Høring - Diverse endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern mv. (regler om fullmektig m.m.)

Høringsinstanser

Høring - Diverse endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern mv. (regler om fullmektig m.m.)

Vedlagt følger høringsnotat om nevnte sak.

Høringsuttalelser sendes til Justisdepartementet, Lovavdelingen, Boks 8005 Dep, 0030 Oslo. Vi ber om at uttalelsene også sendes elektronisk til jd-arkiv-lovavd@jd.dep.no.

Høringsuttalelser må være Justisdepartementet i hende senest 15. juni 2004.

Med hilsen

1. Hovedinnholdet i høringsnotatet

I høringsnotatet her legges det frem forslag om endringer i lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter (patentloven), lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett (planteforedlerrettsloven) og lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven) med tilhørende forskrifter. Det foreslås også en endring i forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter.

Etter gjeldende rett innen industrielt rettsvern må søkere og rettighetshavere som er bosatt i utlandet, ha en fullmektig med bopel eller sete i Norge. I brev 15. januar 2003 til Stortingets justiskomité uttalte Justisdepartementet – i sitt svar på en henvendelse fra stortingskomiteen – at det ville foreta en samlet gjennomgåelse av fullmektigreglene og herunder vurdere forholdet til EØS-avtalen, se vedlegget til Innst. O. nr. 58 (2002-2003) Om lov om beskyttelse av design (designloven). I høringsnotatet her foreslås reglene om fullmektigplikt opphevet. Hvis søkeren eller rettighetshaveren ikke har fullmektig, skal meldinger mv. fra Patentstyret og Plantesortsnemnda sendes til den senest registrerte adressen. Hovedbegrunnelsen for forslaget er at plikten for utenlandske søkere til å ha fullmektig i Norge synes å være i strid med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av tjenester og etableringer, se høringsnotatet punkt 2.

Også regelen om fullmektigplikt i forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter § 5 foreslås opphevet.

Patentloven oppstiller frister for å reise søksmål for domstolene med påstand om at patenthaveren ikke er berettiget til patentet. Søksmålsfristene beregnes slik at de løper parallelt med Patentstyrets behandling av eventuelle innsigelser om rettighetsforholdet. Dette innebærer at fristene kan være utløpt når innsigelsen er avgjort. Den som har fått avslag på en innsigelse om retten til patentet, vil i så fall ikke kunne reise søksmål om rettighetsforholdet. I høringsnotatet punkt 3 foreslås patentloven endret slik at søksmål kan reises innen to måneder etter at innsigelsen er avgjort. Den samme regelen foreslås innført i designloven.

Det foreslås også visse justeringer i patentlovens bestemmelser om administrativ patentbegrensning, se høringsnotatet punkt 4. Formålet er å klargjøre bestemmelsene. Det tilsiktes ingen realitetsendringer.

I høringsnotatet punkt 5 er patentloven § 20 om avgift for gjenopptakelse av patentsøknad foreslått endret.

2. Plikt til å ha fullmektig

2.1 Gjeldende rett

Etter patentloven §§ 12 og 67 har patentsøkere og patenthavere som ikke bor i Norge, plikt til å la seg representere ved en fullmektig bosatt i Norge. Hvis fullmektigplikten ikke overholdes på søknadsstadiet, kan dette føre til at søknaden avslås.

Etter at det er gitt patent, vil konsekvensen av ikke å ha utpekt fullmektig være at forkynnelse og annen prosessuell meddelelse i saker for domstolene kan skje på en enklere og for patenthaveren mindre betryggende måte enn ellers (ved rekommandert brev eller ved kunngjøring i Norsk Lysingsblad og Norsk Patenttidende, se patentloven § 67 annet ledd).

Tilsvarende regler finnes i varemerkeloven § 31, planteforedlerrettsloven § 27 og designloven § 49. Etter varemerkeloven og planteforedlerrettsloven har det ingen rettslige konsekvenser hvis fullmektigplikten ikke overholdes på rettighetsstadiet. Forkynnelse vil uansett måtte skje etter de alminnelige regler i domstolloven kapittel 9 om forkynnelser og meddelelser.

I patentlovens forarbeider (Nordisk utredningsserie 1963: 3 på side 195) begrunnes fullmektigplikten etter patentloven slik:

"Begrunnelsen for fullmektigplikten for utenlandsboende patentsøkere og patenthavere har for dansk og norsk retts vedkommende dels vært prosessrettslige hensyn – man skulle sikre at patentsøkeren, resp. patenthaveren, i saker vedr. patentsøknaden og patentet har et verneting innen landets grenser. For øvrig er begrunnelsen for samtlige nordiske lands vedkommende å søke i rent praktiske hensyn, som særlig på søknadsstadiet har spilt sin vesentligste rolle. De ofte omfattende forhandlinger som finner sted mellom patentsøker og patentmyndighet må antas å ville bli betydelig hemmet og vanskeliggjort hvis nevnte myndighet skulle måtte stå i direkte kontakt med søkere som bor utenfor landets grenser, og som derfor i alminnelighet vil være uten kjennskap til forholdene her og har liten eller intet kjennskap til språket her. Gjennom fullmektigplikten vil man videre sikre en lettere adgang til å foreta forkynnelser og andre rettslige meddelelser overfor søkeren og patenthaveren. Ennvidere skulle det for den berørte almenhet bety en lettelse til enhver tid å kunne komme i kontakt med en person her i landet som er berettiget til på søkerens eller patenthaverens vegne å drøfte inngreps-, lisensspørsmål, m.v."

Fullmektigplikten i lovgivningen om industrielt rettsvern er altså begrunnet i praktiske hensyn. Kravet om fullmektig skal dels forenkle offentlige myndigheters saksbehandling, og dels gjøre det enklere for allmennheten å komme i kontakt med søkerne og rettighetshaverne.

Forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter § 5 inneholder en liknende bestemmelse om fullmektigplikt. Bestemmelsen lyder slik:

"Dersom sortseieren ikke har bopel eller sete her i landet, må vedkommende ha norsk representant med bopel eller sete her i landet. Representanten skal på sortseierens vegne sende søknad om godkjenning, sørge for innsending av formeringsmateriale etter bestilling, være mottaker av rapporter, innbetale gebyrer mv., dvs. representere sortseieren overfor Mattilsynet/Plantesortsnemnda i alt som har med sortslisteopptaket å gjøre."

Også denne bestemmelsen er begrunnet i praktiske hensyn.

2.2 Forholdet til EØS-avtalen

Etter EØS-avtalen del III kapittel 2 (artikkel 31 flg.) og kapittel 3 (artikkel 36 flg.) er restriksjoner på den frie bevegeligheten av etableringer og tjenester over landegrensene innen EØS-området i utgangspunktet ikke tillatt. Kommersielle fullmektigtjenester er omfattet av disse reglene.

