Høring av rapport om teksting av norskproduserte filmer

Kultur- og kirkedepartementet
medieavdelingen
PB 8030 Dep
0030 Oslo

TEKSTING AV NORSKPRODUSERTE FILMER

1. Bakgrunn

Hørselshemmedes landforbund (HLF) har i brev av 24.10.01 fremmet krav om at samtlige kopier av alle filmer som mottar statsstøtte, skal være tekstet for hørselshemmede.

Kultur- og kirkedepartementet ber i brev av 05.08.02 Norsk filminstitutt om utrede saken nærmere og komme med innspill til det instituttet selv ser som den mest hensiktsmessige løsningen.

I første del av arbeidsperioden fremkom det informasjoner om at nye elektroniske tekstingssystemer ville komme på markedet. Etter kontakt med Kultur- og kirkedepartementet og Hørselshemmedes landsforbund tok man den nødvendige tid for å innhente mer informasjon om disse systemene før dette arbeidet ble avsluttet fra Norsk filminstitutts side.

2. Kilder

Norsk filminstitutt har konsultert bl.a. følgende institusjoner/organisasjoner/personer:

Det Danske Filminstitut/Thomas Christensen, FILM&KINO/Lene Løken og Rolv Gjestland, Finsk filmfond/Erkki Astala, Hørselshemmedes Landsforbund/Vibeke Johnsen, Norsk Film AS/Tom Remlov, Norske filmbyråers forening/Bjørn Hoenvoll, Norsk filmfond/Stein Slyngstad, Norsk filmforbund/Kjetil Hervik, Norske filmregissøer/Thomas Robsahm, Norske Film- og tv-produsenters forening/Tom Eilertsen, Norske kinosjefers forbund/Espen Jørgensen, Sosial- og helsedirektoratet/Anna Valborg Mikkelsen, Svenska Filminstitutet/Thomas Johansson.

3. Anslag kinobesøk fra gruppen hørselshemmede

Det er vanskelig å anslå med særlig nøyaktighet potensialet av kinogjengere blant de hørselshemmede. HLFs tall for hørselshemmede har utgangspunkt i en undersøkelse foretatt av Folkehelsa i Nord-Trøndelag i 1996, mens tallmaterialet for kinobesøk er hentet fra Statistisk årbok for 2002. Disse registreringene opererer med ulike aldersgrupperinger.

Ifølge HLF er ca. 14,5 % av befolkningen hørselshemmet. Dette utgjorde ca. 656 000 personer i 2002. Av disse har 365 000 betydelig hørselstap. Aldersinndelingen i statistikken som HLF viser til, er ikke den samme som i Statistisk årbok. Tallene i Statistisk årbok er derfor omregnet til HLFs aldersgrupperinger. Her kan ligge en systematisk feilkilde, men hovedtendensen er klar. Av de 660 000 som har svekket hørsel, fordeler de ca. 365 000 med betydelig svekket hørsel seg anslagsvis slik:

(Tallene er avrundet til nærmeste tusen og basert på Nord-Trøndelag-undersøkelsen). Prosenttallene viser til andel av aldersgruppen.

Hvis man antar at fordelingen på aldersgrupper prosentuelt er omtrent den samme for hele populasjonen hørselshemmede som for dem med betydelig svekket hørsel, får man følgende fordeling:

(Beregningen er foretatt av Norsk filminstitutt.)

Andel av befolkningen som går på kino, og antall kinobesøk per person synker med økende alder viser tall fra Norsk mediebarometer 2001/Statistisk sentralbyrå.

