Det å rette oppmerksomheten mot fattigdom blant barn trenger lite rettferdiggjøring. Barna er samfunnets framtid, og dette er en åpenbar grunn til å vektlegge deres velferd gjennom offentlig politikk. Barn er dessuten sårbare fordi de er totalt avhengige av voksne omsorgsgivere, noe som igjen skaper et sterkt moralsk imperativ for å prioritere deres interesser ved hjelp av ulike velferdsordninger – uansett hvor mange eller få fattige barn det er i et samfunn. Det samme gjelder ungdom, på grunn av de spesielle utfordringene de og unge voksne møter i vår type kapitalistisk samfunn.

Økonomisk vekst når ikke automatisk alle fattige uten offentlig styring i form av inntektsoverføringer eller omfordeling. På sin side kan gode, offentlige programmer og offentlig sosialpolitikk gjøre en forskjell og bidra til å redusere inntektsfattigdom og noen av dens konsekvenser. En omfattende strategi mot barnefattigdom må imidlertid bygge på helhetlig tenkning fordi fattigdom forårsakes av flere faktorer og har ulike konsekvenser. Dessuten er det å være fattig, særlig over lang tid, én men langt fra den eneste risikofaktoren for mistrivsel og dårlig tilpasning her og nå, så vel som for senere problemer og sosial eksklusjon.

En omfattende strategi mot barnefattigdom forutsetter følgelig en rekke virkemidler, som bedre utdanning og opplæring, omfordeling til familier som lever under fattigdomsgrensen, bedre tilgang til dagtilbud for barn, bedre og mer samordnede hjelpetjenester for barn, unge og deres familier, avskaffelse av praksiser på arbeidsmarkedet som diskriminerer kvinner og etniske minoriteter og etablering av arbeidsmuligheter for dem som ikke greier å skaffe seg jobb selv. I tillegg må en omfattende strategi dekke hele problemkomplekset som er knyttet til risiko for barn og unge, og de mangesidige mekanismene som gjør at fattigdom reduserer sjansen til et verdig liv for dem dette gjelder. En slik strategi bør føre til at inntekten til fattige familier heves, at stresset på den enkelte familien reduseres og at lokalsamfunn blir bedre oppvekstarenaer for barn og unge.

• Helhetlig tenkning er nødvendig sammen med bruk av kjente, effektive tiltak

To overordnete prinsipper ligger følgelig til grunn for tenkningen om tiltak: At den må være helhetlig, og at det lønner seg å holde fast ved virkemidler man vet har positiv effekt. Det største behovet for nytenkning i tillegg, gjelder sannsynligvis i forhold til utvikling av gode virkemidler for fattige innvandrerbarn.

• Inntektsoverføringer og omfordeling til barnefamilier fører til redusert fattigdom

For Norges del kan det i følge OECDs tall fra 1998 anslås at offentlige overføringer reduserer barnefattigdommen med ca. 11%. Dette er blant de høyeste reduksjonene.

• Arbeid og utdanning for foreldre med svak tilknytning til arbeidslivet

Dette framstår som sentrale virkemidler, men krever tilrettelegging av både praktiske forhold og oppfølging av den enkelte for å lykkes. Dette er kanskje spesielt viktig i forhold til den restgruppa man kan anta vil ha store problemer med å gå ut i arbeid.

• Virkemidler med sikte på å lette familiens hverdag

Alle tiltak som bidrar til å redusere stressfaktorene i familiens hverdag. Her er det fantasien og økonomien som vil sette grenser, og det trengs ytterligere kunnskap om hva fattige familier selv opplever at de trenger. Det er også viktig å videreutvikle samarbeidet med frivillige organisasjoner.

• Virkemidler rettet direkte mot barn og unge

Alle tiltak som bidrar til å øke mulighetene for sosial deltakelse i skole/barnehage og på fritida, både av økonomisk og annen art. Igjen er det økonomien og fantasien som vil sette grenser, igjen trengs det ytterligere kunnskap om hva barn, unge og deres foreldre selv mener er nyttig, og igjen er det viktig å videreutvikle samarbeidet med frivillige organisasjoner.

• samordnede hjelpetjenester for barn, unge og deres foreldre

Videreutvikling av gode, samordnede hjelpetjenester som er lett tilgjengelige, lokale og lite stigmatiserende. Det er ogås viktig med en kobling mellom bedring av fattige familiers levekår og bedring av tjenestetilbudet.

• Kunnskapsbehov

Tre områder peker seg ut: For det første utviklingen av gjentatte, bredspektrede levekårsundersøkelser for barn og unge, som både ivaretar det nasjonale kunnskapsbehovet og behovet for internasjonale sammenlikninger og overvåking. For det andre er det behov for utvikling av kunnskap om opplevelsene og perspektivene til gruppene med barn, ungdom og deres familier som lever med inntektsfattigdom. For det tredje er det behov for gjentatte og gode evalueringer av de virkemidlene som brukes.

Notat utformet på oppdrag av Sosial- og helsedepartementet, desember 2001

Fattige barn i Norge: Tilstandsbilder og tiltak

Forsker II Elisabeth Backe-Hansen, NOVA Leder for NOVAs strategiske instituttprogram om barneforskning

1 Innledning

Det å rette oppmerksomheten mot fattigdom blant barn trenger lite rettferdiggjøring. Barna er samfunnets framtid, og dette er en åpenbar grunn til å vektlegge deres velferd gjennom offentlig politikk. Barn er dessuten sårbare fordi de er totalt avhengige av voksne omsorgsgivere, noe som igjen skaper et sterkt moralsk imperativ for å prioritere deres interesser ved hjelp av ulike velferdsordninger – uansett hvor mange eller få fattige barn det er i et samfunn (Bradbury, Jenkins & Micklewright 2001, Phipps 1999). Det samme gjelder ungdom, på grunn av de spesielle utfordringene de og unge voksne møter i vår type kapitalistisk samfunn (Micklewright & Stewart 1999).

’Fattige barn’ forstås her som barn med en ekvivalentinntekt på mindre enn 50% av medianinntekten i et land. Dette er i tråd med OECDs mest brukte definisjon av fattigdom. Jeg har valgt å ikke gå nærmere inn i diskusjonen om ulike måter å definere fattigdom på for dette notatets formål, ikke minst fordi ovennevnte definisjon med noen variasjoner er den mest brukte i litteraturen om barnefattigdom. Det henvises dessuten til notatet fra forsker Axel West Pedersen, NOVA, som nettopp omhandler dette spørsmålet. Underveis kommer jeg derimot til å problematisere det at undersøkelser av barnefattigdom, som andre levekårsundersøkelser som omhandler barn, systematisk tar utgangspunkt i hushold (Phipps 1999, Sandbæk 2001).

Kunnskapen om fattige barn og fattigdom blant barn og unge kan hentes fra mange kilder, og kunnskapsgrunnlaget spenner fra omfattende, internasjonale sammenlikninger basert på nasjonale, relativt enkle indikatorer (Bradbury & Jäntti 2001, Micklewright & Stewart 2001, Phipps 1998), til kvalitative intervjuer med sosialklienter eller fattig ungdom (Chafel 1997, Dean 1992, Roker & Coleman 2000). Dermed må også den forskningsbaserte kunnskapen forstås på flere nivåer, noe som i seg selv kan være forvirrende hvis formålet er å få et oversiktsbilde. Aller først har jeg derfor funnet det nødvendig å avklare nærmere noen ulike tilnærmingsmåter til forståelsen av fattigdom blant barn og unge, samt tenkningen knyttet til måling av barns velvære eller "well-being" (Atkinson 1998, Barnes 2001, Christoffersen 2001, Micklewright & Stewart 1999). Deretter oppsummerer jeg kort den statistiske kunnskapen om omfanget av fattigdom blant barn og unge i Norge, hovedsakelig basert på Eplands (2001) undersøkelse.

Diskusjonsnotatet inneholder deretter to hovedtemaer. Det første er en oppsummering av forskningsbasert kunnskap om hvordan det er for barn og unge å vokse opp i økonomisk svakstilte familier. Som det vil vise seg, er det skrevet lite om dagliglivet til disse barna og hvordan de selv opplever det å være fattig – kunnskap som etterlyses i forskningslitteraturen (Beresford & Croft 1995, Dean 1992, Lister & Beresford 2000, Roker & Coleman 2000). Jeg refererer imidlertid også kort fra kunnskapen om langsiktig risiko for problemutvikling og sosial ekskludering som kan knyttes til en oppvekst i fattigdom. Her finnes det mye litteratur (for eksempel Bradshaw 2001a, Christoffersen 1994, Eamon 2001, Garbarino 1998, Hobcraft 1998, Hobcraft & Kiernan 1999, McLeod & Shanahan 1996).

Det andre hovedtemaet jeg diskuterer er virkemidler som gjennomgås i forskningslitteraturen. Igjen er det nødvendig med en diskusjon på ulike nivåer, for det første virkemidler for å redusere antall fattige barn og familier ved hjelp av inntektsoverføringer og omfordeling, samt betydningen av at foreldre er i arbeid (Bradshaw 2001b, Danziger & Danziger 1993, Fløten 2001, Piachaud & Sutherland 2000). For det andre er det spørsmål om det forskningsmessige grunnlaget for å vurdere effekten av ulike virkemidler for å redusere psykologiske og sosiale virkninger av en oppvekst i fattigdom, inklusive økonomiske virkemidler (Blau 1999, Currie 1997, Eamon 2001, Halpern 1993, Kaplan-Sanoff, Parker & Zuckermann 1991, Keefe & McCullagh 1995, Vleminckx & Smeeding 2001).

