Om grensejustering og vedtatt arealplan

Miljøverndepartementet viser til din epost 18. februar 2013 med spørsmål om grensejustering og formålsgrenser i arealplan.

Grensejustering er ment å være en enkel sakstype for rene justeringer av eksisterende eiendomsgrenser. Grensejustering må i alle tilfeller holde seg innenfor arealgrensene for ”mindre areal” som framgår av matrikkelforskriften § 34. Slike justeringer er ikke søknadspliktige tiltak, jf. plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav m.

Grensejustering kan ikke gjennomføres når justeringen er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av annen lovgivning (i praksis plan- og bygningsloven, jordloven og konsesjonsloven). Kommunen kan ikke ”bøte” på en slik mangel ved å gi tillatelse etter plan- og bygningsloven da en slik tillatelse i så fall vil mangle hjemmel.

Dersom grensejusteringen vil medføre at eiendomsgrensen gis en beliggenhet som er i strid med vedtatt plan, vil justeringen være betinget av at kommunen endrer planen eller gir dispensasjon.

For eksempel kan det i vedtatt arealplan være bestemt at eiendomsgrensen skal sammenfalle med formålsgrensen. Dersom grensejusteringen i slike tilfeller fører til avvik mellom formålsgrense og eiendomsgrense, må kommunen vedta en endring i planen om å flytte formålsgrensen – eventuelt kan det som nevnt søkes og gis tillatelse om dispensasjon. Det er imidlertid ikke noe generelt prinsipp om at eiendomsgrensene skal følge formålsgrensene. Eiendomsgrensen kan således gjerne avvike fra formålsgrensene etter justering så lenge dette ikke er i strid med plan. Justeringen flytter ikke formålsgrensen.

Vi kan vanskelig se at grensejustering kommer i strid med delingsforbud fastsatt i plan på generelt grunnlag, herunder delingsforbud i områder avsatt til LNFR i kommuneplanen, med mindre delingsforbudet gjennom særskilt fastsatt bestemmelse er ment også å omfatte grensejustering eller det er fastsatt andre bestemmelser som ”låser” eiendomsgrensens faktiske beliggenhet i terrenget.  Det samme gjelder tomtedeling fastsatt i plan.

Grensejusteringen kan ikke være i strid med de materielle vilkårene i plan- og bygningsloven § 26-1, dvs. ”slik at det dannes tomter som er uegnet til bebyggelse på grunn av sin størrelse, form eller plassering”. En delingstillatelse vil i seg selv ikke være til hinder for framtidige grensejusteringer.

Hvordan kommunen velger å kontrollere overnevnte forhold, er opp til kommunen selv å finne ut av. Kommunen kan således velge å organisere slik kontroll sammen med andre plansaker, sammen med andre byggesaker, eller la kontrollen utføres av landmåler eller matrikkelfører. Selv om grensejustering ikke er et søknadspliktig tiltak, skal kommunen alltid vurdere om justeringen kan være i strid med vedtatt plan. Kommunen vil samtidig kunne vurdere om grensejusteringen kan vanskeliggjøre eller fordyre gjennomføringen av gjeldende plan, eller at saken tilsier at området bør undergis ny planlegging.

Jordloven § 12 kan være til hinder for å gjennomføre grensejusteringer, men også her må det en konkret vurdering til. Er delingsforbudet i jordloven til hinder for justeringen, må tillatelse etter jordloven foreligge før den kan gjennomføres. Vi viser til at Landbruks- og matdepartementet nettopp har gjennomført en høring med forslag om harmonisering av deleforbudet og grensejustering, se Høyring - Endringar i jordlova § 12 

 

Med hilsen

 

Kari Strande (e.f.)
avdelingsdirektør

Dag Høgvard
seniorrådgiver

Kopi: Statens kartverk