1. Bakgrunn

Forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter krever at offentlige myndigheter i sine anskaffelseskontrakter pålegger leverandører og underleverandører å tilby sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn hva som følger av tariffavtale eller det som ellers er normalt for tilsvarende arbeid i den aktuelle sektor. Formålet med forskriften er å unngå at offentlige oppdragsgivere inngår kontrakter med virksomheter som tilbyr dårligere vilkår enn det som er normalt i det norske arbeidsmarkedet. Forskriften er en gjennomføring av ILO-konvensjon nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige kontrakter. Forskriften trådte i kraft 1. mars 2008.

Forskriften er en viktig del av regjeringens handlingsplan mot sosial dumping. Regjeringen er av den oppfatning at offentlig sektor har et særlig ansvar for å motvirke sosial dumping og ikke medvirke til utnyttelse av utenlandske arbeidstakere på det norske arbeidsmarkedet. Dette ansvaret oppfylles blant annet ved å sikre at lønn og andre arbeidsvilkår er i samsvar med minimumsvilkårene i tariffavtalene.

Forskriftsteksten er uklar på noen punkter. Arbeidsdepartementet (AD) og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) ser derfor behov for enkelte presiseringer for å sikre størst mulig forutsigbarhet for partene. En klargjøring av forskriftens krav vil også bedre muligheten for kontroll med oppfyllelsen av forpliktelsene. Departementene sender derfor i fellesskap ut dette høringsbrevet med forslag til endringer i forskriften.

2. Gjeldende rett

Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter krever at offentlige myndigheter i sine anskaffelseskontrakter pålegger leverandører og underleverandører å tilby sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av tariffavtale eller det som ellers er normalt for tilsvarende arbeid i den aktuelle sektor. Forskriften gjelder ved tildeling av tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter som overstiger nærmere definerte terskelverdier.

§ 5 første ledd i dagens forskrift stiller følgende krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter:

Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Dette gjelder også for arbeid som skal utføres i utlandet.

Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven) har som formål å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Dette er for å hindre at arbeidstakere utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted eller yrke. Med hjemmel i lovens § 3 kan Tariffnemnda treffe vedtak om at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter, i en bransje eller en del av en bransje. Tariffnemndas vedtak vil i praksis være forskrifter og gjelde som minstevilkår for alle som utfører arbeid innenfor vedtakets virkeområde, både for norske og utenlandske arbeidstakere.

De lønns- og arbeidsvilkårene som følger av allmenngjøringsforskriftene, vil gjelde som minstevilkår også for kontrakter i forhold til forskriften. Ellers er det minstevilkårene i gjeldende landsomfattende tariffavtale som kommer til anvendelse. Utenfor områder for aktuelle tariffavtaler, må det i den konkrete situasjonen gjøres en skjønnsmessig vurdering av om lønns- og arbeidsvilkårene i den aktuelle virksomheten kan anses å falle innenfor det som anses normalt. En slik vurdering kan for eksempel baseres på bruk av ulike åpne kilder som oversikter fra bransje- eller fagforeninger eller andre tilgjengelige lønnsstatistikker. Det ligger likevel ikke i forskriften at oppdragsgiveren skal fastsette et bestemt lønnsnivå, men at det i en konkret situasjon må tas stilling til om lønns- og arbeidsvilkårene i en virksomhet ligger på et normalt nivå for vedkommende sted og yrke.

Klausulene skal også omfatte arbeid som utføres i utlandet og arbeid som utføres av underleverandører som medvirker til å oppfylle kontrakten.

I praksis gjennomføres forskriftens krav ved at oppdragsgiver krever at leverandørene må signere på en egenerklæring, der de aksepterer at de ansatte som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår i tråd med kravet i § 5 første ledd. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har for eksempel en slik egenerklæring i konkurransegrunnlagsmalene som er gjort tilgjengelig for allmennheten på www.anskaffelser.no.

Oppdragsgiver skal gjennomføre nødvendig kontroll av om kravene til lønns- og arbeidsvilkår overholdes. Oppdragsgiver skal blant annet kreve at leverandøren og eventuelle underleverandører på forespørsel må dokumentere lønns- og arbeidsvilkårene til ansatte som medvirker til å oppfylle kontrakten, og forbeholde seg retten til å gjennomføre kontraktsmessige sanksjoner dersom kontraktsklausulen om lønns- og arbeidsvilkår ikke overholdes.