Til slutt i notatet gir jeg noen anbefalinger om virkemidler i arbeidet for å bekjempe fattigdom blant barn og unge, og trekker fram noen viktige kunnskapsbehov. Her understrekes betydningen av helhetlig tenkning, eller det som også kalles omfattende strategier mot fattigdom (Danziger & Danziger 1993), og betydningen av å videreføre virkemidler vi vet har positiv effekt. Områdene som dekkes er inntektsoverføringer og omfordeling til barnefamilier, arbeid og utdanning for foreldre med svak tilknytning til arbeidslivet, virkemidler rettet mot familien, virkemidler rettet direkte mot barn og unge og samordnede hjelpetjenester for barn, unge og deres familier. Tre kunnskapsbehov poengteres spesielt i denne sammenhengen: for gjentatte levekårsundersøkelser om barn og unge, for gode tilstandsbilder av hverdagsliv og velvære blant fattige barn og unge og deres familier og for gjentatte tiltaksevalueringer.

2 Ulike måter å forstå fattigdom og en tilværelse som fattig på

I denne delen av notatet diskuteres tre ulike nivåer for forståelsen av fattigdom blant barn og unge, nemlig fattigdom som et målbart uttrykk for sosial ulikhet, fattigdom som et moralsk imperativ og fattigdom som noe skammelig. De tre nivåene utfyller hverandre, men tjener ulike formål. Når fattigdom forstås som et målbart uttrykk for sosial ulikhet, blir diskusjonene av hvordan fattigdom best kan måles de mest sentrale. Spørsmålet om tiltak for å bekjempe fattigdom blant barn tillegges indirekte betydning. Handlingsaspektet får imidlertid stor betydning når fattigdom forstås som et moralsk imperativ. Forståelsen av fattigdom som noe skammelig bidrar så til å rette oppmerksomheten mot dem som opplever fattigdommen på kroppen, som hittil har vært lite inkludert i debattene om fattigdom (Dean 1992).

2.1 Fattigdom som et målbart uttrykk for sosial ulikhet

Så lenge diskusjonen dreier seg om avgrensninger av hvilke grupper i et samfunn som er fattige, og hvordan ett land kan sammenliknes med et annet, vil spørsmålet primært gjelde hvordan fenomenet "fattigdom" kan måles eller defineres, og forståelsen blir lett teknisk. Også forfattere med bakgrunn som økonomer påpeker at den økonomiske litteraturen mangler diskusjoner av hvordan generell, økonomisk politikk, som blant annet handler om å redusere sosial ulikhet, innvirker på barns trivsel og utvikling. Dette har sammenheng med at økonomiske modeller handler om individuelle valg og preferanser, en tenkning som er vanskelig å tilpasse til barns atferd. Videre studerer økonomer markeder, mens barn lever i en verden som tradisjonelt defineres som utenfor markedet. For det tredje har økonomer flest fokusert på husholdet som enhet, med en grunnforutsetning om at husholdets hovedperson vil være altruistisk og automatisk ivareta de andre husholdsmedlemmenes interesser. Dette kan imidlertid ikke nødvendigvis forutsettes (Phipps 1999).

Barnefattigdom er selvsagt et økonomisk fenomen, og det å skulle måle et økonomisk fenomen som har virkninger av ikke-økonomisk art er en stor utfordring både for økonomer og andre. Innen EU har man de siste årene prøvd å håndtere denne utfordringen på to måter. For det første er fattigdom omdefinert til sosial eksklusjon ("social exclusion"), som i følge Byrne (1997) for tiden er den mest moderne måten å beskrive sosial fordeling i framskredne, europeiske kapitalistiske land på. Sosial eksklusjon må samtidig ses som et dynamisk fenomen, ettersom personer vil bevege seg inn i og ut av de betingelsene som konstituerer sosial eksklusjon over tid. Spesielt i forbindelse med Maastricht-avtalen og innføringen av pengeunionen er det også blitt et viktig mål for EU å minske omfanget og lette virkningene av sosial eksklusjon, samt å fremme større grad av likhet eller positiv konvergens innen EU (Atkinson 1998).

Med sosial eksklusjon er det vanlig å forstå at voksne utelukkes fra inntekt og arbeid. Denne begrensningen gjør det ønskelig å innføre forståelsesmåter som fanger opp barns situasjon her og nå, ikke bare hvordan man antar det vil gå med dem som voksne hvis de vokser opp i fattigdom (Micklewright & Stewart 1999, Phipps 1999). En annen grunn til at slik tenkning har vunnet større innpass, er de senere årenes vekt på barn som mål for sosiale intervensjoner, som igjen følger av økende vektlegging av at barn har rettigheter uavhengig av deres foreldres status (Kamerman & Kahn 2001). Konsekvensen er en diskusjon av alternative mål på barn og unges velvære ("well-being"), som kan bidra til bedre overvåking av barns situasjon innen EU. Her er det flere alternativer, som bare vil bli kort berørt her for å gi et visst inntrykk både av tenkningen innen EU og problemene som er knyttet til denne formen for målinger.

En av foregangspersonene i diskusjonen om å innføre mål på barns velvære er Atkinson (1998). Han har lansert tre mulige spørsmål, som utvider perspektivet innenfor en økonomisk kontekst. Disse er om foreldrene har arbeid nå, og om de og barna vil ha arbeid i framtida. For det andre er det hva slags renter familien må betale på sine lån, eller får på oppsparte midler. For det tredje er det hvor mye det kan antas at prisene vil stige, slik at husholdningene må bruke mer penger. For å besvare disse spørsmålene må det utvikles bedre indikatorer på hvordan endrede makroøkonomiske forhold påvirker barn. For det første må vi ikke bare offentliggjøre individuelle arbeidsledighetsrater, men også en barnefokusert rate, det vil si hvor mange barn som påvirkes av arbeidsledighet. For det andre må det utvikles en konsumprisindeks som bygger på varer og tjenester som er spesielt viktige for barn, og for det tredje må det konstrueres en ’cost of borrowing’-indeks som er relevant for barn.

Et annet eksempel på måter å måle barns velvære på kan hentes fra Phipps (1999), som også tar utgangspunkt i økonomiske tilnærmingsmåter, men ikke de samme som Atkinson (1998). Også hun diskuterer tre alternativer: nytte/lykke, inntekt og forbruk og det Sen (1992) kaller fungering ("functionings"). Forfatteren mener det er klare problemer med nytte/lykke fordi disse teoretisk er gitt, mens barn er i utvikling. Videre forutsetter denne tenkningen at man kan konstruere hypoteser om preferanser ut fra folks handlinger, noe som igjen forutsetter valg. Men når det gjelder barn er det gjerne foreldrene som foretar økonomiske valg. Man kan heller ikke forutsette at barna deler foreldrenes valg, ettersom dette leder oss tilbake til husholdsmål som usynliggjør barn. For det andre kan man bruke selvevalueringer, men dette er noe problematisk med yngre barn. Dessuten er det ikke nødvendigvis samsvar mellom det å være tilfreds og det å konsumere mye. Phipps (op. cit.) mener derfor at det tredje alternativet, definert som tilfredsstillelse av viktige behov, er det beste selv om også dette medfører sine problemer.

I motsetning til Atkinson (1998) argumenterer Micklewright og Stewart (1999) for å bruke indikatorer som ikke er rent økonomiske. Dette er ganske vanlig når barns velvære skal måles, også på det relativt abstrakte nivået det her er snakk om. Forfatterne understreker måleproblemene: man må velge et begrenset antall indikatorer, og valget må passe til eksisterende data. Dette er spesielt vanskelig ved internasjonale sammenlikninger. De har valgt ut fire områder, som relateres både til dagen i dag og det barn tar med seg inn i sitt voksne liv. Områdene er materielt velvære, helse og overlevelse, utdanning og personlig utvikling og sosial inkludering og deltakelse. De fire områdene dekkes av sju indikatorer, for det første økonomisk velvære. Her måles raten for fattigdom blant barn, arbeidsledighet blant husholdninger med barn og arbeidsledighet blant 20-24 åringer. De resterende indikatorene er selvmordsraten blant unge menn på 15-24 år, andelen av 16-åringer som er under utdanning, fødselsraten for kvinner mellom 15 og 19 år og andelen 15-19 åringer som rapporterer at de er fornøyd med livet sitt. Som forfatterne påpeker, prioriterer deres tilnærmingsmåte ungdom. Dette begrunner de med det presset som særlig rammer tenåringer i vår type kapitalistiske land.

Det knyttes altså en god del restriksjoner til å måle barns velvære i denne konteksten, spesielt når hensikten er å overvåke barns situasjon gjennom internasjonale sammenlikninger. Som Christoffersen (2001) påpeker, er man også kommet ganske kort når det gjelder utviklingen særlig av sosialpsykologiske indikatorer som kan brukes til denne typen overvåking. Situasjonen er noe bedre når det gjelder indikatorer på helse. Samtidig er ambisjonene store når det gjelder hvilke indikatorer man gjerne skulle hatt med. For eksempel skisserer Barnes (2001) følgende kriterier for disse indikatorene: de skal være dekkende og metodisk rigorøse, de skal være aldersspesifikke og inkludere overgangen til voksen alder, de skal være klare og forståelige, de skal dekke positive resultater, de skal være gyldige på tvers av kulturer, konsistente over tid, foregripe framtidige utviklingstendenser, billige, reflektere sosiale mål og være tilpasset demografiske utviklingstrekk. Imidlertid vil gjerne innsatsen fra det enkelte lands regjering være begrenset av kostnader og mangelfulle data. Vleminckx og Smeeding (2001) knytter slike indikatorer til utviklingen av såkalte merkesteiner ("benchmarks") for bekjempelse av fattigdom, særlig i tiden etter at Maastricht-avtalen ble undertegnet.

Mye av debatten om fattigdom blant barn og hvordan den skal måles er altså knyttet til EUs bestrebelser på å bekjempe sosial eksklusjon og skape større, positiv konvergens eller kohesjon mellom medlemslandene. Dette er viktig fordi bekjempelse av fattigdom gjøres til et nasjonalt – eventuelt et overnasjonalt – og ikke et individuelt ansvar. Imidlertid er det viktig å supplere dette perspektivet, som foreløpig bygger på svært abstrakte indikatorer og dessuten mangler bidrag fra barn og unge som selv opplever eller har opplevd fattigdom. I det følgende presenteres en måte å supplere perspektivet med mål på velvære på, nemlig å forstå fattigdom som et moralsk imperativ.

2.2 Fattigdom som et moralsk imperativ

Når det hevdes at eksistensen av fattigdom blant barn og unge skaper et sterkt moralsk handlingsimperativ, innebærer dette en prioritering av moralske vurderinger framfor vitenskapelige definisjoner. Sosial ulikhet kan måles, men behøver ikke føre til handling. Dermed rettes også søkelyset mot en ideologisk debatt som har vart i hundrevis av år om hvorvidt fattigdom oppstår på grunn av samfunnets urettferdighet eller er de fattiges egen skyld (Dean 1992). I dag får denne debatten gjerne form av diskusjoner om avgrensninger mellom verdig og uverdig trengende. Selv om barn og unge per definisjon blir verdig trengende fordi de er uten skyld i familiens fattigdom, lever de med foreldre, og svært ofte alenemødre, som blir karakterisert på begge måter.

Det kan argumenteres for at en faktor som har bidratt til at fattigdommen består nettopp er de bildene som skapes i samfunnet av fattige som skyldige i sin egen elendighet. Flere amerikanske undersøkelser har vist at både voksne og barn i sin alminnelighet har en tendens til dette, mens de fattige selv i langt større grad oppfatter sin situasjon som forårsaket av strukturelle forhold i samfunnet (Chafel 1997). I USA kan det følgelig spores en ambivalens med hensyn til fattige barn på grunn av deres tilknytning til fattige voksne, fordi det forventes at voksne greier seg selv (Heclo 1997). Det ser imidlertid ut som om nordmenn, og særlig kvinner, i større grad opplever fattigdom som forårsaket av sosial urettferdighet enn både amerikanere og kanadiere (Phipps 2001).

Fordi det er motstridende måter å forstå de moralske aspektene ved fattigdom på, vil både policymakere og de som har ansvaret for å iverksette sosialpolitiske beslutninger og hjelpetiltak kunne komme i en prioriteringskonflikt. Skal hovedvekten legges på barns manglende skyld og krav på like muligheter, må det iverksettes tiltak rettet mot deres situasjon i samarbeid med familiene som er omfattende nok og samtidig ikke stigmatiserende. Skal hovedvekten legges på foreldrenes skyld, blir konsekvensen lett større vekt på behovsprøving og kontroll.

Nettopp fordi fattigdom lett forstås som et abstrakt fenomen enten utgangspunktet er måling av sosial ulikhet og valg av egnede indikatorer eller moralske handlingsimperativer, er det viktig å inkludere en forståelse av hvordan det er å være fattig. Den innfallsvinkelen som da peker seg ut, er at fattigdom blir noe skammelig, noe som fører til tap av verdighet.

2.3 Fattigdom som noe skammelig

Det tredje nivået for forståelse av fattigdom som fenomen er knyttet til personlig identitet eller status. For eksempel kan fattigdom oppleves som en psykologisk tilstand av skam, avledet fra forståelsen av at man er utelatt, på bunnen, inkompetent og ikke ’vanlig’ (Garbarino 1998). I en intervjuundersøkelse med 89 voksne sosialhjelpsmottakere, fant Dean (1992) tilsvarende at de blant annet opplevde fattigdom som en sinnstilstand, noe truende og invalidiserende, som tap av renslighet eller verdighet og noe som må holdes skjult for omverdenen. Følgelig blir det også viktig for selvbildet om man ser noen muligheter for å komme ut av situasjonen på en måte som ikke bidrar til ytterligere stigmatisering.

Det blir også spørsmål om hvordan foreldre håndterer familiens fattigdom i forhold til barna, og i hvor stor grad barn og unge opplever den samme skammen og stigmatiseringen. Tvetene (2001) har gjennomført en undersøkelse av barn i skolealder som lever i fattigdom, hvor resultatene tyder på at følelsen av å være annerledes og utenfor kan bli ganske sterk. Det kan for eksempel tenkes at foreldre lettere greier å skjerme barna hvis familiens økonomiske situasjon nettopp er blitt forverret eller forverringen bare er midlertidig, enn hvis det er snakk om vedvarende fattigdom. Det kan også tenkes at det er lettere å skjerme små barn enn unge, ikke minst fordi barn vil bli mer konfrontert med de sosiale virkningene av at familien har dårlig råd etter hvert som de blir eldre. Videre kan det tenkes at eldre barn og ungdom selv vil ta initiativ og prøve å hjelpe til med familiens økonomi, noe Roker og Coleman (2000) fant når de intervjuet i alt 60 engelske ungdommer mellom 13 og 19 år fra familier som var helt avhengige av offentlig støtte. På dette området mangler det imidlertid mye kunnskap, ikke minst fordi de fattige selv har vært ekskludert fra den offentlige debatten om fattigdom (Beresford & Croft 1995, Dean 1992, Lister & Beresford 2000).

3 Fattigdom blant barn i Norge: Omfang og dynamikk

Vi vet at det er relativt få barn i Norge som lever i hushold med så lav inntekt at medlemmene av husholdet kan kalles fattige. Med husholdet som måleenhet framgår det at omfanget av fattigdom blant barn i Norge på et gitt tidspunkt er mindre enn fem prosent av barnebefolkningen (Epland 2001), en andel som har holdt seg ganske stabil i perioden 1979-1998 (Fløten 2001, basert på tall fra OECD). Epland (op. cit.) viser at avhengig av hvilken skala som brukes, hadde henholdsvis 2,6 og 3,1 prosent av alle barn en ekvivalentinntekt lavere enn halvparten av medianinntekten i 1998. I tall tilsvarer dette henholdsvis 27.000 og 32.000 barn. Da barna ble fulgt opp over treårsperioden fra 1996-1998, viste det seg at vedvarende lavinntekt gjaldt 1,7 prosent eller 2,3 prosent, igjen avhengig av den skalaen som brukes. I tall tilsvarer dette henholdsvis 14.000 og 19.000 barn.

Andelen fattige barn i Norge er liten sammenliknet med andre land, noe som også gjelder de andre, nordiske velferdssamfunnene. I en sammenlikning mellom 25 land (EU, andre europeiske land, Russland og USA) plasserer Norge seg blant de fem landene med minst barnefattigdom (Bradbury & Jäntti 2001). Norge rangeres litt ulikt i de forskjellige, internasjonale sammenlikningene, igjen fordi beregningsmåten kan variere, men vi er altså blant dem med minst omfattende barnefattigdom i samtlige undersøkelser (Bradshaw 2001a, Phipps 1998, UNICEF 2000).

Hvis vi ser nærmere på hvem de fattige barna i Norge er, viser det seg at demografiske forhold har betydning for forekomsten av fattigdom her som i andre, europeiske land (Bradshaw 2001a). Unge voksne mellom 20 og 25 år ses av noen som en spesielt utsatt gruppe, ikke minst på grunn av den relativt store arbeidsledigheten i denne aldersgruppa i flere europeiske land (Micklewright & Stewart 1999). Også i Norge er det økt sannsynlighet for fattigdom blant barn hvis de bor i en familie med enslig forsørger, og forsørgeren er ung. Barn av enslige forsørgere har mer enn tre ganger så stor sannsynlighet enn andre barn for å tilhøre lavinntektsgruppa (Epland 2001). Dette betyr blant annet at fattigdom blant barn har nær sammenheng med fattigdom blant kvinner. Det er mer sannsynlig at enslige kvinner forsørger barn enn at enslige menn gjør det, samtidig som kvinner gjennomsnittlig har lavere inntekt enn menn. Jo større andel enslige mødre det er i et samfunn, jo større er risikoen for at fattigdom blir et kjønnsspørsmål (Bradbury 2001a, Christopher, England, McLanahan, Ross & Smeeding 2001).

Epland (2001) trekker dessuten fram barn hvis forsørger(e) har en usikker tilknytning til arbeidslivet og innvandrerbarn. Barn i husholdninger der ingen av de voksne hadde yrkestilknytning hadde i 1998 mer enn åtte ganger så stor sannsynlighet for å være inntektsfattige enn barn generelt, mens innvandrerbarn hadde nærmere seks ganger så stor sannsynlighet (Fløten 2001).

Som nevnt er det flere fattige barn i Norge på et gitt tidspunkt enn det er fattige barn over tid. Dette understreker at fattigdom blant barn er et dynamisk fenomen, en dynamikk det fortsatt mangler kunnskap om (Bradbury, Jenkins & Micklewright 2001). Følgelig er det også viktig å utvikle kunnskap om barns bevegelser inn i og ut av fattigdom, fordi dette kan bidra til å forklare hvem som er fattige her og nå og hvorfor de er det. Økt barnefattigdom kan oppstå fordi flere barn blir fattige, men også fordi færre barn slutter å være det. Utformingen av sosialpolitiske virkemidler med sikte på å redusere fattigdom blant barn, avhenger igjen av disse bevegelsene. Hvis det er relativt liten utskifting, kan disse virkemidlene konsentreres om den relativt stabile gruppa som opplever lengre perioder med lav levestandard – en gruppe som også tallmessig er ganske liten i Norge. Hvis det er stor utskifting endrer målgruppa seg kontinuerlig, noe som skaper helt andre utfordringer. Det behøver heller ikke være slik at de samme faktorene forklarer både det å bli fattig og det å slutte å være det.

Denne korte gjennomgangen viser for det første at omfanget av barnefattigdom i Norge er lite i internasjonal sammenheng, og at det har holdt seg relativt stabilt de siste tjue årene. For det andre vet vi at det er en god del utskifting i gruppa med fattige barn og unge, ettersom andelen med vedvarende lavinntekt i hvert fall i perioden 1996-1998 var ca. to tredjedeler av andelen med lavinntekt i løpet av 1998. For det tredje vet vi at demografiske forhold har betydning, i den forstand at økt andel enslige forsørgere statistisk vil øke sannsynligheten for at barn vokser opp i inntektsfattige familier. Dessuten vet vi at det samme gjelder barn hvis forsørgere mangler tilknytning til arbeidslivet, noe som understreker forholdet mellom barnefattigdom og den generelle, økonomiske situasjonen til enhver tid. Samme resonnement vil gjelde i forhold til innvandrerbarn. På den ene siden kan det være en fordel at andelen barn og unge som opplever inntektsfattigdom over tid er så lavt i Norge, fordi antallet bør bli håndterlig. På den andre siden kan det tenkes at spesielt andelen som opplever vedvarende lav inntekt tilhører en "restgruppe" det krever ekstra store innsatser å hjelpe (Piachaud & Sutherland 2000).

4 Kortsiktige og langsiktige virkninger av en oppvekst i fattigdom

I tråd med tenkningen om at barn teller her og nå (Phipps 1999), er det viktig å utvikle kunnskap om fattige barns hverdagsliv, velvære og velferd mens de er barn og ikke bare se på indikatorer for deres fungering som voksne. Det samme gjelder ungdom. Følgelig vil jeg nå gjennomgå litteratur både om kortsiktige og langsiktige virkninger av en oppvekst i fattigdom. Som det vil vise seg, er det utviklet lite kunnskap om det som kan kalles tilstandsbilder om fattige barn og unge. På den andre siden foreligger det mye forskning om de langsiktige virkningene av å oppleve fattigdom som barn eller ungdom, særlig hvis fattigdommen varer over tid. Samtidig er ikke resultatene entydige, noe som sannsynligvis er en nødvendig konsekvens av at fattigdom er et komplekst fenomen som må ses i sammenheng med andre risiko- og beskyttelsesfaktorer i barn og unges liv.

4.1 Fattige barn og unges hverdagsliv, velvære og velferd

Det foreligger altså lite forskning om barn og unges egne opplevelser av hvordan det er å vokse opp i økonomisk svakstilte eller fattige familier, både i Norge og andre land. I Norge har Tvetene (2001) gjennomført en avgrenset intervjuundersøkelse med noen barn i skolealder for å få fram deres opplevelser. Roker og Coleman (2000) intervjuet i alt 60 unge mellom 13 og 19 år fra familier som var helt avhengige av offentlig støtte, blant annet om deres bidrag for å avhjelpe økonomien. Ungdommene kom fra ulike deler av England. Slik forskning etterlyses i litteraturen (Beresford & Croft 1995, Lister & Beresford 2000), også fordi det at den mangler gjør utviklingen av tiltak for å bekjempe fattigdommen vanskeligere (Abel & Ellwood 2001).

Det finnes derimot flere beskrivelser av barndommer preget av fattigdom. Garbarino (1998) henviser for eksempel til at fattige barn bor i miljøer som preges av vold, rasisme, ustabile omsorgssituasjoner, økonomisk deprivasjon og risikable oppvekstmiljøer. Han går så langt som å bruke uttrykket "social toxicity" for å beskrive situasjonen. To nyere amerikanske bøker (Duncan & Brooks-Gunn 1997, Edin & Lein 1997) gir enda mer omfattende beskrivelser av samme type levekår for fattige barn og deres familier. Byrne (1997) poengterer på sin side at fattige familier lokaliseres andre steder geografisk enn de som ikke er fattige, og at dette i neste hånd kan føre til utarming av lokalmiljøet slik at det preges av manglende sosial støtte. Kaplan-Sanoff, Parker og Zuckermann (1991) hevder at familier som lever i fattigdom opplever hyppigere og mer alvorlig stress enn familier fra middel- og overklassen. I sin undersøkelse fant de at forekomsten av alvorlige stressorer som boproblemer, for lite penger, at en slektning eller venn døde, og at barna hadde skolevansker var to til fire ganger så stor blant mødre med lav inntekt som blant dem med større økonomiske ressurser. Dermed blir barna dobbelt i faresonen. For det første er de i større risiko for ikke å utvikle seg optimalt på grunn av sykdom, stress i familien, utilstrekkelig sosial støtte og foreldrenes depresjon. For det andre er virkningen av disse risikofaktorene større for disse barna enn for barn fra høyere sosiale lag. Hvis også andre risikofaktorer er til stede, som konflikter og vold i familien eller rusmisbruk for foreldrenes del, øker sannsynligheten for skjevutvikling (Schultz Jørgensen, Ertmann, Egelund & Herrman 1993).

Mer direkte om barna viser Eamon (2001) på sin side til at fattige barn har økt risiko for å oppleve avvisning fra jevnaldrende, være mindre populære, og ha større konflikter med jevnaldrende enn barn som ikke er fattige. Mindre ressurser i en familie gjør det for eksempel vanskeligere å kjøpe "riktige" klær og være med på aktiviteter. Barn som oppfattes som "annerledes" kan bli stigmatisert og isolert, og mindre deltakelse i aktiviteter sammen med jevnaldrende kan gjøre det vanskeligere å delta i sosial interaksjon og opprettholde jevnalderrelasjoner. Dette øker igjen sannsynligheten for at barn etablerer relasjoner med andre som er stigmatisert og sosialt utstøtt, med økt risiko for utvikling av aggressiv og antisosial atferd som resultatet.

4.2 Fattigdom som risikofaktor for senere problemutvikling og sosial eksklusjon

Som blant andre Schultz Jørgensen et al. (1993) påpeker, er fattigdom én men langt fra den eneste risikofaktoren for senere problemutvikling. Det er derfor å forvente at forskningen om de langsiktige virkningene av å bli utsatt for vedvarende fattigdom som barn eller ungdom ikke gir helt entydige svar, selv om flere forfattere beskriver økt statistisk risiko for ulike typer helseproblemer, sosiale problemer og mentale problemer blant barn og unge som har opplevd langvarig fattigdom. Det vil imidlertid være langvarig, fattige barn som ikke utvikler problemer, akkurat som barn kan utvikle problemer selv om de ikke er fattige. Som Garbarino (1998) påpeker, der det slik at risiko er kumulativ, mens muligheter kan føre til økt mestring. Poenget er derfor at vedvarende fattigdom inngår som del av et totalt risikobilde, der flere faktorer virker sammen. Her tillegges familieforholdene spesiell betydning på godt og ondt, men også nabolag og oppvekstmiljø mer generelt.

Bradshaw (2001a) gir den mest omfattende oversikten, basert på en oppsummering fra flere, britiske datakilder. Han har satt samme resultater om en rekke indikatorer og undersøkt om negativt utfall har sammenheng med fattigdom. Svaret er "ja" når det gjelder dødelighet, sykelighet, dødsulykker, barnemishandling (bortsett fra seksuelle overgrep), tenåringsgraviditet, vanskelige boforhold eller hjemløshet, dårligere skoleresultater, selvmord og mental sykdom. Christoffersen (2001) nevner flere av de samme indikatorene i sin analyse av viktige prediktorer for problemutvikling i de nordiske landene. I følge Hobcraft (1998) er blant annet fattigdom en konsistent prediktor for hvordan det går som voksen, men sammen skilsmisse, kontakt med politiet, skoleprestasjoner og fars utdanningsnivå. I tillegg påpeker Hobcraft og Kiernan (1999) at det å få barn før fylte 23 år innebærer økt risiko. Svaret er derimot "nei" når det gjelder kriminalitet og bruk av alkohol og narkotika, og "vet ikke" når det gjelder det å bli utestengt fra skolen (Bradshaw 2001a).

I USA tok McLeod og Shanahan (1996) utgangspunkt i nasjonale, longitudinelle data om barn og unge for å undersøke det dynamiske forholdet mellom familienes fattigdomshistorie og barnas utvikling når det gjaldt mental helse. Barn med en langvarig fattigdomshistorie var mer deprimerte og viste mer antisosial atferd enn andre barn. Forfatterne understreker at barn som er vedvarende fattige står overfor økende problembelastning som en konsekvens av hvor lenge fattigdommen varer. Imidlertid understreker flere forfattere (Eamon 2001, Garbarino 1998, Keefe & McCullagh 1995) at familien og familiens situasjon står sentralt. Godt fungerende familier kan fungere som en beskyttelse mot problemutvikling, mens belastninger som familieoppløsning, vold i familien, arbeidsledighet, og rusproblemer for foreldrenes del forsterker virkningen av fattigdom. Dette understrekes for eksempel av Whitbeck et al. (1991) i deres undersøkelse av sammenhengen mellom ungdommers selvbilde og familiens økonomiske problemer. Forfatterne fant at virkningene av de økonomiske problemene på foreldrenes atferd i forhold til sine barn var viktigere enn de direkte konsekvensene av familiens økonomiske situasjon.

De resultatene jeg har beskrevet her handler om sosial ulikhet når det gjelder helseproblemer, sosiale problemer og mental helseproblemer. Det kan stilles spørsmål om hvorvidt slik ulikhet finnes i de nordiske velferdsstatene. Christoffersen (1994) fant at et utvalg unge danske voksne som hadde vokst opp med langvarig arbeidsløse foreldre i større grad enn en kontrollgruppe opplevde problemer når det gjaldt yrkesopplæring og arbeidsledighet, og i større grad rapporterte psykologiske problemer som manglende selvtillit, søvnvansker, angst og selvmordstanker. I en bredt anlagt nordisk helseundersøkelse, der foreldrene svarte på spørsmål om sine barn, fant Haldórsson, Kunst, Köhler og Mackenbach (2000) at foreldre fra lavere sosialklasser rapporterte dårligere helse for sine barns vedkommende uansett barnas alder. Barna var også oftere blant de laveste 10 prosentene. Det ble rapportert flere helseproblemer for jenter enn for gutter, og omfanget økte med alder. Forfatternes konklusjon er at det kan finnes ganske store ulikheter i barns helse ut fra foreldrenes klassetilhørighet, selv i velutviklede velferdsstater.

