Forskrift om landsfunksjoner, regionsfunksjoner og kompetansesenterfunksjoner
Forskrift | Dato: 02.07.1999 | Helse- og omsorgsdepartementet
Opprinnelig utgitt av: Sosial- og helsedepartementet
Høringsnotat
Forskrift om landsfunksjoner, regionsfunksjoner og kompetansesenterfunksjoner
I InnledningII Gjeldende rettIII BakgrunnIV Departementets vurderinger og forslagVI MerknaderTil § 1Til § 2Til § 3Til § 4Til § 5Til § 6Til § 7Til § 8VII Utkast til forskrift om landsfunksjoner, regionale funksjoner og kompetansesenterfunksjonerI Innledning
Departementet sender med dette på høring utkast til forskrift om lands-, regions- og kompetansesenterfunksjoner. Forskriften er hjemlet i § 2-4 i lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m som det tas sikte på at vil tre i kraft 1. januar 2001. Forskriften erstatter tidligere forskrift om lands- og regionsfunksjoner med hjemmel i lov 19 juni 1969 nr 57 om sykehus § 9 a.
Forskriften regulerer funksjonsfordeling mellom sykehus når det gjelder landsfunksjoner, flerregionale funksjoner og kompetansesenterfunksjoner.
Forskriften innebærer endringer i forhold til gjeldende forskrift ved at det er gitt bestemmelser om kompetansesenterfunksjoner i § 5 samt at reglene om godkjenning er endret. Etter forslag til ny forskrift skal søknad om opprettelse eller endring av landsfunksjoner, flerregionale eller kompetansesenterfunksjoner, behandles av det regionale helseutvalg i den region der funksjonen er eller søkes lokalisert og uttalelse fra det regionale helseutvalg skal legges ved søknaden til departementet.
Når det gjelder regionale funksjoner innebærer forskriftsutkastet at det ikke lenger skal søkes særskilt om godkjenning for opprettelse eller endring av disse. Slike spørsmål skal reguleres gjennom behandling av de regionale helseplaner.
Etter gjeldende forskrift kan departementet pålegge regionsykehus å ha eller avvikle funksjoner. Det foreslås i ny forskrift at bestemmelsen utvides til å gjelde alle sykehus som omfattes av forskriftens bestemmelser.
Videre foreslår departementet at bestemmelsen i gjeldende forskrift § 2-4 om at departementet kan opprette et rådgivende utvalg som skal bistå i saker etter forskriftens bestemmelser, oppheves.
II Gjeldende rett
Det følger av lov av 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus § 9 a at departementet ved enkeltvedtak eller forskrift kan gi bestemmelse om oppgaver for og oppgavefordeling mellom sykehus, anskaffelse og bruk av medisinsk-teknisk utstyr ved sykehus og bruk av metoder for undersøkelse og behandling ved sykehus.
Begrepet ”bestemmelser” omfatter forbud, påbud, tillatelser og vilkår. Departementet kan gi bestemmelser overfor det enkelte sykehus og generelle bestemmelser, jf uttrykkene ”enkeltvedtak” og ”forskrift”.
Gjeldende forskrift ble fastsatt av Sosialdepartementet den 5. april 1991. Formålet med forskriften er å bedre den statlige styringen med lands- og regionsfunksjoner, for å sikre en rimelig geografisk fordeling av funksjonene samt å hindre unødig ressurssbruk. Forskriften gir departementet myndighet til å plassere landsfunksjoner og flerregionale funksjoner til bestemte sykehus og angi hva som er regionsfunksjoner.
I forskriften gis en kort beskrivelse av lands-, flerregionale- og regionale funksjoner. Dersom regionsykehus ønsker å opprette, utvide, innskrenke eller endre lands-, flerregionale- eller regionale funksjoner skal sykehuseier søke departementet om godkjenning. Tilsvarende gjelder for andre fylkeskommunale sykehus. Departementet skal videre søkes om godkjenning ved anskaffelse av medisinsk-teknisk utstyr som vil binde opp betydelige driftsmidler eller utstyr som krever særlig kvalifisert arbeidskraft med mindre det dreier seg om utstyr innenfor allerede eksisterende funksjoner.
Med hjemmel i forskriftens § 2-4 er Statens sykehus opprettet som rådgivende organ for departementet i saker i henhold til forskriftens bestemmelser. Sykehuseiere og universiteter er representert i rådet.
Lister over de til enhver til godkjente funksjoner gis ut gjennom rundskriv.
