Havet - Vårt Spiskammer

Hvorfor høste havet?

Alle mennesker er avhengige av at naturen blir høstet. Særlig i en tid der menneskeheten vokser med nær én milliard i tiåret, er det viktig å utnytte mulighetene for bærekraftig matproduksjon - både på landjorden og i havet. Man glemmer ofte havets betydning som matkilde, men fisk fra havet utgjør nesten like meget som halvparten av verdens kjøttproduksjon.

I deler av verden gjør klima eller andre forhold det umulig å dyrke jorden; i disse områdene utgjør havet selve grunnlaget for næringsvirksomhet og bosetning.

I dette dokumentet vil vi se på hvilke faktorer som påvirker livet i havet, og hva menneskene gjør for å dra best mulig nytte av disse ressursene uten å forspille dem for fremtiden.Teksten omhandler for en stor del norske farvann og norsk fiskeriforvaltning, men problemstillingene er almengyldige.

Havets gress

I de øverste lagene av havet, hvor sol-lyset kommer til, produseres store mengder planteenergi (planteplankton). Mens mennesket kan nyttiggjøre seg korn- og rotvekster som vokser på landjorden, kan det ikke få noe næring ut av planteplankton. Det kan derimot enklere organismer, som f.eks. små krepsdyr (dyreplankton). Disse "gresser" på planteplanktonet, for i neste omgang selv å bli beitet på. Og slik bringes nærings-energien oppover i en næringskjede, via dyreplankton til ulike fiskeslag, sjøpattedyr og fugl inntil deler av den havner hos mennesket som mat fra havet. Fordi næringskjeden starter med produksjonen av planteplankton, kalles disse organismene gjerne for "havets gress".

Enormt spiskammer i nord

Produksjonen av planteplankton fordeler seg svært ujevnt over verdens havområder (se kartet). De største fiskeforekomstene finner vi, naturlig nok, i områdene med høyest planktonproduksjon.

Blant disse områdene finner vi store deler av kystfarvannene og havene utenfor Norge, særlig Barentshavet. årlig fiskes det her 2-3 mill. tonn, et kvantum som tilsvarer fiskeforbruket til hele USAs befolkning. Den viktigste bestanden er torsk. For tiden fisker Norge, Russland og andre land hvert år mer enn 700.000 tonn av den livskraftige torskestammen.

Barentshavets næringskjede

Disse rike fiskeriene er et resultat av spesielle fysiske forhold. Hver vår og sommer føres næringsrikt, oppvarmet Atlanterhavsvann til Barentshavet. Vannet blir sterkt nedkjølt om vinteren, og dette gir god blanding av vannmassene, slik at det finnes rikelig med næringssalter i de øvre, produktive lagene om våren.

Etter hvert som disse saltene forbrukes til produksjon av planteplankton, sørger kraftige og skiftende vinder for at ny næring føres opp fra dypere lag.

De store mengdene av planteplankton gir gode vekstforhold for dyreplanktonet. Dette blir så føde for fiskeyngel, først og fremst sild og lodde, to viktige bestander som tjener som føde for større fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

Samspillet i naturen

Store svingninger i bestandene

Ingen bestander er helt stabile. Dette har flere årsaker:

Mengden av varmt Atlanterhavsvann som strømmer inn i Barentshavet varierer over tid. I år med stor innstrømming produseres det meget plankton og dermed nok næring for store årsklasser av forskjellige fiskeslag. Men i andre perioder er innstrømmingen lavere, og da blir havet kaldere. Dermed forsinkesutviklingen av dyreplanktonet, slik at det ikke blir nok mat til fiskeyngelen om våren og forsommeren. Denne dør da i stort omfang av matmangel, og resultatet blir tilsvarende små årsklasser.

De enkelte bestandene vil også påvirke hverandre. Dette skyldes dels at fisk av ulike arter, men av samme størrelse, ofte konkurrerer om den samme maten, og dels skjer det ved at stor fisk spiser mindre fisk. En stor torsk kan lettvint spise 50-100 lodde eller småsild i ett måltid, og en vågehval har et kaloribehov som tilsvarer 50-100 kilo feitfisk pr. dag.

På toppen av disse svingningene kommer slike som skyldes menneskets påvirkning: i løpet av de siste årtiene har utstrakt bruk av moderne teknologi ført til at enkelte bestander er blitt tildels kraftig nedfisket. Men bestander kan også bygges opp igjen ved fornuftig regulering.

I de siste 5-10 år har f.eks. omfattende reguleringstiltak og kontroll bidratt til at viktige bestander i norske farvann, som sild og torsk, viser kraftig vekst.

I dag søker de som har ansvaret for fiskeriforvaltningen å ta hensyn til de naturlige svingningene når de regulerer fangsten av de forskjellige bestandene. På den måten holdes fangstene så jevne som mulig fra år til år. Og fordi de forskjellige bestandene påvirker hverandre, må forvaltningen av hver bestand ta hensyn til beskatningen av andre viktige bestander i de samme havområdene. Dette kalles flerbestandsforvaltning .

Nøkkelbestander

I hvert havområde finnes noen artsbestander som er viktigere enn andre i det økologiske kretsløpet. Disse blir gjerne kalt nøkkelbestander. I nordområdene er det særlig sild og lodde. De lever av dyreplankton og er selv mat for en lang rekke bestander.

For at menneskene skal få maksimal nytte av havet er det viktig at nøkkelbestandene er tallrike nok til å utnytte de rike beiteområdene i havet. Hvis miljøpåvirkning eller overfiske fører til at nøkkelbestandene reduseres, vil dette gjøre leveforholdene vanskeligere for dyr høyere oppe i næringskjeden. I Barentshavet vil f.eks. torsk som ikke har lodde å beite på, vokse mindre enn normalt, og vågehval som ikke får nok sild og/eller lodde, vil få ernæringsproblemer og flytte til andre områder.

Forskning

For å forvalte ressursene i havet på en fornuftig måte er vi nødt til å ha pålitelig informasjon og solid kunnskap om samspillet mellom de fysiske, kjemiske og biologiske prosessene i det økologiske systemet som skal forvaltes. Derfor er moderne ressursforvaltning avhengig av omfattende og kontinuerlig forskning.

Som vi har sett ovenfor, er "Hvem spiser hva?" og "Hvem spiser hvem?" to sentrale spørsmål. For å kunne besvare disse undersøker forskerne bl.a.mageinnholdet til et stort antall individer fra de viktigste bestandene, både fisk og sjøpattedyr. På denne måten søker de å tallfeste hvor meget de forskjellige artene spiser av hverandre, til ulike årstider og i ulike havområder.

Miljøet i havet er også viktig. En stor del av forskningen går ut på å kartlegge havmiljøet og finne ut hvordan det påvirkes av de naturlige variasjonene i havklimaet og av giftige utslipp og andre kunstige faktorer.

Internasjonalt samarbeid

Mange bestander av fisk og sjøpattedyr oppholder seg i flere lands farvann, og for å sikre disse bestandene mot feil beskatning er det helt nødvendig å samarbeide over landegrensene. Dette gjelder både for forvaltning og innen forskning. Samarbeidet har form av internasjonale fangstavtaler og av forskningssamarbeid. I Barentshavet har f.eks. Norge et nært samarbeid med Russland, både om fangstkvoter og innen forskning. Norske og russiske forskere drar på tokt sammen og deler databaser. Internasjonalt innehar ICES - the International Council for Exploration of the Seas - en fremtredende rolle, både som forum for forskere og i arbeidet med å fastsette kvoter i enkelte områder.

Tilsyn og kontroll

Et ansvarlig ressursuttak er avhengig av at kvoter og andre reguleringsbestemmelser blir overholdt. Til dette trenges systemer for rapportering av fangst og for overvåkning av virksomheten.

For å kontrollere at fiske- og fangstvirksomheten foregår innen de rammene som myndighetene har fastsatt vedr. fangstkvoter, minstemål osv., er det nødvendig med et omfattende apparat. Fangster kan kontrolleres både på fiskefeltene og ved levering i land.

I Norge er det Kystvakten og Fiskeridirektoratet som deler rapporterings- og kontrolloppgavene mellom seg. I alt er omlag 40 fartøyer og 900 personer involvert i disse oppgavene. I tillegg deltar fiskernes egne salgsorganisasjoner i dette arbeidet.

Bærekraftig ressursforvaltning

UNCED-konferansen i Rio de Janeiro i 1992 brukte betegnelsen "ansvarlig fiske" om bærekraftig utnyttelse av havets ressurser.

Både vitenskap og erfaring har forlengst vist at dersom vi fisker og fangster for meget fra havet i dag, vil vi få mindre eller intet utbytte i morgen.

Målet for all forvaltning av levende havressurser er å sikre størst mulig vedvarende utbytte.

I denne folderen har vi sett at de forskjellige artene i havet lever i nært samspill med hverandre. De som har ansvar for forvaltningen, må ta hensyn til dette samspillet, og kan derfor ikke treffe tiltak for enkelte fiske- eller dyrebestander uten å betrakte de følgene slike tiltak kan få for andre bestander som ferdes i de samme områdene. Moderne ressursforvaltning må hvile på et vitenskapelig fundament.

Forståelsen for hvor viktig det er å ha et vitenskapelig grunnlag for alle forvaltningsvedtak er i ferd med å vinne terreng, både blant politikerne og blant dem som lever av havet.

Planteplankton

Planteplankton er grunnlaget for alt liv høyere oppe i havets næringskjede: uten planteplankton, ingen fisk. Ved fotosyntese binder algene energi fra solen, og det er denne energien som så bringes oppover i næringskjeden - en del helt til menneskets tallerken.

Bestanden av planteplankton svinger sterkt fra sted til sted - og gjennom året. I vekstperiodene kan store bestandsendringer finne sted på få dager.

Produksjonen av planteplankton er begrenset til de øverste, belyste lagene i sjøen, og styres av temperatur, lys og tilførselen av næringssalter. Særlig produktiv er iskantsonen. Her hvor åpent vann og is møtes, finner man en gunstig veksling mellom stabile vannmasser og dyp vertikalblanding med tilførsel av nye næringssalter fra dypet. Her ligger selve grunnlaget for de rike fiskeforekomstene i Barentshavet.

Krill

Krill er et lite krepsdyr på 1,5 - 3 cm som finnes i store mengder i flere havområder, bl.a. utenfor Norge. Sammen med to-tre andre grupper av små krepsdyr utgjør krillen langt den største delen av den enorme biomassen av dyreplankton som er fødegrunnlag for de fleste fiskene og sjøpattedyrene.

Om våren og sommeren, når produksjonen av planteplankton er kommet i gang, kommer krillen opp nær overflaten for å gyte og beite. Ofte er krillsvermene så tette at de ser ut som røde flak. Da er de et godt bytte for større skapninger, såvel hval og sel som fisk. For lodde, sild og ung torsk er mengdene av krill i Barentshavet avgjørende. Krillen er også et viktig byttedyr for sjøfugl.

Lodde

Lodda er en liten laksefisk som oppholder seg rundt polarområdet. Om sommeren beiter den på de tette planktonforekomstene foran iskanten. Større lodde spiser også mye krill og andre krepsdyr. Selv er lodda bytte for hval, sel, torsk og fugl.

Oppvekstvilkårene varierer bl.a. etter temperatur og tilgang på næring. I enkelte år kan det være mye sild i Barentshavet; silda konkurrerer da med lodda om maten.

Lodda gyter etter 2-6 år, og dør som regel etter gytingen. Oppvekstvilkårene bestemmer hvor raskt den blir kjønnsmoden, og i gode år kan derfor flere årsklasser gyte og dø samtidig. Dermed får vi enorme svingninger i loddebestanden.

Ved siden av sild er lodde den betydeligste nøkkelarten i Barentshavet. Lodda er også viktig som råstoff for fiskemel og -olje, og i mindre grad som matfisk.

Fisket reguleres strengt for å sikre nok lodde for de artene som er avhengige av den.

Sild

Bestanden av norsk vårgytende sild er Europas potensielt største bestand av fisk og en nøkkelbestand i nordeuropeiske farvann. Silda lever av dyreplankton

hele livet, og er selv mat for større fisk, sjøfugl, sjøpattedyr og mennesker. En stor bestand av sild sikrer at den store energimengden i dyreplanktonproduksjonen blir ført videre oppover i næringskjeden.

Mellom 1965 og 1990 var det svært lite sild. Gode oppvekstforhold og svært strenge restriksjoner på fisket har fått bestanden til å vokse igjen. I dag (1994) er den på rundt 3 millioner tonn, men den må vokse til henimot det dobbelte for at en skal få full nytte av produksjonen av dyreplankton i de enorme havområdene.

Torsk

Torsken i Barentshavet er verdens største bestand av "sann" torsk. Som nyklekket larve spiser den yngelen til rauåte. Etter hvert som den vokser livnærer den seg av krill og andre krepsdyr, for så å gå over til småfisk. For voksen torsk er feitfisk som lodde og sild det viktigste matemnet.

For mennesket er torsken langt det viktigste fiskeslaget i området. For å sikre at torsken skal ha tilgang på nok mat, legger myndighetene strenge restriksjoner på fisket av sild og lodde.

Torskebestanden reguleres også direkte, med strenge fiskekvoter og særlige tiltak for å verne småfisken. Sammen med svingninger i naturgitte forhold har dette bidratt til at torskefangsten har blitt mer en tredoblet fra 1990 til 1994.

Sel

Langs norskekysten og i havområdene utenfor finnes over 1 million grønlandssel og klappmyss, fordelt på flere livskraftige bestander. De mest tallrike bestandene holder til langs iskanten i nord, men begge arter vandrer også over store områder med åpent hav på leting etter mat.

Selen spiser det den kommer over. Hoveddieten er små krepsdyr og fisk. I perioder når Barentshavet er kaldt, kan store flokker trekke sørover til norskekysten. Da gjør den store innhugg i bestandene av matfisk.

Hval

Der finnes mange arter av hval i havområdene rundt Norge og i Barentshavet. Enkelte er svært sjeldne, som grønlandshval og blåhval, mens andre er tallrike, som f.eks. vågehvalen og noen mindre hvalarter som grindhval og springere. Felles for de fleste er at de trekker nordover om våren, når algene blomstrer etterhvert som isen smelter, for å beite på de rike forekomstene av små krepsdyr og fisk utover sommeren.

Den eneste arten Norge driver fangst på, er vågehval. Forskerne har nylig anslått bestanden i det nordøstlige Atlanterhav til mellom 61.000 og 117.000.

Vågehvalen spiser hovedsakelig fisk, særlig sild og lodde, men også større fisk som torsk og sei. Hver vågehval inntar daglig en energimengde som tilsvarer 50-100 kg sild. Den er derfor en viktig brikke i økosystemet.