5 Hva slags virkemidler ser ut til å være effektive?

Det foreligger en omfattende forskningslitteratur særlig om effekten av økonomiske virkemidler som inntektsoverføringer, omfordeling og målrettet økonomisk bistand for å bekjempe fattigdom. I det følgende vil jeg begynne med en oppsummering av denne kunnskapen. Deretter diskuterer jeg resultater om effekten av virkemidler som skal bidra til å redusere virkningene på barn av å leve i fattigdom, som også inkluderer økonomiske virkmidler. Det overordnete inntrykket fra denne litteraturen er nødvendigheten av helhetlig tenkning, eller det som kan kalles en fullstendig strategi mot fattigdom (Danziger & Danziger 1993).

5.1 Økonomiske virkemidler for å redusere fattigdom

Innocenti/UNICEFs tall fra 2000 om virkningen av inntektsoverføringer og omfordeling til barnefamilier viser nokså utvetydig at disse virkemidlene bidrar til å redusere fattigdommen blant barn – målt ved barn som medlemmer av hushold (Fløten 2001). Det gis en oversikt over effekten av offentlige overføringer i 13 forskjellige land, og i samtlige skjer det en nedgang, fra rundt fem prosentpoeng (i land som Italia og USA) til 15 prosent eller mer (i land som Storbritannia og Sverige). For Norges del anslås effekten til 11 prosent. Innenfor disse rammene går det selvsagt an å diskutere måten inntektsoverføringene og omfordelingene skjer på, ikke minst fordi det er så vidt store variasjoner mellom de ulike landene når det gjelder effekt. Samtidig er det verdt å merke seg at Norge ser ut til å være et av de landene hvor effekten er størst. Dette tilsier at tenkningen som styrer disse virkemidlene, blant annet det at de også er generelle for alle barnefamilier og ikke bare rettet mot bestemte grupper, er funksjonell. Virkningen er langt lavere i USA, som er et eksempel på land med primært målrettede tiltak. Den samme virkningen ses i en sammenlikning mellom ti land, selv om tallene er noe annerledes enn i sammenlikningen over (Bradshaw 2001b).

Som resultat av denne sammenlikningen fastslår Bradshaw (2001b) likeledes at sosialpolitiske tiltak nytter hvis de maksimerer foreldrenes og særlig mødrenes tilknytning til arbeidslivet, hvis de gir omfattende skattefordeler til foreldre som er i arbeid og hvis de gir omfattende kompensasjon til arbeidsløse foreldre eller foreldre som står utenfor arbeidslivet. Ratene for fattigdom blant barn synker sterkt når det er to voksne arbeidstakere i to-foreldrefamilier og en arbeidstaker i eneforsørgerfamilier (Piachaud & Sutherland 2000). En av forklaringene på at andelen fattige barn i Norge er så mye lavere enn i Storbritannia, er nettopp at mødres yrkesdeltakelse er langt høyere i Norge. Følgelig er det heller ikke like mye å hente ved hjelp av dette virkemidlet alene, spesielt ikke etter at Norge de siste årene har strammet inn stønadsretten og i langt større grad gjort lønnet arbeid til en nødvendighet for enslige forsørgere (Skevik 2001). Dessuten er ikke deltakelse i arbeidslivet når man er forsørger bare et spørsmål om å skaffe arbeid. Det er også nødvendig med barneomsorg, funksjonelle transportmuligheter mellom hjem, barnehage/skole og arbeid, og familievennlige arbeidsbetingelser (Piachaud & Sutherland 2000).

Imidlertid understreker flere forfattere (Blau 1999, Bradshaw 2001b, Danziger & Danziger 1993) at vi fortsatt har mangelfull kunnskap om effekten av inntektspolitikk alene, blant annet fordi sammenliknbare mikrodata mangler. Det argumenteres også for at inntektsoverføringer til fattige barnefamilier ikke vil være tilstrekkelig i seg selv. Dette knyttes sammen med at det skal svært store inntektsendringer til før effektene blir særlig store hvis det ellers skjer lite omfordeling (Blau 1999).

5.2 Virkemidler for å redusere effekten av fattigdom på kort og lang sikt

Det er enighet i forskningslitteraturen om at virkemidler for å redusere effekten av fattigdom både på kort og lang sikt må være omfattende og mangesidige. For eksempel er det ikke tilstrekkelig med inntektsoverføringer alene, særlig ikke hvis det samtidig skjer liten omfordeling (Blau 1999). Samtidig vil det å bedre familiers økonomiske ressurser være et viktig virkemiddel sammen med andre tiltak (Danziger & Danziger 1993, Plotnick 1997).

Svært mange av de programmene og forsøkene som omtales i litteraturen er amerikanske, mens Vleminckx og Smeeding (2001) diskuterer europeiske erfaringer. Presentasjonen i dette notatet får primært form av en oppsummering av hvilke virkemidler ulike forfattere nevner som effektive. Som selv en relativt kortfattet oppsummering viser, knyttes positivt vurderte virkemidler til kunnskapen som er utviklet om hvordan fattigdom kan være en risikofaktor for barn og unge.

Andre virkemidler som diskuteres varierer fra innsats i forhold til familien, i nærmiljøet og i form av ulike lett tilgjengelige og lite stigmatiserende hjelpetiltak rettet mot både barn og foreldre. For eksempel påpeker Currie (1997), som skriver om amerikansk sosialpolitikk, at flere programmer som er rettet direkte mot barn har vist seg å ha god effekt. Samtidig understrekes det at det trengs mer kunnskap før det er mulig å konkludere. Eamon (2001) tar derimot utgangspunkt i at teorier om virkninger av fattigdom på barns mentale helse som forutsetter en formidling via familien står sterkt, og argumenterer for tiltak som styrker familiens fungering. I tillegg kommer betydningen av å få til positive prosesser i andre økologiske systemer, som blant jevnaldrende, på skolen og i fritida. Vleminckx og Smeeding (2001) betoner spesielt betydningen av en sosialt orientert utdanningspolitikk. Halpern (1993) understreker på sin side at det er viktig å ivareta og bygge opp gode sosiale miljøer i nabolaget. Dette kan ses i sammenheng med blant andre Blaus (1999) påpekning av at det er en tendens til at sosialt vanskeligstilte familier blir værende i boligmiljøer som langsomt utarmes. Hjelpetiltak rettet spesielt mot barn og unge som lever i fattigdom nevnes også, og her anbefales lavterskeltiltak som er lett tilgjenglige, lokalt forankret og medfører lite stigmatisering (Kaplan-Sanoff, Parker & Zuckermann 1991, Keefe & McCullagh 1995).

6 Anbefalinger om virkemidler og avgrensing av kunnskapsbehov

I det følgende gis noen anbefalinger om virkemidler for å redusere fattigdom blant barn og unge i Norge så vel som de negative konsekvensene for dem som vokser opp i familier med inntektsfattigdom og levekårsfattigdom. Anbefalingene bygger på den forskningslitteraturen som er gjennomgått. De bygger også på kunnskapen om at andelen inntektsfattige barn i Norge har vært stabilt lav i flere år, samtidig som det vil være en viss grad av utskifting fra år til år. Dette innebærer dels et behov for allmenne virkemidler som er minst mulig stigmatiserende, dels for virkemidler som tar sikte på å fange opp den gruppa som er vedvarende fattig. Ettersom nivået er såvidt lavt, kan det være fornuftig å regne med at denne gruppa krever spesielt omfattende virkemidler. To overordnete prinsipper ligger til grunn for tenkningen: At den må være helhetlig, og at det lønner seg å holde fast ved virkemidler man vet har positiv effekt. Nytenkning vil sannsynligvis være viktigst i forhold til innvandrerbarn. Til slutt avgrenses noen kunnskapsbehov som det etter min vurdering er viktig å få dekket, ikke minst med sikte på å utvikle bedre og mer treffsikre virkemidler mot barnefattigdom over tid.

6.1 Helhetlig tenkning må være utgangspunktet for valg av virkemidler

Kanskje den viktigste lærdommen fra forskningslitteraturen er at hvis et moderne samfunn skal lykkes med å redusere fattigdom blant barn og unge så vel som de negative konsekvensene for dem dette gjelder, trengs helhetlig tenkning. Det er ikke noe enkelt program, eller noe enkeltstående sosialpolitisk virkemiddel, som kan løse fattigdomsproblemet (Danziger & Danziger 1993). Fattigdom forårsakes av flere faktorer og har ulike konsekvenser, følgelig må virkemidlene være bredspektret og ses i sammenheng. På dette punktet er det samfunnets valg, eller det som kan kalles samfunnets sosiale prioriteringer (Phipps 1999), som vil styre hvilke muligheter som er tilgjengelige både for barn og foreldre. Behovet for å tenke på denne måten understrekes ytterligere gjennom påpekingen i forskningslitteraturen av at det å være fattig, særlig over land tid, er én men langt fra den eneste risikofaktoren for mistrivsel og dårlig tilpasning her og nå, så vel som for senere problemer og sosial eksklusjon. Gjennom helhetlig tenkning øker sannsynligheten for å nå både det som kan kalles inntektsfattige og levekårsfattige barn, grupper vi vet ikke overlapper hverandre i særlig grad (Fløten 2001).

Som det også understrekes i forskningslitteraturen, har familien en sentral rolle både på godt og ondt. Foreldrenes valg eller investeringer når det gjelder både kvalitet og kvantitet på de ressursene barna tildeles er her utslagsgivende (Phipps 1999). Barn er avhengige av sine omsorgspersoner, og virkemidler som kan bidra til at familier som er utsatte og marginaliserte fungerer bedre, vil også øke sannsynligheten for at barna får en god eller god nok oppvekst. Her kan økonomiske virkemidler være tilstrekkelig, eller også andre typer tiltak som diskuteres mer i detalj nedenfor.

Samtidig er det ett prinsipielt spørsmål som har gått igjen i den politiske diskusjonen om familierettede virkemidler i flere tiår. Den gjelder balansen mellom det som kan kalles en paternalistisk styring av familiers indre liv, eller at staten kan ta beslutninger på vegne av medborgere fordi det antas å være til deres beste, og foreldres selvbestemmelsesrett. Med dagens politiske klima, hvor enkeltindividets rett til medbestemmelse og innflytelse kanskje understrekes i enda større grad enn tidligere, bør man være forsiktig med å velge virkemidler som kan oppfattes som unødig inngripende og derfor også stigmatiserende. Følgelig bør virkemidler iverksettes på en slik måte at den enkelte familiens autonomi ivaretas enten de tenkes brukt generelt eller er rettet mot bestemte grupper. Er det behov for mer omfattende tiltak i forhold til enkeltfamilier, vil dette sannsynligvis dreie seg om omsorgssituasjoner for barn som er så vidt problematiske at barneverntjenesten bør koples inn – og problemene vil dreie seg om langt mer enn dårlig økonomi.

Som påpekt tidligere, mangler det kunnskap om hvordan fattigdom oppleves både for barn, ungdom og voksne i Norge. Det betyr at ett viktig mål på barns velbefinnende og velferd er vanskelig å si noe om. Det er kunnskap om deres egen forståelse og deres egne valg, som også fra et økonomisk perspektiv kan omfatte ulike kjennetegn ved det enkelte barnet eller "functionings" (Sen 1992). Skal man velge virkemidler som tar sikte på å avhjelpe barns situasjon her og nå, må samtidig slik kunnskap være en sentral del av beslutningsgrunnlaget. Her kan spesielt innvandrerbarn løftes fram. I følge Epland (2001) er innvandrerbarn fra særlig afrikanske og asiatiske land en av de gruppene som har størst sannsynlighet for å være inntektsfattige, samtidig som vi nesten totalt mangler kunnskap om dynamikken her.

I det følgende gis noen eksempler på virkemidler og tiltak. I tråd med resonnementet om at virkemidlene må være helhetlige og tilstrebe ivaretakelse av flere hensyn, diskuteres tiltak på ulike nivåer og i ulike sammenhenger. Jeg vil også understreke at det er viktig å holde fast ved virkemidler som har vist seg effektive, og heller supplere dem med andre tiltak, enn å erstatte dem med andre fordi det blir et mål i seg selv å tenke nytt. Sannsynligvis vil det imidlertid bli nødvendig å tenke en del nytt i forhold til innvandrerbarn, i tillegg til det de og deres familier allerede mottar ved hjelp av generelle, sosialpolitiske virkemidler.

6.2 Inntektsoverføringer og omfordeling fører til at inntektsfattigdommen reduseres

I diskusjonen om virkemidler for å bekjempe fattigdom blant barn og unge, må utgangspunktet være at vi i Norge allerede benytter oss av flere, generelle virkemidler som sikrer inntektsoverføringer og omfordeling til barnefamilier. Eksempler på slike er barnetrygd til 18 år, kontantstøtte og ekstra skattefradrag for voksne som forsørger barn. Disse virkemidlene kommer også barn fra lavinntektsfamilier til gode. I tillegg har vi allerede en rekke virkemidler som er rettet mot å hjelpe vanskeligstilte familier direkte, som ekstra barnetrygd til enslige forsørgere, overgangsstønad og muligheter for økonomisk støtte til kjøp av lærebøker i videregående skole etter behovsprøving, for å nevne noen eksempler.

Det kan fastslås at gode, offentlige programmer og offentlig sosialpolitikk kan gjøre stor forskjell og bidra til en betydelig reduksjon av inntektsfattigdommen og noen av dens konsekvenser. For Norges del kan det i følge OECDs tall fra 1998 anslås at offentlige overføringer reduserer barnefattigdommen med ca. 11% (Fløten 2001). Den samme effekten av inntektsoverføringer og omfordeling til barnefamilier påpekes i litteraturen der Norge sammenliknes med andre europeiske land, England (Bradshaw 2001a), USA og Canada (Phipps 1998). Som tidligere nevnt faller slike sammenlikninger positivt ut for Norges del uansett måten fattigdomsgrensen defineres på.

Når det gjelder de ressursene som brukes til inntektsoverføringer og omfordeling til barnefamilier, vil jeg så argumentere for at virkemidler som gjelder alle barnefamilier eller bestemte grupper, og som er lite stigmatiserende i sin form, fortsatt må være sentrale. Ved siden av at denne tilnærmingsmåten har en klart etisk dimensjon, er vi også i en situasjon der det mangler kunnskap særlig om dynamikken i barnefattigdommen i Norge (Bradbury, Jenkins & Micklewright 2001). Dermed vet vi heller ikke nok til å kunne målrette tiltakene i vesentlig større grad enn det som allerede skjer. I tillegg kommer det som tidligere er påpekt om kompleksiteten i fenomenet barnefattigdom, som gjør for spesifiserte og målrettede virkemidler lite realistiske å tilstrebe. Selv om det ideelt sett er ønskelig med høy treffsikkerhet, enten virkemidlene er av økonomisk eller annen art, blir dette lett lite kostndadseffektivt fordi utvelgelses- og kontrollproblemene fort blir for store som følge av disse forholdene igjen. Dermed blir det mer realistisk å tenke bredere, for å sikre de gruppene i befolkningen hvor vi vet det er økt risiko for barnefattigdom selv om vi ikke vet det eksakte antallet eller om de samme barna og familiene rammes til enhver tid.

6.3 Arbeid og utdanning for foreldre med svak tilknytning til arbeidslivet

Ettersom sammenhengen mellom barnefattigdom og det at forsørgerne har svak tilknytning til arbeidslivet poengteres så vidt sterkt, framstår det som i andre sammenhenger kalles "arbeidslinja" som et viktig virkemiddel. Med dette tydeliggjøres imidlertid også behovet for helhetlig tenkning.

For det første krever dagens arbeidsliv i langt større grad enn tidligere utdanning utover grunnskolenivå. Tilstrekkelig utdanning blir dessuten langt viktigere for familier med bare en forsørger, ettersom inntektsgrunnlaget uansett reduseres betraktelig i forhold til familier med to inntekter. Følgelig må virkemidlet som allerede brukes i flere fylker, nemlig hjelp til videregående utdanning for enslige forsørgere, anses som svært viktig.

For det andre må forholdene tilrettelegges for at det blir mulig for foreldre i risikogruppene å være stabile over tid i forhold til utdanning og arbeid. Når betydningen av incentiver som kan stimulere til arbeid og selvhjelp framheves (Fløten 2001), dreier dette seg om langt mer enn den inntekten man regner med å få. Som Piachaud og Sutherland (2000) påpeker, kreves tilrettelegging av forhold rundt familien på en slik måte at det blir mulig for en eller to forsørgere å kombinere arbeid og omsorg for barn.

For det tredje kan det tenkes at nettopp fordi vi i Norge har lagt ganske stor vekt på "arbeidslinja" de senere årene (Skevik 2001), vil flere av de som fortsatt står utenfor arbeidslivet ha tilleggsproblematikk som gjør det ekstra vanskelig for dem å komme i arbeid. Da blir det igjen nødvendig å tenke helhetlig, for eksempel rundt kombinasjoner av arbeid og trygd. Det blir også nødvendig å tenke langsiktig, og ta sikte på å bygge opp en tilknytning til arbeidslivet som går i takt med den enkeltes fysiske og psykologiske muligheter heller (Ford 2000). Det er heller ikke sikkert at det er mulig å sørge for at alle som forsørger barn får enten utdanning eller arbeid.

Også på dette området vil det sannsynligvis kreves utvikling av spesielle virkemidler for innvandrerfamilier, uten at vi per i dag vet nok om hvordan disse bør utformes.

6.4 Virkemidler med sikte på å lette familiens hverdag

Virkemidler som skal bidra til at foreldre kan skaffe seg utdanning og arbeid, kan sies å være indirekte rettet mot familien. Inntektsoverføringer og omfordeling til barnefamilier er rettet mot familien som hushold, og kommer barna direkte til gode i den grad foreldrene fordeler ressursene videre. Imidlertid kan det også tenkes virkemidler som direkte tar sikte på å lette familiens hverdag og derigjennom redusere unødig stress som i neste omgang påvirker barnas omsorgssituasjon på en uheldig måte. Eksempler på slike tiltak i forhold til småbarn kan være frivillige organisasjoner som skaffer barneseter til bil, eller som organiserer deltidsplass i barnehager for barn med hjemmeværende mødre. Eksempler i forhold til eldre barn kan være at en idrettstrener tar ansvaret for å hente og bringe barn til trening, eller god oppfølging av lekselesing på skolefritidsordningen. Andre eksempler kan være tilgang på telefon for enslige forsørgere, eller tilgang på lettvint transport når dette er nødvendig. Generelt er det fantasien og økonomien som vil sette begrensninger for det som kan prøves ut. Samtidig mangler det systematisk kunnskap om på hvilke måter fattige barn og foreldre selv ønsker hjelp, fordi det også mangler kunnskap om likheter og variasjoner i hvordan de opplever sin situasjon og hva slags hverdagsliv de har. Denne kunnskapsmangelen gjelder alle de tre gruppene Epland (2001) omtaler.

6.5 Virkemidler rettet direkte mot barn og unge

De to viktigste arenaene barn og unge ferdes på utenom familien, er skole/barnehage og fritida. Deltakelse på disse arenaene kan føre til taps- og nederlagsopplevelser, og dermed medføre risiko for dårligere trivsel og velvære og senere problemutvikling. På den andre siden kan barn og unge ha positive opplevelser som igjen motvirker for eksempel den risikoen som er knyttet til å vokse opp i fattigdom.

Generelle virkemidler på disse arenaene vil være alt som kan øke sannsynligheten for at barn kan delta på linje med andre, uten at dette krever økonomisk innsats utover det foreldrene kan makte. Eksempler på slike virkemidler, som godt kan være behovsprøvd, er offentlig dekning av barnehage og skolefritidsordning, eller dekning av deltakeravgift og utstyr for eksempel til deltakelse i idrettsaktiviteter. Per i dag får en del barn og unge dekket slike utgifter gjennom det offentlige i forbindelse med hjelpetiltak i barneverntjenestens regi, gjerne begrunnet med øvrige problemer i familien. Slike ordninger kan godt utvides, og for eksempel gjøres til en del av de omfordelingstiltakene som i dag administreres av trygdekontorene.

Også på dette området gjør frivillige organisasjoner allerede i dag en omfattende innsats i forhold til barn og familier som trenger det, som det er viktig å opprettholde. Eksempler på slike organisasjoner er Norske kvinners sanitetsforening, Redd Barna og Røde Kors.

Avslutningsvis er det nødvendig å knytte noen kommentarer spesielt til fattigdom blant unge. Micklewright og Stewart (1999) påpeker at moderne, kapitalistiske samfunn bringer med seg et press særlig på tenåringer, som gjør målrettet innsats i forhold til denne aldersgruppa nødvendig. To viktige indikatorer disse forfatterne nevner, er andel over 16 år som er i utdanning og andel 15-19 årige jenter som får barn. I Norge er det store flertallet av unge mellom 16 og 19 år i videregående utdanning etter Reform 1994, og andelen tenåringer som får barn har sunket de siste par tiårene (Sandbæk 2001). Likevel er det viktig å fange opp de relativt få som enten ikke tar videregående skole eller som faller ut av skolen, for eksempel med alternative opplæringstiltak og arbeidsmarkedstiltak spesielt for ungdom og unge voksne i alderen 20-24 år. Også her vil det sannsynligvis være nødvendig med ekstra innsatser overfor unge innvandrere, med hensyn til bestrebelser på sosial integrasjon, utdanning og arbeidsmuligheter.

6.6 Samordnede hjelpetjenester for barn, unge og deres foreldre

Når det påpekes i litteraturen at det å oppleve fattigdom over tid er én risikofaktor som kan, men ikke må føre til dårlig velvære og velferd her og nå eller problemer på lang sikt, blir det også nødvendig å diskutere organiseringen av hjelpetjenester for barn og unge og deres familier. Debatten om og forsøkene på koordinering og samordning av hjelpetjenester har pågått i Norge i store deler av etterkrigstida, uten at man hittil har lyktes med å få til gode og varige modeller på landsbasis (Backe-Hansen 1995). Behovet for samordnede og lokale tjenester, som er lett tilgjengelige for brukerne, poengteres dessuten i litteraturen (Eamon 2001, Kaplan-Sanoff, Parker & Zuckermann 1991, Keefe & McCullagh 1995). Med andre ord bør virkemidler for å bekjempe barnefattigdom ses i sammenheng med bestrebelser på å organisere hjelpetjenestene for barn, unge og deres foreldre på en mer brukervennlig måte enn det som er tilfellet i dag. Slike hjelpetiltak må dessuten ses i sammenheng med virkemidler som er rettet mot bedring av barn og unges levekår (Andenæs 2000, Sandbæk 2001).

6.7 Kunnskapsbehov

I den avsluttende delen av dette diskusjonsnotatet vil jeg løfte fram tre områder der det er behov for utvikling av god, forskningsbasert kunnskap. Det første er behovet for gjentatte, bredspektrede levekårsundersøkelser om barn og unge, som bør kombineres med en form for overvåking basert på indikatorer som kan brukes i internasjonale sammenlikninger. Det andre er behovet for god kunnskap om opplevelsene og perspektivene til barn og unge som opplever en oppvekst med vedvarende fattigdom og deres familier. Dette er viktig for å gi marginaliserte og ekskluderte grupper av befolkningen en stemme, men også for å skaffe et bedre grunnlag for utvikling og valg av virkemidler for å bekjempe barnefattigdom. Det tredje og siste er så behovet for gjentatte, gode tiltaksevalueringer, også dette for å skaffe et bedre grunnlag for videre utvikling og valg av virkemidler.

Det første jeg vil understreke er altså behovet for gjentatte, bredspektrede levekårsundersøkelser om barn og unge, helst av longitudinell art (Abel & Ellwood 2001). Slike kan bygge på eksisterende data, som analyseres med barnet som enhet. Dette gjøres for eksempel regelmessig av det finske statistiske sentralbyrået (Kartovaara & Sauli 2001). Som Sandbæk (2001) viser i sin kunnskapsstatus om barn og unges levekår og velferd, utarbeidet på oppdrag av Norske kvinners sanitetsforening, mangler vi imidlertid landsdekkende, representativ kunnskap i Norge på en rekke områder som omhandler barn og unges levekår. Manglene gjelder både vanlige fenomener, for eksempel knyttet til fritidsaktiviteter, skoletrivsel og helse, og mer spesifikke forhold som bruk av ulike medisinske og andre hjelpetjenester. Generelt er det viktig å prioritere barn når det skal foretas valg mellom emner eller undergrupper av befolkningen (Micklewright & Stewart 1999).

Etter mitt syn bør man på dette området ta sikte på en bred og langvarig satsing i regi av Statistisk sentralbyrå, gjerne som et finansieringssamarbeid mellom flere departementer. Aller best ville det være om det var mulig å bruke en representativ fødselskohort og følge den over tid, slik det har vært gjort i regi av det danske Socialforskningsinstituttet 1995. Her betales gjentatte datainnsamlinger av det offentlige, og datamaterialet gjøres fritt tilgjengelig for forskere fra det er samlet inn. Et annet alternativ er å oversample grupper man vet er spesielt utsatte, og følge dem over tid. Dette er gjort i USA. En slik satsing bør uansett starte med mer grunnleggende diskusjoner om både empiriske og teoretiske tilnærmingsmåter, og gjøre bruk av flere datakilder. Selv om den dekker barn og unges levekår mer generelt, vil slik kunnskap være helt sentral når det gjelder kunnskap om og utvikling av virkemidler i forhold til inntektsfattige og levekårsfattige barn.

I EU-sammenheng er man, som diskutert tidligere i dette notatet, opptatt av såkalt "monitoring", eller jevnlig overvåking av barn og unges velvære ("well-being") og levekår. Denne innsatsen er komparativ og internasjonal, og bygger på sammenliknbare registerdata, for eksempel om arbeidsledighet, inntekts- og fattigdomsfordelinger osv. Som påpekt tidligere har denne tilnærmingsmåten i seg selv en del begrensninger i forhold til hvor mye kunnskap det er mulig å utvikle, ettersom indikatorene som brukes må være generelle og ikke nødvendigvis utfyllende for det enkelte landet. Samtidig arbeides det med utvikling av gode indikatorer for dette arbeidet (Atkinson 1998, Micklewright & Stewart 1999, Phipps 1999), og jevnlige målinger kan i det minste ha den funksjonen at myndighetene i det enkelte landet gjøres oppmerksom på faresignaler for negativ utvikling. Derfor er det også viktig at Norge deltar i det statistiske samarbeidet, særlig hvis dette gir muligheter for å påvirke valget av indikatorer.

Etter mitt syn er imidlertid ikke denne formen for overvåking tilstrekkelig hvis hensikten er å få et godt og riktig bilde av barn og unges levekår i Norge over tid. Dertil er måleproblemene og de hensynene som må tas til forskjellene mellom de enkelte landene foreløpig for store (Micklewright & Stewart 1999, Phipps 2001). Jeg vil derfor argumentere for en satsing som både ivaretar det nasjonale kunnskapsbehovet og samtidig gjør internasjonale sammenlikninger mulig, noe som krever langt mer omfattende økonomisk innsats (Barnes 2001), men som også vil gi langt bedre uttelling i form av god og relevant kunnskap.

For det andre vil jeg altså understreke behovet for utvikling av kunnskap om opplevelsene og perspektivene til de gruppene med barn, ungdom og deres familier som lever med inntektsfattigdom og levekårsfattigdom. Det kan argumenteres for at slik forskning er nødvendig for forståelsen av medierende og modererende prosesser knyttet til barnefattigdom (Abel & Ellwood 2001).

At slik kunnskap er nødvendig, kan dessuten begrunnes ut fra et etisk perspektiv. Til forskjell fra andre utsatte grupper, som funksjonshemmede og ulike pasientgrupper, mangler fattige barn og voksne en stemme (Beresford & Croft 1995). De brukes av og til som informanter i forskning, men deltar ikke i diskusjonen av resultatene eller i sammenhenger der det tas beslutninger om de sosialpolitiske virkemidlene de i neste omgang skal merke virkningene av (Dean 1992).

Slik kunnskap er også viktig for utviklingen av mer treffsikre og bedre virkemidler for å lette situasjonen til dem dette gjelder her og nå, ikke minst fordi den kan få fram variasjonen i oppfatningene av hva som er gode tiltak. Tidligere refererte jeg til forskjellene i oppfatning av årsakene til fattigdom mellom fattige barn og voksne og personer fra andre samfunnsklasser (Chafel 1997). Slike forskjeller kan i seg selv bidra til å vanskeliggjøre samarbeidet mellom brukere og tjenesteytere, noe som også påpekes om for eksempel barneverntjenestens arbeid (Andenæs 2000).

Det tredje og siste kunnskapsbehovet som løftes fram her, er for gjentatte og gode evalueringer av de virkemidlene som brukes. Slike evalueringer bør fange opp eventuelle utilsiktede, negative virkninger. De kan med fordel også omfatte forskningsbasert utviklingsarbeid, der utprøving av nye tiltak inngår som en del av hele prosessen.

Nettopp fordi fattigdom som fenomen er for komplekst til at det er realistisk å tilstrebe stor grad av treffsikkerhet når det gjelder virkemidler, er det viktig å evaluere ulike virkemidler i all sin bredde (Currie 1997). Det kan for eksempel godt tenkes at det er variasjon når det gjelder hvilke kombinasjoner av virkemidler som hjelper. Noen ganger vil fattigdom være en del av bildet i barnevernsaker, og da må økonomiske innsatser kanskje kombineres med en rekke tiltak rettet mot barn og familie. Andre ganger kan levekårsfattigdom være mer framtredende enn inntektsfattigdom, noe som igjen krever andre kombinasjoner av virkemidler.

Avslutningsvis kan det argumenteres for at forskningsbasert utviklingsarbeid bør inngå som en del av slike evalueringer. Selv om vi i Norge i dag har mange virkemidler som fungerer bra, vil det likevel være nødvendig å prøve ut nye virkemidler eller nye kombinasjoner av virkemidler. Da er forskningsbasert utviklingsarbeid en systematisk måte å gjøre dette på.

7 Referanser

Aber, J. L. & Ellwood, D. T. (2001). Thinking about children in time. I Bradbury, B., Jenkins, S. P. & J. Micklewright (eds.). The dynamics of child poverty in industrialised countries. Cambridge: Cambridge University Press.

Andenæs, A. (2000). Et barnevern med lydhørhet for barnet. Oslo: NOVA, skriftserie nr. 5/00.

Atkinson, A. (1998). EMU, Macroeconomics and children. Innocenti Occasional Papers 68. Firenze: UNICEF International Child Development Centre.

Backe-Hansen, E. (1995). Hjelpetjenestene og barna. Oslo: Barnevernets Utviklingssenter, rapport nr. 4/95.

Barnes, H. (2001). How other countries monitor the well-being of their children. I Bradshaw, J. (ed.). Poverty: The outcomes for children. London: Family Policy Studies Centre.

Beresford, P. & Croft, S. (1995). It’s our problem too! Challenging the exclusion of poor people from poverty discourse. Critical Social Policy, 15, 75-95.

Blau, D. M. (1999). The effect of income on child development. The Review of Economics and Statistics, 81, 261-276.

Bradbury, B. & Jäntti, M. (2001). Child poverty across twenty-five countries. I Bradbury, B., Jenkins, S. P. & J. Micklewright (eds.). The dynamics of child poverty in industrialised countries. Cambridge: Cambridge University Press.

Bradbury, B., Jenkins, S. P. & Micklewright, J. (2001). Beyond the snapshot: A dynamic view of child poverty. I Bradbury, B., Jenkins, S. P. & J. Micklewright (eds.). The dynamics of child poverty in industrialised countries. Cambridge: Cambridge University Press.

Bradshaw, J. (2001a). Conclusions. I Bradshaw, J. (ed.). Poverty: The outcomes for children. London: Family Policy Studies Centre.

Bradshaw, J. (2001b). Kan sosialpolitikk forhindre fattigdom blant barn? I Bay, A.-H., Hvinden, B. & C. Koren (red.). Virker velferdsstaten? Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Buchanan, J. & Young, L. (2000). Examining the relationship between material conditions, long-term problematic drug misuse and social exclusion: A new strategy for social inclusion. I Bradshaw, J. & R. Sainsbury (eds.). Experiencing poverty. Aldershot: Avebury.

Byrne, D. (1997). Social exclusion and capitalism. The reserve army across time and space. Critical Social Policy, 17, 27-51.

Chafel, J. A. (1997). Societal images of poverty. Child and adult beliefs. Youth & Society, 28, 432-463.

Christoffersen, M. Nygaard (1994). A follow-up study of long-term effects of unemployment on children: Loss of self-esteem and self-destructive behaviour among adolescents. Childhood, 4, 212-230.

Christoffersen, M. Nygaard (2001). Children and adolescents’ life conditions in the Nordic countries. Social predictors of children’s life conditions. København: Nordisk Ministerråd.

Christopher, K., England, P., McLanahan, S., Ross, K. & Smeeding, T. M. (2001). Gender inequality in poverty in affluent nations. I Vleminckx, K. & Smeeding, T. M. (eds.). Child well-being, child poverty and child policy in modern nations. What do we know? Bristol: The Policy Press.

Currie, J. M. (1997). Choosing among alternative programs for poor children. The Future of Children, 7, 113-131.

Danziger, S. K. & Danziger, S. (1993). Child poverty and public policy: Toward a comprehensive antipoverty agenda. Child Poverty and Public Policy, 122, 57-84.

Dean, H. (1992). Poverty discourse and the disempowerment of the poor. Critical Social Policy, 12, 79-87.

Duncan, G. J. & Brooks-Gunn, J. (eds.). (1997). Consequences of growing up poor. New York: Russell Sage Foundation.

Eamon, M. Keegan (2001). The effects of poverty on children’s socioemotional development: An ecological systems analysis. Social Work, 46, 256-268.

Edin, K. & Lein, L. (1997). Making ends meet: How single mothers survive welfare and low-income work. New York: Russell Sage Foundation.

Epland, J. (2001). Barn i husholdninger med lav inntekt. Omfang, utvikling, årsaker. Oslo: Statistisk sentralbyrå, rapport 01:09.

Fløten, T. (2001). Foredrag holdt for Redd Barnas nettverk om barnefattigdom, 26.11.2001.

Ford, M. (2000). Gråsonen mellom trygdeetat og arbeidsmarkedsetat. Oslo: NOVA, rapport nr. 6/00.

Garbarino, J. (1998). The stress of being a poor child in America. Child and Adolescent Psychiatric Clinics of North America, 7, 105-119.

Haldórsson, M., Kunst, A. E., Köhler, L. & Mackenbach, J. P. (2000). Socioeconomic inequalities in the health of children and adolescents. A comparative study of the five Nordic countries. European Journal of Public Health, 10, 281-288.

Halpern, R. (1993). Neighbourhood-based initiative to address poverty: Lessons from experience. Journal of Sociology and Social Welfare, 20, 111-135.

Heclo, H. H. (1997). Values underpinning poverty programs for children. The Future of Children, 7, 141-148.

Hobcraft, J. (1998). Intergenerational and life-course transmission of social exclusion: Influences of childhood poverty, family disruption, and contact with the police. London: London School of Economics, CASEpaper 15.

Hobcraft, J. & Kiernan, K. (1999). Childhood poverty, early motherhood and adult social exclusion. London: London School of Economics, CASEpaper 28.

Kamerman, S. B. & Kahn, A. J. (2001). Child and family policies in an era of social policy retrenchment and restructuring. I Vleminckx, K. & Smeeding, T. M. (eds.). Child well-being, child poverty and child policy in modern nations. What do we know? Bristol: The Policy Press.

Kaplan-Sanoff, M., Parker, S. & Zuckermann, B. (1991). Poverty and early childhood development. What do we know, and what should we do? Infants and Young Children, 4, 68-76.

Kartovaara, L. & Sauli, H. (2001). Children in Finland. Helsinki: Statistics Finland, report 2001:9.

Keefe, T. & McCullagh, J. G. (1995). Child poverty: A "fair deal" for children. Social Development Issues, 17, 87-97.

McLeod, J. D. & Shanahan, M. J. (1996). Trajectories of poverty and children’s mental health. Journal of Health and Social Behavior, 37, 207-220.

Lister, R. & Beresford, P. (2000). Where are "the poor" in the future of poverty research? I Bradshaw, J. & R. Sinsbury (eds.). Researching poverty. Aldershot: Avebury.

Micklewright, J. & Stewart, K. (1999). Is the well-being of children converging in the European Union? The Economic Journal, 109, F692-F714.

Micklewright, J. & Stewart, K. (2001). Child wellbeing in the EU – and enlargement to the East. I Vleminckx, K. & Smeeding, T. M. (eds.). Child well-being, child poverty and child policy in modern nations. What do we know? Bristol: The Policy Press.

Piachaud, D. & Sutherland, H. (2000). How effective is the British Government’s attempt to reduce child poverty? London: London School of Economics. CASEpaper 38.

Phipps, S. (1998). The well-being of young Canadian children in international perspective. Ottawa: CSLS Conference on the State of Living Standards and the Quality of Life in Canada, seminarinnlegg.

Phipps, S. (1999). Economics and the well-being of Canadian children. Canadian Journal of Economics, 32, 1135-1163.

Phipps, S. (2001). Values, policies, and the well-being of young children in Canada, Norway and the United States. I Vleminckx, K. & Smeeding, T. M. (eds.). Child well-being, child poverty and child policy in modern nations. What do we know? Bristol: The Policy Press.

Plotnick. R. D. (1997). Child poverty can be reduced. The Future of Children, 7, 72-87.

Roker, D. & Coleman, J. (2000). "The invisible poor": Young people growing up in family poverty. I Bradshaw, J. & R. Sainsbury (eds.). Experiencing poverty. Aldershot: Avebury.

Sandbæk, M. (2001). Barn og unges levekår og velferd. Eksisterende kunnskap og nye forskningsbehov. Oslo: NOVA, under trykking.

Schultz Jørgensen, P., Ertmann, B., Egelund. N. & Herrman, D. (1993). Risikobørn – hvem er de, vad gør vi? København: Socialministeriet, Den tverministerielle børnegruppe.

Sen, A. (1992). Inequality re-examined. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Skevik, A. (2001). Egenforsørgede eneforsørgere. Aktiveringspolitikk for enslige forsørgere i seks land på 1990-tallet. Oslo: NOVA-rapport nr. 13/01.

Tvetene, K.Gustafsen (2001). "Jeg prøver å få det til å bli borte av seg selv" – om barn som lever i familier som over tid har mottatt økonomisk sosialhjelp og deres håndtering av hverdagens møte med økonomiske krav. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, hovedoppgave.

UNICEF (2000). A league table of child poverty in rich nations. Firenze: Innocenti Research Centre, UNICEF.

Vleminckx, K. & Smeeding, T. M. (2001). What have we learned and where do we go from here. I Vleminckx, K. & T. M. Smeeding (eds.). Child well-being, child poverty and child policy in modern nations. What do we know? Bristol: The Policy Press.

Whitbeck, L. B., Simons, R. L., Conger, R. D., Lorenz, F. O., Huck, S. & Elder, G. H. Jr. (1991). Family economic hardship, parental support, and adolescent self-esteem. Social Psychology Quarterly, 54, 353-363.

Vedlegg

Referanser