Høring - Utkast til endring av lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven)

Høring - Det norske kvotesystemet for 2008-2012 - utkast til endring av lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven)

Klimakvoteloven trådte i kraft 1. januar 2005. Enkelte sentrale bestemmelser i loven er tidsavgrenset for kvoteperioden 2005-2007. Blant annet på denne bakgrunn, og det forhold at Regjeringen legger opp til at EUs kvotedirektiv på visse vilkår skal innlemmes i EØS-avtalen, sender Miljøverndepartementet med dette utkast til endring av klimakvoteloven ut på høring.

Høringsfristen er satt til 16. april 2007, jf. beslutning truffet av statsråd Helen Bjørnøy i medhold av regelverksinstruksen pkt. 1.3.

Med hilsen

Lene Lyngby (e.f.)

avdelingsdirektør

                                                                                          Hanne Inger Bjurstrøm

                                                                                          seniorrådgiver

Høringsnotatet i pdf-format (pdf)

1. Innledning

Det norske systemet for handel med utslipp av klimagasser inngår som en del av regjeringens samlede klimapolitikk og vil være et viktig element i oppfyllelsen av den norske utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen for 2008–2012. Utformingen av kvotesystemet for denne perioden, herunder tildelingen av kvoter, vil altså skje innenfor rammen av Kyotoprotokollens forpliktelser. Det foreslåtte kvotesystemet for 2008–2012 vil ha en lavere samlet tildeling av vederlagsfrie kvoter enn i EU-landene og tildelingsprinsipper som ikke svekker den enkelte bedrifts motivasjon til å redusere utslipp. Forslaget til kvotesystem vil samtidig ta hensyn til situasjonen for eksisterende virksomhet, ved blant annet å hindre at særlig utsatte virksomheter i distriktene får en forverret finansiell situasjon.  Regjeringen er prinsipielt tilhenger av å utvide kvotesystemet til transportsektoren. Dette lar seg imidlertid ikke gjøre innenfor rammen av Kvotedirektivet. Regjeringen vil derfor utrede muligheten til å utforme et eget norsk kvotesystem for denne sektoren.

Regjeringen vil arbeide for at EUs kvotesystem etter 2012 skal baseres på at det ikke tildeles vederlagsfrie kvoter. Norske kvotepliktige bedrifter kan derfor ikke basere seg på tildeling av vederlagsfrie kvoter etter 2012. Dette vil i imidlertid måtte vurderes i lys av EUs politikk på området. For virksomhet som i kvoteperioden 2008-2012 får kvoter på grunnlag av den historiske tidsperioden 1998-2001, åpnes det etter 2012 uansett ikke for ny tildeling basert på prognoser eller på andre historiske tidsperioder enn 1998-2001.

Klimakvoteloven trådte i kraft 1. januar 2005. Kvotesystemet for 2005–2007 var ment å være en innfasing av kvotesystemet før perioden 2008–2012 med utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen. Det skulle gi insentiver til utslippsreduksjoner i de sektorer som ble omfattet, samtidig som man fikk etablert nødvendige institusjoner og rutiner (overvåking og rapportering av utslipp, register, sanksjonsapparat mv.) for kvotehandel. Enkelte sentrale bestemmelser i klimakvoteloven, spesielt bestemmelsene om hvilke installasjoner som er kvotepliktige og tildelingen av kvoter, er derfor knyttet til perioden 2005–2007 og må endres. Regjeringen legger videre opp til at EUs kvotedirektiv på visse vilkår innlemmes i EØS-avtalen. Norge arbeider sammen med Island, Liechtenstein og EU-kommisjonen om hvordan denne innlemmelsen skal skje for EFTA/EØS-landene. En beslutning i EØS-komitéen om dette vil bli forelagt Stortinget for godkjennelse på vanlig måte. Innlemmelse av kvotedirektivet i EØS-avtalen gir føringer på utformingen av det norske kvotesystemet for 2008–2012 og senere perioder. Det innebærer at omfanget av dagens kvotesystem må utvides til å gjelde flere nye sektorer. Dette høringsnotatet behandler forslag til endringer i klimakvoteloven for å tilpasse denne til perioden 2008–2012 og EUs kvotedirektiv.

Regjeringen har til hensikt å fremlegge en Odelstingsproposisjon om endringer i klimakvoteloven for Stortinget i løpet av våren 2007. Under forutsetning av at Stortinget behandler lovforslaget i løpet av vårsesjonen, legges det opp til at lovendringene skal tre i kraft fra 1. juli 2007. Store deler av kvotesystemet er regulert gjennom klimakvoteforskriften fra 2005. Denne forskriften vil bli gjenstand for en separat høring og revisjon på bakgrunn av de endringer som gjøres i klimakvoteloven og de endringene i regelverket knyttet til kvotedirektivet vedrørende overvåkning og kontroll av den kvotepliktiges utslipp som snart vil bli vedtatt.

I henhold til EUs kvotedirektiv plikter Norge å legge frem en plan for statens tildeling av kvoter til kvotepliktig virksomhet for 2008–2012 (Nasjonal allokeringsplan ”NAP”). Plikten til å legge frem en slik plan inntreffer etter nærmere angitte frister når EUs kvotedirektiv er tatt inn i EØS-avtalen. Planen må godkjennes iht. EØS-avtalens bestemmelser. Den nasjonale allokeringsplanen vil være basert på de vedtatte endringene i klimakvoteloven.

2. Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen

Det viktigste rammeverket for internasjonalt klimasamarbeid er FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992 med Kyotoprotokollen fra 1997. På det første Partsmøtet under Kyotoprotokollen i Montreal i desember 2005 ble det fulle regelverket for protokollen formelt besluttet. Dette var en viktig milepæl i det globale arbeidet for å motvirke menneskeskapte klimaendringer. Regjeringen vil arbeide aktivt for at en mer omfattende og ambisiøs klimaavtale skal etterfølge Kyotoprotokollen.

Norge er etter Kyotoprotokollen forpliktet til å sørge for at de gjennomsnittlige årlige klimagassutslippene i forpliktelsesperioden 2008-2012 ikke er mer enn 1 pst. høyere enn i 1990. Dette tilsvarer 50,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Kyotoprotokollen åpner for at partene, som supplement til nasjonale tiltak, kan bruke Kyoto-mekanismene til å oppfylle utslippsforpliktelsen. Kyoto-mekanismene består av handel med utslippskvoter, prosjektsamarbeid mellom industriland som har ratifisert protokollen (JI) og prosjektsamarbeid med utviklingsland (CDM). Landene kan altså slippe ut mer enn det nivået som er spesifisert i utslippsforpliktelsen, dersom utslippene motsvares av ervervede kvoter fra andre land etter de regler som gjelder under Kyoto-mekanismene.

3. Fremskrivninger av de norske klimagassutslippene for perioden 2008–2012
De norske utslippene av klimagasser var 54,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2004 og 54,0 mill. i 2005. Fra 1990 til 2005 har utslippene økt med om lag 8,5 pst. Økningen skyldes at CO2-utslippene har vokst med 23,9 pst. noe som primært har skjedd som følge av kraftig aktivitetsvekst innen petroleumsvirksomhet, veitrafikk og skipsfart. Utslippene av de andre klimagassene er redusert med 26,8 pst. fra 1990 til 2005. Denne reduksjonen kan forklares hovedsakelig med kraftig fall i PFK-utslippene fra produksjon av aluminium og SF6-utslippene fra produksjon av magnesium. For aluminium er reduksjonen kommet som resultat av teknologiforbedringer, mens det for magnesium er en kombinasjon av teknologiforbedringer, redusert aktivitet og etter hvert nedleggelse av produksjonen.

Utslippene i 2010 er anslått til 59,2 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2010, (jf. St.meld. nr. 1 (2006–2007) Nasjonalbudsjettet 2007). Disse framskrivingene er basert på en videreføring av vedtatt og implementert politikk.

Utslippene fra de virksomhetene som etter dette forslaget vil omfattes av kvotesystemet for periode 2008-2012, utgjorde om lag 13 mill. tonn CO2 i 1990, 19 mill. tonn CO2 i 2005 og forventes å utgjøre 21-23 mill. tonn CO2 i 2010.

Differansen mellom fremskrivningene midtveis i forpliktelsesperioden og det Norge gjennom Kyotoprotokollen har fått tildelt av kvoter er om lag 9 mill. tonn CO2-ekvivalenter per år.

Det er anslått at de norske klimagassutslippene i 2010 ville blitt i størrelsesordenen 8,5–11,1 millioner tonn høyere enn nivået på om lag 59 millioner tonn CO2-ekvivalenter dersom Norge ikke hadde gjennomført klimarelaterte virkemidler og tiltak siden 1990 (jf. Norges fjerde kommunikasjon under Klimakonvensjonen, se http://unfccc.int/resource/docs/natc/nornc4.pdf). Dette innebærer at klimagassutslippene i 2010 kunne blitt rundt 70 millioner tonn CO2-ekvivalenter uten en aktiv klimapolitikk.

4. Hovedpunktene i Regjeringens politikk for å oppfylle utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen

Regjeringen legger opp til en bred tilnærming for å innfri Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen. Forpliktelsen skal oppfylles gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og bruk av Kyoto-mekanismene i henhold til Kyotoprotokollen, der en betydelig del av utslippsreduksjonene skjer gjennom nasjonale tiltak, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005–2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006. Kvotesystemet utgjør en sentral del av Regjeringens samlede politikk for å redusere de nasjonale utslippene av klimagasser sammen med avgifter, utslippskrav i medhold av forurensningsloven og avtaler mellom myndighetene og industrien. Disse virkemidlene er mer utfyllende beskrevet blant annet i Norge fjerde nasjonale kommunikasjon under Klimakonvensjonen og i Statsbudsjettet.

Regjeringen vil i løpet av våren legge frem for Stortinget en melding om sektorvise klimahandlingsplaner. Hovedformålet med de sektorvise klimahandlingsplanene er å identifisere de virkemidlene som gir kostnadseffektive utslippsreduksjoner på den enkelte sektor som med dagens virkemiddelbruk ikke blir gjennomført. På dette grunnlag fastsetter regjeringen konkrete sektorvise mål og tiltak for gjennomføring på den enkelte sektor.

Lavutslippsutvalget leverte sin innstilling 4. oktober 2006, og fristen for å avgi høringsuttalelse til denne gikk ut 27. februar. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til hvordan konklusjonene i innstillingen og høringsuttalelsene skal følges opp. Konklusjonene fra Lavutslippsutvalget vil inngå i grunnlaget for Regjeringens arbeid med å fastsette langsiktige mål i klimapolitikken.

Regjeringen har videre ambisiøse mål for arbeidet med CO2-håndtering. Gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi vil Regjeringen sørge for at nye konsesjoner til gasskraftverk skal baseres på CO2-fjerning. Ved bruk av de gitte konsesjonene for gasskraftverk, vil Regjeringen bidra til CO2-fjerning. En rapport fra Norges vassdrags- og energidirektorats forprosjektering av fullskala fangstanlegg for CO2 i tilknytning til Naturkrafts kraftverk på Kårstø viser imidlertid at oppstart tidligst kan være mulig ved årsskifte 2011/2012. På Mongstad har Regjeringen inngått et gjensidig forpliktende samarbeid med Statoil. Det skal opprettes et teknologiselskap som skal eie og drive et testanlegg for kvalifisering og utvikling av teknologi og løsninger for fangst av CO2. Formålet er å utvikle løsninger som kan redusere kostnader og teknisk og økonomisk risiko knyttet til fullskala CO2-fangst.

Virkemidler for innfasing av biodrivstoff står sentralt i regjeringens arbeid med klimagassreduksjoner i samferdselssektoren. I tillegg ble det innført CO2-differensiering av engangsavgiften fra 1. januar 2007. I budsjettet for 2007 er det videre avsatt 5.4 milliarder kroner til å styrke jernbanen.
 
Bruk av Kyoto-mekanismene vil utgjøre en del av Norges gjennomføring av utslippsforpliktelsen i Protokollen. I Finansdepartementets budsjett for 2007 er det avsatt 100 millioner kroner til kjøp av klimakvoter gjennom Kyoto-mekanismene for å oppfylle Kyotoprotokollen, samt gitt en fullmakt til å forplikte staten til å inngå avtaler om utbetalinger i senere budsjettår på ytterligere 100 millioner kroner. Bevilgningsforslaget for 2007 utgjør kun en liten del av de totale bevilgningene som antas å være nødvendig for å oppfylle Kyotoprotokollen.

5. Erfaringer med det norske kvotesystemet for 2005–2007

Lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) trådte i kraft 1. januar 2005. Regulering ved hjelp av omsettbare kvoter ble da innført som et nytt virkemiddel i klimapolitikken for å begrense utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Se nærmere om bakgrunnen for det norske kvotesystemet for 2005–2007 og omfanget av dette i Ot.prp. nr. 13 (2004–2005) klimakvoteloven. Utformingen av det norske kvotesystemet for 2005–2007 ligger nært opp til EUs kvotesystem, både når det gjelder omfang av kilder og gasser som har kvoteplikt og andre mer tekniske elementer. Det norske systemet omfatter de samme utslippene av CO2 som ville fått kvoteplikt i henhold til EUs kvotedirektiv med unntak for utslipp som allerede var dekket av CO2-avgift. Energianleggene på kontinentalsokkelen, treforedlingsindustrien og andre større energianlegg på land som betaler CO2-avgift er derfor ikke kvotepliktige i Norge i perioden 2005–2007.

Kvotesystemet for 2005–2007 omfatter utslipp av CO2 fra energianlegg som ikke betaler CO2-avgift (blant annet fra bedrifter innen bransjene ilandføring av olje og gass, gassraffinering, petrokjemi og gasskraftverk), oljeraffinerier, koksverk, jern- og stålprodusenter og produsenter av sement, kalk, glass, glassfiber og keramiske produkter. Disse får på nærmere vilkår kvoteplikt for sine CO2-utslipp. Ved vedtakelsen av klimakvoteloven ble det imidlertid lagt opp til at CO2-utslippene fra energianlegget på Snøhvit skulle betale CO2-avgift istedenfor å ha kvoteplikt. Utslipp fra kvotepliktige virksomheter i 2005 utgjorde om lag 13 % av Norges samlede CO2-utslipp i 2004, og om lag 10 % av Norges samlede utslipp av klimagasser i 2004. Det forventes at andelen av samlet klimagassutslipp som omfattes av kvotesystemet øker til nærmere 15 % i 2007.

Kvotene for perioden 2005–2007 ble tildelt vederlagsfritt til de kvotepliktige. Hovedregelen for tildelingen var at bedriftene skulle tildeles kvoter tilsvarende 95 % av sine gjennomsnittlige utslipp i årene 1998–2001, eller 95 % av et anslått behov for perioden (bl.a. ved å ta i bruk beste tilgjengelige teknikkene) for de bedriftene hvor art eller omfang av virksomheten var vesentlig endret etter 2001. Dette førte til en tildeling på gjennomsnittlig 91 % av de utslippene bedriftene la til grunn i sine søknader. I praksis ble 46 av 51 tildelingsvedtak basert på unntaksreglene om tildeling på grunnlag av prognoser. I henhold til klimakvoteloven traff forurensnings¬myndigheten ved oppstart av perioden vedtak om det antallet kvoter som tildeles hver enkelt kvotepliktig for hele perioden 2005–2007. Det foretas imidlertid en årlig utdeling av de tildelte kvotene.

Det ble i Ot.prp. nr. 13 (2004–2005) vist til at kvotesystemet for 2005–2007 er en prøvefase og det kunne bli behov for å endre systemet på flere områder basert på erfaringene med dette og utviklingen av kvotesystemet i EU. Etablering av et kvotesystem har gitt et viktig og langsiktig signal om at det er en pris knyttet til klimagassutslipp. Gjennom å ha utviklet og prøvet ut de mer ”tekniske” elementene knyttet til et kvotesystem som rapporteringsrutiner, kontroll mv., har både myndigheter og kvotepliktige bedrifter også fått praktisk erfaring med systemet.

I 2005 fikk 51 bedrifter utslippstillatelse for kvoteplikte utslipp av CO2.  32 bedrifter rapporterte kvotepliktige utslipp til SFT i 2005. De 19 bedriftene med utslippstillatelse som ikke hadde kvotepliktige utslipp i 2005, er enten ikke etablert ennå, eller de anvendte kun brensler som ikke fører til kvotepliktige utslipp, typisk mineralolje som det betales CO2-avgift for. Rapporteringsordningen og SFTs kontroll av utslippene har fungert bra og gitt et godt grunnlag for innlevering av kvoter. Flere virksomheter må imidlertid regne med å gjennomføre tiltak for å redusere usikkerheten i kartleggingen av sine kvotepliktige utslipp, for eksempel å installere nytt måleutstyr. Innlevering av kvoter har også funnet sted i samsvar med fristen 1. mai. Det har således ikke vært forhold som har gjort det nødvendig å bruke sanksjonsapparatet i klimakvotekvoteloven.

En rekke bedrifter søkte om kvoter på grunnlag av planer om oppstart og/eller overgang fra olje til gass i perioden 2005–2007. Utdeling av kvotene til bedriftenes konti er avhengig av at bedriftene, i forbindelse med den årlige utdelingen av kvoter, kan sannsynliggjøre at en slik overgang faktisk vil finne sted. Så langt har gassprisen vært relativt høy, og dette har bidratt til å gjøre en slik overgang mindre aktuell. I alt 18 bedrifter har av SFT fått endret sin utslippstillatelse fordi disse har rapportert at de ikke vil gjennomføre en overgang til gass som planlagt. Fra 2008 legges det opp til at utslipp også fra bruk av olje inkluderes i kvotesystemet. Det vil da ikke lenger være usikkerhet omkring kvoteplikt på grunnlag av valg av fossil energibærer. Bedriftene vil også stå overfor et mer kostnadseffektivt system siden prisen på utslipp av CO2 vil være uavhengig av valg av energibærer.

Norge har ikke hatt et operativt elektronisk kvoteregister i 2005–2007. Dette skyldes at det norske kvotesystemet ikke har vært koblet til EUs kvotesystem, og EU har derfor ikke villet godkjenne det norske kvoteregisteret for oppkobling mot EUs kvoteregistre. Norge har imidlertid anskaffet det registersystemet som er utviklet i Storbritannia og som brukes av en rekke europeiske land. SFT er klar til å sette dette i funksjon når koblingen til det europeiske kvotesystemet er etablert. Dette registeret vil også oppfylle tekniske og funksjonelle krav til registeret under Kyotoprotokollen.

6. EUs kvotedirektiv

EUs kvotedirektiv, direktiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klimagassutslipp i Det europeiske fellesskap og om endring av Rådets direktiv 96/61/EF (kvotedirektivet) etablerte 1. januar 2005 et system for kvotehandel med klimagasser i EU, med formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Direktivet med tilhørende rettsakter og annen informasjon blant annet om tildelingsplaner og revisjonsprosess kan finnes på DG Miljø sin hjemmeside: http://ec.europa.eu/environment/climat/emission.htm

I Ot.prp. nr. 13 (2004–2005) klimakvoteloven er det redegjort nærmere for innholdet av EUs kvotedirektiv. Da klimakvoteloven ble vedtatt var det intensjonen at det norske kvotesystemet snarest mulig skulle kobles opp til EUs kvotesystem. Bestemmelsene i klimakvoteloven og forskriften samsvarer på de fleste punkter med bestemmelsene i direktivet og tilhørende rettsakter.
 
Direktivet åpner i liten grad for salg av kvoter ved tildeling. I perioden 2008–2012 skal minst 90 prosent av kvotene tildeles vederlagsfritt (jf. artikkel 10). Regjeringen legger til grunn at Norge ikke vil bli bundet av denne bestemmelsen i direktivet. Også for 2008–2012 vil de fleste kvotene i EU bli tildelt gratis. Kommisjonen har anbefalt at landene utnytter muligheten til å selge inntil 10 % av kvotene. Storbritannia legger opp til å selge 7 % av samlet kvotemengde, mens Ungarn vurderer å selge inntil 5 %. En del andre land tar sikte på å selge et mindre antall kvoter for å dekke de administrative kostnadene i kvotesystemet. Sverige skal ikke selge noen kvoter.

Antallet kvoter som tildeles ift. historiske og forventede utslipp varierer mellom EU-landene og mellom ulike sektorer både for perioden 2005–2007 og 2008–2012. Tildelingskriteriene er i liten grad harmonisert ut over at alle må følge de generelle kriterier som ligger i direktivets vedlegg III. Generelt blir det gitt kvoter svarende til antatt behov til de industrivirksomheter som er spesifisert i direktivet og lavere tildeling til eksisterende produsenter av elektrisitet og varme. For nye installasjoner er det imidlertid i mange europeiske land satt av en reserve, der det gis tildeling på om lag 90 % kvoter vederlagsfritt til ny produksjon av elektrisitet og/eller varme. I henhold til etablert praksis under direktivet synes det å være betydelig adgang til å forskjellsbehandle ulike sektorer på bakgrunn av objektive kriterier ved tildelingen av klimakvoter. Både i perioden 2005-2007 og i planene for 2008-2012 forekommer det i flere land betydelig forskjellsbehandling mellom sektorer uten at Kommisjonen har hatt innsigelser. Kommisjonen har imidlertid underkjent tildelingsplaner med henvisning til utilbørlig forskjellsbehandling hvor forskjellsbehandlingen fører til at én sektor får tildelt mer enn 100 % av sitt forventede behov for kvoter.

Tildelingsplanene i EU for perioden 2008–2012 skulle i følge direktivet legges frem for Kommisjonen innen juni 2006 og godkjennes i løpet av året. Det har imidlertid vært betydelige forsinkelser fra medlemsstatenes side. Kommisjonen fattet avgjørelse for de første 10 nasjonale allokeringsplanene den 28. november 2006 (Tyskland, Hellas, Irland, Latvia, Litauen, Luxemburg, Malta, Slovakia, Sverige og Storbritannia), og det er tatt beslutninger om ytterligere 4 innen utgangen av februar 2007 (Nederland, Belgia, Slovenia og Spania). Hittil er det kun Storbritannias allokeringsplan som har blitt godkjent uten krav om reduksjoner i den samlede kvotemengden.

I henhold til kvotedirektivet skal det settes et tak på de kvotepliktige virksomhetenes bruk av kvoter fra de prosjektbaserte mekanismene Felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen, mens virksomhetene kan bruke så mange EU-kvoter de vil til å dekke opp kvoteplikten. Det er ikke avklart om Norge vil bli bundet av denne bestemmelsen. Kommisjonen har redusert flere av landenes forslag til tak på bruken av disse mekanismene og har ofte akseptert tak i størrelsesorden 10 %.

7. Det nasjonale kvotesystemet for 2008–2012

7.1 Innledning

Regjeringen åpnet i mars 2006 for at kvotedirektivet kunne innlemmes i EØS-avtalen. Det vil bety at det norske kvotesystemet for 2008–2012 vil bli en integrert del av EUs kvotesystem. Det er ikke endelig avklart på hvilke vilkår direktivet vil bli innlemmet i EØS-avtalen da forhandlinger om norske tilpasningstekster ikke er sluttført. Regjeringen legger til grunn at dette vil skje relativt snart, slik at de formelle beslutningene kan tas i EØS-komiteen i god tid før sommeren. Forslagene i dette høringsnotatet forutsetter at Norge ikke vil bli bundet av bestemmelsen i kvotedirektivet om at minst 90 % av kvotene skal tildeles vederlagsfritt. I disse tilpasningsforhandlingene har det videre vært behov for å få reflektert at ikke alle bestemmelser i direktivet er EØS-relevante. Dette er spesielt knyttet til hvordan EU-landene skal gjennomføre sine forpliktelser som de dels har som fellesskap i og med at EU er selvstendig part i Kyotoprotokollen, dels gjennom at de 15 landene som var medlem av EU da protokollen ble undertegnet har en felles utslippsforpliktelse. Det er videre behov for å klargjøre enkelte institusjonelle spørsmål i tilknytning til å innta kvotedirektivet i EØS-avtalen.

Innlemmelse av kvotedirektivet i EØS-avtalen fører til en obligatorisk kvoteplikt for norske bedrifter i samme omfang som for bedriftene i EU. Det norske unntaket fra kvoteplikt i inneværende periode for bedrifter som betaler CO2-avgift vil falle bort fra og med 1. januar 2008. Fra 2008 kan enkeltland etter samtykke fra Kommisjonen inkludere ytterligere aktiviteter, anlegg og gasser i kvotesystemet, såkalt «opt-in» (jf. artikkel 24 i direktivet). ”Opt in ”av andre gasser og sektorer forutsetter at egne overvåkings- og rapporterings¬prosedyrer for de aktuelle utslippene må utarbeides og godkjennes ift. kvotesystemet.

Det følger av klimakvoteloven og EUs kvotedirektiv at de virksomhetene som omfattes av kvoteplikten må ha særskilt utslippstillatelse etter forurensningsloven for sine kvotepliktige utslipp, jf. klimakvoteloven § 4 og forurensningsloven § 11 annet ledd. Virksomhet med kvoteplikt i perioden 2005–2007 trenger ikke en ny utslippstillatelse for 2008–2012, med mindre endringer i virksomheten tilsier dette.

I og med at EUs retningslinjer for overvåking og rapportering av utslipp på enkelte punkter endres med virkning for neste periode, vil det imidlertid være behov for å gjennomgå og eventuelt foreta endringer i de eksisterende tillatelsene til kvotepliktige utslipp. Gjennomgangen av tillatelsene må sees i sammenheng med behovet for å revidere reglene i klimakvoteforskriften om overvåking og rapportering av kvotepliktige utslipp for å sikre at de norske reglene samsvarer med EUs. For virksomhet som blir omfattet av kvoteplikten for perioden 2008–2012 på grunnlag av de endringer i klimakvoteloven som foreslås i dette høringsnotatet, må det imidlertid søkes Statens forurensningstilsyn (SFT) om slik utslippstillatelse. Kvoteplikten for disse virksomhetene vil gjelde fra 1. januar 2008. Av hensyn til saksbehandlingen må disse virksomhetene søke SFT om særskilt utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 annet ledd innen en frist som fastsettes av Kongen. Virksomheter som ikke søker i tide risikerer å ikke ha den nødvendige utslippstillatelsen på plass 1. januar 2008.

For kvotepliktig virksomhet som etter forslaget i dette høringsnotatet vil være berettiget til vederlagsfrie kvoter for perioden 2008–2012, jf. nærmere om dette under pkt 7.2, vil det i forskrift bli fastsatt en særskilt frist for når det må søkes SFT om dette.  På grunnlag av disse søknadene vil SFT så treffe vedtak om tildeling av vederlagsfrie kvoter til de bedriftene som har rett til dette.

Regjeringen legger opp til at de tildelte kvotene utdeles en gang i året til bedriftene slik det ble gjennomført i 2005-2007. Dette er i tråd med direktivets krav om at det skal utstedes en andel (”proportion”) av kvotene hvert år. . Kvotene for 2008 vil således bli utdelt innen 1. mars 2008, basert på ovennevnte tildelingsvedtak.

Det foreslås at de nye tildelingsreglene for kvoter i klimakvoteloven begrenses til å gjelde for perioden 2008–2012.

7.2 Utslipp som vil være omfattet av det norske klimakvotesystemet for 2008–2012

Det norske kvotesystemet fra 2008 vil omfatte utslipp av CO2 som får obligatorisk kvoteplikt i henhold til EUs kvotedirektiv. I tillegg til sektorene som er omfattet av dagens kvotesystem vil også bruk av olje og gass til energiproduksjon på kontinentalsokkelen, det meste av treforedlingsindustrien (som bransje) og bruk av mineralolje i energianlegg over 20 MW få kvoteplikt. Dette er utslipp som dag er ilagt CO2-avgift og som er unntatt fra det eksisterende kvotesystemet på dette grunnlaget. Kvotesystemet fra 2008 vil dermed omfatte om lag 40 % av de nasjonale utslippene av klimagasser, dvs. en vesentlig større andel av utslippene enn dagens kvotesystem.

En nærmere oversikt over hvilke bedrifter som etter dette vil bli omfattet av kvoteplikten for 2008–2012 følger som vedlegg til dette høringsnotatet. Oversikten er basert på den informasjon forurensningsmyndigheten pr. i dag sitter inne med. Det er derfor viktig å være oppmerksom på at dette ikke på noen måte er ment å være en uttømmende liste over hvilke bedrifter som vil få kvoteplikt, og at ansvaret for å avklare dette påligger den enkelte bedrift. Forurensningsmyndigheten vil selvfølgelig bidra ved behov for avklaringer på dette punkt.

7.3 Nærmere om hvorvidt andre installasjoner enn de som er omfattet av EUs kvotesystem bør tas inn i det norske kvotesystemet

Regjeringen vil arbeide for et bredt kvotesystem som omfatter flest mulig sektorer og land. EUs kvotehandelsdirektiv åpner for at Norge kan inkludere i kvotesystemet andre sektorer og gasser (herunder lystgass, metan og fluorforbindelser) som ikke omfattes av EUs obligatoriske kvotesystem. Det antas å være betydelige muligheter for utslippsreduserende tiltak innen slike sektorer. Regjeringen mener det er viktig å søke å utløse disse tiltakene. Prosedyren for opt-in kan gjennomføres også etter 1. januar 2008. Det vil da være anledning for staten til å tildele nye kvoter utover den fastsatte kvotemengden i den nasjonale allokeringsplanen til de installasjonene som eventuelt inkluderes. Regjeringen går derfor inn for at det i klimakvoteloven inntas en ny bestemmelse om at det i forskrift kan gis bestemmelser om å innta ytterligere installasjoner i kvotesystemet.

Allerede fra 2005 har enkelte medlemsland i EU inkludert i sine kvotesystem anlegg som driver virksomhet som omfattes av direktivet, men som ikke oppfyller direktivets krav med hensyn til kapasitet. Dette har vært gjort blant annet innenfor energisektoren i Finland og Sverige for å sikre sammenfallende konkurransevilkår innad i energisektoren. For 2008–2012 har videre Frankrike og Nederland varslet at de ønsker å inkludere utslipp fra kunstgjødselproduksjon, som består av lystgass og CO2, i sine kvotesystemer.

Kvoteutvalget vurderte store industrielle punktkilder som bl.a. aluminiumsindustrien, ferrolegeringsindustrien og kjemisk industri som teknisk godt egnet for inkludering i et kvotesystem (NOU 2000:1 Et kvotesystem for klimagasser). Usikkerhet i anslag på utslipp av andre gasser ble ikke i seg selv vurdert som diskvalifiserende for kvoteplikt. Disse gassene er uansett inkludert i utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen, og usikkerheten må og kan håndteres der.

Noen av de sektorene som forutsettes å ha et reduksjonspotensial, er i dag underlagt andre virkemidler enn kvoteplikt. For deler av industrien er reguleringen av utslippene i dag basert på ulike typer avtaler mellom myndighetene og industrien. Regjeringen vil vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å inkludere disse virksomhetene i kvotesystemet. Andre aktuelle virkemidler overfor disse sektorene kan være bruk av avgifter, fastsettelse av utslippskrav i medhold av forurensningsloven eller å fornye avtalene.

Regjeringen vil arbeide for at EUs kvotesystem gjøres mer omfattende enn det er i dag, dvs. at flere sektorer og andre gasser enn CO2 også bør få obligatorisk kvoteplikt. Fordi kvotedirektivet gir kvoteplikt for CO2-utslipp fra stasjonære installasjoner som enten er over en viss størrelse eller innenfor visse industrigrener, såkalt ”nedstrøms” kvoteplikt, er transportsektoren ikke kvotepliktig. Kvoteplikt i transportsektoren vil i praksis trolig kreve ”oppstrøms” kvoteplikt, dvs. at kvoteplikten ikke legges på forurenseren (brukere av drivstoff), men på leverandøren av forurensende vare (oljeselskapene). Dette gjør at transportsektoren heller ikke kan inkluderes frivillig av enkeltland i 2008–2012 gjennom de prosedyrene direktivet har for dette.

Inkludering av transportsektoren er ett av de temaene Kommisjonen er bedt om å vurdere i forbindelse med revisjonen av direktivet (artikkel 30). Denne revisjonen retter seg først og fremst mot endringer i direktivet for periodene fra og med 2013. Kommisjonen har imidlertid fremmet et eget forslag til inkludering av luftfart fra og med 2011, med tilhørende endringsforslag til direktivet. En slik endring vil også kunne være aktuell for Norge. For øvrig er omtalen av transportsektoren i Kommisjonens rapport til det europeiske Parlamentet i november 2006 relativt begrenset.

Regjeringen vil utrede nærmere mulighetene til å utforme et eget norsk kvotesystem for transportsektoren. Utgangspunktet er at en eventuell omlegging fra CO2-avgift til kvoteplikt i transportsektoren skal skje innefor en provenynøytral ramme.
 
”Opt in” av anlegg for fangst og lagring av CO2
Anlegg for fangst og lagring av CO2 er ikke omfattet av EUs kvotedirektiv. Direktivet omfatter forbrenningsanlegg som bruker fossile brensler, samt enkelte andre virksomheter med utslipp. Anlegg for CO2-håndtering faller ikke inn under disse definisjonene. I utgangspunktet innebærer dette at eksempelvis et gasskraftverk vil ha kvoteplikt basert på mengde forbrent gass, uavhengig av om hele eller deler av CO2-innholdet i avgassen ledes inn i et fangstanlegg for CO2 og lagres.

Det er viktig å gi insentiver til fangst og lagring av CO2. Kvotemarkedet kan brukes til dette dersom anlegg for fangst og lagring blir inkludert i kvotesystemet. Regjeringen foreslår derfor at slike anlegg blir inkludert i kvotesystemet gjennom å bruke direktivets adgang til ”opt-in”. På denne måten vil det bare være nødvendig å levere inn kvoter for den mengden av CO2 som faktisk slippes ut til atmosfæren.

Et opplegg for å inkludere anlegg for CO2-håndtering må trolig godkjennes separat av ESA i konsultasjon med EU-kommisjonen. En slik godkjenning kan komme på et senere tidspunkt enn godkjenningen av allokeringsplanen. Fangst og lagring av CO2 har så langt ikke vært behandlet for inkludering i kvotesystemet, og det er således ikke etablert presedens på dette området. EU-kommisjonen har engasjert seg sterkt for å fremme CO2-håndtering og er opptatt av at det gis insentiver som stimulerer til realisering av slike anlegg. I EU-kommisjonens meddelelse om Energipolitikk for Europa av 2007 ("Energy policy for Europe") vektlegges blant annet behovet for et gunstig regulatorisk rammeverk. Inkludering av CO2-håndtering i kvotesystemet vil være et sentralt element. Anlegg for CO2-håndtering i Norge kan bli de første som godkjennes i kvotesystemet i Europa.

Inkludering av anlegg for fangst og lagring av CO2 vil kreve rammeverk for overvåking og rapportering av prosjektene. Det er naturlig at Norge samarbeider med relevante institusjoner innen EU for å få etablert et slikt rammeverk. Norge har bl.a. gjennom flere år etablert et godt samarbeid særlig med Storbritannia på dette området.

Verken anleggene for å rense og deponere CO2 fra brønnstrømmen på Sleipner eller Snøhvit vil være aktuelle ift. kvoteplikten, fordi den CO2 som deponeres ikke stammer fra forbrenning av fossile brensler. Fangst og lagring på Sleipner er for øvrig gjennomgått og godkjent under FNs Klimakonvensjon og Kyotoprotokollen.

7.4 Tildelingsmetode for vederlagsfrie kvoter 2008-2012

Regjeringen legger vekt på at kvotesystemet skal gi insentiver til utslippsreduserende tiltak, samtidig som det skal ta hensyn til virkninger på norske arbeidsplasser og distriktene. Samlet legges det opp til at Norge vil tildele vesentlig færre vederlagsfrie kvoter i forhold til behovet enn noe EU-land, om lag 30 % av fremskrevne utslipp i kvotepliktige sektorer.

Regjeringen vil arbeide for at EUs kvotesystem etter 2012 skal baseres på at det ikke tildeles vederlagsfrie kvoter, slik at det blir fullt i tråd med prinsippet om at forurenser betaler. Norske kvotepliktige virksomheter kan derfor ikke basere seg på tildeling av vederlagsfrie kvoter etter 2012. Dette vil imidlertid måtte vurderes i lys av EUs politikk på dette området. For virksomhet som i kvoteperioden 2008-2012 får kvoter på grunnlag av den historiske tidsperioden 2008-2012, åpnes det etter 2012 uansett ikke for ny tildeling basert på prognoser eller andre historiske tidsperioder enn 1998-2001.