Når det etter patentloven, designloven, varemerkeloven og planteforedlerrettsloven stilles krav om at søkernes fullmektiger skal være bosatt i Norge, hindrer dette at tjenestene ytes over landegrensene av utenlandske fullmektigkontorer. Dermed hindres den frie bevegeligheten av tjenester på dette området.

Bosettingskravet vil også kunne hindre at norske fullmektigkontorer etablerer utenlandske filialer som kan representere utenlandske søkere i saker om industrielle rettigheter her i landet. Bosettingskravet griper følgelig også inn i den frie bevegeligheten av etableringer (se uttalelsen i EF-domstolens sak C-145/99 Kommisjonen mot Italia (premiss 27) om retten til å etablere filialer eller kontorer i flere land).

Et slikt krav om bosetting eller etablering er bare forenlig med EØS-avtalen hvis det påvises at kravet er nødvendig for å ivareta et tvingende allment hensyn. Nyere rettspraksis tyder på at det ikke bare er de traktatfestede unntakene om offentlig orden, sikkerhet og folkehelse som kan begrunne et bosettingskrav, men at også andre tvingende allmenne hensyn kan påberopes, se f.eks. EF-domstolens sak C-388/01 Kommisjonen mot Italia, premiss 21. Det er uansett et vilkår at bosettingskravet er forholdsmessig sammenholdt med målsettingene, og at hensynene ikke kan ivaretas med tiltak som er mindre inngripende i forhold til den frie bevegeligheten av tjenester og etableringer.

Hvis fullmektigplikten avskaffes, vil det i enkelte saker vil kunne bli nødvendig for Patentstyret og Plantesortsnemnda å kommunisere direkte med søkere i utlandet. Dette vil kunne gjøre saksbehandlingen tyngre i sakene det gjelder. Hensynet til å lette det offentliges saksbehandling blir imidlertid normalt ikke godtatt som grunnlag for restriksjoner på den frie bevegeligheten. Det må i tilfelle påvises at mindre restriktive ordninger ikke ville fungere, eller ville påføre det offentlige byrder som klart overskrider grensene for hva som med rimelighet kan forlanges, se EF-domstolens sak 104/75 de Peijper (premiss 18). Den merbelastningen Patentstyret og Plantesortsnemnda eventuelt vil bli påført hvis fullmektigplikten oppheves, synes ikke tilstrekkelig til å legitimere restriksjonen i forhold til EØS-avtalen. Når det gjelder domstolenes behandling, er det etablert internasjonale systemer for forkynnelse i utlandet som skal ivareta de praktiske problemene, se punkt 2.4.3.

Det kan heller ikke være avgjørende at det blir noe mer tungvint for tredjeparter å kommunisere med den som har sendt inn søknad. Slike praktiske problemer kan oppstå også på andre områder.

Reglene om at søkere i utlandet må ha en fullmektig som er bosatt her i landet, synes derfor å være i strid med EØS-avtalen.

EØS-avtalen inneholder særregler for bl.a. landbruksvarer, se EØS-avtalen artikkel 8 nr. 3 og del II kapittel 2 med tilhørende vedlegg og protokoller. Disse særreglene innebærer ikke at fullmektigtjenester knyttet til beskyttelse av eller godkjennelse av plantesorter faller utenfor avtalen. Slike tjenester er omfattet av de alminnelige bestemmelsene om fri bevegelighet av tjenester og etableringer. Også fullmektigplikten etter planteforedlerrettsloven § 27 og forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter § 5 synes derfor å være i strid med EØS-avtalen.

Europa-Kommisjonen har overfor de nordiske EU-landene gitt uttrykk for at kravet om fullmektig bosatt i eget land er i strid med EF-traktatens regler om fri bevegelighet for etableringer og tjenester, som svarer til EØS-avtalens regler om dette. Sverige, Danmark og Finland har på denne bakgrunn gjort enkelte endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern, se omtalen i punkt 2.3. Kommisjonen gjør rede for sitt generelle syn i dokumentet "Representation before patent offices by patent agents within the internal market". ¹>

2.3 Reglene i de nordiske EU-landene

De nordiske EU-landene har gjennomført endringer i reglene om fullmektigplikt av hensyn til EF/EØS-retten.

2.3.1 Sverige

Den svenske patentloven ble endret i 2000, slik at det ikke lenger gjelder noen plikt til å utpeke fullmektig på søknadsstadiet (se patentlagen 1967:837 12 §). Etter de nye reglene kan Patent- och registreringsverket (PRV) oppfordre en søker som ikke har bopel i Sverige til å utpeke en fullmektig med svensk bopel. Dersom oppfordringen ikke tas til følge, kan meldinger i stedet sendes med posten til søkerens sist kjente adresse. Det er gjort tilsvarende endringer i den svenske planteforedlerrettsloven (växtförädlarrättslagen 1997:306 4 §) og designloven (mönsterskyddslagen 1970:485 12 §). De samme reglene er foreslått innført på varemerkeområdet (se SOU 2001:26 side 455).

Det er ikke gjort endringer i reglene om fullmektigplikten på rettighetsstadiet. På dette stadiet er det fortsatt slik at rettighetshaveren skal ha en fullmektig bosatt i Sverige (se patentlagen 71 §, mönsterskyddslagen 45 § og växtförädlarrättslagen kapittel 11 1 §). Konsekvensen av brudd på fullmektigplikten er at meldinger kan sendes til den adressen som er registrert hos PRV. Er fullstendig adresse ikke innført i registret, kan hovedinnholdet i stedet inntas i den publikasjonen som PRV utgir.

2.3.2 Danmark

Etter en lovendring i 2000 følger det av den danske patentloven, designloven og varemerkeloven at Patent- og varemærkestyrelsen kan oppfordre søkere og patenthavere til å utpeke en fullmektig med bopel i EØS-området (patentloven 30. august 2001 nr. 781 §§ 12 og 66, designloven 20. desember 2000 nr. 1259 § 47 og varemærkeloven 30. august 2001 nr. 782 § 37). Det har verken på søknadsstadiet eller på rettighetsstadiet noen rettsvirkninger dersom oppfordringen ikke etterkommes.

2.3.3 Finland

I 2000 ble bestemmelsene om fullmektigplikt i den finske patentloven endret. Etter endringen skal det både på søknads- og rettighetsstadiet utpekes en fullmektig med bopel innen EØS-området (lag 15. desember 1967 nr. 550 §§ 12 og 71). Rettsvirkningene av å unnlate å utpeke fullmektig er de samme som i Sverige, dvs. at meldinger kan sendes til vedkommendes registrerte adresse.

