Forskrifter til jernbaneloven (lisensforskriften og tillatelsesforskriften)

Høringsinstanser

UTKAST TIL FORSKRIFTER TIL JERNBANELOVEN (LISENSFORSKRIFTEN OG TILLATELSESFORSKRIFTEN)

Vedlagt følger høringsnotat og utkast til forskrifter til jernbaneloven.

Gjennom forskriftene implementeres deler av EU’s Jernbanepakkke II i norsk rett. Utkast til rettsakter i Jernbanepakke II ble sendt på høring til relevante organer 10. april 2002. Vedtatte rettsakter ble publisert i EU-Tidende 30. april 2004 L nr. 164, (jf. korrigerte utgaver 21. juni 2004 L nr. 220) og finnes på http://www.eu.int/eur-lex/lex/ eller kan fås ved henvendelse til Samferdselsdepartementet.

Forslaget innebærer at gjeldende tillatelsesforskrift av 5. februar 2003 nr. 136 oppheves og erstattes med to nye forskrifter som fastsettes av Samferdselsdepartementet:

• Forskrift om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften),
• Forskrift om tillatelse til å drive sporvei, tunnelbane og forstadsbane, samt sidespor m.m. (tillatelsesforskriften).

Statens jernbanetilsyn vil sende på høring to utkast til forskrifter som skal erstatte gjeldende kravforskrift av 4. desember 2001 nr. 1334; én som vil omfatte krav til

lisensierte jernbaneselskap som skal trafikkere det nasjonale jernbanenettet og én som skal omfatte krav til sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m.

Materielle endringer

Utover det å innføre et mer brukervennlig regime gjennom egne forskrifter for henholdsvis jernbaneforetak som trafikkerer det nasjonale jernbanenettett m.m. og for sporvei, tunnelbane, m.m. er følgene sentrale materielle endringer foreslått i lisensforskriften:

• full liberalisering av godstransport,
• oppsplitting av dagens ordning om krav om tillatelse til å drive jernbanevirksomhet (som i praksis innebære krav om lisens og krav om sikkerhetssertifikat) gjennom å innføre begrepet lisens for jernbaneforetak som vil trafikkere det nasjonale jernbanenettet og som vil gjelde i hele EØS-området, og ”rendyrke” begrepet sikkerhetssertifikat som gjelder nasjonale sikkerhetskrav og som må utstedes i hvert enkelt EØS-land som et lisensiert jernbaneforetak ønsker å trafikkere. Denne oppsplitting av begrepet ”tillatelse” gjelder også for jernbaneforetak som vil drive museumsvirksomhet og lignende, og som vil trafikkere det nasjonale jernbanenettet,
• krav om sikkerhetsgodkjenning for infrastrukturforvaltere,
• kodifisering av minimumsnivået på forsikring/garanti, 4 500 G per skadetilfelle.

Departementet vil i den sammenheng påpeke at unntaket fra å ha tillatelse fra Statens jernbanetilsyn for Jernbaneverket i dagens tillatelsesforskrift § 1-3, ikke videreføres. Dette innebærer at Jernbaneverket må søke om sikkerhetsgodkjenning som infrastrukturforvalter, samtidig som at Norsk Jernbanemuseum må søke om lisens og sikkerhetssertifikat iht. forslaget i lisensforskriften.

For øvrig er innholdet i forskriftene i hovedsak en videreføring av gjeldende forskifter. Det vises i den sammenheng til nærmere omtale i det vedlagte høringsnotatet.

Eventuelle merknader til forslagene må være Samferdselsdepartementet i hende innen 22. august 2005. Vi forutsetter at den enkelte høringsinstans forelegger utkastet for sine underliggende instanser og lignende i den grad disse ikke er satt opp på adresselisten.

Med hilsen

Kopi: Statens jernbanetilsyn m/vedlegg

A. BAKGRUNN

Bakgrunnen for forslaget er implementering av deler av EUs Jernbanepakke II i norsk rett. Hele jernbanepakken omfatter følgende rettsakter:

• Direktiv 2004/49/EF om sikkerhet på fellesskapets jernbaner og om endring av rådsdirektiv 95/18/EF om lisenser til jernbaneforetak og direktiv 2001/14/EF om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet, innkreving av avgifter for bruk av jernbaneinfrastruktur og sikkerhetssertifisering (jernbanesikkerhetsdirektivet),
• Direktiv 2004/50/EF om endring av rådsdirektiv 96/48/EF om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog og rådsdirektiv 2001/16/EF om samtrafikkevnen i det transeuropeiske jernbanesystemet for konvensjonelle tog,
• Direktiv 2004/51/EF om endring av rådsdirektiv 91/440/EØF om utviklingen av fellesskapets jernbaner
• Forordning (EF) nr. 881/2004 om opprettelse av et europeisk jernbanebyrå (”byråforordning”).

