Høring - forslag til endringer i produktkontrolloven

 

Merknader til noen hovedspørsmål

3.0 Direktivets anvendelsesområde i forhold til produktkontrolloven

Direktivet

Direktivets anvendelsesområdet fremgår av artikkel 1 pkt. 2 jf. artikkel 2 bokstav a). Direktivet omfatter ethvert produkt som tilbys forbrukere. Eksempler på typiske forbrukerprodukter er kjøkkenredskap, klær, leketøy, produkter til bruk ved sports- og fritidsaktiviteter, elektroniske artikler osv. Direktivet omfatter også produkter som med rimelig sannsynlighet kan forventes brukt av forbrukere selv om de i utgangspunktet ikke var ment for disse.

Nærliggende eksempler kan her være produkter innen produktområdene maskiner og håndtverksredskaper.

Direktivet gjelder også for produkter som tilbys forbrukere i forbindelse med en tjeneste. Eksempler her kan være verne- eller sikkerhetsutstyr som hjelm og flytevest i forbindelse med rafting eller tau og festeanordninger i forbindelse med strikkhopp. Direktivet regulerer ikke selve tjenesten og utstyr som benyttes av tjenesteleverandøren under tjenesten.

Direktivets krav viker for krav gitt i særdirektiver. En nærmere gjennomgang av spesialitetsprinsippet er gitt i pkt. 3.3.

Produktkontrolloven

Lovens anvendelsesområde fremgår av §2. I henhold til bestemmelsens første ledd sammenholdt med annet ledd gjelder loven for råvare, hjelpestoff, halvfabrikat og ferdig vare av ethvert slag. Loven gjelder også for forbrukertjenester, jf. tredje ledd. Med forbrukertjenester menes tjenester som tilbys fysiske personer hovedsakelig utenfor næringsvirksomhet.

Produktkontrolloven har således et videre anvendelsesområde enn direktivet i og med at den gjelder alle typer produkter og ikke er begrenset til forbrukerprodukter, samt at den omfatter forbrukertjenester.

Gjennomføringen av direktivet i loven

Det opprinnelige produktsikkerhetsdirektivet (92/59/EØF) omfatter kun forbrukerprodukter og ikke produkter som er ment på andre enn forbrukere. Dette direktivet førte i sin tid ikke til endringer i norsk lovgivning, da de ble ansett å være dekket av produktkontrolloven. Loven oppstiller således i dag like krav for forbrukerprodukter og øvrige produkter.

Endringsdirektivet oppstiller nye krav i forhold til forbrukerprodukter, og enkelte av disse medfører behov for endringer i produktkontrolloven. På grunn av at det ikke er fullt samsvar mellom anvendelsesområdene i direktivet og i loven, oppstår følgende problemstilling i forbindelse med ved implementeringen:

• Skal de endrede kravene i loven som følge av direktivet gjelde for hele lovens gjeldende anvendelsesområde, eller skal de gjelde kun for forbrukerprodukter?

Sistnevnte alternativ vil medføre et behov for å innføre et skille i loven mellom forbrukerprodukter og øvrige produkter.

Departementets foreløpige vurdering av denne problemstillingen, er at det ikke bør innføres et skille mellom forbrukerprodukter og øvrige produkter i loven.

Produktkontrollovens krav gjelder i dag likt for alle typer produkter, og for departementet er det viktig å opprettholde et høyt sikkerhetsnivå på produktene uavhengig av om det er snakk om forbrukerprodukt eller ikke. Direktivets krav legger til rette for et høyere sikkerhetsnivå på forbrukerprodukter. De krav som foreslås tatt inn som følge av direktivet er i første omgang regler om økt informasjon til brukere av produkter samt utvidede krav til meldeplikten etter gjeldende §6b. Ved å innføre disse i forhold til hele produktkontrollovens anvendelsesområde, vil det kunne oppnås et høyere sikkerhetsnivå generelt sett på produktområdet.

De produkter som vil falle innenfor "kategorien" øvrige produkter i loven, vil kun være de som ikke vurderes som forbrukerprodukter, og som heller ikke er regulert gjennom særlovgivningen. Ut i fra de opplysninger departementet har innhentet så langt, antas det at det her dreier seg om kun et lite antall produkter. Det er for øvrig ikke foretatt en fullstendig kartlegging av hvilke produkter dette gjelder, og departementet har således ikke oversikt over omfanget av denne "kategorien".

Høringsinstansene bes på denne bakgrunn om å gi tilbakemelding på mulige produkter/produktgrupper som ikke er gjenstand for særregulering og som heller ikke kan vurderes som forbrukerprodukt. Det bes også om at det foretas en vurdering av behovet for å ha avvikende krav fra endringsforslagene for disse produktene. Høringsinstansene bes om å være særlig oppmerksom på forslag til §3 nytt fjerde ledd (aktiv informasjonsplikt) og endringer i §6b (meldeplikt). Disse bestemmelsene behandles i hhv. pkt. 3.5.2 og 3.5.5.

Forbrukertjenester

Departementet foreslår også at de nye krav om aktiv informasjonsplikt og om meldeplikt om selvregulerende tiltak skal gjelde for eier/leder av forbrukertjenester, jf. forslag til § 3 nytt fjerde ledd og § 6 nytt tredje ledd. Disse kravene behandles i hhv. pkt. 3.5.2 og 3.5.5. Direktivet regulerer ikke forbrukertjenester, men departementet anser det som hensiktsmessig å stille disse kravene også her, for slik å legge til rette for et økt sikkerhetsnivå på forbrukertjenestene. Høringsinstansene bes imidlertid om å gi tilbakemelding på om det foreligger hensyn som tilsier at kravene om aktiv informasjonsplikt og om meldeplikt om selvregulerende tiltak er for vidtrekkende overfor denne gruppen.

Endring av lovens navn?

Departementet ønsker høringsinstansenes syn på en eventuell endring av lovens navn fra "Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester" til " Lov om forebyggelse av helseskade og miljøforstyrrelser ved produkter og forbrukertjenester".

Årsaken til at spørsmålet reises, er først og fremst for å få synspunkter på om dagens navn oppfattes å være i samsvar med lovens formål.

Slik departementet ser det, kan dagens navn lett oppfattes som om loven omhandler kun myndighetenes kontroll med produkt- og forbrukertjenestemarkedet. Ordet "kontroll" gir ofte assosiasjoner som overvåking, pålegg og sanksjoner. Med denne forståelsen vil viktige biter av lovens formål om forebyggelse falle bort, som for eksempel virksomhetenes plikt til internkontroll og brukernes aktsomhetsplikt.

Departementet finner også nevnte forslag til tittel mer "positivt ladet" enn nåværende, samt mer språklig dekkende i forhold til lovens formål.

Loven trådte i kraft i 1976 og må anses å være godt kjent og anvendt av markedsaktører både på myndighetssiden og i næringslivet. Departementet ser derfor at en endring av lovens tittel kan medføre en fare for forvirring og misforståelser blant brukerne av loven. - Er dette en ny lov med et endret innhold? Negative virkninger av denne art antas for øvrig å kunne avverges gjennom informasjonstiltak.

En eventuell endring av lovens tittel vil medføre at et stort antall forskrifter fastsatt med hjemmel i loven samt flere delegasjonsvedtak må endres. Endring av de forskjellige forskriftene kan foretas gjennom en samleforskrift mens delegasjonsvedtakene krever nye vedtak.

Det ønskes på bakgrunn av dette synspunkter på å endre lovens tittel til "Lov om forebyggelse av helseskade og miljøforstyrrelse". Departementet stiller seg også åpen for å vurdere eventuelle andre forslag.

Endring av lovens formålsbestemmelse

Produktkontrollovens formålsbestemmelse fremgår av lovens §1, og lyder:

"Denne lov har til formål å forebygge at produkt medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy og lignende. Loven har også til formål å forebygge miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi i produkt.