Det vil antakelig bli gjort tilsvarende endringer i fullmektigreglene i den øvrige finske lovgivningen innen industrielt rettsvern.

2.4 Endringsforslag

2.4.1 Generelt

Det er ønskelig at reglene om korrespondanse med offentlige myndigheter er utformet på samme måte i alle lovene om industrielt rettsvern, og slik at nordisk rettsenhet opprettholdes i størst mulig grad. Reglene må dessuten utformes slik at en er trygg på at de vil fungere godt i praksis. De må også være forenlige med EØS-avtalen.

Kravet om at søknadsdokumenter mv. som hovedregel skal foreligge på norsk (”språkkravet”), er forenlig med EØS-avtalen, jf. patentforskriften § 4, varemerkeforskriften § 2 a, forskrift om planteforedlerrett § 4 og designforskriften § 2. Språkkravet vil begrense de praktiske konsekvensene av eventuelt å gå bort fra fullmektigplikten.

2.4.2 Alternative løsninger

På bakgrunn av gjennomgåelsen av rettstillingen i Sverige, Danmark og Finland kan det konstateres at det ikke vil være mulig å oppnå nordisk rettsenhet uansett hvilken løsning Norge velger.

Det kan derfor tenkes flere løsninger som alternativ til dagens regler om fullmektigplikt. Nedenfor skisseres noen alternative løsninger på søknadsstadiet:

1. Adresse for korrespondanse i Norge eller utlandet
Fullmektigplikten erstattes med en regel om at alle meldinger fra Patentstyret eller Plantesortsnemnda kan sendes til den adressen som søkeren har oppgitt. Meldingen anses som avgitt hvis den rettes til denne adressen. Fullmektig kan oppnevnes på frivillig grunnlag.

2. Plikt til å ha fullmektig innen EØS
Det stilles krav om at utenlandske søkere må la seg representere av en fullmektig som er bosatt innen EØS. Konsekvensen av brudd på plikten kan enten være at søknaden avslås, eller at det gjelder særlige korrespondanseregler (f.eks. at meldinger kan sendes til vedkommendes sist registrerte adresse). Den siste varianten er innført i den finske patentloven.

3. Oppfordring om å utnevne fullmektig
Det lovfestes at søkere kan oppfordres til å utpeke fullmektig med bopel innen EØS. Regler om dette er innført i Sverige og Danmark. Etter reglene i Danmark får det ingen rettsvirkninger om søkerne ikke tar oppfordringen til følge. I Sverige gjelder det særlige korrespondanseregler i tilfeller hvor søkerne ikke følger oppfordringen, se punkt 2.3.1 ovenfor.

4. Forslaget i NOU 2001: 8
I NOU 2001: 8, Lov om varekjennetegn med motiver, er det foreslått et krav om at det i forbindelse med søknaden må oppgis en korrespondanseadresse i Norge (se § 37 og utredningen side 95-96). Denne løsningen vil imidlertid i praksis medføre at søkere som er bosatt i utlandet, må utpeke en fullmektig i Norge. Dette vil langt på vei innebære at den gjeldende fullmektigordningen opprettholdes. Løsningen kan derfor synes problematisk i forhold til EØS-avtalen.

2.4.3 Vurderinger

Hovedformålet med fullmektigordningen er at det i forbindelse med saker for Patentstyret og domstolene skal være mulig å korrespondere med utenlandske søkere og rettighetshavere. Ettersom behovet for slik kommunikasjon kan gjøre seg gjeldende på både søknads- og rettighetsstadiet, bør reglene helst være de samme på de to stadiene. Dette vil gjøre regelverket enklere og mer oversiktlig.

En regel om at søkerne og rettighetshaverne kan oppfordres til å oppnevne en fullmektig, uten at det får konsekvenser at oppfordringen ikke følges, vil i utgangspunktet ha liten betydning, jf. alternativ 3 ovenfor. Det kan oppfordres til bruk av fullmektig selv om det ikke står i noen lov.

Det sentrale for Patentstyret og Plantesortsnemnda er at det er mulig å få sendt meldinger til søkerne og patenthaverne på en slik måte at meldingene får de forutsatte rettsvirkningene. En regel om at søkerne og rettighetshaverne skal oppgi en adresse som slike meldinger kan sendes til, vil være tilstrekkelig til å ivareta dette behovet. Forutsetningen er at svarfrister løper fra avsendelsen, slik som etter dagens regelverk, og at meldingene alltid anses som avgitt hvis de sendes til den oppgitte adressen. En slik løsning vil være forenlig med EØS-avtalen.

En regel om plikt til å oppgi adresse for korrespondanse vil gi større valgfrihet for brukerne enn dagens ordning.

Søkere som ikke bruker fullmektig, vil kunne ha større behov for veiledning. Patentstyret og Plantesortsnemnda vil dermed kunne bli påført merarbeid. Erfaringer fra øvrige nordiske land tyder imidlertid på at de aller fleste utenlandske søkere og rettighetshavere fortsatt vil bruke nasjonal fullmektig. Dette skyldes først og fremst språkkravet. Søkere og rettighetshavere vil dessuten ofte trenge bistand fra noen som kjenner det nasjonale regelverket. Det er derfor ikke grunn til å tro at en oppheving av fullmektigplikten vil påføre Patentstyret og Plantesortsnemnda vesentlige administrative merbelastninger i forhold til dagens ordning.

Etter den finske patentloven skal søkere og rettighetshavere som ikke er bosatt i Finland, ha en fullmektig innen EØS, jf. alternativ 2 ovenfor. Konsekvensen av brudd på fullmektigplikten er at det gjelder særlige korrespondanseregler som innebærer at meldinger kan sendes til den adressen som er oppgitt av søkeren eller rettighetshaveren. Det kan da være like greit å fjerne fullmektigplikten helt og i stedet nøye seg med å gi slike korrespondanseregler.

Også forkynnelser og andre prosessuelle meddelelser knyttet til saker for domstolene, vil som utgangspunkt kunne rettes til den oppgitte adressen etter de alminnelige reglene i domstolloven kapittel 9 om forkynnelser og meddelelser.

Hvis søkeren eller rettighetshaveren bor i utlandet, vil forkynnelse normalt ikke være spesielt komplisert så lenge mottakerens adresse er kjent. Haag-konvensjonen 15. november 1965 om forkynning av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område får anvendelse i forhold til en rekke land. Justisdepartementets erfaring er at det går rimelig raskt å få gjennomført forkynnelser etter konvensjonen. Mellom Norge og land som ikke har ratifisert Haag-konvensjonen, vil det i en del tilfeller foreligge bilateral avtale om bistand ved forkynnelser.

