G-16/2011 – Ikrafttredelse – endring i utlendingsforskriften § 8-3 (familiegjenforening for barn av antatte ofre for menneskehandel)

1. Innledning

Justis- og politidepartementet 2.11.2011 gjort endring i forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) § 8-3. Endringen trer i kraft 1.2.2012.

Endringen innebærer at det i utlendingsforskriften skilles mellom barn som søker fra hjemlandet eller fra annet oppholdsland og barn som oppholder seg i Norge. Endringen innebærer at barn som oppholder seg i Norge kan innvilges oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-3 tredje ledd.

Endringen ble, sammen med enkelte andre forslag til endringer i utlendingsloven og -forskriften, sendt på høring i brev fra justisdepartementet av 8. juli 2011.

2. Bakgrunn

Et økende antall antatte ofre for menneskehandel med begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 8-3 har med seg eller får barn i Norge. Ved innvilgelse av refleksjonsperiode, jf. utlendingsforskriften § 8-3 første ledd, stilles det ikke krav om dokumentert eller sannsynliggjort identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-12. Det er tilstrekkelig at søkeren antas å være et offer for menneskehandel og er innstilt på å motta hjelp. Refleksjonsperioden er på inntil seks måneder. Ny oppholdstillatelse kan gis for ett år av gangen i forbindelse med straffesak, jf. utlendingsforskriften § 8-3 annet ledd.

Begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 8-3 danner i utgangspunktet ikke grunnlag for familieinnvandring. Mindreårige barn kan, på ellers vanlige vilkår, gis familieinnvandring, jf. utlendingsforskriften § 9-6 tredje ledd, jf. utlendingsloven §§ 49 og 42. Dette innebærer at det i utgangspunktet stilles krav om at barnets identitet skal være dokumentert og at det foreligger bekreftelse vedrørende foreldreansvaret. Disse vilkårene vil kunne være vanskelig å fylle for barn som oppholder seg i Norge. Det er videre et vilkår for oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 9-6 tredje ledd at det anses å være en alvorlig fare for barnets sikkerhet i hjemlandet og at det ikke er mulig for barnet å få beskyttelse der.

Hensynet til rask oppfølging av antatte ofre for menneskehandel, refleksjonsperiodens korte varighet og barnets beste tilsier at rett til oppholdstillatelse for barn som oppholder seg i Norge avklares samtidig med og på samme vilkår som barnets forelder.

3. Nærmere om endringen

Endringen innebærer at det skilles mellom barn som oppholder seg i Norge, og barn som ikke oppholder seg i Norge, bl.a. ved at det ikke skal foretas en vurdering av barnets beskyttelsesbehov i forbindelse med søknad om begrenset opphold fra barn som befinner seg i Norge.

Endringen innebærer videre at det kan gjøres unntak fra kravet til dokumentert eller sannsynliggjort identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-6. Dette er særlig aktuelt dersom det er gjort slikt unntak i forelderens sak.

Endringen innebærer også at uttalelse fra forelder som ikke oppholder seg i Norge kan utelates, jf. utlendingsforskriften § 8-6. Hensynet til den andre forelderen er et viktig moment ved vurderingen av om slik uttalelse kan utelates. Krav om samtykke ved delt foreldreansvar skal forhindre barnebortføring. Norge er videre forpliktet etter barnekonvensjonen til å sikre at barn kan opprettholde kontakt med begge foreldre. Refleksjonsperiodens midlertidige og begrensede omfang reduserer konsekvensene av at barnet kan befinne seg i Norge uten den andre forelderens samtykke, men oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 8-3 annet ledd kan strekke seg over flere år. Behovet for kontroll øker i takt med lengden på oppholdet i Norge.

De samme hensyn som i asylsaker med barn som søker beskyttelse med kun én forelder, gjør seg i stor grad gjeldende i saker om familieinnvandring hvor barnets forelder er et antatt offer for menneskehandel. I vedlegg 8 til rundskriv om ikrafttredelse av ny utlendingslov og ny utlendingsforskrift (A-63/2009) fremgår følgende:

"Problemstillingen er mer kompleks i asylsaker hvor forvaltningen anser at barnet fyller vilkårene for en selvstendig oppholdstillatelse i medhold av lovens § 38 ut fra en vurdering av ”sterke menneskelige hensyn” eller ”særlig tilknytning til riket”. I slike tilfeller vil det være langt mer problematisk å operere med et utgangspunkt om at barn skal nektes oppholdstillatelse og pålegges retur, utelukkende fordi det mangler et samtykke fra den gjenværende forelderen. Et like strengt krav om at samtykke skal foreligge som i saker om familieinnvandring, kan lett komme i strid med prinsippet i barnekonvensjonen om at ”barnets beste” skal være et grunnleggende hensyn."

Selv om det tidligere er gjort unntak fra kravet til dokumentert identitet og/eller samtykke fra annen forelder, kan utlendingsmyndighetene kreve dokumentasjon eller samtykke ved vurdering av ny tillatelse etter utlendingsforskriften § 8-3 annet ledd eller ved fornyelse.

Tillatelsen til barnet gis med de samme begrensninger som i forelderens tillatelse. Tilsvarende som for forelderens søknad, kan det gjøres unntak fra kravet om at oppholdstillatelse må være gitt før innreise, jf. utlendingsforskriften § 10-1 fjerde ledd.

 

Med hilsen

Sissil M. Pettersen (e.f.)
ekspedisjonssjef

                                                                                             Nina E. D. Mørk
                                                                                             avdelingsdirektør

Vedlegg: Endringsforskrift

Kopi m/ vedlegg:

Politidirektoratet v/ KOM
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Arbeidsdepartementet