Loven har videre til formål å forebygge at forbrukertjenesten medfører helseskade."

Departementet foreslår å endre bestemmelsen ved å tilføye at loven har til formål å sørge for at produkter og forbrukertjenester er sikre, jf. forslag til §1 bokstav d. Endringen foreslås for å bringe lovens ordlyd nærmere direktivets, hvor formålet fremgår av art. 1 pkt. 1 : " Dette direktivet skal sikre at produkter som markedsføres, er sikre."

Det antas at gjeldende lovtekst ikke tilfredsstiller de krav som stilles til gjennomføringen av direktivteksten. Begrepet "sikkert produkt" er selve kjernen i direktivet, og utgjør en felles målestokk på europeisk nivå på produktområdet.

Tilføyelsen utgjør etter departementets vurdering ingen realitetsendring. Det legges i dag til grunn at produkter og forbrukertjenester må være sikre/ha et visst sikkerhetsnivå for å kunne forebygge helseskader. Ved vurderingen av om produktet eller tjenesten oppfyller lovens formål om at de skal være sikre, vil den risiko for helseskade disse medfører måtte inngå i vurderingen. Dette er også i overensstemmelse med direktivet, hvor sikkert produkt defineres som et produkt som "…er i samsvar med et høyt vernenivå når det gjelder menneskers helse og sikkerhet.." , jf. art. 2 b).

Departementet foreslår at det ikke tas inn en definisjon av sikkert produkt i loven, til tross for at dette er gjort i direktivet. Direktivets definisjon er ordrik og noe vanskelig tilgjengelig, og den kan derfor ikke enkelt tas inn i loven, for eksempel i sammenheng med forslag til §1 bokstav d. Produktkontrolloven har ingen særlig definisjonsbestemmelse. Produkt og forbrukertjeneste er imidlertid definert i §2 om lovens saklige virkeområde. Det anses som lite hensiktsmessig og som et brudd på lovens øvrige struktur dersom definisjon av sikkert produkt tas inn når dette ikke er gjort for lovens øvrige formål om (forebyggelse av) helseskade og miljøforstyrrelse. Når det gjelder miljøforstyrrelser, er det for øvrig i §1 første ledd gitt eksempler på slike; forurensning, avfall, støy osv. Eksempler på sikre produkter kan vanskelig gis, da dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Lovfesting av en definisjon av sikkert produkt anses videre å være overflødig, ved at direktivet oppstiller en samsvarsvurdering hvor det oppstilles kriterier for vurdering av om produkter er sikre, jf. art. 3. En slik bestemmelse foreslås tatt inn i produktkontrolloven i forhold til produkter innenfor harmonisert område og for forbrukertjenester, jf. forslag til §3 femte til sjuende ledd. Det vises for øvrig til pkt. 3.5.3. om samsvarsvurdering.

Det foreslås å omstrukturere formålsbestemmelsen ved å dele inn de forskjellige formål i bokstavene a) til d). Dette medfører ingen realitetsendring, men foreslås for å gjøre bestemmelsen mer oversiktlig. I tillegg vil man med en slik strukturering enklere kunne henvise til spesifikke deler av lovens formål. Dette er nødvendig for eksempel i forbindelse med forslag til endringer i lovens § 3.

Forslaget til endringer i §1 medfører videre behov for endringer/justeringer i §§ 4 og 8 der det henvises til §1.

Spesialitetsprinsippet

Produkter

I direktivets artikkel 1 presiseres det at direktivets krav viker for eventuelle krav til produktet som fremgår av særdirektiver som regulerer det aktuelle produktet (for eksempel leketøy eller personlig verneutstyr). Tilsvarende bestemmelse finnes i produktkontrolloven i forhold til forbrukertjenester, jf. §2 fjerde ledd. Det er imidlertid ikke noen slik bestemmelse for produkter.

Produktkontrolloven har et vidt anvendelsesområde og gjelder i prinsippet alle typer produkter. Samtidig foreligger det en rekke lover som regulerer produkter ut i fra til dels andre og/eller mer begrensede formålsbestemmelser enn produktkontrollovens. Eksempler her kan være lover innenfor områdene arbeidsmiljø og miljøforurensning. I tilfeller hvor det eventuelt vil foreligge motstrid mellom produktkontrollovens regler og særlovgivningen, vil lovtolkingsprinsippet om at en spesiell regel går foran en generell gjelde. I forhold til dette prinsippet er produktkontrollovens status slik at i tilfeller der krav etter særlovgivningen er strengere eller mindre strenge enn i produktkontrolloven, vil særlovgivningen gå foran.

Produktkontrolloven vil kunne fylle eventuelle "hull" i særlovgivningen. Dersom det i særloven ikke finnes regler om for eksempel aktsomhetsplikt eller opplysningsplikt for distributører, vil produktkontrollovens bestemmelser om dette komme til anvendelse, såfremt lovgiver ikke har tatt positiv stilling til at slike krav ikke skal gjelde for det aktuelle produktet.

Departementet mener at spesialitetsprinsippets status og vekt i norsk rett er tilstrekkelig for å ivareta direktivets krav, og foreslår derfor ingen lovendring på dette punkt.

Forbrukertjenester

Produktkontrollovens anvendelsesområdet ble i 1993 utvidet til å omfatte forbrukertjenester. Med forbrukertjeneste menes tjenester som tilbys fysiske personer hovedsakelig utenfor næringsvirksomhet. Eksempler på slike tjenester kan være fritidsdykking, rafting, strikkhopp, hesteriding og andre former for sportsaktiviteter.

Det finnes en rekke spesiallover med virkning på forbrukertjenesteområdet, blant annet innen transportsektoren, helsesektoren, fornøyelsesparker, diverse sportsgrener (eks. luftfart og skitrekk).

Under høringen før lovendringen i 1993 ble det fra en rekke høringsinstanser påpekt at forholdet mellom produktkontrolloven og særlovgivningen kunne medføre problemer, og anbefalte derfor ikke å innlemme forbrukertjenester i loven. På bakgrunn av disse innvendingene ble det tatt inn en bestemmelse som regulerer forholdet mellom produktkontrolloven og særlovgivningen, jf. gjeldende §2 fjerde ledd. Regelen sier at loven ikke gjelder der en forbrukertjeneste er regulert i eller i medhold av annen lov med samme formål som produktkontrolloven.

Departementet foreslår å oppheve regelen i §2 fjerde ledd. Bestemmelsen er en ren lovfesting av spesialitetsprinsippet, og som nevnt under pkt. 3.3.1 mener departementet at tolkingsprinsippets status i norsk rett tilsier at det ikke er nødvendig med en lovforankring for å sikre dets kjennskap.

Departementet finner det uheldig og lite konsekvent med en lovfesting av prinsippet i forhold til forbrukertjenester men ikke for produkter. Dette kan også medføre misforståelser om at forskjellige tolkingsregler gjelder for hhv. forbrukertjenester og produkter.

Aktsomhetsplikt for den som deltar i en forbrukertjeneste

Det foreslås å innføre en aktsomhetsplikt for den som deltar i en forbrukertjeneste, jf. forslag til §3 nytt annet ledd annet punktum i produktkontrolloven.

Etter gjeldende rett gjelder aktsomhetsplikten for eier og leder av virksomhet som tilbyr forbrukertjenester samt for den som utfører arbeid i slik virksomhet, jf. §3 tredje ledd. Aktsomhetsplikten gjelder også for samtlige som har befatning med produkter, jf. § 3 første ledd.