Forslag til rettsakter i Jernbanepakke II ble sendt på høring til relevante organer 10. april 2002 (Jnr. 02/961 – 772.5). Med unntak av byråforordningen ble rettsaktene innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 151/2004 av 29. oktober 2004. Sikkerhetsdirektivet skal være implementert i norsk rett innen 30. april 2006,

Vedlagte forslag til lisensforskrift implementerer direktiv 2004/51/EF samt deler av direktiv 2004/49/EF (sikkerhetsdirektivet), og denne forskriften vil bli fastsatt av Samferdselsdepartementet. Direktivene skal være implementert i norsk rett hhv. 31. desember 2005 og 30. april 2006.

Samferdselsdepartementet delegerer i forskriftsutkastet til Statens jernbanetilsyn å fastsette mer detaljerte sikkerhetsregler. Statens jernbanetilsyn vil gjennom forskrifter implementere de mer detaljerte bestemmelsene i sikkerhetsdirektivet (unntatt bestemmelsene om undersøkelse av ulykker), og disse vil bli sendt på høring av tilsynet.

For øvrig planlegger Samferdselsdepartementet å sende utkast til forskrifter som implementerer direktiv 2004/50/EF (samtrafikkdirektivene) på høring i løpet av høsten 2005. Sikkerhetsdirektivets bestemmelser om undersøkelse av ulykker vil bli implementert gjennom jernbaneundersøkelsesloven, jf. Ot.prp. nr. 50 /Innst.O. nr. 82/Besl.O. nr. 73 (2004-2005) og det vil bli utarbeidet forskrifter til loven som vil bli sendt på høring.

I de forskriftsutkastene som her sendes på høring har en som nevnt i høringsbrevet rendyrket de bestemmelser og vilkår som gjelder for drift av jernbane i tradisjonell forstand og som følger av EØS-regelverket, og de bestemmelser som gjelder drift av t-baner, sporveier mv., samt private sidespor til det nasjonale jernbannettet. Dette medfører at den reguleringen som i dag følger av tillatelsesforskriften av 5. februar 2003 nr 136 blir delt i to forskrifter: lisensforskriften (som gjelder for det nasjonale jernbanenettet) og tillatelsesforskriften (som skal gjelde for frittliggende lokale og regionale jernbaner som ikke knyttet til det nasjonale jernbanenettet, samt private sidespor, terminalspor og lignende knyttet til det nasjonale jernbanenettet).

Begrunnelsen for en slik oppsplitting av regelverket er å gjøre dette mer oversiktlig og brukervennlig, særlig for de baner som ikke trafikkerer det nasjonale jernbanenettet. Videre er de krav til dokumentasjon som stilles for å kunne påvise at en oppfyller vilkårene for å få lisens, kap. 4, og sikkerhetssertifikat, kap. 5, foreslått tatt inn i de enkelte bestemmelsene i disse kapitlene i stedet for, som i dagens forskrift, å skille vilkår og dokumentasjonskrav i separate bestemmelser.

Det tas sikte på å utarbeides egne kommentarer til forskriftene.

B. Utkast til forskrift om lisens, sikkerhetssertifikat og om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, samt om sikkerhetsgodkjenning for å drive infrastruktur (lisensforskriften)

Begrepsbruken i denne forskriften er foreslått tilpasset EØS-regelverkets språkbruk på jernbanesektoren. Dette innebærer bl.a. at begrepet lisens og sikkerhetssertifikat erstatter begrepet tillatelse til å drive trafikkvirksomhet. Begrepet jernbaneinfrastruktur/infrastruktur erstatter begrepet kjørevei Videre er begrepet trafikkvirksomhet/ virksomhet erstattet begrepet jernbaneforetak i tråd med begrepsbruken i EØS-regelverket.

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Kapitlet har stort sett tilsvarende oppbygging som dagens tillatelsesforskrift kapittel 1, med den forskjell at forskriften kun gjelder det nasjonale jernbanenettet.

Etter dagens forskrift kreves det tillatelse for å drive jernbanevirksomhet. Det er ikke skilt mellom tillatelse (dvs. lisens og sikkerhetssertifikat) som gjelder det nasjonale jernbanenettet og de tillatelsene som gjelder for t-baner, trikker mv. I utkastet til lisensforskrift foreslås det nå å rendyrke kravene til lisens og sikkerhetssertifikat (som i dag omfattes av begrepet tillatelse) for å tydeliggjøre de krav som følger av EØS-regelverket.

Til § 1-1 Virkeområde

Bestemmelsen presiserer hvilke tillatelser og godkjenninger som kreves, samt klargjør at lisens og sikkerhetssertifikat omfatter trafikkvirksomhet på det nasjonale jernbanenettet inkludert tilknyttede spor.

Det legges opp til at kravene til lisens og sikkerhetssertifikat skal gjelde uavhengig av hvilken trafikkvirksomhet som skal drives på jernbanenettet.

Departementet foreslår ikke å videreføre en særskilt søknadsprosedyre for jernbanevirksomhet av museumspreget art m.v. som vil trafikkere det nasjonale jernbannettet, jf. dagens tillatelsesforskrift § 5-5. Slike virksomheter må også i dag oppfylle de krav til sikkerhet mv. som gjelder for ordinære foretak som trafikkerer på det nasjonale jernbanenettet Det anses derfor ikke urimelig at disse følger den samme søknadsprosedyre som for ordinær trafikkvirksomhet. Det forutsettes at alle jernbaneforetak må oppfylle de til enhver tid gjeldende bestemmelser som fastsettes i eller i medhold av jernbaneloven.

Til § 1-2 Forutsetning for trafikkering

Bestemmelsen er tatt inn for å klargjøre for brukerne hva som kreves for å kunne trafikkere det nasjonale jernbanenettet. Det må være åpnet for den type transport det ønskes å drive med, jf. tilgangsbestemmelsene i kapittel 2 i forskriften. For å utføre transporten må jernbaneforetak både ha lisens i henhold til kapittel 4 og sikkerhetssertifikat etter kapittel 5 i forskriften. Når et jernbaneforetak har lisens og sikkerhetssertifikat, må det i tillegg søke og få tildelt ruteleie fra infrastrukturforvalter. Vilkårene m.v. for å få tildelt ruteleie er regulert i egen forskrift (fordelingsforskriften).

Til § 1-4 Definisjoner

Definisjonen av ” det nasjonale jernbanenettet” er foreslått knytter til den infrastruktur som Jernbaneverket forvalter. Bakgrunnen er at det kun er én infrastrukturforvalter på det nasjonale jernbanenettet, og det synes derfor lite hensiktsmessig å ha et eget vedlegg om dette, slik som i dagens forskrift. Private spor herunder terminalspor, som forvaltes av Jernbaneverket på vegne av staten i den hensikt å kunne stille dem til rådighet for alle som trafikkerer det nasjonale jernbanenettet, anses å inngå i det nasjonale jernbanenettet. Andre private spor knyttet til statens jernbanenett omfattes ikke av definisjonen, men dette er ikke til hinder for at Jernbaneverket eventuelt gjennom avtaler påtar seg å drive disse. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at det i fremtiden kan bli flere infrastrukturforvaltere av det nasjonale jernbanenettet, se § 3-2 annet ledd.

Kapittel 2 Tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet

Kapitlet er stort sett en videreføring av tillatelsesforskriften kapittel 2.

Til § 2-1 Jernbaneforetak som har tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet

Bestemmelsen regulerer hvilke foretak som har tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, og som ikke må søke særskilt om tilgang.

Nytt i forhold til gjeldende forskrift at det foreslås åpnet for all godstransport på hele jernbanenettet fra forskriftens ikrafttredelse, dvs. 1. januar 2006. Dette vil innebære at også foretak i EØS-området med lisens fra vedkommende medlemsstat eller Sveits og norsk sikkerhetssertifikat, kan utføre godstransport på nettet, det være seg kombinerte transporter, internasjonale transporter eller nasjonale transporter. Dette medfører at vi i Norge går lenger enn kravet i EØS-avtalen som fastsetter at det skal åpnes for alle typer godstransport først fra 1. januar 2007.