III Bakgrunn
Det følger av Ot prp nr 10 (1998-99) om lov om spesialisthelsetjenesten m m at departementet ved forslaget tar sikte på å videreføre bestemmelsen i sykehusloven § 9 a i sin helhet. Det er presisert i forarbeidene at § 2-4 nr 1 kan benyttes til å bestemme oppgaver for og oppgavefordeling mellom alle sykehus, det vil si også mellom lokalsykehus. Av departementets forslag fremgår imidlertid at bestemmelsen i samsvar med gjeldende rett fortrinnsvis skal nyttes til høyspesialisert medisin og kun unntaksvis benyttes i forhold til lokalsykehusene.
I Stortingets behandling av Ot prp nr 10 (1998-99) slutter Sosialkomiteen seg til departementets forslag.
IV Departementets vurderinger og forslag
Departementet foreslår i forskriftens § 5 en bestemmelse om kompetansesenterfunksjoner. Bestemmelsen gir en kort beskrivelse av kompetansesentre. Departementet kan med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 2-4 fatte beslutninger vedrørende kompetansesenterfunksjoner. Departementet mener imidlertid at reguleringsadgangen også bør fremgå av forskriftens bestemmelser.
På bakgrunn av bestemmelsen om regionale helseplaner i spesialisthelsetjenesteloven § 5-3, har departementet foreslått at bestemmelsen om at departementet skal søkes om godkjenning i tilknytning til opprettelse, utvidelse, innskrenking eller endring av regionale funksjoner, oppheves. Ved behandlingen av Stortingsmelding nr 24 1996-97 Tilgjengelighet og faglighet ble det lagt opp til styrket regionalt samarbeid og sterkere nasjonal styring av spesialisthelsetjenestene. Stortinget vedtok ved Innst. O nr 65 (1997-98) å formalisere de regionale helseutvalgene (med representasjon fra de deltakende fylkeskommuner i hver region) og at de regionale helseutvalgene på vegne av fylkeskommunene i regionen skal utarbeide en regional helseplan som skal vedtas av departementet. Departementet kan gjøre endringer i planen. Sosialkomiteen understreker at departementet, især der det foreligger enighet mellom fylkeskommunen, må være forsiktig med å gjøre endringer i planen. Endringene i sykehusloven og i lov om psykisk helsevern trådte i kraft 1.1.99. Departementet har fulgt opp lovendringen gjennom forskrift om regional helseplan som trådte i kraft 10.02.99 og i rundskriv I-19/99 og I-34/99, der det er stilt krav til innhold og utforming av planen. Bestemmelsen om regionale helseplaner i sykehusloven § 2 a er videreført i lov om spesialisthelsetjenesten § 5-3. Bakgrunnen for at det ble vedtatt en bestemmelse som påla de regionale helseutvalg å utarbeide regionale helseplaner, var blant annet behovet for bedre samordning av helsetjenesten og bedre funksjonsfordeling mellom institusjonene i spesialisthelsetjenesten. I den regionale helseplanen skal fordelingen av oppgaver mellom institusjonene i regionen fastsettes. Departementet foreslår etter dette en forenkling i forhold til gjeldende forskrift når det gjelder bestemmelsene om regionsfunksjoner. Dersom gjeldende regler videreføres vil en få en dobbeltbehandling av spørsmål i tilknytning til opprettelse og endring av regionsfunksjoner. Departementet mener etter dette at bestemmelsen om at departementet skal søkes om godkjenning ved opprettelse eller endring av slike funksjoner bør oppheves, slik at disse spørsmålene kun behandles i forbindelse med utarbeidelse og vedtakelse av de regionale helseplaner. Departementet bør imidlertid fortsatt ha adgang til å bestemme hvilke funksjoner som er å anse som regionsfunksjoner jf utkast til ny forskrift § 3.
Departementet foreslår videre at bestemmelsen i gjeldende forskrift § 2-4 om at departementet kan opprette et rådgivende utvalg som skal bistå departementet i saker etter forskriften oppheves. Statens sykehusråd er opprettet i medhold av forskriften. Rådets oppgaver er imidlertid blitt utvidet til å gjelde også andre oppgaver enn de som er knyttet til funksjonsfordeling. Departementet mener etter dette at det ikke er naturlig å videreføre bestemmelsen om det rådgivende utvalg.
Etter gjeldende forskrift kan departementet pålegge regionsykehus å ha eller avvikle funksjoner. Det foreslås i ny forskrift § 7 at bestemmelsen utvides til å gjelde alle sykehus som omfattes av forskriftens bestemmelser. Departementet viser til at også andre sykehus enn regionsykehus kan søke om opprettelse av lands-, flerregionale- og kompetansesenterfunksjoner.
Det fremgår av § 2-6 i gjeldende forskrift at søknad om opprettelse av ny legestilling i tilknytning til godkjente funksjoner sendes Legefordelingsutvalget. For å sikre en bedre nasjonal fordeling av leger, foreslo departementet i Ot prp nr 4 (1998-99) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover en ny ordning for regulering av legemarkedet. Ordningen trådte i kraft den 1. januar 1999 ved ny § 19 b i sykehusloven. Bestemmelsen er videreført i § 5-5 i lov om spesialisthelsetjenesten m m. Etter bestemmelsen kan departementet fastsette en ramme en gang pr år for antall nye stillinger og avtalehjemler som kan opprettes det påfølgende år innen hver enkelt helseregion, fordelt på de enkelte medisinske spesialiteter. Rammene gjelder stillinger innen de institusjoner og tjenester som inngår i de regionale helseplanene, statlige institusjoner og tjenester og antall nye hjemler for avtale om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes innen den enkelte helseregion. I forskriftens § 8 presiseres at endring av funksjoner eller opprettelse av nye funksjoner i henhold til § 6 eller pålegg i henhold til § 7 ikke medfører rett til å gå utover antall legestillinger og avtalehjemler fordelt til regionen.
V Økonomiske og administrative konsekvenser
Forskriften antas ikke å ha økonomiske konsekvenser. Administrativt vil forskriften føre til forenkling gjennom klarere ansvars- og rollefordeling mellom departementet og de regionale helseutvalg.
VI Merknader
Til § 1
Denne forskriften gjelder somatiske sykehus hvor fylkeskommunen dekker driftsutgiftene etter spesialisthelsetjenesteloven kap VI. Forskriften gjelder videre for statens sykehus. For øvrig får forskriften også anvendelse for den polikliniske virksomhet som drives ved somatiske sykehus.
Utenfor forskriftens anvendelsesområde faller psykiatriske sykehus, samt rene private sykehus, det vil si sykehus som både eies og finansieres av private.
Til § 2
Formålet med forskriften er å sikre den statlige styring med lands- , flerregionale- og kompetansesenterfunksjoner for å sikre en rimelig geografisk fordeling av funksjonene, samt å hindre unødig ressursbruk ved å samordne investeringer og kompetanseoppbygging.
Institusjonshelsetjenesten er ressurskrevende med hensyn til penger og personell. Enkelte behandlingsmåter er i tillegg så sjeldne at de krever et visst pasientgrunnlag. Det er derfor ikke ønskelig at disse bygges ut i større grad enn nødvendig. Unødig ressursbruk som kan medføre en lite rasjonell utnyttelse av tjenester, personell og utstyr, bør unngås.
Regionsykehusene bør videre sikres som kompetansesenter for utvikling av ny teknologi, forskning og undervisning og eventuelt oppgaver som det er naturlig å knytte til universitetsfunksjonene.
Sentralisering kan være aktuelt dersom behandlingstilbudet endres betydelig slik at det er rasjonelt å avskaffe utstyr og bygge opp kompetanse ved et begrenset antall sykehus.
Innføring av ny teknologi kan innebære både nye muligheter og kostnader. Ny teknologi kan medføre effektivisering av virksomheten, at nye pasientgrupper får et tilbud eller bedre metoder for behandling eller diagnostisering. Når det gjelder kostnadssiden kan innføring av ny teknologi medføre både investeringskostnader og driftskostnader.
Innføring av ny teknologi kan også innebære at tjenester til bestemte grupper blir prioritert fremfor tjenester til andre grupper. Dette medfører at det kan være behov for at sentrale myndigheter tar stilling til om innføring av enkelte typer teknologi er i samsvar med overordnede mål. Dette gjelder først og fremst tilbud som er særlig ressurskrevende.
Til § 3
Hva som til enhver tid skal være regionsykehusfunksjoner vil avhenge av utviklingen innen medisinsk teknologi og behandlingsmetode og regionale forutsetninger.
Til § 4
Regionsykehusenes oppgaver omfatter også høyt spesialiserte tjenester som lands- og flerregionale funksjoner. Alle forutsetningene som er omtalt i bestemmelsens annet ledd må være oppfylt for at en funksjon skal opprettes eller beholdes som en landsfunksjon. En funksjon er etter dette ikke uten videre en landsfunksjon selv om den er kostbar. Imidlertid kan det være sterke grunner for å sentralisere en kostbar funksjon selv om de øvrige forutsetningene etter annet ledd ikke er oppfylt i like sterk grad.
Departementet vil til enhver tid ha utarbeidet en ajourført liste over hvilke funksjoner som er å anse som landsfunksjoner og flerregionale funksjoner.
Til § 5
Et medisinsk kompetansesenter skal sikre ivaretakelse, oppbygging og formidling av kompetanse innen et særskilt område. Et kompetansesenter har et særskilt ansvar for å drive forskning, videreutvikle fagfeltet, drive veiledning overfor andre sykehus og undervisning innen grunnutdanning, videreutdanning og eventuelt etterutdanning
Kompetansesenterfunksjoner ivaretas ved ett av landets sykehus eventuelt ved to regionsykehus i fellesskap.
Departementet vil til enhver tid ha utarbeidet en ajourført liste over hvilke funksjoner som er å anse som kompetansesenterfunksjoner.
Til § 6
Bestemmelsen gjelder for alle sykehus og omfatter således lokal-, sentral-, region- og spesialsykehus.
Dersom sykehus ønsker å opprette eller endre funksjoner som karakteriseres som landsfunksjoner, flerregionale funksjoner eller kompetansesenterfunksjoner jfr § 4 og § 5, skal sykehuseier søke departementet om godkjenning. Dette gjelder også ved anskaffelse av avansert medisinsk-teknisk utstyr samt utstyr som vil binde opp betydelige driftsmidler eller krever spesielt kvalifisert personell. I den grad det dreier seg om modernisering og/eller utskiftning av utstyr innefor allerede eksisterende funksjoner gjelder ikke kravet om godkjenning. Imidlertid kan det i enkelte tilfeller være tvil om hvorvidt det dreier seg om modernisering/utskiftning av utstyr eller om opprettelse eller endring av funksjon. Slike tvilstilfeller skal forelegges departementet.
Søknader skal behandles av det regionale helseutvalget i den helseregion der funksjoner er eller søkes lokalisert og uttalelsen fra det regionale helseutvalget skal legges ved søknaden.
I godkjenningssaker etter denne bestemmelsen vil departementet bl a ta hensyn til:
- hvorvidt en funksjon skal opprettes eller videreføres som landsfunksjon
- hvorvidt en funksjon skal innføres ved flere regionsykehus
- hvorvidt en virksomhet skal spres til andre nivåer i helsevesenet
Det vil bli tatt hensyn til den kompetanse eksisterende fagmiljøer allerede har og til hvor kompetanse lettest kan bygges opp. Ved etablering av nye tiltak vil departementet legge vekt på at tiltaket kommer prioriterte grupper til gode. Det må også vurderes om det ut fra helseøkonomiske eller faglige hensyn er riktig å beholde kompetansen ett sted eller om denne bør spres. At alle regionsykehus bør betraktes som likeverdige og at alle av denne grunn bør ha landsfunksjoner og flerregionale funksjoner, er et viktig prinsipp.
Departementet ønsker først og fremst å samordne investeringer og kompetanseoppbygging slik at sykehusenes ressurser kan utnyttes bedre. Departementet ser videre behov for å styre hvilke behandlingstilbud som skal gis og hvordan høyt spesialiserte tilbud skal fordeles mellom sykehusene.
Når det gjelder teknologi tar departementet hovedsakelig sikte på å regulere anskaffelse og bruk av kostbart utstyr som innebærer vesentlige endringer når det gjelder det medisinske tilbudet. Slike endringer eller utvidelser av virksomheten påvirker ofte kostnadene i betydelig grad.
I behandling av saker etter denne bestemmelsen kan departementet la seg bistå av Statens sykehusråd.
Til § 7
Bestemmelsen gjelder for alle sykehus og omfatter således lokal-, sentral-, region- og spesialsykehus. Departementet antar at det kun i særlige tilfelle vil være behov for å gi pålegg etter bestemmelsen. Dette vil bl a gjelde dersom sykehus avvikler eller oppretter funksjoner uten først å ha innhentet godkjenning, jfr § 6. Bestemmelsen kan også tenkes benyttet dersom sykehus avvikler eller oppretter regionsfunksjoner uten at dette fremgår av regional helseplan vedtatt av departementet.
Til § 8
Det følger av § 5-5 i lov om spesialisthelsetjenesten m m at departementet kan fastsette en ramme en gang pr år for antall nye stillinger og avtalehjemler som kan opprettes det påfølgende år innen hver enkelt helseregion, fordelt på de enkelte medisinske spesialiteter. Rammene gjelder stillinger innen de institusjoner og tjenester som inngår i de regionale helseplanene, statlige institusjoner og tjenester og antall nye hjemler for avtale om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes innen den enkelte helseregion. I forskriftens § 8 presiseres at endring av funksjoner eller opprettelse av nye funksjoner i henhold til § 6 eller pålegg i henhold til § 7 ikke medfører rett til å gå utover antall legestillinger og avtalehjemler fordelt til regionen.
VII Utkast til forskrift om landsfunksjoner, regionale funksjoner og kompetansesenterfunksjoner
Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet den…med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m m § 2-4 nr. 1 og nr.2
§ 1.Virkeområde
Denne forskrift gjelder somatiske sykehus hvor fylkeskommunen
dekker driftsutgiftene etter lov om spesialisthelsetjenesten kap.
6. Forskriften gjelder videre for statens sykehus. Forskriften får
anvendelse også for den polikliniske virksomheten som drives ved
somatiske sykehus.
§ 2.Formål
Forskriftens formål er:
- a) å sikre en rimelig geografisk spredning av lands- og flerregionale funksjoner.
- b) å hindre unødig dobbelkapasitet og dermed unødig ressursbruk.
- c) å styrke ivaretakelse av forskning og undervisning.
- d) å føre kontroll med anskaffelse og bruk av nytt kostbart medisinsk utstyr.
§ 3.Regionale funksjoner
Regionale funksjoner utøves ved landets regionssykehus.
Regionssykehusfunksjoner er:
- helsetjenester til befolkningen som er såpass ressurskrevende at de ikke kan utbygges på mer enn noen få steder
- helsetjenester knyttet til sykdommer som er så sjeldne at det ikke anses ønskelig å utbygge tjenester for disse i alle fylkeskommuner
Departementet kan bestemme hva som til enhver tid skal være å anse som regionale funksjoner.
§ 4.Lands- og flerregionale funksjoner
Lands- og flerregionale funksjoner utføres ved ett eller
flere av landets regionsykehus.
Med landsfunksjoner menes funksjoner knyttet til:
- sjeldne lidelser som krever ekspertise bare ett sted i landet
- kostbare investeringer og/eller særlig personellkrevende behandlingsopplegg
- behov for et samlet miljø for å ivareta et høyt faglig nivå
Med flerregionale funksjoner menes virksomhet som finner sted ved maksimalt tre regionssykehus.
Departementet bestemmer til enhver tid hva som er å anse som lands- og flerregionale funksjoner.
§
5.Kompetansesenterfunksjoner
Kompetansesenterfunksjoner utføres ved ett eller flere av
landets regionsykehus.
Medisinske kompetansesentre skal sikre ivaretakelse, oppbygging og formidling av kompetanse innen et særskilt område
§
6Godkjenning
Dersom regionsykehus ønsker å opprette, utvide, innskrenke
eller endre funksjoner som nevnt i § 4 og § 5 skal sykehuseier søke
departementet om godkjenning. Søknaden skal være forelagt det
regionale helseutvalg i helseregion der funksjonen er eller søkes
lokalisert. Uttalelsen fra det regionale helseutvalget skal ligge
ved søknaden.
For andre fylkeskommunale sykehus som ønsker å opprette, utvide, innskrenke eller endre funksjoner som nevnt i § 4 og § 5 får første ledd tilsvarende anvendelse.
Ved anskaffelse av avansert medisinsk-teknisk utstyr eller utstyr som vil binde opp betydelige driftsmidler eller utstyr som krever særlig kvalifisert personell gjelder første og andre ledd tilsvarende. Første punktum gjelder ikke modernisering og/eller utskifting av utstyr innefor allerede eksisterende funksjoner. Tvilstilfelle skal forelegges departementet
§ 7.Pålegg
Departementet kan ved enkeltvedtak pålegge sykehus å ha eller
avvikle en eller flere spesielle funksjoner.
§ 8.Opprettelse av legestilling
Endringer av funksjoner eller opprettelse av nye funksjoner i
henhold til § 6 og pålegg etter
§ 8 medfører ikke rett til å gå utover antall legestillinger fordelt til regionen i henhold til bestemmelsen i lov om spesialisthelsetjenesten m.m. § 5-5.
§
9.
Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft….Fra samme dato oppheves forskrift
av 5. mai 1991 nr 274 om lands- og regionsfunksjoner.