Det vurderes som uheldig og lite konsekvent at det i loven ikke påligger en aktsomhetsplikt overfor dem som deltar i en forbrukertjeneste, særlig sett i forhold til at plikten gjelder overfor brukere av et produkt, jf. § 3 første ledd. Ved mange typer forbrukertjenester er det ofte tilknyttet en viss form for skaderisiko, samtidig som flere deltakere opptrer sammen. Eksempler på dette er rafting, dykking, hesteridning, brevandring osv.

For å forebygge skade på seg selv eller andre, er det i slike situasjoner viktig at deltakerne opptrer med aktsomhet og i tråd med de instrukser som er gitt av lederne av tjenesten.

Det synes urimelig at den som ved grov uaktsom bruk av et produkt påfører andre helseskade skal kunne komme i straffansvar etter lovens § 12, mens den som opptrer tilsvarende i tilknytning til en forbrukertjenester går klar av produktkontrolloven.

Departementet kan på denne bakgrunn ikke se at det foreligger hensyn som tilsier at det fortsatt skal være unntak for aktsomhetsplikten i loven for de som deltar i forbrukertjenester. I forarbeidene til lovendringen i 1993 hvor forbrukertjenester ble tatt inn i loven (Ot. prp. nr. 50, 1992-93), er ikke aktsomhetsplikten i forhold til deltakere behandlet.

Vurderingen av om aktsomhetsplikten er overtrådt, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Generelt sett må det antas at det av deltakerne ikke kan kreves noe vesentlig utover det at de forholder seg i tråd med tjenesteyterens råd og instrukser.

Nye krav til produsenter og distributører

Det foreslås flere endringer i produktkontrolloven som vil medføre økte krav til produsenter og distributører av produkter og til eiere og ledere av virksomheter som tilbyr forbrukertjenester. Direktivet er svært presist og eksemplifiserende ved oppstillingen av de krav som pålegges de forskjellige markedsaktører på produktområdet, jf. artikkel 5, noe som samsvarer dårlig med den generelle formen produktkontrollovens bestemmelser har. Av hensyn til konsekvens i utformingen av lovens bestemmelser, ønsker departementet for øvrig å beholde gjeldende lovteknikk og -struktur så langt som mulig, og foreslår derfor å kun ta inn i loven det som anses nødvendig for oppfyllelse av direktivets krav.

Tilrettelegging av virksomhetene

Til produktkontrolloven §3 om aktsomhetsplikt foreslås det i første ledd tilføyd et eksempel på rimelig tiltak som skal treffes for å forebygge helseskade eller miljøforstyrrelse. Forslaget går ut på at virksomhetene skal tilrettelegge sin virksomhet slik at nevnte virkninger unngås. Denne plikten følger i og for seg av den generelle aktsomhetsplikten i loven og etter forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) § 5, men foreslås presisert for å synliggjøre et viktig ledd i virksomhetenes internkontroll, samt for tilstrekkelig oppfyllelse av direktivets krav, jf. artikkel 5 punkt 1 annet ledd.

Loven gjelder i prinsippet for alle typer virksomhet. Det er derfor vanskelig å generalisere hva som ligger i begrepet "tilrettelegging av virksomheten". Det avgjørende er at tilretteleggingen er tilpasset de aktuelle produkters egenskaper og risikopotensiale.

Hver enkelt virksomhet må selv vurdere og avgjøre hva som er nødvendige og hensiktsmessige tiltak i deres tilfelle. Generelt kan det for øvrig sies at for å oppfylle lovens krav, vil det viktigste være å forebygge negative virkninger ved å sørge for en god og tilstrekkelig internkontroll under selve produksjonsprosessen.

Hensiktsmessig tilrettelegging for å kunne treffe reparerende tiltak, som tilbakekalling og offentliggjøring av advarselsinformasjon, kan være å merke produktene med blant annet en form for identitetsmerke, produktparti og produsentens adresse. Andre eksempler kan være å foreta stikkprøvekontroller av de markedsførte produktene, føring av register over innkomne klager på produktene, og oppfølging av disse, samt andre former for selvregulerende markedskontroll.

Informasjonsplikt

Som følge av et direkte krav i direktivets artikkel 5 punkt 1, men også som en naturlig følge av kunnskapsplikten, jf. gjeldende § 3 annet ledd, foreslås det å lovfeste en aktiv informasjonsplikt for tilvirker og importør av produkter. Tilsvarende informasjonsplikt foreslås presisert overfor eiere og ledere av virksomheter som tilbyr forbrukertjenester. Kunnskapsplikten for disse fremgår av gjeldende § 3 fjerde ledd. Behovet for informasjon overfor brukere av forbrukertjenester, anses like sterkt som overfor brukere av produkter.

Informasjonsplikten går ut på at brukerne skal opplyses om eventuell risiko for helseskade som produktene eller forbrukertjenestene medfører, jf. forslag til §3 nytt fjerde ledd.

Etter gjeldende rett påhviler det en plikt for samtlige pliktsubjekter i produktkontrolloven §3 til å treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense helseskadelig og miljøforstyrrende virkninger av produktene og helseskadelige virkninger av forbrukertjenestene. Informasjonstiltak overfor brukerne vil på visse vilkår være et eksempel på rimelig tiltak. I forhold til direktivets spesifikke krav om en aktiv informasjonsplikt, må det for øvrig antas at formuleringen av aktsomhetsplikten i produktkontrolloven §3 er for generell, slik at denne ikke er tilstrekkelig for oppfyllelse av direktivets krav.

Direktivet pålegger plikten til aktivt å gi informasjon kun til tilvirkere og importører av produkter. Dette foreslås også gjennomført i produktkontrolloven. Kunnskapsplikten som fremgår av gjeldende § 3 annet og fjerde ledd gjelder kun overfor tilvirkere og importører av produkter og overfor eier/leder av forbrukertjeneste.

Kunnskapsplikten ble i sin tid tatt inn i loven for å styrke en av lovens hovedmålsetninger om å sikre at samfunnet får kunnskap om helse- og miljømessige virkninger av ulike produkter. Plikten ble pålagt tilvirker på grunn av dennes grunnleggende kjennskap til produktene og at han eller hun således er nærmest til å tilegne seg denne kunnskapen. De samme argumentene synes brukt ved innføring av kunnskapsplikten overfor eier og leder av virksomhet som tilbyr en forbrukertjeneste, jf. Ot. prp. nr. 50 (1992-93) side 13.

I og med at tilvirkere og importører av produkter samt eier/leder av forbrukertjeneste står i en særstilling til å tilegne seg kunnskap om disse virkningene, bør det da også kunne kreves at disse skal ha et særlig ansvar for videreformidling av denne kunnskapen til øvrige markedsaktører. Det synes urimelig å pålegge aktører med dårligere forutsetninger for kjennskap til produktene eller tjenestene, for eksempel bearbeidere, distributører, medhjelpere og tilretteleggere, et tilsvarende informasjonsansvar. Aktsomhetsplikten vil imidlertid også innebære en informasjonsplikt for disse aktørene der de har positiv kunnskap om produktenes eller tjenestenes virkning, dersom det ikke er foretatt tilfredsstillende informasjonstiltak fra tilvirker eller importør.

Opplysningene skal være av en slik art at brukeren selv kan foreta en vurdering av risikoen. I tilknytning til dette kravet foreslås det i tillegg å innføre et krav om at informasjonen skal være utformet på norsk. Ut over dette vil det være opp til den enkelte produsent/importør/tjenesteyter å vurdere hvordan informasjonen skal presenteres slik at den blir lett tilgjengelig for brukeren. Vurderingen må gjøres konkret i forhold det aktuelle produkt og den aktuelle tjeneste, og med utgangspunkt i produktets/tjenestens påregnelige brukergrupper.

Opplysningene/advarslene som gis brukerne medfører ingen lemping av de øvrige forpliktelser som påligger aktørene etter loven.

