  kan være å holde fellesmøter med vedtaksorgan, navnekonsulenter og berørte kommuner, der navnesaker blir gjennomgått og drøftet. Dette har vært forsøkt i Oppland i samband med utgivelser av turkart over Jotunheimen og Rondane, og erfaringene er gode. Framgangsmåten har vært slik:

Statens kartverk har sendt ut lister med de navna det er reist sak på, til navnekonsulenttjenesten og de berørte kommunene. Det har bare vært reist saker som gjelder naturnavn.

Navnekonsulenttjenesten har forberedt foreløpige tilrådinger, mens de respektive kommunene har behandlet sine saker. Kommunene har rådført seg med lokale organisasjoner.

På selve møtet har navnekonsulenttjenesten først lagt fram sine foreløpige tilrådinger. Deretter har kommunene kommet med sine synspunkt. Der konsulenttjenesten og kommunene har hatt ulike framlegg, har en prøvd å diskutere seg fram til enighet.

På grunnlag av de synspunktene som har kommet fram, har Kartverket gjort vedtak.

Fordelen med et slikt opplegg er at en har unngått den ressurskrevende og langvarige skriftlige saksbehandlingen. I tillegg kan det være lettere for partene å grunngi forslagene sine muntlig på et møte enn å argumentere skriftlig i brev.

3. Et annet deltiltak for forenkling kan være å gjøre såkalte samlevedtak, dvs. at en gjør vedtak om skrivemåten av et navneledd innenfor et bestemt administrativt område og dialektområde. Aktuelle eksempler kan være om en skal skrive tjørn, tjønn, tjern eller tjenn, vatn eller vann i naturnavn, og sæter eller seter i umatrikulerte seternavn. Framtidige saker som gjelder samme leddet i dette området, kan så relateres til dette vedtaket uten at hele saksprosessen må gjennomføres på ny. Statens kartverk har gjort en del samlevedtak for naturnavn og seternavn, men gjeldende regelverk sier ingenting om bruk av denne typen vedtak.

4. En annen mulighet kan være å gjøre unntak for enkelte navnegrupper, f.eks. navn på små naturlokaliteter og adressenavn, slik noen av høringsinstansene har foreslått. Det kommer imidlertid ikke klart fram hvordan en skal forenkle saksgangen ved disse navnegruppene. Det som blir sagt, er at skrivemåten bør behandles og fastsettes lokalt.

Når det gjelder navn på små naturlokaliteter («smånavn»), vil gruppa for det første peke på at det vil bli vanskelig å skille mellom små og store lokaliteter. Slike «smånavn» blir dessuten brukt i offentlig sammenheng på kart og skilt, og det synes rimelig at de er underlagt samme saksbehandling (regelverk) som navn på store lokaliteter. Det samme kan sies om adressenavn, som også utgjør en stor navnegruppe i offentlig sammenheng.

FORSLAG:

Gruppa mener at det fortsatt bør være lik saksbehandling i alle typer navnesaker, og at det kan være både rimelig og hensiktsmessig at vedtaksorganet i en navnesak har ansvaret for saksbehandlingen. Vedtaksorganet sender saken til vedkommende kommune til høring. Gjelder det et navn med flere funksjoner og dermed flere vedtaksorgan, skal de andre vedtaksorganene varsles samtidig. Kommunen sender høringsuttalelsene til navnekonsulentene, som gir tilråding om skrivemåte til vedtaksorganet. Dette forslaget innebærer en forenkling i forhold til gjeldende regler, men ivaretar både det navnefaglige og det demokratiske aspektet. Endringen krever at § 7 andre til fjerde ledd må endres (§ 8 første ledd i framlegget). Skjematisk blir saksgangen slik:

vedtaksorgan

                       |                              

vedkommende kommune  (<–> eiere/festere, lokale organisasjoner)       

                       |

navnekonsulentene

                       |

vedtaksorgan

                       |

vedkommende kommune - kunngjøring

Sentralt stedsnavnregister

navnekonsulentene

ev. andre offentlige organ

Antall ekspedisjoner blir etter dette redusert fra fem til fire (se 4.1.2), og “liggetiden” for saker vil forkortes tilsvarende.

Gruppa foreslår i tillegg at det blir tatt inn regler om samlevedtak i forskriften, og at det blir åpnet for at tilrådinger og høringsuttalelser kan legges fram på fellesmøter når partene er enige om at det er mest hensiktsmessig. Samlevedtak og fellesmøter må avgrenses til saker som gjelder naturnavn og umatrikulerte seternavn.

4.2.2 Er det hensiktsmessig å ha ulike vedtaksorgan når samme navnet brukes i ulike funksjoner?

4.2.2.1 Gjeldende ordning

Som nevnt under 4.1.3 er hovedregelen etter § 4 andre ledd i loven at et navn som er brukt i ulike funksjoner på samme stedet, skal ha samme skrivemåten i alle funksjonene.

4.2.2.2 Høringsuttalelser

Når samme navnet blir brukt i ulike funksjoner, er det oftest slik at én funksjon er primær i forhold til de andre. De aller fleste av høringsinstansene mener at skrivemåten i primærfunksjonen i slike tilfeller bør være retningsgivende for skrivemåten i de andre funksjonene. De som grunngir dette nærmere, peker bl.a. på at det er uheldig og skaper forvirring når samme navnet blir skrevet på ulike måter. Statens kartverk sier at det er i tråd med lovens intensjon å la primærfunksjonen være retningsgivende, mens noen av høringsinstansene trekker inn kulturvernaspektet som begrunnelse. Flere høringsinstanser understreker imidlertid at det i mange tilfeller kan være vanskelig å avgjøre hva som er primærfunksjonen. Hvis denne skal være retningsgivende, må det presiseres nærmere hvordan regelen skal praktiseres.

Spørreskjemaet inneholdt ingen spørsmål om hvorvidt tallet på vedtaksorgan burde reduseres. Både navnekonsulenttjenesten og klagenemnda for stedsnavnsaker tar imidlertid opp dette forholdet. Navnekonsulenttjenesten foreslår at Statens kartverk bør få myndighet til å fastsette skrivemåten for alle nedarvete stedsnavn, og/eller at Statens kartverk blir vedtaksorgan i all statlig sammenheng. Klagenemnda peker også på muligheten med ett statlig vedtaksorgan, og at Statens kartverk i så fall er et aktuelt organ.

4.2.2.3 Vurdering og forslag

Gruppa har merket seg vanskene med å samordne vedtakene i saker der et navn blir brukt i flere funksjoner med ulike vedtaksorgan. Det kan virke uheldig og forvirrende at offentlige organ gjør vedtak om ulike skrivemåter når dialektuttalen av et navn er den samme i alle funksjonene.

Som nevnt ovenfor, slutter de fleste av høringsinstansene seg til at skrivemåten i primærfunksjonen bør være retningsgivende for skrivemåten i de andre funksjonene. Fra juridisk hold blir det imidlertid pekt på at formuleringen ‘skal være retningsgivende’, ikke vil innebære noen endring av gjeldende regler. Gruppa har derfor vurdert formuleringer som presiserer hovedregelen sterkere.

Det kan i en del tilfeller være vanskelig å avgjøre hva som er primærfunksjonen dersom et navn identifiserer to eller flere navneobjekt. Noen holdepunkter finnes: Dersom et navn blir brukt både som naturnavn og gårdsnavn/bruksnavn, og hovedleddet (oftest sisteleddet) beskriver en naturformasjon, f.eks. Brattbakken, Storhaugen, Djupvik, vil funksjonen som naturnavn normalt være primær. Er et navn brukt både som gårdsnavn/bruksnavn, grendenavn og postkontornavn, vil funksjonen som gårdsnavn/bruksnavn normalt være den primære, og funksjonen som grendenavn sekundær. Dersom partene i en slik sak er uenige om hva som er primærfunksjonen, må uttalelsen til navnekonsulentene tillegges avgjørende vekt.

Alternativ 1:

Skrivemåten i primærfunksjonen skal som hovedregel være bestemmende for skrivemåten i andre funksjoner av navnet. Med primærfunksjonen mener en hva navnet opprinnelig ble brukt om, f.eks. ei elv, ei vik, en gard osv. Som nevnt ovenfor, stiller de fleste av høringsinstansene seg positive til en slik ordning, som etter gruppas syn vil være hensiktsmessig og dessuten i samsvar med lovens intensjon om at navna til sammen skal utgjøre et enhetlig navneverk, og at de skal tas vare på som kulturminner. Dersom et opprinnelig naturnavn også blir brukt som navn på ei grend og et postkontor, skal skrivemåten som naturnavn som hovedregel være bestemmende for skrivemåten i de andre funksjonene. Forutsetningen må være at en vet hva som er primærfunksjonen, noe som kan være vanskelig å avgjøre i en del tilfeller. I tillegg må den lokale talemålsformen være den samme i de ulike funksjonene, og det må heller ikke være andre grunner som skulle tilsi forskjellige skrivemåter, f.eks. skrifttradisjonen i de enkelte funksjonene, eller eiers ønske ved bruksnavn. Tallet på vedtaksorgan blir ikke redusert, og saksbehandlingen blir derfor ikke nevneverdig forenklet. Selve vedtaksprosedyren blir derimot enklere, i og med at vedtaket i primærfunksjonen som hovedregel får direkte følger for andre vedtak, men en slik ordning må samtidig sikre rutiner som gjør at skrivemåten i primærfunksjonen blir vedtatt først.

Dette krever endring av § 4 andre ledd (§ 5 andre ledd i forslaget).

Eksempel på en slik sak kan være spørsmålet om skrivemåten av navnet Gålå/Golå i Sør-Fron kommune i Oppland. Dette er opprinnelig et naturnavn, som også er brukt som grendenavn og postkontornavn. Som grendenavn inngår det dessuten i navnet på flere næringsvirksomheter. Både Gålå og Golå har vært brukt som skrivemåter i de ulike funksjonene, men klagenemnda for stedsnavnsaker fastsatte at skrivemåten skulle være Gålå i alle funksjonene.

Alternativ 2:

Tallet på vedtaksorgan reduseres. Etter nåværende ordning (§ 6 andre til fjerde ledd) gjør kommunen vedtak om skrivemåten av navn på kommunale veier, parker, torg, bydeler, boligfelt, tettsteder, grender og anlegg, fylkeskommunen gjør vedtak om skrivemåten av navn på fylkeskommunale veier, anlegg og lignende, vedkommende statsorgan gjør vedtak om skrivemåten av navn på statlige administrative områder og anlegg, mens Statens kartverk gjør vedtak om skrivemåten av andre stedsnavn. Dette vil i praksis si at Statens kartverk er vedtaksorgan for alle nedarvete bruksnavn og naturnavn. Dersom et nedarvet stedsnavn blir brukt både som bruksnavn, tettstednavn, navn på videregående skole, postkontor, sokn, jernbanestasjon, holdeplass ved riksveg og militærleir, vil i tillegg til kommunen og fylkeskommunen seks ulike statlige organ ha vedtaksmyndighet.  

Det er i statlig sammenheng at tallet på vedtaksorgan kan bli høyt, og det kan synes både tungvint og unødvendig at flere statlige organ må fastsette skrivemåten for et navn når det skal tas i bruk i nye funksjoner, eller når det er reist sak i én funksjon.

Dersom ett organ skal få vedtaksmyndighet i statlig sammenheng, vil Statens kartverk være et naturlig valg, i og med at Kartverket allerede er vedtaksorgan i flest saker og fastsetter skrivemåten for alle nedarvete naturnavn og bruksnavn. Som oftest er det derfor slik at Kartverket er vedtaksorgan i én eller flere funksjoner i de tilfellene der et navn skal tas i bruk av andre statlige organ. Statens kartverk har også ansvar for Sentralt stedsnavnregister.

Dette krever endring av § 6 tredje og fjerde ledd (i forslaget § 6 andre og tredje ledd).

Alternativ 3:

En tredje mulighet er en kombinasjon av alternativ 1 og 2, slik at skrivemåten i primærfunksjonen som hovedregel skal være bestemmende for skrivemåten i andre funksjoner navnet ev. er brukt i, og at tallet på vedtaksorgan i statlig sammenheng blir redusert. Da vil en kunne oppfylle både lovens intensjon om at navna skal tas vare på som kulturminner, og at de til sammen skal utgjøre et enhetlig navneverk. Samtidig blir saksgangen forenklet.

FORSLAG:

Gruppa tilrår alternativ 3, dvs. at skrivemåten i primærfunksjonen som hovedregel skal være bestemmende for skrivemåten i andre funksjoner navnet ev. er brukt i, samtidig som tallet på vedtaksorgan i statlig sammenheng blir redusert til ett organ. Gruppa foreslår videre at Statens kartverk blir vedtaksorgan for fastsetting av skrivemåter i all statlig sammenheng med unntak av skrivemåter som skal fastsettes av Kongen, Stortinget eller et departement. Kartverket er som nevnt ovenfor allerede vedtaksorgan i flest saker, og det har lang erfaring og høg kompetanse i navnesaker. Kartverket har også ansvaret for forvaltningen av Sentralt stedsnavnregister, dit alle vedtak om skrivemåter i offentlig bruk skal meldes.

Gruppa understreker at vedtaksmyndigheten gjelder fastsetting av skrivemåten og ikke valg av navn.

Dette krever endring av § 4 andre ledd og § 6 tredje og fjerde ledd (i forslaget § 5 andre ledd og § 6 andre og tredje ledd, jf. ovenfor).

4.2.3 Er det hensiktsmessig at partene i en navnesak må varsles ved direkte tilskriving når navnesak er reist?

4.2.3.1 Gjeldende ordning

Etter § 7 andre ledd skal de som har rett til å uttale seg i en navnesak etter § 7 første ledd, få varsel når saken er tatt opp, og få kopi av tilrådingen fra navnekonsulentene. Uttalerett har f.eks. eier/fester i saker som gjelder bruksnavn og lokale organisasjoner i saker som gjelder navn organisasjonen har en særlig tilknytning til. Etter § 7 femte ledd er det en kommunal oppgave å samordne den lokale høringen og sende høringsuttalelsene tilbake til navnekonsulentene. De som har rett til å uttale seg, skal tilskrives direkte, det er altså ikke nok med offentlig kunngjøring.

4.2.3.2 Høringsuttalelser

Av høringsuttalelsene går det fram at den lokale høringsrunden er viktig, og det er ingen som mener at ansvaret for denne bør ligge hos andre enn kommunen. Når det gjelder den praktiske gjennomføringen, er det imidlertid stor uenighet. Mange av kommunene som uttaler seg, synes direkte tilskriving er unødvendig byråkratisk. De grunngir dette med at ordningen er arbeids- og tidkrevende og fører til et betydelig merarbeid for kommunen, og de mener at offentlig kunngjøring må være tilstrekkelig. Noen av kommunene peker også på at det kan være vanskelig å avgjøre hvem skal varsles, f.eks. av lokale organisasjoner. Tre (av seks) fylkeskommuner mener at det er viktig at ordningen med direkte tilskriving opprettholdes, mens Vegdirektoratet understreker at det er knyttet sterke følelser til navn, og at en derfor må være varsom med forenklinger.

Statens kartverk sentralt mener det er viktig å opprettholde ordningen med direkte tilskriving til eiere/festere i saker som gjelder navn på eget bruk. Tilskriving til lokale organisasjoner synes ikke så nødvendig. Kartverket viser til plan- og bygningslovens § 27-1, nr. 2 som en alternativ ordning. Her heter det: “Kunngjøring om offentlig ettersyn skal som regel skje i minst 2 aviser som er alminnelig lest på stedet.”

4.2.3.3 Vurdering og forslag

Nåværende saksbehandlingsregler legger opp til en omfattende høringsprosedyre, og dette er som nevnt gjort for at berørte parter skal få gjøre sitt syn gjeldende før det blir gjort vedtak om skrivemåte. Gruppa har likevel vurdert om det er mulig å gjøre endringer uten at det blir vanskeligere for lokalsamfunnet å bli hørt og dermed påvirke prosessen, og har drøftet følgende alternativ:

Alternativ 1:

Alle navnesaker skal kunngjøres offentlig i minst 2 lokalaviser som er vanlige på stedet. Kunngjøringen må inneholde nøyaktige opplysninger om hvilke navnesaker som er reist, hvor sakspapirene er utlagt til ettersyn og frist for å komme med merknader. En slik ordning vil være i samsvar med f.eks. saker som faller inn under plan- og bygningsloven (se ovenfor pkt. 4.2.3.2), der det for øvrig blir lagt til at grunneiere og rettighetshavere så vidt mulig bør underrettes ved brev. Dette vil normalt sikre at alle med uttalerett får mulighet til å bruke denne retten.

Dette krever endring av § 7 andre ledd (i forslaget § 8 første ledd).

Alternativ 2:

Eiere/festere skal tilskrives direkte i saker som gjelder bruksnavn som faller sammen med nedarvete stedsnavn, med frist for å komme med merknader. Bruksnavna står i en særstilling i loven, og det er bl.a. gitt særskilte regler om disse i en egen paragraf (§ 5). Bruksnavna er også den eneste navnegruppa der enkeltpersoner (eiere/festere) har rett til å reise navnesak, rett til å uttale seg før vedtak om skrivemåte blir gjort og rett til å klage når vedtak om skrivemåte er gjort. Andre med uttalerett i saker som gjelder bruksnavn, f.eks. lokale organisasjoner med særlig tilknytning til navnet, skal varsles ved kunngjøring i minst 2 lokalaviser som er vanlige på stedet (se alternativ 1). Kunngjøringen må inneholde opplysninger om hvor sakspapirene er utlagt og frist for å komme med merknader. Offentlig kunngjøring skal også brukes i andre saker. 

Dette krever endring av § 7 andre ledd (i forslaget § 8 første ledd).

FORSLAG:

Gruppa tilrår alternativ 2 og foreslår at eiere/festere skal tilskrives direkte i saker som gjelder bruksnavn som faller sammen med nedarvete stedsnavn med frist for å komme med merknader. I tillegg skal sakene kunngjøres i minst 2 aviser som er vanlige på stedet. Kunngjøringen må inneholde nøyaktige opplysninger om hvilke navnesaker som er reist, hvor sakspapirene er utlagt til ettersyn og frist for å komme med merknader. Saker som gjelder andre navn enn bruksnavn, skal kunngjøres i minst 2 aviser som er vanlige på stedet.

Dette krever endring av § 7 andre ledd (i forslaget § 8 første ledd).

4.2.4 Er klagebehandlingen hensiktsmessig?

4.2.4.1 Gjeldende ordning

Etter § 8 første ledd kan vedtak om skrivemåte påklages av alle som har rett til å reise navnesak med unntak av navnekonsulentene. Etter andre ledd er saksbehandlingen ved en klagesak lik førstegangsbehandlingen. Det vil si at vedtaksorganet skal legge saken fram for navnekonsulentene til ny vurdering, som sendes vedkommende kommune til høring. Kommunen sørger for at alle med rett til å uttale seg ved førstegangsbehandlingen, også får uttale seg under klagebehandlingen. Innkomne uttalelser blir sendt tilbake til konsulentene, som kommer med en siste tilråding til vedtaksorganet. Dersom vedtaksorganet ikke gir klager medhold, skal saken sendes til klagenemnda for stedsnavnsaker.

4.2.4.2 Høringsuttalelser

Det er særlig fylkeskartkontora og Kartverket sentralt som har merknader til klageordningen. Det blir pekt på at tallet på klagesaker har blitt mye høgere enn ventet. Dette blir forklart med at det er for lett å klage. Et annet  synspunkt som går igjen, er at klageordningen er for omstendelig og tar for lang tid.

Fylkeskartkontoret i Hedmark foreslår at navnekonsulentene skal avgjøre når det er nødvendig å sende saken ut på ny høring. Kartverket sentralt og flere av fylkeskartkontora mener at det er unødvendig med ny og fullstendig saksbehandling etter § 7, og at det må være tilstrekkelig med én tilråding fra konsulentene under klagebehandlingen.

Kartverket sentralt mener at lokale organisasjoner ikke bør ha klagerett. Da vil en unngå klagesaker der én enkelt organsisasjon klager på et vedtak «alle andre», inklusive kommunen, er enig i. Flere av fylkeskartkontora vil at klagen må begrunnes.   

Vegdirektoratet mener at klageordningen er både tidkrevende og uoversiktlig.

4.2.4.3 Vurdering og forslag

Gruppa har merket seg at tallet på klagesaker har blitt mye høgere enn ventet. Når det i tillegg er lagt opp til en omfattende saksbehandling også ved klagesaker, har dette ført til at det kan ta flere år før en sak blir endelig avgjort. Gruppa ser det derfor som et mål både å få redusert tallet på klagesaker og å forenkle saksgangen ved klage.

Begrenset klagerett

En ev. begrensning av klageretten som et middel til å redusere tallet på klager, må sees i sammenheng med retten til å reise navnesak. Etter gjeldende regler kan vedtak om skrivemåten påklages av dem som etter § 6 første ledd har rett til å ta opp saker unntatt navnekonsulentene. Én mulighet er å ta inn flere unntak her, f.eks. at lokale organisasjoner ikke skal ha klagerett, slik Statens kartverk sentralt foreslår.

Gruppa har vurdert denne løsningen, men vil ikke foreslå en slik begrensning av klageretten. Begrensningen vil for det første føre til at lokalsamfunnet får mindre innflytelse, og den vil heller ikke redusere tallet på klagesaker vesentlig fordi lokale organisasjoner til nå har stått for en liten del av klagesakene.

Begrunnelse av klagen

Utover de særskilte klagereglene i § 8 i gjeldende lov, skal klagebehandlingen følge forvaltningsloven. I forvaltningsloven § 32 første ledd, bokstav d går det fram at klagen skal nevne den endringen en ønsker i vedtaket det er klaget over, men det blir ikke stilt krav om at klagen skal grunngis. Det heter likevel i annet ledd at en bør «nevne de grunner klagen støtter seg til».

Det er et vanlig rettskildeprinsipp at det kan gjøres unntak fra lovregler med nye, spesialiserte lovregler. Gruppa har vurdert om en bør ha særskilte regler der det blir stilt krav om at en klage på skrivemåten skal grunngis, og er kommet fram til at den vil gå inn for det. Med et slikt krav vil en ev. klager måtte tenke nøye gjennom grunnlaget for klagen før den sendes inn, noe som kan føre til at en del klagesaker kan unngås. Da man med reglene for skrivemåten av stedsnavn ikke er i kjerneområdet for rettsikkerhetshensynet som ligger bak de forsiktige kravene til klager og klagens utforming i forvaltningsloven § 32, bør det være forsvarlig å skjerpe kravene noe. På den andre siden vil klageren på denne måten være sikret at klageorganet vurderer de synspunktene og anførslene som han begrunner sin klage med, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd, andre punktum. Gruppa foreslår at en regel om at klagen skal grunngis, blir tatt inn i loven.

Saksbehandling ved klagesaker

Med hensyn til saksbehandlingen i klagesaker er denne etter gjeldende regler lik førstegangsbehandlingen. Gruppa foreslår derfor at saksbehandlingen i klagesaker blir forenklet i tråd med forslaget om forenkling av reglene for førstegangsbehandlingen (se pkt. 4.2.1.3).

FORSLAG:

Klage skal sendes det organet som har fastsatt skriftformen. Vedtaksorganet skal sende saken til vedkommende kommune, som skal sørge for at alle parter i saken blir varslet om klagen og får anledning til å uttale seg. Gjelder klagen et bruksnavn, skal eier(e)/fester(e) varsles direkte. Gjelder klagen et navn med flere funksjoner, skal ev. andre vedtaksorgan varsles, jf. pkt. 4.2.1.3. Kommunen skal sende alle uttalelsene til navnekonsulentene, som kommer med en tilråding til vedtaksorganet før nytt vedtak blir gjort. Dersom vedtaksorganet opprettholder avgjørelsen, skal saken sendes til klagenemnda med alle opplysninger.

Dette krever endring av § 8 andre ledd (i forslaget § 9 andre ledd).

4.3 Oppsummering og framlegg

4.3.1 Generelt

Etter gruppas mening er det behov for å forenkle reglene for saksbehandlingen. Dette gjelder både førstegangsbehandlingen og klagebehandlingen. Forenklingen må imidlertid ikke gå ut over verken det demokratiske eller det navnefaglige aspektet. Saksbehandlingen må også sikre at stedsnavna blir tatt vare på som kulturminner, og at skrivemåtene som blir vedtatt, identifiserer bestemte steder på en entydig og opplysende måte.

Gruppa mener:

• Alle saker skal fortsatt både til lokal høring og legges fram for navnekonsulentene.
• Eiere/festere skal tilskrives direkte i saker som gjelder bruksnavn som faller sammen med et nedarvet stedsnavn.
• Primærfunksjonen skal som hovedregel være bestemmende når et navn blir brukt i flere funksjoner.
• Statens kartverk blir vedtaksorgan for fastsetting av skrivemåten i all statlig sammenheng. Unntak er skrivemåter som skal fastsettes av Kongen, Stortinget eller et departement.
• Ansvaret for å samordne saksbehandlingen skal ligge hos vedtaksorganet.

4.3.2 Framlegg til saksgang ved førstegangsbehandlingen

1. En navnesak skal tas opp med vedtaksorganet, som skal sende forslag om skrivemåte til vedkommende kommune til høring. Dreier det seg om et navn med flere funksjoner og flere vedtaksorgan, skal de andre vedtaksorganene også bli varslet. Ansvaret for dette ligger hos det vedtaksorganet som først får saken. Kommunen har uttalerett i alle saker i kommunen, og skal videre sørge for at andre som har uttalerett, blir varslet og får anledning til å uttale seg. Gjelder den et bruksnavn som faller sammen med et nedarvet stedsnavn, skal eiere/festere tilskrives direkte med frist for å komme med merknader. I tillegg varsles det ved kunngjøring i minst 2 aviser som er vanlige på stedet. Kunngjøringen skal inneholde opplysninger om hvor sakspapirene er utlagt, og frist for å komme med merknader.
2. Kommunen skal sende alle uttalelsene til navnekonsulentene som gir tilråding om skrivemåte til vedtaksorganet.
3. Skriftform blir fastsatt. Dreier saken seg om et navn med flere funksjoner og flere vedtaksorgan, skal konsulentene samordne vedtaksprosedyren, slik at skrivemåten i primærfunksjonen blir vedtatt først.
4. Vedtak om skrivemåte skal sendes til Sentralt stedsnavnregister, vedkommende kommune eller fylkeskommune, ev. andre offentlige organ som er part i saken og navnekonsulentene. Vedkommende kommune skal sende melding direkte til eier/fester i saker som gjelder bruksnavn sammen med opplysninger om klagerett og klagefrist. Kommunen skal også kunngjøre andre vedtak om skrivemåte av andre navn i kommunen. Dette gjøres som for andre kunngjøringer i kommunen, med melding om hvor papirene er utlagt til gjennomsyn og om klagefrist.

4.3.3 Framlegg til saksgang ved klage

1. Klage skal sendes det organet som har fastsatt skriftformen. Vedtaksorganet skal sende saken til vedkommende kommune, som skal sørge for at alle parter i saken blir varslet om klagen og får anledning til å uttale seg. Gjelder klagen et navn med flere funksjoner, skal dessuten alle vedtaksorgan varsles.

2. Kommunen skal sende alle uttalelsene tilbake til navnekonsulentene for tilråding før vedtak blir gjort.

3. Dersom vedtaksorganet opprettholder avgjørelsen, skal saken sendes til klagenemnda med alle opplysninger.

Kap. 5 Bruk av stedsnavn

5.1 Generelt

5.1.1 Gjeldende regelverk

§ 3 i loven har tittelen Bruk av stadnamn. Første ledd gjelder generelt for alle stedsnavn, mens andre ledd ( se 5.2 nedenfor) er en tilleggsregel for flerspråklige områder. I første ledd sies at når skrivemåten av et stedsnavn er fastsatt etter lov om stadnamn og ført inn i stedsnavnregisteret (§ 10), skal skrivemåten brukes i all offentlig sammenheng.

Bruk av stedsnavn omhandles også i § 6 siste ledd, der det slås fast at offentlige organ og andre som er nevnt i første ledd², skal fortsette å bruke de navneformene som er i bruk av det offentlige når loven trer i kraft, inntil det eventuelt blir gjort endringsvedtak etter reglene i loven.

5.1.2 Sikrer gjeldende regelverk bruk av vedtatte skrivemåter i offentlig sammenheng?

5.1.2.1 Høringsuttalelser

Spørreskjemaet inneholdt ingen direkte spørsmål om dette. Imidlertid blir spørsmålet besvart indirekte ved at mange svarer at regelverket er lite kjent. Flere offentlige organ sier at de til nå har liten eller ingen kunnskap om innholdet av loven, hvordan regelverket har fungert og om sine forpliktelser og rettigheter, og at det derfor er vanskelig å besvare spørreskjemaet.

Navnekonsulenttjenestene (NKT) har kommentert samme problemstilling i sine evalueringsinnspill. NKT konstaterer at vedtak etter lov om stadnamn ikke alltid følges opp, dvs. at offentlige organ unnlater å ta i bruk vedtatte skrivemåter. De fortsetter i stor grad å bruke ”gamle” skrivemåter etter at vedtak er fattet. Tilsvarende nevnes i uttalelsen fra klagenemnda for stedsnavnsaker. Både klagenemnda og NKT mener at evalueringsarbeidet må drøfte hvordan en best kan sikre at navnevedtak følges opp.

NKT nevner også problemet med at enkelte offentlige organ og kommuner ”trenerer” saker: De unnlater å behandle navnesaker de har fått tilsendt, både som hørings- og vedtakspart,  og kommunene følger ikke sine forpliktelser med tilskriving av lokale organisasjoner og eiere og festere i høringsrunden. Videre unnlater enkelte kommuner å kunngjøre vedtak.

5.1.2.2 Vurdering

Loven har altså vært lite kjent i kommunene og andre offentlige organ. For å bøte på dette har Statens kartverk og Norsk språkråd holdt kurs i loven i alle fylkene, først og fremst rettet mot saksbehandlere i kommunene. Oppslutningen har vært god, og tilbakemeldingene fra deltakerne har overveiende vært positive.

Innspillene under evalueringsarbeidet viser likevel at dette ikke har vært nok, og at det generelt er for liten kjennskap til loven. Vedtak følges ikke opp, og flere kommuner og andre offentlige organ følger fortsatt ikke opp sine forpliktelser i saksbehandlingen. Gruppa mener derfor at det er behov for å styrke arbeidet med å gjøre loven kjent og sikre at reglene i loven blir fulgt og har derfor satt opp informasjon, veiledning og oppfølging som et eget kapittel i rapporten (se 8.3). Dessuten viser gruppa til 8.2 om Sentralt stedsnavnregister. Bedre kjennskap og tilgjengelighet til dette registeret vil øke den generelle kunnskapen om lov om stadnamn og gjøre det lettere å få informasjon om vedtatte skrivemåter.

5.2 Flerspråklige områder

5.2.1 Gjeldende regelverk

Loven § 3 andre ledd slår fast at samiske og finske stedsnavn ”som blir nytta blant folk på staden”, til vanlig skal brukes av det offentlige på kart, skilt, i register m.m. sammen med eventuell norsk navneform. Dette innebærer ikke en generell bruk av samiske og finske stedsnavn, men er i samsvar med § 3 første ledd avgrenset til stedsnavn der skrivemåten er fastsatt etter lov om stadnamn.

Om rekkefølgen for flerspråklige navn sier forskriften § 3-2: ”På skilt eller på kart o.l., der det blir brukt meir enn eitt namn, skal rekkefølgja til vanleg vere norsk, samisk, finsk. I forvaltningsområdet for samisk språk skal rekkefølgja til vanleg vere samisk, norsk, finsk.”

Forskriften § 3-2 og departementets merknader til § 3 andre ledd slår fast at norske navn og navneformer alltid skal være med³. Hvis det av praktiske eller tekniske årsaker er vanskelig å bruke tre navn, skal det ved valget mellom samisk og finsk legges vekt på hvilket navn som har lengst tradisjon og som er best kjent på stedet. Ifølge merknadene bør en i slike tilfeller velge eldre navn framfor yngre og til vanlig se bort fra oversettelser. Avgjørende vekt bør legges på den lokale navnetradisjonen og på kulturminnehensynet.

5.2.2 Er det behov for endring av reglene om navnebruk i flerspråklige områder?

5.2.2.1 Høringsuttalelser

Få kommuner har besvart spørsmålet om navnebruk i flerspråklige områder i betraktning av antallet kommuner dette har relevans for. Fire kommuner og Troms fylkeskommune svarer ”bra”, Sør-Varanger kommune mener at regelen har fungert etter loven, og Porsanger kommune svarer ”tilfredsstillende”.

Samisk språkråd mener regelen fungerer ”heller dårlig” og sier at de samiske navna sjelden blir brukt, selv i området med samisk som forvaltningsspråk. Postverket nevnes som et dårlig eksempel. I sin høringsuttalelse innrømmer Postverket selv at de ikke følger regelen – av praktiske og økonomiske årsaker. Ingen postkontor har navn på flere språk. Ett postkontor (Máze) har bare samisk navn, alle andre har bare norsk navn. Postverket har ellers muntlig opplyst at de ønsker å bruke bare ett navn på postkontorene, enten norsk eller samisk, ikke parallelle navn. På anmodning vil de kunne vurdere å skifte postkontornavn fra for eksempel Kautokeino til Guovdageaidnu. Derimot ønsker de ikke å bruke begge navna. En innføring av parallelle navn vil skape praktiske, datatekniske problemer, og vil medføre ekstrakostnader i form av utskifting av skilt og stempler. (Se også 5.2.2.2 nedenfor.)

Porsanger kommune har problemer med å få Vegvesenet til å bruke trespråklig skilting. Dette i motsetning til Samisk språkråd og Statens kartverk Finnmark, som sier at den flerspråklige vegskiltingen nå begynner å fungere. Skiltingen kommenteres ikke av Vegdirektoratet selv, men direktoratet sier at det er ”håpløst” å få med trespråklige navn på kart uten at navna blir plassert langt unna det stedet de tilhører. Én løsning er å omgå problemet ved å utelate navn på objekt som har navn på flere språk. Statens kartverk sentralt har derimot få problemer med å følge regelen i sin produksjon. (Se også 5.2.2.2 nedenfor.)

Forsvarets militærgeografiske tjeneste (FMGT) mener det er store problemer knyttet til bruken av to- og trespråklige navn på kart til militær bruk, og har etter søknad fått dispensasjon fra regelen i § 3 andre ledd. Dispensasjonen gjelder kart i serien Norge 1:50 000. Disse kartene produseres av Kartverket ved at Forsvaret kjøper et visst antall eksemplarer av alle nyutgivelser i serien. På de fleste kart er navneinnholdet på Forsvarets utgave og den sivile utgaven er likt. Som følge av dispensasjonen produserer Kartverket nå to navnesett (ett militært og ett sivilt) for alle nyreviderte kart i to- og trespråklige områder. Siden dette har vist seg å medføre større administrative ekstrakostnader for Kartverket enn først antatt, vil Kartverket på nytt prøve å komme fram til en løsning med ett navnesett pr. kart som samtidig tilfredsstiller FMGTs krav og lov om stadnamn. FMGT selv sier at reglene fungerer bra for dem etter dispensasjonen.

