GI-06/2017 Opprettelse av et ressursutvalg for konvertittsaker

1.             Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet viser til departementets alminnelige instruksjonsadgang, samt lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.) § 76 annet ledd, som endret ved lov 20. november 2015 nr. 94.

Formålet med instruksen her er å styrke saksbehandlingen i Utlendingsnemnda (UNE) ytterligere i saker om beskyttelse (asyl) hvor det er spørsmål om en anført konvertering kan anses troverdig.

Gjennom instruksen bes UNE om å opprette et ressursutvalg for konvertittsaker. Ressurspersonene i utvalget kan involveres i spesielt vanskelige saker som angår troverdigheten av en asylsøkers konvertering, og hvor nemndleder/nemndmedlemmer har behov for faktainformasjon vedrørende konverteringen. Bruk av ordningen vil ikke bli en rettighet for den enkelte søker; utvalget er ment å være en ressurs for beslutningstakerne i UNE, hvilket vil være med på å styrke saksbehandlingen.

2.             Virkeområde

Departementet ønsker å teste ut ordningen ved at det opprettes et ressursutvalg for én bestemt sakstype, konvertittsaker, i et ettårig prøveprosjekt, for å se om dette gir en mer hensiktsmessig organisering av saksbehandlingen. (Det tas forbehold om at departementets instruksjonsmyndighet overfor UNE videreføres utover 1. januar 2018.) Deretter vil departementet evaluere ordningen og ev. vurdere videreføring.

Instruksen får kun anvendelse i saker som skal behandles i nemnd- eller stornemndmøte med personlig fremmøte etter utl. § 78 sjette ledd, jf. utlendingsforskriften (utlf.) § 16-9 første ledd bokstav a, hvor klageren har anført konvertering som asylgrunnlag og hvor det sentrale tvilsspørsmålet i saken er om den anførte konverteringen er reell. Instruksen gjelder både ved behandling av klagesaker og omgjøringsanmodninger.

Instruksen gjelder etter dette ikke i saker som skal behandles i nemnd- eller stornemndmøte etter utlf. § 16-9 første ledd bokstav a, men hvor det er anført andre grunnlag for beskyttelse enn konvertering eller i saker hvor det er anført konvertering, men hvor det sentrale tvilsspørsmålet er et annet enn om konverteringen er reell.

Instruksen gjelder heller ikke i saker som skal behandles i nemnd- eller stornemnd-møte med personlig fremmøte etter utl. § 78 sjette ledd, jf. utlf. § 16-9 første ledd bokstav b til d.

3.             Bakgrunn

Departementet besluttet i 2016 å gjennomføre flere tiltak for å styrke saksbehandlingen i utlendingssaker hvor spørsmålet om en anført konvertering er reell står sentralt.

Saksbehandlingen i UNE er i utgangspunktet skriftlig. En sak behandles i UNE etter én av fire ulike avgjørelsesformer (enten i/av):

• nemndmøte (hvor saken avgjøres av en nemndleder og to nemndmedlemmer), jf. utl. § 78 første ledd,
• stornemndmøte (hvor saken avgjøres av tre nemndledere og fire nemndmedlemmer), jf. utl. § 78 annet ledd,
• nemndleder etter forberedelse av sekretariatet dersom saken ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, jf. utl. § 78 tredje ledd første punktum, eller
• sekretariatet etter delegasjon dersom saken ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, jf. utl. § 78 tredje ledd annet punktum.

UNE bestemmer selv hvilken avgjørelsesform som skal benyttes i den enkelte sak, jf. utl. § 78 femte ledd. Nemndleder treffer beslutningen når ikke annet fremgår av lov, forskrift eller generelle retningslinjer, jf. utlf. § 16-7.

Dersom en sak behandles i nemnd- eller stornemndmøte, er hovedregelen at klageren skal få møte personlig og uttale seg når det er gitt avslag på søknad om beskyttelse og det ikke er gitt tillatelse etter utl. § 38, jf. utlf. § 16-12 annet ledd.

Det følger av utl. § 78 sjette ledd fjerde punktum at «[o]gså andre kan gis adgang til å møte og avgi uttalelse» (vår utheving). Det følger videre av utlf. § 16-13 annet ledd at nemndleder kan gi andre personer adgang til å møte «[f]or å få saken så godt opplyst som mulig» (vår utheving).

4.             Nærmere om instruksens innhold

Sammensetning av ressursutvalget
Utvalget skal bestå av ressurspersoner med særlig kunnskap om konverteringsspørsmål innenfor en eller flere trosretninger/livssyn. UNE får i oppdrag å invitere ulike samfunn og organisasjoner til å foreslå personer til utvalget. Som et utgangspunkt bør Den norske kirke, Pinsebevegelsen, Den katolske kirke, Metodistkirken, Frikirken, Misjonssambandet og Åpne Dører inviteres til å foreslå personer til utvalget. UNE står fritt til å invitere andre trossamfunn/organisasjoner til å fremme forslag, basert på UNEs saksportefølje og hvilke trosretninger mv. det anses behov for å ha særlig kunnskap om i utvalget. Utover føringene gitt i instruksen her overlater departementet til UNE å bestemme den praktiske organiseringen av ordningen.

Bruk av personer fra ressursutvalget
Det er opp til nemndleder i den enkelte sak å beslutte om en person fra utvalget skal delta i nemndmøtet. Ved vurderingen legges det vekt på i hvilken grad deltakelse antas å være nødvendig av hensyn til sakens opplysning.

Krav til personer i ressursutvalget
Personen fra ressursutvalget som møter i et nemndmøte skal tilfredsstille forvaltningslovens regler om habilitet. Vedkommende har plikt til å melde fra om forhold som kan være egnet til å svekke tilliten til dennes upartiskhet. Nemndleder avgjør om det ev. foreligger inhabilitetsgrunner som tilsier at han/hun ikke kan delta. Personene skal undertegne taushetserklæring, og de skal gjøres oppmerksom på at overtredelse av taushetsplikten kan straffes etter straffeloven § 209. Personen som møter i nemndmøtet skal foreholdes plikten til å forklare seg sannferdig og straffansvaret knyttet til det, jf. straffeloven § 221 første ledd bokstav d.

Personen kan før nemndmøtet få en generell redegjørelse for hva saken gjelder og aktuelle problemstillinger, dersom nemndlederen anser det nødvendig og forsvarlig ut fra hensynet til ivaretakelse av forvaltningens taushetsplikt. Vedkommende kan bare få innsyn i taushetsbelagte opplysninger i saken i den grad parten samtykker i det.

Ressurspersonens rolle
I nemndmøte kan personen uttale seg om generelle religiøse og teologifaglige spørsmål, f.eks. relevant generell kunnskap om frafall fra tro, konverteringsprosesser eller om tros- og stiftelsesgrunnlaget til bestemte trossamfunn. Vedkommende bør henvise til en bred kilde- og erfaringsbasert kunnskap om disse emnene, og slik bidra med informasjon som kan ha betydning for nemndas vurdering av saken. Personen har en objektiv rolle og skal ikke uttale seg om hvorvidt klagerens forklaring anses troverdig, eller om det er forsvarlig å returnere klageren til hjemlandet. Nemnda avgjør ved fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.

Normalt bør personen bare være tilstede under sin egen forklaring. Dersom det er nødvendig for å sikre sakens opplysning, kan nemndleder i særlige tilfeller beslutte at personen kan være til stede under større deler av nemndmøtet, så fremt parten samtykker i dette. Vedkommende skal forlate møtet senest samtidig med klageren. Nemnda, klageren/fullmektigen og saksbehandler kan stille spørsmål til personen. I den grad det er nødvendig av hensyn til personens redegjørelse, kan han/hun gis adgang til å stille spørsmål til klageren. Nemndlederen kan be personen kommentere nye opplysninger om forhold som er kommet frem i nemndmøtet, og som anses å være innenfor vedkommendes kompetanseområde.

Godtgjørelse
Personene kompenseres i henhold til de regler som gjelder for nemndmedlemmer. Utenlandsreiser dekkes ikke.

5.             Instruks

UNE bes opprette et ressursutvalg for konvertittsaker. Utvalget skal bestå av personer foreslått av aktuelle trossamfunn/livssynsorganisasjoner. Personen må tilfredsstille forvaltningslovens regler om habilitet og overholde taushetsplikten.

I saker der det sentrale tvilsspørsmålet er om den anførte konverteringen er reell, og det er besluttet at saken skal behandles i nemnd- eller stornemndmøte med personlig fremmøte, kan nemndlederen i den enkelte sak beslutte hvorvidt en person skal delta i nemndmøtet. Nemndlederen legger vekt på i hvilken grad personens deltakelse antas å være nødvendig av hensyn til sakens opplysning.

I nemndmøtet skal personen uttale seg om generelle religiøse og teologifaglige spørsmål. Personen skal ha en objektiv rolle og skal ikke uttale seg om hvorvidt klagerens forklaring anses troverdig, eller om det er forsvarlig å returnere klageren til hjemlandet. Nemnda avgjør ved fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Normalt bør personen bare være tilstede under sin egen forklaring. 

6.             Ikrafttredelse

Instruksen trer i kraft straks. Ressursutvalget må senest være opprettet innen fem måneder fra instruksens ikrafttredelse. Instruksen er gyldig i ett år fra ressursutvalgets opprettelse, med forbehold om at Stortinget viderefører departementets instruksjonsmyndighet overfor UNE. 

7.             Rapportering

UNE informerer departementet når ressursutvalget er opprettet. UNE inntar en statusrapport om ressursutvalget i sin årsrapport for 2017. Deretter skal UNE rapportere på effekten av ordningen og gi en vurdering av hvorvidt ordningen bør videreføres ett år etter at ordningen er opprettet.

 

Med hilsen

 
Terje Sjeggestad e.f.
ekspedisjonssjef
                                                                                  Nina E. D. Mørk
                                                                                  avdelingsdirektør