1. Introduksjon

2. Menneskerettighetsvern i Norge

3. Gjennomføring av menneskerettigheter i Norge, «best practices» og utfordringer

4. Nasjonale prioriteringer  

 

1 Introduksjon

1.1 Generelt om arbeidet med oppfølgingen av UPR i Norge; institusjonell forankring og organisering av arbeidet

Norge er overbevist om at landhøringene spiller en viktig rolle ved å bidra til økt gjennomføring av menneskerettighetene i praksis. Oppfølgingen av UPR bidrar til en kritisk gjennomgang av menneskerettighetssituasjonen innen ulike samfunnsområder. I denne rapporten redegjøres det for oppfølgingen av anbefalingene Norge mottok under forrige landhøring og for håndteringen av sentrale menneskerettighets-utfordringer i Norge i dag.

Norges første høring i FNs menneskerettighetsråd fant sted i 2009 og resulterte i 115 anbefalinger.^[1] Disse ble sammenstilt i 91 nummererte anbefalinger, hvorav 66 ble akseptert i sin helhet, fem ble delvis akseptert og to ble omdannet til frivillige forpliktelser. I juni 2012 leverte Norge, på eget initiativ, en midtveisrapport, som gjør rede for gjennomføringen av anbefalingene fra 2009 og som bør sees i sammenheng med denne andre nasjonale rapporten.[2]

Etter forrige landhøring ble det opprettet en tverrdepartemental koordineringsgruppe for menneskerettighetsspørsmål under ledelse av Utenriksdepartementet. Koordineringsgruppen skal bidra til å styrke den nasjonale oppfølgningen av Norges menneskerettighetsforpliktelser og Norges rapporteringer til FNs overvåknings-mekanismer på menneskerettighetsområdet.

1.2 Metode og konsultasjonsprosess

Utenriksdepartementet er ansvarlig for å koordinere oppfølgingen av UPR-anbefalingene i tett samarbeid med de berørte fagdepartement. I arbeidet med rapporten har norske myndigheter konsultert sivilt samfunn gjennom åpne møter. Videre ble et rapportutkast sendt på offentlig høring i september 2013 for å åpne for  skriftlige innspill til rapporten.

2 Menneskerettighetsvern i Norge

2.1 Den norske Grunnloven

Stortinget nedsatte i 2009 et menneskerettighetsutvalg for å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven, med formål å styrke menneskerettighetenes stilling i Norge ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. I sin rapport foreslo Menneskerettighetsutvalget å grunnlovsfeste en rekke sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.[3] I 2012 fremmet ulike grupper av stortingsrepresentanter flere forslag til grunnlovfesting av menneskerettigheter, som til sammen omfatter samtlige av utvalgets forslag. Stortinget vil behandle forslagene i løpet av de tre første sesjonene etter neste stortingsvalg, som finner sted høsten 2013.

Grunnloven fikk en ny formålsbestemmelse i 2012 som blant annet fastslår at Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Den tidligere bestemmelsen om den evangelisk-lutherske religion som statsreligion ble opphevet og erstattet av en bestemmelse om at Den norske kirke er Norges folkekirke. Samtidig ble det vedtatt flere endringer i Grunnloven som medfører at kirken blir mer uavhengig av staten.

 

2.2. Internasjonale menneskerettighetskonvensjoner

Norge er tilsluttet de aller fleste av FNs konvensjoner på menneskerettighetsområdet og har siden 2009 ratifisert to nye menneskerettighetsinstrumenter:

• 3. juni 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Norge har ikke tatt stilling til en eventuell tilslutning til tilleggsprotokollen om individklageordning.
• 27. juni 2013 ratifiserte Norge den valgfrie protokollen til FNs torturkonvensjon 

Eventuell ratifikasjon av FN-konvensjonen om tvungne forsvinninger reiser spørsmål om behov for lov- og/eller praksisendringer og er til vurdering i berørte departementer.  

Norge har innhentet en uavhengig utredning om mulige konsekvenser av en eventuell tilslutning til tilleggsprotokollen om individklageordning til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Utredningen forelå i september 2011 og ble sendt på høring. Regjeringen har foreløpig ikke tatt stilling til spørsmålet om hvorvidt Norge skal tiltre tilleggsprotokollen.

Våren 2013 ble det gjennomført en tilsvarende uavhengig utredning om mulige konsekvenser av en eventuell norsk tilslutning til tilleggsprotokollen om individklage-ordning til FNs barnekonvensjon. Sivilt samfunn og andre norske interessenter ble aktivt konsultert i utredningsprosessen. Utredningen forelå i juni 2013 og ble sendt på offentlig høring.

Gjennom menneskerettsloven[4] er en rekke menneskerettighetskonvensjoner inkorporert i norsk rett. Siden 2009 har Norge ikke inkorporert ytterligere menneskerettighetskonvensjoner, men det vurderes fra sak til sak om, og i så fall hvordan, slike konvensjoner skal inkorporeres i norsk rett. Selv om Norge har et dualistisk system, forutsettes det at norsk rett er i overensstemmelse med internasjonale forpliktelser, slik at norske rettsregler så vidt mulig skal tolkes slik at de ikke kommer i strid med folkerettslige regler Norge er bundet av.

2.3 Nasjonal institusjon

Siden 2001 har Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (SMR-NI) vært etablert ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) ved Universitetet i Oslo. I mars 2013 vedtok universitetets styre at SMR senest fra og med 30. juni 2014 ikke lenger skal være nasjonal institusjon.

I 2011 ble SMR-NI vurdert for andre gang av Den internasjonale komité for nasjonale institusjoner (ICC), som konkluderte med at SMR-NI i sin nåværende form ikke oppfyller Paris-prinsippene. I november 2012 anbefalte ICCs underkomité at SMR-NI nedgraderes fra A-status til B-status. På denne bakgrunn opprettet Regjeringen en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere endringer av Norges nasjonale institusjon, herunder opprettelsen av en ny nasjonal institusjon for menneske-rettigheter med en annen organisasjonsform og struktur. Arbeidsgruppen konsulterte bredt både nasjonalt og internasjonalt og fullførte sine vurderinger våren 2013. Basert på arbeidsgruppens vurderinger utarbeidet Utenriksdepartementet et høringsdokument som ble sendt på høring til et bredt utvalg av interessenter i juni 2013.

3 Gjennomføring av menneskerettigheter i Norge, ”best practices” og utfordringer

3.1 Introduksjon

Menneskerettigheter og demokrati er sentrale elementer i det norske samfunnets verdigrunnlag. Det er et langsiktig og overordnet mål å sikre at de universelle menneskerettighetene og grunnleggende friheter blir en realitet for alle i Norge, uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn, religion, livssyn, alder, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, funksjonsevne eller annen status. Åpenhet og toleranse er avgjørende for et flerkulturelt samfunn som Norge. 

3.2 Likestilling og ikke-diskriminering

3.1.1 Ny lovgivning

Stortinget vedtok 13. juni 2013 fire nye diskrimineringslover, som trådte i kraft 1. januar 2014; diskrimineringsloven om seksuell orientering, likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. De tre sistnevnte lovene viderefører i all hovedsak gjeldende lovgivning, men de inneholder også noen materielle endringer med sikte på å styrke diskrimineringsvernet. Oppreisning og erstatning ved diskriminering i arbeidslivet skal nå kunne kreves uavhengig av skyld (objektivt ansvar). På andre områder enn arbeidslivet skal ansvaret for oppreisning og erstatning være betinget av at den som har diskriminert er å bebreide (vanlig uaktsomhet, skyldansvar).