NKT for samisk og finsk har svært omfattende kommentarer til hvordan bestemmelsen har fungert. De peker på manglende regler om oppfølging av lovverket og spesielt på feiltolkninger av reglene om offentlig bruk av minoritetsnavn som har fått vedtatt skrivemåte. Eksempelvis har Vegvesenet flerspråklige skilt i kommuner med samisk som forvaltningsspråk, men ikke på tilvisingsskilt til samme sted i nabokommunen.

Både Kartverket og NKT for samisk og finsk nevner problemet med at offentlige etater unnlater å ta i bruk vedtatte navn på minoritetsspråkene. Konsulenttjenesten stiller spørsmål om det bør være Norsk språkråds oppgave å håndheve loven, dvs. påpeke og ta affære når vedtak ikke følges opp. NKT for samisk og finsk nevner også to andre problemer som gjelder ”trenering” av saker: For det første tas det ikke konsekvent opp navnesak på samiske og/eller finske navn samtidig med norske navn i det flerspråklige området, og for det andre unnlater enkelte vedtaksorgan å fatte vedtak på skrivemåten av minoritetsspråklige navn. Konsulenttjenesten mener de bør ha mulighet til å klage i slike tilfeller. Norske kveners forbund foreslår at lovens § 8 endres til ”Vedtak om skrivemåten eller unnlatelsen av vedtak på et minoritetsspråklig navn kan påklagast av dei ---.”

En samlet navnekonsulenttjeneste ønsker endring på at norske navn settes i særstilling i § 3 andre ledd i loven og i forskriften § 3-2. Hvis et sted har navn på flere språk, bør navna være likestilt. Valget mellom de forskjellige navna bør gjøres ut fra hvilket navn som er opprinnelig og hvilket som er lånenavn, samt hvilket som er eldre eller yngre lån. Dette er i samsvar med det som nå står i departementets merknader til § 3 andre ledd vedrørende valget mellom samisk og finsk navn. Någjeldende regler i forskriften om valg mellom samisk og finsk har dessuten vist seg vanskelige å praktisere fordi det er vanskelig å avgjøre hvilket navn som er ”best kjent på staden”.

NKT for samisk og finsk foreslår følgelig at ”saman med eventuell norsk namneform” i § 3 andre ledd sløyfes. Hvis det ikke går igjennom, må iallfall ”norsk namneform” endres til ”norsk namn”. Ordet ”namneform” er uheldig siden en i flerspråklig navnebruk hele tida omtaler navna på de ulike språkene som egne navn, ikke som former av navn på andre språk.

Norske kveners forbund har i en uttalelse fra sitt landsmøte sagt seg enig i dette. Det samme gjør NKT i sin fellesuttalelse.

NKT for samisk og finsk kommenterer også departementets merknad til loven § 4 tredje ledd: ”Norske skriftformer av samiske stadnamn kan likeins brukast når særlege grunnar talar for det”. De mener at avvik fra rettskrivingsprinsipp må defineres inn i et språk, ikke mellom språkene, og foreslår at denne regelen tas ut, eller at departementet definerer hva denne setningen betyr i praksis. 

Porsanger kommune har en kommentar til rekkefølgen av navn i flerspråklig område, og mener at det samiske navnet bør stå foran det finske i områder med tradisjonelt samisk - og vice versa.

NKT for samisk og finsk foreslår at grensen mellom nord- og lulesamisk forandres fra Efjorden til østgrensen av Ballangen kommune, og at ordlyden i § 2-4 første ledd, tredje punktum i forskriften blir slik: Nordsamisk rettskriving skal brukast i Finnmark, Troms og i Nordland sør til Ballangens austgrense.

Norske kveners forbund foreslår at termen finsk byttes ut med kvensk. Selv om kvensk kan defineres som en finsk dialekt, er det ifølge forbundet mer presist å bruke betegnelsen kvensk. Det er snakk om navn som både er gitt og brukt av kvener og som utgjør en viktig del av den kvenske kulturarven. Navnekonsulenten for finske stedsnavn støtter forbundet i dette synet.

5.2.2.2 Vurdering

Høringsuttalelsene om flerspråklig navnebruk gjelder for en stor del oppfølging av og informasjon om regelverket. Kommuner og andre offentlige organ unnlater å følge opp forpliktelsene sine. Denne problemstillingen har gruppa diskutert under 5.1.2.2 ovenfor. Vi viser til det som er sagt der.

Gruppa har merket seg Kartverkets misnøye med ekstrakostnadene FMGTs dispensasjon fra § 3 andre ledd har medført for dem. Gruppa oppfordrer Kartverket og FMGT til å arbeide videre for å komme fram til en omforent løsning slik at man så langt som mulig kan unngå å produsere to utgaver av samme kartblad.

Gruppa er enig i at en i flerspråklige områder må behandle norske, samiske og finske navn samtidig. Det bør f. eks. ikke være mulig å behandle et norsk navn i Porsanger uten å undersøke om det fins samisk og/eller finsk navn på samme navneobjekt. Vi foreslår derfor en tilføyelse i § 3 andre ledd.

En samlet navnekonsulenttjeneste ønsker endring i regelen om at norske navn skal være med på kart, skilt, i register m.v., mens det er anledning til å velge bort samisk eller finsk navn av tekniske og praktiske årsaker. Gruppa har forståelse for dette synet. Imidlertid må regelverket utformes ut ifra at de fleste brukere av kart og skilt er norskspråklige eller fremmedspråklige, også i flerspråklige områder. Det foreslås derfor en endring som gjør det mulig å velge bort det norske navnet når det er en fornorsket form av det samiske eller finske navnet, skiller seg lite fra det, og ikke er innarbeidet. Innarbeidete navn som Kautokeino og Karasjok skal ikke kunne velges bort. Oversettelsesnavn eller navn med ett norsk og ett samisk/finsk navneledd bør ikke kunne velges bort, da disse i større grad oppfattes som egne, norske navn. Gruppa er enig i at valget mellom navn bør gjøres ut ifra hvilket navn som er opprinnelig og hvilket som er lånenavn, samt hvilket som er eldre eller yngre lån, ikke ut ifra hvilket navn som er best kjent på stedet. Sistnevnte vurdering kan vanskelig bli objektiv fordi alle språkgruppene naturlig nok vil mene at ”deres” navn er best kjent.

Videre foreslår gruppa at formuleringen ”saman med eventuell norsk namneform” i § 3 andre ledd endres, og formuleringen ”Norske skriftformer av samiske stadnamn kan likeins brukast når særlege grunnar talar for det” i departementets merknader til § 4 tredje ledd fjernes. Disse formuleringene er ukorrekte fordi regelverket ellers omtaler navna/navneformene på de forskjellige språkene som egne navn, ikke som former av navn på de andre språkene.

Gjeldende regelverk fastsetter at det norske navnet skal være med. Der det av tekniske og praktiske årsaker kan være nødvendig å velge enten samisk eller finsk navn i tillegg til dette, forutsetter regelverket at det alltid lar seg gjøre å bruke to navn, mens det kan være vanskelig å bruke tre. Slik er det ikke alltid i praksis. Både Vegvesenet og Postverket argumenterer med at det kan være vanskelig å få plass til flere enn ett navn på skilt. Statens kartverk opplyser på sin side at det produseres kart i svært små målestokker, helt ned i formater der hele Norge får plass på en A4- eller A3-side. I slike tilfeller brukes det bare ett navn pr. navneobjekt. På denne bakgrunnen vil gruppa foreslå at gjeldende krav om to navn mykes opp, jf. 5.3.2.

Etter gruppas mening er gjeldende regel om rekkefølgen av flerspråklige navn enkel å praktisere, den er logisk ut fra hvilket språk som er forvaltningsspråket i kommunen, og den fungerer tilfredsstillende. Å bestemme rekkefølgen for samiske og finske navn ut fra hvilket av de to som har lengst tradisjon i området, slik Porsanger kommune foreslår, vil etter gruppas mening bli vanskeligere å praktisere og vil kunne føre til konflikter mellom de minoritetsspråklige grupperingene.

Ut fra sin norskspråklige bakgrunn finner gruppa det vanskelig å ta stilling til om grensen mellom det nordsamiske og lulesamiske området bør endres. Gruppa går imidlertid ut fra at det ligger sterke språkfaglige grunner bak forslaget, og at det vil være rimelig å ta hensyn til det. 

Gruppa finner det også vanskelig å ta stilling til om termen finsk skal byttes ut med kvensk, men mener at det bør vurderes om det skal tas hensyn til ønsket fra Norske kveners forbund.

5.3 Konklusjoner og forslag

5.3.1 Generelt
Evalueringsinnspillene viser at de fleste problemene vedrørende bruk av stedsnavn kommer inn under manglende informasjon om og oppfølging/bruk av loven og Sentralt stedsnavnregister. Gruppa har derfor valgt å omtale emnene Sentralt stedsnavnregister og informasjon, oppfølging, veiledning i egne kapitler i rapporten (se 8.2 og 8.3).

Uten at det er påpekt fra noen av høringspartene, mener gruppa at siste ledd i § 6 i loven bør flyttes. Bestemmelsen har følgende ordlyd: ”Offentlege organ og andre som er nemnde i første ledd, skal halde fram med å bruke dei namneformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak etter reglane i denne lova.” I dagens regelverk er bestemmelsen plassert under overskriften ”Fastsetjing av skrivemåten”. Siden den snarere gjelder ”Bruk av stadnamn”, bør den heller flyttes hit og danne nytt siste ledd i gjeldende lovs § 3.

5.3.2 Flerspråklige områder
Bortsett fra det som nevnes under 5.3.1 ovenfor, har alle innspill i høringsrunden, og gruppas forslag til endringer under emnet bruk av stedsnavn, bare gyldighet for flerspråklige områder. Under henvisning til begrunnelsene i punkt 5.2.2.2 ovenfor har gruppa følgende forslag til endringer i § 3 andre ledd med merknader og forskriften § 3-2:

Det tilføyes en bestemmelse som sikrer at det i flerspråklige områder tas opp navnesak samtidig for navn på alle aktuelle språk.

Det gis anledning til å bruke bare ett navn pr. navneobjekt hvis det av praktiske og/eller tekniske årsaker er vanskelig å bruke to eller tre navn.

Regelen om at det norske navnet skal være med, mykes opp slik at det norske navnet kan velges bort til fordel for samisk eller finsk navn når det er en fornorsket form av det samiske eller finske, skiller seg lite fra det, og ikke er innarbeidet.

Valget mellom samiske og finske navn gjøres ut ifra hvilket navn som er opprinnelig og hvilket som er lånenavn.

Formuleringen ”saman med eventuell norsk namneform” endres til ”saman med eventuelt norsk namn”.

Kap. 6 Navnevern og navnsetting  

6.1 Gjeldende regelverk

6.1.1 Navnevern

Stadnamnutvalet sier i NOU 1983: 6 s. 59: ”Eit hovudsynspunkt i utvalet er at dei nedervde stadnamna er ein viktig del av kulturarven som har krav på vern, på line med andre kulturminne, … Vernet bør særleg gjelda dei namna som er overleverte i ubroten tradisjon, dvs. dei nedervde munnlege namneformene. Dette kulturminneprinisppet skal etter utvalet si meining vera normgjevande for korleis stadnamna i samfunnet skal handsamast.” I Ot.prp. nr. 66, 1988-89 s. 5-6 refereres dette som Stadnamnutvalets begrunnelse for behovet for en lov om stedsnavn: ”… stadnamna [er] språklege minne som fortel om eldre tiders busetjing og arbeid på land og sjø. (…) Det må vere ei oppgåve for det offentlege å ta vare på dei som kulturminne. (…) Skriftfestinga av stadnamn er såleis ein del av rikets språkrøkt.”

Departementet er enig i dette, og sier s. 6: ”I ei omskifteleg tid med endra busetjingsmønster, sterkt utvida kommunikasjon og dialektar i rask endring, står gamle stadnamn i fare for å gå ut av bruk, eller bli forvanska slik at vi mister den kunnskap om tidlegare tiders liv, arbeid, språk og tenkjemåte som ligg i desse namna. Gardsnamn er i særleg grad berarar av gammal namnetradisjon, og utgjer ein så viktig del av lokalmiljøet at det er ønskjeleg med offentleg vern. Men utan heimel i lov kan ikkje det offentlege fastsetje skriftformer for namn på private eigedommar, herunder gardsbruk. Alt dette tilseier at vi treng eit betre regelverk. Stadnamna bør vernast som andre viktige kulturminne, slik at dei ikkje blir borte eller forvanska, men samstundes må vi få eit namneverk som kan vareta dei viktige praktiske formåla stadnamna skal tene. Framlegget til lov om stadnamn legg vekt på begge desse omsyna.” I merknadene til lovens § 1 sier departementet at de er enige i innholdet til Stadnamnutvalets forslag til formålsparagraf: ”Formålet med å gje reglane er at stadnamna i riket til saman skal utgjera eit einskapleg namneverk og at stadnamna skal takast vare på som kulturminne.”

Både Stadnamnutvalet og departementet snakker om nedarvete/gamle stedsnavn, ikke om stedsnavn generelt. Stadnamnutvalet påpeker spesielt behovet for vern av de nedarvete, muntlige navneformene. Dette er fulgt opp i gjeldende forskrift § 1-1, som sier at det ”Med nedervde stadnamn er meint stadnamn som er munnleg [vår kursivering] overleverte frå tidlegare generasjonar, som har vore vanlege på staden, og som framleis er i levande bruk." Kulturverntanken avgrenses til stedsnavn som kommer inn under denne definisjonen.

Stadnamnutvalet og gjeldende forskrift plasserer seg dermed inn i en tradisjon som Peter Hallaråker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda og medlem av klagenemnda, stiller seg kritisk til i boka Innføring i stadnamn. Innsamling og gransking (Oslo 1997, s. 227): ”Stadnamna har i generasjonar vore framstelte først og fremst som munnleg tradisjon. Etter mitt skjønn har dette ført til ei delvis misvisande oppfatning av stadnamna som kulturminne. Heilt frå mellomalderen har vi nemleg hatt både ein munnleg og ein skriftleg stadnamntradisjon. Det er eit historisk faktum at frå den dagen norske stadnamn, t.d. gardsnamn, vart skriftfeste, vart dei ein viktig del av vår felles skrifttradisjon. Denne skrifttradisjonen fekk høg sosial posisjon, ikkje berre fordi skrifttradisjonen generelt hadde høgare prestisje enn den munnlege tradisjonen, men like mykje fordi dei namna som først vart skriftfeste, var namn på grunnleggjande økonomiske og sosiale einingar i samfunnet, t.d. slektsgardane og administrative einingar.”

Men selv om skriftlig stedsnavntradisjon ikke nevnes som ”verneverdig” i lov eller forskrift, er den ikke ”glemt” i regelverket. I departementets merknader til § 4 tredje ledd nevnes som eksempler på særlige grunner til å avvike fra gjeldende rettskrivingsprinsipp ved fastsetting av skrivemåte ”at skriftforma har vore lenge i bruk og er vel kjend og innarbeidd, eller at det knyter seg særleg sterke interesser til denne skriftforma, t.d. av økonomisk karakter”. Videre sier departementet i proposisjonen side 10: ”Skriftpåverka namneformer er også ein del av norsk namnetradisjon. Dersom slike namneformer er i allmenn bruk lokalt, og lokalsamfunnet identifiserer seg med dei, må det leggjast vekt på dette ved fastsetjing av skriftform.”

I sitatene fra lovforarbeidene ovenfor presenteres implisitt tre måter å verne eller ta vare på nedarvede stedsnavn på:

A.     hindre at de går ut av bruk, dvs. bruke dem

B.     hindre at de blir forvansket, dvs. fastsette riktig skrivemåte

C.     innsamling og arkivering

Punkt B og til dels punkt A er blitt nedfelt i lov om stadnamn m/forskrift. Regelverket inneholder regler om fastsetting av skrivemåte og om bruk av stedsnavn med fastsatt skrivemåte (jf. kap. 4 og 5 i rapporten). Til tross for at et formål med loven skal være å ta vare på stedsnavna som kulturminner, er altså kulturverntanken i loven utelukkende definert med utgangspunkt i normering (skrivemåten av stedsnavn), ikke med utgangspunkt i vern av selve stedsnavnet. Videre er dagens regelverk tilpasset norsk stedsnavnforskning, ved at kulturverntanken i all hovedsak avgrenses til muntlig overleverte nedarvede stedsnavn.

Det kan nevnes at en i Sverige, i utredningsarbeidet vedrørende innføring av en stedsnavnlov, eksplisitt har hatt hovedfokus på navnevernet, å ta vare på stedsnavna som kulturminner. Allerede tittelen på utredningen fra 1982, Ortnamns värde och vård (Statens offentliga utredningar 1982:45), forteller det. Foreløpig er det ikke vedtatt noen stedsnavnlov i Sverige. Isteden er det innført andre tiltak som skal forbedre vernet av stedsnavna.

Vern av stedsnavn er heller ikke direkte behandlet i andre regelverk. Det fins ingen regler som f.eks. hindrer at et stedsnavn flyttes fra et sted til et annet for å brukes i en annen sammenheng. Eier kan bytte ut det nedarvete navnet på bruket med et nylaget navn eller et navn uten lokal tilknytning. Eneste begrensning finnes i delingsloven § 5-3 som lyder slik:

“Det kan brukes navn på eiendommene i målebrev, grunnbok, m.v. Navnet bestemmes av eieren.

Dersom navnet allerede er i bruk som slektsnavn og ikke hører til de mer vanlige, kan navnet bare velges dersom eieren dokumenterer at navnet har gammel, nedarvet tilknytning til eiendommen.