I tilfeller der vedkommende land verken har ratifisert Haag-konvensjonen om forkynning eller inngått bilateral avtale med Norge, vil en anmodning om bistand til forkynnelse likevel bli etterkommet i de fleste tilfeller. Det er uansett neppe grunn til å gi regler om disse situasjonene i lovgivningen om industrielt rettsvern som avviker fra reglene på andre områder.

Det kan forekomme at rettighetshaverens adresse er usikker eller ukjent, slik at forkynnelse ikke kan skje etter alminnelige regler. I slike tilfeller følger det av patentloven § 67 annet ledd at forkynnelse kan skje ved at dokumentet publiseres i Norsk Lysingsblad og Norsk Patenttidende. Liknende regler finnes i de andre lovene innen industrielt rettsvern. Disse særreglene antas å dekke et praktisk behov og bør videreføres (med noen små justeringer). Særreglene bør også gjelde på søknadsstadiet.

Det foreslås etter dette at dagens fullmektigplikt erstattes med en ordning der meldinger fra Patentstyret eller Plantesortsnemnda samt forkynnelser og andre prosessuelle meddelelser kan rettes til den adressen som søkeren eller rettighetshaveren har oppgitt, jf. alternativ 1 ovenfor.

Hvis adressen viser seg å være feil, skal meldingen i stedet inntas i en nærmere angitt publikasjon – Norsk Lysningsblad eller Patentstyrets faste publikasjoner (Norsk Patenttidende, Norsk Varemerketidende og Norsk Designtidende, som publiseres ukentlig på Internett). Det samme gjelder i saker for domstolene der forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse ikke kan skje ved den oppgitte adressen. Forslaget er på dette punkt i samsvar med svensk og finsk rett, se også de nåværende bestemmelsene i patentloven § 67 annet ledd.

De samme bestemmelsene foreslås innført i både patentloven, designloven, planteforedlerrettsloven og ny varekjennetegnslov med tilhørende forskrifter. Det vises til merknadene nedenfor til de enkelte bestemmelsene.

Det foreslås ingen endringer i gjeldende varemerkelov, fordi denne vil bli foreslått erstattet med ny varekjennetegnslov.

I forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter foreslås § 5 om fullmektigplikt opphevet. Det synes ikke nødvendig å vedta regler om kommunikasjonsadresse som foreslått i lovgivningen om industrielt rettsvern, fordi det ikke er det samme behovet for løpende kommunikasjon med den private parten over lengre tid.

3. Søksmålsfrister i patentloven og designloven

3.1 Søksmålsfristene etter patentloven § 52

Patentloven § 52 regulerer adgangen til å reise ugyldighetssøksmål mot patenter. Et slikt søksmål kan bl.a. være begrunnet med at patenthaveren ikke er berettiget til patentet. Den som mener å ha retten til patentet, kan i stedet reise søksmål om overføring av patentet etter § 53.

Utgangspunktet etter § 52 er at ugyldighetssøksmål kan reises i hele patentets levetid. Dette gjelder ikke ugyldighetssøksmål som er begrunnet med at patenthaveren ikke er berettiget til patentet. For slike søksmål oppstiller patentloven § 52 fjerde ledd en søksmålsfrist på ett år. Fristen regnes fra det tidspunktet da saksøker fikk kjennskap til meddelelsen av patentet og de øvrige forholdene som kunne danne grunnlag for søksmål. Hvis patenthaveren var i god tro, må søksmål uansett være reist innen tre år etter at patentet ble meddelt. Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av fristene, se § 52 femte ledd. Disse fristene gjelder også for søksmål om overføring av et patent, se henvisningen i § 53 annet ledd.

Tidspunktet for meddelelsen av patentet har derfor betydning for når søksmålsfristene begynner å løpe.

Inntil en lovendring i 1995 ble patent regnet som meddelt når Patentstyrets avgjørelse var "rettskraftig", dvs. når fristen for innsigelser hadde løpt ut og eventuelle innsigelser var endelig avgjort (se patentloven § 26 første ledd, slik bestemmelsen opprinnelig lød). Innsigelser skulle altså fremsettes før patent ble meddelt, mens søksmålsfristen begynte å løpe etter patentmeddelelsen. Den som mente å ha retten til patentet, kunne derfor først fremme en innsigelse der Patentstyret ble bedt om å oppheve eller overføre patentet, og deretter reise søksmål innen ett år hvis innsigelsen ble avslått.

Innsigelsessystemet ble lagt om ved lov 22. desember 1995 nr. 82. Endringen førte til at et patent regnes som meddelt når avgjørelsen i Patentstyrets første avdeling om å innvilge patentsøknaden er kunngjort (se patentloven § 21 annet ledd). Innsigelsesperioden ble utskutt til etter patentmeddelelsen og forlenget fra tre til ni måneder regnet fra patentmeddelelsen (se patentloven § 24 første ledd).

Det ble ikke samtidig gjort endringer i reglene om beregning av søksmålsfrister etter § 52 fjerde ledd, jf. § 53 annet ledd. Etter lovendringen løper både innsigelsesfristen og den absolutte søksmålsfristen fra patentmeddelelsen. Det samme gjelder den subjektive søksmålsfristen på ett år, forutsatt at saksøkeren har tilstrekkelig kunnskap om patentet.

Den som fremmer en innsigelse om retten til patentet, vil derfor kunne være avskåret fra å reise søksmål etterpå hvis innsigelsen avslås, fordi søksmålsfristen i mellomtiden har løpt ut.

Rettslig sett er det ikke noe i veien for å ta ut stevning før Patentstyret har behandlet innsigelsessaken ferdig. Dette vil avbryte søksmålsfristen. Men i så fall vil Patentstyret stanse den administrative behandlingen av saken, se patentloven § 17 annet ledd. Man vil dermed ikke oppnå en selvstendig administrativ avgjørelse av rettighetsforholdet.

Konflikter om rettighetene til patenter vil ofte reise vanskelige bevisspørsmål. Er Patentstyret i tvil, er det vanlig praksis å avslå innsigelsen samtidig som innsigeren oppfordres til eventuelt å reise søksmål, se patentloven § 17 første ledd. Skjer dette kort tid før de lovbestemte søksmålsfristene løper ut, kan det være at innsigeren ikke rekker å reise søksmål. Dagens regelverk kan dermed føre til at man ikke får prøvd rettighetsforholdet verken for Patentstyret eller domstolene.