Stortinget har også vedtatt å lovfeste en rett til å få lønnsopplysninger ved mistanke om lønnsdiskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Endringene tar sikte på å skape større åpenhet om lønn på arbeidsplassen og dermed gjøre forbudene mot lønnsdiskriminering mer effektive. Det er dessuten vedtatt endringer i diskrimineringsombudsloven for å effektivisere Likestillings- og diskriminerings-nemndas saksbehandlingskapasitet.

3.1.2 Kjønnslikestilling

Likestilling mellom kjønnene har gjennom mange år vært en hovedprioritering for Norge, og det har vært gjennomført et spekter av tiltak innenfor flere sentrale samfunnsområder som skal utvikle likestillingen i takt med nye utfordringer.

Regjeringen la frem en stortingsmelding om likestilling mellom kvinner og menn i juni 2013.[5] Stortingsmeldingen gir en status over likestillingstilstanden i Norge på sentrale områder som demokratisk deltakelse, utdanning, arbeidsliv, familieomsorg og seksuell trakassering. I tillegg vurderes organiseringen av det offentlige likestillings-arbeidet. Meldingen viser at politiske grep gjennom mange år og ambisjoner om et likestilt samfunn har gitt gode resultater. På tross av at Norge jevnlig kåres til et av verdens mest likestilte land, viser meldingen at det gjenstår utfordringer på likestillingsfeltet som innsatsen fremover må rettes mot. Det er et økende gap mellom kvinner og menns utdanningsnivå og enkelte utdanninger er fortsatt svært kjønnsdelte. Langt flere kvinner enn menn jobber deltid. Kvinner har lavere lønn enn menn og har fremdeles et større ansvar enn menn for det ulønnede omsorgsarbeidet. Seksuell trakassering er et omfattende samfunnsproblem som særlig rammer unge jenter.

Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, inkludert tiltak som skal fremme åpenhet om lønn på arbeidsplassen.[6] Det har også blitt iverksatt tiltak for en likestilt omsorg for barn og oppgaver i hjemmet. Fra 1. juli 2013 er det innført en tydeligere tredeling av foreldrepengeperioden, som totalt er på 49 uker med 100 prosent lønn (eller 59 uker med 80 prosent lønn). 14 uker er forbeholdt far og 14 uker er forbeholdt mor. I de resterende ukene bestemmer foreldrene selv hvordan de vil fordele permisjonen. Stortinget har videre vedtatt at alle mødre som arbeider minst sju timers dag skal ha rett til en times ammefri med lønn fra arbeidsgiver i barnets første leveår. Målet er at dette skal bidra til å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ved at det blir enklere for foreldre å fordele foreldrepermisjonen mellom seg. 

I tillegg til de ovennevnte tiltakene vil Regjeringen fortsette arbeidet for en bedre kjønnsbalanse i utdanning og redusere omfanget av ufrivillig deltid. For å styrke likestillingsarbeidet på lokalt nivå vil Regjeringen videre etablere fire regionale kompetansemiljøer for likestilling, som blant annet skal gi veiledning og opplæring om plikten til aktivt likestillingsarbeid. Kompetansemiljøene skal være underlagt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Det tas også sikte på å etablere en veiledningstjeneste om seksuell trakassering i Bufdir. 

3.1.3 Seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

Med den nye loven om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk vil vernet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering gjelde på alle samfunnsområder. Loven vil også gi alle transpersoner et tydelig diskrimineringsvern. 

Det er etablert et nasjonalt kunnskapssenter for seksuell orientering og kjønnsidentitet. Handlingsplanen Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (2009-2012) er forlenget ut 2013, og evalueringen av planen viste at dens mål på området forskning og kunnskapsforvaltning er eller vil bli nådd innen utgangen av den forlengede perioden. Det vil likevel være behov for mer kunnskap på feltet. Når det gjelder tjenesteutvikling og kompetanseheving innenfor forvaltningen og eksisterende tjenester, gjenstår det en del arbeid før målene kan sies å være nådd. Regjeringen vil legge fram en ny handlingsplan for perioden 2014-2018. 

Den norske ordningen for kjønnsskifte innebærer at personer som ønsker kirurgisk kjønnskorrigerende behandling må godta å bli sterilisert som ledd i behandlingen. Steriliseringskravet har blitt kritisert av blant annet Europarådets menneskerettskommisær og brukermiljøene. Brukersiden har også etterlyst et bedre behandlingstilbud for personer med kjønnsidentitetsforstyrrelser generelt. På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet Helsedirektoratet i 2012 en rapport om behandlingstilbudet for transpersoner og transseksuelle. Blant rapportens anbefalinger er forslag om å gjennomgå steriliseringskravet, samt tiltak for å styrke kompetansen om kjønnsidentitetstematikk i helsetjenestene. Departementet arbeider nå med å følge opp rapporten og dens konkrete anbefalinger.

3.1.4 Likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne

Regjeringen arbeider systematisk for å forbedre tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjonsevne og har som mål å oppnå et universelt utformet samfunn innen 2025. Handlingsplanen Norge universelt utformet 2025 – Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet (2009-2013) har vist gode resultater, og det skal utarbeides en ny handlingsplan for perioden 2014-2018. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne blir et viktig instrument i dette arbeidet. 

Ny vergemålsforvaltning
1. juli 2013 trådte det i kraft endringer i vergemålslovgivningen som skal sikre at norske lov er i tråd med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er blant annet vedtatt en ny lov som regulerer et individtilpasset vergemål og gir personer som trenger det bistand til å ivareta sine økonomiske og personlige interesser på en måte som sikrer at den enkeltes verdighet og integritet respekteres. 

Stortingsmelding om mennesker med utviklingshemming
Regjeringen la våren 2013 frem meldingen Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemming.[7] Meldingen beskriver situasjonen for personer med utviklings-hemming og gjør rede for tiltak på området. Meldingen identifiserer utfordringer knyttet til likeverdig opplæring, god helse samt deltakelse i arbeid for personer med utviklingshemming, og den ser på problemstillinger knyttet til selvbestemmelse og rettssikkerhet.

            3.1.5 Integreringspolitikk og etnisk diskriminering

Det overordnede målet for integreringspolitikken er å sikre at alle som bor i Norge har like rettigheter, plikter og muligheter, og at nyankomne innvandrere raskt skal bli i stand til å delta i og å bidra til samfunnet. Stortingsmeldingen En helhetlig integreringspolitikk – mangfold og fellesskap fra 2012 gir en framstilling av Regjeringens helhetlige integreringspolitikk og presenterer prinsipper og rammer som skal ligge til grunn for den fremtidige integreringspolitikken.^[8] Meldingen inneholder konkrete tiltak for å motvirke ulikheter mellom innvandrerbefolkningen og befolkningen for øvrig.

I Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009-2012), som ligger til grunn for Regjeringens innsats mot etnisk diskriminering, er arbeidslivet ett av hovedinnsatsområdene.[9] Planen er forlenget ut 2013. Selv om flertallet av innvandrere i Norge er i arbeid, er personer med minoritetsbakgrunn underrepresentert i arbeidslivet. Arbeidsledigheten har over tid vært om lag tre ganger høyere for personer med innvandrerbakgrunn enn for personer med norsk bakgrunn, og det er større forskjeller i sysselsettingsnivået mellom innvandrerkvinner og -menn enn det er i befolkningen for øvrig.

For å møte disse utfordringene styrker Regjeringen innsatsen for å få innvandrere i arbeid. Blant annet ble kvalifiseringsprogrammet Jobbsjansen, som sikter på å øke sysselsettingen blant innvandrere generelt og blant innvandrerkvinner spesielt, innført som en permanent ordning fra 1. juli 2013. Videre styrkes grunnleggende kvalifisering gjennom bedre norskopplæring og mer effektive introduksjonsprogram. Fra 1. september 2013 ble det innført obligatoriske prøver i samfunnskunnskap og norsk. Målet er at prøvene og tilhørende ferdighetsbevis skal ha så høy status at det blir viktig for den enkelte å gå opp til og bestå prøven. Forslag om bestått prøve i samfunnskunnskap som nytt krav for statsborgerskap skal sendes på høring.

I tillegg til å være underrepresentert i arbeidslivet er innvandrere ofte overkvalifisert for jobben de har. Regjeringen ønsker en mer helhetlig innsats for å øke innvandreres rekruttering til arbeidslivet, tilrettelegge for etablering av bedrifter, forbedre godkjenningsordninger for utenlandsk kompetanse og motarbeide diskriminering, dårlige arbeidsforhold og sosial dumping. Regjeringen la fram handlingsplanen Vi trenger innvandrernes kompetanse i august 2013. Regjeringen vil legge fram en ny handlingsplan mot etnisk diskriminering for perioden 2014-2018.

Tilreisende rom
De senere år har antallet personer som tigger på gaten i Norge økt. De fleste er rumenske borgere av rombefolkningen. Økningen i antall tiggere har utløst en debatt om hvorvidt tigging burde forbys. Stortinget vedtok i 2013 å gi kommunene adgang til å regulere tigging. Regjeringen opprettet sommeren 2013 en tilskuddsordning til humanitære tiltak for reisende tiggere, særlig akutte overnattingstilbud. 

Statistikk og datainnsamling
For å kunne bekjempe diskriminering er det viktig med kunnskap om art, omfang og årsaker til diskriminering. Statistisk sentralbyrå (SSB) produserer jevnlig statistikk og analyser som gir myndighetene viktig informasjon. I tillegg inneholder Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009-2012) flere tiltak som tar sikte på å øke kunnskapen om art, omfang og årsakene til diskriminering på ulike samfunnsområder. Det er blant annet gjennomført undersøkelser for å avdekke i hvilken grad det forekommer systematisk forskjellsbehandling av personer med minoritetsbakgrunn på det norske arbeidsmarkedet (situasjonstesting). Videre er det foretatt en sammenfatning av forskning om diskriminering mot barn og unge.

Hatkriminalitet
Norge står overfor utfordringer knyttet til hatkriminalitet og hatefulle ytringer rettet mot enkelte minoritetsgrupper. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt legger årlig frem en rapport over alle anmeldelser som ble kodet med hatkriminelt motiv året før. Selv om politiet mottar få formelle klager på hatkriminalitet, er det grunn til å tro at det er store mørketall. Det er derfor gjort flere endringer for å bedre registreringen av hatkriminalitet. Målet er økt kunnskap om motiv bak hatkriminalitet og hvem som er utsatt for det, slik at man bedre kan forebygge og bekjempe hatkriminalitet. 

Stortinget vedtok i april 2013 en endring i straffeloven som innebærer at ytringer som er straffbare hvis de er framsatt offentlig, også vil rammes dersom de er framsatt på internett. Dette innebærer blant annet at å oppfordre noen til å begå en konkret straffbar handling eller forherlige en straffbar handling, vil være straffbart når ytringen fremsettes på internett. 

3.1.6 Urfolk

Norske myndigheter legger til grunn at nasjonal rett er i tråd med våre internasjonale forpliktelser overfor samene. I henhold til prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget skal både sistnevnte og andre berørte samiske interesser konsulteres om saker som vil kunne påvirke deres interesser direkte. Prosedyrene er et viktig redskap for å sikre at nye tiltak og bestemmelser er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser overfor urfolk. 

Flere større prosesser er iverksatt for å ytterligere sikre samiske rettigheter. Regjeringen følger nå opp utredningen fra Samerettsutvalget 2 om retten til og bruken av land og vann i tradisjonelle samiske områder utenfor Finnmark. Høsten 2012 startet konsultasjoner med Sametinget om saksbehandlings- og konsultasjonsregler, som er ett av lovforslagene fra Samerettsutvalget 2.[10] I tillegg arbeider Regjeringen med oppfølgingen av anbefalingene som FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter presenterte i sin rapport i januar 2011 om samenes situasjon i Finland, Sverige og Norge.[11] For tiden pågår det også forhandlinger om et utkast til en Nordisk samekonvensjon. Målet er at forhandlingene skal være sluttført innen 2016.

Finnmarkskommisjonen har i oppgave å kartlegge eier- og bruksrettigheter til land og naturressurser i Finnmark. Sentralt i kartleggingen står rettigheter opparbeidet gjennom langvarig bruk. Finnmarkskommisjonen publiserte sin første rapport i mars 2012 og sin andre i februar 2013.[12] Det arbeides nå med ytterligere fire utredningsfelt.

Regjeringen har foretatt en gjennomgang av samelovens bestemmelser om samisk språk. Rapporten vurderer språkreglene opp mot Norges internasjonale forpliktelser og tar for seg problemstillinger knyttet til gjennomføringen av reglene. Regjeringen sendte rapporten til Sametinget i august 2013 som et utgangspunkt for konsultasjoner.

Retten til opplæring for urfolk
Samiske elever og elever i samiske distrikter har egne rettigheter til opplæring i og/eller på samisk. Samiske elever får imidlertid ikke alltid oppfylt sin opplæringsrett, blant annet på grunn av mangel på læremidler og lærekrefter, og utfordringer med å øke rekrutteringen til samisk lærerutdanning. Det er store forskjeller i bosettings-mønstre, noe som også gjør at opplæringen i og på de tre samiske språkene må tilrettelegges ulikt. Sommeren 2013 ble det utarbeidet ny, nettbasert informasjon om samisk og samisk opplæring. Det skal også arbeides videre med hvordan den informasjonen som  gis til skoleeiere, skoleledere, lærere og foreldre om samisk opplæring, kultur og tradisjon, kan bli enda bedre. Videre arbeides det med bedre tilrettelegging av fjernundervisning.

Det har blitt kritisert at elever med majoritetsbakgrunn i liten grad lærer om samer og samisk kultur og tradisjon. Fra skoleåret 2013-2014 tas derfor reviderte læreplaner i bruk. Revisjonen innebærer blant annet en tydeliggjøring av kompetansemålene både i de nasjonale og i de samiske læreplanene, og det samiske innholdet i planene er tillagt større vekt.

3.1.7 Nasjonale minoriteter

Regjeringen presentere i juni 2009 Handlingsplan for å bedre levekårene for norske rom i Oslo.[13] Handlingsplanens formål er å bekjempe diskriminering av norske rom og å bidra til å gjøre allerede etablerte offentlige velferdsordninger mer tilgjengelige. Oslo kommune har blant annet etablert et voksenopplæringstiltak for unge voksne rom, en veiledningstjeneste for rom og arrangert seminarer om rom for ansatte i kommunale og statlige etater.

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter la i 2012 frem en rapport om den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter.[14] Resultatene viste at det eksisterer stereotypiske forestillinger om jøder i Norge. Samlet sett har 12,5 prosent av befolkningen utpregede fordommer mot jøder. I europeisk sammenheng er utbredelsen av antisemittiske forestillinger dermed relativt liten, på nivå med Storbritannia, Nederland, Danmark og Sverige. Undersøkelsen viste samtidig at det i befolkningen er langt mer skepsis til andre grupper enn jøder, som muslimer, somaliere og rom. Personer med sterkest antisemittiske holdninger er de samme som uttrykker mest avvisende holdninger også til andre grupper. 