Adresse bør ikke brukes som bruksnavn. Oppmålingsmyndigheten kan slette slike bruksnavn når adressen endres. ...”

Regler for tildeling av offisiell adresse gis i kapittel 15 i forskriften til delingsloven, jf. delingsloven § 4-1. I punkt 15.6 sies at adressenavn ”mest mulig [bør] følge den lokale navneskikken”.  Miljøverndepartementet setter opp følgende momenter ( som indirekte berører navnevern (i kommentarene til denne bestemmelsen (Kommunal oppmåling, håndbok til delingsloven, s. 73):

• ofte vil en kunne dra inn eller bygge på stedsnavn som fins i området fra før, f .eks. gårdsnavn, teignavn og navn på forskjellige naturlokaliteter
• en bør lage adressenavn som er i samsvar med navnetradisjonen på stedet

6.1.2 Navnsetting

Bortsett fra bestemmelsen om rett til å gi samisk og finsk bruksnavn i flerspråklig område nevnt under 6.2.1 nedenfor, inneholder ikke lov om stadnamn med forskrift noen bestemmelser om navnsetting. Emnet er derimot behandlet i flere andre lover, først og fremst delingsloven (se nedenfor), dessuten i f.eks. grunnskoleloven av 1969 (kommunestyret gir navn på grunnskoler) og ny kirkelov av 1996 (myndighet til å fastsette navn på kirker og kirkesokn delegert fra Kongen til Kirkedepartementet ved kongelig resolusjon 07.06.1996, videre delegert til bispedømmerådet ved brev av 19.07.1996). Felles for reglene er at de i hovedsak gjelder hvem som har myndighet til å sette navn, men ikke sier noe om hvilke navn som bør velges eller hvordan en bør gå fram ved navnevalg/navnsetting.

Etter delingsloven § 4-1 og forskriften til delingsloven kapittel 15.2 har kommunen ansvar for adressetildelingen i kommunen. Det innebærer at kommunen har myndighet til å tildele offisielle adressenavn på alle veger, gater og adresseområder som skal inngå i det kommunale adressesystemet. Etter lov om stadnamn § 6 andre ledd har kommunen også ansvar for fastsetting av skrivemåten, bortsett fra når adresseparsellen er del av en fylkeskommunal veg eller riksveg. Da skal skrivemåten fastsettes av navnets ”eier”, altså av henholdsvis fylkeskommunen og Statens vegvesen.

Etter delingsloven § 5-3 kan eieren selv bestemme navnet på eget bruk. En begrensing i eierens rett til å velge navn ble tatt bort ved endring av delingsloven § 5-3 (lov om stadnamn § 13). Bestemmelsen ”Bruksnavnet og skrivemåten av det må høve på det sted eiendommen ligger” ble fjernet. Dermed har lov om stadnamn gjennom endring av delingsloven § 5-3 snarere utvidet enn innskrenket eiers rett til å velge navn uten lokal tradisjon.⁴  (Jf. ovenfor om begrensningen i å bruke slektsnavn som hører til de mindre vanlige.)

Skrivemåten av bruksnavn skal imidlertid fastsettes etter § 5 i lov om stadnamn. Her er regelen at eier eller fester fastsetter skrivemåten, bortsett fra for bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med nedarvete stedsnavn. For disse bruksnavna skal skrivemåten fastsettes av Statens kartverk. I praksis viser det seg at det gjelder de fleste bruksnavn som brukes på kart og skilt.

Navnsetting av naturlokaliteter er ikke regulert i noe regelverk. Av og til dukker det opp spørsmål om hjemmel for å gi denne typen navn. F.eks. er nye, utradisjonelle navn som Stølsheimen, Breheimen og Skarvheimen tatt i bruk av Turistforeningen og/eller lokale turlag på store naturområder de siste åra, og er etter hvert kommet i offentlig bruk (på kart, skilt og lignende). Kommuner og lokale foreninger reagerer ofte på ”innføring” av navn uten rot i lokal tradisjon.

6.2 Bør lov om stadnamn inneholde regler om navnevern og navnsetting?

6.2.1 Høringsuttalelser

Av 98 besvarte spørreskjema fra kommuner, fylkeskommuner og Statens kartverk, svarer ca. 70% ja på spørsmålet om lov om stadnamn bør inneholde regler om navnevern og navnsetting. Noen av nei-svarene begrunnes med at dette ikke oppfattes som noe problem, mens kulturminnevernet går igjen som begrunnelse for ja-svarene. Navn er en del av vår kulturarv. Gamle stedsnavn blir borte ved at de byttes ut med nye og ”bedre” navn. De gamle stedsnavna bør brukes ”såfremt det ikke medfører betydelige ulemper eller gir negative assosiasjoner”. Det er betenkelig at ”en bare kan ta et gammelt navn og benytte det i kommersiell sammenheng”.  Forkludring av lokalsamfunns navnetradisjoner nevnes også, dessuten at ”ukyndige saksbehandlere” av ren uvitenhet kan endre stedsnavn gjennom bruk, slik at kirker, postkontor og lignende får ”feil” navn.

Statens kartverk sentralt mener det er naturlig at en lov om stedsnavn, som har som ett av sine formål å ta vare på stedsnavna som kulturminner, inneholder regler som regulerer navnsetting og navnevern. Kartverket viser til at dette er hovedproblemstillingen i Sveriges diskusjon om innføringen av en ”ortnamnslag”. I Kartverket får en stadig spørsmål om dette, og må da presisere at det ikke kommer inn under lov om stadnamn, og at navnevern heller ikke er regulert i annet regelverk. Innføring av regler om navnsetting og navnevern vil gjøre saksbehandlingen ryddigere.

FMGT (Forsvarets militærgeografiske tjeneste) og Posten Norge mener at det ikke er behov for slike regler. Vegdirektoratet sier derimot ja til navnevern, fordi navn er viktige når en skal finne fram til steder en ikke kjenner så godt. Endrer en navn, endrer en også referansen til kart og skilt.

Fra det navnefaglige miljøet er holdningen entydig for innføring av regler om dette emnet. NKT for Østlandet og Agderfylkene mener at det bør ”innarbeides en egen paragraf om vern av gamle stedsnavn”. Gamle navn bør så langt råd er tas vare på ved adressetildeling og andre oppgaver der det offentlige er ansvarlig for navngiving. Samarbeidsnemnda for namnegransking er enig i dette, og nevner som argument adressesystemet i kommunene. Der navngir en lange, gjennomgående adresseparseller uten særlig bruk av gårdsnavn. Videre nevner samarbeidsnemnda økt bruk av stedsnavn som ”salsfremjande merkelappar”, som har gjort at en rekke navn er i ferd med å gå ut av bruk eller blir brukt om feil/annen lokalitet. Et eksempel er en entreprenør som mot kommunens ønske brukte navnet Portør Brygge om et område med ferieboliger, flere kilometer fra stedet Portør.

Klagenemnda for stedsnavnsaker påpeker at stedsnavn som kulturminner blir sterkt understreket i forarbeidene til loven. At regler om navnevern og navnsetting mangler, synes være en svakhet ved regelverket. Statens kartverk Troms foreslår at det innføres regel om at NKT skal rådspørres ved ”navnedåp” før det gjøres vedtak om navn.

Spesielt for bruksnavn nevner flere kommuner og fylkeskommuner at det er viktig å lytte til eierens ønske og at eier må ha visse rettigheter til navneendring. Når Norsk bonde- og småbrukarlag sier nei til innføring av regler om navnevern og navnsetting, er det kanskje nettopp ut fra ønsket om å bevare eierens någjeldende rett til å bestemme navn på eget bruk. Noen kommuner mener imidlertid at retten til å endre bruksnavn ikke bør gjelde gårdsnavna (matrikkelnavna) fordi de er verneverdige.

NKT for samiske og finske stedsnavn foreslår at det innføres en regel om at samiske og finske eiendomsnavn som brukes blant folk på stedet, skal registreres i grunnboka og på økonomisk kartverk (viser til NOU 1983: 6 kap. 8.3 punkt 4 og kap. 8.4 punkt 3). Samme navnekonsulenttjeneste stiller spørsmål om offisiell status for bruksnavn gitt i henhold til departementets merknader til § 3 andre ledd: ”Eigedom med norsk namn i samisk eller finsk busetjingsområde kan eigaren gi samisk eller finsk namn i staden for eller i tillegg til det norske namnet”. I et eget brev til evalueringsgruppa gir konsulenttjenesten flere eksempler på navnevedtak fattet etter denne bestemmelsen. Ifølge konsulenttjenesten dreier det seg i begge tilfeller om samiske og finske daglignavn, dvs. navn som brukes blant folk på stedet, men som ikke er identiske med det offisielle bruksnavnet som er registrert i offentlige registre (GAB, se 6.2.2 nedenfor).

Slike daglignavn er svært vanlige i flerspråklige områder. Årsaken finner vi i jordsalgsloven av 1902, som ble opphevet i 1963. Her het det at ”Udmaalt Jordeiendom gives særskilt norsk Navn”. Jordsalgskommisjonen måtte ”døpe” alle jordeiendommer som ble solgt. Dermed er de registrerte matrikkelnavna nesten alltid norske. Eiendommene ble ”døpt” med navn som Slangeng, Fagerli, Soleng og Bjørkmo -  navn som ble satt ned på papiret, men som ikke hadde rot i den lokale, muntlige tradisjonen. I den muntlige tradisjonen har eiendommene ofte hatt samiske eller finske navn, men disse har ikke vært akseptert som offisielle bruksnavn (NOU 1983: 6 s. 45). Det varierer hvorvidt eieren i dag ønsker at daglignavna skal innføres på kart og i registre.

6.2.2 Vurdering og forslag

Flertallet av dem som uttalte seg i høringsrunden, ønsket at loven skulle inneholde regler om navnsetting og navnevern. Det navnefaglige miljøet går entydig inn for innføring av slike regler. Hele vegen går kulturminnevernet igjen som begrunnelse. Det oppfattes som en mangel med lov om stadnamn at den ikke inneholder regler om navnsetting og vern av selve stedsnavna i tillegg til regler om skrivemåten og bruk av stedsnavn.

Gruppa er enig i disse synspunktene, og vil foreslå at det innføres slike regler i lov om stadnamn i tillegg til de eksisterende reglene om navnsetting i andre regelverk, basert på standpunktet om at nedarvete stedsnavn er verneverdige kulturminner. Reglene bør begrense muligheten til å bytte ut nedarvete stedsnavn med navn uten tradisjon på stedet og til å flytte stedsnavn fra ett sted til et annet der de ikke har tradisjon. Videre bør reglene oppfordre til bruk av tradisjonelle navn ved navnsetting av nye navneobjekt.

For bruksnavna mener flere kommuner og fylkeskommuner at det er viktig å lytte til eierens ønske og at eier må ha visse rettigheter til navneendring. Arbeidsgruppa har forståelse for dette synspunktet. På den annen side er mange nedarvete bruksnavn, særlig de som helt eller delvis sammenfaller med gårdsnavnet, blant de eldste stedsnavna i landet, og er dermed blant de viktigste å ta vare på i kulturminnesammenheng. Jf. departementets uttalelse i Ot.prp. nr. 66 s. 6: ”Gardsnamn er i særleg grad berarar av gammal namnetradisjon, og utgjer ein så viktig del av lokalmiljøet at det er ønskjeleg med vern.” Gruppa foreslår derfor å begrense eiers rett til å endre nedarvete bruksnavn.

Navnevernet bør også gjelde såkalte daglignavn (se 6.2.1 ovenfor). Begrepet daglignavn nevnes ikke i eksisterende regelverk. Det har dermed vært uklart om en eier, i tilfeller der et bruk har både et offisielt navn og et daglignavn, har rett til å avgjøre hvilket av dem som for eksempel skal stå på kart. Likedan har det vært uklart om ’bruksnamn’, jf. lov om stadnamn § 5, omfatter både daglignavnet og det offisielle bruksnavnet, som kan stå i ”målebrev, grunnbok m.v.”, jf. delingsloven § 5-3.

Bruken av daglignavn er utbredt, kanskje særlig i flerspråklige områder, se 6.2.1 ovenfor, og de er verneverdige i henhold til kulturverntanken referert innledningsvis. Det er som regel daglignavna som er best kjent og mest brukt i lokalsamfunnet, selv om eieren ikke alltid ønsker at de skal ha ”offisiell” status.

Som eksempel fra enspråklig område kan nevnes Koren i Os kommune i Hedmark. Navnet er oppført på Kartverkets topografiske hovedkartserie Norge 1:50 000 og enerådende i lokalsamfunnet, men i matrikkelen og andre offentlige dokumenter er eiendommen oppført med Langøien som navn.

Daglignavna føres gjerne opp som ”hovednavn” i bygdebøkene, med det offisielle navnet i parentes. Liksom i eksemplet Koren, er de i tillegg ofte brukt på kart istedenfor det offisielle navnet. Under utgivelsen av Statens kartverks hovedkartserie har en hatt som prinsipp at de navna som er i bruk blant lokalbefolkningen, skal føres opp på kartet.

For bruksnavnas del må det dessuten tas hensyn til arbeidet som for tida pågår med revisjon av delingsloven. Delingslovutvalget har foreslått å oppheve delingsloven § 5-3 fordi den i dag har liten praktisk betydning. Første ledd av paragrafen sier: ”Det kan (vår understreking) brukes navn på eiendommene i målebrev, grunnbok m.v. Navnet bestemmes av eieren.” Eneste register som i dag inneholder bruksnavn registrert etter § 5-3, er GAB (Kartverkets register for grunneiendommer, adresser og bygninger), som igjen har hentet opplysningen om bruksnavn fra den tidligere manuelt førte grunnboka. Denne ble konvertert til Elektronisk Grunnbok (EG) i begynnelsen av 1990-tallet, og da ble ikke bruksnavna tatt med.

Kommunene hadde ulik praksis for utfylling av bruksnavnfeltet i den manuelle grunnboka. I noen kommuner ble feltet sjelden fylt ut, mens regelen i andre kommuner var at det skulle fylles ut. Videre varierte praksisen ved etableringen av GAB. I noen kommuner ble ikke bruksnavnfeltet fylt ut der heller, mens andre overførte innholdet fra bruksnavnfeltet i den manuelle grunnboka uten noen form for vurdering.

I dag forekommer bare sjelden registrering av nye bruksnavn i GAB. Av dette framgår at bruksnavna i dag har utspilt sin rolle som identifikasjon av eiendommer i registersammenheng. Delingslovutvalget ser derfor ikke lenger behov for regler om tildeling av bruksnavn i ny lov om eiendomsregistrering. Identifikasjonen i registreringssammenheng ivaretas av gårds- og bruksnummer og offisiell adresse.

Gruppa foreslår at det i lov om stadnamn tas inn en regel som erstatning for delingsloven § 5-3 om eiers rett til å gi navn på eget bruk. Videre bør eiers rett til å gi samiske og finske bruksnavn, som i dag bare nevnes i departementets merknader til § 3, tas inn i det nye regelverket. Eier bør kunne kreve at slike navn kommer inn under § 3 andre ledd om offentlig bruk av flerspråklige navn.

For å ha en mulighet til å ta vare på gamle, nedarvete bruksnavn i registersammenheng, har delingslovutvalget foreslått en ny bestemmelse som erstatning for § 5-3 i dagens lov:

§ 41 Tildeling og endring av offisiell adresse:

Kommunen fastsetter offisiell adresse.

Offisiell adresse består av gate-, veg-, eller områdenavn, og nummer. I tillegg kan eieren kreve at adressen omfatter bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med nedarvet stedsnavn, jf lov om stadnamn. Kommunen kan bestemme at andre navn⁵ kan inngå i adressen.

Følgende sies i kommentarene til bestemmelsen:

Etter annet ledd kan eiendommens navn bli en del av adressen. Navnet kommer i tillegg til tildelt vegnavn og husnummer. Eier har bare krav på at slike navn som kommer inn under bestemmelsene i § 5 annet ledd i lov om stadnamn blir tatt inn i adressen. I henhold til lov om stadnamn er det Statens kartverk som har myndighet til å fastsette om det dreier seg om et slikt navn som faller inn under bestemmelsen i første ledd annet punktum, og det er også  Statens kartverk som fastsetter skrivemåten. For navn som ikke kommer inn under annet punktum fastsettes skrivemåten av grunneier eller fester, jf § 5 første ledd i lov om stadnamn.

Dette betyr at en i tilfeller der bruksnavn brukes som adressenavn, skal bruke den skrivemåten bruksnavnet har etter § 5 i lov om stadnamn.

6.3 Er det behov for samordning av reglene om myndighet til navnsetting og myndighet til fastsetting av skrivemåte?

6.3.1 Høringsuttalelser

Spørreskjemaet inneholdt ingen spørsmål om dette emnet. Det er heller ikke kommentert i noen av NKTs uttalelser. Sarpsborg kommune foreslår i en sluttkommentar at alle regler om stedsnavnfastsettelse samles i lov om stadnamn.

Vedrørende adressenavn skrev Kartverkets medlem i arbeidsgruppa følgende i et  notat til gruppa 09.06.97: ”Bestemmelsen i delingsloven innebærer at kommunen har ansvaret for navnsetting av deler av riksveger og fylkesveger som danner en adresseenhet innenfor en kommune, mens lov om stadnamn slår fast at fylkestinget eller den det gir fullmakt og vedkommende statsorgan har ansvaret for fastsetting av skrivemåten av navn på samme veger. (…) På den landsomfattende kursrunden som er gjennomført for kommuner og offentlige etater i saksbehandling etter lov om stadnamn, kom det mange kommentarer til ovennevnte motsetning/konflikt mellom de to regelverkene. Det oppfattes som unødvendig tungvint og byråkratisk å ha én vedtaksmyndighet for selve navnet og en annen for skrivemåten.”

§ 5 i lov om stadnamn (regler om skrivemåten av bruksnavn) er ikke kommentert i noen av høringsuttalelsene.

6.3.2 Vurdering

Som nevnt i pkt. 6.1.2 ovenfor, er myndighet til navnsetting omhandlet i mange regelverk, mens lov om stadnamn regulerer myndigheten til å fastsette skrivemåten av disse navna. Gruppa mener det vil få for vidtrekkende konsekvenser å foreslå flytting av alle regler vedrørende navnsetting til lov om stadnamn (jf. forslaget fra Sarpsborg kommune), og går derfor ikke inn for dette.

I kapitlet om saksgang ved fastsetting av skrivemåte har gruppa foreslått at Statens kartverk overtar myndighet for fastsetting av skrivemåten for nedarvete stedsnavn i all statlig sammenheng, se 4.2.2.3. Dermed vil det være lettere å oppnå ensartet skrivemåte av ett og samme navn brukt på samme sted i flere statlige funksjoner.

Ellers ser arbeidsgruppa behov for endring bare på ett punkt: Det er mest hensiktsmessig at kommunen har totalansvaret for adressetildelingen i kommunen, både for navnsetting og fastsetting av skrivemåten på adresseparseller og -områder. Dette bør gjelde alle navn som skal inngå i det kommunale adressesystemet, både navn på private, fylkeskommunale og statlige veger og adresseområder.

Gruppa støtter delingslovutvalgets forslag om at eier skal kunne kreve å få inn bruksnavn som faller inn under lov om stadnamn § 5 andre ledd, som tillegg i den offisielle adressen. Forslaget er i tråd med tanken om nedarvete bruksnavn som verneverdige kulturminner. Som delingslovutvalget foreslår, bør  skrivemåten av bruksnavnet i denne funksjonen følge skrivemåten i funksjon som bruksnavn etter § 5 andre ledd. Forslaget vil ikke føre til endringer i lov om stadnamn med forskrift.

Det synes ikke å være behov for å innføre regler om navnsetting av naturlokaliteter. De fleste naturlokaliteter har allerede navn. Lovens oppgave må isteden være å ta vare på disse navna samt å oppfordre til bruk av tradisjonelle navn ved ny-navnsetting. Dette ivaretas ved innføring av regler om navnevern og navnsetting.

6.4 Konklusjon og forslag

6.4.1 Navnevern og navnsetting

Gruppa foreslår at regelverket utvides til å omfatte regler om navnevern og navnsetting og foreslår en ny paragraf i loven med slikt innhold:

Ny § 4. Namnevern og namnsetjing

Eit nedervd stadnamn kan som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad der det tradisjonelt ikkje høyrer heime når det

1. er i bruk som slektsnamn og høyrer med til dei mindre vanlege
2. på annan måte er eit særeige namn, eller kan forvekslast med det
3. av andre grunnar bør vernast

Ein kan heller ikkje byte ut eit nedervd stadnamn med eit namn utan tradisjon på staden, dersom ikkje særlege grunnar taler for det. Ved namnsetjing av nye namneobjekt skal ein mest mogleg følgje namneskikken på staden.

Merknader til paragrafen:

Stadnamna er ein del av kulturarven og har krav på vern. Eit namn som høyrer med blant dei som er nemnde i første ledd, kan derfor som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad dersom det ikkje kan dokumenterast at namnet har gammal, nedervd tilknyting til staden. Ein kan heller ikkje byte ut eit nedervd stadnamn med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar taler for det. Særlege grunnar kan vere at namnet blir forveksla med eit anna namn i nærleiken, eller at namnet er nedsetjande og til byrde for dei som bur på staden (t.d. Pina, Sveltihel). Vidare kan hendingar på ein stad gjere det naturleg å ta i bruk nye namn, til dømes å oppkalle ein stad etter ein person som har hatt mykje å seie for eit lokalsamfunn.

Ved namnsetjing av nye namneobjekt kan ein ofte byggje på stadnamn som finst i området frå før.

6.4.1.1 Spesielt for bruksnavn

Gruppa gjør framlegg om å samle alt som gjelder bruksnavn i én paragraf (§ 7 i forslaget, nå § 5), og foreslår denne ordlyden:

Ny § 7 (tidlegare § 5). Særskilde reglar om bruksnamn

Eigar eller festar kan fastsetje namn på eige bruk. Eigar eller festar har likevel ikkje rett til å endre eller byte ut bruksnamn som kjem inn under andre ledd, dersom ikkje særlege grunnar taler for det. Vernet av bruksnamn gjeld også såkalla daglegnamn.

Skrivemåten av bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, eller med andre stadnamn som etter reglane i denne lova eller i andre lover og forskrifter skal brukast av det offentlege, skal fastsetjast etter reglane i §§ 5 og 6.

For andre bruksnamn fastset eigar eller festar skrivemåten.

Gruppa foreslår disse merknadene:

Bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, er blant dei eldste stadnamna i landet og bør takast vare på som kulturminne. Eigar eller festar kan ikkje gi eigedomen nytt namn i staden for det tradisjonelle namnet, dersom ikkje særlege grunnar taler for det. For særlege grunnar, sjå merknadene til § 4 Namnevern og namnsetjing. Eigar eller festar kan likevel gi eigedomen eit namn i tillegg til det tradisjonelle namnet.

Eigedom med norsk namn i samisk og finsk busetjingsområde kan eigar eller festar gi samisk eller finsk bruksnamn i tillegg til eller i staden for det norske namnet. Retten til å gi slike namn i staden for det norske namnet gjeld ikkje når det norske namnet kjem inn under § 7 andre ledd. Bruksnamna skal brukast av det offentlege i samsvar med reglane om fleirspråkleg namnebruk.

Med daglegnamn er meint namn som er nytta i samsvar med den lokale tradisjonen,  men som ikkje er identiske med dei offisielle bruksnamna som er registrerte i offentlege register. Daglegnamna bør som hovudregel nyttast på kart o.l. i staden for eller i tillegg til dei offisielle bruksnamna. Saker om skrivemåten av daglegnamn skal behandlast på same måten som dei offisielle bruksnamna.

6.4.2 Samordning av reglene om myndighet til navnsetting og myndighet til fastsetting av skrivemåte

Bare på ett område ser arbeidsgruppa behov for endring, nemlig for saker som gjelder skrivemåten av navn på deler av fylkeskommunale veger og riksveger som skal inn i det kommunale adressesystemet. Etter gjeldende regler har kommunen myndighet til fastsetting av selve navnet på disse vegparsellene, mens skrivemåten av navnet skal fastsettes av henholdsvis fylkeskommunen og Statens vegvesen. Med unntak av forslaget om at eier skal kunne kreve å få bruksnavn som faller inn under § 7 andre ledd med som tillegg i den offisielle adressen, bør kommunen gis totalansvaret for adresseringen i kommunen, både for navnsetting og vedtak om skrivemåten.

Forslaget krever endring av § 6 andre ledd i lov om stadnamn. Gruppa har følgende forslag til endring av paragrafen (endringen er kursivert):

Kommunestyret eller den det gir fullmakt, gjer vedtak om skrivemåten av namn på tettstader, grender, bydelar, kommunale gater, vegar, parkar, torg,  bustadfelt, anlegg o.l. Kommunestyret eller den det gir fullmakt, gjer også vedtak om skrivemåten av alle namn som skal brukast som offisiell adresse etter § 41 i lov om eiendomsregistrering, med unntak av bruksnamn og andre namn som inngår i adressa i tillegg til gate-, veg- eller områdenamn. Elles gjer fylkestinget eller den det gir fullmakt, vedtak om skrivemåten av namn på fylkeskommunale vegar, anlegg o.l.

Kap. 7 Gårdsnavn –  bruksnavn

7.1 Bakgrunn – gjeldende regelverk

Begrepet gårdsnavn er i norsk bosetningshistorie og navnegransking brukt om navn på hele det området et gårdsnummer var knyttet til, altså om navnet på en matrikkelgård. Typologisk kan gårdsnavna ordnes i relativt få navneklasser, og mange av dem er svært gamle. Disse navna har en helt spesiell posisjon i navneforskningen. De er ofte godt dokumentert i historiske kilder og har dermed unik verdi som kilder i språkhistoriske, kulturhistoriske og bosetningshistoriske studier. Navneforskerne oppfatter disse navna som enestående kulturminner som tilhører fellesskapet, og vurderer gårdsnavna som vår viktigste navnegruppe i kulturminnesammenheng. Oluf Ryghs Norske Gaardnavne, ”Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revisjon”, som kom ut rundt århundreskiftet, er fortsatt av mange sett på som det viktigste bokverket i norsk navnegransking. Verket inneholder alle matrikkelnavn i Norge med tolkinger og opplysninger om dialektuttale og skrivemåter i eldre, skriftlige kilder, fordelt på 19 bind.

Begrepet bruksnavn brukes om navna på de enkelte eiendommene som seinere er utskilt fra matrikkelgården med eget bruksnummer. Navna på eiendommene med de laveste bruksnumrene er ofte identiske med gårdsnavnet, ofte med et presiserende tillegg som nordre, søndre, nedre, store o.l. Andre bruksnavn kan være relasjonsnavn til gårdsnavnet (gårdsnavnet inngår som en del av bruksnavnet). De kan også være helt andre navn (oppkalling etter eierens slektsnavn eller kjente steder, nylaginger osv).

Det knytter seg ulike interesser og behov til gårdsnavna og bruksnavna. Grunnboka inneholder opplysninger om eiere og eventuelt festere til de enkelte brukene, mens noen slik sammenheng ikke er knyttet til gården. Dermed er det også ulike rettigheter forbundet med de to navnetypene, noe som har direkte sammenheng med hvem som har rett til å reise navnesak, hvem som har uttalerett og hvem som har klagerett.

Gjeldende regelverk opprettholder ikke skillet mellom disse to navnefunksjonene. Begrepet gårdsnavn brukes ikke i det hele tatt i lov eller forskrift. Lovens § 1 første ledd, lyder:

Bruksnamn tyder i denne lova namn på eigedom med gards- og bruksnummer eller gards-, bruks- og festenummer.

I departementets merknader til lovens §§ 1 og 5 trekkes imidlertid gårdsnavna inn, men bare gårdsnavn som også samtidig har funksjon som bruksnavn. Merknadene til lovens § 1 lyder:

Departementet har i proposisjonen ikkje skilt mellom gardsnamn og andre [vår understreking] bruksnamn, då dette hovudsakleg synest vere av matrikkelteknisk interesse. (Ot.prp. nr. 66 s. 16).

Videre sies i merknadene til lovens § 5 andre ledd: 

Som nemnt i merknadene til § 1 har ikkje departementet i denne lova sett noko formelt skilje mellom gardsnamn og andre bruksnamn slik Stadnamnutvalet gjorde. I staden blir skiljet sett mellom bruksnamn som er, eller fell saman med, nedervt stadnamn og stadnamn utan slik tilknyting. (Ot.prp. nr. 66 s. 20).

Bakgrunnen for dette er at det bare er eiendommer med gårds- og bruksnummer som kommer inn under § 5 i loven, og der eieren/festeren har spesielle rettigheter.

Stadnamnutvalet foreslo ulike regler for fastsetting av navn i funksjon som gårdsnavn og bruksnavn:

Med  g a r d s n a m n  er her meint namn på eit gardsområde med eitt eller fleire gardsnummer i grunnboka. Med  b r u k s n a m n  er meint namn på eigedom med eige bruksnummer under eit gardsnummer.
Skrivemåten av gardsnamn skal følgje same reglar som andre stadnamn. Dette gjeld òg bruksnamn som fell saman med namnet på den garden eigedomen er utskild frå, eller med nedervde stadnamn på eller ved eigedomen. (NOU 1983:6 s. 53)

Dette manglende skillet mellom gårdsnavn og bruksnavn har skapt uklarhet i saksbehandlingen. Hva et navn identifiserer, navnefunksjonen, er et sentralt element i loven, i og med at det er forskjeller i vedtaksmyndighet og saksbehandlingsregler avhengig av navnefunksjon. Gjeldende regelverk gir ikke særskilte regler for saksbehandlingen av gårdsnavn, bare for bruksnavn. Formuleringen ”gardsnamn og andre bruksnamn” i departementets merknader til §§ 1 og 5 (sitatene ovenfor) har imidlertid skapt uklarhet om hvorvidt gårdsnavn skal behandles på samme måte som bruksnavn, med uttalerett for eiere og festere av seinere utskilte bruk, eller som ”andre stadnamn” etter § 6 fjerde ledd, og da slik at de særlige reglene for bruksnavn i § 5 bare kommer inn hvis saken også vil få virkning for skrivemåten av bruksnavn.

7.2 Høringsuttalelser

Flertallet av dem som har uttalt seg, har svart nei på spørsmålet om det bør innføres et skille mellom gårdsnavn og bruksnavn i regelverket. Imidlertid har flere av de ”tunge” brukerne av regelverket argumentert for at det bør innføres et skille. Videre har det kommet tilsvarende argumentasjon fra navnekonsulenttjenesten og klagenemnda. Arbeidsgruppa har derfor valgt å gå videre med spørsmålet.

Følgende innspill har kommet om problemer som har oppstått i saksbehandlingen: Klagenemnda sier at det fra kommunalt hold i flere tilfeller har vært reist tvil om hvem som etter § 7 andre ledd skal varsles når det er reist navnesak om skrivemåten av et gårdsnavn. Et par saker fra Ørsta kommune er brukt som illustrasjon (sitat fra notat fra klagenemnda 07.07.97):

Der ble det bl.a. reist sak om gardsnavna Sandvik(a) (gnr. 6) og Eide(t) (gnr. 155). Når det gjaldt Sandvik(a), var kommunen i tvil om eierne av bnr. 2, Sandvik indre, og bnr. 3, Sandviken skulle varsles i tillegg til eieren av bnr. 1 Sandvik(a). Når det gjaldt Eide(t), var kommunen usikker på om eieren av bnr. 3 Fremmereide skulle varsles i tillegg til eierne av bnr. 1 og 2 Eide(t).

Navnekonsulenttjenesten sier i sin fellesuttalelse at det bør drøftes på nytt om en ikke bør skille mellom gårdsnavn og bruksnavn, slik Stadnamnutvalet foreslo. I denne sammenhengen mener de at også begrepet grendenavn bør vurderes.

Kartverket mener regelverket er uklart med hensyn til hva som er korrekt saksbehandling i de enkelte tilfellene, og påpeker at behovet for å reise navnesak ofte knytter seg til gårdsnavnet (matrikkelnavnet) og ikke de enkelte bruksnavna.

7.3 Vurdering

Gjennom de åra loven har virket, har det vist seg at det oftest er gårdsnavnet som er av størst interesse i offentlig sammenheng, som for eksempel ved skilting og bruk på kart. Flere kommuner (bl.a. Eigersund, Ørsta og Vevelstad) har reist sak på samtlige gårdsnavn i kommunen for å få skrivemåten fastsatt til bruk i adressesammenheng. I behandlingen av disse sakene har en vært usikker på om eiere/festere av bruk skal høres eller ikke, og i tilfelle hvilke og hvor mange eiere/festere. I samsvar med regelen i § 4 andre ledd, er ofte helt eller delvis identiske bruksnavn blitt trukket inn i saken. Enkelte vedtak er blitt påklaget og har vært til behandling i klagenemnda, og klagenemnda har også vært usikker på hva som er korrekt saksbehandling for gårdsnavn, og i hvilken grad vedtak om skrivemåten av gårdsnavn skal være retningsgivende eller bestemmende for skrivemåten av helt eller delvis identiske bruksnavn (se høringsuttalelsen ovenfor).

For å løse problemet med at begrepet gårdsnavn mangler i regelverket, er navn som i realiteten er gårdsnavn, i en del tilfelle blitt behandlet som grendenavn. Da er kommunen vedtaksorgan. Velger man å behandle navnet bare som grendenavn, unngår man å tilskrive eiere/festere. (Regelverket har krav om tilskriving av disse bare ved sak om skrivemåten av navn på eget bruk.) Vedtaket har da ikke virkning for annet enn grendenavnet.

Når det gjelder fastsetting av skrivemåten, har gruppa ovenfor tilrådd at skrivemåten av et stedsnavn i primærfunksjonen som hovedregel skal være bestemmende for skrivemåten av samme navn i andre, sekundære funksjoner. Gårdsnavna er oftest primære i forhold til både bruksnavn og grendenavn, jf. pkt. 4.2.2.3.

7.4 Forslag

Dagens regelverk bør presiseres med hensyn til saksbehandlingen for skrivemåten av gårdsnavn og hva slags virkning et vedtak om skrivemåten av gårdsnavn skal ha for bruksnavn som er helt eller delvis identiske med gårdsnavnet. Gruppa har kommet fram til et forslag som ivaretar både kulturminneaspektet, det demokratiske aspektet og prinsippet med primærnavn som bestemmende for sekundære funksjoner av samme navn. Forslaget krever endring av § 1 Definisjonar (i forslaget § 2), jf. kap. 3.2 og 4.2.2.3.

Forslag om tillegg § 1 Definisjonar:

Gardsnamn tyder i denne lova det same som matrikkelnamn, det vil seie namnet på heile det området som eitt eller fleire gardsnummer er knytt til.

Forslag til endring i merknadene til tredje ledd i § 6 Fastsetjing av skrivemåten:

Statens kartverk skal fastsetje skriftformer i all statleg samanheng, medrekna gardsnamn og bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn.

Forslag til endring i merknadene til andre ledd i ny § 7 Særskilde reglar om bruksnamn:

Skrivemåten av bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, skal fastsetjast etter reglane i denne lova slik at dei får ei form som best mogleg tek vare på tradisjonsprinsippet. Vedtak om skrivemåten av gardsnamn skal som hovudregel vere bestemmande for skrivemåten av bruksnamn som er identiske med gardsnamnet, eller der gardsnamnet går inn som ein del av bruksnamnet.

Forslag til tillegg i merknadene til første ledd i ny § 8 Nærmare om saksbehandlinga:

Eigar eller festar har rett til å uttale seg i saker som gjeld gardsnamn når skrivemåten av gardsnamnet skal vere bestemmande for skrivemåten av bruksnamnet (merknadene til § 7 andre ledd).

Kap. 8 Sentralt stedsnavnregister (SSR)

Loven §10 lyder:

”Det skal opprettast eit sentralt stadnamnregister.

Alle skriftformer som er endeleg fastsette, skal meldast til stadnamnregisteret av det organet som har gjort vedtaket.

Opplysningane i registeret er offentlege.”

Merknadene til denne paragrafen lyder:

”Dersom lova skal fungere etter føresetnadene, må det byggjast opp eit sentralt EDB-basert stadnamnregister som inneheld godkjende namneformer. Dette er tenkt lagt til Statens kartverk, som alt har byrja å byggje opp eit slikt register over namn på hovudkartserien

(M 711-serien).”

Registeret ble lagt til Statens kartverk og er Norges nasjonale register for stedsnavn i offentlig bruk. Det har fått navnet Sentralt stedsnavnregister/stadnamnregister (SSR).

8.1 Innhold

SSR inneholder for det første alle skrivemåter som er fastsatt etter reglene i loven og som er meldt til registeret. Disse har status ’Vedtak’ (V) eller ’Samlevedtak’ (S), se kap. 4.2.1.3. Skrivemåter avslått ved navnebehandlingen har status ’Avslått’ (A). Skrivemåter som er under klagebehandling, har status ’Påklaget’ (K). I tillegg inneholder registeret skrivemåter som var i bruk før loven trådte i kraft i 1991 med status ‘Godkjent’ (G):

• Alle navn brukt på hovedkartserien NORGE 1:50 000 (tidligere M 711). Disse 340 000 navna var grunnlaget for registeret.
• Navn fra økonomisk kartverk er i økende grad lagt inn i åra etter loven trådte i kraft.
• Massivinnlegging av navn fra sjøkart startet i april 2000.
• Navn fra andre kilder (andre kartserier, skilt)

Pr. 19.10.2000 ligger 480 208 godkjente og vedtatte navn i SSR. Skrivemåter som har status ’Godkjent’ (G) skal fortsatt brukes av det offentlige inntil det eventuelt blir fastsatt ny skrivemåte etter loven. Totalt er ca. 107 000 navnevedtak lagt inn i SSR siden loven trådte i kraft (pr. 01.01.2001).

I tillegg til opplysninger om skrivemåten av navn, inneholder registeret informasjon om språk/språkform (norsk, nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, finsk), administrativ tilhørighet (fylke, kommune, sokn), koordinater, objekttype (hva navnet er navn på), vedtaksinstans, vedtaksdato, samt forekomst (på kart, skilt osv).

Etter søk i registeret kan navna vises på kartbakgrunn i målestokk 1:5 million eller 1:1 million.

SSR-programmet inneholder også en saksbehandlingsmodul. Kartverkets saksbehandlere og sekretærene i navnekonsulenttjenesten har tilgang til denne. Navn lastes direkte fra SSR ut på saksbehandlingsskjema, som har kolonner for hvert steg i saksbehandlingen og som følger med i hele saksbehandlingsrunden. Vedtaket lastes til slutt fra skjemaet tilbake til SSR.

8.2 Innmelding, bruk og tilgjengelighet

Aktuelle bruksområder for opplysningene i Sentralt stedsnavnregister er navneforvaltning etter lov om stadnamn, navnsetting og adressetildeling, informasjon om utbredelse av navn og navneledd, forskning, undervisning og kartproduksjon.

Alle navnevedtak fattet etter lov om stadnamn skal meldes til SSR. Vedtatte skrivemåter skal brukes i all offentlig sammenheng (§ 3). Alle som etter loven skal bruke stedsnavn i tjenesten, har plikt til å skaffe seg opplysning om offisiell skrivemåte. Dermed er det av grunnleggende betydning at offentlige myndigheter har kunnskap om og tilgang til registeret. Spørreundersøkelsen viste imidlertid det motsatte. Flertallet svarte at de hadde liten eller ingen kjennskap til registeret, at de verken brukte det for å skaffe seg kunnskap om godkjente og vedtatte skrivemåter, eller meldte egne vedtak dit.

Spørreundersøkelsen ble utført sommeren 1997, på et tidspunkt da Kartverket fremdeles hadde et stort etterslep på vedtak som ikke var lagt inn i SSR, og heller ikke hadde oppnådd ønsket brukerfunksjonalitet for registeret. Kartverket hadde derfor til den tid vært forholdsvis tilbakeholdne med å markedsføre registeret. Etterslepet på vedtak er nå tatt unna. Registeret utvides stadig med nye vedtak og godkjente former fra andre kilder enn Norge 1:50 000-serien.

Selv om det ikke er foretatt noen ny brukerundersøkelse, erfarer Kartverket at kunnskapen om SSR øker. Det er lagt ut informasjon om registeret på Kartverkets Internett-sider, adresse http://www.statkart.no   Samme sted  har Kartverket opprettet et diskusjonsforum for stedsnavn, adresse http://www.statkart.no/virksomh/forvaltning/navnlov/diskusjon.html, og en ”mailingliste”, adresse http://www.statkart.no/virksomh/forvaltning/navnlov/mailing/index.html, der interesserte kan legge inn sin elektroniske adresse og bli oppdatert med nyheter om navn og SSR. Kartverket venter god respons på begge tilbudene, selv om de foreløpig bærer preg av å være i startgropa.

Gjennom produktet Norgesglasset, http://ngis2.statkart.no/norgesglasset/default.html, la Kartverket høsten 2000 vedtatte og godkjente navn i SSR gratis ut på Internett sammen med et utvalg av informasjonen som ligger til hvert navn. Navna kan søkes opp på kartbakgrunn ned til målestokk 1:5000. Kartverket har registrert at dette har høynet interessen for SSR.

Opplysninger om enkeltnavn kan også fåes kostnadsfritt direkte over telefon, enten til Statens kartverk sentralt eller til aktuelt fylkeskartkontor. Ønsker en opplysninger om et utvalg navn fra registeret, f.eks. alle navn innenfor en kommune eller et geografisk avgrenset område, kan  dataene bestilles fra samme sted. Det er også åpnet for direkte tilknytning til SSR, online fra brukernes egen PC. Om lag 20 slike eksterne online-brukere er registrert. Et mål bør være at flest mulig av offentlige myndigheter som bruker stedsnavn i tjenesten, inklusive kommunene, er tilknyttet SSR.

8.3 Uttak fra SSR – gebyrer

For at Kartverket skal få dekket noen av utgiftene til uttak fra registeret, blir det foreslått å innføre gebyr. Prinsippet er at dataene skal være gratis for brukeren, men at prisen skal dekke de merkostnader som påløper for å dekke den enkelte bestilling (jf. prinsipp nedfelt i St.meld. nr. 57 (1988-89) om Statens kartverk, bl.a. s. 24). Regelen er tenkt tatt inn i forskriften. Gruppa foreslår at gjeldende femte ledd i forskriften § 7-1 ”Departementet kan fastsetje nærmare reglar om gebyr for utskrifter, avskrifter og kopiar frå registeret” blir tatt ut og at det innføres en ny § 7-2:

§ 7-2 Gebyr

1. Med utskrift meiner ein utskrift av informasjon frå registeret på papir eller anna analogt medium. Med kopi meiner ein kopi av data frå registeret på diskett, CD eller anna digitalt medium. Med online-tilknyting meiner ein direkte oppkopling mot Sentralt stadnamnregister frå eigen PC via Internett.
2. Utskrifter og kopiar av færre enn 50 – femti -  namn skal gjevast vederlagsfritt. Ved 50 eller fleire namn skal gebyret reknast ut frå pris pr. namn.
3. Kartverket har høve til å setje faste prisar for utskrifter og kopiar av alle namn i registeret innanfor ein kommune, eit fylke eller heile landet, og å dele kommunane og fylka i prisgrupper, avhengig av areal og folketal.
4. Gebyret skal berre dekkje dei kostnadene Kartverket har. Dette inkluderer tid som er brukt til informasjon, uttak og distribusjon (porto, emballasje mm).
5. For utskrifter og kopiar som skal brukast til forvaltningsoppgåver pålagde etter lov om stadnamn, samt undervisning og forsking, inklusive slektsforsking og skriving av bygdebøker o.l., skal det ikkje betalast for kostnader til informasjon.
6. For online-tilknyting til Sentralt stadnamnregister skal det betalast ein etableringskostnad ved installasjon og ei abonnementsavgift pr. år.

Priseksempler pr. mai 2000:

Fast pris for hele landet (kr 38 400), for hele fylker (to fylkeskategorier: kr 7 296 og kr 5 568) og for hele kommuner (fire kommunekategorier: kr 1 728 (eks. Sarpsborg), kr 1 152 (eks. Halden), kr 960 (eks. Eidsberg) og kr 480 (eks. Hvaler). Ved utregningen av de faste fylkes- og kommuneprisene er det brukt en modell der en tar utgangspunkt i prisen for hele landet. Fylket eller kommunen plasseres i kategori etter areal og folketall, og prisen er en viss prosent av prisen for hele landet. Denne prismodellen gjelder for alle Kartverkets databaser.

For kunder som jevnlig trenger opplysninger fra SSR, oppfordrer Kartverket til online-tilknytning fra egen PC. En slik løsning vil på sikt være besparende for kunden. Online-tilknytning leveres i to varianter; enkel søketilgang (adgang til en begrenset mengde søk og en begrenset mengde opplysninger), og fullstendig søketilgang (med adgang til alle søkemuligheter og alle opplysninger, samt eksportmulighet til fil).

Pris for online-tilknytning, enkel søketilgang: Installasjon kr 1 000, abonnement pr. år kr

1 200. For fullstendig søketilgang: Installasjon kr 6 000, abonnement pr år kr 3 000. Det gis rabatt ved kjøp av flere enn én lisens.

Kap. 9 Andre problemstillinger

9.1 § 11 Unntak (ny § 12)

§ 11 lyder: ”Når særlege grunnar talar for det, kan departementet i enkelttilfelle gjere unntak frå reglane i lova og forskriftene.” 

Det har ikke vært mange søknader om unntak.  De fleste henvendelsene KD har fått, gjelder tolkningsspørsmål.  Den mest omstridte har vært spørsmålet om bruk av flerspråklige navn på kart i Nord-Norge.  Forsvaret hadde behov for kart som er lett lesbare, til dels under vanskelige leseforhold, som gav presise stedsangivelser ved militære øvelser, også internasjonale.  Etter en samlet vurdering kom KD til at det i denne saken forelå særlige grunner til å gjøre unntak fra § 3 i loven og § 3-2 i forskriften.  Unntaket skulle praktiseres slik at de aktuelle kartene blir produsert i to utgaver:  én som følger regelverket til sivilt bruk, én  spesialutgave til militært bruk, jf. 5.2.2.1. 

Vurdering og forslag: 

Det har vært svært få søknader om dispensasjon, men det er viktig at det finnes en dispensasjonsregel på dette saksområdet som omfatter så mange ulike navn over hele landet brukt om svært forskjellige navneobjekt, og der en ved praktisering av regelverket svært ofte må bruke skjønn. Gruppa foreslår at ordlyden blir endret til:

Når særlege grunnar taler for det, kan departementet gjere unntak frå reglane i lova og forskrifta.

9.2 § 4 og flere skriftformer i samme språk (ny § 5)

Etter § 4 andre ledd skal samme navnet på ett og samme sted som hovedregel ha bare én skriftform i hvert språk. I merknadene til § 4 andre ledd står det at når ulike former av navnet har lang tradisjon, eller er vel innarbeidet slik at det knytter seg sterke interesser til de ulike formene, kan det gjøres unntak fra hovedregelen. I forskriften § 3-3 blir dette presisert. Her heter det i siste punktum: “Namnet kan då ha fleire skriftformer i same språket, men ikkje på same namneobjektet.”

I forslaget til ny § 5 andre ledd blir regelen i gjeldende § 4 andre ledd strammet inn ved at  gruppa foreslår at skrivemåten i primærfunksjonen som hovedregel skal være bestemmende for skrivemåten i de andre funksjonene, jf. kap. 4.2.2.3.

For en del navn er det likevel slik at minst to former kan godkjennes etter regelverket. Dette gjelder både når det dreier seg om samme navneobjektet og om flere objekter. En lokalitet kan f.eks. ha stor geografisk utbredelse slik at det finnes flere uttaleformer av navnet. Videre kan en lokalitet ligge i grenseområdet mellom to eller flere kommuner (ev. fylker). Også i slike tilfeller kan navnet ha ulike uttalevarianter. Ofte vil to skrivemåter av samme navnet være innarbeidet, og det er sterke lokale interesser knyttet til begge skriftformene. Navnekonsulentene har i slike saker som oftest prioritert én form, men i noen tilfeller har de sekundært åpnet for andre skrivemåter. Dersom navnet bare har vist til ett objekt, har regelen i forskriften § 3-3 siste punktum gjort at vedtaksorganet har vedtatt én skrivemåte. Har navnet derimot hatt flere funksjoner med flere vedtaksorgan, er det i noen saker blitt vedtatt to skrivemåter. Også klagenemnda har gjort vedtak om ulike skrivemåter for et navn i ulike funksjoner.

I ett tilfelle er det likevel gjort vedtak om ulik skrivemåte for navnet på samme navneobjektet. Det gjelder Glomma/Glåma, som Kartverket har vedtatt som sidestilte former. Vedtaket er følgelig ikke i samsvar med nevnte regel i forskriften § 3-3 siste punktum, men i denne saken mente Kartverket at den store geografiske utbredelsen med flere uttalegrunnlag og to innarbeidete skrivemåter tilsa at begge skrivemåtene måtte vedtas.

Gruppa har kommet fram til at hovedregelen om én skriftform i samme språk bør kunne fravikes i unntakstilfelle. Dette bør ikke avgrenses til bare å gjelde ulike funksjoner av samme navnet, men også kunne vurderes for ett og samme navneobjekt når

• det finnes to eller flere uttalevarianter fordi 1) det gjelder en lokalitet med stor geografisk utbredelse, eller 2) lokaliteten ligger i et dialektalt eller administrativt grenseområde,
• to eller flere skriftformer er vel innarbeidet,
• det er sterke lokale interesser for to eller flere skriftformer.

Forutsetningen må være at at minst to skriftformer er i samsvar med regelverket. Gruppa mener at det ikke bør gis mulighet til å fastsette flere enn to skriftformer i samme språk.

Forslag til endret § 4 andre ledd (ny § 5 andre ledd):

Når same namnet er brukt om ulike einingar på same staden, skal skrivemåten i primærfunksjonen som hovudregel vere bestemmande for skrivemåten i dei andre funksjonane.To skriftformer av same namn på same namneobjektet kan unntaksvis fastsetjast som sidestilte dersom

1. det finst fleire uttalevariantar av namnet fordi lokaliteten har stor geografisk utbreiing, eller ligg i eit dialektalt eller administrativt grenseområde,
2. to skriftformer av namnet er vel innarbeidde,
3. det er sterk lokal interesse for begge formene.

9.3 Bruk av bestemt/ubestemt form i stedsnavn

En av hensiktene med evaluering av stedsnavnloven er å forenkle prosedyrer og minske ressursbruken hos alle de aktører som er involvert i en navnesak, men slik at det ikke er i strid med intensjonene i loven.  Et annet formål har vært å finne ut om de reglene som går på språklige forhold, er kloke, hensiktsmessige og enkle å praktisere. 

Det er sterke følelser og meninger knyttet til skrivemåten av stedsnavn på privat eiendom (bruksnavn), og det er liten forståelse blant eiere for at det offentlige skal bestemme hvordan navna skal skrives.  Misnøyen gjelder flere mulige endringer av skrivemåte, men bestemt/ubestemt form er det momentet som har skapt mest strid og klagesaker. Svært mange, ca. 25 %, av klagesakene dreier seg om dette, de fleste i forbindelse med bruksnavn.  En oppmyking av regelverket på dette punktet ville spare systemet for mange klagesaker. Det er ikke uten videre klart for eiere eller andre at bestemt form av et navn er mer korrekt enn ubestemt, og ut fra intensjonene med loven, er dette også et uklart punkt.  Det er heller ikke enighet i navnegranskermiljøet om dette.

9.3.1 Tidligere regler

Reglene for skrivemåten av stedsnavn til og med Fyresegner um skrivemåten av stadnamn fra 1933 sier ingenting om bruken av bestemt og ubestemt form. I Føresegner om skrivemåten av stadnamn fra 1957 heter det imidlertid: “Bruken av bunden eller ubunden form bør retta seg etter målføret, serleg i reine naturnamn.”

9.3.2 Gjeldende regler

Forskriften § 2-3 andre ledd, bokstav a lyder slik: “Grammatisk kjønn, eintals- eller fleirtalsform og bunden eller ubunden form skal som hovudregel rette seg etter målføret.” 

Det samme står, uten kommentar, i Ot.prp. nr. 66 Lov om stadnamn s. 10, andre strekpunkt. 

9.3.3 Merknader

Når en ser på tidligere og någjeldende regler, er det klart at det her har blitt en innstramming.  En har kanskje regnet med at formuleringen ”som hovudregel” og at det skal tas hensyn til eiers/festers ønske, ville ha en mer modererende virkning enn det viste seg å få. 

