Regjeringen merker seg at planen er basert på en omfattende og grundig prosess, der både privat og offentlig sektor er involvert, og hvor ikke minst kommunene har deltatt med utstrakt medvirkning. Det legges derfor til grunn at planen gir et dekkende uttrykk for Nord - Trøndelagssamfunnets ønsker og prioriteringer for den aktuelle planperioden.

Regjeringen ønsker også å gi honnør til den tverrsektorielle tilnærmingen som er valgt for planen, hvor en søker å oppnå et strategisk overordnet grep fremfor en oppsplittet sektorfokusering.

Generelt legger planen stor vekt på rammebetingelser, viktige utfordringer og utviklingstrekk både nasjonalt og internasjonalt, som man finner lite tilfredsstillende og dels også foreslår endret. Dette gjelder bl.a. flere bestemmelser i plan- og bygningsloven samt nasjonal rovdyrpolitikk.

Planen gir en særdeles grundig og god beskrivelse av utviklingstrender av betydning for Nord-Trøndelag.

I planens strategiske del er det for hvert innsatsområde gjort noen veivalg med tilhørende tiltakspunkter. Metodisk synes dette som en logisk og god struktur.

Areal/plan-, miljø- og forvaltningspolitikk

I fylkesplanen for Nord-Trøndelag lanseres forslaget om å gi fylkesplanen direkte rettsvirkning for arealpolitikken. I utgangspunktet kan dette kun skje gjennom en lovendring, eller som et begrenset forsøk etter forsøksloven. Som kjent er dagens plan- og bygningslov gjenstand for en revidering gjennom det pågående arbeidet i planlovutvalget. Utvalget har nylig presentert sin første delinnstilling. I lys av dette arbeidet ser Regjeringen det som ønskelig å gjøre konkrete erfaringer i mindre målestokk med hjemmel i forsøksloven. Forslaget fra Nord-Trøndelag vil bli nærmere vurdert i lys av dette.

I fylkesplanen reises spørsmålet om praktiseringen av vernet for 100 meters-beltet langs sjøen. Med utgangspunkt i helhetlige planleggingsprosesser ønsker fylket å vurdere mer fleksible løsninger i forhold til å etablere fritidsbebyggelse i denne sonen.

Regjeringen viser her til plan og bygningsloven §17-2, der det er innført et generelt byggeforbud langs sjøen, og hvor Regjeringen ønsker et sterkere vern av 100-meters-beltet langs sjøen. Håndhevingen av denne paragrafen ble innskjerpet av Miljøverndepartementet i et eget brev av 11.11.99 til kyst- og fylkeskommuner.

Kravet om innskjerping av plan- og dispensasjonspraksis i 100-metersbeltet er basert på at strandsonen ikke noe sted skal bygges ned på en måte som undergraver nasjonale miljømål. Planlegging og dispensasjonspraksis må vurderes ut fra de stedlige forhold og den faktiske situasjon for friluftsliv, naturverdier, landskap og kulturmiljø i den enkelte region. Det er også viktig at det legges til rette for prosesser som ivaretar fiskeri- og havbruksnæringens behov for areal i kystsonen. Fortetting kan være fornuftig, men forutsetter bevaring av god grønnstruktur lokalt. Behovet for gode planer gjelder like mye der det er sammenhengende utmarksnatur langs kysten, slik at ikke tilfeldig utbygging ”punkterer” strandsonen på en uheldig måte. Kystsoneanalysen vil kunne være et godt redskap for å komme fram til gode løsninger.

Regjeringen merker seg også at fylkesplanen legger opp til en differensiert politikk for spredt utbygging basert på oppdaterte arealplaner og den enkelte kommunes målsetninger. Regjeringen ser behovet for å øke bolysten i flere områder gjennom bl.a. en mer differensiert politikk i forhold til valg av utbyggingsstruktur. Loven åpner allerede for dette i LNF - områder, men det bør knyttes bestemmelser og betingelser til en eventuell bygging på slike arealer. Hovedreglen er likevel at utbygging i hovedsak bør skje i byggeområder.

Regjeringen understreker også viktigheten av at man ved lokalisering av tiltak tar hensyn til de inngrepsfrie områdene. Retningslinjer for arealpolitikken i fylket bør bygge opp under dette prinsippet. For øvrig vises det til at Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om biologisk mangfold våren 2001.

Langsiktige virkninger av en omfattende spredt utbyggingspolitikk vil kunne være vanskelig å overskue gjennom enkeltsaksbehandling, men kan best vurderes gjennom helhetlig planlegging innenfor rammen av kommuneplanen. Spredt utbygging kan eksempelvis ha langsiktige negative virkninger for kulturlandskapet, samtidig som et spredt utbyggingsmønster vil føre med seg økte kostnader knyttet til infrastruktur og samfunnsdrift.

I fylkesplanens pkt.4.2.7 kobles spørsmålet om fordelingen av spredt boligbygging til bruken av temakart. I den sammenheng viser Regjeringen til konklusjonene i brev fra Miljøverndepartementet til fylkesmannen i Nord-Trøndelag av 30. mai 2000.

Nord-Trøndelag fylkeskommune har utarbeidet regionale retningslinjer for lokalisering av varehandel, med utgangspunkt i gjeldende nasjonale retningslinjer. Regjeringen ser positivt på det arbeidet som fylket har lagt ned i retningslinjene og mener at de kan legges til grunn for behandling av søknader og planer etter plan- og bygningsloven. Av hensyn til forutsigbarhet for næringslivet og behovet for ensartet praktisering, bør det foretas følgende konkretiseringer av retningslinjene:

• Sentrumsavgrensningen i tettstedene på nivå 1 og 2 bør kartfestes, og områder i utkanten av sentrum hvor det kan tillates lokalisering av forretninger som etter en grundig analyse ikke kan rommes i sentrum, bør vises. Slike områder bør ligge i nær tilknytning til sentrum.
• De regionale handelsomlandene på tettstedsnivå 1 og 2 bør defineres nærmere og avgrenses slik at de i mindre grad overlapper hverandre. Handelsomland som strekker seg over fylkesgrensen, forutsettes drøftet med nabofylkene.

Fylkesplanen er ikke juridisk bindende, men vil være grunnlag for innsigelse til de kommunale arealplanene. I forhold til nye planer vil derfor rikspolitisk bestemmelse kunne oppheves ved godkjennelse av fylkesplanen, fordi godkjent plan viderefører arealpolitikken som er nedfelt i RPB.

Kommune- og reguleringsplaner som er vedtatt før RPB trådte i kraft, vil kunne hjemle lokaliseringer som er i strid med fylkesplanen. Disse planene vil kunne gjennomføres dersom RPB oppheves, noe som vil være uheldig i forhold til den regionale styringen.

På bakgrunn av denne situasjonen, vil rikspolitisk bestemmelse fortsatt gjelde inntil 1.2.2004 eller fram til kommunene har innarbeidet fylkesplanens retningslinjer i sine kommunale arealplaner.

I praksis innebærer dette at planer og enkelttiltak som er i overensstemmelse med fylkes­planen, vil kunne tillates. Tiltak i tråd med eldre planer som åpner for kjøpesenter­etableringer i strid med fylkesplan, vil ikke kunne gis samtykke.

Regjeringen vil også bemerke at plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvens­utredning vil gjelde for tiltak omfattet av bestemmelsene uavhengig av om de er i tråd med fylkesplanen.

I fylkesplanen er det fremmet forslag om at en revidert plan- og bygningslov må kunne nyttes over et større virkeområde enn hva tilfellet er i dag, f.eks. i planprosesser knyttet til naturressursforvaltningen. Siktemålet er å gi kommunene en mulighet til bl.a. å styre snøscooterkjøring med grunnlag i helhetlige planprosesser, for eksempel gjennom en differensiert soneinndeling.
Kommunenes mulighet til å styre snøscooterkjøring med grunnlag i helhetlige planprosesser, for eksempel gjennom en differensiert sonering, er problemstillinger som det arbeides med sentralt; bl.a. gjennom Direktoratet for naturforvaltnings forsøksprosjekt og i planlovutvalget. Formålet med forsøksordningen er å prøve ut det å knytte reglene i motorferdselloven til planprosessene i plan- og bygningsloven for å få en mer demokratisk og effektiv behandling av motorferdselsaker.

Forvaltningen av fiskeri- og havbruksnæringen skal styres ut fra hva som gagner på landsbasis, noe som er fastslått i den nasjonale fiskeripolitikken. Utnyttelsen av ressursene er regulert av ulike faglover, slik som Saltvannsfiskeloven og Oppdrettsloven. Dette legger begrensninger på hva kommunale og fylkeskommunale planer kan fastlegge retningslinjer for, og forutsetter også et godt samarbeid med fagmyndighetene ved utarbeidingen av planene.

I fylkesplanen argumenteres det for et plankonsept som differensierer plankravene etter behov, der både interkommunale planer og innholdet/kravet til selve planen bør vurderes. Etter Regjeringens vurdering er det pr i dag fullt mulig for fylkeskommunen å inngå et nært samarbeid med relevante kommuner, for å utvikle tverrsektorielle og interkommunale planer.

Innenfor det helhetlige og forebyggende perspektivet hører også sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn med. Planleggingen må ha som siktemål å utforme trygge og robuste lokalsamfunn, som ikke utsetter mennesker, materiell eller miljø for unødige farer. Kommunene må derfor utarbeide en oversikt over lokale risiko- og sårbarhetsforhold. Ved å integrere risiko og sårbarhet i planleggingen kan kommunene forhindre at fareområder (flomområder, rasområder m.v.) blir regulert f.eks. til boligformål. Det er bare gjennom kartlegging av risikoforhold det er mulig å ta tilstrekkelig hensyn til slike forhold i planleggingsprosessen. I dette arbeidet bør kommunene mobilisere til et bredt tverrfaglig samarbeid, der også frivillige organisasjoner, næringslivet og lokalbefolkningen for øvrig trekkes med.

Regjeringen støtter fylkeskommunen sitt ønske om at kommunene prioriterer arbeidet med kommuneplanens arealdel for sjøområder. Kommunene skal gjennom dette arbeidet sikre utvikling for fiskeri- og havbruksnæringen.

Fylket fremmer et forslag om at verneplanprosesser i større grad må kunne gjennomføres innenfor rammen av plan- og bygningsloven, og at forvaltningen av verneområder i større grad må kunne foretas lokalt.
Arbeidet med vern etter naturvernloven følger lovens § 18. Det er lagt opp til at det skal kunne gjennomføres parallelle planleggingsprosesser mellom naturvernloven og plan - og bygningsloven der dette er hensiktsmessig, jf. rundskriv T 3/99 fra Miljøverndepartementet. Regjeringen ser det som ønskelig at denne muligheten benyttes oftere enn det som så langt har vært tilfelle.

I forhold til lokal forvaltning av verneområder er det allerede åpninger for dette i dag, men det er basert på frivillighet. Arbeidet med å overføre forvaltningsansvaret for verneområder, til de kommunene som ønsker det, er planlagt videreført.

Med hensyn til verneplanen for Verdal-Snåsa-Lierne vil spørsmålet om lokal forankring bli avklart gjennom verneplanprosessen. Forholdet til mineralforekomstene i Snåsa og Lierne vil også bli avklart gjennom verneplanprosessen.

I spørsmål om etableringen av minikraftverk i varig vernede vassdrag, vises det til ”lov om vassdrag og grunnvann” av 24. november 2000 nr 82 som trådte i kraft 1.januar 2001. Vi viser her til vannressurslovens kapittel 5 ”vernede vassdrag”, § 34 hvor det slås fast at ingen må foreta kraftutbygging i strid med Stortingets vedtak om vern av vassdrag. Det følger av proposisjonen at grensen for konsesjonsplikt er lavere i vernede vassdrag enn i andre tilfelle. Likevel kan det under helt bestemte betingelser etableres minikraftverk i vernede vassdrag dersom ikke dette berører verneverdiene. Alle planer om kraftutbyggingstiltak, uansett størrelse, både i vernede og andre vassdrag skal meldes til vassdragsmyndighetene.

Regjeringen merker seg fylkesplanens innspill med hensyn til dagens rovdyrpolitikk. Stortinget foretok i 1997 en full gjennomgang av rovviltforvaltningen, jf. St.meld. nr 35 (1996-97). Stortinget la til grunn at det skal sikres levedyktige bestander av alle de fire store rovdyrartene i Norge, samtidig som vi skal ha et aktivt jordbruk med mulighet til å utnytte beiteressursene i utmarka. Regjeringen har et omfattende oppfølgingsarbeid i gang på feltet, bl.a. pågår forsøk med regionale rovviltnemnder, som vil bli evaluert.

Vedrørende rovviltforvaltning for øvrig, mener Regjeringen at forsøksordningen med lokalpolitiske rovdyrorgan bør videreføres og videreutvikles. Det er imidlertid vesentlig at en slik regional forvaltning forholder seg til hovedlinjene i den nasjonale rovdyrpolitikken fra den omtalte stortingsmeldingen.

Nord-Trøndelag har siden 1994 vært berørt av et av kjerneområdene for bjørn. Det tas sikte på å opprettholde kjerneområdet i tida framover.

Næringspolitikk

Den regionale dimensjonen i næringspolitikken skal videreutvikles. Målsettingen er at næringslivet i regionene skal bidra til den samlede verdiskapingen på grunnlag av de forutsetninger og muligheter de enkelte regionene har. Den regionale tilnærmingen skal forankres i hva som er mest hensiktsmessig og effektivt og som støtter opp under de næringspolitiske målene. Det vurderes ikke å være hensiktsmessig å regionalisere de landsdekkende næringspolitiske virkemidlene.

Hovedmål i regjeringens næringspolitikk er å legge til rette for økt verdiskaping og konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter ved å utnytte de mulighetene som ligger i markedet. Det bør skje gjennom målrettet offentlig innsats, blant annet knyttet til tilrettelegging for kompetanseutvikling, nyskaping og entreprenørskap med videre. Regjeringen ser det derfor som avgjørende at tilretteleggingen for næringsutvikling på regionalt nivå er godt forankret i næringslivets utfordringer og muligheter.

Regjeringen er opptatt av at næringslivet blir trukket aktivt med i arbeidet med fylkesplanleggingen. Dette er særlig viktig i forbindelse med prioriteringene av de konkrete strategiene og innsatsområdene i planen. En slik medvirkning er nødvendig for at innsatsen skal være målrettet og effektiv. Innen arbeidet med næringsutvikling må næringslivets utfordring og reelle utviklingsmuligheter være styrende for den offentlige innsatsen.

Regjeringen er opptatt av at den videre regionale innsatsen innen næringsutvikling bidrar til å legge til rette for en høy verdiskaping og at innsatsen er rettet mot å utvikle konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter. Det er derfor viktig at ressursene som disponeres til dette formålet, kanaliseres til de innsatsområder som gir høyest vekst og verdiskaping.

I St.meld. nr. 15 (1999-2000) Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer, foretas en bred gjennomgang av næringenes utfordringer. Den offentlige innsatsen skal legge til rette for økt lønnsomhet og god markedstilpasning i reiselivsnæringene. Satsing på markedstilpasset produkt- og reisemålsutvikling, behov for større konsentrasjon av offentlig innsats og en ekstrainnsats for internasjonal profilering og markedsføring av Norge og norske reiselivsbedrifter – Norgesportal – er sentrale elementer i den offentlige innsatsen fremover.

På tross av landbrukets sentrale stilling i fylket er planen lite konkret i forhold til verdiskapnings- og sysselsettingspotensiale, og det er i liten grad foretatt strategiske valg med tilhørende prioriteringer mht. landbruket i et nærings- og utviklingsperspektiv.

Det pekes i planen på at de næringsrettede virkemidlene innenfor landbruket bør innrettes mot kunnskapsoppbygging og forbedret omstillingsevne. Bygdeutviklingsmidlene er innrettet slik at de fanger opp disse behovene. I tillegg har Regjeringen foreslått å etablere et verdiskapningsprogram og et kompetanseutviklingsprogram for landbruket neste år. På bakgrunn av dette bør en planmessig utfordring være å legg til rette for at de ulike næringsutøvere best mulig benytter seg av eksisterende/ planlagte ordninger og tiltak Et konkret eksempel kan være å øke antallet og bedre kvaliteten på søknader knyttet til slike tiltak.

Regjeringen merker seg at fylkeskommunen vil bidra til å stimulere utmarksnæringa som distriktsnæring. Dette er positivt da det trolig ligger et stort verdiskapningspotensiale i en slik satsing. Utmarksprosjekter kan imidlertid i noen tilfelle være til ulempe for reindriften i samme område. Med bakgrunn i det ansvar offentlige organer har etter Grunnloven og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, er det en forutsetning at reindriftsforvaltningen i Nord-Trøndelag deltar i de prosesser som iverksettes.

I den nye fylkesplanen diskuteres bl.a. ulike problem innenfor havbruksnæringen, samt hvordan en skal legge til rette for videre utvikling av næringen.

I spørsmålet om ”hvilende” konsesjoner, er Regjeringen enig i at disse kan virke hemmende for utviklingen. Det arbeides fra sentralt hold for å komme frem til en løsning for bedre å kunne overvåke hvilke konsesjoner som er i drift til enhver tid.

Infrastrukturpolitikk

Med hensyn til framtidige utfordringer og muligheter innenfor IT-sektoren, har Regjeringen som målsetting, at det utvikles en infrastruktur for informasjons- og kommunikasjonsteknologi som ivaretar framtidige løsninger som gir god dekning i alle fylker, herunder at høyhastighetsnett og bredbåndsteknologi fortsatt bygges ut også i distriktene.

Fylket signaliserer behovet for en klarere rollefordeling samt endrede ramme-betingelser for kollektivtransporten. I tilknytning til de samferdselspolitiske spørsmål som fylkesplanen bringer opp, vil Regjeringen på et generelt grunnlag vise til Nasjonal transportplan 2002-2011, som ble behandlet i Stortinget februar 2001..

Fylkeskommunen har også en generell målsetting om å få flyttet godstransport fra vei til jernbane og båt der dette er mulig. Regjeringen ser dette som positivt. I denne sammenheng spiller også havnetilbudet en viktig rolle. Regjeringen ser det derfor som positivt at det for flere havner i Nord-Trøndelag er startet arbeider med sikte på etablering av interkommunalt samarbeid. Dette vil kunne åpne for en god utnyttelse av de samlede havneressursene innen samarbeidsområdet. Det gjelder både arealer, infrastruktur og kompetanse, samtidig som det vil gi en større finansiell styrke for etableringen av gode tilbud for transportbrukerne.

Det er også viktig at sjøtransportens behov, herunder sikre leder med god framkommelighet og ankringsområder, ivaretas i kystkommunenes arbeid med kommuneplanens arealdel for sjøområder.

Når det gjelder bruken av årsdøgntrafikk (ÅDT) som planleggingskriterium på veisektoren, er ikke dette et selvstendig planleggingskriterium på veisektoren, men inngår sammen med mange andre faktorer i det faglige grunnlaget for prioritering av ressursene til veiformål.

Kulturpolitikk

Til spørsmålet om sterkere delegering av ansvar for de statlige virkemidler på kulturområdet til det lokale og regionale nivå har Regjeringen følgende kommentar:

St. meld. nr. 22 (1999-2000) ”Kjelder til kunnskap og oppleving” varsler drøftinger mellom staten og fylkene om museumssektoren, der både struktur- og ansvarsspørsmål vil måtte vurderes. Regjeringen vil påbegynne denne dialogen i 2001. På bibliotek - feltet er det i statsbudsjettet for 2001 allerede iverksatt en desentralisering, ved at det tidligere øremerkede statlige tilskudd til mobil bibliotektjeneste og biblioteklokaler er foreslått innlemmet i inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner.

For øvrig vil vi anta at det kan bli aktuelt å drøfte enkelte andre ansvarsspørsmål som et ledd i arbeidet med fornyelsesprogrammet og oppfølging av utredningen vedrørende oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.

Energipolitikk

Fylkesplanen utfordrer gjeldende norsk energipolitikk ved å foreslå at den må innrettes slik at energiressursene aktivt kan nyttes for å sikre og utvikle kraftkrevende industri i distriktene og et industrikraftregime som åpner for å bruke tilgang til kraft som lokaliseringsvirkemiddel. I dette spørsmålet viser Regjeringen til St. Prp nr 52 (1998-99) som omfatter ordningen med nye myndighetsbestemte kontrakter og leieavtaler til deler av industrien. Det presiseres at avtaler på myndighetsbestemte vilkår må innordnes EØS-avtalen, og at avtalens statsstøtteregler tilsier at ordningen må baseres på markedsverdier.

I spørsmålet om å åpne for at gass skal kunne brukes innenlands til produksjon av kraft og varme for industrielle formål, legger Regjeringen Innst. S. Nr. 122 (1999-2000) til grunn for den mer konkrete utformingen av politikken.

Helsepolitikk

Fylkesplanen signaliserer et ønske om færre øremerkede tilskudd til helsesektoren for å kunne ta mer hensyn til de lokale behov for helse- og sosialtjenester, samt lokale politiske prioriteringer. Planen retter også fokus på behovet for å balansere de fordeler som mer markedsbaserte tilpasninger av helsetjenester gir, opp mot mulige transaksjonskostnader, samt vurdere de skjevfordelinger på tilbudssiden dette kan gi.

I forhold til pleie- og omsorgstjenestene viser Regjeringen til St. meld. nr. 34 (1999-2000), Handlingsplan for eldreomsorgen etter 2 år, der bl.a. økonomiske virkemidler omtales. Stortingsmeldingen ble lagt frem våren 2000 og er til behandling i Stortinget.

En viser også til St.meld. nr. 28 (1999-2000), ”Innhald og kvalitet i omsorgstjenestene -. Omsorg 2000”, kap. 5.2.4 der markedsbaserte løsninger omtales. Stortingsmeldingen ble behandlet i februar 2001.

Kommunal/regionalpolitikk

Fylket tar på generelt grunnlag opp spørsmålet om statlige overføringer til eget fylke sammenliknet med de nordligste fylkene. Likeledes tar man opp dagens inntekts- og overføringssystem til kommunene. Det kreves at disse gjennomgås og endres slik at de bedre kan fange opp utfordringer for uttynnings- og avfolkingskommuner andre steder enn i Nord-Norge. Regjeringen vil ikke gå inn i disse problemstillingene i denne sammenhengen, men oppfordrer til nærmere bilateral kontakt med ansvarlige myndigheter.

I tilknytning til utviklingen av offentlige servicekontorer og søken etter statlige effektiviseringsgevinster, er Regjeringen opptatt av å finne løsninger som kan ivareta behovet for ny sysselsetting samt å sikre eksisterende arbeidsplasser.

Med hensyn til hvilken rolle SNDs distriktskontor er forutsatt å spille, er dette omtalt i

i St. meld. nr. 51 (1996-97) ”Om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond”. Her finner man en bred drøfting av SNDs egenkapitalordning. Bl.a. av habilitetsmessige årsaker ble det besluttet å skille ordningen ut fra SND og etablere et eget datterselskap, SND Invest AS. En sterkere involvering av SNDs distriktskontorer i forvaltningen av SND Invest AS vil på nytt kunne reise spørsmål om SNDs habilitet i bedrifter hvor SND har eierinteresser og der det kan være aktuelt å gå inn med lån og tilskud. I stortingsmeldingen om Statens nærings- og distriktutviklingsfond som Nærings- og handelsdepartementet vil legge frem i vårsesjonen 2001, vil en bl.a. drøfte SNDs organisasjon og virkemidler.

Utdanningspolitikk

Fylkesplanen tar opp kravet om at det fylkeskommunale og kommunale forvaltningsnivå må sikres vanlig styringsrett ovenfor sine arbeidstakere også når det gjelder utdanningspersonell.

Regjeringen presiserer her at undervisningspersonalet i kommuner og fylkeskommuner er kommunalt/fylkeskommunalt ansatt, og på linje med andre arbeidstakere underlagt kommunal og fylkeskommunal styringsrett.

I forhold til fylkets tiltaksbeslutning om å gjøre Nord-Trøndelag til et forsøksfylke der forhandlingsansvaret for utdanningspersonell overføres fra staten til fylkeskommunen og kommunene, viser Regjeringen til sitt vedtak av januar 2000. Da ble det bestemte at staten skulle beholde forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet i skoleverket. For øvrig må det sies at tariffoppgjørene de siste årene har gitt fylkeskommuner og kommuner vesentlig større muligheter til lokal lønnsdannelse for undervisningspersonalet i skoleverket (jf. bl.a. hovedtariffavtalen i staten punktene 2.3.3.3, 2.4.1., og 2.4.2.).

Statlig utbyggingspolitikk

I spørsmålet om statlige prioriteringer og fordeling av sine investeringer og utbygginger for å oppnå en bedre regional balanse, vises det til den kommende stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken, som etter planen legges fram våren 2001.

Regjeringen og Storting vil i fylkesplanperioden vurdere Forsvarets omstilling med fortsatte reduksjoner. Dette arbeidet vil ta utgangspunkt i Forsvarsstudien 2000, fremlagt sommeren 2000, og blir fulgt opp med politiske vedtak. Lokale planer som berører forsvarspolitiske spørsmål, bør reflektere nasjonal politikk i samsvar med rundskrivene T-2/98 og T-3/98. Konkret foreslås at militær flyvirksomhet nedlegges på Værnes flystasjon og at stasjonen nyttes som skolesenter for Heimevernet.

Avslutning

Det gjøres oppmerksom på at godkjenningen av fylkesplan for Nord-Trøndelag ikke omfatter konkret ressursbruk. Prioritering og tildeling av ressurser følges opp gjennom de årlige budsjettprosessene. Det forutsettes at fylkeskommunen tar kontakt med berørte statlige myndigheter for å sikre gjennomføring av planens strategier og tiltak. Regjeringen vil understreke betydningen av plan- og bygningslovens § 19-6, der det heter at fylkesplanene skal legges til grunn for fylkeskommunal virksomhet, og være retningsgivende for kommunal og statlig virksomhet i fylket. Plan- og bygningsloven forutsetter at statlige organer som ønsker å fravike forutsetningene i en godkjent fylkesplan, tar dette opp med fylkeskommunens planmyndigheter. Dersom fylkeskommunen og vedkommende sektormyndighet ikke blir enige, skal saken tas opp med de sentrale planmyndigheter.

Miljøverndepartementet

tilrår:

Fylkesplanen for Nord-Trøndelag, vedtatt i fylkestinget 21. mars 2000, godkjennes i medhold av plan- og bygningslovens § 19-4, med de merknader og forbehold som er nevnt foran i Miljøverndepartementets foredrag i saken.