Begrunnelsen for å flytte innsigelsesperioden til etter meddelelsen av patentet i 1995 var bl.a. at søkeren ville få patent raskere. Omleggingen ville dessuten rasjonalisere Patentstyrets arbeid og bringe ordningen i samsvar med det som er vanlig internasjonalt, jf. Ot. prp. nr. 59 (1994-95) s. 14-15 og Innst. O. nr. 11 (1995-96) s. 4. Forholdet til søksmålsfristene er ikke omtalt i forarbeidene.

Det oppstår derfor spørsmål om patentloven bør endres for å sikre søksmålsadgang etter at innsigelsesbehandlingen er over.

3.2 Søksmålsfristene etter designloven § 26

Lengden på søksmålsfristene etter designloven er som utgangspunkt de samme som i patentloven, se designloven § 26 tredje ledd, jf. annet ledd. Designloven inneholder imidlertid en særregel som fører til at søksmålsadgangen er i behold i tilfeller der Patentstyret er i tvil om rettighetsforholdet og derfor oppfordrer til søksmål for domstolene. I slike tilfeller kan søksmål alltid reises innen den fristen som Patentstyret setter, se designloven § 26 sjette ledd. Dette gjelder selv om de alminnelige søksmålsfristene er utløpt.

Denne regelen vil ikke være til hjelp hvis Patentstyret gjennomfører en full realitetsbehandling. Da kan adgangen til å reise søksmål etterpå være avskåret.

3.3 Vurderinger

Hvis patentloven endres slik at gjeldende frister for søksmål om retten til et patent ikke begynner å løpe før innsigelsesperioden er utløpt og eventuelle innsigelser er avgjort, vil den perioden patenthaveren har en utrygg stilling bli lengre enn i dag.

Mulighet for domstolsprøving er på den annen side viktig av hensyn til rettssikkerheten til den som mener å ha retten til patentet. Det finnes riktignok få eksempler på at slike konflikter har blitt brakt inn for Patentstyret eller domstolene. Det bør likevel være en målsetting at systemet for overprøving skal være mest mulig betryggende. Sakene kan ha stor betydning for dem de gjelder.

Det er neppe nødvendig å gi den som har fremmet innsigelse om retten til patentet, en frist på ett år til å reise etterfølgende søksmål om samme spørsmål, slik ordningen var før. En så lang frist kan være uheldig ut fra patenthaverens behov for innrettelse.

Det foreslås derfor en mellomløsning som innebærer at søksmålsfristen er to måneder fra Patentstyret sender melding til innsigeren om den endelige avgjørelsen, se utkastet til endring av patentloven §§ 52 og 53. Dette er den samme fristen som for søksmål om avslag på patentsøknad etter patentloven § 27 tredje ledd. Designloven § 39 annet ledd oppstiller den samme søksmålsfristen ved avslag på en designsøknad, se også forslaget til ny varekjennetegnslov § 57 første ledd (NOU 2001: 8). Denne fristen synes tilstrekkelig også ved konflikter om retten til et patent.

Endringsforslaget fjerner den utilsiktede konsekvensen av lovendringen i 1995 samtidig som patenthaverens interesser ikke rammes i unødig grad fordi søksmålsfristen er kort.

Behovet for lovendring er mindre på designområdet. Det foreslås likevel at også designloven § 26 endres slik at ordningen blir den samme som på patentområdet, se punkt 8.1.

4. Frister for begjæring om administrativ patentbegrensning

Patentloven §§ 39 a til 39 e gir patenthaveren adgang til å fremme begjæring for Patentstyret om endring av patentkravene slik at patentbeskyttelsens omfang begrenses (administrativ patentbegrensning). Ordningen er etablert med særlig sikte på situasjonen der det etter patentmeddelelsen fremkommer nye opplysninger om teknikkens stand som viser at patentkravene er for bredt formulert. Hvis vilkårene for administrativ patentbegrensning er oppfylt, kan patenthaveren unngå at patentet kjennes ugyldig ved å omformulere patentkravene slik at de bare omfatter det som er nytt og patenterbart. Det vises til Ot.prp. nr. 59 (1994-95) s. 17-19.

Begjæring om administrativ patentbegrensning kan som utgangspunkt fremmes i hele patentets levetid. Etter patentloven § 39 a annet ledd kan en slik begjæring likevel ikke fremmes før innsigelsesperioden er utløpt og eventuelle innsigelser er endelig avgjort.

Den alminnelige innsigelsesfristen er ni måneder. Ved lov 19. desember 2003 nr. 127 ble det innført en særskilt frist på tre år for å fremme innsigelser knyttet til patentloven § 1 b om offentlig orden eller moral (grunnleggende etiske hensyn), se § 24 annet ledd. Ut fra ordlyden kan patentloven § 39 a oppfattes slik at det heretter er denne treårsfristen som er skjæringspunktet for når det kan fremmes begjæring om administrativ patentbegrensning. Denne forståelsen ville innebære at patenthaveren må vente vesentlig lengre enn før med å fremme begjæringen.

En slik tolkning av patentloven § 39 a er neppe holdbar. Bakgrunnen for at det ikke kan begjæres administrativ patentbegrensning i innsigelsesperioden, er at patenthaveren i denne perioden vil kunne omformulere patentkravene under innsigelsesbehandlingen, se Ot.prp. nr. 59 (1994-95) s. 18 annen spalte. Innsigelse kan innleveres av enhver, også av patenthaveren selv. Det vil imidlertid svært sjelden være aktuelt å omformulere patentkrav på grunnlag av patentloven § 1 b om offentlig orden eller moral. Det virker derfor lite rimelig å anse administrativ patentbegrensning som utelukket i den perioden det bare kan innleveres innsigelser knyttet til § 1 b, dvs. etter at den alminnelige innsigelsesfristen på ni måneder er utløpt.

Det antas derfor at patentloven § 39 a annet ledd må tolkes slik at begjæringer om administrativ patentbegrensning kan fremmes når den alminnelige innsigelsesperioden på ni måneder er utløpt, og eventuelle innsigelser fremmet i denne perioden er endelig avgjort av Patentstyret. Det kreves ikke at også treårsfristen for innsigelser knyttet til patentloven § 1 b er utløpt.

Det foreslås at patentloven § 39 a annet ledd justeres for at dette skal gå klart frem av lovteksten, se punkt 8.1.

5. Avgift for gjenopptakelse av patentsøknader

Patentloven § 20 første ledd lyder slik:

"Innen to måneder etter at søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, skal søkeren betale fastsatt meddelelsesavgift. Skjer ikke dette, henlegges søknaden. Behandlingen av søknaden gjenopptas likevel dersom søkeren innen fire måneder etter utløpet av fristen betaler både meddelelsesavgiften og den fastsatte gjenopptakelsesavgiften."

