Høring- Forslag til forskrift om erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon
Høring | Dato: 15.04.2011 | Landbruks- og matdepartementet
Med henvisning til Prop. 133 S (2009-2010) om jordbruksoppgjøret 2010 – endringer i statsbudsjettet for 2010 m.m. punkt 7.1, sendes forslag til forskrift om erstatning og tilskudd ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon på høring.
Parallelt med departementets forskriftsutkast sender Statens landbruksforvaltning (SLF) ut forslag til forskrift om satser for og beregning av erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon på høring.
Landbruks- og matdepartementet ber om eventuelle kommentarer til forskriftsutkastet innen 15. juli 2011. Uttalelsene sendes Landbruks- og matdepartementet, Postboks 8007 Dep, 0030 Oslo eller postmottak@lmd.dep.no. Høringsutkastet og høringsuttalelser vil bli lagt ut på Landbruks- og matdepartementets hjemmeside.
Bakgrunn for forslaget
På oppdrag fra partene i jordbruksoppgjøret utredet SLF i 2009/2010 erstatningsordningene for klimabetingede skader i planteproduksjon. Både prinsipielle og beregningstekniske sider i erstatningsutmålingen ble vurdert. I jordbruksoppgjøret 2010 sluttet partene seg deretter til de anbefalinger SLF kom med.
Det er SLF som i dag fastsetter satsene for erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon jf. forskrift 21. juli 2004 nr. 1130 om erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon § 9 fjerde ledd. Vedtak som inneholder satser er å anse som forskrift etter forvaltningsloven § 2. På den bakgrunn legges det opp til å videreføre dagens system slik at departementet fastsetter den overordnede forskriften, mens SLF fastsetter satsene i egen forskrift. I motsetning til i dag, legges det opp til at SLF også kunngjør forskriften på vanlig måte. Når en først viderefører en slik todeling av regelverket om erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon, finner departementet det mest hensiktsmessig at SLF også regulerer beregningsmodeller, frister for melding av skade, søknadsfrister etc. i sitt regelverk. En slik tilnærming gjør det imidlertid nødvendig å foreslå en rekke endringer i gjeldende forskrift, slik at dobbeltregulering i så liten grad som mulig skal finne sted. Departementet har således sett det som mest hensiktsmessig å foreslå en ny forskrift i stedet for å innarbeide endringene i den eksisterende. Ut over dette inneholder forskriftsutkastet få materielle endringer. Derimot vil SLFs forskriftsforslag, som sendes ut parallelt med departementets, inneholde forslag til materielle endringer hovedsakelig knyttet til beregninger og satser. Departementet vil i det følgende knytte noen kommentarer til de enkelte bestemmelsene i forskriften, ikke bare de bestemmelser hvor det er foreslått materielle endringer. Det vil imidlertid gå klart frem av beskrivelsen under i hvilke bestemmelser det foreslås endringer av materiell karakter. Departementet har også valgt å legge ved et forskriftsspeil som viser hvor de foreslåtte bestemmelsene står i dagens regelverk.
Merknader til de enkelte bestemmelser
§ 1. Formål
Forslag til formålsbestemmelse er tilsvarende dagens bestemmelse med unntak av at begrepet ”klimatiske avledede forhold” er fjernet. Bakgrunnen for dette er at formuleringen i formålet i dag gir et misvisende bilde av hvilke skader som faktisk dekkes. Det er kun skader som følger av klimatiske forhold som ligger innenfor forskriftens virkeområde.
Det er avtalepartene som bestemmer hvilket omfang skadeordningen skal ha, og fra partenes side har det gjentatte ganger blitt poengtert at ordningen ikke skal utvides. I Prop. 133 S (2009-2010) punkt 7.1 heter det at partene er enige om at ”ordningen med gjeldende unntak bare skal gjelde avlingsskader knyttet til klimatiske forhold [vår utheving], og at det ikke er aktuelt å innlemme nye skadeårsaker i denne ordningen.”
§ 2. Vilkår
Vilkårene i § 2 nr.1 til nr. 4 er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsens nr. 1 angir at det må ha forekommet en svikt i plante- eller honningproduksjonen forårsaket av klimatiske forhold for at erstatning eller tilskudd skal kunne gis. Dette er ikke eksplisitt angitt som vilkår i dag, men det følger både av forskriftens tittel og formål at det må ha forekommet en slik svikt. Selv om dette vilkåret ligger implisitt i dagens regelverk, mener departementet likevel det er mest riktig at hovedvilkåret for å kunne motta erstatning eller tilskudd etter denne forskriften også følger av vilkårsbestemmelsen.
Bestemmelsens nr. 2 som angir at et foretak må har rett til produksjonstilskudd på skade¬tidspunktet for å kunne være berettiget erstatning eller tilskudd, ligger i dag i forskriftens virkeområde. Dagens virkeområde er å anse som et saklig virkeområde, dvs. at virkeområdet angir hva slags virksomhet en bestemmelse får anvendelse på. Forskjellen mellom saklige virkeområder og vilkår kan være vanskelig å fastslå da regelen ofte vil kunne plasseres begge steder. Slik departementet ser det, er denne konkrete bestemmelsen uansett å anse som et vilkår, uavhengig av hvor den måtte stå plassert. Departementet mener derfor det er mest riktig å plassere den i bestemmelsen som angir vilkårene for å kunne få erstatning eller tilskudd etter forskriften for øvrig.
Når det gjelder § 2 nr. 3 og nr. 4 følger disse av dagens bestemmelse om vilkår, og endringene som er foretatt her er av ren språklig karakter.
§ 3. Erstatning
Som i dagens regelverk kan det etter forslaget gis erstatning for svikt i avling på rot av mat- og fôrvekster, svikt i honningmengde, og for tap av bifolk i produksjonskuber. Det er altså ikke forslått endringer i hva det kan gis erstatning for, og dette er også som nevnt innledningsvis forhold som partene i jordbruksforhandlingene tar stilling til.
I motsetning til dagens regelverk foreslår departementet imidlertid å slå sammen reglene om erstatning til en og samme bestemmelse. Dels skyldes dette at deler av dagens bestemmelser nå foreslås å reguleres i SLFs forskrift, og dels at det gjør forskriften noe mer oversiktelig.
§ 4. Tilskudd ved vinterskader på eng
I tråd med jordbruksavtalen 2010-2011 (punkt 3.2) er bestemmelsen om vinterskader på eng nå utformet som en tilskuddsbestemmelse. Bestemmelsen skiller seg fra de øvrige forhold en kan få erstatning for ved at midlene bare gis dersom de faktisk benyttes til utbedring av et areal, og ikke for å dekke et tap. Det er ikke foreslått materielle endringer i regelverket for øvrig.
§ 5. Søknad
Som i dag foreslås det at søknad om erstatning eller tilskudd må sendes kommunen på søknadsskjema fastsatt av SLF. Nytt er det at SLF også får hjemmel til å fastsette søknadsfristene. I og med at det er SLF som i dag bestemmer hva en søknad må inneholde, mener departementet at de også bør ha anledning til å sette frist for innsending av søknad.
I bestemmelsens annet ledd følger det at krav på erstatning eller tilskudd kan ikke over¬dras eller pantsettes. Formuleringen er identisk med dagens regel.
§ 6. Egenrisiko, minsteutbetaling og toppavgrensning
Gjeldende § 8 omhandler egenandel, minsteutbetaling og toppavgrensning. Når det gjelder begrepet ”egenandel”, mener departementet at dette kan være noe misvisende. I tillegg til at søker forutsettes å måtte dekke deler av tapet selv ved en avlingssvikt etc., slik at dette på sett og vis kan betegnes som en egenandel, fungerer prosentsatsene også som et innslagspunkt for å komme inn under ordningen. På bakgrunn av dette foreslås det at begrepet egenandel endres til egenrisiko.
I rapport nr.: 1/2010 i fra SLF: Utredninger til jordbruksavtalepartene punkt 1.6.3 heter det ”SLF anbefaler at minsteutbetalingen ved erstatning for avlingssvikt, erstatning ved svikt i honning¬produk¬sjonen og erstatning ved tap av bifolk harmoniseres til 5000 kroner. SLF anbefaler at minsteutbetalingsgrensen på 1000 kroner etter vinterskader på eng videreføres.” I Prop. 133 S (2009-2010) om Jordbruksoppgjøret 2010 punkt 7.1 sluttet partene seg til SLFs anbefalinger. Minsteutbetaling for honning heves på denne bakgrunn fra 1000 til 5000 kroner. For øvrig er det ikke foreslått materielle endringer i bestemmelsen.
Til § 7. Opplysningsplikt og kontroll
Første ledd innebærer at alle søkere av tilskudd plikter å gi de opplysninger som kommunen, fylkesmannen og SLF finner nødvendig for forvaltning av ordningen. I nødvendighetskriteriet ligger det at opplysningsplikten ikke er ubegrenset og at bare relevante opplysninger kan kreves. Typisk vil dette dreie seg om grunnlagsmateriale for å kunne fatte vedtak om erstatning eller tilskudd, samt dokumentasjon som muliggjør en effektiv kontroll av om utbetalingen er i overensstemmelse med forskriften.
Med hjemmel i annet ledd kan forvaltningen også kontrollere foretakets bokføring, korrespondanse og opptegnelser som vedkommer erstatningen eller tilskuddet. Kontrollen kan gjennomføres ved stedlig kontroll hos foretaket, jf. tredje ledd. Når det gjelder kravet om revisorbekreftelse, er dette tatt med som en ”kan-bestemmelse” i annet ledd annet punktum da det etter departementets vurdering ikke er behov for et generelt krav.
Forslaget inneholder ikke materielle endringer i forhold til dagens regelverk.
Til § 8. Retting av feilutbetalinger
Det følger av forvaltningslovens regler at forvaltningen kan rette opp rene feil som er gjort. Ut fra informasjonshensyn finner departementet det likevel hensiktsmessig at denne adgangen også fremgår direkte av forskriften. SLF kan rette feil i utbetalt erstatning eller tilskudd, enten ved etterbetaling eller ved krav om tilbakebetaling fra -mottakeren. Dette forutsetter omgjøring av det opprinnelige forvaltningsvedtaket.
Etterbetaling er først og fremst aktuelt i de tilfeller hvor det har blitt utbetalt for lite erstatning eller tilskudd og årsaken til feilutbetalingen skyldes forhold hos SLF. Dersom årsaken til feilutbetalingen skyldes forhold hos mottaker, for eksempel ved feilopplysninger, er det ikke gitt at en etterutbetaling skal finne sted. Dersom SLF har utbetalt korrekt beløp i henhold til søknad, vil mottaker som hovedregel ikke ha krav på etterutbetaling. Dette til tross for at mottaker ville ha mottatt et høyere beløp dersom riktige opplysninger hadde vært gitt.
Krav om tilbakebetaling er aktuelt i situasjoner hvor mottaker har fått utbetalt for mye erstatning eller tilskudd. Dette gjelder uavhengig av om feilen skyldes forhold hos SLF eller mottaker, og om mottaker har innrettet seg i god tro. I slike situasjoner har mottaker fått midler han ikke hadde krav på, og hensynet til et korrekt oppgjør og en sikker forvaltning av offentlige midler må dermed som det klare utgangspunktet, veie tyngre enn hensy¬net til at mottakeren kan ha innrettet seg etter utbetalingen.
Til § 9. Avkorting
Paragrafen regulerer avkorting av erstatning eller tilskudd og er materielt sett lik dagens bestemmelse om avkorting. Avkorting forutsetter at foretaket har opptrådt uaktsomt eller forsettelig. Et overordnet mål er å sikre forsvarlig forvaltning av samfunnets fellesmidler. Departementet ser det derfor som rimelig at den som opptrer klanderverdig må regne med å kunne tape på dette.
Selv om det ikke følger direkte av forskriftens ordlyd, har forvaltningen adgang til å tilbakeholde erstatning eller tilskudd når vilkår for avkorting foreligger. En kan tenke seg tilfeller hvor tilbakeholdelse kan bli aktuelt dersom noen uaktsomt har gitt feil-aktige opplysninger jf. nr. 3, men de mest praktiske tilfellene vil nok knytte seg til tilfeller hvor noen driver sin virksomhet i strid med regelverk for jordbruksvirksomhet jf. nr. 2. Tilbakeholdelse av midler vil da kunne iverksettes inntil regelverksbruddet opphører, og vil skape et oppfyllelsespress. Bestemmelsen kan derfor benyttes selv om foretaket var i god tro.
I § 9 nr. 1 fremgår det at tilskuddet kan avkortes dersom foretaket ikke har opptrådt på en faglig forsvarlig måte, herunder iverksatt relevante og forholdsmessige tiltak for skadebegrensning etc. Hensikten med bestemmelsen er å bidra til at foretakene opptrer med tilstrekkelig aktsomhet både før og etter at en skade har oppstått.
I henhold til nr. 2 kan erstatning eller tilskudd også avkortes dersom et foretak etter forvaltningsvedtak eller dom driver eller har drevet sin virksomhet i strid med regelverk for jordbruksvirksomhet. Det er her et krav om at det må ha vært utvist uaktsomhet eller forsett. Bestemmelsen har som formål å påvirke foretaket til å legge om til en lovlig drift samt å markere at staten ikke ønsker å støtte ulovlig virksomhet. Bestem-melsen er viktig for å sikre at samfunnets fellesmidler forvaltes på en forsvarlig måte. Det er kun overtredelse av regelverk som har nær tilknytning til produsentens utøvelse av jordbruksdrift som kan medføre avkorting i utbetalingen. Som hovedregel vil dette omfatte regelverk underlagt Landbruks- og matdepartementet og de underliggende etater.
Avkorting av erstatning eller tilskudd med hjemmel i nr. 2 bør som hovedregel forbeholdes grove og eller gjentatte regelverksbrudd, og vil derfor etter departementets mening i hovedsak kunne bli aktuelt der det ved overtredelsen av regelverket er utvist grov uaktsomhet eller forsett.
I nr. 3 fremgår det at erstatningen eller tilskuddet kan avkortes dersom foretaket uaktsomt eller forsettlig har gitt feil eller mangelfulle opplysninger i søknad, rapportering etc. som vil danne eller har dannet grunnlag for en urettmessig utbetaling. I de tilfeller foretaket har gitt uriktige opplysninger i aktsom god tro, kan avkorting ikke finne sted. Det stilles imidlertid strenge krav til et foretaks aktsomhet.
Til § 10. Innkreving av tilbakebetalings- eller avkortingsbeløp mv.
Første ledd fastslår at tilbakebetalingsbeløp eller avkortingsbeløp kan kreves tilbakebetalt eller motregnes i senere utbetalinger. Paragrafen tilsvarer bestemmelser i andre forskrifter innenfor Landbruks- og matdepartementets forvaltningsområde. Videre fremgår det at krav fra offentlig myndighet som utspringer av regelverk for jordbruksvirksomhet, kan motregnes i utbetalinger til foretaket.
Annet ledd hjemler adgangen til å kreve renter tilsvarende den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrenten. Der mottakeren har vært i god tro angående feilutbetalingen, pålegges det ingen rente på tilbakebetalingskravet. I tilfeller hvor foretaket burde ha forstått at erstatningen eller tilskuddet måtte betales tilbake, løper rentene fra tilbakebetalingskravet kom frem til mottaker, mens det der foretaket har vist grov uaktsomhet eller forsett, kan det kreves renter fra utbetalingstidspunktet for den urettmessige utbetalingen.
Til § 11. Administrasjon, klage og dispensasjon
Det er fylkesmennene som er gitt forvaltningsansvaret etter forskriften i dag, og departementet foreslår ikke endringer i dette. Kommunen er likevel det forvaltningsorganet som er nærmest søkerne gjennom befaring og stedlig kontroll hos foretaket. Det foreslås derfor også å videreføre praksisen med at søknaden sendes kommunen for uttalelse før saken oversendes til fylkesmannen.
I henhold til annet ledd er SLF klageinstans for vedtak fattet av fylkesmannen. Klagen skal imidlertid ikke sendes fylkesmannen, men kommunen slik at kommunen har anledning til å uttale seg om saken før fylkesmannen vurderer saken på nytt.
Bestemmelsens tredje ledd fastslår at SLF i ”særlige tilfeller” kan dispensere fra §§ 2 og 5 i forskriften. På dette punkt har departementet foreslått en noe snevrere dispensasjonsadgang enn dagens regelverk gir anvisning på. Dette skyldes primært at departementet har vurdert hvilke paragrafer det vil kunne være aktuelt å dispensere fra, særlig sett i lys av at SLF nå skal fastsette egen forskrift. Dispensasjonsadgangen er uansett ment som en sikkerhetsventil og skal bare anvendes i helt spesielle tilfeller, f.eks. for å unngå utilsiktede konsekvenser av regelverket. Dispensasjonen kan heller ikke gå ut over formålet med forskriften.
Etter fjerde ledd kan også SLF gi utfyllende bestemmelser for utmåling av erstatning og tilskudd. Også her er bestemmelsen noe annerledes utformet enn i dagens forskrift. I dag heter det: ”Statens landbruksforvaltning gir nærmere regler for utmåling av erstatning og kan gi utfyllende bestemmelser til forskriften”. Etter dette nye systemet trenger SLF en hjemmel til å fastsette regler om utmåling av erstatning og tilskudd, herunder satser. Bestemmelsen er derfor utformet i tråd med dette behovet, og gir ikke lenger en generell adgang til å fastsette utfyllende bestemmelser.
Til § 12. Ikrafttredelse
Departementet tar sikte på at forskriften kan tre i kraft i løpet av september/oktober 2011.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Forslagene til endringer i forskrift om erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon antas ikke å medføre vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser.
Med hilsen
Sigurd Sandaaker (e.f.)
avdelingsdirektør
Hanne Klægstad
seniorrådgiver
Se også høringsbrev av 15.4.11 fra Statens landbruksforvaltning
- Forskrift om satser for og beregning av erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon.
• Finansdepartementet
• Miljøverndepartementet
• Statens landbruksforvaltning
• Fylkemannsembetene (landbruksforvaltningen)
• Norges Bondelag
• Norsk Bonde- og Småbrukarlag
• Direktoratet for naturforvaltning
• NHO Mat og Bio
• Kommunenes Sentralforbund
• Mattilsynet
• Landbrukets rådgivingstjeneste
• NILF
• Norges Birøkterlag
• Norsk Gartnerforbund
• Norsk landbrukssamvirke
• Norsk Sau og Geit
• Næringsmiddelbedriftenes landsforening (NBL)
• Bama
• Gartnerhallen
• Kornbøndenes Interesseorganisasjon
• Bioforsk
• Oikos
• Tine
• Nortura
• FNO (Finansnæringens fellesorganisasjon)