Straffeloven har to hoveddeler

• En alminnelig del med generelle regler som gjelder for alle straffbare handlinger, bl.a. om forsøk, nødrett og nødverge, skyld, tilregnelighet og de ulike straffene.
• En spesiell del hvor de ulike straffbare handlinger er beskrevet.

Regjeringen fremmer i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) forslag om en alminnelig del i en ny straffelov. Arbeidet med proposisjon om den spesielle del pågår, og vil bli sluttført senere. Lovforslagene vil avløse gjeldende straffelov av 1902, og vil markere avslutningen på et reformarbeid som ble initiert i Kriminalmeldingen i 1978, og som ledet til opprettelsen av Straffelovkommisjonen i 1980. Proposisjonen som fremmes nå, følger opp delinnstilling I, II, V, samt første del av delutredning VII fra kommisjonen.

Ved utarbeidingen av lovforslaget har to målsettinger vært sentrale

• Å sørge for at straffelovgivningen kan gi befolkningen og samfunnet effektiv beskyttelse, særlig mot de som begår alvorlig eller omfattende kriminalitet. Regjeringen ser det som særlig viktig å reagere strengt overfor grove angrep på livet, den seksuelle integritet og rettsstaten og overfor seriekriminalitet, gjentatt kriminalitet og organisert kriminalitet.
• Å videreføre en hovedlinje med en human og fleksibel strafforfølgning og straffgjennomføring.

Prinsipper for kriminalisering
Et sentralt spørsmål er hvilke prinsipper som skal legges til grunn for vurderingen av om en handling skal kriminaliseres (gjøres straffbar eller ikke). I tråd med den humane tilnærming til bruk av straff, mener Regjeringen at det som hovedregel bare er grunn til å kriminalisere handlinger som volder skade eller fare for skade (skadefølgeprinsippet). I tillegg bør det være et vilkår for kriminalisering at andre sanksjoner ikke er tilstrekkelige, og at fordelene ved straff er klart større enn ulempene.

Men anvendelse av skadefølgeprinsippet gir ingen fasit. Spørsmålet om hva som er skadelig er i stor grad et verdispørsmål. Regjerningen har dessuten lagt betydelig vekt på at det er forskjell på å avkriminalisere og å nykriminalisere. For handlinger som har vært straffbare i lengre tid, vil en avkriminalisering lettere skape inntrykk av at samfunnet aksepterer handlingen, enn tilfellet er dersom en handling ikke kriminaliseres. Mange vil oppfatte en avkriminalisering som et signal fra samfunnet om at handlingen ikke bare er straffri, men også ufarlig eller rettmessig. Slik vil det imidlertid bare være dersom endringen skyldes et endret syn på om handlingen er skadelig og ikke dersom man for eksempel mener at andre sanksjoner enn straff er tilstrekkelige.

Kravet om subjektiv skyld
Et grunnvilkår for å straffe er at gjerningspersonen kan bebreides (har utvist subjektiv skyld). Dette videreføres i den nye straffelov.

Forsett foreligger når gjerningspersonen handler med vitende og vilje, og er i dag den alminnelige skyldformen i straffeloven. Regjeringen går inn for å la forsett gjelde som ordniær skyldform både i straffeloven og spesiallovgivningen hvis ikke annet er bestemt. Det vil likevel være behov for å gjøre mange unntak i spesiallovgivningen, slik at også uaktsomhet straffes. Uaktsomhetsansvaret etter dagens spesiallovgivning, som alkohollovgivning og skatte- og avgiftslovgivning, vil fortsatt gjelde. Bestemmelsen vil først og fremst ha betydning for straffebud som vedtas etter den nye straffeloven. Den vil markere en restriktiv holdning til bruk av straff, og bidra til en bedre gjennomtenkning av skyldformen i nye straffebestemmelser, særlig i spesiallovgivningen.

Når det er det behov for et uaktsomhetsansvar, foreslås det at det i utgangspunket skal kreves grov uaktsomhet: Straff bør brukes med varsomhet, og normalt ikke mot den som bare i begrenset grad kan bebreides. For handlinger som kan ha alvorlige konsekvenser, hvor det er praktisk med uforsettlige lovbrudd, og hvor det ikke finnes andre sanksjoner, vil det likevel fortsatt ofte være aktuelt å straffe overtredelser som har skjedd ved simpel uaktsomhet. Dette må vurderes nærmere for hvert enkelt straffebud.

Den maksimale straff
Under lovforberedelsen har det vært et sentralt spørsmål om den maksimale strafferamme burde heves fra 21 til 30 år for de mest graverende lovbrudd. En slik heving vil ha menneskelige og økonomiske kostnader, og kan bidra til en uønsket heving av det alminnelig straffenivå. Heving av lengstestraffen krever derfor en solid begrunnelse.

Regjeringen går inn for at en ny straffelov bør ha regler om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten og foreslår at de mest graverende forbrytelsene av denne art får en lengstestraff på 30 år. Slike handlinger rammes i dag av straffebud som drap, voldtekt mv. med en lengstestraff på 21 år. For å fange opp den økte straffverdighet ved at handlingene i tillegg er folkemord mv., må rammen heves ut over 21 år. En strafferamme på 30 år faller sammen den som gjelder for Den internasjonale straffedomstol etter Romavedtekten art. 77. For krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten foreslår Regjeringen dessuten å følge prinsippet i Romavedtekten art. 29 om at verken straffansvar eller idømt straff skal foreldes. En slik endring vil ikke ha virkning for handlinger som allerede er foretatt, for eksempel krigsforbrytelser under 2. verdenskrig.

Regjeringen holder det åpent om også omfattende terrorhandlinger bør ha en lengstestraff på 30 år og om slike handlinger bør kunne foreldes.

Regjeringen går derimot ikke inn for å heve den maksimale ramme til 30 år for andre grove lovbrudd. Som et alternativ til å heve rammen til 30 år for andre grove lovbrudd, går Regjerningen inn for en ordning hvor straff av fengsel i 21 år skal sones fullt ut, og der prøveløslatelse bare kan skje etter rettslig prøving og beslutning. De nødvendige lovendringer vil tas med i proposisjonen om straffelovens spesielle del.

Bruk av minstestraff
Minstestraffer uttrykker at handlingen er særlig straffverdig, og sikrer at domstolene utmåler straff i samsvar med lovgivernes forutsetning. Men utenfor normaltilfellene kan minstestraff virke sterkt urimelig. Dette kan gi uriktige frifinnelser/ henleggelser eller uriktig bruk av straffebestemmelser som ikke har minstestraff. Særlig uegnet er minstestraffer ansett å være for overtredelsestyper som er så sjeldne at det ikke etableres en normalstraff, og hvor straffverdigheten til deltagerne vil variere betydelig.

Regjerningen går inn for at antallet straffebud hvor det er fastsatt en særskilt minstestraff skal reduseres betydelig – fra 39 bestemmelser til 6 – og målrettes mot viktige verdier. Minstestraff skal anvendes ved grove angrep på livet, den seksuelle integritet og rettsstaten. Dette er tilfeller hvor den utmålte straff uansett skal være streng. Gjeldende minstestraffer for drap, voldtekt, seksuelle overgrep mot barn, særlig grove narkotikalovbrudd og grov brannstiftelse foreslås videreført. Regjeringen fremmer dessuten forslag om en ny særskilt minstestraff på 1 år for særlig grove tilfeller av motarbeiding av rettsvesenet – med spesiell adresse til dem som bruker våpen med stort skadepotensiale mot politiet eller hvor motarbeidingen er ledd i organisert kriminell virksomhet. Dette er handlinger med en særlig straffverdighet, som ved å angripe ”hovedpulsåren” (rettsvesenet) representerer et graverende angrep på rettsstatens integritet. Minstestraff gir i disse tilfeller et klart signal om at rettssamfunnet ikke vil akseptere at grupperinger tar seg til rette på andres bekostning, og deretter ved vold forsøker å unndra seg strafforfølgning.

Reaksjonene
Det har funnet sted betydelige endringer i de strafferettslige reaksjoner de siste 20 år. Reaksjonene samfunnsstraff, overføring til konfliktråd, forvaring og særreaksjoner overfor utilregnelige er innført, og reglene om inndragning er skjerpet. Livstidsstraffen er opphevet, og den generelle minstestraff er satt ned fra 21 til 14 dager. Proposisjonen innholder derfor i det vesentlige mindre endringer og justeringer i reglene om de strafferettslige reaksjoner:

• Anvendelsesområdet for samfunnsstraff foreslås utvidet og endret tilbake slik det var før revisjonen i 2001, slik at denne straffart også kan brukes ved for eksempel grove narkotikalovbrudd hvor det foreligger en rehabiliteringssituasjon.
• Det foreslås en ny reaksjon – straffutmålingsfrafall- som går ut på at det konstateres lovbrudd, uten at reaksjon ilegges. Reaksjonen er tenkt brukt hvor helt særegne forhold gjør seg gjeldende, og utgjør et alternativ til en generell straffritaksregel. Men fordi reaksjonen ikke leder til frifinnelse, markerer den klarere at handlingen ikke er rettmessig.
• Rettighetstap foreslås utvidet bl.a. slik at den skyldige kan dømmes til ikke å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person (for eksempel over ved telefon, internett, SMS mv.).
• Straffskjerpelsesreglene ved sammenstøt av flere lovbrudd (konkurrens), gjentakelse og organisert kriminell virksomhet videreføres, men skjerpelsesreglene kan ikke kombineres og aldri lede til større påslag enn 6 år.
• Det foreslås prosessuelle endringer for å gjøre den gjeldende tilståelsesrabatten mer effektiv.

Under arbeidet med proposisjonen om straffelovens spesielle del, vil det bli utarbeidet generelle regler om omstendigheter som skal trekke i h.h.v. skjerpende eller formidlende retning ved straffutmålingen. Det vil også bli arbeidet videre med spørsmålet om særreaksjonene overfor utilregnelige skal utvides til å gjelde de som ikke er farlige, men bare svært plagsomme.

Opphevelse av ordningen med påtalebegjæring fra den fornærmede
Regjerningen går inn for at påtalebegjæring fra fornærmede som et formelt vilkår for å innlede straffeforfølgning, oppheves. I stedet foreslås at alle lovbrudd skal være undergitt ubetinget offentlig påtale, men at påtale kan unnlates for handlinger med en strafferamme på 2 års fengsel eller lavere når ikke allmenne hensyn tilsier påtale. Ved avgjørelsen av om allmenne hensyn forligger skal det legges vekt på fornærmede standpunkt til påtalespørsmålet.