Etter at Patentstyret gikk over til en ordning der avgifter betales på grunnlag av faktura, er det lite hensiktsmessig at søkerne forutsettes å betale gjenopptakelsesavgiften på eget initiativ. Dette kan få uheldige konsekvenser for søkere som ikke er klar over regelen. En ordning der Patentstyret i stedet innkrever gjenopptakelsesavgiften ved å sende faktura i ettertid, vil dessuten være bedre tilpasset Patentstyrets administrative systemer.

Patentloven § 20 første ledd foreslås derfor endret slik at gjenopptakelsesavgiften betales ved påkrav, dvs. på grunnlag av faktura fra Patentstyret, se punkt 8.1.

6. Økonomiske og administrative konsekvenser

6.1 Oppheving av fullmektigplikten

I lys av erfaringene fra de andre nordiske landene antas det at de aller fleste utenlandske søkere og rettighetshavere fortsatt vil bruke norske fullmektiger, særlig på grunn av språkkravet. Å ikke bruke norsk fullmektig vil først og fremst være aktuelt for søkere i de andre nordiske landene, men det ventes at også disse søkerne normalt vil bruke en fullmektig. De samlede konsekvensene for den norske fullmektigbransjen ventes derfor å bli beskjedne, iallfall på kort sikt. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en oppheving av plikten til å ha fullmektig i Norge på lengre sikt vil føre til økt konkurranse ved at utenlandske fullmektigkontorer retter seg inn mot det norske markedet.

Hvis den private parten ikke bruker fullmektig, vil det i enkelte tilfeller kunne bli tyngre for Patentstyret eller Plantesortsnemnda å behandle saken f.eks. på grunn av mangler i innleverte dokumenter og økt veiledningsbehov. Forutsatt at de aller fleste utenlandske søkere vil oppnevne fullmektig på frivillig grunnlag, vil de samlede konsekvensene for det offentlige bli marginale.

På rettighetsstadiet har fullmektigplikten allerede i dag begrenset betydning, fordi den eneste sanksjonen mot brudd på plikten er at forkynnelse m.m. skjer etter andre regler.

6.2 Øvrige endringsforslag

Endringene av søksmålsfristene etter patentloven §§ 52 og 53 vil sikre søksmålsadgang etter innsigelsesfasen i saker som gjelder retten til et patent. Endringene vil være til fordel for den som mener å ha retten til et patent, samtidig som patenthaverens mulighet for innrettelse i liten grad blir berørt fordi søksmålsfristen er kort (to måneder). Det samme gjelder det tilsvarende forslaget om endring av designloven § 26. Erfaring viser dessuten at slike konflikter sjelden bringes inn for Patentstyret eller domstolene. Det er derfor ikke grunn til å tro at endringene vil få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for Patentstyret eller domstolene.

Å klargjøre bestemmelsene om administrativ patentbegrensning vil være fordelaktig for brukerne. Endringene vil ikke få økonomiske og administrative konsekvenser utover dette.

En ordning der gjenopptakelsesavgift etter patentloven § 20 betales på grunnlag av faktura, vil gi et mer fleksibelt system og være fordelaktig for både brukerne og Patentstyret.

7. Merknader til de enkelte bestemmelsene

7.1 Til endringene i patentloven

Til §§ 12, 24 og 33:
Bestemmelsen i § 12 om plikt til å ha fullmektig på søknadsstadiet foreslås opphevet. Reglene om adresse for korrespondanse og fullmektig på både søknads- og rettighetsstadiet er samlet i utkastet § 67. På denne bakgrunn kan også henvisningene til § 12 i §§ 24 og 33 oppheves.

Til § 20:
Første ledd er foreslått endret slik at avgiften for gjenopptakelse kan betales på grunnlag av faktura, se høringsnotatet punkt 5.

Til § 39 a:
Forslaget om endringer i § 39 a annet ledd om forholdet mellom innsigelser og administrativ patentbegrensning tilsikter ingen realitetsendring. Det vises til høringsnotatet punkt 4.

Til § 52:
Patentloven § 52 gjelder ugyldighetssøksmål mot patenter. I tredje ledd er det inntatt en henvisning til nytt femte ledd, se nedenfor.

Ordlyden i fjerde ledd er justert med utgangspunkt i designloven § 26 tredje ledd, jf. annet ledd, men innholdet er uendret.

Femte ledd er nytt. De nye fristreglene skal sikre adgang til ugyldighetssøksmål etter at innsigelsesbehandlingen er over, se høringsnotatet punkt 3. Ugyldighetssøksmål med påstand om at patenthaveren ikke har retten til patentet, må reises innen to måneder etter at melding om Patentstyrets endelige avgjørelse av innsigelsen knyttet til rettighetsforholdet ble sendt vedkommende part.

Sjette ledd utelukker oppreisning mot fristoversittelse og tilsvarer gjeldende femte ledd, bortsett fra at det er innarbeidet en henvisning til nytt femte ledd.

Til § 53:
Patentloven § 53 gjelder søksmål om overføring av patenter. Fristene for å reise slikt søksmål endres på samme måte som fristene for ugyldighetssøksmål, se merknadene til § 52. Dette gjøres ved å endre henvisningen i § 53 annet ledd slik at den også omfatter § 52 nytt femte ledd.

Til § 67:
Første ledd fastslår at meddelelser fra Patentstyret i forbindelse med søknaden eller patentet alltid kan sendes til den adressen som er oppgitt i søknaden eller eventuelt i en melding om adresseendring. Dette innebærer at det alltid skal være registrert en adresse som slike meddelelser kan rettes til.

Utgangspunktet er at Patentstyret ikke trenger å kontrollere om den registrerte adressen er korrekt. Det er den private partens ansvar å varsle Patentstyret om eventuelle adresseendringer. Hvis Patentstyret blir klar over at adressen er feil, f.eks. fordi et brev kommer i retur, bør Styret forsøke å finne riktig adresse. Hvis adressen ikke kan fremskaffes ved enkle midler, skal meddelelsen eller et sammendrag i stedet inntas i Norsk Patenttidende, jf. annet ledd.

De fastsatte fristene vil uansett regnes fra den første avsendelsen. Oppstår det forsinkelser på grunn av problemer i postgangen, må den private parten eventuelt be om fristforlengelse og oppreisning etter alminnelige regler.

Etter varemerkeloven § 26 kan et varemerke slettes dersom merkehaverens adresse er ukjent. På varemerkeområdet vil den private parten derfor ha en særlig interesse av å holde Patentstyret oppdatert om adressen, og loven inneholder egne saksbehandlingsregler for hvordan Patentstyret skal gå frem når adressen er ukjent. Reglene er foreslått videreført i utkastet til ny varekjennetegnslov i NOU 2001: 8, se lovutkastet § 31.