I sin artikkel ”Bunden og/eller ubunden form som normert skriftform i offisielle stadnamn” (Namn og Nemne nr. 13-1996), peker medlem av klagenemnda Peter Hallaråker på at noen navnetyper, f.eks. bruksnavn, grendenavn, tettstednavn, administrasjonsnavn og kommunikasjonsnavn veksler mellom en nedarvet uttale i bestemt form og en yngre skriftpåvirket uttale i ubestemt form. Dermed oppstår dobbeltformer, som igjen gjør skriftnormeringen problematisk.

Hallaråker foreslår derfor følgende presisering i forskriften når det gjelder dette punktet:

1. “Bunden form blir gjennomført i alle naturnamn dersom den bundne forma er i levande bruk i talemålet, t.d. i namn på vatn, fjordar, øyar, fjell.
2. Bunden eller ubunden form blir brukt i bruksnamn, tettstadnamn, administrasjonsnamn og kommunikasjonsnamn.  Den bundne forma skal nyttast dersom ho er i levande bruk i dag.  Den ubundne forma skal nyttast dersom ho er i levande bruk i talemålet i dag og dessutan godt innarbeidd i skrift.
3. Dersom det er stor vakling i bruken og lokal usemje om han, bør fråsegna frå eigar/festar, kommune og andre med uttalerett, tilleggjast avgjerande vekt.” 

Framlegget til Hallaråker vil føre til en smidigere behandling, resultater som er mer i tråd med lokale ønsker, men som likevel ikke er i strid med lovens intensjoner, og langt færre klagesaker. Dette siste vil ikke minst være ressursbesparende på alle nivåer i saksbehandlingen. 

9.3.4 Vurdering og forslag 

Gruppa tilrår at regelen om bestemt/ubestemt form endres og får en mykere form. Primært foreslås at de to første punktene i Hallaråkers presisering tas inn i forskriften. Alternativt kan en ta inn igjen formuleringen fra føresegnene fra 1957 i forskriftens § 2-3 andre ledd, bokstav a: Bunden eller ubunden form skal rette seg etter målføret, særleg i naturnamn.  Det første forslaget er imidlertid så klart formulert at det vil kunne fungere uten for mye tvil og misforståelser.

9.4 Navn på historiske og litterære personer i stedsnavn

I mange stedsnavn, særlig adressenavn, inngår navn på historiske og litterære personer. Det kan dreie seg om fornavn, etternavn, både for- og etternavn, tittel/yrkestittel og etternavn på mer eller mindre allment kjente personer, eller navn hentet fra litteraturen. Eksempler kan være Maries gate, Nordraaks gate, Sigrid Undsets vei, Dr. Dedichens vei, Halvdan Svartes gate, Tante Ulrikkes vei, Ole Brumms vei. Det har vært stilt spørsmål om denne typen stedsnavn skal behandles etter regelverket.

Gruppa har i kap. 4.2.1 drøftet om det er hensiktsmessig å ha lik saksbehandling i alle typer navnesaker, og konkluderte med at alle navnegrupper bør behandles likt. Gruppa foreslår imidlertid at det i forskriften blir tatt inn en presisering om at en ved oppkalling etter historiske personer skal bruke den skrivemåten vedkommende person selv benyttet. Ved oppkalling etter litterære personer bruker en skrivemåten som er benyttet i det verket navnet er hentet fra.

9.5 Informasjon, veiledning, oppfølging

Som nevnt under 5.1.2.2 og 5.3.1 har det vist seg at det generelt er liten kjennskap til og kunnskap om loven, og at flere kommuner og andre offentlige organ ikke følger opp de forpliktelsene som de er pålagt. Det er derfor nødvendig å styrke innsatsen for å sikre at loven blir fulgt. Konkret mener gruppa at informasjon om regelverket, veiledning i hvordan regelverket er å forstå og bedre kunngjøring av vedtatte skrivemåter vil være viktige tiltak i denne sammenhengen. Størst problem knytter det seg til å gjøre navnevedtak kjent og sikre at fastsatte skrivemåter blir brukt. Gruppa har ikke drøftet i detalj hvordan disse oppgavene skal løses, men disse punktene peker seg ut som aktuelle

• kurs og møter
• oversiktlig og enkelt brosjyremateriell, f.eks. filofaksinnlegg
• muntlige og skriftlige svar på spørsmål

Gruppa mener at Norsk språkråd og Statens kartverk i fellesskap bør få ansvar for å gjennomføre dette.

Kap. 10 Administrative og økonomiske konsekvenser

Samlet sett vil forslaget som arbeidsgruppa har lagt fram innebære en forenkling, og både kommunene, navnekonsulenttjenestene og offentlige organ unntatt Statens kartverk vil få færre oppgaver. Kartverket vil derimot få flere oppgaver:

• Ny § 6 gir Statens kartverk vedtaksmyndighet i flere saker enn tidligere, idet Statens kartverk foreslås som vedtaksorgan for skrivemåten av stedsnavn i all statlig sammenheng.
• Endringene i § 7 i loven (§ 8 i forslaget til ny lov) innebærer at vedtaksorganet overtar mer av saksbehandlingsansvaret. Vedtaksorganet (istedenfor navnekonsulenttjenesten) får  ansvaret for å sende sakene til høring og for å samordne saksbehandlingen i saker der samme navn brukes i flere funksjoner.
• I kapittel 8.3 foreslås at Statens kartverk (sammen med Norsk språkråd) skal ha ansvar for informasjon, veiledning og oppfølging av loven.

Det er imidlertid vanskelig å anslå hvor mye Statens kartverks ressursbruk til saksbehandling og informasjon vil øke.

Kap. 11 Utkast til lov om endringer i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn

Framlegg til ny paragrafrekkefølge:

§ 1 Formål og verkeområde

§ 2 Definisjonar

§ 3 Bruk av stadnamn

§ 4 Namnevern og namnsetjing

§ 5 Reglar om skrivemåten

§ 6 Fastsetjing av skrivemåten

§ 7 Særskilde reglar om bruksnamn

§ 8 Nærmare om saksbehandlinga

§ 9 Klage

§ 10 Stadnamnkonsulentar

§ 11 Stadnamnregister

§ 12 Unntak

§ 13 Forskrift

§ 14 Iverksetjing

Endringane er kursiverte

§ 1. Formål og verkeområde (NY)

Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne og medverke til at namna skal utgjere eit einskapleg namneverk.

Lova gjeld når organ for stat, fylkeskommune og kommune skal fastsetje stadnamn eller skrivemåten av dei, eller bruke dei i tenesta.

Lova gjeld ikkje for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.

§ 2. Definisjonar

Stadnamn tyder i denne lova namn på geografiske lokalitetar.

Gardsnamn tyder i denne lova det same som matrikkelnamn, det vil seie namnet på heile det området som eitt eller fleire gardsnummer er knytt til.

Bruksnamn tyder i denne lova namn på eigedom med eige bruksnummer under eit gardsnummer.

§ 3. Bruk av stadnamn

Når skrivemåten av eit stadnamn er fastsett etter denne lova og ført inn i stadnamnregisteret, skal skrivemåten brukast av alle organ for stat, fylkeskommune og kommune og selskap som det offentlege eig fullt ut. Det same gjeld for skriving av namn i lærebøker som skal brukast i skolen.

Samiske og finske stadnamn som blir nytta blant folk som bur fast på staden, skal til vanleg brukast av det offentlege på kart, skilt, i register m.m. saman med eventuelt norsk namn. Namnesak må takast opp samtidig for parallellnamn på norsk, samisk og finsk.

Offentlege organ og andre som er nemnde i første ledd, skal halde fram med å bruke dei skriftformene som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, til det eventuelt blir gjort endringsvedtak etter reglane i denne lova. (Dette leddet står nå som siste ledd i § 6. Fastsetjing av skrivemåten)

§ 4. Namnevern og namnsetjing (NY)

Eit nedervd stadnamn kan som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad der det tradisjonelt ikkje høyrer heime når det

1       er i bruk som slektsnamn og høyrer med til dei mindre vanlege

2       på annan måte er eit særeige namn, eller kan forvekslast med det

3       av andre grunnar bør vernast

Ein kan heller ikkje byte ut eit nedervd stadnamn med eit namn utan tradisjon på staden, dersom ikkje særlege grunnar taler for det. Ved namnsetjing av nye namneobjekt skal ein mest mogleg følgje namneskikken på staden.

§ 5. Reglar om skrivemåten (nå § 4)

Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten takast utgangspunkt i den lokale talemålsforma av namnet. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. For finske stadnamn i Nord-Noreg skal skrivemåten følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk.

Når same namnet er brukt om ulike einingar på same staden, skal skrivemåten i primærfunksjonen som hovudregel vere bestemmande for skrivemåten i dei andre funksjonane.To skriftformer av same namn på same namneobjektet kan unntaksvis fastsetjast som sidestilte dersom

det finst fleire uttalevariantar av namnet fordi lokaliteten har stor geografisk utbreiing, eller ligg i eit dialektalt eller administrativt grenseområde,

to skriftformer av namnet er vel innarbeidde,

det er sterk lokal interesse for begge formene.

Når særlege grunnar taler for det, kan skrivemåten av stadnamn avvike frå gjeldande rettskrivingsprinsipp.

§ 6. Fastsetjing av skrivemåten

Saker om skrivemåten av stadnamn kan takast opp av:

a.      Offentleg organ og andre som er nemnde i § 3 første ledd, første punktum.

b.      Eigar eller festar når bruksnamnet kjem inn under § 7 andre ledd.

c.      Lokal organisasjon med særleg tilknyting til eit stadnamn.

d.      Namnekonsulentane når det gjeld stadnamn i deira område.

Kommunestyret eller den det gir fullmakt, gjer vedtak om skrivemåten av namn på tettstader, grender, bydelar, kommunale gater, vegar, torg, bustadfelt, anlegg o.l. Kommunestyret eller den det gir fullmakt, gjer også vedtak om skrivemåten av alle namn som skal brukast som offisiell adresse etter § 41 i lov om eiendomsregistrering, med unntak av bruksnamn og andre namn som inngår i adressa i tillegg til gate-, veg- eller områdenamn. Elles gjer fylkestinget eller den det gir fullmakt, vedtak om skrivemåten av namn på fylkeskommunale vegar, anlegg o.l.

Statens kartverk gjer vedtak om skrivemåten av andre stadnamn dersom ikkje anna er fastsett i lov eller forskrift.

Er det tvil om kven som etter desse reglane skal fastsetje skrivemåten av eit stadnamn, kan spørsmålet leggjast fram for departementet til avgjerd.

§ 7. Særskilde reglar om bruksnamn (nå § 5)

Eigar eller festar kan fastsetje namn på eige bruk. Eigar eller festar har likevel ikkje rett til å endre eller byte ut bruksnamn som kjem inn under andre ledd, dersom ikkje særlege grunnar taler for det. Vernet av bruksnamn gjeld også såkalla daglegnamn.

Skrivemåten av bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, eller med andre stadnamn som etter reglane i denne lova eller i andre lover og forskrifter skal brukast av det offentlege, skal fastsetjast etter reglane i §§ 5 og 6.

For andre bruksnamn fastset eigar eller festar skrivemåten.

§ 8. Nærmare om saksbehandlinga (nå § 7)

Når ei namnesak er teken opp med vedtaksorganet, skal saka gjerast kjend for dei som har rett til å uttale seg. Eigar eller festar har rett til å uttale seg i saker som gjeld bruksnamn. Kommunane har rett til uttale seg når vedtaket skal gjerast av andre organ enn kommunen sjølv. Fylkeskommunane har rett til å uttale seg i saker som femner om meir enn ein kommune. Lokale organisasjonar har rett til å uttale seg i saker som gjeld stadnamn organisasjonen har ei særleg tilknyting til. Før vedtak om skrivemåte blir gjort, skal namnekonsulentane gi tilråding om skrivemåten.

Eigar eller festar skal få saka tilsend direkte. I tillegg skal saka kunngjerast i minst 2 aviser som er alminneleg lesne på staden, eller gjerast kjend på annan høveleg måte.

Med mindre anna er fastsett i lov eller i medhald av lov, gjeld reglane i forvaltningslova kapittel IV, V og VII ikkje for saker etter stadnamnlova.

§ 9. Klage (nå § 8)

Vedtak om skrivemåten kan påklagast av dei som etter § 6 første ledd bokstav a til c har rett til å ta opp saker om skrivemåten av stadnamn. Klageretten gjeld også vedtak gjorde av kommunar og fylkeskommunar. Klagen skal grunngivast. Vedtak gjort av Kongen og Stortinget kan ikkje påklagast.

For førebuinga av ei klagesak gjeld saksbehandlingsreglane i § 8 tilsvarande.

Klager på andre vedtak enn dei som er gjorde av eit departement, skal behandlast av ei klagenemnd oppnemnd av Kongen. I klagesaker av prinsipiell karakter kan klagenemnda gi Norsk språkråd, Samisk språkråd og departementet høve til å uttale seg.

Departement som gjer vedtak om skrivemåte, har plikt til å ta saka opp til ny til avgjerd etter klage. Departementet skal i slike saker innhente tilråding frå klagenemnda.

Elles gjeld reglane i forvaltningslova kapittel VI.

§ 10. Stadnamnkonsulentar (nå § 9)

Departementet oppnemner stadnamnkonsulentar for norske, samiske og finske stadnamn.

Namnekonsulentane skal gi rettleiing og råd om skrivemåten av stadnamn.

§ 11. Stadnamnregister (nå § 10)

Det skal opprettast eit sentralt stadnamnregister.

Alle skriftformer som er endeleg fastsette, skal meldast til stadnamnregisteret av det organet som har gjort vedtaket.

Opplysningane i registeret er offentlege.

§ 12. Unntak (nå § 11)

Når særlege grunnar taler for det, kan departementet gjere unntak frå reglane i lova og forskrifta.

§ 13. Forskrift (nå § 12)

Kongen kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av lova.

§ 14. Iverksetjing (nå § 13, bruksnavnparagrafen fra delingsloven er tatt ut)

Denne lova gjeld frå den tid Kongen fastset.

Merknader til paragrafane:

Merknader til ny § 1

Første ledd

Første leddet gir intensjonane med lova. Ved sida av å ha ein identifiserande funksjon, er stadnamna også kulturminne som har krav på vern. Det er ikkje ei bestemt skriftform som er avgjerande for verdien som kulturminne, men at det språkhistoriske, kulturhistoriske og busetjingshistoriske aspektet ved mange av dei, særleg dei eldre, som kastar lys over tidlegare tiders liv og virke, kjem fram. Den skriftforma dei får, skal ikkje skyggje for meiningsinnhaldet. I dei fleste tilfelle er stadnamna samansette av vanlege ord, sjølv om uttalen varierer, slik at dette let seg gjere utan særlege vanskar. At alle stadnamn som skal brukast i offentleg samanheng, skal få fastsett skriftform etter det same regelverket, medverkar til eit einskapleg namneverk.

Andre ledd

Andre leddet gir det saklege verkeområdet.

Tredje ledd

Tredje leddet tilsvarer tidlegare § 2 Geografisk verkeområde, som er endra. Lova vart ikkje gjort gjeldande for dei områda det her er tale om på grunn av dei mange spesielle faktorane som internasjonale avtaler og traktatar og omsynet til andre nasjonar elles. Namnetilfanget i desse områda er også av ein annan og nyare karakter enn namna i fastlands-Noreg. Dei same rammevilkåra gjeld også i dag, og ei utviding av verkeområdet vil såleis ikkje vere aktuelt.

Merknader til § 2

Første ledd

Stadnamn er ei fellesnemning for namn på lokalitetar av ulike slag. Lokalitetar som har eller kan få namn, kan delast inn i undergrupper, t.d.

• terrengformasjonar (fjell, dalar, vatn, fjordar, øyar osv.)
• kulturformasjonar, dvs. menneskelaga formasjonar (gardar, bruer, tunnelar osv.)
• administrative område (kommunar, sokn, skulekrinsar, valkrinsar osv.)
• bygningar, institusjonar

Uttrykket stadnamn skal dekkje namn på alle undergruppene dersom ikkje anna er sagt.

Stadnamna har nedfelt seg i språket gjennom lang tid. Dei fleste har oppstått i talemålet, og har vorte overlevert i munnleg form frå generasjon til generasjon. Men mange namn har også ein skrifttradisjon. Dette gjeld i første rekkje namn på grunnleggjande økonomiske einingar i samfunnet, t.d. gardar (bruk) og administrative einingar. Når det gjeld gardsnamn (bruksnamn), vil i ein del tilfelle det opphavlege namnet berre finnast i skriftleg form i matrikkelen, medan dei som er busette på staden, nyttar eit anna namn, eit såkalla daglegnamn. Uttrykket ‘nedervt stadnamn’ dekkjer både munnleg og skriftleg overlevering.

Merknader til § 3

Første ledd

Første ledd pålegg offentleg organ plikt til å bruke fastsette namneformer i tenesta når slike finst.

         Offentlege organ tyder her alle statlege, fylkeskommunale og kommunale organ som skriv stadnamn i tenesta, medrekna offentlege verksemder og domstolar. Offentlege verksemder omfattar både forvaltningsverksemder og statlege, fyl­kes­kommu­nale og kommunale verksemder som det offentlege eig fullt ut, uavhengig av kva for lover dei er organiserte etter. Regelen gjeld også for Stortinget, t.d. Sivilombodsmannen.

         Lova gjeld ikkje når privat rettssubjekt skriv stadnamn, bortsett frå når privat rettssubjekt fungerer som forvalt­ningsor­gan, jf. § 1 i forvaltningslova. Når private kart­produsentar lagar kart m.m. for det offentlege, pliktar det offentlege organet å syte for at kartprodusenten brukar fast­sette skrift­former. Tilsvarande gjeld når andre verksemder, konsulentar m.m. lagar materiale med stadnamn for eit offent­leg organ.

Med lærebøker er her meint alle trykte læremiddel som dekkjer vesentlege delar av måla og hovudmomenta for eit fag etter læreplanen for vedkommande klassetrinn eller kurs, og som elevane regelmessig skal bruke.

Andre ledd (nye)

Dersom ein stad har to eller tre namn, skal det takast opp sak for alle namna samtidig. Ut frå praktiske grunnar kan det  vere nødvendig å velje eitt eller to av namna på kart, skilt, i register m.m. I slike høve kan ein velje bort det norske namnet dersom det er ei fornorska form av det samiske eller finske namnet og skil seg lite frå det og ikkje er innarbeidd i den norske varianten, til dømes Vækker og Skaidi. Innarbeidde norske namn som Kautokeino og Karasjok kan ikkje veljast bort, heller ikkje norske omsetjingsnamn eller namn med eitt norsk og eitt samisk/finsk ledd. Ved valet mellom samisk og finsk namn bør ein velje eldre namn framfor yngre og til vanleg sjå bort frå omsetjingar. Avgjerande vekt bør leggjast på den lokale namnetradisjonen og på kulturminneomsynet. Regelen gjeld også tilvisingsskilt til fleirspråkleg område.

Tredje ledd (nye)

Med i bruk av det offentlege er meint at det offentlege nyttar namnet i tenesteutøving, på kart, skilt, i register m.v. Oppføring i namnesamlingar, bygdebøker og liknande er ikkje offentleg bruk.

Mange av dei skriftformene som er i bruk av det offent­lege, er fastsette etter dei reglane som har vore gjeldande før denne lova blir sett i verk. Andre er tekne i bruk utan særskilt vedtak.

         Desse skriftformene treng ikkje vurderast på nytt utan at nokon av dei som er nemnde i § 6 første ledd, tek opp sak om det. Slike skriftformer vil ofte ikkje vere å finne i Sentralt stadnamn­register, dersom dei ikkje er ein del av det tilfanget Statens kartverk har lagt inn frå sin hovudkartserie (N50-serien), som er basis for stadnamnregisteret. Vedtak om skrivemåte som blir gjort etter at denne lova er sett i verk, skal meldast til stadnamnregisteret og takast inn der, jf. § 11 andre ledd.

Merknader til ny § 4

Første ledd

Stadnamna er ein del av kulturarven og har krav på vern. Eit namn som høyrer med blant dei som er nemnde i første ledd, kan difor som hovudregel ikkje takast i bruk på ein stad dersom det ikkje kan dokumenterast at namnet har gammal, nedervd tilknyting til staden. Ein kan heller ikkje byte ut eit nedervd stadnamn med eit namn utan tradisjon på staden dersom ikkje særlege grunnar taler for det. Særlege grunnar til å byte ut eit tradisjonelt namn kan vere at namnet blir forveksla med eit anna namn i nærleiken, eller at namnet er nedsetjande og til byrde for dei som bur på staden (t.d. Pina, Sveltihel). Vidare kan hendingar på ein stad gjere det naturleg å ta i bruk nye namn, til dømes å oppkalle ein stad etter ein person som har hatt mykje å seie for eit lokalsamfunn.

Andre ledd

Ved namnsetjing av nye namneobjekt kan ein ofte byggje på stadnamn som finst i området frå før.

Merknader til § 5

Første ledd (nye)

Med den lokale talemålsforma av namnet er meint den uttaleforma som er i allmenn bruk av folk som er busette på staden. I konkrete namnesaker må det påvisast kva som er den lokale talemålsforma, og om det finst fleire uttaleformer av same namnet, både skriftpåverka former og nyare talemålsformer. Dersom fleire uttaleformer er i bruk, skal ein som hovudregel ta utgangspunkt i den uttaleforma som har lengst tradisjon. Departementet vil likevel understreke at også skriftpåverka namneformer og nyare namneformer er ein del av norsk namnetradisjon. Dersom lokalsamfunnet identifiserer seg med slike former, må det leggjast vekt på dette ved fastsetjing av skrivemåten.

Skriftformene skal som hovudregel skrivast i samsvar med gjeldande rettskriving når det er tale om ord og namneledd som er normerte i moderne norsk.  Det er gitt forskrift med utfyllande reglar om skrivemåten av stadnamn, og dei to målformene vil bli likestilte ved fastsetjing av skrivemåten. Namn med utdøydde eller uklare språkelement skal, så langt det er rimeleg, skrivast i samsvar med gjeldande rettskrivingsprinsipp, t.d. når det gjeld enkel eller dobbel konsonant.

Stadnamna bør i visse tilfelle kunne avspegle regionale målmerke. Det same gjeld lokale målføreformer, når særlege grunnar taler for det. Det er likevel ikkje meininga å gi att alle lokale målførevariantar. Ein bør halde seg til visse hovudtypar i lydverk og formverk, og leggje større vekt på regionale enn lokale målmerke.

Finske stadnamn stadnamn i Troms og Finnmark skal følgje rettskrivingsprinsippa i finsk. Finske stadnamn på Austlandet kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp.

Andre ledd

Det same stadnamnet kan samstundes og på same tid vere namn på fleire gardsbruk, ei grend, ein skole, eit postkontor, ein haldeplass m.m. Når same namnet slik blir brukt om ulike einingar på same staden, skal det som hovudregel ha berre ei skriftform på kvart språk. Ofte vil éin funksjon vere primær i høve til dei andre, og i slike tilfelle skal skrivemåten i primærfunksjonen som hovudregel vere bestemmande for skrivemåten i dei andre funksjonane. Føresetnaden må vere at den lokale talemålsforma er den same i dei ulike funksjonane, og at det ikkje er andre grunnar som tilseier ulike skrivemåtar, t.d. skrifttradisjonen i dei ulike funksjonane, ønsket til eigaren ved bruksnamn, eller at det knyter seg sterke interesser  til dei ulike formene. Det er namnekonsulentane som skal samordne vedtaksprosedyren, slik at skrivemåten i primærfunksjonen blir vedteken først.

Det kan i ein del tilfelle vere vanskeleg å avgjere kva som er primærfunksjonen dersom eit namn identifiserer to eller fleire namneobjekt. Nokre haldepunkt finst: Dersom eit namn blir brukt både som naturnamn og gardsnamn/bruksnamn, og hovudleddet (oftast sisteleddet) karakteriserer ein naturformasjon, t.d. Brattbakken, Storhaugen, Djupvik, vil funksjonen som naturnamn normalt vere primær. Er eit namn brukt både som gardsnamn/bruksnamn, grendenamn og postkontornamn, vil funksjonen som gardsnamn/bruksnamn normalt vere den primære, og funksjonen som grendenamn sekundær. Dersom partane i ei slik sak er usamde om kva som er primærfunksjonen, må fråsegna til namnekonsulentane tilleggjast avgjerende vekt.

Skriftformer kan ha blitt til på ulike måtar, nokre meir tilfeldig, andre etter vurdering i samsvar med gjeldande regelverk. Dersom den forma som er brukt i statleg samanheng, byggjer på det regelverket for skrivemåten av stadnamn som til kvar tid har vore gjeldande, bør det leggjast vekt på denne. Dersom ei anna skriftform er vel kjend og meir brukt, må det likevel vurderast om denne bør brukast.

Tredje ledd

Når særlege grunnar talar for det, kan skrivemåten av stadnamn avvike frå gjeldande rettskrivingsprinsipp. Som særlege grunnar vil departementet m.a. nemne at skriftforma har vore lenge i bruk og er vel kjend og innarbeidd, eller at det knyter seg særleg sterke interesser til denne skriftforma, t.d. av økonomisk karakter. Utanlandske og reint litterære namn og nyare personnamn treng ikkje følgje norske rett­skrivingsprinsipp.

Merknader til § 6

§ 6 gir reglar om kven som kan ta opp saker, kven som kan gjere vedtak og kven som kan avgjere tvilsspørsmål.

         Alle dei organa som kan gjere vedtak om skrivemåten etter andre og tredje ledd i denne paragrafen, kan også ta opp namnesak etter første ledd bokstav a. I tillegg kan også eigar og festar av bruk, lokal organisasjon og stadnamnkonsulentar ta opp saker når visse vilkår er oppfylte. Avgjerdsorgana pliktar å ta stilling til skrivemåten i saker som er tekne opp av dei som er nemnde i første ledd, men kan sjølve velje om dei vil behandle saker som blir tekne opp av andre.

         Det er gitt eigne reglar om saksbehandlinga i for­skrifta til lova.

Første ledd

Bokstav a

Alle organ for stat, fylkeskommune og kommune  kan ta opp saker som gjeld namn dei skal bruke i tenesta. Det same kan selskap som det offentlege eig fullt ut.

Bokstav b

Med festar er her tenkt på langvarige feste av grunn; leige og forpakting fell utanfor. Offentlege organ kan berre ta opp slike saker dersom det skal bruke namnet i tenesta.

Bokstav c

Organisasjonar og samanslutningar som t.d. burettslag, velforeiningar, språkorganisasjonar og historielag vil til vanleg kunne seiast å ha særleg tilknyting til stadnamna i området.

Bokstav d

Stadnamnkonsulentane har eit særleg ansvar for at vi i rimeleg grad får eit einskapleg namneverk, og bør såleis ha rett til å ta opp namnesaker.

Andre ledd

Kommunar og fylkeskommunar vil etter denne føresegna framleis fastsetje skriftformer for dei same stadnamna som dei til no har hatt ansvaret for. Det nye er at dei etter § 8 første ledd skal leggje sakene fram for dei offisielle namne­konsulentane før det blir gjort vedtak, og at vedtaket kan påklagast til klagenemnda etter § 9.

Tredje ledd (nye)

Statens kartverk skal fastsetje skriveformer i all statleg samanheng, medrekna gardsnamn og bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn med unntak av skrivemåtar som skal fastsetjast av Kongen, Stortinget eller eit departement.

Merknader til § 7 (nye)

Første ledd

Bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, er blant dei eldste stadnamna i landet og bør takast vare på som kulturminne. Eigar eller festar kan ikkje gi eigedomen nytt namn i staden for det tradisjonelle namnet, dersom ikkje særlege grunnar taler for det. For særlege grunnar, sjå merknadene til § 4 Namnevern og namnsetjing. Eigar eller festar kan likevel gi eigedomen eit namn i tillegg til det tradisjonelle namnet.

Eigedom med norsk namn i samisk og finsk busetjingsområde kan eigar eller festar gi samisk og finsk bruksnamn i tillegg til eller i staden for det norske namnet. Retten til å gi slike namn i staden for det norske namnet gjeld ikkje når det norske namnet kjem inn under § 7 andre ledd. Bruksnamna skal brukast av det offentlege i samsvar med reglane om fleirspråkleg namnebruk.

Med daglegnamn er meint namn som er nytta blant folk på staden i samsvar med den lokale, munnlege tradisjonen,  men som ikkje er identiske med dei offisielle bruksnama som er registrerte i offentlege register. Daglegnamna bør som hovudregel nyttast på kart o.l. i staden for eller i tillegg til dei offisielle bruksnamna. Saker om skrivemåten av daglegnamn skal behandlast på same måten som dei offisielle bruksnamna.

Andre ledd

Skrivemåten av bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, skal fastsetjast etter reglane i denne lova slik at dei får ei form som best mogleg tek vare på tradisjonsprinsippet. Vedtak om skrivemåten av gardsnamn skal som hovudregel vere bestemmande for skrivemåten av bruksnamn som er identiske med gardsnamnet, eller der gardsnamnet går inn som ein del av bruksnamnet.

Tredje ledd

Skrivemåten av andre bruksnamn blir fastsett av eigar eller festar. Det vil normalt gjelde uavkorta for namn på nye bruk, bustadhus, hytter og liknande.

Merknader til § 8

Første ledd

I første ledd i denne paragrafen er eigar eller festar, kommune og lokale organisasjonar gitt rett til å uttale seg i visse tilfelle. I forskrifta til lova vil det bli fastsett høvelege fristar for slike fråsegner. Kommunane må få rimeleg tid til saksbehand­linga, samtidig som dette ikkje må seinke kartproduksjon og annan bruk av fastsette namneformer så mykje at det skaper vanskar.

         Når skrivemåten av eit bruksnamn skal fastsetjast av andre enn eigar eller festar, dvs. av eit offentleg organ, har eigar eller festar rett til å uttale seg i saka før skrivemå­ten blir fastsett. Det skal leggjast vekt på det ønsket eigar eller festar har med omsyn til skrivemåte.

Eigar eller festar har også rett til å uttale seg i saker som gjeld gardsnamn når skrivemåten av gardsnamnet skal vere bestemmande for skrivemåten av bruksnamnet (jf. merknadene til § 7 andre ledd).

Andre ledd

Når vedtaket skal gjerast av andre enn kommunen, skal vedtaksorganet sende saka til vedkommande kommune, som skal syte for at saka blir kunngjort for dei som har rett til å uttale seg. Eigar eller festar skal ha saka tilsend direkte i saker som gjeld bruksnamn. Andre med uttalerett i saker som gjeld bruksnamn, t.d. lokale organisasjonar med særleg tilknyting til namnet, skal varslast med kunngjering i minst 2 aviser som er alminneleg lesne på staden, eller på anna høveleg vis. Saker som gjeld andre namn enn bruksnamn, skal kunngjerast på same måten. Kunngjeringa må innehalde opplysningar om kva for namnesaker som er reiste, kvar sakspapira er utlagde og frist for å kome med merknader. Kommunen sender dei innkomne fråsegnene til namnekonsulentane, som gjev tilråding om skrivemåten til vedtaksorganet.

Merknader til § 9

Første ledd

Offentleg organ er gitt klagerett i saker som gjeld namn dei skal bruke i tenesta. Det kan t.d. vere at det er fastsett ei skriftform som kan føre til uheldig og unødvendig forveks­ling med andre stadnamn som er mykje brukte av det offentlege.

         Eigar eller festar av bruk kan klage på vedtak om skrive­måten av bruksnamn etter § 7 andre ledd.

         Departementet finn det rimeleg at også lokale organisa­sjonar og samanslutningar med særleg tilknyting til stad­namnet, har klagerett.

         Stadnamn er noko som opptek mange menneske, og ulike forhold kan verke inn på vedtaket. Stadnamna er dessutan ledd i eit samla nasjonalt namneverk med stor kulturhis­torisk verdi. Departementet finn det derfor rimeleg at også vedtak gjort av kommunar og fylkeskommunar skal kunne påklagast.

         Departementet meiner vidare at klagen skal grunngivast. På denne måten vil klagaren vere sikra at klageorganet vurderer dei synspunkta og merknadene som han grunngir klagen sin med, jf. forvaltningslova § 34 andre ledd, andre punktum.

Tredje ledd

Departementet tek sikte på at nemnda skal samansetjast slik: Leiar med høgsterettsdommars kompetanse og ein annan fast medlem oppnemnd på fritt grunnlag. I saker som gjeld norske stadnamn, skal nemnda i tillegg ha ein medlem for kvar mål­form. I saker som gjeld samiske eller finske stadnamn, skal nemnda ha ein medlem for samisk eller finsk.

         Nemnda skal behandle klager over vedtak om skrivemåten av stadnamn. Klager på bruk av stadnamn må takast opp med ved­komande departement.

         Norsk språkråd skal etter § 1 pkt. c i lov 18. juni 1971 om Norsk språkråd "uttale seg om prinsipper for normering av skriftspråket og av stedsnavn". Det er derfor rimeleg at Språkrådet kan gi prinsipielle fråsegner til klagenemnda. På same måten skal Samisk språkråd uttale seg om prinsipielle stadnamnspørsmål som gjeld samisk. Departementet har det overordna ansvaret for saksfeltet, og bør ut frå dette ha høve til å uttale seg i klagesaker av prinsipiell karakter.

Fjerde ledd

Klager på vedtak gjort av eit departement skal ikkje avgjerast av klagenemnda, då ein ikkje finn det rimeleg at eit slikt organ skal føre kontroll med verksemda i departementa. Dersom nokon klager på slike vedtak, skal departementet inn­hente tilråding frå klagenemnda før det vurderer omgjering av vedtaket. Klagenemnda vil såleis ha ein dobbel funksjon: Ho er klageorgan for vedtak som etter denne lova er gjort av andre enn eit departement, og rådgivande organ i klagesaker for departementa.

Merknader til § 10

Første ledd

Offisielle namnekonsulentar skal oppnemnast på åremål for seks år om gongen. Dei bør ha embetseksamen med norsk hovudfag eller tilsvarande utdanning, og røynsle frå stadnamnarbeid. Til hjelp for konsulentane skal det tilsetjast sekretærar. Departementet gir instruks for tenesta til namnekonsulentane og sekretærane.

         Departementet bør ha høve til å oppnemne konsulentar for særlege oppgåver, t.d. i samband med revisjon av kartverk. Desse korttidskonsulentane må stå i nær kontakt med dei ordi­nære namnekonsulentane, slik at reglane blir praktiserte mest mogleg likt.

Departementet har i brev av 22.12.1993 delegert ansvaret for å tilsetje namnekonsulentar til Norsk språkråd.

Merknader til § 12

Stadnamn har etter § 1 første ledd i lova ein svært vid definisjon. Og sjølv om lova berre skal gjelde stadnamn som er eller blir tekne i bruk av offentlege organ, får ho verknad for tusenvis av namn. Det er vanskeleg å lage eit regelverk som på ein tenleg måte kan ta omsyn til alle sider av saka. Mange av dei meir detaljerte reglane vil bli fastsette i forskrift, som t.d. språklege retningsliner, klagereglar og reglar for konsulenttenesta.

         Når særlege grunnar talar for det, bør departementet ha høve til å gjere unntak frå reglane i lova og forskrifta. Føresetnaden må likevel vere at det blir lagt vekt på inten­sjonane i lova.