Kvoteprisen vil gi alle kvotepliktige incentiver til å gjennomføre tiltak i Norge. For alle bedrifter som omfattes av kvotesystemet vil det være en kostnad knyttet til utslipp, og dermed en gevinst å hente på å redusere dem. Det vil lønne seg for bedriftene å legge om til mer miljøvennlig teknologi. Historisk tildelte kvoter som kan omsettes fritt gir bedriftene incentiver til å redusere utslippene. Regjeringen legger til grunn at Kvotedirektivets bestemmelse om at maksimalt 10 % av kvotene kan selges i 2008–2012 ikke kommer til anvendelse for Norge.

Regjeringen legger opp til å tildele vederlagsfrie kvoter til landbaserte virksomheter svarende til 92 % av utslippene i perioden 1998–2001 i gjennomsnitt. Denne perioden ble også brukt ved tildeling i kvotesystemet for 2005–2007. Innenfor dette gjennomsnittet legges det opp til å tildele en noe høyere andel vederlagsfrie kvoter for prosessutslipp enn til energiutslippene fra bruk av fossile brensler. I odelstingsproposisjonen om kvoter vil Regjeringen komme tilbake med forslag til konkrete andeler av vederlagsfrie kvoter som tildeles til henholdsvis  utslipp knyttet til prosessformål og utslipp fra energiformål.

Det legges samtidig opp til å fjerne CO2-avgiften for landbasert industri som får kvoteplikt. Det må imidlertid avklares om EØS-avtalens regelverk om offentlig støtte åpner for at CO2-avgiften for kvotepliktige virksomheter kan fjernes helt.

Den foreslåtte tildelingen av vederlagsfrie kvoter vil ta hensyn til eksisterende virksomheter innen bransjene sementproduksjon, kalk, metanol, raffinerier, ilandføringsterminaler og deler av den petrokjemiske industrien. Øvrige virksomheter som i dag har kvoteplikt har mindre utslipp og er gjennomgående mindre utslippsintensive. Det foreslåtte opplegget skulle også redusere faren for utflytting av norsk virksomhet til land med mindre streng regulering av klimagassutslippene.

Det settes ikke av en generell kvotereserve til nye virksomheter. Det settes imidlertid av en kvotereserve til nye gasskraftverk som skal basere seg på rensing, herunder Kårstø, og høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon. Gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi vil Regjeringen sørge for at nye konsesjoner til gasskraftverk skal basere seg på CO2-fjerning. Det forutsettes at renseanlegg vil omfattes av kvotesystemet, slik at gasskraftverk ikke gjøres kvotepliktig for fangst og lagret CO2. Dersom det blir aktuelt å ta i bruk de gitte konsesjonene til gasskraftverk, vil Regjeringen bidra til CO2-fjerning av disse. Regjeringen vil samarbeide med utbyggerne av gasskraftverk om anlegg for CO2-fangst, og bidra økonomisk til at dette gjennomføres så raskt som mulig. Regjeringen vil komme tilbake til metode for tildeling av kvoter fra kvotereserven. Tildelingsprosenten vil ligge i intervallet 75-92 % avhengig av miljøkvaliteten i anlegget.

Regjeringen legger ikke opp til at det tildeles vederlagsfrie kvoter til petroleumsinstallasjoner offshore. Regjeringen har som utgangspunkt at de samlede utslippskostnadene for petroleumssektoren forutsettes videreført på tilnærmet dagens nivå. Dermed vil de økonomiske insentivene for utslippsreduksjoner på sokkelen opprettholdes. Petroleumsvirksomheten antas å kunne stå for omlag 60 % av utslippene i det norske kvotesystemet i 2008–2012. Installasjonene betaler i dag en CO2-avgift svarende til 342 kroner pr. tonn CO2 for bruk av gass og 300/255 kroner pr. tonn for bruk av henholdsvis lett og tung fyringsolje. CO2-avgiften vil bli sett i sammenheng med kostnadene petroleumsindustrien blir pålagt ved å måtte kjøpe kvoter, slik at den totale utslippskostnaden blir videreført på tilnærmet dagens nivå. Regjeringen vil komme tilbake med en konkret forslag til en justert CO2- avgift.

Den foreslåtte tildelingen av vederlagsfrie kvoter er i tråd med Regjeringens forståelse av de føringer for tildelingsplaner som gis i vedlegg III til EUs kvotedirektiv. I dette vedlegget er det gitt nærmere kriterier for hva denne planen skal inneholde. Disse kriteriene er gjengitt i Ot.prp. nr. 13 (2004–2005) klimakvoteloven på side 34. Med bakgrunn i dagens bruk av virkemidler vil det ikke bli utilbørlig forskjellsbehandling av virksomheter. Generelt vil nykommere måtte betale for kvotene, med mindre de fyller de kriteriene som er beskrevet for å komme i betraktning for kvotereserven. Virksomheter som har redusert utslippene sine tidlig vil bli belønnet gjennom den historiske tildelingen. Kombinasjon av salg, historisk tildeling og regler for reserven vil stimulere ren teknologi, inklusive energieffektiv teknologi.

Regjeringens forslag innebærer at det norske kvotesystemet for 2008–2012 i betydelig grad bygger på at bedriftene må kjøpe kvoter. Dette er i tråd med prinsippet om at forurenseren skal betale. Tildeling av få vederlagsfrie kvoter vil bidra til at norsk næringsstruktur blir tilpasset et strengere klimaregime. Bedriftene vil redusere utslipp eller kjøpe kvoter i EUs kvotemarked til den rådende pris. De vil også kunne skaffe seg kvoter ved å gå inn i prosjekter under de prosjektbaserte Kyoto-mekanismene eller kjøpe slike kvoter i annenhåndsmarkedet.

Det er viktig at tildeling av vederlagsfrie kvoter skjer etter mest mulig objektive kriterier, dvs. kriterier som den som får kvotene ikke kan påvirke ved sin atferd. Regjeringen går inn for at tildelingen av vederlagsfrie kvoter for 2008–2012 skal skje på bakgrunn av historiske utslipp. Basisperioden vil være årene 1998–2001, som er den samme som for kvoteperioden 2005–2007. Valg av denne basisperioden innebærer at den enkelte kvotepliktige ikke har hatt anledning til å påvirke omfanget av den mengden vederlagsfrie kvoter som vil bli tildelt gjennom egen adferd. Regjeringen er oppmerksom på situasjonen for bedrifter som er etablert mellom 2001 og 2005 og vil komme tilbake til dette.

Forslaget fra Regjeringens innebærer at det ikke generelt vil bli tildelt vederlagsfrie kvoter basert på prognoser for 2008–2012 eller at den historiske perioden endres. Kvotetildeling basert på prognoser eller som endres (rullerende) ved neste tildeling, kan gi forventninger om at påfølgende kvoteperiode vil baseres på bedriftenes utslipp i Kyoto-perioden. Det vil svekke bedriftenes incentiver til å redusere utslipp i Kyoto-perioden. Dersom bedriften tror at redusert utslipp i denne perioden kan føre til færre tildelte vederlagsfrie kvoter i neste kvoteperiode, vil motivene til å redusere utslippene svekkes. Et effektivt kvotesystem krever at bedriftene kan påregne at gevinsten fra salg av ubenyttede kvoter, eller av mindre kvotekjøp, knyttet til lavere utslipp, er reell og ikke avkortes gjennom lavere tidelte kvoter i påfølgende kvoteperiode.

Basisårene 1998–2001 ble for kvoteperioden 2005–2007 valgt i samråd med industrien, fordi de syntes å gi et helhetlig og representativt bilde av utslippene. Utslippstallene for de utslippene som er kvotepliktige i denne basisperioden har vært gjenstand for en gjennomgang i forbindelse med tildelingen av kvoter for 2005–2007. Det vil derfor innebære administrative besparelser at man allerede har foretatt en kvalitetssikring av disse i forhold til de bedriftene som tidligere har hatt kvoteplikt, selv om det kan være behov for å kvalitetssikre disse igjen i forbindelse med tildelingen av vederlagsfrie kvoter for 2008-2012.

Utdeling av kvoter til anlegg som er lagt ned.
Med unntak av nyetablerere forutsetter Kvotedirektivetat det enkelte land  før starten av kvoteperioden fastlåser det totale antall gratis kvoter hver bedrift (operatør/anlegg) skal tildeles vederlagsfritt i perioden.  De tildelte kvotene skal imidlertid utdeles porsjonsvis for hvert år i løpet av perioden. I det norske kvotesystemet for 2005–2007 foretas en årlig utdeling av det antallet kvoter den kvotepliktige er berettiget til i henhold til tildelingsvedtaket. Dette innebærer at den kvotepliktige ikke kan disponere fritt over hele den tildelte kvotemengden ved starten på kvoteperioden. Departementet legger opp til en tilsvarende ordning for 2008–2012.

Kvotedirektivet tillater ikke at den årlige utdelingen av kvotene gjøres betinget av produksjonsvolum eller andre sider knyttet til bedriftens atferd i perioden, heller ikke etter en forhåndsdefinert regel  Kommisjonens retningslinjer tillater likevel at man kan la være å dele ut kvoter til bedrifter som i løpet av kvoteperioden legger ned sin virksomhet og ikke lenger har utslippstillatelse. En regel om at man ikke deler ut tildelte kvoter til virksomhet som er nedlagt kan imidlertid påvirke eierens valg om fortsatt produksjon. Flere EU-land har en slik nedleggelsesregel, og Regjeringen vil vurdere hvorvidt man også bør ha dette i det norske kvotesystemet for 2008-2012. Innføringen av en slik regel vil kreve en nærmere presisering av hva som er å anse som en nedleggelse av virksomheten.

8. Samlet kvotemengde for 2008-2012

Kvotedirektivet krever at landene fastsetter en samlet kvotemengde som tilføres det europeiske kvotemarkedet. Denne kvotemengden vil bestå av kvoter som tildeles vederlagsfritt og kvoter som selges. Denne ”samlede kvotemengden”, jf klimakvoteloven § 6, som Norge tilfører EU-markedet vil legge beslag på en tilsvarende mengde av de kvotene Norge er tildelt under Kyotoprotokollen. En kvote som handles i det europeiske kvotemarkedet fra 2008 vil altså samtidig være en EU-kvote og en Kyoto-kvote.

Den kvotemengden (såkalt ”assigned amount”) Norge er tildelt under Kyotoprotokollen tar utgangspunkt i utslippsforpliktelsen og er definert som fem ganger 101 % av utslippene av klimagasser i 1990. Norge har rapportert et estimat på utslippene av klimagasser i 1990 på 49,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i den rapporten som skal legges til grunn for fastsettelsen av antall kvoter under Kyotoprotokollen. (Se Norges Initial Report under Kyotoprotokollen fra 22. desember 2006, som bl.a. ligger på www.unfccc.int). Summen av Norges kvoter under Kyotoprotokollen blir dermed 5 ganger 49,8 millioner tonn ganger 101 %, som gir 251,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2008-2012. Denne rapporten skal gjennomgås av et internasjonalt høringsteam i 2007, og den må godkjennes før Norge får anledning til å delta i kvotehandelen under Kyotoprotokollen.

Utslippene i 2005 var 54,0 Mt CO2-ekvivalenter. For 2010 er utslippene anslått til 59,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter når det er tatt hensyn til effektene av de tiltak og virkemidler som er innført. Utslippene vil overskride utslippskvoten med om lag 9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året. Det av dette som ikke dekkes gjennom ytterligere nasjonale virkemidler må dekkes gjennom kjøp kvoter under Kyoto-mekanismene. Kjøp av kvoter gjennom disse mekanismene kan skje ved at bedriftene kjøper kvoter gjennom kvotesystemet og ved statlig kjøp. Dette vil også påvirkes av hvorvidt det blir et positivt eller negativt bidrag fra arealbruk, arealbruksendringer (artikkel 3.3 i Kyotoprotokollen). Tallmessig forventes et slikt bidrag å bety lite. Norge har i sin Initial Report sagt at vi ønsker å kunne utstede kvoter fra  skogskjøtsel (artikkel 3.4 i Kyotoprotokollen), men at vi ikke ønsker å bruke kvoter utstedt på dette grunnlaget til oppfyllelse av utslippsforpliktelsen. Dette innebærer at de kvotene Norge har anledning til å utstede fra denne aktiviteten, som er oppad begrenset til 1,47 millioner tonn CO2 i året, vil bli brukt til å overoppfylle utslippsforpliktelsen.

Kvotesystemet for 2008-2012 vil omfatte sektorer som stod for utslipp av om lag 19 millioner tonn CO2 i 2005 og som antas å være i størrelsesorden 21–23 millioner tonn CO2 i 2010. Utslippene fra de sektorene som får kvoteplikt var for øvrig om lag 13 millioner tonn CO2 i 1990.

Tildelingen av vederlagsfrie kvoter gir i prinsippet føringer på størrelsen av den samlede kvotemengden. Regjeringens opplegg medfører at samlet antall vederlagsfrie kvoter til landbasert virksomhet gjennomsnittlig antas å bli om lag 6-7 millioner tonn pr år, eller om lag 30 % av de utslippene som forventes fra kvotepliktige virksomheter. Norge vil derfor ha stor frihet til å sette en samlet kvotemengde som er lavere i forhold til utslippene enn i noe EU-land.

De virksomheter som omfattes av kvotesystemet vil ha anledning til å bruke kvoter kjøpt under Kyoto-mekanismene til oppgjør for kvoteplikten. En lavere tildeling enn 21–23 millioner tonn CO2 kan medføre at kvotesystemet gir Norge en netto tilførsel av kvoter under Kyoto-mekanismene. Regjeringen vil fastsette den samlede kvotemengden på et senere tidspunkt. Dersom kvotemengden settes lavt, vil kvotepliktige bedrifter kjøpe en større andel av Norges behov for å kjøp kvoter og dermed reduserer behovet for statlig kjøp av kvoter. Kvotene bedriftene innleverer til staten i forbindelse med kvoteplikten vil staten kunne anvende til å dekke sin egen forpliktelse i forhold til Kyotoprotokollen.

De kvotepliktiges bruk av Kyoto-mekanismene.
Regjeringens politikk innebærer at kvotepliktige bedrifter får anledningen til å utnytte Kyoto-mekanismene, enten ved handel i EU-markedet eller ved å bruke utslippsenheter fra de prosjektbaserte mekanismene til oppgjør i kvotesystemet. Det er ikke avklart om Norge blir bundet av direktivets krav om at det skal settes et tak på kvotepliktige bedrifters bruk av kvoter fra Felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen.

Det legges ellers opp til at norske kvotepliktige skal stå overfor de samme begrensningene på hvilke typer av prosjekter som kvotene kan komme fra som i EU, se kap. 6 i Ot. prp. nr. 13 (2004-2005). Dette innebærer at det ikke vil være anledning til å bruke kvoter Den grønne utviklingsmekanismen utstedt på grunnlag av kjernekraftprosjekter eller opptak av klimagasser gjennom skog og arealbruk. I tillegg må internasjonale kriterier og retningslinjer, herunder kriterier og retningslinjer fra Verdenskommisjonen for dammer, respekteres ved godkjenning av vannkraftprosjekter med kapasitet over 20 MW.

Hvordan Norge skal operasjonalisere Kyotoprotokollens begrensninger på sparing av kvoter fra JI og CDM i forhold til private aktørers beholdning vil bli behandlet i forbindelse med revisjon av kvoteforskriften.

9. Økonomiske og administrative konsekvenser

For kvotepliktige virksomheter vil de økonomiske konsekvensene først og fremst avhenge av kvoteprisen og tildelingen av vederlagsfrie kvoter.

Kvotepliktige virksomheter i eksisterende landbasert industri vil bli tildelt kvoter vederlagsfritt svarende til 92 pst. av utslippene i 1998-2001. Dette utgjør om lag 5,5 millioner tonn pr. år og tilsvarer drøyt 80 pst. av disse virksomhetenes anslåtte utslipp i 2005. Det endelige omfanget av vederlagsfrie kvoter vil først bli klart etter søknadsbehandlingen. Det vil bli tildelt en noe høyere prosent basert på prosessutslipp og en noe lavere prosent basert på energiutslipp. Regjeringen vil komme tilbake med et konkret forslag til tildelingsprosent. Dette gjøres for å skjerme bedrifter som har prosessutslipp og som det i liten eller ingen grad er mulig å redusere uten å redusere produksjonen. Det er teknisk sett lettere å redusere utslippene fra energibruk eksempelvis ved effektivisering eller overgang til fornybare energikilder. Det samlede omfang av prosessutslipp innenfor kvotesystemet er begrenset.

Kvoteprisen vil være avgjørende for hvilke utslippsreduserende tiltak bedriftene vil velge å gjennomføre, samt for bedriftenes kostnader eller inntekter knyttet til kjøp og salg av kvoter. Kvoteprisen fastsettes i markedet og vil kunne variere fra dag til dag. Erfaringene fra EUs kvotesystem for 2005-2007 har vist at kvoteprisen kan variere betydelig.

Regjeringen legger opp til å fjerne CO2-avgiften for landbasert industri som får kvoteplikt. Dette innebærer en avgiftslettelse for kvotepliktig landbasert industri på drøyt 100 mill. kroner pr. år. Samlet sett vil den økonomiske belastningen for eksisterende landbasert industri med kvoteplikt for 2008 til 2012 være om lag uendret. Det kan imidlertid være betydelige forskjeller både mellom bransjer og mellom bedrifter innad i samme bransje.

For de kvotepliktige virksomhetene vil det også være økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til å søke om særskilt utslippstillatelse for kvotepliktige utslipp, søknad om vederlagsfrie kvoter dersom de er berettiget til dette, rapportering av utslipp samt forvaltning av kvoter i kvoteregisteret. De bedriftene som er inkludert i kvotesystemet for 2005-2007 har etablert rutiner for dette, og for disse vil eventuelle forskjeller fra 2005-2007 komme fra endringer i tildelingsform.

De nærings- og distriktsmessige konsekvensene kan bli påvirket av hvorvidt og hvordan Norge eventuelt utformer regler knyttet til utdeling av kvoter til virksomhet som er nedlagt. Dette spørsmålet vil Regjeringen komme tilbake til i proposisjonen om kvotesystemet basert på høringsrunden.

Regjeringen har ikke fastsatt størrelsen på kvotereserven til gasskraftverk. Denne reserven vil være vesentlig mindre enn kvotemengden for fastlandsindustrien. Dersom ikke alle kvotene i reserven blir tildelt, vil disse kunne selges i markedet.

Regjeringen legger ikke opp til at det tildeles vederlagsfrie kvoter til petroleumsinstallasjoner offshore. Regjeringen har som utgangspunkt at de samlede utslippskostnadene for petroleumssektoren forutsettes videreført på tilnærmet dagens nivå. Dermed vil de økonomiske insentivene for utslippsreduksjoner på sokkelen opprettholdes. CO2-avgiften vil bli sett i sammenheng med kostnadene petroleumsindustrien blir pålagt ved å måtte kjøpe kvoter.

Staten vil få redusert proveny fra CO2-avgiften siden avgiften avvikles for kvotepliktig landbasert industri og reduseres for petroleumsinstallasjoner offshore. Avviklingen av CO2-avgiften for landbasert industri er anslått å gi et provenytap på drøyt 100 mill. kroner pr. år.

Regjeringen vil fastsette den samlede kvotemengden som tilføres EUs kvotemarked på et senere tidspunkt. Fastsettelsen av den samlede kvotemengden vil avgjøre hvor mange kvoter staten kan selge. Kvoter som ikke tildeles vederlagsfritt vil bli solgt. Staten vil kunne få et betydelig proveny knyttet til salg av kvoter inn i kvotesystemet. Regjeringen vil måtte vurdere periodiseringen av salget i kvotemarkedet. Salgsstrategien vil kunne medføre at det ikke selges like store mengder hvert år, hvilket innebærer at provenyet ikke vil fordele seg jevnt over femårsperioden. Basert på erfaringene i kvotemarkedet så langt kan det også forventes betydelige svingninger i kvoteprisen, med potensielt tilsvarende effekter på provenyet.

Et eventuelt tak på de kvotepliktiges bruk av de prosjektbaserte kyotomekanismene antas å ha små administrative og økonomiske konsekvenser.

10. Endringer i klimakvoteloven

Med unntak for omfangsbestemmelsen i klimakvoteloven § 3 er loven i all hovedsak en implementering av EUs kvotedirektiv. Enkelte mindre endringer må imidlertid gjøres i loven for å tilpasse denne til kravene i direktivet. I tillegg vil klimakvoteloven kap. 2 om fastsettelse av samlet kvotemengde og tildelingen av kvoter måtte revideres på grunnlag av forslagene i dette høringsbrevet. I det følgende gjennomgås de bestemmelsene i klimakvoteloven som foreslås endret. De bestemmelsene som ikke foreslås endret vil i hovedsak ikke bli kommentert. Utkast til klimakvotelov med endringer følger vedlagt dette høringsbrevet

Til § 1 (lovens formål)
I § 1 erstattes ”utslipp av CO2” med ”utslipp av klimagasser” for å gjøre det mulig å inkludere andre klimagasser enn CO2 i det norske kvotesystemet.

Til § 2 (lovens stedlige virkeområde)
I første ledd endres ”CO2” til ”klimagasser”.

Til § 3 (utslipp som omfattes av denne loven)
Det inntas nytt § 3 første ledd bokstav ”f) industrianlegg for produksjon av papir, papp og papirmasse fra tre eller andre fibermaterialer” som følge av at treforedling er kvotepliktig som bransje i EUs kvotedirektiv.

Unntaket for utslipp fra forbrenning av farlig avfall og kommunalt avfall, jf. § 3 annet ledd bokstav b) praktiseres slik at det bare omfatter bedrifter som har kvoteplikt på grunn av energiproduksjon som nevnt i § 3 første ledd bokstav a). Bedrifter som har kvoteplikt på grunn av virksomhet som nevnt i § 3 første ledd bokstav b) til og med e) må i dag svare kvoter for alle sine CO2-utslipp, også utslipp fra forbrenning av farlig avfall og kommunalt avfall. Denne praksisen er i tråd med EUs kvotedirektiv. Erfaringer fra praktiseringen av bestemmelsen viser imidlertid etter departementets syn at ordlyden ikke er helt klar på dette punkt, og det foreslås derfor at § 3 annet ledd bokstav a) og b) endres til et nytt § 3 annet ledd som lyder:

”Loven gjelder likevel ikke for utslipp fra forbrenning av biomasse og fra energiproduksjon som nevnt i første ledd bokstav a) ved forbrenning av farlig avfall og kommunalt avfall"

For en nærmere presisering av begrepet ”farlig avfall” vises til forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) kapittel 11. Med ”kommunalt avfall” menes avfall som det er betalt sluttbehandlingsavgift for.
Unntaket i § 3 annet ledd bokstav c) for utslipp som er avgiftsbelagt etter Stortingets årlige vedtak om CO2-avgift faller bort som en konsekvens at EUs kvotedirektiv tas inn i EØS-avtalen. EUs kvotedirektiv innfører obligatorisk kvoteplikt for de installasjoner som omfattes av direktivet, og disse kan derfor ikke lenger unntas fra kvoteplikten fordi de betaler CO2-avgift. Dette innebærer at bruk at forbrenning av olje- og gass, herunder fakling på kontinentalsokkelen vil bli omfattet av kvotesystemet, i tillegg til at bruk av mineralolje i treforedling, - silde og fiskemelindustrien får kvoteplikt. Enkelte energianlegg på land som bruker olje vil også bli omfattet av det nye kvotesystemet. Se nærmere under pkt. 7.2 når det gjelder omfanget av kvoteplikten for 2008-2012.

Det foreslås et nytt § 3 femte ledd hvor det gis en forskriftshjemmel for å inkludere i kvotesystemet nye sektorer og virksomheter, herunder også andre gasser, jf. forslag til endring av § 1. Det vises til drøftelsen av dette spørsmålet under punkt 7.3. Som det fremgår der vil det være anledning til å inkludere disse i kvotesystemet etter 1. januar 2008, og det vil være anledning til å utstede nye kvoter for eventuell gratistildeling til disse sektorene, forutsatt nødvendig godkjennelse i EØS-systemet. Det foreslås derfor inntatt en ny bestemmelse § 3 femte ledd som lyder:

”Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at utslipp av CO2 fra virksomhet som ikke er nevnt i første ledd og utslipp av andre klimagasser enn CO2 fra andre nærmere angitte virksomheter skal være omfattet av denne lov”.

Til § 5 (søknad om utslippstillatelse og kvoter)
Denne bestemmelsen må oppdateres i forhold til perioden 2008-2012. Departementet har kommet til at det ikke er hensiktsmessig å ha selve datoen for når det må søkes om gratiskvoter/utslippstillatelse for kvotepliktige utslipp i selve loven, og foreslår at dette fastsettes i en egen forskrift. Dette innbærer ikke noen realitetsendring i forhold til systemet for tildeling av gratiskvoter for 2005-2007 på dette punkt. Kvotepliktig virksomhet som allerede har særskilt utslippstillatelse for kvotepliktige utslipp etter forurensningsloven § 11 annet ledd behøver ikke å søke om dette på nytt for 2008-2012. For disse vil derfor den fastsatte fristen bare omhandle søknaden om gratiskvoter. For virksomhet som ikke tidligere har vært kvotepliktig vil fristen både omfatte søknaden om gratiskvoter og utslippstillatelse. Virksomhet som ikke søker om utslippstillatelse for kvotepliktige utslipp innen fristen er ikke garantert å få søknaden behandlet innen 1. januar 2008. Også virksomhet som ikke er berettiget til gratiskvoter må søke om særskilt utslippstillatelse innenfor denne fristen. Virksomhet som ikke har søkt om gratiskvoter innen denne fristen vil på samme måte som tidligere måtte kjøpe kvoter i markedet tilsvarende sine kvotepliktige utslipp. Det foreslås på bakgrunn av dette at § 5 skal lyde:

”Virksomhet som er kvotepliktig etter denne loven, og som ikke allerede har særskilt utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 annet ledd, må søke om slik tillatelse innenfor en frist fastsatt av Kongen for å få søknaden behandlet innen 1. januar 2008. Virksomhet som er berettiget til gratiskvoter etter bestemmelsene i § 7 første ledd for perioden 2008-2012 må søke om dette innen den samme fristen for å komme i betrakting ved tildelingen av disse kvotene." Søknaden må inneholde de opplysningene som er nødvendige for å vurdere hvor mange kvoter som skal tildeles etter § 8. Forurensningsmyndighetene kan i det enkelte tilfellet fastsette hvilke opplysninger eller undersøkelser søkeren må sørge for.”

Til § 6 (fastsettelse av det samlede antallet kvoter)
Bestemmelsens første ledd endres slik at den referer seg til perioden 2008-2012. Den samlede kvotemengden vil også være nedfelt i den nasjonale allokeringsplanen for kvoter som Norge skal utarbeide i henhold til kvotedirektivets art. 9. Paragraf 6 annet ledd gjenspeiler direktivets prinsipper for utformingen av den nasjonale allokeringsplanen, jf. vedlegg III til EUs kvotedirektiv, se Ot.prp. nr. 13 (2004-2005). Etter departementets syn er det ikke lenger nødvendig å ha denne henvisningen i loven, og det foreslås at § 6 annet ledd strykes.

Paragraf 6 tredje ledd skal lyde:
”Kongen kan gi nærmere bestemmelser om organiseringen og gjennomføringen av salg av kvoter omfatte av § 6.”

Til § 7 (tildeling av kvoter vederlagsfritt for 2008-2012):
Det foreslås en ny § 7 som skal lyde:
”Landbasert industri tildeles vederlagsfrie kvoter tilsvarende xx % av sine kvotepliktige utslipp fra prosessformål basert på bestemmelsen i § 8. Landbasert industri tildeles xx % av sine kvotepliktige utslipp fra energiformål basert på § 8.

Konkret prosentandel vil bli inntatt i Odelstingsproposisjonen. Det vises til pkt. 7.4 hvor det fremgår at gjennomsnittet for tildelingen etter § 7 første ledd skal være 92% av utslippene i 1998-2001.

Det legges opp til at det i § 7 annet ledd gis bestemmelser om at det avsettes en reserve som innebærer at det kan gis kvoter til nye gasskraftverk, herunder Kårstø, som skal basere seg på CO2 rensing og høyeffektive kraftvarmeverk med konsesjon. Regjeringen vil komme tilbake til metoden for tildeling av kvoter fra reserven. Tildelingsprosenten vil ligge i intervallet 75-92 % avhengig av miljøkvaliteten i anlegget.

Til § 8 (tildeling av vederlagsfrie kvoter):
Det gjøres ingen endringer i første ledd utover en oppjustering til perioden 2008-2012.
Paragraf 8 annet ledd endres til:

”Vederlagsfrie kvoter etter § 7 første ledd tildeles på grunnlag av den kvotepliktiges gjennomsnittlige utslipp i basisårene fra og med 1998 til og med 2001.

Tildelingsvedtaket gjøres betinget av at den kvotepliktige ved den årlige utdelingen av kvoter etter § 9 fortsatt har utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 annet ledd. Ved den årlige utdelingen av kvoter etter § 9 prøver forurensningsmyndighetene om betingelsen for tildelingsvedtaket er oppfylt. Dersom forurensningsmyndighetene kommer til at dette ikke er tilfellet kan tildelingsvedtaket omgjøres. Omgjøringsvedtaket legges til grunn for kvoteutdelingen etter § 9.”

Til § 9 (utdeling av kvoter):
Siste setning i § 9 første ledd strykes.

Til § 10 (meldeplikt):
Bestemmelsen foreslås endret slik at den bare omfatter ”enhver endring av virksomheten som kan ha betydning for om betingelsene i vedtak etter § 8 er oppfylt”. Den nåværende henvisningen til ”virksomhetens art og omfang” knytter seg til den delen av § 8 som nå foreslås opphevet. 

Til § 12 (opprettelse av konto, overføring og sletting av kvoter)
For å presisere hjemmelen til å gi forskrift om årlig gebyr for å inneha konto i Det norske registeret for klimakvoter, jf. klimakvoteforskriften § 5-3, foreslås det at § 12 fjerde ledd endres til å lyde:

”Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om betaling av gebyr for opprettelse og drift av konti, utdeling av kvoter utstedt av staten og overføring av kvoter i, til eller fra registeret.”

Til § 13 (plikt til å overføre kvoter til oppgjør)

Paragraf 13 siste ledd oppheves.

Til § 14 (godkjenning av kvoter som ikke er utstedt i Det norske registeret for klimakvoter)
Det forutsettes at kvoter utstedt i EUs kvotesystem skal kunne benyttes til oppgjør, og at det vil bli gitt nærmere forskrifter om hvilke type kvoter fra sertifiserte utslippsenheter fra Den grønne utviklingsmekansimen og utslippsenheter fra såkalt ”felles gjennomføring” som kan brukes til oppgjør. Når det gjelder begrensninger på hvilke typer prosjekter som godkjennes, legges det opp til at Norge på dette området skal regulere på samme måte som i EU, Hvorvidt det vil bli gitt et tak for bedriftenes bruk av disse mekanismene til oppgjør, vil avhenge av utfallet av forhandlingene med EU. Siden ikke alle forhold her er avklart vil departementet komme nærmere tilbake til dette i en egen forskrift.

Henvisningen til ”§ 8” endres til § 7.

Til § 16 (rapportering)
Henvisningen til CO2 i første ledd i denne bestemmelsen endres til ”klimagasser” slik at bestemmelsen også fanger opp kvoteplikt for andre klimagassutslipp enn CO2, jf. forslag til endring av § 1.

Til § 17 (forurensningsmyndighetenes kontroll)
Henvisningen til ”CO2-utslipp” i første ledd som normalt skal foreta godkjennelsen av utslippsrapporteringen. endres til ”klimagasser”.

I forbindelse med SFTs årlige godkjennelse av de kvotepliktiges rapporterte utslipp av CO2, har det vært reist spørsmål om denne godkjennelse er å regne som et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2. Departementet har lagt til grunn at dette er et enkeltvedtak, som derfor blant annet vil kunne bli gjenstand for klage. For å tydeliggjøre dette foreslås at det inntas følgende setning i § 17 første ledd;

”Godkjenningen av utslippsrapporten er et enkeltvedtak”.

Klimakvoteloven § 17 første ledd legger til grunn at det er forurensningsmyndighetene Det følger av annet ledd at forurensningsmyndigheten i særlige tilfeller kan gi pålegg om bruk av tredjepartsverifikasjon. Dette er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 13 (2004-2005) side 65.  Som det fremgår her antok man da at SFT kunne håndtere den nødvendige kvalitetskontrollen ved å ta i bruk det allerede eksisterende kontrollapparatet for konsesjonsbelagt virksomhet. Man innså imidlertid at det kunne bli nødvendig med en betydelig større ressursinnsats dersom SFT skulle gjennomføre den nødvendige kontrollen med alle rapportene fra de kvotepliktige i løpet av mars måned hvert år, spesielt dersom kvoteplikten ble utvidet fra 2008. Konklusjonen ble derfor at det skulle foretas en ny vurdering av det totale behovet for tredjepartskontroll etter at den første rapporteringen er foretatt i 2006.

De kvotepliktige utslippsrapportene for 2005 skulle sendes  SFT innen 1. mars 2006. Alle de 31 innsendte rapportene ble godkjent av SFT innen 7. april uten tredjepartsverifikasjon. Omtrent to tredjedeler av kvoterapportene var ifølge SFT relativt enkle å kontrollere. Den resterende tredjedelen av kvoterapportene var imidlertid betydelig mer kompliserte å kontrollere. Det var særlig ved bestemmelse av forbrukt mengde gass at det var utfordrende for SFT å kontrollere usikkerhetsvurderingene foretatt av de kvotepliktige virksomhetene. De fleste av de kvotepliktige virksomhetene har kvotepliktige utslipp i forbindelse med gassforbruk. Fordelen med tredjepartsverifikasjon er at godkjennelsesprosessen av utslippsrapportene blir mer uavhengig kravstillingen og at SFT avlastes i arbeidet med å godkjenne utslippsrapportene. Departementet har imidlertid kommet til at en innføring av obligatorisk tredjepartsverifikasjon, selv med 100-150 kvotepliktige, vil medføre høyere samlede kostnader enn besparelser for samfunnet. I EUs direktiv om klimakvotehandel artikkel 15 legges det opp til at de kvotepliktiges utslippsrapporter skal verifiseres i henhold til særlige kriterier oppstilt i Annex V. Departementet legger til grunn at denne verifikasjonen ikke nødvendigvis må gjennomføres av tredjeparter, men at den også kan foretas av et offentlig kontrollorgan. Det legges til grunn at kravet til uavhengighet i punkt 12 i direktivets Annex V gjelder i forhold til den kvotepliktige og ikke i forhold til den som stiller krav til hvordan utslippene skal måles/beregnes og rapporteres. Det foreslås derfor at dagens ordning med at SFT har anledning til å pålegge tredjepartsverifikasjon opprettholdes. Imidlertid kan det bli aktuelt å pålegge tredjepartsverifikasjon gjennom forskrift foreslås det at hjemmelen i § 17 andre ledd utvides til også å være en forskriftshjemmel. Det vil være  særlig aktuelt å bruke en slik forskriftshjemmel dersom en hel bransje skal pålegges tredjepartsverifikasjon. På denne bakgrunn foreslås det at § 17 annet ledd første setning endres slik at den lyder:

”Kongen kan i forskrift eller enkeltvedtak bestemme at den kvotepliktiges utslippsrapport skal verifiseres av en uavhengig tredjepart før innlevering.”

Til § 21 (overtredelsesgebyr)
Overstredelsesgebyret endres til 100 euro, jf. EUs kvotedirektiv.

Til forurensningsloven § 11 annet ledd:
”CO2” i denne bestemmelsen endres til ”klimagasser”.

Vedlegg 1

Lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven).
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1. (lovens formål)
       Formålet med denne loven er å begrense utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv måte gjennom et system med kvoteplikt for utslipp av klimagasser og fritt omsettelige utslippskvoter.
§ 2. (lovens stedlige virkeområde)
       Loven gjelder for utslipp av klimagasser i riket og for utslipp fra virksomhet på den norske delen av kontinentalsokkelen, med de begrensningene som følger av folkeretten.
       Kongen kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om lovens stedlige virkeområde, herunder om lovens anvendelse på Svalbard.
§ 3. (utslipp som omfattes av denne loven)
       Loven gjelder utslipp av CO2 i forbindelse med:
a) energiproduksjon
b) raffinering av mineralolje
c) produksjon av koks
d) produksjon og bearbeiding av jern og stål, herunder røsting og sintring av jernmalm
e) produksjon av sement, kalk, glass, glassfiber og keramiske produkter.
f) industrianlegg for produksjon av papir, papp og papirmasse fra tre eller andre fibermaterialer
       Loven gjelder likevel ikke for utslipp fra forbrenning av biomasse og fra energiproduksjon som nevnt i første ledd bokstav a) ved forbrenning av farlig avfall og kommunalt avfall.
       Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at utslipp omfattet av første ledd fra produksjonsenheter med kapasitet under en fastsatt grense skal være unntatt fra denne lov, herunder bestemmelser om at flere produksjonsenheter som står i nær driftsmessig eller fysisk sammenheng skal vurderes under ett ved beregningen av kapasiteten.
       Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at utslipp av CO2 fra en produksjonsenhet i sin helhet skal være omfattet av denne lov selv om utslippet bare delvis skyldes virksomhet som nevnt i første ledd.
 Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om at utslipp av CO2 fra virksomheter som ikke er nevnt i første ledd og utslipp av andre klimagasser enn CO2 fra andre nærmere angitte virksomheter skal være omfattet av denne loven”.
§ 4. (kvoteplikt)
       Den som driver virksomhet som nevnt i § 3 er kvotepliktig etter denne lov og må innlevere kvoter tilsvarende sine kvotepliktige utslipp i samsvar med bestemmelsene i § 13. I tillegg kreves tillatelse etter forurensningsloven § 11.
§ 5. (søknad om utslippstillatelse og kvoter)
 Virksomhet som er kvotepliktig etter denne loven, og som ikke allerede har særskilt utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 annet ledd, må søke om slik tillatelse innenfor en frist fastsatt av Kongen for å få søknaden behandlet innen 1. januar 2008. Virksomhet som er berettiget til gratiskvoter for 2008-2012 etter bestemmelsene i § 7 første ledd må søke om dette innen den samme fristen for å komme i betraktning ved tildelingen av disse kvotene. Søknaden må inneholde de opplysningene som er nødvendige for å vurdere hvor mange kvoter som skal tildeles etter § 8. Forurensningsmyndighetene kan i det enkelte tilfellet fastsette hvilke opplysninger eller undersøkelser søkeren må sørge for. 

Kapittel 2. Fastsettelse av det samlede antallet kvoter og tildeling
§ 6. (fastsettelse av det samlede antallet kvoter)
       Kongen fastsetter det samlede antallet kvoter som tildeles for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2012.
 Kongen kan gi nærmere bestemmelser om organiseringen og gjennomføringen av salg av kvoter omfattet av § 6.
§ 7. (tildeling av kvoter vederlagsfritt for perioden 2008-2012))
 Vederlagsfrie kvoter for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2012 tildeles etter følgende prinsipper:
Landbasert industri tildeles vederlagsfrie kvoter tilsvarende xx % av sine kvotepliktige utslipp basert på bestemmelsen i § 8. Landbasert industri tildeles xx % av sine kvotepliktige utslipp fra energiformål basert på § 8.
 (Plassholder for bestemmelser om kvotereserven)
 Annen kvotepliktig virksomhet tildeles ikke vederlagsfrie kvoter for 2008-2012.
§ 8. (tildeling av kvoter vederlagsfritt)
       Forurensningsmyndighetene treffer vedtak om hvor mange kvoter som skal tildeles den enkelte kvotepliktige for perioden 2008-2012.
 Vederlagsfrie kvoter etter § 7 første ledd tildeles på grunnlag av den kvotepliktiges gjennomsnittlige utslipp i basisårene fra og med 1998 til og med 2001.
 Tildelingsvedtaket gjøres betinget av at den kvotepliktige ved den årlige utdelingen av kvoter etter § 9 fortsatt har utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 annet ledd. I forbindelse med den årlige utdelingen av kvoter etter § 9 prøver forurensningsmyndighetene om betingelsene for tildelingsvedtaket er oppfylt. Dersom forurensningsmyndighetene kommer til at dette ikke er tilfellet kan tildelingsvedtaket omgjøres. Omgjøringsvedtaket legges til grunn for kvoteutdelingen etter § 9.
       Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tildeling av kvoter etter denne bestemmelsen.
§ 9. (utdeling av kvoter)
       Forurensningsmyndighetene deler hvert år ut det antallet kvoter den enkelte kvotepliktige er berettiget til etter vedtak i medhold av § 8. Utdelingen av kvoter skjer ved at forurensningsmyndighetene innen 1. mars hvert år underretter Det norske registeret for klimakvoter om at et angitt antall kvoter skal overføres til den kvotepliktiges konto i registeret.
       Dersom den kvotepliktige har fått utdelt et større antall kvoter enn det vedkommende er berettiget til i henhold til vedtak om tildeling av kvoter etter § 8, skal forurensningsmyndighetene underrette Det norske registeret for klimakvoter om at overskytende kvoter skal slettes fra vedkommendes konto. Før forurensningsmyndighetene underretter Det norske registeret for klimakvoter om sletting, skal den kvotepliktige varsles og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist, med mindre vedkommende allerede på annen måte har hatt rimelig anledning til å uttale seg, varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig, eller det er grunn til å frykte at det vil vanskeliggjøre slettingen.
§ 10. (meldeplikt)
       Den kvotepliktige skal på forhånd gi melding til forurensningsmyndighetene om enhver endring av virksomheten som kan ha betydning for om betingelsene i vedtak etter § 8 er oppfylt.

Kapittel 3. Det norske registeret for klimakvoter - Oppgjør av kvoteplikten
§ 11. (Det norske registeret for klimakvoter)
       Det norske registeret for klimakvoter skal inneholde opplysninger om utstedelse, utdeling, beholdning, overdragelse, overføring til oppgjør og sletting av kvoter.
       Kongen utpeker en ansvarlig myndighet for opprettelse og drift av registeret. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om utformingen og driften av dette registeret, herunder bestemmelser om hvilke typer kontoer og opplysninger registeret skal inneholde, hvilke opplysninger som skal være offentlig tilgjengelige og om samarbeid med andre registre.
       Offentlige myndigheter har rett til å få tilgang til opplysninger fra kvoteregisteret i den utstrekning dette er nødvendig for å fremme deres oppgaver i eller i medhold av lov.
§ 12. (opprettelse av konto, overføring og sletting av kvoter)
       Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å opprette konto i Det norske registeret for klimakvoter.
       En kontohaver har rett til å overføre egne kvoter til andre kontohavere. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser som innskrenker overføringsadgangen etter denne bestemmelsen der dette er nødvendig i henhold til regelverket under Kyotoprotokollen 1997 til FNs rammekonvensjon 1992 om klimaendring.
       En kontohaver kan kreve at kvoter registrert på egen konto slettes.
       Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om betaling av gebyr for opprettelse og drift av konto, utdeling av kvoter utstedt av staten og overføring av kvoter i, til eller fra registeret.
§ 13. (plikt til å overføre kvoter til oppgjør)
       Den kvotepliktige skal innen 1. mai hvert år overføre et antall kvoter som svarer til virksomhetens rapporteringspliktige utslipp det foregående året, til en nærmere angitt oppgjørskonto i registeret.
       Dersom den kvotepliktige ikke innen fristen etter første ledd har satt inn et tilstrekkelig antall kvoter på oppgjørskontoen, skal den kvotepliktige innen 1. mai året etter at oppgjør i medhold av første ledd skulle ha funnet sted, plassere kvoter på den tildelte oppgjørskontoen svarende til underskuddet fra det tidligere året. I tillegg skal det ilegges overtredelsesgebyr etter § 21.
§ 14. (godkjenning av kvoter som ikke er utstedt i Det norske registeret for klimakvoter)
       Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke typer kvoter, andre enn de som er utstedt etter § 7, som kan godkjennes i oppgjør i forhold til kvoteplikten, og prosedyrene for dette.
§ 15. (utstedelse av kvoter på grunnlag av utslippsreduserende prosjekter i sektorer innenlands som ikke har kvoteplikt)
       Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om utstedelse av kvoter på grunnlag av utslippsreduserende prosjekter i sektorer innenlands som ikke har kvoteplikt.

Kapittel 4. Rapportering og kontroll
§ 16. (rapportering)
       Den kvotepliktige skal innen 1. mars hvert år rapportere foregående års kvotepliktige utslipp av klimagasser til forurensningsmyndighetene.
       Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om rapporteringen, herunder bestemmelser om hva som skal rapporteres og hvordan utslippene skal beregnes eller måles.
§ 17. (forurensningsmyndighetenes kontroll)
       Forurensningsmyndighetene kontrollerer og godkjenner den enkelte kvotepliktiges rapportering av klimagassutslipp etter § 16. Godkjenningen av utslippsrapporten er et enkeltvedtak.
      Kongen kan i forskrift eller enkeltvedtak bestemme at den kvotepliktiges utslippsrapport skal verifiseres av en uavhengig tredjepart før innlevering. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om krav til og akkreditering av verifikasjonsinstans, herunder om utarbeidelsen og innholdet av verifikasjonserklæringer.
       Kongen kan i forskrift fastsette at omkostninger i forbindelse med forurensningsmyndighetenes kontroll av utslippsrapporter etter denne bestemmelsen skal dekkes av den kvotepliktige.
§ 18. (pålegg om opplysninger eller undersøkelse)
       Forurensningsmyndighetene kan pålegge kvotepliktige å gi opplysninger eller å sørge for eller bekoste undersøkelser eller lignende tiltak som med rimelighet kan kreves for å fastslå om det er behov for å endre rapporteringsreglene gitt i medhold av § 16.

Kapittel 5. Sanksjoner
§ 19. (suspensjon av retten til å overføre kvoter)
       Dersom den kvotepliktige ikke innen 1. april det enkelte år har rapportert sine utslipp i henhold til bestemmelsene gitt i eller i medhold av § 16, skal forurensningsmyndighetene suspendere vedkommende fra retten til å overføre kvoter i kvoteregisteret fram til tilfredsstillende rapportering foreligger.
§ 20. (tvangsmulkt)
       Ved overtredelse av rapporteringsplikten etter § 16 kan forurensningsmyndighetene fatte vedtak om tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den kvotepliktige oversitter den fristen som forurensningsmyndighetene har fastsatt for å rette forholdet. Tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet varer.
       Tvangsmulkten ilegges den kvotepliktige etter § 4. Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Forurensningsmyndighetene kan frafalle påløpt tvangsmulkt.
§ 21. (overtredelsesgebyr)
       Dersom den kvotepliktige ikke har overholdt sine forpliktelser etter § 13 første ledd, ilegger forurensningsmyndighetene et overtredelsesgebyr til statskassen. Overtredelsesgebyret skal tilsvare 100 euro på forfallstidspunktet for hvert tonn rapporteringspliktig klimagassutslipp som det ikke er plassert kvoter for på virksomhetens konto i henhold til § 13 første ledd. Gebyret forfaller til betaling 14 dager etter påkrav. Ved forsinket betaling skal det betales renter etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Kongen kan i forskrift endre størrelsen på overtredelsesgebyret.
       Informasjon om hvem som er ilagt overtredelsesgebyr og omfanget av overtredelsen skal gjøres tilgjengelig for offentligheten.
§ 22. (straff)
       Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder eller begge deler straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene om rapporteringsplikt gitt i eller i medhold av § 16 i denne lov.

Kapittel 6. Avsluttende bestemmelser
§ 23. (endringer i andre lover)
       I lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og om avfall § 11 annet ledd gjøres følgende endringer:
”CO2” endres til ”klimagasser”.
§ 24. (ikrafttredelse)
       Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Vedlegg 2

Tentativ oversikt over kvotepliktige bedrifter etter forslaget til kvotesystem for 2008-2012:

	Kvotepliktig enhet	Kommentarer
Treforedling
	Peterson Linerboard AS Ranheim
	Peterson Linerboard AS Moss
	Norske Skog ASA - Saugbruks
	Södra Cell - Tofte
	Borregard Industries Ltd
	Nordic Paper, Greåker
	Norske Skog ASA - Follum
	Norske Skog ASA - Skogn
	Norske Skog ASA - Union
	Forestia Braskereidfoss
	Hurum Fabrikker
	Huntonitt
	Hellefoss AS
	Nordic Paper, Geithus
	Hunsfos Fabrikker
	Glomma Papp
Petrokjemi
	Borealis AS
	Hydro Polymers AS, Rafnes
	Noretyl AS, Rafnes
	Statoil ASA, Tjeldbergodden
	Gassnor AS
Annen kjemisk
	Kronos Titan
	Oleon Scandinavia A.S
	Dynea AS, Lillestrøm fabrikker
Raffinerier
	Esso Norge AS Slagentangen
	Statoil ASA Mongstad
Gassterminaler
	Norsk Hydro Ormen Lange Landanlegg
	Gassco AS, Kollsnes
	Gassco AS, Kårstø
	Norsk Hydro Sture
	Statoil Snøhvit LNG på Melkøya
Gasskraft
	Naturkraft AS Kårstø
	Statoil Mongstad
	BKK Produksjon AS
Offshore, eksisterende felt
	Statoil, Glitne
	Statoil, Heidrun
	Statoil, Veslefrikk og Huldra
	Statoil, Kristin
	Statoil, Kvitebjørn
	Statoil, Norne
	Statoil, Slepiner	Omfatter også Sleipner Øst og Vest
	Statoil, Snorre og Vigdis
	Statoil, Statfjord
	Statoil, Visund
	Statoil, Åsgård
	Statoil, Gullfaks	Omfatter Tordis
	Statoil, Troll A	Dieselgenerator på 15 MW innfyrt og nødstrøms og direktedrevne brannvannspumper på i alt 5W (ytelse)
	Norsk Hydro, Brage
	Norsk Hydro, Grane
	Norsk Hydro, Heimdal
	Norsk Hydro, Njord
	Hydro, Oseberg	Omfatter Oseberg Feltsenter, Oseberg C, Oseberg Sør og Oseberg Øst, inklusive Tune
	Norsk, Troll B og C	Omfatter Fram Vest
	Conoco Phillips, Ekofiskområdet	Omfatter Ekofisk, Tor, Eldfisk, Embla og Albueskjell
	Esso, Jotun
	Esso, Balder og Ringhorne	Omfatter Ringhorne Øst f.o.m. 2006
	Shell, Draugen
	Talismann, Gyda
	Talismann, Varg
	British Petroleum, Valhall
	British Petroleum, Ula	Omfatter Blane fra 2007
Offshore, ny felt
	Marathon Alvheimfeltet fra 2007	Omfatter Vilje
	Statoil Volve fra 2007
	Statoil/Gaz de France Gjøa fra 2010
	Talisman Yme fra 2008/2009
	Pertra Frøy fra 2010
Metallproduksjon
	Celsa Armeringsstål A.S
	Ruukki AS
	Tinfos Jernverk
	Tinfos Titan og Iron
Gjødselproduksjon
	Yara Norge AS, Porsgrunn
Sement, kalk og gips
	Verdalskalk A.S
	Norfrakalk AS
	MoKaDo AS
	Norcem AS, Kjøpsvik
	Norcem A.S, Brevik
Annen mineralsk
	SMA-Magnesium AS
	Owens Corning Fiberglass
	Glava AS, Askim
	Glava AS, Stjørdal
	Maxit Leca Rælingen
	Hustadmarmor AS
	Wienerberger AS, Bratsberg Teglverk
Annen industri
	Egersund Sildeoljefabrikk AS
	Karmsund Fiskemel AS
	Vedde Sildeoljefabrikk AS
	Welcon Moldtustranda AS
	Welcon Egersund AS
	Måløy Sildeoljefabrikk AS, Deknepollen
	Måløy Sildeoljefabrikk AS,  Ulvesund
	Bodø Sildoljefabrikk AS
	Healthcare AS Lindesnes Fabrikker
	Denofa, Fredrikstad
	Mjøskraft Servicepartner
	BKK Varme AS
	Mo Fjernvarme AS
	Agder Energi Varme AS - Kristiansand
	Viken Fjernvarme AS, Sentrum-Grorud
	Lyse Gass AS
	Drammen Fjernvarme AS
	Bærum fjernvarme AS
	Trondheim Energiverk Fjernvarme AS
	Viken Fjernvarme AS, Klemetsrud
	Fjernvarme Øst

Departementet er innforstått med at denne lista neppe inneholder alle som vil ønske å uttale seg om saken, og vil derfor oppfordre andre enn de som står på denne lista til å avgi høringsuttalelse.

Forvaltningsorganer mv.
Departementene
Statsministerens kontor
Sametinget
Statens forurensningstilsyn
Direktoratet for naturforvaltning
Toll- og avgiftsdirektoratet
Skattedirektoratet
Norges vassdrags- og energiverk
Oljedirektoratet
Konkurransetilsynet
Sjøfartsdirektoratet
Kystdirektoratet
Fiskeridirektoratet
Avinor
Statistisk Sentralbyrå
Forbrukerrådet
Statens institutt for forbruksforskning
Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND)
Enova SF
Statkraft SF
Datatilsynet
Statens helsetilsyn
Statens landbruksforvaltning
Statens landbrukstilsyn
Statens vegvesen, Vegdirektoratet
Statskonsult
Fylkeskommunene
Fylkesmennene

Forskningsinstitusjoner o.l.
Norges Forskningsråd
Chr. Michelsens institutt
CICERO Senter for klimaforskning
ECON Analyse AS
Frischsenteret
Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF)
SINTEF
Norsk institutt for luftforskning (NILU)
Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Norsk institutt for skogforskning (Skogforsk)
Norsk institutt for vannforskning (NIVA)
Jordforsk
Havforskningsinstituttet
MARINTEK
Det norske meteorologiske institutt
Transportøkonomisk institutt
Teknologisk institutt
OM Technology Energy Systems AS
Det norske Veritas
Institutt for energiteknikk (IFE)
Institutt for strategisk analyse (INSA)
Fridtjof Nansens institutt
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo
Norges landbrukshøgskole

Ideelle organisasjoner
Norges Naturvernforbund
Natur og ungdom
Norges Miljøvernforbund
Miljøstiftelsen Bellona
Zero Emission Resource Organization
Verdens Naturfond WWF Norge
Fremtiden i våre hender
Greenpeace Norge
GRIP Senter
Miljøheimevernet
Ren Luft Foreningen
Worldwatch Institute Norden
Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO)
Forum for utvikling og miljø
Europabevegelsen i Norge
Nei til EU

Nærings- og interesseorganisasjoner, finansinstitusjoner o.l.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Norsk Industri
Teknologibedriftenes Landsforening (TBL)
Energibedriftenes Landsforening (EBL)
Oljeindustriens landsforening (OLF)
Transportbedriftenes Landsforening
Transportbrukernes fellesforbund
Byggenæringens landsforening
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
Energiforsyningens Fellesorganisasjon (ENFO)
Norsk fjernvarmeforening
Kjelforeningen – Norsk energi
ENØK-senteret Oslo
Norsk renholdsverk-forening
Maskinentreprenørenes forbund (MEF)
Markedskraft AS
Skandinavisk Kraftmegling
Nord Pool ASA
Norsk Vannforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Sparebankforeningen i Norge
Oslo Børs ASA
Norges Bank
PricewaterhouseCoopers Finance Advisors AS
Forsikringsforeningen
Norges Rederiforbund
Rederienes Landsforening
Hurtigbåtenes Rederiforbund
Fraktefartøyenes Rederiforening
Norges Automobilforbund (NAF)
Kongelig Norsk Automobilforbund (KNA)
Norges Lastebileierforbund
Norges Motorsykkelforbund
Norges Bilbransjeforbund
Bilimportørenes Landsforening
Bensinforhandlernes bransjeforening
Norges Bilsportforbund
Norsk Petroleumsinstitutt
Norges Bondelag
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Norges Skogeierforbund/Norskog
Norges Fiskarlag
Norges Jeger- og fiskerforbund
Norges Kystfiskarlag
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening
Kommunenes Sentralforbund

Arbeidstakerorganisasjoner
Landsorganisasjonen i Norge
Akademikerne
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF)
Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF)
Norsk Sjøoffisersforbund
Det norske maskinistforbund

Bedrifter
Fundia Armeringsstål A/S
Ruukki AS
Hydro Aluminium Rolled Products
AS Falconbridge Nikkelverk
Norcem A/S Brevik
Norcem A/S Kjøpsvik
Verdalskalk A/S
Norfrakalk AS
Glava AS
Glava AS Stjørdal
APS Norway
Wienerberger AS Bratsberg Teglverk
PQ Norge Silicates
AS Optiroc Leca Rælingen
AS Optiroc Leca Borge
Mokado Mo kalk- og dolomittverk
SMA-Magnesium AS, Hydro Porsgrunn Industripark
Borgestad fabrikker
AS Rockwool Moss
AS Rockwool Trondheim
AS Rockwool Larvik
Owens-Corning Fiberglas Norway AS
Maxit Leca Rælingen
Hustadmarmor A/S
Dynea ASA Lillestrøm
Oleon Scandinavia AS
Kronos Titan AS
Statoil ASA Mongstad
Esso Norge AS Slagen raffineri
Shell-raffineriet Sola (AS Norske Shell)
Troll Gassanlegg Kollsnes
Gassco Kårstø
Hydro Stureterminalen v/norsk Hydro Produksjon AS
Norsk Hydro ASA, Ormen Lange Landanlegg
Statoil ASA, Snøhvit LNG Melkøya
Naturkraft AS Kårstø
Statoil ASA Mongstad
BKK Produksjon AS
Borealis AS Bamble
Noretyl AS Rafnes
Hydro Polymers Rafnes
Statoil ASA Tjeldbergodden
Gassnor AS
Statoil ASA, Glitne
Statoil ASA, Heidrun
Statoil ASA, Veslefrikk og Huldra
Statoil ASA, Kristin
Statoil ASA, Kvitebjørn
Statoil ASA, Norne
Statoil ASA, Sleipner
Statoil ASA, Snorre og Vigdis
Statoil ASA, Statfjord
Statoil ASA, Visund
Statoil ASA, Åsgård
Statoil ASA, Gullfaks
Statoil ASA, Troll A
Statoil ASA, Volvo
Statoil ASA/Gaz de France, Gjøa
Norsk Hydro ASA, Brage
Norsk Hydro ASA, Grane
Norsk Hydro ASA, Heimdal
Norsk Hydro ASA, Njord
Norsk Hydro ASA, Oseberg
Norsk Hydro ASA, Troll B og C
Conoco Phillips Norge, Ekofiskområdet
Esso Norge AS, Jotun
Esso Norge AS, Balder og Ringhorne
A/S Norske Shell, Draugen
Talisman Energy Norge AS, Gyda
Talisman Energy Norge AS, Varg
Talisman Energy Norge AS, Yme
BP Norge AS, Valhall
BP Norge AS, Ula
Marathon Petroleum Co (Norway) Alvheimfeltet
Pertra ASA, Frøy
Hydro Aluminium AS Hydro Carbon
Hydro Aluminium AS Årdal metallverk
Hydro Aluminium AS Høyanger metallverk
Hydro Aluminium AS Karmøy metallverk
Hydro Aluminium AS Sunndal verk
Elkem Aluminium Mosjøen
Elkem Aluminium ANS  Lista
Sør-Norge Aluminium AS Husnes
Hydro Magnesium Norway, Herøya
Rio Doce Manganese Norway A/S
Eramet Norway A/S
Tinfos Jernverk AS Øye smelteverk
Tinfos Titan og Iron KS Tyssedal
Elkem ASA avd. Salten verk
Elkem Meråker AS
Thamshavn verk AS
Elkem ASA Bremanger smelteverk
Bjølvefossen AS
Elkem ASA Fiskaa Silicon
Elkem ASA Fiskaa Karbon
Rana Metall KS
Fesil ASA avd. Lilleby metall
Fesil ASA avd. Holla metall
Finnfjord Smelteverk AS
Globe Norge AS, Hafslund metall
Eramet Norway AS Porsgrunn
Celsa Armeringsstål AS
Saint Gobain ceramic materials AS, avd. Arendal
Saint Gobain ceramic materials AS avd. Lillesand
Orkla Exolon KS Orkanger
Odda Smelteverk
Yara International ASA, Porsgrunn
Yara International ASA, Glomfjord
Peterson Linerboard AS, Ranheim
Peterson Linerboard AS, Moss
Norske Skog ASA, Saugbrugs
Södra Cell Tofte
Borregard Industries Ltd
Nordic Paper, Greåker
Norske Skog ASA, Follum
Norske Skog ASA, Skogn
Forestia Braskereidfoss
Hurum Fabrikker
Huntonit AS
Hellefoss AS
Hunsfos Fabrikker AS
Glomma Papp AS
Egersund Sildeoljefabrikk AS
Karmsund Fiskemel AS
Nordsildmel AL
Welcon Egersund AS
Welcon Moldtustranda AS
Måløy Sildoljefabrikk AS
Bodø Sildoljefabrikk AS
Denofa AS
Eidsiva Servicepartner
BKK Varme AS
Mo Fjernvarme AS
Agder Energi
Viken Fjernvarme AS, Grorud
Viken Fjernvarme AS, Klemetsrud
Drammen Fjernvarme
Bærum Fjernvarme
Trondheim Energiverk Fjernvarme AS
Fjernvarme Øst