Opplysningsplikten gjelder ikke i forhold til den åpenbare risiko for helseskade som produktet eller tjenesten kan medføre, for eksempel at brukeren risikerer fysiske skader ved bruk av skarpe og spisse gjenstander som kniv og sag eller at man risikerer hørselskader ved å ha for høyt volum på minidisc-spilleren.

Hva som kan regnes som åpenbar risiko for helseskade i forhold til forbrukertjenester, må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle av tjenesteyter. Omstendighetene rundt tjenesten, for eksempel vær- og føresituasjon, kunnskapsnivået på deltakergruppen osv., vil kunne variere fra gang til gang.

I forhold til en tjeneste som hesteridning bør for eksempel voksne ryttere være i stand til å vurdere sine egne begrensninger, mens dette ikke kan forventes av barn og ungdom. Lederen/instruktøren bør ta ansvar for å vurdere utøverens mestringsnivå i forhold til det som skal utøves og om hesten er egnet til oppgaven.

Generelt sett må det antas at i forhold til den åpenbare risiko for helseskade, vil aktsomhetsplikten etter produktkontrolloven §3, som også gjelder overfor brukere av produkter, være en tilstrekkelig regulering for å forhindre slik virkning. Tilsvarende aktsomhetsplikt foreslås også innført overfor de som deltar i en forbrukertjeneste, jf. pkt. 3.4.

I Ot.prp. nr. 116 (2001-2002) om Miljøinformasjon, fremmet av Miljøverndepartementet, er det foreslått en ny bestemmelse i produktkontrolloven §10. Bestemmelsen innebærer en plikt for blant annet produsent og importør til å inneha kunnskap om produktenes risiko for helseskade og miljøforstyrrelse og å videregi denne informasjonen til enhver ved forespørsel.

Departementet antar at forslag til § 3 nytt fjerde ledd og §10 i produktkontrolloven er komplementære ved at brukeren av et produkt etter §10 kan etterspørre og kreve å få opplysninger som det ikke allerede er plikt til å opplyse om etter § 3 fjerde ledd.

Etter forslag til §3 fjerde ledd vil lovens krav være oppfylt ved at brukeren gis opplysninger om hvilke typer kjemikalier for eksempel vaskemiddelet, malingen eller batteriet inneholder, samt hvilken fare for helseskade disse kan medføre.

Etter §10 kan det bes om mer konkret informasjon om kjemikaliene, som for eksempel komponentinnholdet og deres miljømessige egenskaper (jf. pkt. 13. 7 i Ot.prp. nr. 116 om miljøinformasjon.)

Samsvarsvurdering

Harmonisert standard og harmonisert område

Med forslag til § 3 nytt femte ledd i produktkontrolloven innføres en formodning om at produkter innenfor harmonisert område og forbrukertjenester som er i overensstemmelse med frivillige nasjonale standarder som gjennomfører harmoniserte standarder, skal anses å være i samsvar med lovens § 1 a) og d).

Med "harmonisert område" menes direktivets anvendelsesområde, som gjelder forbrukerprodukter, jf. art. 1 pkt. 2 jf. art. 2 bokstav a). En nærmere redegjørelse for anvendelsesområdet er gitt i notatets pkt. 3.0.

Harmoniserte standarder er standarder som er utarbeidet ihht. mandat fra EU-kommisjonen og som er kommet i stand etter en bestemt prosedyre som fremgår av direktivet (jf. art. 4 jf. art. 15 pkt.2).

Produktene som er gjenstand for en slik samsvarsvurdering, anses å samsvare med produktkontrollovens §1a) og d) dersom de er i overensstemmelse med harmonisert standard. Disse delene av formålsbestemmelsen, som utgjør hhv. forebyggelse av helseskade og å sørge for at produkter er sikre, anses å være dekkende i forhold til direktivets formål. Formålet er å sikre at produkter som er tilgjengelig for forbrukeren er sikre, jf. art. 1 pkt. 1. En vurdering av risiko for helseskade inngår i direktivets definisjon av sikkert produkt, jf. pkt. 3.2 over.

En vurdering av helseskadelige konsekvenser inngår også i vurderingen av produktets samsvar med §1 d), jf. det som er sagt over i pkt. 3.2. I og med at direktivets definisjon ikke tas inn i loven, anses det som nødvendig av hensyn til tilstrekkelig gjennomføring av direktivet å vise til både bokstav a) og d). Dette vil også være klargjørende for brukeren av loven.

Per i dag er det utsikter for at harmoniserte standarder kun vil utarbeides overfor produkter innenfor produktsikkerhetsdirektivets virkeområde, og ikke for forbrukertjenester. Det foreslås imidlertid at § 3 femte ledd om samsvar med harmonisert standard også skal omfatte forbrukertjenester. Årsaken til dette, er et ønske om å fange opp eventuelle fremtidig harmoniserte standarder innefor forbrukertjenesteområdet. Inntil harmoniserte standarder foreligger, vil andre normer måtte legges til grunn ved vurderingen av tjenestens samsvar med lovens krav, jf. nedenfor.

I direktivet fremgår det i artikkel 3 pkt. 2 at produktet skal anses som sikkert når det er i overensstemmelse med de krav som følger av relevant nasjonal lovgivning (produktkontrolloven eller særlovgivningen), dersom denne ikke er i konflikt med fellesskapslovgivningen. Departementet vurderer det som unødvendig å ta dette inn i loven, da det vil være selvfølgelig at lovfestede krav går foran krav oppstilt i en standard. Harmoniserte standarder vil imidlertid kunne være retningsgivende ved tolking av lovens krav. Om samsvar med en eller flere slike standarder er tilfredsstillende for oppfyllelse av lovens krav, vil for øvrig måtte vurderes konkret i det enkelte tilfellet og ut i fra den foreliggende standard.

Der for eksempel standarden er mangelfull i forhold til enkelte typer av krav, eksempelvis krav til informasjon, tilfredsstillende internkontroll, kunnskapsplikt osv., vil lovens krav om dette uansett gjelde. Til dette kommer også at regelen om at loven går foran harmoniserte standarder antas i tillegg å følge indirekte av forslag til § 3 nytt sjuende ledd (sikkerhetsklausul), jf. nedenfor.

Per i dag foreligger det ingen harmoniserte standarder for de produkter og forbrukertjenester som ikke er regulert av særdirektiver. Det jobbes for øvrig i EU-kommisjonen både med å avgjøre om eksisterende standarder oppfyller kravene for å kunne harmoniseres, og med å utarbeide mandater til europeiske standardiseringsorganer for utarbeidelse av nye standarder.

Signaler fra EU-kommisjonen tyder på at eksisterende standarder om blant annet lekeplassutstyr, spedbarnsutstyr og diverse utstyr til bruk ved utøvelse av forskjellige sports- og fritidsaktiviteter er under vurdering.

Andre anerkjente normer

Når harmonisert standard ikke foreligger, skal andre foreliggende relevante og anerkjente normer tas i betraktning ved vurderingen av om det foreligger samsvar med lovens formål, jf. art. 3 pkt. 3. Dette følger av forslag til § 3 nytt sjette ledd. Aktuelle normer vil her blant annet kunne være:

- europeiske standarder som ikke er harmoniserte

- nordiske eller nasjonale standarder

- retningslinjer for produktsikkerhetsvurdering utarbeidet av EU-kommisjonen

- bransjenormer

- det sikkerhetsnivå som med rimelighet kan forventes av brukerne

- det aktuelle tekniske nivå.

Denne listen fremgår direkte av direktivet, og det presiseres at den verken er uttømmende eller er ment å gi uttrykk for et hierarki.

"Sikkerhetsklausul"

Ved innføringen av en samsvarsbestemmelse i loven, legges det opp til en presumsjon for at lovens krav er oppfylt ved samsvar med harmoniserte standarder. Der vurderingen skal gjøres opp mot andre aktuelle normer, gis det ikke rom for tilsvarende presumsjon. Normene vil imidlertid inngå som et element i myndighetenes vurderingen av om lovens krav er oppfylt. De harmoniserte standardene og de øvrige kildene kan for øvrig være både mangelfulle og inneholde feil. Dette er det tatt høyde for i direktivet, hvor tilsynsmyndigheten gis anledning til å iverksette tiltak overfor produkter som til tross for samsvar med nevnte kilder anses å ikke være sikre.

Departementet foreslår å lovfeste en slik "sikkerhetsklausul" i § 3 nytt sjuende ledd, hvor det fremgår at tilsynsmyndigheten kan gripe inn i de tilfeller det tyder på at det er motstrid mellom de aktuelle standarder/normer og lovens formål.

Forholdet til ny-metode direktiver

Samsvarsvurderingen som foreslås tatt inn i loven har mange likhetstrekk med de produktsikkerhetskrav som følger av de såkalte ny-metode direktiver. Dette er direktiver som er utviklet på enkelte produktområder, og eksempler på slike er: Direktiv 94/25/EF om fritidsfartøy, Direktiv 88/378/EØF om sikkerhet ved leketøyog Direktiv 89/686/EØF om personlig verneutstyr.

I ny-metode direktivene blir de overordnede kravene for helse, sikkerhet og miljø definert, mens den nærmere spesifiseringen av hvordan kravene kan oppfylles i praksis, fremgår av harmoniserte standarder. Produktets samsvar med sikkerhetskravene fastsatt i et eller flere ny-metode direktiver skal synliggjøres ved at produktet påføres CE-merket. Dette merket er en egenerklæring fra produsentene (eller dennes representant) overfor myndigheter, distributører og brukere om at produktet oppfyller kravene i det aktuelle regelverket, og at dette kan dokumenteres.

En vesentlig forskjell mellom direktivet om generell produktsikkerhet og ny-metode direktivene er imidlertid at produkter som oppfyller kravene i de harmoniserte standardene etter produktsikkerhetsdirektivet, verken skal eller kan påføres CE-merket.

Særlig om forebyggelse av miljøforstyrrelse

For enkelte typer av forbrukerprodukter vil det kunne foreligge både helseskadelige og miljøforstyrrende aspekter. Dette gjelder særlig produkter som inneholder forskjellige former for kjemikalier, for eksempel vaskemiddel, hårprodukter, elektriske og elektroniske artikler, batterier osv. Disse produktene vil falle inn under direktivets definisjon av forbrukerprodukt og være gjenstand for samsvarsvurdering, så fremt det ikke foreligger særlovgivning på området. Samsvarsvurderingen vil imidlertid kun gjelde for de helseskadelige aspekter ved produktet og ikke de miljøforstyrrende aspekter.

Dette innebærer at selv om produktet oppfyller kravene til for eksempel kjemikalieinnhold i forhold til det som er oppstilt i den harmoniserte standard, kan det likevel være at det ikke vurderes å være i samsvar med produktkontrollovens §1 bokstav b) om forebyggelse av miljøforstyrrelse. Vurderingen av miljøaspektet vil således måtte foretas opp mot andre kilder enn den harmoniserte standard. Man kan si at dette aspektet faller utenfor det harmoniserte området, på linje med produkter som ikke er forbrukerprodukter.

Endret struktur og ordlyd i § 3 om aktsomhetsplikt m.v

Endringsforslagene som fremgår av pkt. 3.4 og 3.5 innebærer en del endringer i strukturen og på ordlyden i gjeldende §3 om aktsomhetsplikt m.v. Ved forslag om innføring av nye krav og samsvarsvurderingen, vil bestemmelsen bygges opp på følgende måte:

• de generelle aktsomhetskravene i forhold til produkter og forbrukertjenester fremgår av hhv. første og annet ledd,
• de særskilte kravene om kunnskapsplikt og informasjonsplikt fremgår i hhv. tredje og fjerde ledd,
• reglene tilknyttet samsvarvurderingen fremgår i femte, sjette og sjuende ledd,
• unntak for energieffektivitet fremgår i åttende ledd.

Meldeplikt

Etter gjeldende rett påhviler det produsenter, importører og distributører som får opplysninger som tilsier at produkter de markedsfører utgjør en betydelig risiko, en plikt til å informere produktkontrollmyndighetene om dette. Direktivets regler om meldeplikt fremgår av artikkel 5 punkt 3.

Endring av begrepsbruk i §6b

Av hensyn til en konsekvent begrepsbruk i loven foreslås "produsent" erstattet med "tilvirker" i bestemmelsens første ledd. Valget av gjeldende begrep synes å være tilfeldig da "tilvirking" og "den som tilvirker" er konsekvent valgt brukt i loven for øvrig. I forarbeidene til bestemmelsen er det ingenting som tilsier at "produsent" er valgt bevisst for å fremheve en meningsforskjell i forhold til lovens øvrige begrepsbruk.

På denne bakgrunn finner departementet det uheldig at "produsent" er brukt i denne ene bestemmelsen, da dette kan åpne for tolkingstvil. Begrepsendringen er således ikke ment å medføre noen realitetsendring.

Det foreslås å erstatte "markedsføre" i bestemmelsens første ledd med "har gjort tilgjengelig for bruker". Dette gjøres for å bringe ordlyden nærmere opp mot direktivteksten, som sier at informasjonsplikten gjelder i forhold til produkter som er plassert på markedet, jf. formuleringen "..placed on the market.." i artikkel 5 punkt 3.

Mest i tråd med direktivets ordlyd ville vært: "..gjort tilgjengelig for salg" eller "..gjort tilgjengelig på markedet." Disse formuleringene fange for øvrig ikke opp de tilfeller der produktet har tilkommet bruker uten vederlag, noe som også faller inn under produktkontrollovens område.

Det fremgår ikke av forarbeidene til gjeldende §6b hva som ligger i formuleringen "..produkt vedkommende markedsfører..". På bakgrunn av bestemmelsens formål, som er å gi myndighetene informasjon om produkter som kan medføre helse- og eller miljøskader, er det for øvrig naturlig å anta at man har ment "produkt vedkommende har gjort tilgjengelig for bruker".

Informasjonsplikten etter §6b gjelder ikke så lenge produktet kun befinner seg i produksjonslokalene eller ligger på lager hos importør eller forhandler uten at det er gjort aktiviteter i forhold til markedet eller i forhold til andre markedsaktører. På dette stadiet reguleres en forsvarlig håndtering av produktet av aktsomhetsplikten etter produktkontrolloven § 3. Et eksempel kan her være å foreta en forsvarlig dumping av produkter som kan medføre en fare for miljøforstyrrelse.

Det samme gjelder i de tilfeller man får kjennskap til risikoen for helseskade eller miljøforstyrrelse før produktet er gjort tilgjengelig på markedet men reklametiltak er planlagt eller igangsatt. På denne bakgrunn antas det at bestemmelsens formål ivaretas ved å benytte formuleringen "har gjort tilgjengelig for bruker".

Endring av vilkår for meldeplikt

Det foreslås at terskelen for når meldeplikten inntrer gjøres lavere enn etter gjeldene rett. Etter direktivet artikkel 5 punkt 3 inntrer meldeplikten der det foreligger kjennskap til at produktet utgjør "en risiko" for helseskade mens det etter gjeldende §6b i produktkontrolloven skal foreligge "en betydelig risiko" for helse- eller miljøskade før meldeplikten inntrer.

Språklig sett ligger det en gradsforskjell mellom begrepene "risiko" og "betydelig risiko". I forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 65 1989-90) gis det ingen klar definisjon av hva som ligger i begrepet "betydelig risiko", men det sies på proposisjonens side 7 at:

" Føresetnaden for meldeplikt er at produktet kan vera opphav til ein monaleg skaderisiko. Når ein vurderer om dette vilkåret er stetta, skal dei same momenta som er nevne ovanfor under pkt. 3.1.3 (om vurderinga av om det foreligger uakseptabel risiko) takast med, men grensa ligg høgare. Monaleg skaderisiko er såleis ein noko høgare samla riskiko enn uakseptabel risiko." Det legges til grunn at vilkåret "betydelig risiko" må anses å være strengere enn direktivets vilkår om "risiko".

Det vises også til diskusjonene i pkt. 3.6. Det foreslås derfor at §6b justeres i forhold direktivets vilkår slik at det kun skal foreligge "en risiko" før meldeplikten inntrer.

Innføring av meldeplikt om selvregulerende tiltak

Det foreslås å utvide meldeplikten til tilsynsmyndighetene til også å omfatte opplysninger om de tiltak som er iverksatt, jf. kravene i direktivets artikkel 5 punkt 3 og forslaget til §6b første ledd. Etter gjeldende rett kan tilsynsmyndigheten i henhold til § 5 om opplysningsplikt innhente slike opplysninger kun etter pålegg gitt av myndigheten selv.

Denne utvidelsen sammenholdt med senking av terskelen for meldeplikten, antas å styrke markedskontrollen og overvåkningen ved at kontakten mellom næringsaktørene og tilsynsmyndigheten intensiveres.

Tilsynsmyndighetene vil med dette kunne få en bedre oversikt over de potensielt helse- og miljøfarlige produkter som til enhver tid befinner seg på markedet, samtidig som de får mulighet til å vurdere om de tiltak som er truffet ved selvregulering er tilstrekkelig for å forhindre uønskede virkninger. I tillegg må det antas at den utvidede varslingsplikten gir tilsynsmyndigheten et bedre grunnlag for å undersøke andre tilsvarende produkter på markedet for den aktuelle risiko for uønskede virkninger.

Utvidet forskriftsmyndighet

I bilag 1 til direktivet legges det til grunn at EU-kommisjonen skal utarbeide nærmere retningslinjer for hvilke type opplysninger som produsenter, distributører og importører skal gi til myndighetene, utformingen av disse og eventuelle unntak som kan gjøres fra meldeplikten.

Det fremgår i bilagets punkt 3 at det i retningslinjene skal oppstilles minimumskrav til opplysningene i de tilfeller det foreligger en alvorlig risiko for at produktet kan medføre helseskade. Signaler departementet har fått fra EU-kommisjonen, tilsier at retningslinjene antas å være ferdigstillet ved årsskiftet 2003/2004.

På bakgrunn av dette foreslås det å innføre en forskriftshjemmel for fastsettelse av nærmere regler om meldeplikten, jf. forslag til §6b første ledd siste punktum.

Oppbevaringsplikt for distributører

For å styrke muligheten for å kunne spesifisere og spore opprinnelsen til produkter som er på markedet og som medfører en risiko for helseskade eller miljøforstyrrelser, foreslås det en regel om at alle som distribuerer produkter skal oppbevare den dokumentasjon som er nødvendig for dette formål, jf. forslaget til §6b annet ledd.

Forslaget anses å oppfylle direktivets krav i artikkel 5 punkt 2 annet punktum som sier at distributørene har en plikt til å: "..formidle opplysninger om produktrisiko, oppbevare og sørge for dokumentasjon som er nødvendig for å spore produktenes opprinnelse…".

For å spore opprinnelsen, vil kontaktopplysninger som navn og adresse på tilvirker samt vare- og serienummer og lignende på produktet være nødvendig. Aktuelle dokumenter vil her først og fremst være fakturaer, ordresedler og pakksedler.

Praktiseringen av en slik regel vil være vanskelig uten en tidsangivelse av dokumentasjonsplikten. Direktivet oppstiller ingen slik regel og gir heller ingen føringer for hvor lang frist som bør settes.

Departementet foreslår å sette en grense på 10 år. Signaler departementet har fått fra tilsynsmyndighetene tyder på at eventuelle negative virkninger av produkter i de aller fleste tilfeller vil komme til syne innen denne tidsperioden.

For de tilfeller hvor det kan dreie seg om miljømessige og helseskadelige langtidsvirkninger som følge av produktene, kan en 10-årsperiode bli for kort. Negative langtidsvirkninger i forhold til helse og miljø oppstår i det vesentlige som følge av diverse former for kjemikalieutslipp. Slike utslipp blir regulert i lov av 13. mars nr. 6 1981 om vern mot forurensing og avfall (forurensningsloven) med forskrifter.

I forurensningsloven §50 gis det en regel om tilsynsmyndighetens rett til innsyn i relevante dokumenter. Det oppstilles her ingen tidsbegrensning for hvor lenge disse dokumentene skal oppbevares. Berørte høringsinstanser bes på denne bakgrunn særskilt om å komme med innspill på om den foreslåtte tidsbegrensningen i produktkontrolloven vil komme i konflikt med forurensingsloven §50 om tilsynsmyndighetens rett til granskning. Vurderinger om det blant annet er samsvar mellom pliktsubjektene og aktuelle dokumenter for granskning i de to lovene vil her være av interesse.

Departementet vil bemerke at en eventuell 10-års grense vil være sammenfallende med tidsbegrensningen i lov av 17. juli nr. 56 1998 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven). Regelen fremgår av §2-7 annet ledd hvor det sies at regnskapsmateriale etter regelens første ledd skal oppbevares i Norge i 10 år etter regnskapsårets slutt.

Det må antas at en stor del av distributørene som kommer inn under produktkontrollovens regler også vil være regnskapspliktige etter regnskapsloven, og at det vil være til dels sammenfall mellom de dokumenter som kreves oppbevart etter de to lovene. Ved en 10-års regel i produktkontrolloven vil man i stor grad unngå endringer i distributørenes allerede innarbeidede oppbevarings- og sletterutiner for disse dokumentene.

Kravene i produktkontrolloven til hvordan opplysningene skal oppbevares, er imidlertid ikke ment å være tilsvarende som etter regnskapsloven. Med dette menes at distributørene vil stå fritt i forhold til oppbevaringsmåte så fremt kravet om tilgjengelighet for tilsynsmyndigheten oppfylles. Av hensyn til fysisk lagringskapasitet kan for eksempel originaldokumenter scannes for elektronisk arkivering.

Endret vilkår for å tilbakekalle m.v.

Det foreslås å endre vilkåret for å fatte vedtak om tilbakekall av produkter og forbrukertjenester etter produktkontrolloven §6a. Forslaget innebærer at myndighetene fatter vedtak når det anses nødvendig for å oppfylle lovens formål. Endringen foreslås hovedsakelig for å imøtekomme direktivets krav etter artikkel 8 om vedtaksmyndighet for produktkontrollmyndighetene.

Etter gjeldende rett er betingelsen for å fatte vedtak om tilbakekall m.v. at det foreligger en uakseptabel risiko for at produktet vil medføre helseskade eller miljøforstyrrelse. Hva som ligger i begrepet "uakseptabel risiko" skal i henhold til bestemmelsens forarbeider (Ot.prp. nr. 65 1989-90, side 4) klargjøres gjennom forvaltningspraksis. Det fremgår på side 3 i proposisjon at det er først når risikoen kommer over et visst nivå at det kan bli snakk om uakseptabel risiko.

I direktivets artikkel 8 oppstilles det forskjellige vilkår i forhold til hvilke vedtak som tilsynsmyndighetene kan fatte. Gjennomgående er vilkåret at produktet kan medføre risiko under bestemte forhold eller for bestemte personer, jf. hhv. artikkel 8 punkt 1 bokstav b) om advarselsmerking og bokstav c) om varsling av spesielt utsatte brukere eller at produktet er eller kan være farlig, jf. artikkel 8 punkt 1 bokstav d) om midlertidig forbud mot at produkt leveres, tilbys eller utstilles og bokstav e) om blant annet forbud mot markedsplassering.

Direktivets definisjon av et farlig produkt, jf. artikkel 2 b, er et produkt som ikke er sikkert. Med sikkert produkt menes produkt som ikke medfører eller medfører kun minimal risiko for helseskade.

Med bakgrunn i det språklige uoverenstemmelsen mellom lovens "uakseptabel risiko" og direktivets ingen eller minimal risiko samt kommentarene i lovbestemmelsens forarbeider, anser departementet at det foreligger et misforhold mellom gjeldende rett og direktivet.

Bedre samsvar med direktivet kan oppnås gjennom å knytte vedtaksvilkåret opp mot formålsbestemmelsen. Vedtak med pålegg om forskjellige tiltak for å redusere risikoen kan dermed fattes når det anses nødvendig for å sørge for at produkter og forbrukertjenester er sikre samt for å forhindre at de medfører helseskade eller for å forhindre at produkter medfører miljøforstyrrelse. Som redegjort for under pkt. 3.5.3, vil forbrukerprodukters og forbrukertjenesters overensstemmelse med lovens formål vedr. forebyggelse av helseskade og sikkerhet bero på en vurdering etter forslaget til § 3 femte, sjette og sjuende ledd.

Forbud mot eksport av ulovlige forbrukertjenester

Departementet vurderer å innføre en mulighet til å treffe vedtak om forbud mot eksport av forbrukertjenester, jf. forslag til endring av §6a fjerde ledd. Det følger av forarbeidene (Ot. prp. nr 50 av 1992-93 side 15) at : "Når det gjeld forbod mot eksport, reknar vi ikkje dette som aktuelt med omsyn av tenester". Årsaken til dette er ikke nærmere beskrevet, men det antas å være begrunnet i at det generelt sett ikke har vært tradisjon for at tilbydere av forbrukertjenester flytter virksomheten over landegrensene.

Generelt sett kan det fortsatt sies at forbrukertjenester er lite egnet for mobilitet på grunn av at tjenestene ofte avhenger av både personell, utstyr og egnede geografiske forhold for å kunne gjennomføres. Dette gjelder for eksempel rafting, dykking, juvvandring, hesteridning osv. På en annen side tilbys det også tjenester som krever lite utstyr og som ikke er avhengig av spesielle omgivelser for å kunne gjennomføres. Det tenkes da særlig på tjenester som strikkhopp fra kranbil og enkeltstående karuseller, som ofte tilbys i forbindelse med diverse arrangementer som idrettsstevner, konserter, på campingplasser osv. Tjenesteområdet er også i stadig utvikling ved at nye tjenester utvikles og tilbys på markedet.

I de tilfeller hvor disse tjenestene er i strid med kravene i produktkontrolloven med den følge at de forbys tilbudt i Norge, kan det i enkelte tilfeller være aktuelt for tilbyder å flytte tjenesten til et land hvor kravene ikke er like strenge. Selv om dette ikke har vært noe stort problem hittil, er det ønskelig å ha en slik hjemmel for å fange opp eventuell uheldig utvikling.

På den annen side er det ikke ønskelig å lovfeste regler for kun hypotetiske tilfeller, og det bes derfor særskilt om innspill fra berørte parter på forslaget til en slik regel.

Forholdsmessighetsprinsippet og prinsippet om føre-var

I direktivets art. 8 pkt. 2 fremgår det at når myndighetene treffer vedtak etter artikkel 8, skal disse stå i forhold til alvoret i den risiko for helseskade som produktet medfører samt at det skal tas hensyn til prinsippet om føre- var. Nedenfor gis en nærmere oversikt over innholdet i prinsippene og hvordan de er ivaretatt i norsk rett.

Forholdsmessighetsprinsippet:

For det formål å oppnå en grundig, veloverveid og adekvat håndhevelse fra myndighetenes side ved markedsovervåkingen av produkter, er det i direktivet uttrykkelig lagt til grunn at det skal være forholdsmessighet mellom de vedtak som fattes og de mål som søkes oppnådd.

Tilsynsmyndighetene har etter produktkontrolloven hjemmel til å benytte et vidt spekter av virkemidler for å forhindre at produkter og forbrukertjenester medfører helseskade og miljøforstyrrelse.

Virkemidlene fremgår av gjeldende lovs §§ 4, 6 og 6a, og er eksempelvis vedtak om merking av produkter, offentliggjøring av advarselsinformasjon til brukerne, uskadeliggjøring og å tilbakekalle produkter fra markedet.

Forholdsmessighetsprinsippet er i dag ikke tatt inn i produktkontrolloven. I lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 65 for 1989-90 side 4) presiseres det for øvrig at det alminnelige forvaltningsrettslige prinsipp om forholdsmessighet vil sette skranker for myndighetens skjønnsutøvelse ved håndhevelse av loven.

Selv om myndighetene er bundet av kravet til forholdsmessighet gjennom ulovfestet forvaltningsrett, blir spørsmålet om det er behov for/hensiktsmessig å synliggjøre prinsippet bedre ved å ta dette direkte inn i loven. Formålet med lovfestingen vil i så fall være en klargjøring av prinsippet i forhold til de ulike aktører.

Departementet ser for seg at en eventuell lovfesting av dette prinsippet enten bør utformes i en egen bestemmelse eller innlemmes i samtlige bestemmelser i produktkontrolloven hvor myndighetene gis hjemmel til å fatte vedtak.

Departementet har i påvente av innspill fra høringsinstansene både i forhold til behovet for en lovfesting og en eventuell hensiktsmessig plassering i loven, ikke utformet noe forslag til en eventuell lovfesting av prinsippet.

Føre-var-prinsippet:

Anvendelse av føre-var-prinsippet er relevant i de tilfeller hvor det foreligger en vitenskapelig usikkerhet med hensyn til om et produkt vil gi negative virkninger som for eksempel helseskade. Dersom det er usikkerhet om produktet vil medføre negative følger, og det likevel blir fattet vedtak, om for eksempel at produktet skal trekkes tilbake fra markedet, er dette et utslag av en føre-var-vurdering.

Slik departementet leser direktivets art. 8 pkt. 2, stilles det krav om at det skal foreligge en hjemmel for at myndighetene skal kunne foreta føre-var-betraktninger i sin vurdering av nødvendige tiltak.

Produktkontrolloven §6 første ledd om midlertidig forbud anses som dekkende i forhold til dette kravet. Bestemmelsen sier at myndighetene kan nedlegge midlertidig forbud mot tilvirking, innførsel, omsetning, bruk eller annen behandling av produkt, eller mot å tilby forbrukertjenester inntil tilstrekkelige opplysninger er framlagt i overensstemmelse med §5 (opplysningsplikt.)

Det fremgår av bestemmelsens forarbeider (Ot.prp. nr. 51 1974-75 s. 92) at hjemmelen til å nedlegge midlertidig forbud skal benyttes når det foreligger mistanke om at produkt har slike virkninger at det vil ikke være tilrådelig å tillate videre omsetning, bruk eller lignende av produktet før man har grunnlag for å vurdere om det er aktuelt med vedtak med hjemmel i §4. I henhold til Ot.prp. nr. 50 1992 –93 s. 19 og20 skal regelen anvendes tilsvarende for forbrukertjenester.

Slik departementet ser det, vil det ikke være nødvendig å synliggjøre prinsippet utover det som fremgår av gjeldende §6 første ledd. Vi ber likevel om høringsinstansenes syn på dette.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslag til endring av produktkontrollovens § 6b gir myndighet for Kongen til å gi utfyllende bestemmelser om meldeplikten. Denne endringen medfører behov for et delegasjonsvedtak. Lovens øvrige fullmaktsbestemmelser er tidligere overført til Miljøverndepartementet og Barne- og familiedepartementet (jf. hhv. kgl. res. 5. august 1977 og kronprinsregentens resolusjon 7. september 1990 nr. 730) , og det er naturlig at myndigheten etter denne bestemmelsen også overføres til disse departementene. Det kan også bli aktuelt å delegere denne myndigheten videre til tilsynsmyndighetene.

Direktivet vil medføre forsterkede krav til markedsovervåking og kontroll. Direktivets krav gjelder i utgangspunktet likt for både Statens forurensingstilsyn og Direktoratet for brann- og elsikkerhet, men i praksis vil imidlertid hovedtyngden av oppfølgingen av kravene falle inn under DBEs ansvarsområde. DBE er blant annet tildelt ansvaret for mottakelse og videreformidling av Rapex-notifikasjonene, (RAPEX= rask utveksling av opplysninger mellom medlemslandene om produkter på markedet som kan medføre alvorlig risiko). I tillegg har direktoratet det vesentligste av oppfølgingen av disse, da de stort sett gjelder egenskaper ved produktene som faller inn under DBEs ansvarsområde. Videre er DBE representert i flere av direktivets underkomiteer, som Emergencies Committee, nettverksgruppe for tilsynsmyndighetene samt EU-kommisjonens arbeidsgruppe for eksperter på produktsikkerhet. Forslaget om å senke kravet for meldeplikten som påligger tilvirker, importør og distributør samt innføring av meldeplikt for iverksatte tiltak, antas å medføre økte oppgaver for tilsynsmyndighetene i form av oppfølging av rapporteringen fra disse aktørene.

Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartmentet er faglig ansvarlig for hhv. DBE og SFT. Oppfølging av kravene etter direktivet vil kunne føre til økte økonomiske og administrative konsekvenser for DBE.

Krav til distributørene om en 10 års oppbevaringsplikt av opplysninger for sporing av produkter vil trolig medføre noe økt administrasjon for disse. Det antas imidlertid at en stor del av distributørene som kommer inn under produktkontrollovens regler også vil være regnskapspliktige etter regnskapsloven. Videre vil det være til dels sammenfall mellom de opplysinger som pliktes oppbevart i henhold til disse lovene. Med like regler her oppnår man i stor grad å unngå endringer i distributørenes allerede innarbeidede oppbevarings- og sletterutiner for disse dokumentene.

Forslaget om §3 nytt fjerde ledd om informasjonsplikt og kravet om at informasjonen skal være på norsk, må antas å medføre noe økt administrasjon for produsenter, importører og eiere og ledere av virksomheter som tilbyr forbrukertjenester.

Forslagene til endring av §6b om å skjerpe kravet til meldeplikt overfor tilsynsmyndighetene vil medføre en noe økt rapporteringsplikt for tilvirker, importør og distributør.

Forslag til lov om endringer i lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll ved produkter og forbrukertjenester

Tittel:

"Lov om forebyggelse av helseskade og miljøforstyrrelser ved produkter og forbrukertjenester "

§1- Lovens formål

Denne lov har til formål:

1. å forebygge at produkt og forbrukertjenester medfører helseskade,
2. å forebygge at produkt medfører miljøforstyrrelse, bl.a. i form av forstyrrelse av økosystemer, forurensning, avfall, støy og lignende
3. å forebygge miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi i produkt,
4. å sørge for at produkt og forbrukertjenester er sikre

§2- Virkeområde

Fjerde ledd oppheves.

§3- Aktsomhetsplikt m.v

"Den som tilvirker, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkt som kan medføre virkning som nevnt i §1, skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak, herunder tilrettelegging av virksomheten, for å forebygge og begrense slik virkning.

Den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester, eller utfører arbeid i slik virksomhet, skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge at forbrukertjenesten medfører helseskade. Det samme gjelder den som tar del i en forbrukertjeneste.

Den som tilvirker eller innfører produkt plikter å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å vurdere om det kan medføre virkning som nevnt i §1. Den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester, plikter også å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å kunne vurdere faren for virkning som nevnt i § 1 og d.

Den som nevnt i tredje ledd plikter også å gi brukeren tilstrekkelig og relevant informasjon til å vurdere risiko for helseskade ved produkter og forbrukertjenester, med mindre denne klart fremgår uten slike opplysninger. Informasjonen skal være utformet på norsk.

Dersom annet ikke følger av sjuende ledd, skal produkter innenfor harmonisert område og forbrukertjenester anses å være i samsvar med denne lovs § 1a og d når de er i overensstemmelse med nasjonal frivillig standard som oppfyller kravene i harmonisert standard. Med harmonisert standard menes europeisk standard som er utarbeidet i overensstemmelse med mandat fra EU-kommisjonen, og som er offentliggjort i EF-tidene og i EØS-tillegget til disse.

Dersom standard som nevnt i femte ledd ikke foreligger, eller der denne ikke er dekkende for det aktuelle produkt eller forbrukertjeneste, vil blant annet andre relevante anerkjente normer tas i betraktning ved vurderingen i femte ledd.

Tilsynsmyndigheten kan fatte vedtak etter §§4, 6 og 6a dersom produktet eller forbrukertjenesten til tross for overensstemmelse med standard eller norm etter femte og sjette ledd ikke er i samsvar med lovens §1a og d."

Denne paragraf gjelder ikke for et produkts energieffektivitet"

§4 Myndighet for Kongen

"Når det finnes påkrevet for å forebygge at produkt medfører virkning som nevnt i § 1, kan Kongen treffe vedtak om:

a) t.o.m e) uforandret.

Når det finnes påkrevet for å forebygge at forbrukertjeneste medfører virkning som nevnt i § 1 a og d, kan Kongen treffe vedtak om:

1. t.o.m e) uforandret.

Vedtak i medhold av første og annet ledd…."

§ 6a Tilbakekall mv

"Kongen kan fatte vedtak etter denne bestemmelse når det anses nødvendig for oppfyllelse av lovens formål.

Vedtak kan gå ut på at det gis …

For forbrukertjenester kan vedtak….

Det kan videre treffes vedtak om forbud mot eksport av produkter og forbrukertjenester i tilfeller som nevnt i første ledd. "

§ 6b Meldeplikt

"Tilvirker, importør eller distributør som får opplysninger som tilsier at produkt vedkommende har gjort tilgjengelig for bruker, utgjør en risiko for helse- eller miljøskader som nevnt i § 1, skal straks informere produktkontrollmyndighetene om dette og om de tiltak som er iverksatt. Importør og distributør skal også informere tilvirkeren om dette. Kongen kan gi nærmere regler om krav til meldeplikten i første og annet punktum og om når det kan gjøres unntak fra denne.

Enhver som distribuerer produkter skal ha tilgjengelig opplysninger som er nødvendig for å kunne spesifisere og spore produktenes opprinnelse. Opplysningene skal holdes tilgjengelig for kontroll i 10 år fra utgangen av det året de mottas.

Tilsvarende informasjonsplikt i forhold til produktkontrollmyndighetene etter første ledd gjelder også for den som eier eller leder virksomhet som tilbyr forbrukertjenester, og som får opplysninger som tilsier at disse utgjør en risiko for helseskader som nevnt i §1a."

§ 8 Tilsyn

"Kongen bestemmer…

Tilsynsmyndigheten skal ha fri adgang til bygning, transportmiddel, lager, innretning, område m.v. hvor produkt som kan medføre virkning som nevnt i §1, befinner seg, eller hvor forbrukertjeneste som kan medføre virkning som nevnt i §1 a og d, tilbys.

Tilsynsmyndighetene kan også foreta…

Kongen kan gi forskrifter…"