Prosentandelen av ulike aldersgrupper som har vært på kino, og antall kinobesøk per person i 2001:

(Kilde: Norsk mediebarometer 2001/Statistisk sentralbyrå)

Tabellene ovenfor gir utgangspunkt for å anslå følgende kinobesøk fra hørselshemmede før korrigering for tilleggsfunksjonshemninger som umuliggjør kinobesøk:

*) Aldersgruppen under 9 år er ikke interessant i vår sammenheng, da denne generelt ikke har nok leseferdighet til å nyttiggjøre seg tekstingen. (Beregninger foretatt av Norsk filminstitutt)

Når det gjelder antall hørselshemmede med andre funksjonshemninger i tillegg som gjør at de ikke kan benytte seg av et kinotilbud, har HLF ikke tallmateriale for å anslå dette, men antyder at det kun dreier seg om noen få prosent av gruppen. Hvis dette tallet er for eksempel tre prosent, vil vi få ca. 765 554 minus 3 %, hvilket utgjør om lag 745 000 kinobesøk årlig fra gruppen hørselshemmede.

Gjennomsnittlig hadde de norske filmene 9 % av det totale kinobesøket i perioden 1997 – 2001. Ut fra gjennomsnittsprisen på kinobillettene i 2002 (ca. kr. 60,-) vil brutto billettinntekt fra denne gruppen ligge på ca. 4 mill. kr.

4 Tekniske muligheter

Tilrettelegging av dialogliste for laboratoriet når det gjelder utenlandske filmer koster om lag 6 000 kr pr. film. Kostnaden vil antakelig være noe mindre for norske filmer.

Dialogen i filmen kan gjøres tilgjengelig for hørselshemmede på ulike måter:

4.1 Auditivt gjennom teleslynge eller infrarøde stråler i salen. - Teleslynge (kabling) i kinosalen er basert på at tilskueren benytter sitt eget høreapparat, mens en ved infrarød overføring må låne spesielle høreapparater utlånt av kinoen. – Begge disse systemene er kun funksjonelle overfor personer som kan bruke høreapparat. Teleslynge antas å være best. Det fordres også at talen/lyden i filmen er klar og lettfattelig, og at lydbildet er forholdsvis ”rent”.

Teleslynge er derfor ikke et adekvat tilbud for gruppen hørselshemmede.

4.2 Visuell formidling av talen (teksting). – Også her har man i prinsippet to løsningsmåter: Teksten legges (brennes) inn i kopien, slik vi er vant til fra ikke-norskspråklige filmer, og elektronisk projisering av teksten over eller under lerretet.

4.2.1 Tradisjonell teksting (etsing) av kopier er vel innarbeidet. Slik teksting ligger i emulsjonen på kopien og kan ikke fjernes igjen. Teknisk er det ingen forskjell på utenlandske og norsk filmer. Med utgangspunkt i den dialoglisten som er laget for oversettelse til andre språk, utarbeides en egen tekstliste for norske undertekster. Spesiallaboratorier foretar tekstingen på kopiene.

De to norske tekstlaboratoriene som er konsultert, ligger gjennomsnittlig på ca. 6 500 kr. for den første kopien og ca. 5000 kr for de derpå følgende. Ved særlig stort antall kopier reduseres prisen. Tekstingskostnader for ”Det største i verden” som kom i 55 tekstede kopier, var ca 200 000 kr, dvs 3 636 kr pr kopi.

Norsk filmfond opplyser at antall statsstøttede langfilmer antakelig vil ligge i overkant av 20 de kommende årene og at kopiantallet vil øke noe grunnet kortere eksponeringsperioder på kinoene. Gjennomsnittet for alle norske filmer var i perioden 1999 - 01 i overkant av 21 kopier.

Dersom alle kopier av alle statsstøttede filmer tekstes, antas kostnadene å ligge i området 2 til 2,5 mill kr.

4.2.2 Elektronisk teksting forekommer i dag i fire varianter – D-kino, DTS-CSS-systemet, Sublime SoftWare og Dolby Screen Talk.

D-kino (termen e-kino er langt videre og innbefatter også bruk av video- og dataprojeksjoner) vil løse alle tekniske problemer med teksting av norske filmer. Det er imidlertid lite som tyder på at e-kino kommer i alminnelig bruk på mange år. I tillegg til at det skal bygges opp en innholdsproduksjon, må det store investeringer til. Kinopolitikkutvalget (NOU 2001:5, kap. 9) viser til at installasjon av utstyr neppe vil komme under USD 100 000 på lengre sikt. I 2000 var kostnaden i Norge ca. 1,75 mill. kr. pr projektor med nødvendig tilbehør. – På det Audiovisuelle Observatoriets konferanse i Strasbourg januar 2003 ble det hevdet at det fortsatt ville gå 5-10 år før D-kino ville være mer alminnelig.

DTS-CSS-systemet, Dolby ScreenTalk og Sublime Vision. - Alle tre systemene baserer seg på digitalt lagret informasjon som fordrer egen datamaskin og egen projektor. Hovedproblemet er synkroniseringen av bilde og lyd. DTS og Dolby benytter seg av koder lagt inn i filmstrimmelen (ikke det samme systemet), mens Sublime Vision har en mekanisk innretning knyttet til filmspolen.

Av disse tre systemene er Sublime Vision det eneste som knyttes direkte til fremviserutstyret i maskinrommet, og som således er uavhengig av standarder lagt inn i selve filmstrimmelen. Dette betyr i prinsippet at systemet kan brukes på alle typer film. Ved overkjøring fra en kinomaskin til en annen under aktskifte (filmspole-) må man ha ett sett utstyr for hver maskin.

Både DTS og Dolby har sine egne systemer for å lese av tidskoder. Av disse systemene synes Dolby lettest å tilpassse til norske filmer, da de aller fleste norske produsenter i dag benytter Dolby Digital-lyd.

Fortsatt er informasjonen om systemene relativt sparsom. Dette gjelder ikke minst utstyrs-, installasjon- og lisenskostnader. For DTS og Digital Vision vil installasjonen i følge våre informasjoner komme på mer enn 100 000 kr pr kinosal, hvilket for våre 393 kinosaler utgjør en samlet kostnad på omlag 40 mill. kr eller mer.

For Dolby Screen Talk forventes utgiftene i en artikkel i Cinema Technology (Dec 2002) til ca. 30 000 kr, hvilket for samtlige kinoer beløper seg til ca 11 mill. kr forutsatt at kinoen har prosessor for digitallyd.

Innføring av Dolby-teknologien, som synes å være de rimeligste for kinoene, vil ta tid, siden kinoene ikke kan pålegges dette. En bør ikke se bort fra Dolby Screen Talk som en løsning på sikt, siden D-kino lar vente på seg, men innføringen og deretter kartleggingen av hvem som har denne teknologien, vil være tidkrevende. Sannsynligvis vil det alltid være kinoer i Norge som ikke har installer Dolby Digital.

Foreløpig synes disse elektroniske tekstingsløsningene å være av størst interesse for reklame- og institusjonsmarkedet.

5. Bransjens holdninger til teksting av norskprodusert film

Samtalene med representanter for de ulike bransjeorganisasjonene (se pkt. 1) har ikke avdekket direkte negative holdninger til teksting av de norske filmene, verken når det gjelder tekstingens betydning for bildeuttrykket eller publikums holdninger. Erfaringene fra ”Det største i verden” bekrefter at teksting ikke synes å være noe problem verken kunstnerisk eller markedsmessig.

Det utelukkes likevel ikke av enkelte at teksting kan ha negativ betydning for bildeopplevelsen og at et hørende publikum vil kunne bli genert av tekstene. Men den gjennomgående holdningen synes å være at bransjen stiller seg nøytral, men noe spørrende overfor teksting av norske filmer. Det er imidlertid en klart uttrykt forutsetning at tekstingen ikke skal føre til merarbeid eller direkte merkostnader for de involerte.

Når det gjelder spørsmål om teksting av alle filmer eller bare av utvalgte titler og om alle eller bare noen kopier skal tekstes, varierer synspunktene, og det kan ikke trekkes noen konklusjon. Det samme gjelder spørsmål om hvorvidt det skal være spesielle visninger for hørselshemmede og om publikum, dersom filmen vises på åpen forestilling, bør informeres om at den er tekstet.

Konklusjonen ut fra kontaktene med bransjen er at man står relativt fritt med hensyn til modell for en eventuell utprøving.

