GI-31/2010 Instruks om oppholdstillatelse til vitner i sak om menneskehandel mv.

Utlendingsdirektoratet Politidirektoratet
Nr.	Vår ref.	Dato
GI-31/2010	201006995	08.12.2010

 

 

1. Innledning

Justis- og politidepartementet viser til lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 76 annet ledd, som innebærer at departementet har anledning til å instruere Utlendingsdirektoratet (UDI) om generelle spørsmål vedrørende lovtolking, skjønnsutøvelse og prioritering av saker.

 

Instruksen gjelder anvendelsen av utlendingsforskriften § 8-4 om oppholdstillatelse til vitner i sak om menneskehandel. Formålet med å innvilge oppholdstillatelse til vitner i slike saker, er å legge til rette for at de som er ofre for menneskehandel skal tørre å bistå politiet i straffeforfølging av bakmennene, uten frykt for represalier.

 

Fram til 1. januar 2010, ble adgangen til å innvilge oppholdstillatelse til utlendinger som har vitnet i straffesak om menneskehandel, vurdert etter utlendingsloven 1988 § 8 annet ledd om oppholdstillatelse på grunn av "sterke menneskelige hensyn". Nærmere retningslinjer var gitt av departementet i instruks AI-2008-064.

 

2. Saksprosessen

Dersom en utlending som har avgitt vitneforklaring i sak om menneskehandel mv. ønsker asyl i Norge, fremmes søknad om asyl overfor politiet. I de tilfellene utlendingen har trukket en tidligere søknad om asyl i forbindelse med søknad om refleksjonsperiode eller midlertidig oppholdstillatelse, skal søknaden om asyl gjenopptas når utlendingen på ny søker om beskyttelse etter å ha avgitt vitneforklaring i retten.

Politiet forbereder saken og videresender den til UDI for avgjørelse. Sammen med søknaden skal det foreligge en uttalelse fra politiet (herunder påtalemyndigheten) som redegjør for søkerens vitneforklaring og saksforholdet, eventuelt gjennom kopi av dom. I den grad politiets arbeid med saken gir grunnlag for det, skal uttalelsen også inneholde en vurdering av om det som følge av vitneforklaringen er en risiko for overgrep i hjemlandet eller det landet hvor utlendingen har oppholdstillatelse. Under samme forutsetninger skal politiet også gi en vurdering av muligheten for beskyttelse fra det aktuelle landets myndigheter.

3. Om når det skal gis oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 8-4

Hovedbestemmelsen om opphold for vitner, står nå i utlendingsforskriften § 8-4 første ledd, og viderefører det som var hovedinnholdet i tidligere instruks AI 2008-064. Bestemmelsen fastsetter i hvilke tilfeller det skal innvilges oppholdstillatelse til vitner, og lyder:
            "En utlending som søker beskyttelse etter å ha avgitt vitneforklaring som fornærmet i en rettssak hvor det er tatt ut tiltale etter straffeloven § 224 (menneskehandel), skal innvilges oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, med mindre
a) utlendingen fyller vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28, eller
b) særlige grunner taler mot at tillatelse gis."

Et eksempel på en "særlig grunn" som kan tale mot at opphold innvilges, er at utlendingen har avgitt falsk forklaring.

For øvrig bemerkes det at dersom utlendingen etter å ha avgitt vitneforklaring gjenopptar kontakten med det kriminelle miljøet bak menneskehandelen, vil dette kunne være en bristende forutsetning for tillatelsen som gir grunnlag for tilbakekall eller avslag på fornyet eller permanent oppholdstillatelse.

 

4. Om når det kan gis opphold etter utlendingsforskriften § 8-4

I utlendingsforskriften § 8-4 annet ledd, er det nå åpnet for at det også i andre tilfeller enn de som er nevnt i første ledd, "kan" innvilges oppholdstillatelse. Bestemmelsen i § 8-4 annet ledd lyder:

"Selv om vilkårene for oppholdstillatelse etter første ledd ikke er oppfylt, kan det innvilges oppholdstillatelse til utlending som har avgitt vitneforklaring for retten eller for politiet i en sak etter straffeloven § 224 (menneskehandel) eller § 202 første ledd (hallikvirksomhet), dersom det er grunn til å anse at utlendingen på grunn av sin forklaring befinner seg i en like vanskelig situasjon som slik utlending som nevnt i første ledd."

 

Bestemmelsen i § 8-4 første ledd er basert på en presumsjon om at det å avgi vitneforklaring som fornærmet i en sak om menneskehandel vil innebære en betydelig belastning for fornærmede og eventuelt dennes familie, og gjør at vedkommende vil føle seg utsatt ved retur til hjemlandet selv om vilkårene for internasjonal beskyttelse ikke kan anses oppfylt. Dersom et vitne, som ikke er omfattet av bestemmelsens første ledd, etter en skjønnsmessig vurdering må anses å være i en tilsvarende situasjon, kan vedkommende innvilges oppholdstillatelse. 

 

Bestemmelsen innebærer for det første at det kan gjøres unntak fra kravet etter første ledd om at utlendingen må ha avgitt vitneforklaring "i en rettssak". (Dette var det åpning for også etter tidligere instruks AI-2008-064). I visse tilfeller kan det være tilstrekkelig at utlendingen har avgitt vitneforklaring for politiet. Dette kan blant annet være aktuelt i følgende situasjoner:

• Politiet og påtalemyndigheten har i sin håndtering av saken bygd på forklaringer fra flere vitner, men har ikke behov for at alle vitnene forklarer seg for retten. De som har forklart seg for politiet uten å bli innkalt som vitner i rettssaken, vil også kunne oppleve en svært belastende situasjon.
• Saken er overført til straffeforfølging i utlandet, og det legges til grunn at den eller de som har avgitt forklaring til politiet i Norge ikke vil bli tilstrekkelig ivaretatt i landet saken overføres til. I hvilken grad det skal tillegges avgjørende vekt om saken er tatt opp til aktiv straffeforfølgning i mottakerlandet mv., må avgjøres etter en konkret vurdering.
• Utlendingen har avgitt forklaring for politiet, men føres ikke som vitne i retten og saken blir eventuelt henlagt fordi det er overhengende fare for at noen involverte i saken vil bli utsatt for alvorlige represalier. Det samme gjelder dersom saken henlegges fordi påtalemyndighetene mener at en iretteføring vil innebære overhengende fare for represalier mot vitnets familie, og forholdene i hjemlandet ikke gjør det mulig å gi tilfredsstillende beskyttelse der.
• Grunnen til at det ikke avholdes rettssak er at gjerningsmannen unndrar seg straffeforfølgning.

For det andre innebærer bestemmelsen at det i visse tilfeller kan innvilges opphold selv om tiltale ikke er tatt ut etter straffeloven § 224 ("menneskehandel"), men etter § 202 første ledd ("hallikvirksomhet"). Dette er nytt i forhold til det som gjaldt før 1. januar 2010. Bestemmelsen tar høyde for at situasjonen i visse saker kan være slik at det bør innvilges opphold for en eller flere av de som har vitnet, selv om tiltale bare er tatt ut etter straffeloven § 202. Et relevant moment kan her blant annet være om fornærmede antas å være et offer for menneskehandel, selv om politiet pga. bevisets stilling eller lignende, ikke har tatt ut tiltale etter straffeloven § 224. Det kan også være strategiske grunner eller hensynet til å verne om vitnets integritet og sikkerhet, som er årsaken til at det ikke tas ut tiltale etter straffeloven § 224. Et moment kan også være om det i tillegg er tatt ut tiltale etter straffeloven § 60a (organisert kriminalitet). Slik tiltale kan tilsi at offeret er i en særlig sårbar situasjon, men heller ikke dette bør nødvendigvis være avgjørende.

 

For det tredje åpner bestemmelsen for at det kan innvilges opphold selv om vitnet ikke selv er fornærmet i den saken vedkommende vitner i. Det kan forekomme at et sentralt vitne, som ikke selv er fornærmet i saken, vil havne i en svært vanskelig situasjon på grunn av sitt vitnemål.

 

5. Andre vilkår

Verken etter bestemmelsen i § 8-4 første ledd eller § 8-4 annet ledd, er det et vilkår at den som søkeren har vitnet mot, faktisk blir domfelt. Det er heller ikke noe vilkår for å innvilge opphold at det foreligger en rettskraftig avgjørelse.

Adgangen til å avslå en asylsøknad under henvisning til Dublin II-forordningen, skal ikke anvendes overfor en utlending som har avgitt vitneforklaring i sak om menneskehandel.

Dersom asylsøknaden ikke avgjøres innen 15 måneder fordi man avventer prosessen i en slik straffesak som omhandlet i instruksen, skal det som utgangspunkt ikke gis oppholdstillatelse etter forskriftens § 8-2 på det grunnlag at saken ikke har blitt avgjort innen 15 måneder, jf. § 8-2 tredje ledd.

Det understrekes at det alltid må foretas en konkret vurdering etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn i lovens § 38 dersom søkeren ikke innvilges oppholdstillatelse i medhold av § 8-4.

 

6. Innholdet i tillatelsen

Tillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring, med mindre det skal gis en begrenset tillatelse på grunn av tvil om identiteten, jf. § 8-4 tredje ledd, jf. § 8-12. Tillatelsen gis for tre år, men dersom hensynet til fortsatt identitetskontroll eller andre særlig grunner tilsier det, kan tillatelse gis for ett år eller kortere, jf. § 10-13.  Tillatelsen kan fornyes. For øvrig gjelder de alminnelige reglene om tilbakekall av tillatelsen, jf. lovens § 63.

 

 

Med hilsen

 

 

Birgitte Ege (e.f.)
avdelingsdirektør

                                                                            Kenneth Adale Baklund        
                                                                            fagdirektør

 

Kopi:
Utlendingsnemnda
Arbeidsdepartementet
Riksadvokaten