Bestemmelsen i tredje ledd gjelder for forkynnelser og andre prosessuelle meddelelser i saker for domstolene. Utgangspunktet er at retten skal følge de alminnelige regler i domstolloven kapittel 9. Om den nærmere fremgangsmåten ved forkynnelse i utlandet vises det til Justisdepartementets rundskriv G-189/80. Dersom forkynnelse eller meddelelse ikke kan skje ved den oppgitte adressen, kan retten i stedet følge fremgangsmåten i tredje ledd. Dette betyr at meddelelsen eller et sammendrag inntas i Norsk Patenttidende med opplysning om at dokumentet kan fås hos retten, se tredje ledd første punktum. Det er ikke nødvendig å først foreta ytterligere undersøkelser eller forkynnelsesforsøk etter ordinær fremgangsmåte. Bestemmelsen dekker ikke bare tilfellene der den private partens adresse er ukjent eller usikker. Den omfatter også situasjonene der vedkommende befinner seg i utlandet og det aktuelle landet ikke vil bistå til forkynnelse.

Etter tredje ledd annet punktum skal forkynnelse og meddelelse anses skjedd fire uker etter utgivelsen av det aktuelle nummeret av Norsk Patenttidende. Fristen bygger på prinsippene i domstolloven § 181.

Dette følger av forvaltningsloven § 12 og den alminnelige prosesslovgivningen de private partene kan oppnevne en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden eller patentet. Hvis søkeren eller patenthaveren har oppnevnt fullmektig, følger det av fjerde ledd at fullmektigens navn og adresse skal innføres i patentregistret.

7.2 Til endringen i planteforedlerrettsloven

Plikten etter § 27 til å ha fullmektig bosatt i Norge foreslås erstattet med en ordning der meddelelser m.m. kan sendes til den adressen som den private parten har oppgitt.

I tilfeller der adressen er ukjent eller usikker i saker for domstolene på patent-, design- og varekjennetegnsområdet, er det i høringsnotatet foreslått at forkynnelse og annen prosessuell meddelelse i stedet kan inntas i Patentstyrets publikasjoner på disse områdene. Denne ordningen passer dårlig etter planteforedlerrettsloven, fordi den tilsvarende publikasjonen fra Plantesortsnemnda bare utgis tre ganger i året. Det er derfor fastsatt at den prosessuelle meddelelsen kan inntas i Norsk Lysingsblad.

Det vises ellers til merknadene til patentloven § 67.

7.3 Til endringene i designloven

Til designloven § 26:
Bestemmelsen foreslås justert i tråd med de foreslåtte endringene i patentloven §§ 52 og 53, se merknadene til disse bestemmelsene ovenfor.

Til designloven § 49:
Bestemmelsen svarer til patentloven § 67, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

7.4 Til endringen på varemerkeområdet

Bestemmelsen i § 37, som tar utgangspunkt i forslaget inntatt i NOU 2001: 8, svarer til patentloven § 67. Det vises til merknadene ovenfor til sistnevnte bestemmelse.

7.5 Til forskriftsendringene

Bestemmelsene i forskrift omplanteforedlerrett §§ 4, 6, 8, 14, 15 og 18, patentforskriften §§ 62, 77 og 96, forskrift om nærmere bestemmelser til patentloven og patentforskriften §§ 1-1, 7-3, 11-1 og 12-1 og designforskriften §§ 3 og 31 foreslås opphevet eller endret som følge av lovforslagene om oppheving av fullmektigplikten, se høringsnotatet kapittel 2.4.3. Endringene i forskrift om nærmere bestemmelser til patentloven og patentforskriften vil bli vedtatt av Patentstyret. I flere av bestemmelsene er formuleringen "søkerens adresse" endret til "søkerens adresse for meddelelser m.m." kombinert med en henvisning til bestemmelsen om adresse for korrespondanse, slik at brukerne skal bli oppmerksomme på sammenhengen mellom bestemmelsene.

I forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter foreslås § 5 om fullmektigplikt opphevet, se begrunnelse i høringsnotatet punkt 2.

8. Utkast til lov- og forskriftsendringer

8.1 Utkast til lovendringer

I

I lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter gjøres følgende endringer:

§ 12, § 24 femte ledd annet punktum og § 33 annet ledd annet punktum oppheves.

§ 20 første ledd skal lyde:

Innen to måneder etter at søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, skal søkeren betale fastsatt meddelelsesavgift. Skjer ikke dette, henlegges søknaden. Behandlingen av søknaden gjenopptas likevel dersom søkeren betaler meddelelsesavgiften innen fire måneder etter utløpet avfristen. Det skal betales fastsatt gjenopptakelsesavgift.

§ 39 a annet ledd annet punktum skal lyde:

Begjæringen kan ikke fremsettes før innsigelsesperioden på ni måneder etter § 24 første ledd er utløpt og eventuelle innsigelser fremsatt i denne perioden er endelig avgjort.

§ 52 tredje til sjette ledd skal lyde:

Søksmål etter denne bestemmelse kan med de unntak som er fastsatt i fjerde og femte ledd, reises av enhver.

Søksmål som er begrunnet med at patenthaveren ikke er berettiget til patentet, kan bare reises av den som påstår å være berettiget til patentet. Slikt søksmål må reises innen ett år etter at saksøkeren fikk kjennskap til meddelelsen av patentet og de øvrige forholdene som søksmålet bygger på. Var patenthaveren i god tro da patentet ble meddelt eller overført til vedkommende, kan søksmål ikke reises senere enn tre år etter meddelelsen eller overføringen.

Den som i samsvar med § 24 har fremsatt innsigelse med påstand om at patenthaveren ikke er berettiget til patentet, kan reise søksmål om spørsmålet innen to måneder etter den dagen da meddelelse om Patentstyrets endelige avgjørelse ble sendt vedkommende part.

Det kan ikke gis oppreisning mot oversittelse av fristene i fjerde og femte ledd.

§ 53 annet ledd skal lyde:

Søksmålsfristene i § 52 fjerde og femte ledd, jf. sjette ledd, kommer tilsvarende til anvendelse på søksmål som her omhandlet.

§ 67 skal lyde:

Meddelelser fra Patentstyret til søkeren eller patenthaveren regnes alltid som avgitt når de er sendt til den adressen som søkeren eller patenthaveren senest har oppgitt til Patentstyret. Adressen innføres i patentregistret.

Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil, inntas meddelelsen eller et sammendrag i Norsk Patenttidende med opplysning om at dokumentet kan fås hos Patentstyret.

Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse ikke skje ved den registrerte adressen, gjelder annet ledd tilsvarende for retten. Dokumentet anses i så fall som forkynt eller meddelt fire uker etter utgivelsen av Norsk Patenttidende.

Hvis søker eller patenthaver har oppnevnt en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden eller patentet, skal fullmektigens navn og adresse innføres i patentregistret.

II

I lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett skal § 27 lyde:

Meddelelser fra Plantesortsnemnda til søkeren eller sortseieren regnes alltid som avgitt når de er sendt til den adressen som søkeren eller sortseieren senest har oppgitt til Plantesortsnemnda. Adressen innføres i plantesortsregistret.

Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil, inntas meddelelsen eller et sammendrag i Norsk Lysingsblad med opplysning om at dokumentet kan fås hos Plantesortsnemnda.

Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse ikke skje ved den registrerte adressen, gjelder annet ledd tilsvarende for retten. Dokumentet anses i så fall som forkynt eller meddelt fire uker etter utgivelsen av Norsk Lysingsblad.

Hvis søker eller sortseier har oppnevnt en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden eller planteforedlerretten, skal fullmektigens navn og adresse innføres i plantesortsregistret.

III

I lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design gjøres følgende endringer:

§ 26 sjette ledd skal lyde:

Hvis krav om administrativ overprøving med påstand om at designhaveren ikke har retten til designen er fremmet for Patentstyret innen fristen i tredje ledd, kan søksmål om spørsmålet reises innen to måneder etter den dagen da melding om Patentstyrets endelige avgjørelse ble sendt vedkommende part.

§ 49 skal lyde:

Meldinger fra Patentstyret til søkeren eller designhaveren regnes alltid som avgitt når de er sendt til den adressen som søkeren eller designhaveren senest har oppgitt til Patentstyret. Adressen innføres i designregistret.

Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil, inntas meldingen eller et sammendrag i Norsk Designtidende med opplysning om at dokumentet kan fås hos Patentstyret.

Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse ikke skje ved den registrerte adressen, gjelder annet ledd tilsvarende for retten. Dokumentet anses i så fall som forkynt eller meddelt fire uker etter utgivelsen av Norsk Designtidende.

Hvis søker eller designhaver har oppnevnt en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden eller designregistreringen, skal fullmektigens navn og adresse innføres i designregistret.

IV

I lov om varekjennetegn, jf. NOU 2001: 8, tas følgende bestemmelse med som § 37:

Meldinger fra Patentstyret til søkeren eller innehaveren regnes alltid som avgitt når de er sendt til den adressen som søkeren eller innehaveren senest har oppgitt til Patentstyret. Adressen innføres i varemerkeregistret.

Hvis den registrerte adressen viser seg å være feil, inntas meldingen eller et sammendrag i Norsk Varemerketidende med opplysning om at dokumentet kan fås hos Patentstyret.

Kan forkynnelse eller annen prosessuell meddelelse ikke skje ved den registrerte adressen, gjelder annet ledd tilsvarende for retten. Dokumentet anses i så fall som forkynt eller meddelt fire uker etter utgivelsen av Norsk Varemerketidende.

Hvis søker eller innehaver har oppnevnt en fullmektig til å representere seg i forhold som gjelder søknaden eller registreringen, skal fullmektigens navn og adresse innføres i varemerkeregistret.

9. Utkast til forskriftsendringer

I

I forskrift 6. juni 1993 nr. 832 om planteforedlerrett gjøres følgende endringer:

§ 4 bokstav a til c skal lyde:

1. opplysning om foredlerens navn og adresse.
   opplysning om sortseierens navn samt adresse formeddelelser m.m. etter lov om planteforedlerrett § 27.
   fullmektigens navn og adresse samt særskilt fullmakt, dersom søkeren representeres av fullmektig.

Nåværende bokstav c til h blir bokstav d til i.

§ 6 bokstav c skal lyde:

sortseierens navn samt adressefor meddelelser m.m. etter lov om planteforedlerrett § 27.

§ 8 annet ledd bokstav c skal lyde:

sortseierens navn samt adressefor meddelelser m.m. etter lov om planteforedlerrett § 27.

§ 14 bokstav c skal lyde:

sortseierens navn samt adressefor meddelelser m.m. etter lov om planteforedlerrett § 27.

§ 15 bokstav i skal lyde:

endring i fullmektigforhold eller adresse for meddelelser m.m. etter lov om planteforedlerrett § 27.

I § 18 erstattes formuleringen "endring i fullmektigforhold" med "endring i fullmektigforhold eller adresse for meddelelser m.m. etter lov om planteforedlerrett § 27".

II

I forskrift 20. desember 1996 nr. 1162 til patentloven gjøres følgende endringer:

§§ 62 og 77 oppheves.

§ 96 skal lyde:

Patentloven § 67 gjelder tilsvarende for sertifikatinnehavere.

III

I forskrift 23. desember 1996 nr. 1263 om nærmere bestemmelser til patentloven og patentforskriften gjøres følgende endinger:

§ 1-1 nr. 2 og 3 skal lyde:

2. søkerens navn samt adressefor meddelelser m.m. etter PL § 67,

3. eventuelt fullmektigens navn og adresse,

Nåværende nr. 3 til 7 blir nr. 4 til 8.

§§ 7-3 og 12-1 første ledd nr. 4 oppheves.

§ 11-1 nr. 3 skal lyde:

søkerens navn samt adressefor meddelelser m.m. etter PL § 67,

IV

I forskrift 1. oktober 1999 nr. 1069 om prøving og godkjenning av plantesorter oppheves § 5.

V

I forskrift 4. april 2003 nr. 418 til designloven gjøres følgende endringer:

§ 3 første ledd nr. 1 skal lyde:

søkerens navn eller firma samt adresse for meldinger m.m. etter designloven § 49. Hvis det er to eller flere søkere som ikke har samme adresse, skal én av adressene oppgis for slike meldinger m.m.

§ 31 første ledd oppheves.

Fotnote:

¹> http://europa.eu.int/comm/internal_market/en/services/establ/patagen.pdf

Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Helsedepartementet
Kultur- og kirkedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utdannings- og forskningsdepartementet
Utenriksdepartementet

Sametinget
Høyesterett
Oslo tingrett

Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Konkurransetilsynet
Norges Eksportråd
Norges Landbrukshøgskole
Patentstyret
Plantesortsnemnda
Regjeringsadvokaten
Statens veiledningskontor for oppfinnere

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø

Den norske Advokatforening
Landsorganisasjonen i Norge
Norges Forskningsråd
Norsk Bedriftsforbund
Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse
Norsk Forening for Industriens Patentingeniører
Norsk Oppfinnerforening
Norske Patentingeniørers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund