Høring - Forslag til endringer i strukturen på abortnemndene
Høring | Dato: 13.06.2007 | Helse- og omsorgsdepartementet
Høring - Forslag til endringer i strukturen på abortnemndene
Helse- og omsorgsdepartementet sender med dette forslag til endringer i strukturen på abortnemndene, slik at det kun stilles krav om primærnemnd ved de sykehus som utfører nemndbehandlede svangerskapsavbrudd (svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke), på høring.
Lenke til høringsbrevet i pdf
1 Sammendrag
2 Bakgrunn
2.1 Oppsummeringsrapport fra tilsyn med abortnemndene 2004
2.2 Forslag fra Sosial- og helsedirektoratet
2.3 Soria Moria erklæringen
3 Gjeldende rett
4 Andre lands rett
4.1 Sverige
4.2 Danmark
4.3 Finland
4.4 Island
4.5 Storbritannia
5 Problemstillinger
5.1 Spørsmål om antall primærnemnder bør reduseres
5.2 Spørsmål om det bør etableres en sentral klagenemnd
6 Departementets vurderinger og forslag
6.1 Reduksjon av antall primærnemnder
6.2 En sentral klagenemnd
6.3 Andre endringer
7 Økonomiske og administrative konsekvenser
8 Merknader til de enkelte bestemmelsene
8.1 Abortloven
8.2 Abortforskriften
9 Forslag til endringer i abortloven
9.1 Ved eventuell etablering av en sentral klagenemnd
10 Forslag til endringer i forskrift om svangerskapsavbrudd
10.1 Ved endringer i antall primærnemnder
10.2 Ved eventuell etablering av en sentral klagenemnd
10.3 Andre endringer
1 Sammendrag
Helse- og omsorgsdepartementet legger med dette frem forslag til endringer i abortforskriften slik at det kun stilles krav om primærnemnd ved de sykehus som utfører nemndbehandlede svangerskapsavbrudd (svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke).
Departementet tar videre opp spørsmålet om strukturen på klagenemndene bør endres, slik at det blir en sentral nasjonal klagenemnd, til erstatning for dagens ordning med fem regionale klagenemnder. En slik endring krever at det gjøres mindre endringer i abortloven, i tillegg til endringer i abortforskriften. Dersom høringen viser at de beste grunner taler for en sentral nasjonal klagenemnd, vil departementet etter høringsrunden er avsluttet legge frem forslag til nødvendige lovendringer i en odelstingsproposisjon.
Departementet ber særlig om høringsinstansenes synspunkter på sistnevnte spørsmål, det vil si om det bør etableres en sentral nasjonal klagenemnd til erstatning for dagens ordning med fem regionale klagenemnder. (Hensynet til kvinnen skal være det bærende i en slik vurdering.)
Høringsfrist er 12. september 2007
2 Bakgrunn
2.1 Oppsummeringsrapport fra tilsyn med abortnemndene 2004
Helsetilsynet avga i 2005 rapport (rapport 1/2005) til Helse- og omsorgsdepartementet fra tilsyn med abortnemndene i 2004. Konklusjonen i denne rapporten er at det ikke ble avdekket avvik fra gjeldende regelverk verken i primærnemndene eller i de regionale klagenemndene. Tilsynet ga imidlertid uttrykk for følgende;
”Noen vedtak viste likevel at nemndene utøver de skjønnsmessige vurderingene ulikt. Sammenliknbare forhold resulterte i avslag i en nemnd og innvilgelse i en annen. Tilsynet konkluderte med at dagens nemndordning ikke utelukker at innslag av ikke etterprøvbare subjektive faktorer, kan gjøre vedtakene uforutsigbare.”
Det ble også pekt på at begrunnelsene for nemndenes vedtak i utilstrekkelig grad var dokumentert, slik at det er vanskelig å etterprøve om kvinnens egen begrunnelse er lagt til grunn for nemndas vurdering. Tilsynet ga uttrykk for at det kan være grunn til å gå ut fra at færre abortnemnder med flere saker vil kunne føre til bedre dokumentasjonsrutiner.
2.2 Forslag fra Sosial- og helsedirektoratet
Sosial- og helsedirektoratet gir i brev datert 6. februar 2006 uttrykk for at erfaringer fra de øvrige, nordiske land – spesielt Danmark - tilsier at det bør være lett tilgjengelighet til primærnemnd og til utførelsen av svangerskapsavbruddet. Direktoratet viser til at i Danmark er samrådene (nemndene) fylkeskommunale og nemndbehandlede svangerskapsavbrudd gjøres utelukkende ved Amtssykehusene (Fylkessykehusene). I Danmark er imidlertid geografisk avstand ikke et hinder for tilgjengelighet på samme måten som i Norge. I Norge vil en tilsvarende reduksjon – et sykehus i hvert fylke med tilhørende nemnd - bety uforholdsmessig lang reisevei for mange av kvinnene.
I Sverige, som bare har en sentral nemnd, utføres de nemndbehandlede svangerskapsavbruddene ved alle landets sykehus.
Færre primærnemnder
Sosial- og helsedirektoratet mener at det i Norge kan være hensiktsmessig med en mellomløsning. Direktoratet viser til at data fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en tydelig reduksjon i antall sykehus som utfører nemndbehandlede svangerskapsavbrudd etter overgangen til statlige helseforetak og kvinners mulighet til fritt sykehusvalg. Direktoratet foreslår at undersøkelse, behandling i primærnemnd og utførelsen av inngrepet skal finne sted ved en enhet i hvert av landets helseforetak. Dette vil innebære en tilnærmet halvering av antall primærnemnder og sykehus/enheter som kan utføre nemndbehandlede svangerskapsavbrudd - fra 49 til 27 enheter.
Sosial- og helsedirektoratet viser til at en slik organisering også vil sikre at hele abortprosessen - fra begjæring til inngrep – blir ivaretatt på ett sted, som dermed har et samlet ansvar for dokumentasjon og melding til abortregisteret.
En sentral klagenemnd
Sosial- og helsedirektoratet uttaler i ovenfor nevnte brev at kravet om lik behandling av begjæringer om svangerskapsavbrudd bør være ufravikelig. Dette tilsier etter direktoratets vurdering en løsning med en sentral klagenemnd, slik det er i Danmark og Sverige. Direktoratet mener dette vil være best egnet til å sikre enhetlig behandling og kvinnens rettssikkerhet. I denne sammenheng mener direktoratet at dette prinspippet er viktigere enn hensynet til fritt sykehusvalg eller lengden på kvinnens reisevei. Det er få saker som behandles i klagenemnd (29 i 2004) og kvinnen vil etter gjeldende bestemmelser få dekket reise- og oppholdsutgifter.
Sosial- og helsedirektoratet foreslår at det etableres en sentral klagenemnd, organisert som Steriliseringsrådet og underlagt Sosial- og helsedirektoratet.
2.3 Soria Moria erklæringen
Av Soria Moria-erklæringen fremgår følgende: ”Regjeringen vil videreføre 12 ukers grense for selvbestemt abort. Det skal foretas en gjennomgang av systemet med nemnder for behandling av søknader om svangerskapsavbrudd etter 12. uke, for å sikre likebehandling.”
3 Gjeldende rett
Behandling av begjæringer om svangerskapsavbrudd og sammensetningen av (abort)nemndene reguleres i dag dels i lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd (abortloven) og dels i forskrift 15. juni 2001 nr. 635 om svangerskapsavbrudd (abortforskriften).
Ved hvert sykehus eller institusjon der svangerskapsavbrudd kan foretas, skal det i følge forskriften § 11 første ledd være en primærnemnd. Kravet omfatter også sykehus eller institusjoner som bare utfører selvbestemte svangerskapsavbrudd (svangerskapsavbrudd som ikke krever behandling i nemnd).
I de tilfeller begjæring om svangerskapsavbrudd settes frem etter 12. svangerskapsuke, fatter en primærnemnd sammensatt av to leger beslutning om abortinngrep kan foretas etter samråd med kvinnen, jf. loven § 7 annet ledd. Den ene skal være lege ved den avdeling hvor svangerskapsavbruddet foretas. Den andre legen oppnevnes av fylkesmannen og må ikke være tilsatt i den avdelingen hvor svangerskapsavbruddet foretas, jf. forskriften § 11. Minst ett av de to medlemmene bør i følge forskriften være kvinne. Vurderingen av hvorvidt abort skal innvilges skjer vanligvis ved personlig kontakt mellom nemnda og den abortsøkende kvinnen. Kvinnen har rett, men ikke plikt til å møte i nemnda.
Etter abortloven § 8 annet ledd første punktum skal saken ved avslag i primærnemnda automatisk oversendes fylkesmannen, som i samråd med kvinnen skal legge saken frem for en annen nemnd (klagenemnda) til ny vurdering, med mindre kvinnen trekker begjæringen tilbake innen tre dager etter at hun er blitt underrettet om avslaget. I dag er det klagenemnder ved de tidligere regionsykehusene i Tromsø, Trondheim og Bergen, samt helseforetaket Rikshospitalet-Radiumhospitalet og helseforetaket Ullevål universitetssykehus.
