Forskrift om formidlingsgebyr i kortordninger mv.

§ 1. Virkeområde

(1) Forskriften gjelder kortbaserte systemer for betalingstjenester (kortordninger), jf. betalingssystemloven § 1-1 tredje ledd.

(2) Forskriften gjelder ikke betalingstjenester med betalingsinstrumenter som angitt i finansavtaleloven § 11 annet ledd bokstav n.

§ 2. Formidlingsgebyrer for korttransaksjoner

(1) Gebyret som betales direkte eller indirekte fra kortinnløseren til kortutstederen for en kortbasert betalingstransaksjon (formidlingsgebyret) kan ikke utgjøre mer enn 0,2 prosent av den enkelte transaksjons verdi ved debetkorttransaksjoner. Formidlingsgebyret for kredittkorttransaksjoner kan ikke utgjøre mer enn 0,3 prosent av den enkelte transaksjonens verdi. Innenlandske betalingstransaksjoner med kort som ikke kan identifiseres som en debet- eller kredittkorttransaksjon, anses som en debetkorttransaksjon.

(2) Første ledd gjelder kortbaserte betalingstransaksjoner når både betalerens og betalingsmottakerens betalingstjenestetilbyder befinner seg i EØS-området.

(3) Første ledd gjelder ikke betalingstransaksjoner med firmakort og uttak av kontanter fra kontantautomater (minibanker) eller hos en betalingstjenestetilbyder. Med firmakort menes kortbaserte betalingsinstrumenter som er utstedt til virksomheter, enheter i offentlig sektor eller selvstendig næringsdrivende og som skal dekke arbeidsrelaterte utgifter. Bare kort der betalingene skal debiteres kontoen til virksomheten, enheten eller den selvstendig næringsdrivende direkte anses som firmakort etter forskriften.

(4) Første ledd gjelder ikke treparts kortordninger. Med treparts kortordninger menes kortordninger der utsteder av betalingskort og innløser av betalingstransaksjoner er samme aktør, og hvor det foretas kortbaserte betalingstransaksjoner fra en betalers betalingskonto til en betalingsmottakers betalingskonto innenfor ordningen.

§ 3. Krav til avtaler i kortordninger

(1) Avtaler i kortordninger kan ikke begrense:

a) Brukerstedets adgang til å påvirke en forbruker til å betale med de kortene brukerstedet foretrekker,

b) Brukerstedets adgang til å opplyse betaleren om formidlingsgebyrer og brukerstedsgebyrer,

c) Adgangen til å utstede betalingskort, innløse kortbaserte betalingstransaksjoner eller drive grenseoverskridende virksomhet innenfor EØS-området (geografiske restriksjoner),

d) Brukerstedets adgang til å velge hvilke av en kortordnings kort det skal akseptere betaling med. Dette gjelder likevel ikke forbrukerrelaterte kort med samme varemerke, eller kort innenfor samme kategori av forhåndsbetalte kort, debetkort eller kredittkort som omfattes av maksimalsatsen for formidlingsgebyr, jf. § 2,

e) Kortutstederens adgang til å utstede et kort med flere varemerker,

f) Krav om at brukerstedet ikke kan avvise kort med henvisning til utstederens eller kortholderens identitet.

(2) Avtale med brukersted skal angi brukerstedets plikt til å opplyse forbrukeren om hvilke kort innen en kortordning som brukerstedet aksepterer.

§ 4. Kort med flere varemerker

(1) Med varemerke menes varemerke som viser at et kort hører til en kortordning.

(2) Forskjellsbehandling av kortutstedere eller kortinnløsere skal være saklig begrunnet og ikke-diskriminerende.

(3) Avtaler eller tekniske ordninger med formål om å styre bruken av et kort med flere varemerker, skal være ikke-diskriminerende.

(4) Utstyr på salgsstedet skal ikke begrense brukerstedets eller betalerens mulighet til å velge varemerke ved bruk av et kort.

(5) Brukerstedet kan ha systemer som prioriterer et bestemt varemerke. Betaleren skal ha rett til å velge et annet varemerke.