3. Nærmere om det internasjonale rammeverket

3.1 ILO-konvensjon nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige kontrakter

ILO-konvensjon nr. 94 stiller krav om at sentrale myndigheter i tjenestekontrakter og i bygge- og anleggskontrakter forplikter tilbydere å gi sine ansatte vilkår i henhold til det tariffavtalte nivået. Denne plikten gjelder tilsvarende nedover i kontraktskjeden. Formålet er at det offentlige skal respektere tariffavtaler og opptre som en modelloppdragsgiver med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår. Norge tiltrådte konvensjonen i 1996. Endelig gjennomføring fant sted ved vedtakelsen av lov om offentlige anskaffelser § 11a og forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, som også omfatter kommuner og offentligrettslige organer. I Norge er konvensjonen gjennomført ved at det på allmenngjorte områder er allmenngjøringsforskriftene som utgjør vilkårene, mens tjenestetilbydere utenfor allmenngjorte områder må påta seg å tilby vilkår i tråd med minstevilkårene i landsomfattende tariffavtaler, selv om disse ikke er allmenngjort.

3.2 EUs direktiv om utsending av arbeidstakere

EUs utsendingsdirektiv (Direktiv 96/71/EF) regulerer hvilke lønns- og arbeidsvilkår staten kan gjøre gjeldende overfor utenlandske arbeidsgivere som bringer med seg arbeidstakere for å utføre tjenestekontrakter. Direktivets formål er å samordne vilkårene for slik utsending, sikre et passende vern for utsendte arbeidstakere og samtidig trygge rettferdig konkurranse mellom utenlandske og innenlandske arbeidstakere.

EU-domstolen avsa tre dommer fra perioden desember 2007 til juni 2008 som presiserte rekkevidden av direktivet. Dommene klargjør at arbeidsvilkår som utenlandske arbeidsgivere plikter å tilby egne arbeidstakere som bringes med over landegrensene, må gjenfinnes i direktivets liste over hvilke typer arbeidsvilkår som kan stilles, og at disse vilkårene må fremgå enten i lov/forskrift eller allmenngjorte tariffavtaler.

I listen over arbeidsvilkår inngår maksimal arbeidstid, betalt ferie, minstelønn og overtid, vilkår for vikarbyråer, HMS-krav, samt beskyttelses- og ikke-diskrimineringsregler for blant annet kvinner og gravide. Andre vilkår kan, i henhold til EU-domstolen, kun stilles dersom disse er lovfestede i arbeidsstaten og dersom tungtveiende hensyn tilsier at reglene også skal gjelde utsendte arbeidstakere. Nivået på minstelønn, lengden på ferie osv., kan vertslandet i stor grad fastlegge nasjonalt ut fra hva som er praksis og normalt vernenivå for arbeidstakere.

Grunnen til at lønns- og arbeidsvilkår må fremgå i lov/forskrift eller allmenngjorte tariffavtaler, er for å sikre at utenlandske virksomheter er kjent med hvilke krav til arbeidsvilkår som gjelder, og for å sikre at utenlandske virksomheter ikke møter strengere krav enn hjemlige virksomheter. Slik EU-domstolen har tolket direktivet, kan ikke utenlandske arbeidsgivere pålegges å etterleve lønns- og arbeidsvilkår som er fastsatt på annen måte enn det direktivet gir anvisning på, dvs. i lov/forskrift og/eller allmenngjort tariffavtale eller tariffavtale som binder alle virksomheter i en bransje i et angitt geografisk område. Utsendingsdirektivet er gjennomført i Norge gjennom arbeidsmiljøloven, utsendingsforskriften og allmenngjøringsloven.

3.3 Rüffert-saken og åpningsbrev fra ESA

EU-domstolens avgjørelse i Rüffert-saken  fra april 2008 gjaldt en lov-/forskriftsbestemmelse som innebar at tilbydere til det offentlige skulle tilby lønnsvilkår iht. tariffavtalen for bygningsarbeid i delstaten, men som ikke var allmenngjort. Domstolen fant at regelen var i strid med utsendingsdirektivet. Begrunnelsen var for det første at bestemmelsen ikke kunne anses som en lov-/forskriftsbestemmelse i direktivets forstand, fordi den ikke selv fastsatte en lønnsats. For det andre kunne bestemmelsen ikke anses som direktivets alternativ om allmenngjøring, ettersom tariffavtalen ikke var allmenngjort etter den tyske allmenngjøringsloven, og fordi det allerede gjaldt en allmenngjort tariffavtale for byggebransjen i Tyskland. Regelen kunne heller ikke sies å ivareta et tvingende allment hensyn, så lenge tariffvilkårene bare var tvingende der virksomheter utførte tjenester for det offentlige. Den var dermed ikke en lovlig restriksjon i adgangen til å yte tjenester etter EF-traktaten art. 49 (tilsvarer EØS-avtalen art. 36), som har til formål å sikre fri bevegelighet av tjenester.

På bakgrunn av Rüffert-saken (Sak C-346/06) har EFTAs overvåkningsorgan (ESA) åpnet sak mot Norge ved åpningsbrev 15. juli 2009. ESA mener at den norske forskriften er i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelse av tjenester og utsendingsdirektivet artikkel 3, og baserer dette på følgende forhold:

• (i) For det første mener ESA at forskriften ikke tilfredsstiller utsendingsdirektivets krav til å være en forskrift. Dette går særlig på at det ikke kommer tilstrekkelig klart til uttrykk hvilke lønns- og arbeidsvilkår leverandører og underleverandører må tilby sine ansatte for å kunne inngå kontrakt med offentlige myndigheter.
• (ii) For det andre mener ESA at forskriften utgjør en restriksjon på den frie flyten av tjenester og fordi den kun gjelder i offentlig sektor, kan restriksjonen ikke begrunnes ut fra hensynet til å beskytte arbeidstakeres rettigheter. For at hensynet til arbeidstakerne skal kunne begrunne restriksjonen, må forskriften ifølge ESA også gjøres gjeldende for privat sektor.

Norge har imøtegått ESAs anførsler som vi mener baserer seg på en for snever tolkning av EØS-retten. Utfallet i Rüffert-saken er ikke avgjørende ved vurderingen av den norske forskriften. For det første er det vesentlige forskjeller mellom det norske regelverket og det tyske som var gjenstand for behandling i Rüffert-saken. For det andre var det kun forholdet til utsendingsdirektivet som ble vurdert i Rüffert-saken, ikke anskaffelsesregelverket. EU-domstolen har i en rekke saker slått fast at det er anledning til å trekke inn sosiale og miljømessige hensyn i forbindelse med offentlige anskaffelser. For det tredje hadde ikke Tyskland ratifisert ILO-konvensjon nr. 94, og forholdet til denne konvensjonen ble derfor ikke vurdert.

Selv om AD og FAD mener at Norge har implementert ILO-konvensjon nr. 94 i overensstemmelse med EØS-retten, kan det av flere grunner være fornuftig å gjøre tilpasninger i forskriften som gjør den bedre tilpasset utsendingsdirektivet. Dermed vil også ESAs innvendinger under punkt (i) ovenfor bli imøtekommet.

Når det gjelder ESAs innvendinger under punkt (ii) ovenfor, ser ikke departementene grunnlag for å imøtekomme disse. Departementene mener at muligheten til å trekke inn sosiale hensyn i forbindelse med offentlige anskaffelser slik at offentlige myndigheter går foran som et godt eksempel, er et svært viktig prinsipp som også er godt forankret i EØS-retten. Vi viser til artikkel 26 i direktiv 2004/18/EC som uttrykkelig anerkjenner kontraktsvilkår som omhandler sosiale hensyn. Slike sosiale hensyn kan for eksempel være vilkår knyttet til lønns- og arbeidsvilkår. Bestemmelsen er en kodifisering av rettspraksis fra EU-domstolen og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om offentlige anskaffelser § 3-11 (2).

4. Forslag til endringer i forskriften

4.1 Kontrakter som er omfattet av forskriften

Det er etter AD og FADs oppfatning et behov for å presisere hvilke kontrakter som skal omfattes av forskriften. Formålet med bestemmelsene er å motvirke sosial dumping ved å hindre at særlig utenlandske arbeidstakere får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn sammenlignbare norske arbeidstakere. Dagens bestemmelser kommer til anvendelse ved tildeling av alle tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter. Sosial dumping er imidlertid ikke et problem innen alle tjenestesektorer, og departementene foreslår derfor at forskriftens anvendelsesområde innskrenkes til de områder der sosial dumping erfaringsmessig kan være et problem. Bygge- og anleggskontrakter bør fortsatt omfattes, men departementene foreslår at forskriftens rekkevidde innenfor tjenestesektorene begrenses til sektorene renhold, helse og omsorg, transport og hotell og restaurant. Det legges opp til å definere sektorene i tråd med tariffavtalene som gjelder innenfor de ulike sektorene. Tjenester som er omfattet av tariffavtalen vil omfattes av forskriften. Se forslag til ny § 4 første ledd.

4.2 Krav til kontraktsklausul om lønns- og arbeidsvilkår

Det er et behov for å presisere hvilke lønns- og arbeidsvilkår som det skal stilles krav om i forbindelse med oppfyllelse av kontrakten.

Dersom området dekkes av en allmenngjøringsforskrift, er det denne forskriftens minimumskrav til lønns- og arbeidsvilkår som vil være gjeldende. Dette følger allerede av forarbeidene til lov om offentlig anskaffelser § 11a, som hjemler forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Departementet foreslår at dette fremgår uttrykkelig av forskriften, se forslag til ny § 5 annet ledd. I dag finnes det slike forskrifter kun i byggebransjen, på enkelte petroleumsanlegg på land og på verftene, se f.eks. nærmere forskrift 6. oktober 2008 nr. 1121om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge. Det er i dag ingen allmenngjorte tariffavtaler i tjenestesektoren.

På områder som ikke er dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i henhold til gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje. Dette følger allerede av gjeldende forskrift. Tariffavtalene er imidlertid utformet på ulike måter, og det vil variere hvilke lønns- og arbeidsvilkår det er gitt bestemmelser om. For å klargjøre hvilke lønns- og arbeidsvilkår oppdragsgiveren skal stille krav om, foreslås det å angi dette uttømmende i forskriften. Dette gjelder bestemmelser om minstekrav til arbeidstid, lønn og dekning av reise, kost og losji, se forslag til ny § 5 tredje ledd. Etter departementenes vurdering er dette de mest relevante lønns- og arbeidsvilkårene. Det vises til at vilkårene ligger innenfor utsendingsdirektivets angivelse av hvilke lønns- og arbeidsvilkår som kan fastsettes. Det er dessuten vanlig å gi bestemmelser om dette i tariffavtaler og det kan også ses i sammenheng med hva som omfattes i gjeldende allmenngjøringsforskrifter.

Etter gjeldende forskrift § 5 skal oppdragsgiver, dersom det ikke finnes landsomfattende tariffavtaler, stille krav om lønns- og arbeidsvilkår ”som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.” Dette er et krav som følger av ILO-konvensjonen og den samme formuleringen er også brukt i utlendingslovens bestemmelse om krav for oppholdstillatelse og i allmenngjøringsloven.

Kravet er imidlertid vanskelig å håndtere i praksis og det er også problematisk i forhold til klarhetskravet som følger av EU-retten, jf. foran under punkt 3.2. I utgangspunktet er departementene derfor av den oppfatning at det kan være mest hensiktsmessig ikke å videreføre dette kravet. Det er landsdekkende tariffavtaler og allmenngjøringsforskrifter i alle sektorene som vi nå foreslår skal omfattes av en endret forskrift. Å fastsette lønns- og arbeidsvilkår på annet grunnlag er per i dag derfor ikke relevant, slik forskriften foreslås utformet. Vi ber imidlertid særskilt om høringsinstansenes syn når det gjelder denne problemstillingen.

Departementene foreslår at det skal fremgå klart av kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget hvilke konkrete minstevilkår som gjelder, se forslaget til ny § 5 fjerde ledd. Innen de aktuelle tjenestesektorene finnes landsomfattende tariffavtaler, men det finnes per i dag ikke noen offentlig tilgjengelig oversikt over slike avtaler. Dersom minstevilkårene presiseres uttrykkelig i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget, vil forutsigbarheten for leverandørene øke betraktelig idet det vil være helt klart og oversiktlig for dem hvilke krav de forplikter seg til når de inngår kontrakt. Når disse konkrete kravene inntas i kontrakten, vil også muligheten for kontroll med oppfyllelsen av kontraktsforpliktelsene bedres, se nærmere punkt 4.3 nedenfor.

For at offentlige oppdragsgivere skal kunne innta i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget en henvisning til hvilke konkrete lønns- og arbeidsvilkår som kommer til anvendelse, er det viktig at denne informasjonen er lett tilgjengelig. Departementene foreslår at Arbeidstilsynet skal få ansvaret for å informere om hvilke vilkår som må legges til grunn. Dette hører naturlig inn under Arbeidstilsynets ansvarsområde, på bakgrunn av deres rolle som samarbeidskontor i henhold til forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere. Arbeidstilsynet skal kunne opplyse både om hvilke tariffavtaler som er relevante, og nærmere om hvilke konkrete lønns- og arbeidsvilkår som skal kreves. Det skal også kunne gi opplysninger om hva som regnes som normallønn på områder som ikke er dekket av tariffavtale dersom regjeringen skulle velge ikke å oppheve reguleringen av dette forholdet. Både innkjøpere og oppdragsgiver vil kunne henvende seg til Arbeidstilsynet for å få informasjon. I tillegg antas det at også andre aktører, for eksempel utlendingsmyndighetene, vil ha betydelig nytte av at denne type informasjon blir samlet på ett sted og dermed lettere tilgjengelig. Det vises til forslag til ny § 5 femte ledd.

Dagens forskrift gjelder også arbeid som skal utføres i utlandet, jf. § 5 første ledd annet punktum. Det innebærer at det er de lønns- og arbeidsvilkår som er vanlige i det området i det landet hvor arbeidet blir utført, som må etterleves. Departementene er selvsagt opptatt av at offentlige oppdragsgivere skal ta sosialt ansvar også i forbindelse med utførelsen av arbeid i utlandet. I praksis er det imidlertid ikke mulig å etablere et system der norske offentlige oppdragsgivere får oversikt over alle aktuelle lønns- og arbeidsvilkår i de land der arbeidet skal utføres, og innta konkrete krav om dette i kontraktene. Departementene foreslår derfor at denne del av bestemmelsen oppheves.

4.3 Krav til dokumentasjon og kontraktsbruddsvirkninger

Bestemmelsen om leverandørens plikt til å dokumentere at kravene til lønns- og arbeidsvilkår er oppfylt, og bestemmelsen om kontraktsbruddsvirkninger ved manglende oppfyllelse, er flyttet fra § 5 til ny § 6, se forslag til ny § 6 første og annet ledd. Det er gjort enkelte rettstekniske endringer som ikke er ment å innebære endringer av realitetene.

I tillegg foreslår departementene en ny bestemmelse som pålegger oppdragsgiver å opplyse om kravet til dokumentasjon og kontraktsmessige sanksjoner i kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget, se forslagets § 6 tredje ledd. Formålet er å bidra til økt forutsigbarhet for leverandørene.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

For kontrakter om byggearbeider vil ikke forskriftsendringen ha noen økonomiske eller administrative konsekvenser, da det bare er en presisering av det som allerede følger av gjeldende forskrift.

For tjenestekontrakter er det en vesentlig innsnevring i hvilke kontrakter som omfattes av forskriften. Dette vil redusere de økonomiske og administrative kostnadene noe ved inngåelse og oppfølging av slike kontrakter. For de tjenestekontraktene som omfattes av forslaget vil det bli en begrenset økning i ressursbruken sammenlignet med gjeldende forskrift, siden det blir stilt krav om at det klart skal fremgå av kunngjøringen eller konkurransegrunnlaget hvilke konkrete minstevilkår som gjelder. Oppdragsgiverne må ved inngåelse av slike kontrakter undersøke hvilke vilkår som skal legges til grunn. For å gjøre denne jobben minst mulig ressurskrevende for den enkelte oppdragsgiver, foreslås det som nevnt at Arbeidstilsynet skal kunne opplyse om hvilke vilkår som må legges til grunn.

Forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for Arbeidstilsynet ved at de må skaffe til veie kunnskap om lønns- og arbeidsvilkår innenfor forskriftens virkeområde og gi informasjon til oppdragsgivere, arbeidsgivere og arbeidstakere. Oppgaven vil imidlertid inngå i det ansvaret som Arbeidstilsynet allerede har som samarbeidskontor etter forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere § 3. I henhold til denne bestemmelsen skal Arbeidstilsynet blant annet gi informasjon om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere. Direktoratet skal også kunne henvise til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner i tilfelle bestemmelser i en allmenngjort tariffavtale kommer til anvendelse. Arbeidstilsynet vil også kunne samarbeide med arbeidslivets parter, som kan bidra med informasjon om gjeldende tariffavtaler innenfor de aktuelle sektorene. Oppgaven bør derfor kunne håndteres innenfor Arbeidstilsynets ordinære budsjett.

6. Drøftinger med arbeidslivets parter

Forslaget til endringer i gjeldende forskrift ble lagt frem for medlemmene i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd 25. mai 2010. Det ble åpnet for skriftlige innspill i etterkant av møtet.

Arbeidstilsynet er positive til endringene og basert på deres tilsynserfaring mener de at de foreslåtte bransjene er dekkende i forhold til faren for sosial dumping. Etaten er videre av den oppfatning at veiledningsoppgaven de er tiltenkt i den endrede forskriften henger godt sammen med andre oppgaver og annet ansvar som de har i forbindelse med tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår. De understreker imidlertid at de vil være helt avhengige av et godt samarbeid med arbeidslivets parter for å kunne ivareta oppgaven.

Arbeidstilsynet mener at det også bør vurderes om tilsynsansvaret bør legges til etaten. Dette er et spørsmål som krever noe mer utredning, og som departementene vil komme tilbake til ved en senere anledning.

LO mener at i tillegg til de foreslåtte sektorene, bør forskriften også omfatte elektrofagene. LO mener også at lønnsbegrepet i forskriften bør omfatte ulike ulempetillegg samt overtidsbetaling.

Unio mener at forskriften bør omfatte flere sektorer enn det som er foreslått, blant annet undervisning og barnehage. Videre peker Unio på at kravet til lønns- og arbeidsvilkår også bør omfatte tariffbestemte regler om sykelønn, lønn under fødselspermisjon, ferierettigheter og pensjonsordninger.

NHO mener at en egen forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter ikke er veien å gå fordi dette innebærer en forskjellsbehandling mellom arbeidstakere avhengig av om arbeidsgiveren leverer tjenester til offentlige eller private kunder. NHO mener man heller burde vurdere alternativer som bruk av ordningen med allmenngjøring av tariffavtaler, så lenge de enkelte allmenngjøringsvedtak er forenelig med EØS-retten, eller eventuelt gjennom en lov- eller forskriftsfestet minstelønn.

KS mener også at forslaget omfatter de mest relevante sektorene. KS er imidlertid av den oppfatning at vi bør være forsiktige med å pålegge oppdragsgiverne å angi hvilken tariffavtale som skal anvendes og viser til at det innenfor enkelte sektorer kan være flere landsdekkende avtaler.

HSH mener at det må utvises forsiktighet med å benytte innkjøpsregelverket som et virkemiddel i kampen mot sosial dumping, og at den norske forskriften er i strid med EØS-retten. HSH peker også på at det kan være uklart hvilke tariffavtaler som skal gjøres gjeldende, særlig på områder hvor det finnes konkurrerende tariffavtaler. HSH mener at forskriften går for langt når det legges opp til at oppdragsgiver også skal kreve at tariffbestemte regler om reise, kost og losji skal være oppfylt.

Vi ber særskilt om høringsinstansenes syn på innspillene fra partene.

7. Høringsuttalelser

Det bes om at alle høringsuttalelser sendes per e-post til postmottak@fad.dep.no med kopi til postmottak@ad.dep.no innen 30. september 2010. Vi ber de enkelte departementer og organisasjoner å vurdere behovet for, og eventuelt besørge, foreleggelse av høringsdokumentet til sine underliggende etater og medlemsorganisasjoner. Høringsuttalelsene vil fortløpende bli lagt ut på FADs hjemmesider.

Med hilsen

Forslag til endringer i forskriften:
Forskrift om endring av forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter (PDF) 

Akademikerne
ALT (Forbundet Industri/Energi ALT)
Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverforening
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Arbeidssamvirkenes Landsforening
Arbeidssøkerforbundet (AFO)
Bedriftsforbundet
Den norske jordmorforening
Departementene
Direktorater og tilsyn
Finansnæringens arbeidsgiverforening
Forskningsstiftelsen FAFO
Fylkeskommunene
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
KA (Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon)
Klagenemnda for offentlige anskaffelser
Kommunene
KS
Landbrukets Arbeidsgiverforening
Landsorganisasjonen i Norge
Lederne
Luftfartens Funksjonærforening
Maskinentreprenørenes Forbund
NITO (Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon)
Norges Apotekerforening NAF
Norges Farmaceutiske forening
Norges Kommunerevisorforbund
Norges Rederiforbund
Norges Taxiforbund
Norske Meierifolks Landsforening
Norsk Flygelederforening
Norsk Flygerforbund
Norsk Flytekniker Organisasjon
Norsk Journalistlag
Norsk Kabinforening
Norsk Sjøoffisersforbund
Norsk Skuespillerforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Regjeringsadvokaten
Riksrevisjonen
SAMFO – Arbeidsgiverorganisasjon for samvirkeforetak
Transportbrukernes Fellesorganisasjon
Unio (Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede)
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS