GI-07/2018 – Behandling av søknader om familieetablering/-gjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, jf. niende ledd

1. Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet viser til departementets alminnelige instruksjonsadgang samt lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.) § 76 annet ledd.

I instruksen her gis det nærmere føringer for når søknad om familieetablering og familiegjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften (utlf.) § 10-2 tredje ledd skal avslås på formelt grunnlag, jf. niende ledd.

2. Bakgrunn

Forskriftens § 10-2 regulerer fremgangsmåten ved søknad om oppholdstillatelse. Etter bestemmelsens tredje ledd skal søkere som oppholder seg utenfor riket fremme søknad «gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene». I øvrige tilfeller beslutter Utenriksdepartementet, etter innspill fra Utlendingsdirektoratet, hva som rett søknadssted.

Dersom søknaden ikke er fremsatt i samsvar med fremgangsmåten som følger av utlf. § 10-2 tredje ledd, kan søknaden avslås på formelt grunnlag, jf. utlf. § 10-2 niende ledd. Dette innebærer i så fall at vedtaksmyndigheten ikke tar stilling til sakens realitet.

Det følger av utlf. § 10-2 syvende ledd at UDI «i enkelttilfeller og for grupper av søkere» kan samtykke i at søknaden fremmes på annen måte. Det er en forutsetning av «sterke rimelighetsgrunner tilsier det».

Det er UDI som fatter vedtak om avslag på bakgrunn av at søknaden ikke er fremsatt for rett utenriksstasjon.

Praksis i UDI har så langt vært at søknader i mindre grad avslås på formelt grunnlag når disse er fremmet i strid med utlf. § 10-2 tredje ledd, og at «sterke rimelighetsgrunner» i § 10-2 syvende ledd tolkes relativt vidt. Etter departementets vurdering er dette uheldig. Dersom søkerne selv kan velge hvor de vil fremme sine søknader, vil det føre til en uforutsigbar arbeidssituasjon for utenriksstasjonene og det blir svært vanskelig å vurdere de ulike stasjonenes ressursbehov. Dette vil igjen kunne medføre lang ventetid ved enkelte utenriksstasjoner, og at personer som har økonomiske ressurser til å søke i andre land går foran i køen. Det kan også være uheldig for sakens opplysning at søknaden fremmes gjennom en utenriksstasjon som ikke har nødvendig kunnskap om lokale forhold i søkerens hjemland. For eksempel vil dette kunne påvirke muligheten for kontroll med fremlagte dokumenter, noe som igjen kan få stor betydning for utfallet av søknaden.

3. Instruks

Utgangspunktet og hovedregelen er at søknader om oppholdstillatelse som ikke er fremmet gjennom rett utenriksstasjon, jf. utlf. § 10-2 tredje ledd, avslås på formelt grunnlag, jf. utlf. § 10-2 niende ledd.

Også fremsettelse for tjenesteyter (VFS) i et land som er underlagt den utenriksstasjon som er ansvarlig i medhold av utlf. § 10-2 tredje ledd (jf. knutepunktorganiseringen) skal i denne sammenheng anses som «rett utenriksstasjon». Og motsatt; fremsettelse for VFS som hører til en annen knutepunktstasjon enn den ansvarlige er å anse som levert til «feil utenriksstasjon».

For søknader om familieetablering og -gjenforening skal det være høy terskel for å ta en søknad som er fremsatt for feil utenriksstasjon til realitetsbehandling. Det kan imidlertid tenkes noen helt spesielle omstendigheter som likevel kan tilsi at søknaden tas til realitetsbehandling, jf. utlf. § 10-2 syvende ledd.

Et særlig tungtveiende forhold er om søkeren i eller på vei til landet der rett utenriksstasjon ligger, risikerer forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, som for eksempel retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff.

Bevisbyrden skal her tilligge søkeren, og anførsler knyttet til risiko for forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter må underbygges av landkunnskap og/eller andre faktiske forhold, eksempelvis knyttet til om familiemedlem(mer) med oppholdstillatelse i Norge har fått beskyttelse (asyl).

Anførsler knyttet til praktiske hindringer som gjør det umulig for søkeren å reise til rett utenriksstasjon kan tillegges vekt dersom hindringene dokumenteres av søkeren (for eksempel gjennom avslag på søknad om utreisetillatelse, reisedokument osv.) og/eller understøttes av entydig landkunnskap. Det er ikke tilstrekkelig at reisen vil være utfordrende, tidkrevende eller kostbar. Dersom de praktiske hindringene er selvforskyldt, skal dette ikke medføre at søknaden tas til realitetsbehandling.

Et annet forhold som kan tillegges vekt, er om det foreligger alvorlige helseproblemer hos søkeren som gjør det uforsvarlig å kreve at søkeren reiser til en annen utenriksstasjon. Det er søkeren som har bevisbyrden for at slike helseproblemer foreligger, og forholdet må dokumenteres.

Lang ventetid for innlevering eller intervju ved ansvarlig utenriksstasjon er ikke forhold som skal føre til realitetsbehandling av søknaden.

Selv om det foreligger særlige forhold som tilsier at søkeren bør kunne fremme søknad på annet sted enn rett utenriksstasjon, vil det kunne være andre omstendigheter som likevel tilsier at søknaden ikke tas til realitetsbehandling. Eksempler her kan være at søkeren ikke vil få utreisetillatelse fra landet vedkommende befinner seg i, at søknaden ikke blir godt nok opplyst ved den aktuelle utenriksstasjonen eller at det ikke kan tas intervju eller avlegges DNA-prøve ved utenriksstasjonen.

Vurderingen av om en søknad skal avslås uten realitetsbehandling skal prioriteres og som hovedregel gjøres innen tre måneder etter at søknaden er kommet inn til UDI.

Når søknaden avslås uten realitetsbehandling skal innbetalt søknadsgebyr ikke tilbakebetales. At søkeren selv mener at det foreligger et unntakstilfelle som nevnt over, skal ikke tillegges vekt i denne vurderingen dersom UDI mener det er grunnlag for å avslå søknaden på formelt grunnlag.

 

Med hilsen

Nina E. D. Mørk e.f.
avdelingsdirektør
                                                                                Heidi Bonvik
                                                                                seniorrådgiver