Når det gjelder dagens tilgangsrett for NSB AS med datterselskap, foreslås denne retten nå å begrenes kun til NSB AS, da det ikke lenger er begrensinger i hvem som kan utføre godstransport på nettet, og det for øvrig i utgangspunktet ikke er åpnet for andre å drive persontransport på nettet enn NSB AS, med unntak av de tilfeller som fremgår av denne paragrafen.

Videre er det foreslått en bestemmelse om at dersom det gis særretter i forbindelse med avtale om persontransporttjenester med det offentlige, kan departementet begrense tilgangsretten tilsvarende for NSB, som i dag er det eneste foretaket som har en generell rett til å utføre alle typer persontransport på hele nettet. Flytoget har kun en begrenset rett til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet, fastsatt av departementet, og vil derfor ikke berøres av eventuell særrett på strekninger hvor det er inngått avtale om persontransporttjenester.

Departementet legger opp til at de som i dag har tillatelse til å drive ”chartertrafikk” eller museumsvirksomhet på nettet ikke skal berøres av en slik særrett, så lenge denne trafikken ikke kommer i konflikt eller i konkurranse med den rutegående trafikken på strekningen. Det forutsettes at slik trafikk vil være sesong- og ad hoc preget, og således vil omfatte transport i et begrenset omfang. For øvrig er begrepet chartertrafikk ikke benyttet i forskriften, og departementet ønsker heller ikke å videreføre dette begrepet ved innvilgelse av tilgang til jernbanenettet, da det heller bør legges vekt på å beskrive hva som eventuelt tillates utført av transport, se merknad til § 2-2.

Til § 2-2 Jernbaneforetak som kan søke departementet om tilgang til å trafikkere det nasjonale jernbanenettet

Det er ikke foreslått å videreføre begrepet ”hobbypreget trafikkvirksomhet” i forskriftsutkastet. Departementet foreslår i stedet å åpne for at foretak som vil drive museumsvirksomhet eller annen persontransport med et begrenset omfang, kan søke departementet om tilgang til jernbanenettet. Her vil de transporter som i dag har gått inn under ”charterbegrepet” eventuelt fanges opp. Det er ikke aktuelt å gi tilgang til å drive rutepreget virksomhet som kommer i konkurranse med statens jernbanetrafikkselskap (NSB og Flytoget) og jernbaneforetak som blir tildelt avtale med det offentlige om persontransporttjenester. Det vil her kun være aktuelt å gi tilgang for mer ad hoc preget virksomhet som er begrenset i omfang, for eksempel lukkede turer for å demonstrere en type materiell e.l. Dersom den virksomhet det søkes om antas å komme i konflikt med annen trafikk, kan dette være et argument for ikke å gi tilgang. Departementet anser at det må legges vesentlig vekt på uttalelser fra det eller eventuelt de foretak som har en rett til å drive persontransport på nettet etter § 2-1. Det presiseres at tilgangen etter § 2-2 er en unntaksregel, idet utgangspunktet er at det ikke er åpnet å drive nasjonal persontransport på jernbanenettet, utover den som utføres av statens jernbanetrafikkselskap.

Til 2-3 Tilgang til havne- og terminalspor som er knyttet til det nasjonale jernbanenettet

Nytt i forhold til dagens forskrift er at det er inntatt en henvisning til terminalspor som en klargjøring at det også kan gis tilgang til slike. Terminalspor som Jernbaneverket disponerer, omfattes ikke av denne bestemmelsen, da disse allerede er en del av det nasjonale jernbanenettet. Det er eventuelle private havne- og terminalspor som er åpne for mer enn en sluttkunde som omfattes av bestemmelsen. Selve tillatelsen for private til å drive sidespor, herunder terminal- og havnespor som er knyttet til det nasjonale jernbanenettet, foreslås regulert i den nye tillatelsesforskriften

Kapittel 3 Særskilte krav til jernbaneforetak og infrastrukturforvalter

Kapitlet viderefører krav i gjeldende tillatelsesforskrift.

Kapittel 4 Krav om lisens for jernbaneforetak

Kapitlet omhandler kravene til lisens og omfatter de vilkår som fremgår av lisensdirektivet 95/18/EF med de endringer som er inntatt i artikkel 29 i jernbanesikkerhetsdirektivet. I kravet til lisens ligger som tidligere kravene til vandel, økonomisk evne og farlig dyktighet.

Lisensen er gyldig i hele EØS-området og Sveits. Lisens fra annen EØS-stat eller Sveits gjelder også i Norge med de begrensinger som følger av tilgangsbestemmelsene, jf. kapittel 2.

Til § 4-6 Forsikring/garanti

Det foreslås å fastsette et minimumsbeløp for dekning av erstatningsansvar. Minimumsbeløpet er knyttet til folketrygdens grunnbeløp (G) og anses å være i samsvar med den praksis tilsynet har lagt opp til når det gjelder forsikringsdekning. Det er ikke ønskelig å endre denne praksisen på det nåværende tidspunkt da det foregår et arbeid innenfor EU for å harmonisere forsikringsnivået. Det legges opp til en minimumsdekning på 4500 G per skadetilfelle. Denne dekningen ligger på omtrent samme nivå som i Sverige og Danmark. Dersom det i dag finnes jernbaneforetak som ikke oppfyller minimumskravet, forutsettes det at dette kravet oppfylles innen en nærmere angitt frist, jf. § 9-1 annet ledd. Det gjøres for øvrig oppmerksom på at dette er et minimumsbeløp, og det enkelte jernbaneforetak må selv vurdere behovet ytterligere dekning hensett til den virksomhet det driver.

Til § 4-9 Suspensjon og tilbakekall av lisens

I forhold til gjeldende forskrift er det særskilt tatt inn at lisens kan suspenderes, i tråd med ordlyden lisensdirektivet. Med suspensjon menes en midlertidig oppheving av lisensen. Tilsynet vil kunne sette en frist for å oppfylle kravene til lisensen. Oversittes fristen vil tilsynet normalt måtte tilbakekalle lisensen. For øvrig må det være opp til tilsynet å vurdere om hvorvidt det vil benytte muligheten for å suspendere en lisens i stedet for å tilbakekalle den, bl.a. ut fra alvorlighetsgraden av bruddet på vilkårene.

Kapittel 5 Krav om sikkerhetssertifikat for jernbaneforetak

Bestemmelsene om krav om sikkerhetssertifikat er foreslått justert i henhold til bestemmelsene i jernbanesikkerhetsdirektivet. Mens det etter dagens forskrift kun er utenlandske selskaper som må ha sikkerhetssertifikat etter tillatelsesforskriften, (idet kravene til sikkerhetssertifikat ligger i tillatelsen som er gitt norske foretak), må etter forskriftsutkastet alle jernbaneforetak ha et sikkerhetssertifikat fra Statens jernbanetilsyn, tilpasset den virksomhet de skal drive. Foretak fra andre EØS-stater må ha den nettspesifikke delen av sikkerhetssertifikat, se merknaden til § 5-1.

Til § 5-1 Krav om sikkerhetssertifikat

Formålet med sikkerhetssertifikatet er å bevise at jernbaneforetaket har utarbeidet et eget sikkerhetsstyringssystem og oppfyller kravene fastsatt i eller i medhold av jernbaneloven (herunder TSI-er og andre relevante bestemmelser i EØS-regelverket samt nasjonale sikkerhetsregler).

Sikkerhetssertifikatet er delt i to deler, en generell del og en nettspesifikk del. Den generelle delen utstedes av den EØS-staten som har utstedt lisensen til jernbaneforetaket, og omfatter en bekreftelse på at jernbaneforetaket har et sikkerhetsstyringssystem som oppfyller kravene i sikkerhetsdirektivet. Den generelle delen av sikkerhetssertifikatet gjelder i hele EØS-området og Sveits for tilsvarende jernbanevirksomhet. Den nettspesifikke delen av sikkerhetssertifikatet utstedes av den EØS-staten der jernbaneforetaket ønsker å drive virksomhet. Denne delen av sikkerhetssertifikatet er en bekreftelse på at jernbaneforetaket oppfyller de spesielle krav som gjelder for det enkelte jernbanenettet. For å få utstedt den nettspesifikke delen av sikkerhetssertifikatet, må jernbaneforetaket oppfylle de nasjonale sikkerhetsreglene som er fastsatt i eller med hjemmel i jernbaneloven.

Til § 5-3 Forsikring

Bestemmelsen er tatt inn for å sikre at jernbaneforetak som har lisens utstedt fra en annen EØS-stat eller Sveits har minst den samme forsikringsdekning som de nasjonale jernbaneforetakene.