6. Forsøk i andre nordiske land

Norsk filminstitutt har vært i kontakt med Danmark, Finland og Sverige, da disse landene stort sett tekster og ikke dubber utenlandske filmer. Publikum er derfor vant til at filmer er tekstet. Forsøk med teksting av nasjonale filmer for kinovisning har i liten grad vært gjennomført i disse landene, og det foreligger heller ingen systematisk evaluering.

6.1 Danmark - Det Danske Filminstitut finansierte for ca. 3 år siden visning av tre filmer, hver i fem kopier i de største byene. Filmene ble avertert som tekstet. Det er ikke foretatt noen evaluering av forsøket, men det var problemer med organiseringen av to typer kopier til kinoene.

6.2 Finland – Det har vært gitt støtte til teksting av DVD, men ingen forsøk med kinofilmer.

6.3 Sverige – Svenska Filminstitutet har støttet tekstingen av 27 titler og sammenlagt 47 kinokopier. Hovedproblemene er at ordningen faller dyr, og at man ikke har mulighet for å styre filmselskapenes distribusjon og markedsføring av de tekstede kopiene. Derved vet man heller ikke om disse kopiene når fram til sitt publikum.

Det opplyses at grunnen til at ikke flere svenske filmkopier tekstes, er at filmselskapene frykter at publikum velger å se de utekstede kopiene, og at de tekstede kopiene derved får lav lønnsomhet.

7. Gjennomføring av teksting av norske filmer - forslag.

7.1 Norsk filminstitutts utgangspunkt for nedenstående forslag er

• at de hørselshemmede bør ha samme tilgang til norske filmer som til utenlandske.
  Dette vanskeliggjør opplegg med spesielle visninger av enkelte filmer på spesielle steder til spesielle tider. Visninger bare i de største byene ekskluderer en rekke hørselshemmede fra norske filmer.

• at ordningen må være enklest og billigst mulig å administrere.
  Med den norske kinostrukturen (235 kinoer og 393 saler + Bygdekinoens visningssteder) og stadig kortere oppsetningstid for filmene vil det være meget komplisert å innpasse et utvalg kopier som er tekstet, i kveldstilbudet på kinoene. Derved står man igjen med kostbare spesialvisninger fordi de skal settes opp utenom ordinær kinotid. Erfaringene både fra Danmark og Sverige viser at håndteringen av to typer kopier i markedet er komplisert.
• potensialet hørselshemmede kinogjengere.
  Bruttoinntektene vil etter beregningene minimum dekke tekstingskostnadene når tilbudet er innarbeidet. Men det er grunn til å anta at det vil ta flere år før hørselshemmede når tilnærmet samme besøksfrekvens som hørende.

7.2 Mulig løsning: Alle kopier av statsstøttede norske filmer tekstes.

Det settes av om lag 2 mill. kr. til teksting og informasjon det første året. Under henvisning til økte billettinntekter pga. hørselshemmende kinobesøkende (se pkt. 3) kan dette beløpet reduseres når ordningen er innarbeidet og informasjon om tekstingen har nådd størstedelen av de hørselshemmede.

Ordningen administreres gjennom Norsk filmfond. Vilkår om teksting knyttes til støttetilsagnet. Produsenten er ansvarlig for at tekstingen gjennomføres.

Etter to år foretas det en evaluering av ulike sider ved ordningen. Denne bør gjennomføres i nært samarbeid med HLF og bransjeorganisasjonene.

8 Avslutningsvis

vil Norsk filminstitutt igjen understreke at tallmaterialet er forbundet med usikkerheter og bør betraktes som illustrasjoner av hovedtendenser. Videre er forutsetningen at hørselshemmede uten øvrige psykiske eller fysiske funksjonshemninger vil ha samme kinobesøkshyppighet som det øvrige publikum lagt til grunn uten at dette kan dokumenteres.

Med hilsen

Film & Kino

IKT Norge

Hørselshemmedes landsforbund

Hørselshemmedes landsforbunds ungdom

Norsk filmfond

Norske film- og tv-produsenters forening

Norsk filmforbund

Norsk kinoforbund

Norske filmbyråers forening

Norske filmregissører

Norske kinosjefers forbund