Regjeringen fremmet 4. mars 2005 forslag til ny tvistelov. Forslaget er basert på Tvistemålsutvalgets utredning i NOU 2001:32 Rett på sak.Tvistemålsutvalget ble oppnevnt i 1999, etter at både sentrale brukergrupper og Stortinget ved flere anledninger hadde påpekt behovet for reformer i sivilprosessen. Utvalget ble særlig bedt om å vurdere hensynene til effektivitet, hurtighet og nye partskonstella-sjoner.

Regjeringen foreslår blant annet:
– å gjøre det lettere for folk flest å hevde sin rett gjennom domstolene
– økt vekt på mekling og avklaring før sak reises
– egen fremgangsmåte for å fremme mindre krav.

Bakgrunnen for ny tvistelov
Tvistemålsutvalget påpekte en rekke behov for reformer. Særlig ble det framhevet:

• høye kostnader med å føre sak, særlig for saker med begrenset betydning
• lang behandlingstid
• for liten konsentrasjon om det omtvistede, tvilsomme og sentrale
• prosessen i liten grad nyttiggjør seg moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Utvalget har flere steder oppsummert sine drøftelser med at behandlingen av sivile tvister må være preget av forsvarlighet, hurtighet og proporsjonalitet.

Hovedpunkter i O.T. prp. nr.51 (2004-05)
Med unntak for reglene om forliksrådene har departementet i det alt vesentlige fulgt opp utvalgets mange reformforslag og utkast til ny lov. Synet på domstolenes funksjon i tvisteløsning har stått sentralt ved utformingen av lovforslaget. Det er lagt vekt på to hovedfunksjoner: konfliktløsning og gjennomføring av den materielle lovgivning.

Langt de fleste tvister kan med fordel bli løst utenfor domstolene. Det er derfor viktig at reglene i enda større grad enn i dag legger til rette for utenrettslige løsninger, se også nedenfor om mekling og avklaring.

Hensynet til gjennomslag for den materielle lovgivning tilsier imidlertid at tvister kan bringes inn for domstolene når det er behov for det:

• I mange tilfeller hersker det uklarhet og uenighetom hvilket innhold de aktuelle rettsregler har. Da er det ønskelig at domstolene avklarer innholdet. Videre kan det være behov for at skjønnsmessige regler blir utfylt. Det kan også være aktuelt å videreutvikle rettsreglene i lys av den teknologiske eller samfunnsmessige utvikling, eller på grunn av nye internasjonale regler som Norge er bundet til å følge.
• Domstolene har en viktig oppgave med å håndheve rettsreglene. De autoriserer namsmyndighetenes bruk av tvangsmakt. Det skaper visshet i befolkningen om at det ved domstolenes hjelp er mulig å få etterlevd rettsreglene. At domstolenes virke har en slik avskrekkingseffekt, forutsetter imidlertid at det er praktisk mulig for alle å nyttiggjøre seg denne håndhevingsfunksjonen. Derfor er det nødvendig at prosessen ikke blir for dyr, og at kostnadsrisikoen ved å føre sak ikke blir for høy.
• Forslaget til ny tvistelov inneholder flere virkemidler for å oppnå en raskere og billigere prosess, samtidig som saksbehandlingen ved domstolene er forsvarlig. En slik effektiv prosess vil bidra til at kostnadsrisikoen ved å føre sak blir mindre, noe som vil øke borgernes reelle tilgang til domstolene. Her nevnes de viktigste virkemidlene.

Et gjennomgående proporsjonalitetsprinsipp
Prinsippet innebærer at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til den betydning saken har, både i forhold til partene og i forhold til samfunnet. Prinsippet vil for det første få betydning ved anvendelsen av mange av de saksbehandlingsreglene som er skjønnsmessig utformet. For det annet har det gitt seg konkrete utslag i utformingen av flere av reglene:

• Det skal gjelde en småkravprosess for saker om formuesverdier under 125 000 kroner. Det er en enklere prosess som i større grad skal gjøre det mulig å kunne klare seg uten prosessfullmektig. Derfor er det lagt mindre vekt på skriftlighet. Prosessen skal gjøres billigere ved at det bare skal legges opp til ett rettsmøte, at det gis mulighet til å avholde det som fjernmøte, og at rettsmøtet skal være relativt kortvarig – vanligvis med en halv dags varighet. Dommen skal kunne utformes enklere enn ellers.
• Ved håpløse krav eller innsigelser skal forenklet domsbehandling kunne gjennnomføres.
• For tvister om mindre formuesverdier skal det bare kunne skje ankebehandling når lagmannsretten gir samtykke, slik som i dag. Men beløpsgrensen foreslås hevet til 125 000 kroner. At det i disse sakene ikke skal gjelde noen ubetinget rett til ny prøving i lagmannsretten, må ses i sammenheng med at de stort sett vil ha vært gjenstand for annen behandling før de kommer til tingretten, i forliksrådet eller i utenrettslig tvistenemnd.
• Retten skal på forhånd kunne sette tidsrammer for de ulike deler av hovedforhandlingen.
• Gjennomgang av dokumentbevis forenkles. Det skal være nok å påpeke det som er viktig.
• Bevisføringen skal ikke være mer omfattende enn sakens betydning gjør rimelig.
• Det skal gis større anledning til å avhøre parter og vitner ved fjernavhør.
• Det skal bare kunne gis erstatning for de sakskostnader som har vært rimelige ut fra sakens betydning.

Aktiv saksstyring og konsentrasjon
Som ledd i saksstyringen skal retten straks etter tilsvar og etter drøfting med partene legge en plan for den videre saksbehandling. Retten må tidligst mulig bringe på det rene hva som er omstridt mellom partene, og hvilke bevis som ønskes ført. Derved legges det til rette for en konsentrert og hurtig behandling. Straks etter tilsvar må retten også avgjøre om det skal avholdes møte om rettsmekling og fastsette tidspunkt for hovedforhandling, som ikke skal ta til senere enn seks måneder fra stevning ble gitt.

Den nye loven åpner for større bruk av skriftlige utredninger i kompliserte og uoversiktlige saker. Disse skal være en del av avgjørelsesgrunnlaget, som derved vil bli sikrere enn om avgjørelsen bare skal bygge på det som kommer fram i muntlige forhandlinger. Bruk av slike utredninger vil også føre til mer konsentrerte og kortvarige hovedforhandlinger. For øvrig gir lovforslaget større adgang til å basere avgjørelsen på en kombinasjon av skriftlig og muntlig behandling.

Lovforslaget baserer seg fortsatt på muntlighetsprinsippet, men forslagene foran vil åpne for større bruk av skriftlighet og en større vektlegging av den saksbehandling som finner sted under saksforberedelsen.

Nye regler om behandlingen i Høyesterett
Når Høyesterett behandler saker i plenum, er dette særlig ressurskrevende og lammer det meste av den øvrige virksomheten. Det er derfor foreslått en ny ordning med at Høyesterett avgjør saker i storkammer, med elleve dommere. Bak avgjørelser i storkammer vil det likevel ligge betydelig større autoritet enn bak avgjørelser i avdeling, hvor fem dommere er med. Fortsatt skal de ekstraordinært viktige sakene bli behandlet i plenum. På den annen side vil et storkammer kunne behandle noen få av de sakene som i dag blir behandlet i avdeling. Et storkammer vil bidra til at Høyesterett på en mer hensiktsmessig måte fyller sin funksjon med å avklare og videreutvikle rettsreglene.

Gruppesøksmål som ny og særlig prosessform
Regjeringen foreslår gruppesøksmål for å øke den reelle tilgangen til domstolene.

Noen tvister gjelder så små krav at kostnadene forbundet med rettssak ikke står i forhold til kravets verdi, og det er derfor sjelden slike saker blir behandlet for domstolene. De forblir uløste selv om de rettslig kan være godt funderte. Masseproduksjon og masseleveranse av varer og tjenester kan føre til mange og isolert sett ubetydelige likeartede småkrav fra flere forbrukere mot samme næringsdrivende. Dette gjelder typisk saker hvor produksjon og omsetning i stor grad er standardisert med liten eller ingen variasjon fra kunde til kunde. Aktuelle eksempler er bank- og forsikringstjenester, telefoni- og elektronisk kommunikasjonstjenester, strømlevering og transporttjenester.

Regjeringen går inn for at slike likeartede krav skal kunne bringes inn og behandles samlet for domstolen gjennom gruppesøksmål. Også andre likeartede, men større krav skal etter forslaget kunne bringes inn for retten i gruppesøksmål. Typisk for gruppesøksmål er tvister som gjelder en større krets av personer, for eksempel forbrukere, særlige interessegrupper eller en bestemt gruppe personer som har en fellesinteresse. Vilkåret er at flere personer, herunder næringsdrivende, har krav på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag.