Det Mosaiske Trossamfund la i 2012 frem en undersøkelse som viste at ca. halvparten av trossamfunnets medlemmer har opplevd antisemittiske holdninger, og at 20 av 21 jødiske barn og unge oppga at de hadde vært utsatt for antijødisk trakassering. Regjeringen har avsatt økte midler til sikkerhetstiltak ved jødiske institusjoner.

Opplæring om og for nasjonale minoriteter
Det er en stor utfordring å imøtekomme opplæringsbehovene til rom- og romani/taterelever, spesielt under reiseperioder. Ulike tiltak har vært gjennomført for at elevene skal kunne følge med i opplæringen, men det er så langt ikke funnet gode løsninger for permanente opplæringstiltak. Mulighetene for å utvikle læremidler på romanes og romani vurderes. En av utfordringene er at det er vanskelig å finne personer med kvalifikasjoner for læremiddelutvikling på disse språkene.

Elever med finsk-kvensk bakgrunn i de nordligste fylkene har rett til opplæring i finsk som andrespråk i grunnskolen. Det kan også gis opplæring i kvensk i grunnskolen. Enkelte steder gis det i tillegg opplæring i finsk/kvensk som andrespråk i videregående opplæring. Fylkesmennene i Troms og Finnmark har laget en handlingsplan for finsk som andrespråk, blant annet for å prøve å øke rekrutteringen til faget. Det utvikles også informasjonsmateriell om alle de nasjonale minoritetene. Materiellet er primært rettet mot lærere og skal i hovedsak publiseres elektronisk.

3.1.8 Flyktninger og asylsøkere

Regjeringen søker å føre en human og rettssikker beskyttelsespolitikk i samsvar med FNs flyktningkonvensjon og andre konvensjoner Norge er bundet av, som Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Den nye utlendingsloven trådte i kraft 1. januar 2010 og er i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Dersom det oppstår tvil om anvendelsen av en bestemmelse, skal man anvende det tolkningsalternativ som er i samsvar med folkeretten. Loven fremhever blant annet rettssikkerhet for den enkelte utlending og vern for utlendinger som har krav på beskyttelse. Videre fastslår loven at personer med flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen og personer som anses å ha et beskyttelsesbehov etter andre bestemmelser, har like rettigheter.

Justis- og beredskapsdepartementet instruerte i 2012 Utlendingsdirektoratet om behandlingen av asylsøknader der søkeren er lesbisk, homofil, bifil, trans- eller intersexperson (LHBTI). Av instruksen fremgår det blant annet at det ikke kan forventes, kreves eller legges til grunn at LHBTI-personer ved retur vil tilpasse seg sosiale, kulturelle og lovfestede normer i det offentlige rom eller skjule sin seksuelle identitet for å unngå forfølgelse.

Siden 2009 har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) realitetsbehandlet tre saker mot Norge som gjelder utvisning av utlendinger.^[15] I to av sakene fant EMD at utvisning ville krenke retten til privatliv og familieliv. Disse avgjørelsene følges opp av norske myndigheter.

Retten til helse
Ny forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket gir alle som oppholder seg i Norge rett til øyeblikkelig hjelp, samt rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten og de helse- og behandlingsmessige opplysningene vedkommende trenger for å ivareta sin rett.[16] Barn og gravide likestilles i stor grad med personer med fast eller lovlig opphold. Barn som oppholder seg i Norge skal som hovedregel ha rett til nødvendig hjelp både fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. I samsvar med Barnekonvensjonen skal barns beste være et grunnleggende hensyn i vurderingene. Voksne uten fast opphold har rett til somatisk og psykisk helsehjelp som ikke kan vente. Videre har personer som soner straff eller gjennomgår annen dom, rett til nødvendig helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt. 

Bosetting
Regjeringen la i 2012 frem en stortingsmelding om framtidens boligpolitikk, som gjør rede for hovedlinjene i en forestående ny nasjonal strategi for boligsosialt arbeid. Boligtilbud til flyktninger er ett av flere innsatsområder i strategien. Et viktig mål for Regjeringen er raskere bosetting av flyktninger fra mottak ut i en kommune, hvor integreringsløpet kan startes med kvalifisering gjennom introduksjonsprogram og språkopplæring.

Mindreårige asylsøkere
FNs barnekonvensjon står sentralt i myndighetenes håndtering av utlendingssaker som berører barn, og barnets beste er fremhevet som et grunnleggende hensyn flere steder i utlendingsloven. En utlending kan innvilges oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, selv om vedkommende ikke oppfyller vilkårene for asyl. Barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt i vurderingen. Barn mellom 16 og 18 år som ikke har annet grunnlag for opphold enn at de mangler forsvarlig omsorg ved retur, kan gis en tidsbegrenset tillatelse frem til fylte 18 år. Denne tillatelsen kan verken fornyes utover fylte 18 år, gi rett til familiegjenforening eller danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Utover dette gir den samme rettigheter og plikter som andre tillatelser, som rett til helsetjenester og utdannelse.

Regjeringen la i 2012 frem stortingsmeldingen Barn på flukt, som gir en oversikt over gjeldende regelverk og praksis, samt fremhever utfordringer og mulige tiltak.[17] Meldingen behandler både situasjonen for enslige, mindreårige asylsøkere og situasjonen for barn som forlater hjemlandet sammen med sine foreldre eller andre omsorgspersoner.

Enslige mindreårige asylsøkere opp til 15 år får tilbud om opphold på omsorgssentre for mindreårige. Barnevernmyndigheten har omsorgen for barna under oppholdet og skal gi et omsorgstilbud som ivaretar deres spesielle behov. Utlendingsmyndighetene har hovedansvar for et bo- og omsorgstilbud til enslige mindreårige asylsøkere over 15 år og mindreårige flyktninger som kommer til landet med foreldrene eller andre følgepersoner. Barnevernet skal imidlertid sikre at alle barn får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, uavhengig av nasjonalitet, statsborgerskap og oppholdsstatus.

Fra 1. juli 2013 har enslige mindreårige asylsøkere rett til en personlig representant som skal sikre barnets interesser og bistå barnet i asylprosessen. Det samme gjelder enslige mindreårige som er ofre for menneskehandel. Representantordningen erstatter og forbedrer den tidligere vergeordningen for enslige, mindreårige asylsøkere.

3.1.9 Barns rettigheter

Barns rettigheter og velferd  har i mange år vært en prioritering for Regjeringen. Barns rettigheter er sikret i barneloven og barnevernloven. I tillegg er FNs barnekonvensjon og dens to første tilleggsprotokoller inkorporert i norsk lov med forrang foran annen norsk lovgivning.^[18] Arbeidet med å følge opp Barne-konvensjonen og Barnekomiteens anbefalinger er en viktig prioritering. I tillegg arbeider Regjeringen med ratifikasjon av Haagkonvensjonen av 19. oktober 1996 om foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn.[19]

Endringer i barneloven
Stortinget vedtok våren 2013 endringer i barneloven for å styrke barneperspektivet i sivile tvister om foreldreansvar, bosted og samvær. Endringene skal styrke barnets stilling under behandlingen av slike tvister når barn løper risiko for å bli utsatt for vold og overgrep fra foreldre. Barn over syv år har fra før rett til å bli hørt før det treffes avgjørelser i slike saker. Etter lovendringene skal også barn under syv år høres, avhengig av om de er i stand til å danne seg egne synspunkter om saken. Det skal legges vekt på barnets mening i samsvar med barnets alder og modenhet.

Samtidig vedtok Stortinget endringer i barnelovens bestemmelser om farskap og morskap for å tilpasse loven til den store samfunnsmessige og teknologiske utviklingen som har skjedd når det gjelder endring av familiemønstre, mulighet for assistert befruktning og sikker fastsetting av farskap ved DNA-analyse.

Barns og unges medvirkning
I desember 2011 leverte et offentlig utvalg en utredning om ungdom, makt og medvirkning.[20] Utvalget foreslår tiltak på en rekke områder, blant annet å opprette et eget demokratifag i skolen, styrke ungdomsrådet som innflytelseskanal, etablere ordninger med bruk av ekspertgrupper i offentlig politikkutforming, styrke ungdoms digitale medborgerskap og personvern i nye medier, samt forslag knyttet til unge under offentlig omsorg. Utredningen har vært på bred offentlig høring, og Regjeringen arbeider med den videre oppfølgingen av forslagene.

Barnevern
Alle barn i Norge skal vernes mot omsorgssvikt og overgrep. Barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling skal få nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Stadig flere barn trenger hjelp av barnevernet, og det har over tid vært et økende gap mellom antall ansatte i det kommunale barnevernet og saksmengden. Regjeringen har de siste årene arbeidet med en betydelig styrking av barnevernet. I løpet av de siste fire årene har det blant annet blitt opprettet 850 nye barnevernsstillinger, og det arbeides med å styrke kompetansen og kunnskapsgrunnlaget i barnevernet. 

Stortinget vedtok våren 2013 endringer i barnevernloven som skal styrke barns rettssikkerhet i barnevernet. Det er blant annet lovfestet et krav til forsvarlige tjenester og tiltak i barnevernet, samt vedtatt en overordnet bestemmelse som understreker at barnet skal gis mulighet til medvirkning under hele barnevernssaken. Barn skal også gis adgang til å ha med en egen tillitsperson i møter med barnevernet. I tillegg er det vedtatt lovendringer som skal styrke tilsynet med barn i fosterhjem.

Barn og unge med innvandrerbakgrunn
Regjeringen ønsker at alle barn og unge skal ha gode oppvekstsvilkår og muligheter til livsutfoldelse. Det er en utfordring at fire av ti barn fra familier med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn. Situasjonen varierer utfra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid i Norge. Økt yrkesdeltakelse blant foreldre og gode kvalifiseringsløp for nyankomne innvandrere er viktig for å bekjempe fattigdom.

Sentrale integreringstiltak for barn og unge omfatter barnehage og skole som utjevner sosiale forskjeller, tilgang til fritidsaktiviteter og mulighet til å ta selvstendige valg for sin livssituasjon. Regjeringen arbeider for å sikre at alle får et godt utdanningstilbud og vil videreføre ordninger som viser positive resultater for språkopplæring i norsk, som for eksempel gratis kjernetid i barnehage. Flerspråklighet er en ressurs, og det skal legges til rette for at flere elever skal kunne utvikle og dokumentere sin flerspråklige kompetanse.

Barn utsatt for menneskehandel
1. august 2012 trådte nye bestemmelser i barnevernloven i kraft som sier at barn som er i fare for å bli utsatt for menneskehandel kan plasseres midlertidig i institusjon uten barnets samtykke. Formålet med endringene er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg.

3.3 Arbeidet med å bekjempe vold og seksuelle overgrep

Vold og drap i nære relasjoner
Statistikk viser at vold i nære relasjoner er et vedvarende samfunnsproblem i Norge; ni prosent av kvinner og to prosent av menn har blitt utsatt for vold med stort skadepotensiale fra nåværende eller tidligere partner. Langt flere har blitt utsatt for mindre alvorlig volds- og maktbruk.[21] Antall politianmeldelser om vold i nære relasjoner har økt betraktelig de siste årene. Kjønnsbasert vold forsterker og underbygger diskriminering. Tiltak for å forebygge vold spiller derfor en sentral rolle i arbeidet for kjønnslikestilling.

De siste ti årene har partnerdrap utgjort 20 til 30 prosent av det totale antallet årlige drap i Norge. 7 av de 28 drapene i Norge i 2012 ble begått av nåværende eller tidligere partner. I nær halvparten av tilfellene hvor kvinner blir drept, er gjerningspersonen nåværende eller tidligere partner. Det er igangsatt et treårig forskningsprosjekt som skal gjennomgå samtlige partnerdrapssaker fra 1991 til 2011, for å identifisere risikofaktorer og utvikle mer treffsikre forebyggingsstrategier. 

Regjeringen vil fortsette å gi høy prioritet til arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner gjennom et bredt spekter av virkemidler, for eksempel tiltak for å styrke beskyttelse av ofrene, forebygging av voldshandlinger og tilbud til voldsutøvere. Regjeringen la i mars 2013 frem en stortingsmelding om vold i nære relasjoner, som ble behandlet i Stortinget i mai samme år.[22] Meldingen beskriver tiltak som er gjennomført, identifiserer utfordringer og skisserer linjene for det videre arbeidet, og ble i august 2013 fulgt opp av en handlingsplan for 2014–2017.[23] 

Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress gjennomfører nå en landsomfattende omfangsundersøkelse om vold i nære relasjoner. Videre er det  bevilget midler til et femårig forskningsprogram, som blant annet skal forske på årsaker til vold i nære relasjoner, vold i nære relasjoner i et livsløps- og generasjonsperspektiv og særlig sårbarhet. Regjeringen har også besluttet å utarbeide en nasjonal forebyggingsstrategi. Som et ledd i innsatsen mot vold i nære relasjoner skal samarbeidet med frivillige organisasjoner styrkes gjennom blant annet å etablere en ny tilskuddordning.

For å sikre at volds- og trusselutsatte personer ivaretas mer helhetlig skal registreringsverktøyet Spousal Assult Risk Assessment guide (SARA) implementeres i alle landets politidistrikt i løpet av 2013. SARA inneholder en sjekkliste som skal sikre at relevant informasjon blir innhentet for å bedre kunne kartlegge risikoen for fremtidig partnervold og iverksette hensiktsmessige tiltak.

Når den nye straffeloven av 2005 trer i kraft, vil den øvre strafferammen økes til seks år for mishandling i nære relasjoner og 15 år for grov mishandling. Det er også lagt opp til en betydelig straffeskjerpelse innenfor strafferammene. Dersom barn er vitne til volden som utøves, skal dette tillegges skjerpende vekt i straffeutmålingen. Loven har ikke trådt i kraft ennå fordi dette krever betydelige endringer i politiets datasystemer. I påvente av dette ble det i 2010 vedtatt endringer i straffeloven av 1902 som innebærer en vesentlig skjerpelse av straffeutmålingen for blant annet vold i nære relasjoner innenfor gjeldende strafferammer. Det ble blant annet lagt opp til en særskilt skjerpelse i utmålingen av straff for mishandling av barn.

Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
Regjeringen har som mål å sikre at alle innbyggere beskyttes mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Evalueringer av innsatsen viser imidlertid at det fortsatt er utfordringer knyttet til å forebygge og forhindre dette. Regjeringen viderefører derfor sin innsats under en ny Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013-2016). Forebyggende arbeid skal styrkes, og kompetanseheving og bedre samordning i offentlig sektor skal bidra til at hjelpetilbudene er tilpasset en mangfoldig befolkning.  

 Krisesentertilbudet
Loven om kommunale krisesentertilbud tydeliggjør at det er et offentlig ansvar å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner får vern, hjelp og oppfølging.[24] Loven pålegger kommunene å sørge for et krisesentertilbud til kvinner, menn og barn, samt å sikre et helhetlig krisesentertilbud som omfatter individuell tilrettelegging og tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Krisesentertilbudet skal gi brukerne støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet og omfatte et trygt og midlertidig botilbud, et dagtilbud, en døgnåpen telefontjeneste samt oppfølging i reetableringsfasen. Tilbudet er gratis og uten krav om henvisning.

 

Behandlingstilbud til voldsutøvere
I arbeidet med å forebygge vold i nære relasjoner er også tiltak for voldsutøvere viktig. Regjeringen styrker derfor kompetansen og kapasiteten i behandlingstilbudet til voldsutøvere. I 2013 har kompetanse- og behandlingssenteret Alternativ til vold (ATV) 11 kontorer spredt over store deler av landet. ATVs avgrensede geografiske spredning innebærer at familievernkontorene vil være det mest tilgjengelige hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere i de aller fleste kommuner. Familievern-tjenestens kompetanse på behandling av voldsutøvere skal derfor styrkes.

Vold og overgrep mot barn
Arbeidet med å forhindre vold og overgrep mot barn er et særlig prioriteringsområde for norske myndigheter. Tiltak for å bekjempe vold mot barn ble derfor videreført i Regjeringens handlingsplan Et liv uten vold – Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2014-2017. I september 2013 lanserte regjeringen Barndommen kommer ikke i reprise. Strategi for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017).

Regjeringen vil videreutvikle familieverntjenestens arbeid og tilbud til voldsutsatte barn, med tilbud om samtalegrupper og samtale- og behandlingstilbud. Det forutsettes samarbeid med andre hjelpeinstanser, som helsetjenester og barnevern. Oppfølgingen av rapporten Oppdager sykehusene barnemishandling? Innebærer blant annet utvikling av retningslinjer for helsetjenesten i arbeidet med å oppdage barnemishandling. 

Statens Barnehus er et tilbud til barn og unge under 16 år og voksne med utviklingshemming, som man mistenker har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep eller har vært vitne til slik vold, og der saken er anmeldt til politiet. På barnehusene gjennomføres dommeravhør, medisinske undersøkelser og oppfølging/behandling på samme sted. Barnehusene skal være sentre der en kan heve kompetansen til de som arbeider med barn og personer med utviklingshemming og skal bedre samarbeidet mellom ulike etater i volds- og overgrepssaker. Stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner fastslår at enda flere volds- og overgrepsutsatte barn skal få hjelp hos Statens Barnehus. Tilbudet blir styrket med to nye hus og økt bemanning. Gode erfaringer med barnehusene gjør at Regjeringen vil teste en lignende modell for voksne.

Barnepornografi
Etter norsk initiativ har Danmark, Finland, Norge og Sverige gjennomført en felles nordisk politiaksjon mot personer som deler bilder og film av seksuelle overgrep mot barn via internett. Politiet i Norge «patruljerer» på nettet, kartlegger og etterforsker slike lovbrudd. Det er innført en varslingsordning på nettsider som brukes av mindreårige, slik at barn og unge enkelt kan rapportere til politiet hvis de opplever ulovlig atferd (”grooming”) eller kommer over materiale som kan være ulovlig. Kripos har en tipslinje der det kan gis opplysninger om seksuelle overgrep mot barn og om bilder som viser slike overgrep. 

Vold mot personer med nedsatt funksjonsevne
Forskning tyder på at personer med nedsatt funksjonsevne er mer utsatt for vold og seksuelle overgrep enn befolkningen for øvrig. Blant personer med nedsatt funksjonsevne er kvinner mer utsatt for seksuelle overgrep enn menn. Regjeringen har iverksatt tiltak rettet mot tjenesteapparatet, politiet og personer med nedsatt funksjonsevne for å sikre økt beskyttelse mot vold og overgrep. 

Voldtekt
I 2012 ble det anmeldt 1221 voldtekter og voldtektsforsøk til politiet, men de reelle tallene er sannsynligvis mye høyere. Regjeringen arbeider for at flere ofre skal velge å anmelde forholdet til politiet. 

Helsetjenestetilbudet til volds- og voldtektsutsatte er styrket gjennom opprettelsen av volds- og overgrepsmottak, som nå finnes over hele landet. Overgrepsmottakene skal gi akutt hjelp til personer som har vært utsatt for vold i nære relasjoner og/eller seksuelle overgrep. Regjeringen gir også tilskudd til drift av støttesentre mot incest og seksuelle overgrep og voldtektssentre. 

Regjeringen la i juni 2012 frem en handlingsplan mot voldtekt for perioden 2012–2014. Handlingsplanen inneholder tiltak innen forebygging, hjelpetiltak og straffesaksbehandling, herunder holdningskampanjer med og for ungdom, styrket undervisning om kjønn og seksualitet, veiledningsmateriale for foreldre, samt forebyggende arbeid i samarbeid med helsestasjonene og skolehelsetjenesten. Tiltak for å styrke og bedre etterforskningen og behandlingen i rettsapparatet fokuserer på behovet for solide rutiner. Statsadvokaten skal ved sine inspeksjoner rette særlig oppmerksomhet på behandlingen av voldtektssaker. 

Blant annet som følge av kritikk fra FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW) sendte norske myndigheter i februar 2013 et forslag om endring av straffebestemmelsen mot voldtekt på høring. Hvorvidt det vil bli foreslått lovendringer, vil blant annet bero på innspillene fra høringsinstansene.

3.4 Menneskerettighetsopplæring

Det er et mål at den norske skolen bidrar til at elever og lær­linger blir aktive medborgere i samfunnet. Regjeringen vil styrke opplæringen i demokratisk medborger­skap i skolen gjennom videreutvikling av læreplaner og undervisnings-tilbud, og gjennom utdanning av lærere og skoleledere. Kunnskap om demokratiske verdier og menneskerettigheter er vik­tige forutsetninger for å bevare og forsterke den norske samfunnsmodellen. Kunnskapsdepartementet gir økonomisk støtte til syv norske freds- og menneskerettighetssentre. Midlene skal bidra til at sentrene kan tilby et godt opplæringstilbud om fred og menneskerettigheter til barn og unge.

Norge feiret 100 år med allmenn stemmerett for både kvinner og menn i 2013, og i 2014 markeres det at den norske grunnloven er 200 år. Markeringene skal bidra til deltakelse og engasjement i demokratiet, ikke minst i utdanningssektoren. Til jubileene har Senter for IKT i utdanningen og Kunnskapsdepartementet utviklet nettstedet www.minstemme.no for læring om demokrati og deltakelse. Nettstedet tilbyr faglige ressurser og oppgaver til bruk i skole og barnehage.

Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme
Regjeringen opprettet i 2010 en arbeidsgruppe som foreslo tiltak for å bekjempe antisemittisme og rasisme i skolen. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fikk i oppdrag å følge opp anbefalingene, og senteret har utviklet et kurs kalt ”Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme” (Dembra) i samarbeid med Det europeiske Wergelandsenteret og Universitetet i Oslo. Målgruppen for kurset er lærere og skoleledere i ungdomsskolen. HL-senteret skal også bidra til å styrke forskning og formidling knyttet til antisemittisme, blant annet via en gjennomgang av læremidler for ungdomstrinnet og videregående opplæring.

3.5 Rettsvesen og rettssikkerhet

3.5.1 Fengsel

Varetektsfengsling
Norge tilstreber at personer som pågripes skal tilbringe minst mulig tid i politiarrest. Innsatte plasseres alltid på enecelle i arresten, men opphold i politiarrest innebærer liten anledning til lufting og samvær med andre innsatte. Arrestene er derfor ikke egnet for annet enn kortvarige opphold, og regelverket krever at innsatte skal overføres fra politiarrest til fengsel innen to døgn etter pågripelsen, med mindre dette av praktiske grunner ikke er mulig. Økningen i antall utenlandske statsborgere som begår straffbare handlinger har de senere år ført til plassproblemer i fengslene. Et betydelig antall innsatte sitter derfor utover 48 timer i politiarrest før de overføres til fengsel, noe både FNs torturkomité, Europarådets torturkomité og norsk sivilsamfunn har kritisert. Myndighetene oppfatter også situasjonen som svært uheldig og har truffet flere tiltak for å hindre at mennesker sitter mer enn 48 timer i politiarresten. Påtalemyndigheten eller domstolene løslater ofte personer som normalt burde vært holdt i fengsel, dersom det ikke er ledig plass i et fengsel. Det nedlegges et betydelig arbeid for å transportere innsatte til fengsler der det er plass.

Bruk av isolasjon i fengsel
I 2012 trådte det i kraft endringer i straffeprosessloven som innebærer at det ikke lenger er adgang til fullstendig isolasjon av personer under 18 år i varetekt. Vedtatte endringer i straffegjennomføringsloven vil dessuten medføre at muligheten til å utelukke mindreårige fra fellesskapet sterkt reduseres. Det er innført strengere rapporteringsplikt til overordnet nivå dersom noen under 18 år utelukkes fra fellesskapet, og det vil bli innført en absolutt tidsbegrensning på sju dager for hel utelukkelse av denne aldersgruppen. Endringene trer i kraft så snart forskrift og retningslinjer er utarbeidet.

Kriminalomsorgen erkjenner viktigheten av å utarbeide bedre statistikk over bruken av utelukkelser fra fellesskapet. Det er ikke mulig å hente ut fullstendig statistikk fra det nåværende IT-systemet i kriminalomsorgen. I påvente av et nytt IT-system er det igangsatt dagsmålinger for å telle antall utelukkelser i alle fengslene på bestemte dager. Disse vil gi en god oversikt over bruken av utelukkelse og være et nyttig bidrag i arbeidet med å vurdere fengslenes praksis på dette området. 

Mindreårige i fengsel
Det er en uttalt målsetning at mindreårige ikke skal fengsles. I 2012 trådte endringer i straffeprosessloven i kraft, som blant medfører at mindreårige bare kan varetektsfengsles når det er «tvingende nødvendig», at fengslingsspørsmålet skal vurderes av en domstol senest dagen etter pågripelse og at domstolen skal revurdere behovet for varetektsfengsling annenhver uke. Videre er det iverksatt tiltak for å øke bruken av alternativer til fengsling. I januar 2013 ble det vedtatt en ny straffereaksjon – ungdomsstraff - for barn mellom 15 og 18 år som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Ved ungdomsstraff skjer straffegjennomføringen lokalt der domfelte bor, og gjennom tett oppfølging skal sosial kontroll erstatte fengselets fysiske kontroll. Det er et politisk mål at samfunnsstraff skal utnyttes maksimalt når det gjelder de yngste domfelte.

For å motvirke at mindreårige settes i fengsel sammen med voksne, samt for å sørge for bedre soningsforhold for denne gruppen, gjennomføres et prøveprosjekt med etablering av egen fengselsenhet for unge lovbrytere.

Tilbakeføringsgarantien, som skal sikre best mulig tilbakeføring til samfunnet, gjelder også for personer under 18 år og medfører at unge straffedømte får del i det alle borgere har rett til av velferdsgoder, som bolig, arbeid, skoleplass, helse- og avrusningstilbud, og økonomisk rådgivning. I ungdomsenhetene skal det være et tverrfaglig team som følger opp den enkelte innsatte for å sikre at garantien overholdes.

Personer med funksjonsnedsettelser i rettssystemet
Forskning tyder på at personer med utviklingshemming er overrepresentert i norske fengsler (10 prosent av de innsatte hadde utviklingshemming).[25] Regjeringen sendte våren 2013 derfor rapporten Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker på høring, og det vurderes tiltak for å sikre økt ivaretakelse av tiltalte og vitner med utviklingshemming.[26]

Oppfølging av psykisk syke i fengsel
Før en person settes i politiarrest skal politiet vurdere behovet for helsehjelp og sørge for nødvendig legeundersøkelse. Senest to timer etter ankomst ved politistasjonen blir pågrepne personer tildelt en brosjyre med informasjon om retten til å ta kontakt med helsepersonell.

Innsatte i fengsler har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester, og skal tilbys et tjenestetilbud på lik linje med befolkningen for øvrig. Vertskommuner for fengsler har ansvar for å yte helse- og omsorgstjenester til innsatte, og vertsfylker for fengsler tilsvarende for tannhelsetjenester. Ved behov henvises den innsatte til videre utredning og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten. En revidert utgave av veilederen for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel ble utgitt primo 2013. Veilederens formål er å bidra med informasjon om hvordan innsatte kan gis et tilbud i samsvar med gjeldende lov- og forskriftsverk. Det er tatt hensyn til europeiske fengselsregler i arbeid med veilederen.

Straffegjennomføringsloven gir innsatte muligheten til å sone i behandlings- eller omsorgsinstitusjon i stedet for i fengsel. Videre er det etablert 13 rusmestringsenheter i norske fengsler, som et rehabiliteringstilbud for innsatte med behov for rusbehandling. Enhetene er tverrfaglig bemannet og tilbyr blant annet samtaler, rusprogrammer og bistand til å planlegge løslatelsen. Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri gjennomfører en landsdekkende undersøkelse av innsattes psykiske lidelser.

Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet i 2010 en rapport om etablering av ressursavdelinger for innsatte med psykiske lidelser og store atferdsavvik. Hensikten med avdelingene er å kunne tilby en tettere og mer individuelt innrettet oppfølging av den enkelte. Rapporten har vært på høring og er fortsatt under vurdering.

3.5.2 Tvang i psykisk helsevern og overfor personer med nedsatt funksjonsevne

Norsk lov åpner for bruk av tvang overfor personer med nedsatt funksjonsevne og overfor personer med alvorlig sinnslidelse på nærmere bestemte vilkår. Reglene anses for å være i samsvar med menneskerettighetene. Regjeringen ønsker likevel å jobbe for redusert bruk av tvang og vil sikre at den praktiske gjennomføringen skjer i tråd med regelverket. 

Helsedirektoratets rapport Bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne 2011 viser at antallet tvangsinnlagte utgjør 18 prosent av alle innleggelser i det psykiske helsevernet for voksne. Våren 2012 ble det etablert en ny strategi for økt frivillighet med forpliktende tiltak lokalt, regionalt og nasjonalt for å redusere og gjøre tvangsbruken mer ensartet.[27] Som ledd i strategien er det i Oppdragsdokumentet for 2013 til de regionale helseforetak satt som mål at andel tvangsinnleggelser og andel tvangsbehandlingstiltak skal reduseres med fem prosent.

3.5.3 Anti-terrorlovgivning

Norske lover skal være i samsvar med menneskerettighetene, herunder også retten til ytringsfrihet, retten til religionsfrihet og retten til privatliv. Dette sikres gjennom utredning og høring i lovgivningsprosessen. Straffeloven og straffeprosessloven inneholder bestemmelser om at lovgivningen på disse områdene gjelder med de begrensninger som følger av internasjonale forpliktelser, og ved konflikt med annen lovgivning har menneskerettighetskonvensjoner som er inkorporert i menneskeretts-loven forrang foran annen norsk lovgivning. Dette gjelder også terrorlovgivningen.

3.5.4 Menneskehandel

Krisesentertilbudet skal inkludere kvinner, menn og barn som er utsatt for menneskehandel, også utenfor nære relasjoner. Regjeringen fortsetter å støtte ROSA-prosjektet, som tilbyr trygge bosteder og gir informasjon og råd om oppfølging av ofre for menneskehandel.

Regjeringen lanserte i desember 2010 en handlingsplan mot menneskehandel.[28] Norge har ratifisert Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel, som etablerer en overvåkingsmekanisme for å påse at landene etterlever konvensjonsforpliktelsene. Europarådets ekspertgruppe (GRETA) offentliggjorde sin rapport om Norge våren 2013, og statspartsmøtet til konvensjonen vedtok i juni 2013 en rekke anbefalinger til Norge for å styrke innsatsen på feltet. Regjeringen vil gjennomgå anbefalingene.

Norge arbeider systematisk med å styrke innsamlingen av data om menneskehandel. I perioden 2003 til juni 2013 er til sammen 42 personer dømt for menneskehandel. Den nasjonale koordineringsenheten for ofre for menneskehandel har utarbeidet statistikk som viser at 136 personer ble identifisert som nye ofre for menneskehandel i 2012. Samme år mottok til sammen 349 ofre bistand fra myndigheter og organisasjoner i egenskap av å være ofre, hvorav 213 personer var blitt identifisert tidligere år. 

3.6 Menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid

3.6.1 Menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken

De internasjonale menneskerettighetene er retningsgivende for Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Utviklingspolitikken skal bidra til å styrke staters egen evne til å oppfylle sine menneskerettsforpliktelser, samt individers evne til å kreve sine rettigheter oppfylt. I tillegg er det et overordnet mål for norsk bistand å bidra til fattigdomsbekjempelse verden over og å støtte tiltak som bidrar til en jevnere fordeling av makt og penger. I 2013 ble denne målsetningen tydelig forankret og videreført i Stortingsmeldingen Dele for å skape: Demokrati, rettferdig fordeling og vekst i utviklingspolitikken, der det blant annet heter at norsk utviklingspolitikk skal være rettighetsbasert.[29] For å sikre best mulig oppfølging ved Norges utenriks-stasjoner, er det igangsatt arbeid med en veileder for rettighetsbasert utvikling.

Et viktig mål for Norges internasjonale menneskerettighetsarbeid er å minske avstanden mellom normene og virkeligheten. Særlig prioritert er arbeid for ytringsfrihet, menneskerettighetsforkjempere, rettsstat- og demokratibyggende tiltak, seksuelle minoriteter og kampen mot dødsstraff.

3.6.2 Menneskerettigheter og næringsliv

I juni 2011 vedtok FNs menneskerettighetsråd med konsensus FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UN Guiding Principles on Business and Human Rights). Prinsippene er et normativt sett med retningslinjer for hvordan næringslivet skal respektere de internasjonale menneskerettighetene. Retningslinjene anses nå som en global standard for hvordan man skal forebygge og adressere brudd mot menneskerettigheter fra næringslivsrelaterte aktiviteter. Norge var sentral i prosessen med å utarbeide retningslinjene.

Norske myndigheter skal gjennom en interdepartemental embetsgruppe utarbeide en handlingsplan for nasjonal oppfølging av FNs veiledende prinsipper. Handlingsplanen vil gjelde for alle departementer og statlige institusjoner som på ulike vis samhandler med næringslivet. Av planen vil det fremgå hvordan norske myndigheter gjennom ulike tiltak skal bidra til at næringslivet oppfyller sitt ansvar for å respektere menneskerettighetene.

Dette arbeidet har sitt utgangspunkt i regjeringens rådgivende utvalg for næringslivets samfunnsansvar, «KOMpakt». Offentlige etater, næringsliv, sivilt samfunn og akademia er representert i KOMpakt. Mandatet er å styrke regjeringens grunnlag for politikkutforming og beslutninger knyttet til næringslivets samfunnsansvar, herunder blant annet menneskerettigheter. En annen målsetting er å styrke dialogen mellom regjeringen, næringslivet, interesseorganisasjoner og akademia i sentrale spørsmål knyttet til næringslivets samfunnsansvar.

I regi av KOMpakt er det i 2013 også utarbeidet et 10-punkts dokument som omhandler grunnleggende prinsipper for interessentdialog. Dokumentet beskriver forventinger til hvordan norske selskaper gjennomfører dialog og engasjement med sine interessenter, fortrinnsvis i utviklingsland/fremvoksende økonomier. Interessentgrupper kan f.eks. være urfolksgrupper, sivilt samfunnsaktører og lokale myndigheter.

Arbeidet med næringslivets samfunnsansvar (CSR) har høy prioritet hos norske myndigheter, og i 2012 ble det avholdt en større internasjonal konferanse om CSR i Oslo med formål å spre kunnskap om internasjonale retningslinjer og rammeverk, samt erfaringsutveksling mellom interessentgrupper (næringsliv, sivilt samfunn, akademia, myndigheter) om hvordan best oppnå ansvarlig næringslivspraksis.

Norge har også reorganisert kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv tilknyttet OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper.  Den faglige del av kontaktpunktets arbeid er gjort uavhengig av statlige myndigheter. Kontaktpunktet har behandlet en rekke klagesaker siden dennes omlegging i 2010.  OECDs kontaktpunkt skal evalueres etter tre år. Norge er også en aktiv partner i Global Compact.

4 Nasjonale prioriteringer

i. Internasjonale menneskerettighetsinstrumenter

• Kontinuerlig arbeide for å sikre overensstemmelse mellom norsk rett og Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
• Ratifisere og gjennomføre FNs konvensjon om tvungne forsvinninger.
• Vurdere ratifisering av tilleggsprotokollen om individklageordning til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt tilleggsprotokollen om individklageordning til FNs barnekonvensjon. 

ii.  Gjennomføring av menneskerettighetene i Norge

• Nasjonal institusjon: Vurdere etablering av en ny Nasjonal institusjon for menneskerettigheter i Norge
• Diskriminering: Arbeide for å bekjempe alle former for diskriminering, inkludert diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller funksjonsevne.
• Vold i nære relasjoner: Styrke arbeidet for å bekjempe og beskytte mot vold i nære relasjoner, inkludert vold mot barn.
• Psykisk helsehjelp: Sikre rask, god og lett tilgjengelig psykisk helsehjelp, og videreføre innsatsen for å redusere bruken av tvang i psykiske helsetjenester.
• Sosial dumping: Videreføre Regjeringens innsats mot sosial dumping i henhold til handlingsplan I, II og III mot sosial dumping.
• Fengselsforhold: Sikre at bruk av varetekt og isolasjon er i samsvar med Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Videreføre innsatsen for å holde bruk av isolasjon på et lavt nivå. Videreføre arbeidet med å tilby psykisk syke innsatte oppfølging og behandling. Redusere antall barn i fengsel gjennom innføring av alternative straffesanksjoner. Videreføre arbeidet med å etablere egen enhet for barn i fengsel.
• Menneskerettighetsopplæring: Styrke utdanning og opplæring i menneskerettigheter og opplæring til demokratisk beredskap, både som en del av grunnopplæringen, på høyere nivåer og i profesjonsutdanningene.
• Asyl- og innvandringspolitikk: Videreføre innsatsen med å sikre at Norges internasjonale menneskerettsforpliktelser ivaretas i regelverk og praksis på asyl- og innvandringsområdet.  

iii. Norske prioriteringer internasjonalt

• Videreføre norsk innsats for fremme og beskyttelse av menneskerettighetene internasjonalt, inkludert styrking av kvinners rettigheter, beskyttelse av MR-forkjempere, ytringsfrihet, minoriteter, lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT), urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne, barn, innsats mot dødsstraff, alle former for diskriminering, samt næringslivets samfunnsansvar.
• Styrke innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt i henhold til Regjeringens strategi for et anstendig arbeidsliv.
• Videreføre innsatsen for å sikre en rettighetsbasert utviklingsbistand.