FNs menneskerettighetsråds spesialsesjon om Darfur

MR-rådets spesialsesjon om Darfur ble avsluttet 13. desember 2006. Det var meget stor interesse for sesjonen, og ca 100 engasjerte innlegg ble holdt av medlemsstater, observatørstater, FN-organisasjoner og NGOer. Den store interessen førte til at den opprinnelige tidsrammen på en dag ble sprengt, og spesialsesjonen varte derfor i 2 dager.
Videoopptak fra spesialsesjonen

FNs generalsekretær Kofi Annan åpnet spesialsesjonen over videolink fra New York. Han vektla i sitt innlegg (vedl) særlig at utviklingen i Darfur er negativ. Volden øker, og sivilbefolkningen utsettes fortsatt for massive MR-overgrep uten at dette straffeforfølges. Annan viste til rapporten fra Cassese-kommisjonen og fremhevet at de overgrep som denne rapporten dokumenterte fortsetter fremdeles. Han ba MR-rådet på dette grunnlag sende et team til Darfur for å etterforske den siste tids økning i vold og overgrep.

Høykommissæren for MR, Louise Arbour, vektla i sitt innlegg (vedl) særlig regjeringens ansvar for den negative utviklingen. Hun viste til at signeringen av DPA ikke har gitt konkrete resultater på bakken i form av færre voldshandlinger og større sikkerhet for sivilbefolkningen. Tvert imot har det vært en økning i overgrep mot sivilbefolkningen som følge av økt militær aktivitet fra de væpnede styrker, enten alene eller koordinert med tilsluttede militsgrupper. I tillegg kommer økt bruk av vilkårlige arrestasjoner, tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling av sudanske sikkerhetsstyrker. Hun viste til rapporten fra Sikkerhetsrådets ekspertpanel og fremhevet at sudanske myndigheter ikke bare har unnlatt å avvæpne militser, men faktisk har bidratt til å oppgradere tilknyttede militsers våpenarsenal og bevegelighet. Vedrørende spørsmål om straffrihet understreket hun at regjeringen ikke har iverksatt troverdige tiltak, kun en høytstående offiser har blitt siktet (senere frafalt) og kun 10 laverestående offentlig ansatte på delstatsnivå har blitt dømt. Regjeringen har heller ikke har gjennomført Cassese-kommisjonens anbefalinger.

Sudans innlegg (vedl) ble holdt av viseguvernøren for Sør-Darfur, Dr. Farah Mustafa. Som tidligere vektla han at signeringen av DPA har ført til betydelige bedringer på bakken i Darfur. Situasjonen er stabil i 80 % av Darfur. Kun i 7 av 27 administrative enheter i de 3 delstatene er det relativ ustabilitet. Han anklaget tidligere kolonimakter, vestlig media og FN for bevisst å gi et overdrevet negativ bilde av utviklingen i den hensikt å henlede verdens oppmerksomhet bort fra situasjonen i Irak og Midt-østen. Videre angrep han særlig Høykommissær Arbour for utelukkende å fokusere på regjeringen og å unnlate å rapportere om overgrep som begås av opprørsstyrkene, særlig Redemption Front. Han fremhevet Sudans lange tradisjon i å samarbeide med FN, og viste til OLS-avtalen (sic !) og det såkalte "fast track" systemet i Darfur. Endelig understreket han at det primært er lokale ressurskonflikter mellom pastoralister og jordbrukere som er grunnlaget for konflikten, og at myndighetene nå gjennomfører lokale forsoningsprosesser med suksess.

De øvrige innlegg var preget av tildels sterkt divergerende forestillinger om alvoret i situasjonen i Darfur, troverdigheten av FNs rapportering samt graden av Sudans samarbeid med AU/FN. Divergensen fulgte i stor grad et Nord/Sør perspektiv. Særlig mange land (afrikanske og asiatiske) fra organisasjonen for den islamske konferanse (OIC) fremhevet at misforholdet mellom FNs rapportering og Sudans egen fremstilling, nødvendiggjorde at MR-rådet sender en delegasjon til Sudan for selv å kunne vurdere situasjonen. I tillegg fremhevet disse landene at Sudan har vist at de samarbeider meget godt med det internasjonale samfunn, inkludert FN, og at ethvert vedtak i MR-rådet må fattes i samarbeid med regjeringen i Sudan. Blant de afrikanske landene utmerket Zambia og Ghana seg med klare og sterke innlegg som understreket alvoret i situasjonen og behovet for konkrete tiltak. Zambia argumenterte sterkt for et FN-mandat i Darfur.

MR-rådets beslutning – forhandlingsprosessen

Det forelå to resolusjonsutkast til behandling i spesialsesjonen:

Finland, på vegne av 50 land (inkludert Norge), fremla utkast til en kort resolusjon som under henvisning til MR-rådets mandat vedrørende grove og omfattende MR-overgrep uttrykker alvorlig bekymring over MR-situasjonen i Darfur og gir mandat til en delegasjon ledet av MR-rådets spesialrapportør på Sudan til å vurdere situasjonen i Darfur og rapportere til MR-rådets 4. sesjon.

Algerie, på vegne av Afrika-gruppen, fremla utkast til en resolusjon som i hovedtrekk viser til behovet for klar, nøyaktig og dokumentert informasjon om situasjonen i Darfur, uttrykker bekymring for MR-situasjonen i Darfur, ber giverland oppfylle sine løfter om bistand, i særlig grad til AMIS, og gir mandat til en delegasjon bestående av MR-rådets president, MR-rådets byrå og de 5 koordinatorene av de regionale gruppene til å gjennomføre en reise til Darfur og rapportere til MR-rådets 4. sesjon.

Bakgrunnen for det operative elementet i resolusjonsutkastet, å sende en delegasjon til Darfur, var ikke en vurdering fra medforslagsstillerne om at en trenger mer informasjon og dokumentasjon, men at dette var nødvendig for å sikre en fortsatt plass for Darfur-situasjonen på dagsordenen for MR-rådets ordinære sesjoner. Algerie og Afrika gruppen (med Sudan som aktiv bakspiller) tok imidlertid raskt opp dette operative elementet og fokuserte på at formålet med delegasjonen var å innhente troverdig og nøyaktig informasjon som kunne balansere den propaganda-baserte informasjonen de utsettes for fra FN og Vesten.

Finlands resolusjonsutkast ble fremmet samtidig med anmodningen om å holde en spesialsesjon om Darfur, og ble dermed utgangspunktet for de videre tekstforhandlinger. Finland holdt flere åpne konsultasjoner om sitt resolusjonsutkast i oppkjøringen til spesialsesjonen. Norge deltok aktivt i disse konsultasjonene og fremhevet særlig at det knapt finnes en situasjon som er bedre dokumentert enn Darfur gjennom rapporter fra AU, FN og andre aktører, og at det siden høsten 2004 har vært en strøm av høynivådelegasjoner til Darfur. Vi understreket at MR-rådets høynivådelegasjon må ha en tilleggsverdi og dermed fokusere på en vurdering av MR-situasjonen, beskyttelsesbehov og hva MR-rådet og FNs MR-maskineri kan bidra med for å bedre situasjonen. Dette synspunktet ble etterhvert støttet av Nigeria, Gabon og Ghana, og det ble enighet om at en ikke skulle etablere en "fact-finding" delegasjon (dette var viktig fordi MR-rådet bare ved å sette opp en fact-finding delegasjon ville ha undergravet det daglige dokumentasjonsarbeidet som gjøres, særlig av OHCHR-komponenten i UNMIS).

Etter diskusjonene om mandat var hovedpunktet for de videre forhandlinger sammensetningen av delegasjonen. Afrika-gruppen, sterkt støttet av OIC, Kina, Cuba og en rekke andre Sør-land, hevdet med styrke at delegasjonen burde utgå fra MR-rådet og bestå av dets president og en representant for hver regionale gruppe. Forslaget har sin bakgrunn i at Sudan ikke vil at MR-rådets fortsatte behandling av Darfur skal skje på bakgrunn av nok en meget kritisk rapport. En delegasjon utgått av MR-rådet vil lett kunne kontrolleres av Sudan gjennom Afrika-gruppen og OIC. Det ble derfor svært viktig å sikre delegasjonens uavhengighet, men det ble tidlig klart at det ikke var mulig å få ordet "uavhengig" inn i teksten. Fra norsk side fremmet vi derfor forslag om at en burde bygge på Afrika-gruppens tillit til MR-rådets president og gi ham oppgaven med å utnevne delegasjonens deltakere. Dette ville også være i samsvar med praksis fra de foregående spesialsesjoner (dette argumentet falt i god jord hos flere land i Asia gruppen som mener at Rådets arbeidsmetoder ikke bør utvikles på ad hoc-basis).

MR-rådets president tok deretter over forhandlingsprosessen og hadde tirsdag 12.12 og onsdag 13.12 flere konsultasjoner om teksten i en mindre gruppe av ambassadører som er medlemmer av MR-rådet (herunder Canada, Tyskland, Finland, Kina, India, Saudi Arabia, Cuba, Brasil, Nigeria, Algerie, Marokko, Romania). Finland, Tyskland og Canada holdt medforslagsstillerne løpende orientert og tok med våre tekstforslag inn i disse konsultasjonene. På bakgrunn av disse konsultasjonene fremmet MR-rådets president i løpet av onsdag 13.12 to kompromissforslag. Det siste ble vedtatt ved konsensus onsdag kveld.

• MR-rådets resolusjon om Sudan (SS4-Decision)
• Kofi Annans innlegg
• Louise Arbours innlegg
• Norges innlegg