Ved gruppesøksmål er det mulig å legger til rette for en effektiv og forsvarlig fellesbehandling av kravene, slik at flere med behov for det får reell tilgang til domstolene. Gjennom samlet opptreden vil forbrukere også oppnå bedre forhandlingsposisjon overfor næringsdrivende enn om de opptrer enkeltvis. Gruppesøksmål kan bidra til større etterlevelse av materielle rettsregler, herunder regler om forbrukerbeskyttelse, og forhindre at useriøse markedsaktører oppnår markedsandeler på bekostning av seriøse aktører.

Regjeringen foreslår at gruppesøksmål skal kunne reises av både enkeltpersoner og organisasjoner og offentlig organ med oppgave å fremme særskilte interesser. I tvister hvor mange forbrukere har likeartede krav kan det være aktuelt at Forbrukerrådet reiser gruppesøksmål.

I et gruppesøksmål opptrer gruppen som en enhet for alle fellesspørsmål. Den enkelte som har et krav innenfor rammen for søksmålet, deltar ikke selv aktivt i saken, men gjennom en representant for gruppen. Avgjørelser i gruppesøksmål får virkning for alle som er med i gruppen. Regjeringen går inn for at alle som har krav innenfor rammen av gruppesøksmålet automatisk blir deltaker i søksmålet når saken gjelder så små verdier at det ikke er tenkelig at tvistene enkeltvis blir brakt inn for retten. Den enkelte skal da ikke ha noe økonomisk ansvar i saken, og det skal være anledning til å melde seg ut. I gruppesøksmål som gjelder større krav, kan de som vil være med, melde seg på søksmålet. Før påmelding skal retten fastsette et maksimalt beløp for sakskostnader som den enkelte risikerer å bli ansvarlig for ved deltakelsen.

Gruppesøksmål skal være et supplement til at forbrukersaker blir brakt inn for tvisteløsningsnemnder, at mange likeartede saker på annen måte blir løst utenfor domstolene, og til at flere parter kan reise vanlig søksmål, enkeltvis eller i fellesskap.

Mekling og avklaring
Som nevnt foran er det ofte ikke behov for at en tvist blir løst i domstolene. Tvisteløsning uten domstolenes medvirkning vil være billigere for partene og gi bedre utnyttelse av domstolsressursene. Lovforslaget pålegger partene plikt til å forsøke å finne fram til en minnelig løsning av tvisten før saksanlegg. Plikten kan oppfylles gjennom forliksrådsmekling, en ny ordning med utenrettslig mekling etter denne loven eller ved å bringe saken inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.

I forbindelse med dette skal den som vil reise sak, ha plikt til å avklare grunnlaget for kravet, herunder opplyse om viktige bevis, på en måte som gir motparten grunnlag for å vurdere en minnelig løsning. Plikten til å avklare tvisten vil også bidra til at saker er best mulig forberedt før de bringes inn for tingretten, slik at behandlingen der blir så fullstendig som mulig. Ankebehandling som følge av at saken ikke var godt nok opplyst i første instans, bør unngås.

Lovforslaget har regler om avtale om utenrettslig mekling. Dette er regler om mekling som partene kan avtale å legge til grunn dem imellom. Reglene er en naturlig følge av partenes plikt til å søke minnelig løsning.

Regjeringen har lagt stor vekt på at det legges til rette for at saken kan løses i minnelighet også etter at den er brakt inn for retten. Retten skal på et hvert tidspunkt under saken vurdere muligheten for at saken kan løses ved forlik. Forsøksordningen med rettsmekling foreslås permanent, slik at rettsmekling blir et tilbud ved alle landets domstoler. Rettsmekleren kan være en av domstolens dommere eller en annen person med meklerkompetanse som oppnevnes fra et utvalg av rettsmeklere. Rettsmekling skal besluttes av retten og foregå i et lukket møte. Rettsmekleren kan avholde separate møter med partene, men skal som hovedregel ikke pådømme saken dersom partene ikke kommer til enighet under rettsmeklingen. Gjennom rettsmekling kan tvisten bli løst på et tidlig tidspunkt i prosessen og gi en langt billigere behandling for partene enn ved en lengre saksforberedelse, hovedforhandling og dom.

I stedet for eller i tillegg til rettsmekling kan dommeren mekle mellom partene i rettsmøtet. Dommeren skal kunne pådømme saken dersom partene ikke blir enige. En slik ordinær mekling kan derfor ikke være så dyptgående som rettsmeklingen. Ellers vil det kunne gå utover tilliten til dommerens nøytralitet.

Mer informasjon:

• Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)