Kapittel 6 Sikkerhetsgodkjenning av infrastrukturforvalter

Bestemmelsene om godkjenning av infrastrukturforvalter er ny og følger av jernbanesikkerhetsdirektivet.

Til § 6-1 Krav om sikkerhetsgodkjenning

Sikkerhetsgodkjenningen omfatter drift og vedlikehold av infrastruktur. Også nødvendig fremføring av rullende materiell vil være omfattet av sikkerhetsgodkjenningen, herunder egentransport. Dersom infrastrukturforvalter benytter underleverandører, må styringssystemet ta høyde for dette slik at sikkerhetsstyringen sikres, dersom ikke underleverandøren selv har lisens og sikkerhetssertifikat.

Det vil kun være Jernbaneverket som må ha sikkerhetsgodkjenning etter forskriften, da det ikke finnes andre infrastrukturforvaltere av det nasjonale jernbanenettet i dag. Det foreslås at Jernbaneverket må søke og inneha sikkerhetsgodkjenning senest innen 1. januar 2007, jf. forskriften § 9-1.

Til § 6-2 Vilkår for sikkerhetsgodkjenning

Det følger av jernbanesikkerhetsdirektivet at infrastrukturforvalter må ha et sikkerhetsstyringssystem og kunne oppfylle spesifikke krav til vedlikehold og drift m.v. av infrastrukturen, inkludert trafikkstyrings- og signalsystemet.

Til § 6-4 Fornyelse og endring av sikkerhetsgodkjenning

Infrastrukturforvalter må søke om fornyelse av sikkerhetsgodkjenningen hvert femte år, og skal også varsle tilsynet omgående om endringer av infrastrukturen m.v. Tilsynet kan kreve revisjon av sikkerhetsgodkjenningen etter vesentlige endringer av krav fastsatt i eller medhold av jernbaneloven.

Kapittel 7 Tilsyn og kontroll m.v.

Kapitlet viderefører bestemmelser som i dag finnes i tillatelsesforskriften.

Administrative bestemmelser

Bestemmelsene her retter seg til myndighetene, og ikke til jernbaneforetakene og infrastrukturforvalter. Innholdet er egentlig ikke forskriftsstoff, men er tatt inn som en huskeliste for myndighetene i forbindelse med forvaltning av forskriften.

Overgangsbestemmelser og ikrafttredelse

Til § 9-1 Overgangsbestemmelser

Forskriftens krav om lisens og sikkerhetssertifikat skal gjelde fra 1. januar 2006, dvs. fra ikrafttredelsen av forskriften, jf. § 9-2.

De jernbaneforetak som har tillatelse og som anses å ha lisens i dag, tilfredsstiller kravene til lisens og sikkerhetssertifikat også etter den nye forskriften. Statens jernbanetilsyn bør derfor kunne utstede lisens og sikkerhetssertifikat uten at foretaket må søke på nytt. Eventuelle nye krav som følger av forskriften må oppfylles innen 1. mai 2006, jf § 9-2 annet ledd.

De få virksomheter som har fått utstedt tillatelse for museumspreget virksomhet eller lignende og som i dag eventuelt ikke tilfredsstiller kravet til lisens og sikkerhetssertifikat, må også oppfylle kravene innen 1. mai 2006.

Videre må museumstogkjøring i regi av Norsk jernbanemuseum (og som er en del av Jernbaneverket), ha lisens og sikkerhetssertifikat for denne kjøringen innen 1. mai 2006, og det må søkes tilsynet om dette.

Jernbaneverket som har vært unntatt fra kravet om tillatelse etter gjeldende forskift for å drive infrastrukturforvaltning, må søke tilsynet om sikkerhetsgodkjenning. Kravet om sikkerhetsgodkjenning må være oppfylt innen 1. januar 2007.

C. utkast til forskrift om tillatelse til å drive sporvei, tunnelbane og forstadsbane, samt sidespor m.m. (tillatelsesforskriften)

Forskriften gjelder for jernbanevirksomhet som ikke må oppfylle EØS-regelverkets krav om lisens og sikkerhetssertifikat. Forskriften gjelder også for sidespor, terminalspor og lignende knyttet til det nasjonale jernbanenettet. Kravene som stilles til sporveier og tunnelbaner m.v. er imidlertid stort sett de samme som i dag, men ikke like omfattende, og forskriften blir derfor også enklere i oppbyggingen.

1. Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Bestemmelsene her er stort sett en videreføring og en tilpasning til at virkeområdet for forskriften er blitt innsnevret.

Til § 1-1 Virkeområde

Det fastslås at forskriften omfatter tillatelse til å drive sporvei, tunnelbane og forstadsbane og museumsbane og lignende som ikke er knyttet til det nasjonale jernbanenettet.

Departementet har også valgt å regulere sidespor, havnespor, terminalspor og lignende som er knyttet til det nasjonale jernbanenettet, etter denne forskriften. Bakgrunnen for dette er at slike private spor er av en mindre kompleks art, og kravene som stilles må kunne tilpasses dette. I den grad Jernbaneverket etablerer sidespor og lignende til jernbanenettet, reguleres dette etter lisensforskriften (jf. sikkerhetsgodkjenningen for infrastrukturforvalter).

2. Kapittel 2 Særskilte krav til trafikkvirksomhet

Til § 2-1 Særskilte krav til trafikkvirksomhet

Bestemmelsen viderefører de krav til transportvilkår og godkjenning av tilleggsavgift som gjelder for sporveier og tunnelbaner i dag. Det presiseres at kravene gjelder kun for den som driver nasjonal rutegående persontransport. Dette medfører bl.a. at museumsbaner ikke faller inn under bestemmelsen.

3. Kapittel 3 Krav om tillatelse til å drive jernbanevirksomhet

Bestemmelsene er en videreføring av de krav som gjelder i dag, men er forenklet i forhold til gjeldende bestemmelser. Kravene gjelder både for drift av kjørevei, trafikkstyrings og trafikkvirksomhet. Departementet antar at det i hovedsak vil være integrerte selskaper som søker om tillatelse etter denne forskriften, men det er ikke til hinder for at det kan gis tillatelser til ulike rettsubjekt til å drive forskjellige deler av virksomheten.

Til § 3-8 Unntak

Det er foreslått en egen bestemmelse om at Statens jernbanetilsyn kan gjøre unntak og tilpasse kravene til den virksomhet som skal drives. Dette er en sikkerhetsventil i tilfelle de kravene som stilles i kapitlet, ikke er hensiktsmessig å stille for enkelte typer virksomheter.

4. Kapittel 4 Administrative bestemmelser m.m.

Bestemmelsene viderefører de bestemmer som gjelder i dag.

5. Kapittel 5 Avsluttende bestemmelser

Det foreslås at forskriften trer i kraft fra 1. januar 2006. Da kravene kun er en videreføring av gjeldende rett, er det ikke behov for å fastsette overgangsordninger.

D. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

For Statens jernbanetilsyn vil de foreslåtte forskriftene innebære økte kostnader. På bakgrunn av at godstransport liberaliseres antas det at flere operatører, både innenlandske og utenlandske, vil trafikkere det nasjonale jernbanenettet. Dette innebærer utstedelse av flere lisenser og sikkerhetssertifikater, flere aktører å føre tilsyn med m.v. Det er imidlertid vanskelig å anslå det økte ressursbehovet nærmere.

Det stilles i forskriftene krav til at jernbaneforetak må ha en forsikring som minimum må ha en dekning på 4500 G (folketrygdens grunnbeløp) pr. skadetilfelle. I utgangspunktet er dette i hovedsak en kodifisering av dagens ordning, og antas å ha begrensede økonomiske konsekvenser. For noen få jernbaneforetak kan denne kodifisering imidlertid innebære noe økte kostnader. Da forsikringspremien som skal betales til forsikringsselskapene vil avhenge av jernbanevirksomhetens art og omfang, antas de økonomiske konsekvensene også for disse foretak å være av begrenset omfang.

Jernbaneverket er i dag unntatt fra å søke Statens jernbanetilsyn om tillatelse til å drive jernbanevirksomhet etter tillatelsesforskriften, men skal for øvrig følge de bestemmelser som er fastsatt i eller i medhold av jernbaneloven, herunder innhente godkjenninger og være underlagt tilsyn og kontroll fra Statens jernbanetilsyn. På denne bakgrunn antas imidlertid de administrative og økonomiske konsekvensene for Jernbaneverket inkludert Norsk jernbanemuseum, å være marginale.