(6) Kortordning kan bare kreve gebyrer for transaksjoner gjennom kortordningen.

(7) Hvis kortutstederen utsteder kort med flere varemerker, kan forbrukeren kreve å få flere varemerker utstedt på kortet. Før avtalen inngås skal kortutstederen gi forbrukeren opplysninger om de tilgjengelige varemerkene og deres egenskaper, herunder varemerkenes funksjonalitet, omkostninger og sikkerhet.

§ 5. Identifisering av kort

(1) Kortutstederen skal sikre at kortet kan identifiseres elektronisk, og at nyutstedte kort også kan identifiseres visuelt, slik at betalingsmottageren (brukerstedet) og betaleren enkelt kan identifisere hvilke varemerker og kategorier av forhåndsbetalte kort, debetkort, kredittkort eller firmakort betaleren betaler med.

 § 6. Krav til kortordning og enhet som teknisk gjennomfører (prosesserer) transaksjoner

(1) Bestemmelsen gjelder ikke treparts kortordninger.

(2) Kortordningenes standarder for gjennomføring av transaksjoner kan ikke ha bestemmelser som forskjellsbehandler enheter som gjennomfører transaksjoner basert på geografisk tilhørighet.

(3) Kortordninger og enheter som gjennomfører transaksjoner skal:

a) organiseres som uavhengige enheter, 

b) angi priser for betalingskortordninger og behandlingsaktiviteter separat og ikke kryssubsidiere virksomhetene og

c) ikke diskriminere mellom datterselskaper eller aksjonærer og brukere av betalingskortordninger og andre avtalepartnere. Tjenesteyting skal ikke tilbys under forutsetning av at også andre av kortordningens tjenester aksepteres.

(4) Finanstilsynet kan pålegge kortordningen å gi en uavhengig rapport som bekrefter at tredje ledd overholdes.

(5) Godkjennelses- og clearingbeskjeder i forbindelse med enkeltstående kortbaserede betalingstransaksjoner kan adskilles og behandles av forskjellige enheter som gjennomfører transaksjoner.

(6) Enheter som gjennomfører transaksjoner skal sikre at deres systemer er teknisk kompatible med tilsvarende systemer i enheter hjemmehørende i andre EØS-land. Enhetene skal bruke standarder utarbeidet av internasjonale eller europeiske organer.

§ 7. Opplysningsplikt for kortinnløser

(1) Kortinnløseren skal angi gebyrene for de forskjellige betalingskortene og varemerkene, herunder formidlingsgebyrene, til brukerstedet. Dette gjelder likevel ikke hvis betalingsmottakeren skriftlig ber innløseren om å oppgi gebyrene samlet.

(2) Følgende opplysninger om gjennomførte kortbaserte betalingstransaksjoner skal være tilgjengelige for brukerstedet:

a) betalingstransaksjonens referanse som kan identifisere transaksjonen

b) transaksjonsbeløpet i valutaen som betalingsmottakerens betalingskonto krediteres i

c) gebyrer for betalingstransaksjonen, herunder brukerstedsgebyret og formidlingsgebyret

Opplysningene kan oppgis samlet etter varemerke, applikasjon, kategori av kort og etter formidlingsgebyrets nivå, hvis brukerstedet samtykker til dette.

(3) Opplysningene som angitt i annet ledd skal gis minst én gang i måneden. Opplysningene skal gjøres tilgjengelige på avtalt måte og slik at brukerstedet kan lagre opplysningene.

§ 8. Ikrafttredelse

(1) Forskriften trer i kraft 1. september 2016. Paragraf 3 første ledd bokstav d, e og f og annet ledd, og §§ 4-7 første ledd trer likevel ikke i kraft før 1. november 2016.

(2) Firmakort med personlig debiteringsansvar omfattes av § 2 første ledd etter 1. januar 2017.

(3) Paragraf 2 første ledd kommer til anvendelse på treparts kortordninger som gir en annen betalingstjenestetilbyder adgang til å utstede kort eller innløse kortbaserte betalingsinstrumenter etter 9. desember 2018.