• Forskrift om omsetning av tømmer og treprodukter med opprinnelse utenfor Norge (Lovdata)
• Forskrift om omsetning av tømmer og treprodukter med opprinnelse i Norge (Lovdata)

1.1 Innledning

Miljøverndepartementet sender med dette på høring forslag til forskrifter om første gangs omsetning av tømmer og treprodukter. Forskriftene gjennomfører EUs forordning nr. 995/2010[1] (heretter kalt tømmerforordningen)  i norsk rett, og skal bidra til at ulovlig avvirket tømmer og produkter som stammer fra slik virksomhet,  ikke omsettes i Norge eller EØS-området for øvrig. Forordningen har to tilhørende rettsakter – Kommisjonsforordning (EU) nr. 363/2012 og forordning (EU) nr. 607/2012. Disse rettsaktene foreslås gjennomført i samme forskrifter. Tømmerforordningen trer i kraft i EU 3. mars 2013.

Forordningene er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen. De anses imidlertid som EØS-relevante og akseptable og det pågår avklaringer med Europakommisjonen vedrørende tilpasninger ved innlemmelse i EØS-avtalen.  Det tas sikte på at forordningene skal tre i kraft også i Norge 3. mars 2013.

Forberedelsene til gjennomføringen av tømmerforordningen skjer i et samarbeid mellom Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Som det fremgår av pkt. 3.3 nedenfor foreslås det at Statens landbruksforvaltning,  som er underordnet Landbruks- og matdepartementet,  blir ansvarlig myndighet etter tømmerforordningen når det gjelder norskprodusert tømmer og treprodukter. Klima- og forurensningsdirektoratet , som er underordnet Miljøverndepartementet, foreslås som ansvarlig myndighet når det gjelder importert tømmer og treprodukter.

Nedenfor følger en nærmere redegjørelse for saken. Eventuell uttalelse til forslaget til forskrifter bes sendt til Miljøverndepartementet, Avdeling for naturforvaltning, Postboks 8013 Dep 0030 Oslo, innen 16. januar 2013.

Forordningene er vedlagt i danskspråklig versjon.  Engelskspråklige versjoner er tilgjengelig på følgende nettside:

http://ec.europa.eu/environment/forests/timber_regulation.htm

Liste over høringsinstansene ligger ved. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges for eventuelle underordnede organer.

1.2 Innholdet i forordningen

EU vedtok i 2003 en handlingsplan for å begrense/stanse import av ulovlig avvirket tømmer, EUs Action Plan on Forest Law Enforcement, Governance and Trade (FLEGT). Bakgrunnen for denne var den voksende oppmerksomheten internasjonalt om betydningen av å redusere ulovlig avvirkning. Ulovlig avvirkning har store økonomiske, miljømessige og sosiale konsekvenser, både nasjonalt og internasjonalt. Ulovlig avvirkning fører til at myndighetene i de aktuelle landene mister store inntekter og gir grobunn for korrupsjon. Ulovlig avvirkning gir dessuten en ubalanse i markedet for tømmerprodukter. Ulovlig avvirkning kan ha store miljømessige konsekvenser, som avskoging og tap av biologisk mangfold samt negative effekter for skogavhengige samfunn, friluftsliv og jakt.  EUs FLEGT-program består av frivillige bilaterale avtaler (FLEGT Voluntary Partnership agreements -VPA) og i tillegg tømmerforordningen.

FLEGT  VPAer består av bilaterale avtaler mellom EU og  land som har utfordringer med  ulovlig avvirkning og negative effekter for samfunn, biologisk mangfold og økonomi som følge av dette.  Avtalene inneholder forpliktelser og tiltak fra begge parter for å hindre handel med ulovlig tømmer. En VPA gir en lisens for eksport av tømmer  til EU. Avtaler EU har med tredjeland, som disse bilaterale avtalene, er ikke omfattet av EØS-avtalen og gjelder derfor ikke for Norge. Hvorvidt tømmer og treprodukter er lisensiert iht. slike avtaler vil likevel være et relevant moment når virksomheter som importerer slike varer til Norge skal foreta en risikovurdering.

Formålet med tømmerforordningen er å hindre at ulovlig hogd tømmer og treprodukter som stammer fra slik virksomhet, omsettes på det indre marked (EU/EØS-markedet). Rettsakten gjør første gangs omsetning av tømmer og treprodukter fra  ulovlig avvirkning straffbart. Sentrale elementer i forordningene er: 

1. Forbud mot å omsette tømmer som er ulovlig høstet og produsert, og produkter fremstilt av slikt tømmer.
2. Virksomheter som omsetter slikt tømmer og treprodukter på det indre markedet for første gang, skal utvise tilbørlig aktsomhet (”due diligence”) for å forsikre seg om at tømmeret eller treproduktet stammer fra lovlig skogsdrift .
3. For å kunne spore tømmer og treprodukter skal virksomhetene i alle påfølgende handelsledd – forhandlerne - føre fortegnelse over leverandører og kunder (men ikke den endelige forbruker).

Omtale av de sentrale bestemmelsene i forordningen

Artikkel 2 inneholder definisjoner av sentrale begreper. I bokstavledd a) defineres tømmer og treprodukter. Dette er i hovedsak tømmer og treprodukter som angitt i vedlegget til forordningen.

I bokstavledd b) defineres ”omsetning”. Med dette menes levering av tømmer og treprodukter for første gang på det indre markedet, for distribusjon eller bruk i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller gratis. Begrepet omfatter alt som skjer fra det er inngått avtale om handel med et produkt til handelen er gjennomført.

Bokstavledd c) og d) definerer henholdsvis ”virksomheter” og ”forhandlere”. Med det første menes fysisk eller juridisk person som omsetter tømmer eller treprodukter på markedet. Det siste begrepet angir fysisk eller juridisk person som i forbindelse med kommersiell virksomhet selger eller kjøper tømmer og treprodukter som allerede er plassert på det indre markedet.

Bokstavledd g) definerer ”ulovlig avvirkning”. Dette er avvirkning i strid med relevant lovgivning i avvirkningslandet.

Bokstavledd h) angir hva slags lovgivning det dreier seg om. Dette er bl.a. lovgivning relatert til avvirkningsrettigheter, skatt og avgift, miljø, skogforvaltning, tredjeparters rettigheter og handel og tollbestemmelser for skogsektoren. 

Artikkel 3 omtaler status for tømmer og treprodukter som omfattes av FLEGT-avtaler eller er i overensstemmelse med Convention on International Trade of Endangered Species (CITES). Disse skal etter forordningen anses som lovlige (se nærmere omtale av CITES i punkt 2.2).

Rettsakten innebærer som nevnt plikter for virksomheter og forhandlere. Virksomhetene skal etter artikkel 4 ikke omsette ulovlig hogd tømmer eller treprodukter fremstilt av slikt tømmer på markedet, og de skal utvise ”tilbørlig aktsomhet” (due diligence) for å sikre seg at så ikke skjer. Hver virksomhet skal vedlikeholde og jevnlig evaluere det system for aktsomhetsvurderinger som virksomheten bruker, bortsett fra der hvor virksomheten bruker et aktsomhetssystem etablert av en såkalt oppfølgingssorganisasjon (monitoring organisation)(se nærmere omtale under artikkel 8).

Forhandlere, det vil si alle som handler med tømmer og treprodukter som allerede er plassert på det indre markedet, må etter artikkel 5 kunne identifisere hvem som har levert tømmeret/treproduktet og hvilke forhandlere det eventuelt er solgt videre til. Denne informasjonen må oppbevares i fem år og kunne forevises myndighetene på anmodning.

Forordningens artikkel 6 omhandler aktsomhetssystemet. Virksomhetene skal benytte et system for ”tilbørlig aktsomhet” for å sikre seg tilstrekkelig informasjon om tømmeret eller treproduktet til å kunne vurdere risikoen for at disse stammer fra tømmer som ikke er hogd i henhold til lovverket i avvirkningslandet. Artikkel 6 nr. 1 a) beskriver nærmere hva slags informasjon som skal innhentes. Artikkel 6 nr. 1 b) slår fast at aktsomhetssystemet også skal omfatte prosedyrer for vurdering av risikoen for ulovlig opprinnelse, og angir hvordan denne risikoen skal vurderes. Dersom man vurderer at risikoen er betydelig må man iverksette tilstrekkelige og rimelige risikominimerende tiltak. Disse kan omfatte krav om ytterligere informasjon eller dokumentasjon eller bekreftelse fra en tredjepart, jf. artikkel 6 nr. 1 c). Nærmere bestemmelser om innholdet i aktsomhetssystemet er gitt i en egen gjennomføringsrettsakt (forordning (EU) nr. 607/2012). Denne er omtalt i pkt. 1.3 nedenfor.

Etter artikkel 7 skal hvert land utpeke en eller flere ansvarlige myndigheter som er ansvarlig for gjennomføring av forordningen, kontroll med oppfølgingsorganisasjoner (se omtale nedenfor) og virksomheter, og rapportering til Kommisjonen (EU-landene) eller et egnet EFTA-organ (EØS/EFTA-landene). Gjennomføringsrettsakten (forordning (EU) nr. 607/2012) gir nærmere bestemmelser om ansvarlige myndigheters kontroll av oppfølgingsorganisasjoner.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser om oppfølgingsorganisasjoner (monitoring organisations). Dette er organisasjoner som utvikler aktsomhetssystemer som virksomhetene kan velge å benytte seg av mot betaling. Oppfølgingsorganisasjonene skal vedlikeholde og jevnlig vurdere sine systemer og påse at virksomhetene bruker dem på riktig måte. Videre skal organisasjonene reagere dersom de ser at virksomhetene anvender systemet feil, og melde fra til ansvarlig myndighet ved grove eller gjentatte feil. Vilkårene for å bli godkjent som oppfølgingsorganisasjon fremgår av artikkel 8 nr. 2, og det er gitt nærmere bestemmelser om godkjenning av slike organisasjoner i Kommisjonsforordning (EU) nr. 363/2012, som er omtalt i pkt. 1.3 nedenfor. De ansvarlige myndigheter skal jevnlig kontrollere oppfølgingsorganisasjonene, og godkjenningen som oppfølgingsorganisasjon kan tilbakekalles dersom organisasjonen ikke lenger fyller de funksjoner og vilkår som fremgår av forordningen.

Artikkel 10 gir bestemmelser om kontroll av virksomheter. Ansvarlig myndighet skal kontrollere at virksomhetene overholder artikkel 4 og artikkel 6. Kontrollen skal baseres på en plan som jevnlig vurderes ut fra en risikotilnærming. Videre kan kontroller skje dersom ansvarlig myndighet har informasjon som tilsier at kontroll er nødvendig. Kontrollen kan bl.a. omfatte undersøkelse av virksomhetens aktsomhetssystem, kontroll av dokumenter og registre som viser at aktsomhetssystemet fungerer, samt stikkprøvekontroll. Virksomhetene skal tilby den bistand som er nødvendig for å lette gjennomføringen av kontrollene, særlig tilgang til lokaler og fremvisning av dokumenter eller registre. Dersom kontrollen avdekker feil kan myndighetene, uavhengig av artikkel 19 om sanksjoner, gi pålegg om avhjelpende tiltak og eventuelt også vedta at tømmeret/treproduktene beslaglegges eller nektes solgt. 

Ansvarlig myndighet må etter artikkel 11 holde oversikt over kontrollene, kontrollresultatene og eventuelle pålegg m.m. i minst fem år. Informasjonen skal gjøres tilgjengelig i medhold av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/4/EF av 28. januar 2003 om offentlig tilgang til miljøinformasjon (miljøinformasjonsdirektivet).

De ansvarlige myndigheter skal etter artikkel 12 samarbeide med hverandre, med myndigheter i tredjeland og med Kommisjonen for å sikre at forordningen overholdes, og utveksle informasjon med disse om alvorlige mangler som oppdages gjennom kontroller, og om ilagte sanksjoner i medhold av artikkel 19.

Artikkel 13  slår fast at medlemsstatene, eventuelt med bistand fra Kommisjonen, kan gi virksomheter, særlig små og mellomstore bedrifter, teknisk assistanse og veiledning. Dette er særlig aktuelt når det gjelder anvendelsen av aktsomhetssystemet. Medlemsstatene kan også legge til rette for informasjonsutveksling om ulovlig avvirkning, for å bidra til å lette virksomhetenes risikovurderinger, og om beste praksis.

Forordningens artikkel 19 stiller krav om at den enkelte medlemsstat må ha et tilfredsstillende sanksjonssystem for å behandle eventuelle brudd på reglene. Sanksjonene skal være effektive, proporsjonale og preventive. Sanksjonene kan bl.a. omfatte bøter, beslag av det aktuelle tømmeret eller treproduktene, eller tilbakekall av tillatelse til å drive handel. Medlemsstatene skal informere Kommisjonen  om straffebestemmelsene når de er vedtatt (for EFTA-landene vil informasjonsplikten gjelde overfor et egnet EFTA-organ).

Artikkel 20 inneholder bestemmelser om medlemsstatenes rapportering. 

1.3 Tilhørende regelverk som utfyller tømmerforordningen

Kommisjonsforordning (EU) nr. 363/2012)[2]

Tømmerforordningens artikkel 8 tredje ledd bestemmer at Kommisjonen skal anerkjenne og gi organisasjoner tillatelse til å opptre som oppfølgingsorganisasjoner. Prosedyrene for godkjenning av disse organisasjonene og tilbakekalling av godkjenning fastsettes ved denne delegerte forordningen. Oppfølgingsorganisasjoner kan tilby virksomheter egne systemer for gjennomføring av ”tilbørlig aktsomhet” for å tilrettelegge for virksomhetenes risikovurderinger.

Artikkel 2 gir regler om søknad om godkjenning som oppfølgingsorganisasjon. Enhver enhet som er juridisk etablert i EU kan søke. Søker må dokumentere at organisasjonen tilfredsstiller kravene i tømmerforordningen artikkel 8 nr. 2.

Artikkel 2 inneholder videre nærmere regler om søknadsprosedyren. Det samme gjør artiklene 3 og 4.

Artikkel 6 har nærmere bestemmelser om minimumskvalifikasjoner for det tekniske personellet til en organisasjon som  søker om godkjenning som oppfølgingsorganisasjon.

Artikkel 7 gir regler om ulike vilkår  søkeren  må oppfylle, og som viser at den har kapasitet til å kunne være oppfølgingsorganisasjon.

Artikkel 8 nevner tiltak som søkeren skal gjennomføre for å forhindre mulige interessekonflikter.

Artikkel 9 pålegger organisasjoner som er anerkjent som overvåkingsorganisasjoner å informere Kommisjonen om endringer som kan påvirke deres egnethet. Kommisjonen skal videreformidle informasjonen til ansvarlig myndighet i vedkommende land.

Artikkel 10 slår fast at Kommisjonen kan vurdere godkjenningen på ny til enhver tid, og angir situasjoner der dette skal gjøres, samt nærmere fremgangsmåte og prosess.

Det følger av artikkel 11 at Kommisjonens  kan tilbakekalle godkjennelse som overvåkingsorganisasjon, og det gis nærmere regler om dette.

Gjennomføringsrettsakt (forordning (EU) nr. 607/2012)[3]

Rettsakten er hjemlet i tømmerforordningen artikkel 6 og 8, og gir nærmere regler for hvordan virksomheter skal utøve ”tilbørlig aktsomhet”.

Artikkel 2 slår fast at det kan gå inntil 12 måneder mellom hver gang man anvender systemet for ”tilbørlig aktsomhet” når det dreier seg om samme type leveranse fra samme leverandør.  Dette endrer imidlertid ikke virksomhetens plikt til å ha tilgang til de opplysninger som nevnes i tømmerforordningen artikkel 6 nr. 1 a), for hver leveranse.

Artikkel 3 omhandler virksomhetenes plikt til å gi nærmere opplysninger om lagerbeholdningen av tømmer og treprodukter.

Artikkel 4 slår fast at det i vurderinger av risiko og risikobegrensning kan tas hensyn til sertifisering eller andre ordninger som er kontrollert av en tredjepart, så fremt ordningene oppfyller nærmere angitte kriterier.

Artikkel 5 omhandler virksomhetenes bokføring. Det fremgår at opplysninger om virksomhetens lagerbeholdning og anvendelse av risikobegrensningsprosedyrer skal oppbevares i 5 år, og gjøres tilgjengelige for ansvarlig myndighet. Videre skal virksomheten, ved hjelp av systemet for tilbørlig aktsomhet, kunne påvise hvordan opplysninger som den har samlet inn er kontrollert og vurdert.  

Artikkel 6 gir nærmere regler om det tilsyn ansvarlig myndighet skal ha med oppfølgingsorganisasjonene. Tilsyn skal utføres minst annet hvert år. Etter artikkel 7 skal ansvarlig myndighet utarbeide rapporter om tilsynene. 

1.4 Norsk medvirkning i EU-prosessen

Etter at tømmerforordningen ble vedtatt, har Norge deltatt som observatør i EUs ekspertgruppe om tømmerforordningen, hvor den delegerte forordningen (Kommisjonsforordning (EU) nr. 363/2012) er diskutert, og i EUs Forest Law Enforcement, Governance and Trade-komité (FLEGT-komitéen), hvor forslaget til gjennomføringsrettsakt (Kommisjonsforordning (EU) nr. 607/2012) er diskutert. Fremdriften har fulgt EUs plan for gjennomføring av regelverket. Norske næringsutøvere deltok i EUs konsultasjonsmøte om gjennomføringsregelverket  i Brussel (mars 2011).  

1.5 Gjennomføringsstatus i EFTA-landene, EØS-relevans og akseptabilitet, behov for tilpasningsløsninger

Alle EFTA-landene (Island, Liechtenstein og Norge) anser tømmerforordningen  EØS-relevant og akseptabel. Det pågår avklaringer med Kommisjonen vedrørende tilpasninger ved innlemmelse i EØS-avtalen. Foreløpige tilpasningsbehov er knyttet til avtaler EU har med tredjeland, avtaler som ikke er en del av EØS-avtalens virkeområde, herunder EFTA-landenes forhold til FLEGT-unntaket i forordningens artikkel 3 (1) og forholdet til EUs forordning som gjennomfører CITES-konvensjonen. Det foreligger også behov for tilpasninger ved innlemmelse knyttet til spørsmålet om overføring av myndighet til egnet EFTA-organ tilsvarende Kommisjonens myndighet etter forordningen.

Departementet vurderer det slik at behovet for enkelte tilpasninger ikke vil ha vesentlig innvirkning på hvordan forordningen og de underliggende rettsaktene skal gjennomføres i norsk rett. Gjennomføringen vil ta utgangspunkt i EØS-avtalens generelle rammer og baseres på etablerte nasjonale ordninger. Utkast til gjennomføringsforskrifter sendes derfor på høring med dette utgangspunktet. 

1.6 Forholdet til Norges internasjonale handelsavtaleforpliktelser

Fra EU sin side har man ved utarbeidelsen av regelverket vært opptatt av at tømmerforordningen ikke skal stride mot Verdens handelsorganisasjon (WTO)sitt regelverk. Tømmerforordningen retter seg mot ulovlig avvirkning både innenfor og utenfor EU, og anses for å være i overensstemmelse med WTOs forpliktelser. 

2. Eeksisterende lovverk

2.1 Skogbruksloven med tilhørende forskrifter

Statens landbruksforvaltning (SLF) er nasjonal fagmyndighet på skogområdet.  

SLF iverksetter de juridiske virkemidlene i lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova) og tilhørende forskrifter der formålet er å sikre en bærekraftig forvaltning av norske skogsressurser gjennom verdiskaping, ivaretakelse av miljøverdier og sosiale og kulturelle forhold.

Skogbruksloven har en bestemmelse om måleplikt, jf § 8, 3. ledd, der kjøper og selger er pliktig til å sørge for at alt skogsvirke som blir hogd til foredling eller salg blir målt og volumberegnet på forsvarlig måte. Måleplikten er regulert  i forskrift 3. juli 2006 nr. 881 om skogfond o.a. For alt skogsvirke som omfattes av måleplikten registreres det opplysninger om skogeiendom, skogeier, kjøper, volum, bruttoverdi, treslag og kvalitet. Registreringene foregår i et samspill mellom skogeierne, tømmerkjøperne, Norsk Virkesmåling (NVM), Skogdata, kommunene, fylkesmennene og SLF. Alle de registrerte opplysningene på skogeiernivå ligger til slutt i en nasjonal database, Økonomisystem for skogordningene (ØKS), som administreres av SLF. ØKS, som er opprettet for å drifte skogsfondsordningen, inneholder oppdatert oversikt over skogbruksaktiviteten på den enkeltes skogeiendom i Norge.

Kjøper og selger av skogsvirke er blitt enige om å sette bort virkesmålingen til NVM, som er en uavhengig part. NVM sender måledataene til Skogdata som tilrettelegger for verdiberegning av tømmerleveransene og oppgjøret til skogeier. Virkesdataene hos Skogdata kobles med eiendomsdataene i ØKS til en komplett database over skogsaktivitetene til den enkelte skogeiendom i Norge.

Skogfondssystemet omfatter ikke alle opplysninger som kreves i et aktsomhetssystem etter EU-forordningen. Opplysninger utover de som er nevnt i forrige avsnitt må ligge lokalt hos den enkelte virksomhet, men opplysningene må kunne spores fra skogfondssystemet ned til opplysningene som ligger lokalt og motsatt. Kontroll må avdekke om den lokale dokumentasjonen, prosedyrene og vurderingene er tilfredsstillende.

Dagens ordning med virkesmåling og registrering vil etter Landbruks- og matdepartementets og Miljøverndepartementets syn ivareta forordningens krav om tilgang til informasjon som grunnlag for å gjøre risikovurderinger på en tilfredsstillende måte. Forskriften om skogfond o.a. må imidlertid revideres for å imøtekomme informasjonskravene i forordningen. Dersom man anser at det er en viss risiko for at tømmeret er ulovlig hogd, må man iverksette tiltak for å minimere risikoen.

Sertifiseringsordninger vil kunne minimere risiko og dermed gjøre aktsomhetsvurderingene enklere for  kjøper. Om lag 80 % av den produktive skogen i Norge er PEFC sertifisert og over 95 % av aktive skogeiere er PEFC sertifisert. Sertifisering kan brukes som et element i risikovurderinger og sporbarhetssystemer men er ikke nødvendigvis en forutsetning for å møte kravene.

Skogbruksloven § 22 inneholder sanksjoner ved brudd på lovens bestemmelser eller forskrifter gitt med hjemmel i loven. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år. Bestemmelsens tredje ledd oppstiller et vesentlighetskrav for at brudd kan sanksjoneres.

Den delen av forordningen som gjelder avvirkning av norsk tømmer og nasjonal produksjon av treprodukter foreslås derfor regulert i forskrift med hjemmel i skogbruksloven §§ 8 og 22. 

2.2 Lov om innførsle- og utførsleregulering, naturmangfoldloven, CITES-forskriften m.m.

Hjemmel for å regulere import av tømmer og treprodukter finnes i dag i flere lover. Lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering gir i § 1 Kongen myndighet til å ”gje føresegn om forbod mot eller krav om særskilt løyve for innførsle eller utførsle av varer, medreikna levande planter og dyr”. § 3 innebærer en generell hjemmel til å gi ”nærare føresegner til utfylling og gjennomføring av lova”.

Loven er hjemmelsgrunnlag bl.a. for forskrift 15. november 2002 nr. 1276 til gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES-konvensjonen). Forskriften regulerer innførsel og utførsel av dyre- og plantearter som er oppført på forskriftens liste I, II og III. Forskriften omfatter ikke bare levende og døde individer av de aktuelle artene, men også deler og produkter av artene. Innførsel av eksemplarer av arter omfattet av forskriftens liste I er forbudt.  Innførsel av eksemplarer av arter omfattet av liste II og III er tillatt forutsatt at nærmere angitt dokumentasjon fremlegges. Innførselen kontrolleres av tollmyndighetene, og på Svalbard av Sysselmannen. Disse skal oversende Direktoratet for naturforvaltning den dokumentasjon som er fremlagt for innførsel av eksemplarer omfattet av liste II og III. Forskriften er for tiden under revisjon.

Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)

Naturmangfoldloven har en bestemmelse om handel mv. i § 26. Bestemmelsen slår fast at for å gjennomføre CITES-konvensjonen ”eller andre internasjonale forpliktelser, eller for øvrig for å bevare naturlig viltlevende arter, kan Kongen gi forskrift om inn- og utførsel, transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller døde eksemplarer eller deler av slike.” Som nevnt over er CITES- forskriften under revisjon. Den nye CITES-forskriften vil bli hjemlet i naturmangfoldloven § 26.

§ 26 omfatter ”levende eller døde eksemplarer av arter”, og ”deler av slike”. Bestemmelsen kommer dermed også til anvendelse på ulike produkter der deler av eksemplarer inngår som en av flere bestanddeler.

§ 26 inneholder to hjemmelsalternativer som begge er aktuelle som hjemmel for forskriftsbestemmelser om import og omsetning av tømmer og treprodukter. Det ene alternativet gjelder gjennomføring av internasjonale forpliktelser. Hjemmelen må begrenses til å gjelde forpliktelser som kan tjene til å fremme naturmangfoldlovens formål. Formålsbestemmelsen er nedfelt i loven § 1 og lyder som følger:

”Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur og trivsel, nå og i fremtiden, og som grunnlag for samisk kultur”.

Det andre hjemmelsalternativet gjelder bevaring av naturlig viltlevende arter. Etter departementets syn kan begge hjemmelsalternativene anvendes her. Miljøhensyn, så som bevaring av det biologiske mangfoldet, økosystemenes funksjoner og klimasystemet, står sentralt når det gjelder forordningens formål. Det vises til fortalen pkt. 1, 3 og 8. At forordningen også skal ivareta andre formål er etter departementets syn ikke til hinder for å bruke § 26. Forordningen inneholder etter departementets vurdering ingen forpliktelser som faller utenfor naturmangfoldlovens formål.

Naturmangfoldloven inneholder videre en rekke generelle bestemmelser som kan være relevante her, på samme måte som i andre saker som berører naturmangfold.  § 63 inneholder bestemmelser om myndighetenes tilsyn og om plikt for den som blir kontrollert eller er ansvarlig til å gi nødvendig bistand og opplysninger.  § 64 inneholder bestemmelser om tilsynsmyndighetens adgang til eiendom og tilgang til dokumenter og annet materiale. § 65 inneholder bestemmelser om opplysningsplikt. Kapittel IX gir bestemmelser om håndheving og sanksjoner. § 75 regulerer straff. Det fremgår at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av bl.a. § 26, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Grov overtredelse straffes med bot eller fengsel inn tre år.  Andre bestemmelser som kan komme til anvendelse, her som ellers for å håndheve naturmangfoldloven, er bl.a. § 69 om retting og avbøtende tiltak.

Etter departementets vurdering kan både lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering (§§1og 3) og lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (§ 26) tenkes som hjemmelslover  for forskriftsregulering. Departementet mener imidlertid at hjemmelen i naturmangfoldloven, som åpner for at Kongen kan gi forskrift om innførsel og omsetning, er mer dekkende for de forhold som forordningen omfatter enn hjemmelen i lov om innførsle- og utførsleregulering til å gi forskrift om forbud mot innførsel. Et eksempel er de forpliktelser som forordningen pålegger forhandlere av importert tømmer og treprodukter. Departementet foreslår derfor at naturmangfoldloven benyttes som hjemmel.

Hensynet til brukeren kan tale for å hjemle forskriften i lov om innførsle- og utførsleregulering, for å begrense spredningen av importregulerende tiltak over ulike lovhjemler. På den annen side er det etter departementets syn hensiktsmessig at forskriften hjemles i samme lovbestemmelse som CITES-forskriften, som forskriften er beslektet med og må sees i sammenheng med. Hjemmelen for CITES-forskriften vil som nevnt være naturmangfoldloven § 26.

Hjemmelen i naturmangfoldloven § 26 til å gi forskrift om innførsel og omsetning favner etter departementets syn vidt. Bestemmelsen vil etter departementets vurdering være tilstrekkelig hjemmel for reglene i forordningen om at virksomhetene må ha et system for ”tilbørlig aktsomhet”, og for de tilknyttede bestemmelsene om godkjenning og oppheving av godkjenning av oppfølgingsorganisasjoner som utvikler og følger opp slike systemer.

Av gjeldende rett ellers på området kan nevnes lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). Loven har som formål å sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon. Loven gir bl.a. rett til miljøinformasjon fra private virksomheter om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, jf. § 16. Retten til miljøinformasjon gjelder også påvirkning på miljøet som følge av produksjon eller distribusjon av produkt utenfor Norges grenser, i den grad slik informasjon er tilgjengelig.

2.3 Behovet for nye forskrifter

Per i dag finnes det ikke noen forskrift som kan fange opp alle elementene i forordningen. Fordi forordningen regulerer rettsområder som går på tvers av de enkelte lovene, er det etter departementets vurdering behov for en ny forskrift med hjemmel i skogbruksloven, og en ny forskrift med hjemmel i naturmangfoldloven.

2.4 Forholdet til Grunnloven

Tømmerforordningen gir Kommisjonen myndighet til å fatte enkelte vedtak med internrettslig virkning for rettssubjekter i EUs medlemsstater, uten noen mellomliggende beslutning fra nasjonale myndigheter (såkalt direkte virkning). Det er Kommisjonen som beslutter om søkere skal godkjennes som overvåkingsorgan, jf. artikkel 8 nr. 3. Videre kan Kommisjonen på nærmere vilkår trekke tilbake en godkjennelse som tidligere er blitt gitt, jf. artikkel 8 nr. 6. Ved innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen vil det bli tatt stilling til hvem som skal ha tilsvarende myndighet overfor rettssubjekter i EFTA-statene. Det er nærliggende at slik overføring av myndighet vil skje til ESA, EFTAs overvåkingsorgan, og at EFTA-domstolen vil ha jurisdiksjon til å behandle eventuelle klagesaker.

Grunnloven bygger på en forutsetning om at den myndigheten som den omhandler, iallfall i utgangspunktet bare kan utøves av norske statsorganer. Myndighetsoverføring som anses som ”lite inngripende” kan likevel etter sikker konstitusjonell praksis skje med hjemmel i Grunnloven § 26. I dette tilfelle er det spørsmål om å gripe inn i forvaltningens kompetanse etter Grunnloven § 3 og, som en følge av dette, indirekte i domstolenes kompetanse etter Grunnloven §§ 88 og 90. 

Etter praksis er det bestemte forhold som skal tillegges vekt i vurderingen av om myndighetsoverføringen er å anse som ”lite inngripende”. I denne saken tilsier følgende at det dreier seg om en ”lite inngripende” myndighetsoverføring:  

Overføringen av forvaltningsmyndighet vil etter forordningen ha et begrenset saklig omfang. ESAs vedtak vil ikke være sektorovergripende, men gjelde én bransje. Myndighetsoverføringens omfang vil dessuten være avgrenset av klare kriterier.

Videre antas det at ESA ikke ofte vil treffe vedtak som nevnt. Også de samfunnsmessige og politiske interesser som berøres gjennom myndighetsoverføringen tilsier at myndighetsoverføringen vil være ”lite inngripende”. Et forhold som kunne tale for det motsatte, er at norske myndiheter ikke er representert i ESA. Saksområdet er likevel ikke unntatt fra norske forvaltningsmyndigheters innflytelse. Norske myndigheter skal kontrollere om rettssubjekter godkjent av ESA som overvåkingsorganer, faktisk oppfyller forordningens vilkår, jf. artikkel 8 nr. 4. Dersom norske myndigheter finner at det ikke er tilfelle skal ESA underrettes, og opplysningene kan danne grunnlag for tilbaketrekking, jf. artikkel 8 nr. 5 og 6.

Departementets oppfatning er på denne bakgrunn at overføringen av forvaltningsmyndighet til ESA er å anse som ”lite inngripende”. Det samme gjelder overføring av domsmyndighet til EFTA-domstolen. Det antas at relativt få beslutninger fra ESA vil aktualisere en etterfølgende domstolsbehandling.

2.5 Omfanget av norsk import

Vedlegget til tømmerforordningen lister opp produktene som dekkes av tømmerforordningen. Dette inkluderer bl.a. ved, energiflis, sagtømmer, massevirke, byggematerialer, parkett, møbler laget av tre, ferdighus, benkeplater, bilderammer, paller, kasser og tønner.

Den norske Tolltariffen er utformet i overensstemmelse med World Customs Organization sitt harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer (HS), med senere endringsprotokoller. EUs tolltariff "the Combined Nomenclature" bygger også på denne, men er ikke helt lik den norske tolltariffen. Definisjonen av tømmer og tømmerprodukter i tømmerforordningens vedlegg viser altså til EUs Combined Nomenclature.

Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) har oversikt over alle slike importtilfeller. Data fra 2011 viser at det ble importert trevarer etter EUs liste fra over 100 land. De største importvolumene er fra EU land (Tyskland, Sverige og Danmark). Det er imidlertid en stor andel som har avsenderland i Asia samt USA og Russland.

Skogdata registrerer i målesystemet i dag import for Moelven, Norske Skog og Södra Cell. Disse aktørene står for en stor andel av det rundvirket som importeres til Norge.

EUs tømmerforordning legger ikke opp til at tilsyn og kontroll av importvarer nødvendigvis må utføres når de krysser grensen.  Regelverket gjelder omsetning  av tømmer og treprodukter, men import innebærer ikke nødvendigvis omsetning.   Kontrollene av importert tømmer og treprodukter kan gjelde partier av varer så fremt de har samme opprinnelse og varekjede. Varer som er importert fra EØS-land er allerede plassert på markedet og dermed vil tilsynet av slike varer utføres i EØS-landet der varen først ble plassert på markedet. Kontrolloppgaver og oppfølging av oppfølgingsorganisasjoner vil derfor gjelde tømmer og treprodukter som har sin opprinnelse fra land utenom EØS-landene og omsettes for første gang i Norge. 

3. Gjennomføring av forordningen i norsk rett

3.1 Hjemmelsforankring (skogbruksloven §§ 8 og 22 og naturmangfoldloven §§ 26 og 75)

Gjennomføring av forordningen griper inn i privates forhold. Legalitetsprinsippet innebærer derfor krav om hjemmel i lov. Det vises til omtalen av skogbruksloven og naturmangfoldloven i pkt. 2.1 og 2.2 ovenfor. Nedenfor er de aktuelle hjemmelsbestemmelsene samt bestemmelsene om straff gjengitt.

Skogbruksloven:

§ 8. Hogst og måling

       Ved hogst skal det takast omsyn til skogen sin framtidige produksjon og forynging samstundes som det blir teke omsyn til miljøverdiane. […] 

       Om ein hogst blir planlagt eller skjer i strid med denne lova, reduserer eigedommen sitt produksjonsgrunnlag vesentleg, eller kan få uheldige verknader for miljøverdiane, kan kommunen nekte hogsten eller setje vilkår for korleis den skal gjennomførast. 

       Når ikkje anna er fastsett av departementet skal kjøpar og seljar sørgje for at alt skogsvirke som blir hogd til foredling, sal eller eksport blir målt. Departementet kan gi nærare forskrifter om registrering og oppgåveplikt i samband med slik måling.

 

§ 22. Straff

       Den som forsettleg eller aktlaust bryt eller medverkar til brot på føresegnene i §§ 6, 7, 8, 11, 12, 13, 14 eller 15, forskrifter gitt med heimel i desse paragrafane eller vedtak i medhald av desse føresegnene eller forskriftene, blir straffa med bøter eller fengsel i inntil eitt år.

       Den som forsettleg eller aktlaust bryt eller medverkar til brot på forskrifter gitt med heimel i §§ 4 tredje ledd eller 17 eller vedtak i medhald av desse forskriftene, blir straffa på same måte.

       Straff etter første og andre ledd kan berre nyttast når brotet er vesentleg.

Naturmangfoldloven:

§ 26. (handel mv.)

       For å gjennomføre konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) eller andre internasjonale forpliktelser, eller for øvrig for å bevare naturlig viltlevende arter, kan Kongen gi forskrift om inn- og utførsel, transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller døde eksemplarer eller deler av slike.

§ 75. (straff)

       Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av §§ 15 til 18, §§ 20 til 22, § 24 første ledd bokstav a og b, § 25, § 26, § 28 annet til fjerde ledd, §§ 29 til 31, §§ 34 til 39, §§ 45, 54, 55, §§ 58 til 61, § 63 annet ledd første punktum, §§ 64 til 69 eller pålegg etter § 70.

       Grov overtredelse av første ledd straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, legges særlig vekt på om den har medført eller voldt fare for betydelig skade på naturmangfoldet, om skaden på naturmangfoldet må anses uopprettelig, graden av skyld, og om overtrederen har truffet forebyggende eller avbøtende tiltak.

       Dersom en overtredelse av en eller flere av bestemmelsene som nevnt i første ledd samtidig innebærer overtredelse av andre lovers regler, gjelder naturmangfoldlovens regler om straff bare i den utstrekning tilsvarende straff ikke er hjemlet i vedkommende lov.

3.2 Gjennomføring gjennom egne henvisningsforskrifter

Forordninger skal etter EØS-avtalens artikkel 7 bokstav a «som sådan» gjøres til en del av den interne rettsordenen – dvs. ord for ord. Gjennomføring av forordninger bør derfor skje ved inkorporasjon (henvisning). Dette innebærer at forskriftstekstene som vedtas, fastsetter at vedkommende forordning - i EØS-tilpasset form - skal gjelde som forskrift, uten at selve teksten der EØS-tilpasningene er innarbeidet formelt vedtas som forskrift.

3.3 Ansvarlige myndigheter

Departementet legger til grunn en videreføring av dagens ordninger så langt det passer. Dette er også i overensstemmelse med uttalelse fra Stortingets næringskomité i henhold til Stortingets forretningsorden paragraf 13.a i november 2010 om tømmerforordningen. Det ble sendt innstilling til Miljø- og utviklingsministeren der komiteen la vekt på at Norge skal følge opp artikkel 13 nr 1 spesielt. Denne artikkelen åpner for støtte og spesiell bistand til små og middels store operatører for å lette deres oppfølging av regelverket og de administrative konsekvenser det har for denne gruppen. Komiteen påpekte at regjeringen må sørge for å påvirke utformingen av retningslinjer som Kommisjonen da skulle utarbeide for gjennomføring av regelverket, slik at det ikke legges unødvendige byrder på norsk skogbruk og at eksisterende ordninger kan nyttes i størst mulig grad.

Det vises til pkt. 2.1 som beskriver dagens ordning med virkesmåling og registrering av norskprodusert tømmer og treprodukter. Som det fremgår, har SLF som nasjonal skogmyndighet ansvaret for nasjonal forvaltning og kontroll av norskprodusert trevirke og produkter. Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet foreslår at SLF blir ansvarlig myndighet etter tømmerforordningen når det gjelder norskprodusert tømmer og treprodukter, og får ansvaret bl.a. for å rapportere til egnet EFTA-organ på norskprodusert tømmer, tilpasse systemer for å dekke dokumentasjonsbehovet, utøve kontroller og følge opp evt. mislighold. Dette vil medføre behov for noen endringer i dagens fagsystem for måleplikten (rapporter mv) ogbehov for økte ressurser til SLF.

Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF) håndhever og fører i dag tilsyn med bl.a. lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). Dette innebærer at direktoratet foretar produktkontroll hos importører, produsenter og forhandlere. Miljøverndepartementet foreslår at KLIF blir ansvarlig myndighet etter tømmerforordningen når det gjelder kontroll og tilsyn knyttet til import og omsetning av importert tømmer og treprodukter, samt kontroll av oppfølgingsorganisasjonene. Kontrollen av virksomheter  i henhold til tømmerforordningen kan bl.a. bestå av undersøkelse av virksomhetens aktsomhetssystem,  kontroll av dokumenter og registre som viser at aktsomhetssystemet fungerer, samt stikkprøvekontroll i felten. Kontrolloppgaver i f.eks. varehus og butikk som selger tømmer eller treprodukter de har importert fra land utenfor EØS-området, kan gjerne gjennomføres i samband med andre stikkprøver og kontrolloppgaver på samme type varer (f.eks byggevarer). Dette vil medføre noen nye oppgaver for KLIF, men det vil være hensiktsmessig å bruke eksisterende rutiner og databaser for å gjennomføre kontrolloppgavene. Befaringer for å gjennomføre andre kontroller kan også benyttes for å utføre kontroll av tømmer og treprodukter. Dette vil likevel medføre noe merarbeid for KLIF. Det vil være størst behov for ekstra ressurser det første året mens nye rutiner innarbeides.

Ansvarlig myndighet skal utarbeide rutiner for tilsyn og kontroll, drive informasjons- og veiledningsarbeid samt følge opp straffbare forhold. Kontroll og tilsyn skal være risikobasert og omtales nærmere i både forordningen og gjennomføringsrettsakten.  Nærmere informasjon vil være tilgjengelig i veiledningen som utarbeides av EU- kommisjonen. Kontroll og inspeksjoner vil kunne foretas f.eks. i sagbruk, varehus, butikk og gjennom skriftlig forespørsel om dokumentasjon.

Kontroll av oppfølgingsorganisasjoner er regulert i gjennomføringsrettsakten (Implementing regulation) og skal foretas med regelmessige intervaller.

Oppgavene for de ansvarlige myndighetene vil videre omfatte opplæring, herunder importveiledning, formidling av informasjon og øvrig bransjesamarbeid. Samarbeid med tollmyndighetene for å f.eks. få opplysninger (produktregisteret) om aktuelle aktører som importerer under varekodene i annekset til tømmerforordningen, er også sentralt. 

3.4 Veileder til forskriftene

Siden forordningen gjennomføres i forskrifter ved inkorporasjon (henvisning), er det etter departementenes vurdering behov for en nærmere utdyping av innholdet i forskriftene gjennom en egen veileder. Dette vil bidra til at aktørene i markedet blir bevisst på sitt ansvar, herunder de rettigheter og plikter som følger av forskriftene.

Europakommisjonens utarbeider for tiden veiledningsmateriell. Det vil være aktuelt for norske myndigheter å bygge på dette  veiledningsmaterialet.

4. Økonomiske og administrative Konsekvenser

4.1 Administrative

Som det fremgår under pkt. 3.3 ovenfor foreslås det at KLIF og SLF utnevnes som  ansvarlige myndigheter etter forordningen, KLIF for importert tømmer og treprodukter og SLF for nasjonalt produsert tømmer og treprodukter. De nye oppgavene dette medfører for direktoratene er beskrevet under pkt. 3.3.

For næringslivet vil de administrative konsekvensene være begrensede. Virksomheter som omsetter tømmer eller tømmerprodukter må etablere egne systemer for ”tilbørlig aktsomhet” i forbindelse med risikovurderingene som skal gjøres, eller knytte seg til slike systemer som tilbys av oppfølgingsorganisasjoner. Det legges imidlertid ikke opp til noen ordning med innhenting av tillatelse, løpende innberetning e.l.  Forhandlere må kunne identifisere tidligere og påfølgende omsetningsledd og oppbevare relevant dokumentasjon i minst fem år.  

4.2 Økonomiske

De ansvarlige myndighetene vil måtte utarbeide rutiner og systemer for tilsyn, kontroll, rapportering og oppfølging. Dette vil innebære kostnader i oppstartsfasen for eksempel for å justere eksisterende fagsystem og rapporteringsskjema.  Videre vil det løpende kontrollarbeidet som forordningen pålegger de ansvarlige myndighetene å gjennomføre, innebære omkostninger. Kontrollene antas å skje i første rekke gjennom stikkprøvekontroll og dokumentkontroll.  

Kostnadene for ansvarlige myndigheter vil dekkes over Miljøverndepartementets og Landbruks- og matdepartementets respektive budsjetter, innenfor departementenes gjeldende budsjettrammer

I 2008 vurderte Europakommisjonen at omkostninger for næringslivet i EU ville bli ca. 120 mill. kroner. 

5. Utkast til forskrifter

På bakgrunn av ovennevnte foreslår departementet at det vedtas forskrifter med følgende ordlyd:

Forskrift om omsetning av tømmer og treprodukter med opprinnelse i Norge

Fastsatt dato med hjemmel i lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova) §§ 8 og 22. Fremmet av Landbruksdepartementet. Jf. EØS-avtalen vedlegg II nr … (forordning (EU) nr. 995/2010 om omsetning av tømmer og tømmerprodukter innenfor EØS, forordning (EU) nr. 607/2012 og forordning (EU) nr. 363/2012)

§ 1 Formål

Formålet med forskriften er å hindre at ulovlig avvirket tømmer, eller produkter som fremstilles av slikt tømmer, omsettes i Norge og EØS-området for øvrig. 

§ 2 Virkeområde

Forskriften gjelder tømmer og treprodukter som en virksomhet omsetter  for første gang i Norge eller ved eksport til annet EØS-land, jf. vedlegg til forordning (EU) nr. 995/2010.  

§ 3 Gjennomføring av forordning (EU) nr. 995/2010 og tilhørende rettsakter

EØS-avtalen vedlegg II nr … (forordning (EU) nr. 995/2010) om omsetning av tømmer og tømmerprodukter gjelder som forskrift med de endringer og tillegg som følger av vedlegg …, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

§ 4 Ansvarlige myndigheter

Statens landbruksforvaltning er ansvarlig myndighet etter forskriften når det gjelder tømmer og treprodukter med opprinnelse i Norge.

§ 5 Klage

Vedtak truffet av Statens landbruksforvaltning etter forskriften kan påklages til Landbruks- og matdepartementet. 

§ 6 Straff

Ved overtredelse av forskriften eller vedtak fattet i medhold av den, kommer bestemmelsene om straff i lov om skogbruk til anvendelse, for så vidt overtredelsen ikke rammes av strengere straffebestemmelser. 

§ 7 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft…

Forskrift om omsetning av tømmer og treprodukter med opprinnelse utenfor Norge

Fastsatt ved kgl.res. … med hjemmel i lov 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold §§ 26 og 75. Fremmet av Miljøverndepartementet. Jf. EØS-avtalen vedlegg II nr … (forordning (EU) nr. 995/2010 om omsetning av tømmer og tømmerprodukter innenfor EØS, forordning (EU) nr. 607/2012 og forordning (EU) nr. 363/2012)

§ 1 Formål

Formålet med forskriften er å hindre at ulovlig avvirket tømmer, eller produkter som fremstilles av slikt tømmer, omsettes i Norge og EØS-området for øvrig.

§ 2 Virkeområde

Forskriften gjelder tømmer og treprodukter med opprinnelse utenfor Norge som en virksomhet omsetter på EØS-markedet for første gang, i Norge, jf. vedlegg til forordning (EU) nr. 995/2010.

§ 3 Gjennomføring av forordning (EU) nr. 995/2010 og tilhørende rettsakter

EØS-avtalen vedlegg II nr … (forordning (EU) nr. 995/2010) om omsetning av tømmer og tømmerprodukter gjelder som forskrift med de endringer og tillegg som følger av vedlegg …, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

§ 4 Ansvarlige myndigheter

Klima- og forurensningsdirektoratet er ansvarlig myndighet etter forskriften når det gjelder tømmer og treprodukter med opprinnelse utenfor Norge.

§ 5 Klage

Vedtak truffet av Klima- og forurensningsdirektoratet etter forskriften kan påklages til Miljøverndepartementet.

§ 6 Straff

Ved overtredelse av forskriften eller vedtak fattet i medhold av den, kommer bestemmelsene om straff i naturmangfoldloven til anvendelse, for så vidt overtredelsen ikke rammes av strengere straffebestemmelser.

§ 7 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft …. 

 

Med hilsen

Solveig Paulsen (e.f.)
fung. avdelingsdirektør

Lajla White
seniorrådgiver

---

• Gjennomføringsrettsakten på dansk (PDF)
• Forordningen på dansk (PDF)
• Delegert forordning på dansk (PDF)

Coop Norge

Det Norske Veritas

Direktoratet for naturforvaltning

Fellesforbundet

Finansdepartementet

Finnmarkseiendommen

FRIFO

Friluftsrådens landsforbund

FSC Norge

Fylkesmennene

Grønn Hverdag

Hovedorganisasjonen Virke

ICA

Intertec

Justis- og beredskapsdepartementet

Klima- og forurensningsdirektoratet

Landbruks- og matdepartementet

Naturvernforbundet

Nemco

Norges gruppen

Norges Skogeierforbund

Norsk Industri

Norsk Virkesmåling

Norskog

Nærings- og handelsdepartementet

Opplysningsvesenets fond

PEFC Norge

Regnskogfondet

Reitan gruppen

Sabima

Sametinget

Statens landbruksforvaltning

Statskog SF

Toll- og avgiftsdirektoratet

Treforedlingsindustriens bransjeforening

Treindustrien

Utenriksdepartementet

WWF