Klagenemnda består av to leger (som i primærnemnda) og et tredje medlem som ikke er lege, utpekt av fylkesmannen, jf. loven § 8 annet ledd fjerde punktum. Det tredje medlemmet bør i følge forskriften § 12 første ledd annet punktum være jurist. Minst ett medlem skal være kvinne. Den abortsøkende kvinnen har rett, men ikke plikt til å møte i nemnden.
Rundskriv I-4 2006
Det er et mål for regjeringen at strukturen på primær- og klagenemndene bidrar til likebehandling av abortbegjæringer og sikrer kvinnen rettssikkerhet.
I rundskriv 8. juni 2006 vises det til at Statens helsetilsyns særskilte tilsyn med abortnemndenes sammensetning og praksis i 2004 viser at dokumentasjonen av nemndenes behandling av begjæringer om svangerskapsavbrudd ikke er god nok. For å rette på dette og for å fremme lik praktisering og fortolkning av regelverket utarbeidet departementet ovenfor nevnte rundskriv. I rundskrivet presiseres kravene om korrekt behandling av protokoll, meldeskjema og journal, dokumentasjon av begrunnelsen for vedtaket og sammensetningen av primær- og klagenemndene.
4 Andre lands rett
4.1 Sverige
I Sverige reguleres abort i abortlagen av 12. juni 1974. I Sverige er det selvbestemt abort frem til utgangen av 18. svangerskapsuke. Etter utgangen av 18. uke kan svangerskapet bare avbrytes etter tillatelse av Socialstyrelsen, jf. loven § 6. Socialstyrelsens avgjørelse kan ikke påklages.
I Socialstyrelsen er det ”Rådet för vissa rättsliga, sociala och medicinske frågor”, som avgjør abortsøknader. Rådet har også ansvar for avgjørelser vedrørende kastrering, sterilisering og inseminasjon, jf. förordning (1996:570) om instruktion för Socialstyrelsen.
Den del av det Rättsliga rådet som behandler abortspørsmål kalles Abortnämnden, og møtes en gang per uke, oftest på fredager. Abortnemnden behandler drøyt 300 abortsøknader per år (ref. Meddelandeblad fra Socialstyrelsen februar 2006).
4.2 Danmark
I Danmark er det inntatt regler om svangerskapsavbrudd i Sundhetsloven av 24. juni 2005. Frem til utgangen av 12. svangerskapsuke bestemmer kvinnen selv om hun skal ta abort. Søknader om abort etter 12. svangerskapsuke behandles av regionale samråd, som opprettes av indenrigs- og sundhedsministeren. I hver region kan det i følge sundhedsloven opprettes et eller flere samråd. Klage på avgjørelse i samrådet behandles av et ankenævn. Ankenævnet, som også opprettes av indenrigs- og sundhedsministeren, består av en formann og et antall andre medlemmer. I følge loven skal det være minst tre medlemmer til stede ved behandlingen av en ankesak.
Tillatelse til abort kan kun gis hvis det er enighet om det, i samrådet eller i ankenævnet.
Svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke kan bare foretas av leger på regionale sykehus.
4.3 Finland
I Finland reguleres abort i lag om avbrytande av havandeskap (239/1970) og förordning om avbrytande av havandeskap 29.5.1970/359. I følge loven § 5 skal en graviditet avbrytes så tidlig som mulig. Tillatelse til abort før 12. svangerskapsuke kan gis av en lege som har fått tillatelse til det av Rättskyddscentralen för hälsovården. I alminnelighet kreves tillatelse til abortinngrep både av den lege som har fått slik tillatelse og av legen som skal utføre inngrepet. Dersom kvinnen ikke er fylt 17 år eller har fylt 40 år eller allerede har født fire barn, er det tilstrekkelig med tillatelse fra den legen som skal utføre inngrepet.
Søknader om svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke, samt saker der legens beslutning er negativ, jf. ovenfor, behandles av abort- og steriliseringsnemnden i ”Rättskyddsentralen for hälsovården”. Nemnden møtes to ganger i uken, på tirsdag og torsdag.
4.4 Island
På Island reguleres abort av lov 27. mai 1975 nr. 25. I følge loven artikkel 10 skal en abort utføres så tidlig som mulig og før 16. svangerskapsuke. Abort på sosiale indikasjoner kan bare skje etter skriftlig grunngiving av to leger eller en lege og en sosialarbeider. Avslag kan påklages til Helsedirektoratet, som straks skal videresende saken til en komité utpekt av helseministeren. Etter 16. svangerskapsuke avgjøres alle søknader om svangerskapsavbrudd av denne komiteen, og svangerskapsavbrudd kan bare innvilges hvis det er fare for kvinnens liv eller helse og ved alvorlige genetiske skader eller medisinske tilstander hos fosteret.
4.5 Storbritannia
I Storbritannia reguleres abort av ”Abortion Act 1967”. Loven gir ikke kvinnen noen rett til abort, men gjør aborthandlingen straffri dersom to leger mener den kan gjennomføres, etter nærmere bestemt vilkår fastsatt i loven. Det er et vilkår at svangerskapet ikke har vart lenger enn 24. uker. Loven gjelder ikke for Nord-Irland.
5 Problemstillinger
5.1 Spørsmål om antall primærnemnder bør reduseres
Som det fremgår ovenfor viser data fra Statistisk sentralbyrå at det er en betydelig reduksjon i antall sykehus som utfører nemndbehandlede svangerskapsavbrudd. Videre vises til at Helsetilsynet, jf. punkt 2.1, gir uttrykk for at det kan være grunn til å tro at færre abortnemnder med flere saker vil kunne føre til bedre dokumentasjonsrutiner. På denne bakgrunn vil departementet reise spørsmålet om antall primærnemnder bør reduseres. Dette vil kreve en mindre endring i abortforskriften.
5.2 Spørsmål om det bør etableres en sentral klagenemnd
Departementet ønsker også å reise spørsmål om det bør etableres en sentral klagenemnd til erstatning for dagens fem regionale nemnder for å fremme likebehandling av begjæringer om svangerskapsavbrudd, og for å fremme rettssikkerheten. Etablering av en Sentralnemnd vil kreve endringer i abortforskriften samt mindre endringer i abortloven.
6 Departementets vurderinger og forslag
6.1 Reduksjon av antall primærnemnder
Det er stor variasjon i antall nemndbehandlede aborter som utføres ved de ulike sykehus. I følge direktoratet varierte antallet fra 0 til 83 svangerskapsavbrudd i 2004. I 2004 var det i følge direktoratet 17 sykehus hvor det ikke ble utført nemndbehandlede aborter, 17 sykehus der det ble utført fra 1 til 12 nemndbehandlede aborter og 15 sykehus hvor det ble utført mer enn 12 aborter. Til sammenlign viste tallene fra 2003 at det var 10 sykehus hvor det ikke ble utført nemndbehandlede aborter, 26 sykehus hvor det ble utført fra 1 til 12 nemndbandlede aborter og 15 sykehus hvor det ble utført mer enn 12 aborter. Selv om tallene er små og observasjonsperioden for kort til å trekke endelige slutninger, kan dette vise at kvinner i økende grad får sine nemndbehandlede svangerskapsavbrudd utført ved landets større sykehus.
Departementet er enig med Sosial- og helsedirektoratet at det bør være lett tilgjenglighet til primærnemnd og til sykehuset der abortinngrepet skal gjennomføres. Departementet ser videre klare fordeler ved at undersøkelse, behandling i primærnemnd og utførelsen av inngrepet skjer ved kun en enhet i hvert av landets helseforetak, jf. direktoratets forslag. Departementet mener likevel at det enkelte helseforetak selv bør kunne vurdere om det er mest hensiktsmessig å legge både nemndbehandling og utførelsen av svangerskapsavbrudd til en, eventuelt to, institusjoner innen foretaket. Departementet forutsetter at helsefaglige vurderinger, herunder hensynet til hva som vurderes å være til det beste for kvinnene, er avgjørende premisser for hvordan dette organiseres innen det enkelte helseforetak. Det viktigste for kvinnen er etter departementets oppfatning at sykehuset er lett tilgjenglig for kvinnen.
Departementet foreslår derfor å redusere antall primærnemnder ved at det bare stilles krav om slike ved de institusjoner som faktisk foretar nemndbehandlende svangerskapsavbrudd. Dette vil innebære ca. 35 % reduksjon av antall primærnemnder. Forslaget krever at det gjøres mindre endringer i abortforskriften.
6.2 En sentral klagenemnd
Departementets utgangspunkt er at rettsikkerhet for kvinnen og likebehandling av abortbegjæringer må være et ufravikelig krav ved behandling av begjæringer om svangerskapsavbrudd. I etterkant av Helsetilsynets oppsummering av tilsynet med abortnemndene, jf. punkt 2.1 ovenfor, utarbeidet derfor Helse- og omsorgsdepartementet rundskriv I-4/2006. Et viktig formål med rundskrivet er blant annet å få en bedre dokumentasjon av begrunnelsen for vedtakene. Det vises til punkt 2.1 der det påpekes at begrunnelsen for nemndenes vedtak i utilstrekkelig grad var dokumentert.
Departementet antar at en ordning med en sentral klagenemnd ytterligere kan fremme likebehandling av søknader om svangerskapsavbrudd. En sentral klagenemnd vil ha flere medlemmer, og må derfor antas å kunne inneha en bredere kompetanse, enn fem regionale nemnder. Departementet antar også at saksbehandlingen kan bli mer ”lik” ved at alle sakene behandles av en og samme nemnd.
Departementet er likevel noe i tvil om en løsning med en sentral klagenemnd vil være til det beste for kvinnen. Hensynet til kvinnens valgfrihet og muligheten til å velge en kortere reisevei for å kunne møte i nemnda, kan tale for å opprettholde dagens ordning med fem regionale nemnder. Selv om saksbehandlingen i klagenemnda ikke krever at kvinnen møter opp, synes personlig oppmøte å være det vanlige.
Departementet antar at det vil være til fordel for sakens opplysning at kvinnen møter personlig i klagenemnda og selv får anledning til å legge frem saken sin. Dersom etablering av en sentral klagenemnd skulle medføre at kvinnene sjeldnere møter personlig i klagenemnd, vil dette etter departementets syn være en ulempe med sentraliseringen.
En sentral nemnd vil også innebære at flere medlemmer på kort varsel må reise til nemndsmøtene på det sted hvor klagenemnda skal ha sitt sete. Dette forhold vil kunne medføre økt tidsbruk ved behandling av klagesaker, eventuelt til fortrengsel for klinisk virksomhet.
Det kan videre anføres at det ikke er nødvendig å endre abortloven nå, men heller la rundskriv I-4/2006 virke en stund og evaluere det før en går til det skritt å endre strukturen på klagenemndene. Departementet tar sikte på å evaluere rundskrivet i 2008.
Endring av nemndstrukturen på klagenivå, med en sentral klagenemnd, vil kreve endring av abortlovens § 8. Det vil også kreve endringer i abortforskriften.
Departementet ønsker å høre spørsmålet med hensyn til hvilken løsning som bør velges for klagenemndnivå, før det tas endelig stilling til spørsmålet.
Nedenfor redegjøres for hvilke regler som bør endres, dersom dagens nemndsystem skal erstattes med en sentral klagenemnd.
Klagenemndas oppgave
En sentral klagenemnd vil i utgangspunktet ha samme oppgave som dagens regionale nemnder, men med den forskjell at de skal behandle saker fra hele landet.
I følge tall fra Statistisk sentralbyrå har det vært en liten stigning i nemndbehandlede svangerskapsavbrudd i de senere år, fra om lag 500 i 2000/2001 til 510 i 2003 og 530 i 2004.
For året 2005 mottok Register for nemndbehandlede svangerskapsavbrudd 723 meldinger om begjæring av svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke. 680 av disse ble behandlet i primærnemnd hvorav 576 ble innvilget og gjennomført. 54 fikk avslag i primærnemnd og 39 av disse ble automatisk behandlet i klagenemnd (Kilde: Rapport 2005. Register av nemndbehandlede svangerskapsavbrudd. Bergen, september 2006.)
Departementet antar på denne bakgrunn at som et utgangspunkt kan en ta høyde for at en sentral klagenemnd vil få ca. 40 saker per år til behandling.
Klagenemndas sammensetning
I dagens regionale klagenemnder er det krav om minimum to leger, hvorav den ene skal være lege ved den avdeling hvor inngrepet skal foretas, mens den andre legen ikke skal være det. I tillegg skal det være et tredje medlem, som ifølge loven ikke skal være lege. I følge abortforskriften bør det tredje medlemmet være jurist. Departementet har understreket denne anbefalingen i ovenfor nevnte rundskriv, men per i dag er det ikke noe absolutt påbud i loven om at det tredje medlem i klagenemnda skal være jurist. Dersom systemet med fem regionale klagenemnder skal opprettholdes, vil ikke departementet foreslå noen endringer i dette.
Dersom det skal etableres en sentral klagenemnd, til erstatning for dagens regionale, mener departementet det bør lovfestes at minst ett av medlemmene, som er med i behandlingen av den enkelte sak, bør ha juridisk embetseksamen.
Begrunnelsen er at hensynet til likebehandling og rettssikkerhet er viktige hensyn, og dette er hensyn som jurister er utdannet til å vurdere. Departementet vil ikke foreslå noen endringer i antall medlemmer som skal være med i behandlingen av den enkelte sak.
I abortforskriften § 13 fremgår at funksjonstiden for oppnevnte nemndsmedlemmer er fire år. Departementet vil ikke foreslå noen endringer i funksjonstiden i herværende høringsnotat, men vi vil foreslå at funksjonstiden for Sentralnemnda fremgår av loven, sammen med hjemmelsgrunnlaget for oppnevnelsen.
Etter departementets oppfatning er det viktig at medlemmene i den sentrale nemnden er faste og at det ikke skjer hyppige utskiftinger. De tre nemnds-medlemmene som skal møte i den enkelte sak forutsettes å kunne møtes på kort varsel. Departementet antar derfor at det vil være behov for vararepresentanter, for eksempel i tilfelle av ferie eller sykdom. Departementet foreslår at det kan opprettes inntil to varamedlemmer for hvert medlem.
Fylkesmannens rolle
Fylkeslegen har i dag en funksjon når det gjelder kvalitetskontroll av opplysningene til primærnemnden. Dette følger forutsetningsvis av abortloven § 8 annet ledd tredje punktum som fastslår at Fylkesmannen i samråd med kvinnen skal legge saken frem for klagenemnda.
Departementets høringsforslag legger opp til at dokumentene fra primærnemndene sendes direkte til den sentrale klagenemnda.
6.3 Andre endringer
I følge abortforskriften § 19 annet ledd skal ved nemndbehandling av svangerskapsavbrudd vedtaket med begrunnelse innføres i journalen og protokollen med datoangivelse og nemndsmedlemmendes underskrift. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig at samme opplysninger registreres både i pasientens journal og i abortprotokollen, særlig med bakgrunn i at det er tale om meget sensitive opplysninger. Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig at begrunnelsen for abortvedtaket kun registreres i protokollen. Dette er i samsvar med det nye elektroniske skjema som ble tatt i bruk 1. juli 2006.
7 Økonomiske og administrative konsekvenser
På primærnemndnivå er det grunn til å tro at en mindre reduksjon i antall primærnemnder kan resultere i visse administrative besparelser ved de mindre sykehusene. Departementet kan imidlertid ikke se at dette vil gi noen økonomiske besparelser av betydning.
Dersom de eksisterende regionale klagenemndene skal erstattes med en sentral klagenemnd, vil dette resultere i mindre besparelse ved de helseinstitusjoner som ikke lenger skal ha ansvaret for behandlingen av klager. En sentralnemnd vil imidlertid kunne resultere i en viss økning i reiseutgifter, ettersom departementet forutsetter at alle kvinner som påklager et avslag på en abortsøknad skal kunne møte opp personlig for klagenemnda. Videre vil det medføre reiseutgifter for nemndsmedlemmene. Disse utgiftene vil måtte dekkes av det helseforetaket hvor kvinnen er hjemmehørende. All den tid det er snakk om et forholdsvis ubetydelig antall søkere, forutsetter departementet at disse dekkes innenfor helseforetakenes eksisterende rammer.
Departementet antar at etablering av en sentral klagenemnd vil kreve en sekretærfunksjon, men at det ikke vil dreie som vesentlige kostnader. Eventuelle utgifter til en slik sekretærfunksjon vil bli vurdert i tilknytning til den ordinære budsjettprosessen.
8 Merknader til de enkelte bestemmelsene
8.1 Abortloven
Til § 8 annet ledd
Det følger av første punktum at avslag på en begjæring om svangerskapsavbrudd vil bli prøvet av en sentral klagenemnd, hvis ikke kvinnen trekker begjæringen tilbake innen tre dager etter at hun er blitt underrettet om avslaget. Bestemmelsen forutsetter at Kongen oppnevner en sentral klagenemnd for dette formål, jf. fjerde ledd. Nærmere regler om den sentrale klagenemnda følger av tredje og fjerde ledd.
Annet punktum fastslår at nemnda etter utløpet av den nevnte frist straks skal sende sakens dokumenter til den sentrale nemnda til fornyet behandling med mindre kvinnen har trukket begjæringen tilbake. Med ordet straks menes samme dag eller senest dagen etter.
Tredje punktum fastslår at klagenemnda skal behandle saken snarest mulig. Departementet legger til grunn at klagenemnda skal ta sikte på å kunne behandle en klagesak senest innen 5 virkedager etter at den er mottatt.
Til § 8 tredje ledd
Første punktum fastslår at ved behandling av den enkelte sak skal klagenemnda bestå av tre medlemmer. Vedrørende kjønnssammensetningen vises til likestillingsloven. Det følger av likestillingsloven § 21 nr. 1 at dersom et utvalg har to eller tre medlemmer, skal begge kjønn være representert.
Til § 8 fjerde ledd
Det følger av annet punktum i bestemmelsen at det kan oppnevnes inntil to varamedlemmer for hvert medlem. Bestemmelsen innebærer at det samlet vil kunne oppnevnes inntil 6 varamedlemmer. I følge likestillingsloven § 21 nr. 3 skal i slike tilfeller hvert kjønn være representert med minst 3, jf. likestillingsloven § 21 nr. 5.
8.2 Abortforskriften
Til § 3 fjerde ledd
Bestemmelsen er en følge av endringene i abortloven § 8
Til § 11 første ledd
Det følger av annet punktum at primærnemnda skal bestå av to leger. Det følger av likestillingsloven § 21 første ledd nr. 1 at begge kjønn skal være representert. Det kan gjøres unntak fra kravet av at begge kjønn skal være representert når det foreligger særlige forhold som gjør det åpenbart urimelig å følge kravene, jf. likestilingsloven § 21 annet ledd.
Til opphevelsen av § 11 fjerde ledd
Bestemmelsen følger av likestillingsloven § 21 og er dessuten tatt inn i merknader til forskriften første ledd.
Til § 19
Det fremgår av bestemmelsen at ved nemndbehandling skal vedtaket med begrunnelse innføres i protokollen med datoangivelse og nemndmedlemmenes underskrift. Bestemmelsen innebærer at begrunnelsen for abortvedtaket bare skal innføres i abortprotokollen og således ikke registreres i pasientens journal. Slike opplysninger er meget sensitive og det er ikke nødvendig at de registreres både i pasientens journal og i abortprotokollen.
9 Forslag til endringer i abortloven
9.1 Ved eventuell etablering av en sentral klagenemnd
I lov om 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd gjøres følgende endringer:
§ 8 annet ledd skal lyde:
Dersom begjæringen avslås, skal nemnda underrette kvinnen, eller den som handler på hennes vegne, om at vedtaket vil bli prøvet av en sentral klagenemnd, med mindre hun trekker begjæringen tilbake innen tre dager etter at hun er blitt underrettet om avslaget. Nemnda skal etter utløpet av den nevnte frist straks sende sakens dokumenter til den sentrale klagenemnda til fornyet behandling, med mindre kvinnen har trukket begjæringen tilbake. Klagenemnda skal behandle saken snarest mulig.
Nytt tredje ledd skal lyde:
Ved behandling av den enkelte sak skal klagenemnda bestå av tre medlemmer, hvorav ett medlem skal ha juridisk embetseksamen. Klagenemndas avgjørelse treffes med enkelt flertall.
Nytt fjerde ledd skal lyde:
Den sentrale klagenemnda oppnevnes av Kongen. For hvert medlem kan det oppnevnes inntil to varamedlemmer. Kongen oppnevner nemndas medlemmer og varamedlemmer for fire år om gangen. Det er adgang til å gjenoppnevne medlemmer og varamedlemmer.
10 Forslag til endringer i forskrift om svangerskapsavbrudd
10.1 Ved endringer i antall primærnemnder
I
I forskrift 15. juni 2001 nr. 635 om svangerskapsavbrudd skal § 11 første ledd skal lyde:
Ved sykehus der nemndbehandlede svangerskapsavbrudd foretas, skal det være minst en primærnemnd. Nemnda skal bestå av to leger.
§ 11 fjerde ledd oppheves.
10.2 Ved eventuell etablering av en sentral klagenemnd
§ 3 fjerde ledd skal lyde:
Klage på vedtak i primærnemnd behandles av en sentral klagenemnd, jf. lov om svangerskapsavbrudd § 8 annet til fjerde ledd.
§ 8 Automatisk klageordning skal lyde:
Dersom primærnemnda avslår søknaden om svangerskapsavbrudd, skal nemnda sende vedtaket og sakens dokumenter til en sentral klagenemnd, jf. lov om svangerskapsavbrudd § 8 annet til fjerde ledd. Hvis kvinnen ikke har trukket begjæringen tilbake innen 3 dager etter at hun ble underrettet om vedtaket, skal klagenemnda behandle saken snarest.
§ 9 oppheves.
§ 12 Oppnevning av sentral klagenemnd skal lyde:
Kongen oppnevner en sentral klagenemnd i samsvar med reglene i lov om svangerskapsavbrudd § 8 annet til fjerde ledd, som skal behandle klager over vedtak på begjæringer om svangerskapsavbrudd.
Medlemmene i klagenemnda må ikke ha behandlet saken i primærnemnd.
Helsepersonell som av samvittighetsgrunner er fritatt fra å utføre eller assistere ved svangerskapsbrudd etter § 15, kan ikke sitte i klagenemnda.
§ 13 Funksjonstid første punktum skal lyde:
Fylkesmannens oppnevning av primærnemndsmedlem skjer for fire år om gangen.
10.3 Andre endringer
§ 19 Journal og protokoll annet ledd skal lyde:
Ved nemndbehandling skal vedtaket med begrunnelse innføres i protokollen med datoangivelse og nemndsmedlemmenes underskrift
Akademikerne
AMATHEA Rådgivningstjeneste for gravide
Amnesty International Norge
Arbeidsgiverforeningen NAVO
Axess sykehus og spesialistklinikk AS
Barneombudet
Bioteknologinemnda
Colosseumklinikken AS
Datatilsynet
Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM)
Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT)
Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH)
Den norske advokatforening
Den norske Dommerforening
Den Norske Kreftforening
Den norske legeforening
Den norske tannlegeforening
Departementene
Det Norske Diakonforbund
Drammen private sykehus
Fagforbundet
Fagrådet for psykiatri
Familieterapi Instituttet
Farmasiforbundet
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Flerfaglig Fellesorganisasjon
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Fylkesnemndene for sosiale saker i Østfold
Fylkesnemndene for sosiale saker i Rogaland
Fylkesnemndene for sosiale saker i Troms og Finmark
Fylkesrådet for funksjonshemmede
Gynlab AS
Handel- og servicenæringens hovedorganisasjon
Helseansattes Yrkesforbund
Helsetilsynet i fylkene
Helsetjenestens Lederforbund
HivNorge
Human-Etisk Forbund
Kirkerådet
Kirkens Bymisjon
KFO
Kommunenes Sentralforbund
Kreftregisteret
Landets fylkesmenn / Sysselmannen på Svalbard
Landets helseforetak/sykehus
Landets regionale helseforetak
Landets høyskoler (m/sos.fagl. utdannelse)
Landets pasientombud
Landets universiteter
Landsforeningen for utviklingshemmede og pårørende
Landsorganisasjonen i Norge
Legeforeningens forskningsinstitutt
Legemiddelindustriforeningen
Likestillingsombudet
Medborgernes Menneskerettighets kommisjon
Medisinsk fødselsregister
Menneskeverd
Mental Helse Norge
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling
Norges Farmaceutiske Forening
Norges forskningsråd
Norges Handikapforbund
Norges Juristforbund
Norges kristelige legeforening
Norges Røde Kors
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norsk Forskerforbund
Norsk Helse- og sosiallederlag
Norsk Pasientforening
Norsk Pasientskadeerstatning
Norsk Psykiatrisk Forening
Norsk Psykoanalytisk Institutt
Norsk Psykologforening
Norsk Radiografforbund
Norsk Revmatikerforbund
Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste
Norsk senter for menneskerettigheter
Norsk Skolelederforbund
Norsk sykepleierforbund
Norsk tannpleierforening
Norsk Tjenestemannslag (NTL)
NOVA
Næringslivets Hovedorganisasjon
Omnia ASA
Organisasjonen Voksne for Barn
Pasientskadenemnda
Personvernnemnda
Regjeringsadvokaten
Redd Barna
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Sør-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Vest-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Nord-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Midt-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Øst-Norge
Ressurssenteret for omstilling i kommunene (RO)
Rettspolitisk forening
Riksadvokaten
Riksrevisjonen
Rikstrygdeverket
Rådet for psykisk helse
Sametinget
Senter for medisinsk etikk
SINTEF Unimed
Sosial- og helsedirektoratet
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell
Statens Helsepersonellnemnd
Statens helsetilsyn
Statens legemiddelverk
Statens råd for funksjonshemmede
Statens strålevern
Stiftelse for helsetjenesteforskning (HELTEF)
Stiftelsen Menneskerettighetshuset
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Volvat medisinske senter
Yngre legers forening
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund