Høring - Forslag til endringer i lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse

Høringsnotatets hovedinnhold

Helsedepartementet legger med dette frem et høringsforslag om endringer i lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse. Endringene er et ledd i Regjeringens kamp mot kjønnslemlestelse.

For å fylle tomrommet i dagens lovgivning, og for å sikre et bedre vern for jenter som kan bli rammet av kjønnslemlestelse, foreslås det i høringsnotatet en ny bestemmelse i kjønnslemlestelsesloven om plikt til å avverge brudd på loven. Det foreslås at plikten pålegges personer tilhørende aktuelle yrkesgrupper som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at kjønnslemlestelse kan skje.

Departementet foreslår at avvergelsesplikten etter kjønnslemlestelsesloven skal gjelde uten hensyn til taushetsplikt. Etter departementets mening veier hensynet til å avverge kjønnslemlestelse tyngre enn hensynet til å bevare taushet dersom ei jente står i fare for å bli kjønnslemlestet. En avvergelsesplikt uten hensyn til taushetsplikt kan også bidra til å lette samarbeidet mellom ulike yrkesgrupper på dette feltet.

Departementet foreslår videre at unnlatelse av å etterleve avvergelsesplikten straffesanksjoners. Trussel om straff er med på å understreke hvor alvorlig samfunnet ser på praktisering av kjønnslemlestelse. Dette innebærer at lærere og helsepersonell, ansatte i barnehager, skolefritidsordninger, barnevernet, sosialtjenesten, forstandere/ledere i trossamfunn kan straffes for ikke å oppfylle avvergelsesplikten.

Bakgrunn

Kjønnslemlestelse er et overgrep mot kvinner og strider mot grunnleggende menneskerettigheter. I Norge har vi hatt en egen lov om forbud mot kjønnslemlestelse siden 1995, lov 15.12.95 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse. Det vises til Ot.prp. nr. 50 (1994- 95) og Innst. O. nr. 9 (1995- 96).

Intensjonen med loven er å gjøre det klart at norske myndigheter tar avstand fra kjønnslemlestelse. Betegnelsen kjønnslemlestelse brukes fremfor omskjæring for å understreke den fundamentale forskjellen det er mellom omskjæring av kvinner og menn. Kjønnslemlestelse betegner at omskjæring av kvinner er et ødeleggende inngrep på kvinnens ytre kjønnsorganer, og det skiller seg fra den mer utbredte omskjæring av menn.

I 2000 ble det i media avslørt historier om kjønnslemlestelse av unge kvinner. Likevel finnes det i dag ingen avgjørelser fra norske domstoler som gjør bruk av lov om forbud mot kjønnslemlestelse. Det har vist seg at arbeidet mot kjønnslemlesting må intensiveres på flere områder for å få bukt med problemet. Under trontaledebatten 11. oktober 2000 fattet Stortinget vedtak om å be Regjeringen utarbeide en handlingsplan mot kjønnslemlestelse, og Regjeringen Stoltenberg la frem Handlingsplan mot kjønnslemlestelse 20. desember 2000. Det heter i forordet til handlingsplanen at Norge er blitt rystet av den senere tids avsløringer om kjønnslemlestelse av kvinner. Det uttales at historiene som ble avslørt i norske media om kjønnslemlestelse av unge jenter og holdningene til denne tradisjonen er sjokkerende. Videre uttales at slike overgrep må bekjempes, og arbeidet står høyt på den politiske dagsorden.

Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse er rettet inn mot følgende målgrupper:

• Jenter som står i fare for å bli kjønnslemlestet og deres foreldre/omsorgspersoner
• Jenter og kvinner som allerede er kjønnslemlestet
• Organisasjoner, miljøer og grupper som arbeider med temaet
• Ansatte i offentlige etater som kommer i kontakt med problemområdet

Tiltakene i handlingsplanen skal innfri følgende mål:

• Forebygge at jenter som bor i Norge blir kjønnslemlestet
• Hjelpe de jenter og kvinner som allerede er blitt kjønnslemlestet
• Etablere samarbeid med organisasjoner og enkeltpersoner
• Bidra til at kjønnslemlestelse av jenter opphører internasjonalt

I Dokument 8:93 (2000- 2001) fremmet stortingsrepresentant Carl I. Hagen forslag om å innføre regelmessig og pliktig helseundersøkelse av jenter i de kulturmiljøer som praktiserer kjønnslemlestelse og innføring av straffeansvar for foreldrene til de mindreårige jenter som blir kjønnslemlestet, med mindre en eller begge foreldrene har anmeldt forholdet.

Flertallet i sosialkomiteen mente at målsettingen med å hindre kjønnslemlestelse ble ivaretatt gjennom Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse og i "Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring" fra Statens helsetilsyn, og forslaget ble ikke tiltrådt, Innst. S. nr. 303 (2000-2001). Forslaget ble behandlet og vedlagt protokollen 12. juni 2001.

I Dokument 8:50 (2001- 2002) fremmet stortingsrepresentantene Per Sandborg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth forslag til en rekke tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer, herunder et forslag tilsvarende det som ble fremmet i Dokument 8:93, jf. ovenfor.

I Innst S. nr. 129 (2001- 2002) sier kommunalkomiteen at de mener det er nødvendig med en klargjøring av helsepersonells, læreres, barnevernsarbeideres, sosialarbeideres, og andres plikt og rett til å melde til politiet tilfeller av kjønnslemlesting. Komiteen ber Regjeringen vurdere behovet for eventuelle lov,- eller forskriftsendringer for å oppnå en slik klargjøring. Komiteen påpeker at en meldeplikt til påtalemyndigheten for ansatte i hjelpeapparatet må avveies mot kjønnslemlestedes behov for bistand og hjelp i situasjonen. Komiteen mener at i tilfeller hvor man har kvalifisert mistanke om at kjønnslemlestelse vil bli begått, må nødvendige tiltak settes i verk for å forebygge og forhindre at overgrep skjer.

For å styrke innsatsen mot kjønnslemlestelse presenterte Regjeringen Bondevik II i mai 2002, ved barne- og familieminister Laila Dåvøy, justisminister Odd Einar Dørum og kommunal- og regionalminister Erna Solberg, en tiltaksplan med 33 tiltak. Tiltaksplanen følger som vedlegg til dette høringsnotatet. Bevilgningen til innsats mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse ble samtidig økt med 12,47 millioner kroner, St.prp. nr. 63 (2001- 2002) og Innst. S. nr. 255 (2002- 2002). Tiltaksplanen mot kjønnslemlestelse inneholder tre tiltak Helsedepartementet har ansvaret for å gjennomføre. Det er:

Tiltak 1

"Regjeringen vil foreslå at det i lov om forbud mot kjønnslemlestelse (1995) tas inn en ny bestemmelse om plikt til å avverge brudd på loven for aktuelle yrkesgrupper som lærere, ansatte i barnevernet, i sosialtjenesten, helsepersonell og forstandere i trossamfunn."

Tiltak 14

Helsestasjoner og skolehelsetjenesten vil i tilknytning til ordinære helsekontroller gi informasjon om kjønnslemlesting til aktuelle grupper.

Tiltak 27

Implementering av Helsetilsynets "Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring" intensiveres.

Dette høringsnotatet er et ledd i oppfølgingen av Tiltak 1 i tiltaksplanen.

For oppfølgingen av tiltak 14 har helsepersonell på helsestasjoner, i skolehelsetjenesten og på ungdomshelsestasjoner fått nytt informasjonsmateriell som en støtte i arbeidet. For eksempel: "Vi er OK. Kvinnelig omskjæring – det angår deg!". Det er også mer informasjons materiell under utarbeidelse, som vil være tilpasset flere ulike målgrupper.

Det er satt i gang kartlegging av behovet for kunnskap i helsepersonell gruppene og det bygges nettverksgrupper i alle helseregionene for å øke kunnskap i ressursgrupper og styrke helsesektoren i forebyggende arbeid mot kjønnslemlestelse. Det legges vekt på å utvikle og ta i bruke gode metoder i arbeidet for å endre holdninger og forebygge kjønnslemlestelse i grupper som tradisjonelt praktiserer dette. Arbeid er i gang for å nå både kvinner og menn /foreldre og storfamilie.

For oppfølging av tiltak 27 er det satt inn stimuleringstiltak i spesialisthelsetjenesten i alle helseregionene. Hensikten er å øke kunnskapen og bedre kompetansen i annenlinjetjenesten for å få gjennomført den informasjonsplikten som annenlinjetjenesten har i forhold til førstelinjetjenesten når det gjelder forebyggende arbeidet mot kvinnelig omskjæring. Det er samarbeid med fylkesleger og Ok-prosjekt om kurs og seminarer for helsepersonell for å øke kunnskap om kvinnelig omskjæring. Det skjer en oppbygging av ressursgrupper i alle regionene for å styrke helsesektoren sin håndtering av saker som kommer opp under meldeplikt i forhold til fare for omskjæring av jenter og unge kvinner.

Faglige retningslinjer for helsestasjoner, skolehelsetjenester, svangerskapsomsorg og helsestasjon for ungdom er under arbeid og vil ta opp tema kvinnelig omskjæring.

Gjeldende rett

Innledning

Regler om forbud mot kjønnslemlestelse er inntatt i særskilt lov, se punkt 3.2, men også annet regelverk har direkte eller indirekte betydning for feltet. Blant annet kan straffeloven § 139 få betydning ved at bestemmelsen pålegger anmeldesesplikt i den hensikt å hindre eller forebygge en kjønnslemlestelse som er i gjære. Videre kan annet regelverk få betydning ved at opplysninger om at noen er i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse, eller er blitt kjønnslemlestet, er underlagt taushetsplikt. Nedenfor redegjøres det for de mest relevante bestemmelsene på området.

Lov om forbud mot kjønnslemlestelse

Lov 15.12.1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse er en spesiell straffelov. Det fremgår av § 1 første ledd at:

"den som forsettlig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer straffes for kjønnslemlestelse. Straffen er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år dersom inngrepet har som følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt, og inntil 8 år dersom inngrepet har som følge død eller betydelig skade på legeme eller helbred. Medvirkning straffes på samme måte."

Det følger av annet ledd i bestemmelsen at rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte som kjønnslemlestelse. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse sikter til tilfeller der kvinnen ønsker ny gjensying etter en tidligere omskjæring/gjensying. Etter samleie og barnefødsel vil den omskårne/gjensydde skjedeåpningen utvides. Ved gjensying etter fødsel skal det tilstrebes å oppnå mest mulig normale anatomiske forhold, og rekonstruksjon av kjønnslemlestelse er således forbudt. Rekonstruksjon av tidligere kjønnslemlestelse av enker eller fraskilte som i forbindelse med nytt ekteskap ønsker ny gjensying omfattes også av loven. Forbudet mot rekonstruksjon rammer ikke inngrep som er medisinsk begrunnet, som fjerning av kjønnsorganer ved kreft, korrigering av medfødte misdannelser etc.

Det følger av straffeloven § 12 nr. 3 bokstav h at kjønnslemlestelse er straffbar etter norsk lov når forbrytelsen skjer i utlandet dersom den foretas av en norsk statsborger eller noen i Norge hjemmehørende person.

Straffeloven

Det følger av straffeloven § 229 at

"den, som skader en anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand, eller som medvirker dertil, straffes for Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 3 Aar, men inntil 6 Aar, saafremt nogen Sygdom eller Arbeidsudygtighet, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyte, Feil eller Skade er voldt, og indtil 8 år saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen."

Bestemmelsen er relevant ved kjønnslemlestelse. Departementet antar at en kjønnslemlestelse ofte vil "skade en annen på legeme", og vil da rammes av straffeloven 229.

Det følger av straffeloven § 231 at

"Den, som bevirker eller medvirker til, at en annen tilføies betydelig Skade paa Legeme eller Helbred, straffes for grov Legembeskadigelse med Fængsel i mindst 2 år. Har han handlet med Overlæg, kan Fængsel inntil 21 år anvendes, saafremt Forbrydelsen har havt Døden tilfølge."

Det følger av straffeloven § 139 første ledd at " Med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom betimelig anmeldelse for vedkommende myndighet eller på annen måte å søke avverget" nærmere bestemte alvorlige forbrytelser. Det er et vilkår at han eller hun " til en tid da forbrytelsen eller dens følger ennå kunne forebygges, har fått pålitelige kunnskap om at den er i gjære eller er forøvd."

Bestemmelsen kan være relevant ved kjønnslemlestelse. Etter omstendighetene kan kjønnslemlestelse være å anse som betydelig skade på legeme eller helbred og rammes da av straffeloven § 231, som er en av de bestemmelsene straffeloven § 139 viser til. Straffeloven § 9 definerer " betydelig Skade paa Legeme eller Helbred" som " hvorved nogen mister eller faar væsentlig Svækkelse paa Syn, Hørsel, Taleevne eller Evne til at forplante sin Slægt, bliver vanfør, udygtig til at fortsætte sitt Erhverv eller i høi Grad vansiret, falder i livsfarlig eller langvarig Sygdom eller bliver påført alvorlig psykisk skade."

Lovavdelingen i Justisdepartementet har i en uttalelse 5. februar 1980 til Sosial- og helsedepartementet gitt uttrykk for at de fleste alternativene i straffeloven § 9 bare vil være aktuelle der omskjæringen fører til alvorlige medisinske komplikasjoner.

Departementet antar at kjønnslemlestelse sjeldent vil bli betraktet som " betydelig skade" etter straffeloven § 231. Som nevnt ovenfor vil en kjønnslemlestelse ofte falle inn under straffeloven § 229, men anmeldesesplikten etter straffeloven § 139 gjelder ikke for de mindre grove legemsbeskadigelser.

Helsepersonelloven

Taushetsplikt

Helsepersonell har en profesjonsbasert taushetsplikt. Det følger av helsepersonelloven § 21 at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Opplysninger om at et barn eller en ung jente har blitt kjønnslemlestet vil være underlagt taushetsplikt etter bestemmelsen.

Den profesjonsbaserte taushetsplikten til helsepersonell er strengere enn den forvaltningsmessige taushetsplikten. Helsepersonells taushetsplikten er ikke absolutt. Pasienten (den personen som har en rett til konfidensialitet) kan samtykke til at opplysninger gis videre. Uten samtykke kan opplysninger bare gis videre når det er uttrykkelig fastsatt i lov eller klart forutsatt at taushetsplikten ikke skal gjelde.

Opplysningsrett

Opplysningsrett innebærer at helsepersonell har rett til å gi ut opplysninger, men de har ikke plikt til det. Helsepersonellet må selv vurdere om opplysningene skal gis videre. Overordnede rammer for en slik vurdering vil følge av kravet til forsvarlig yrkesutøvelse, jf. helsepersonelloven § 4 og helsepersonelloven § 23 nr. 4.

I forarbeidene til helsepersonelloven § 23 nr. 4 uttales på side 228 i Ot.prp. nr. 13 (1998- 99):

"Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet. Det vil være tilfeller hvor videreformidling av informasjon er egnet til å motvirke skader av et visst omfang, f.eks. hvis et helsepersonell får kunnskap om at pasienten er en kriminell som er til fare for sine omgivelser. Derimot vil ikke ethvert brudd på straffeloven tilsi at taushetsplikten må vike. Ved spørsmål om mishandling, har det i praksis blitt vektlagt hvorvidt fornærmede selv ønsker saken anmeldt, samt overtredelsens omfang. Det er antatt at taushetsplikten først kan vike hvis det dreier seg om grov legemsbeskadigelse etter straffeloven."

Bestemmelsen kan være relevant ved kjønnslemlestelse. Hvorvidt det foreligger en rett til å tilsidesette taushetsplikten forutsetter en konkret vurdering fra helsepersonellet. Som det fremgår av forarbeidene, skal det mye til før taushetsplikten kan settes til side. Det kan for eksempel ikke anses å foreligge adgang for helsepersonell til å gi opplysninger om at omskjæring har skjedd, hvor hensikten kun er å anmelde lovbruddet ut fra straffehensyn. Det er uklart i hvilken grad bestemmelsen gir adgang til å anmelde forestående kjønnslemlestelse utover de mest alvorlige situasjonene, som omfattes av helsepersonells opplysningsplikt, jf. punktene 3.4.3 og 3.4.4 nedenfor, eller som omfattes av plikten til å anmelde eller avverge handlinger som nevnt i straffeloven § 139, jf. ovenfor.

Opplysningsplikt til barneverntjenesten

Opplysningsplikt innebærer at helsepersonell har en lovbestemt plikt til å gi ut opplysninger. Etter helsepersonelloven § 33 annet ledd har helsepersonell plikt til å gi opplysninger til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Alvorlig omsorgssvikt refererer til forhold som nevnt i lov om barneverntjenester § 4- 10 (vedtak om medisinsk undersøkelse om behandling), § 4- 11 (vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov), § 4- 12 (vedtak om å overta omsorgen for et barn) og § 4- 24 (plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke).

Bestemmelsen kan være relevant ved kjønnslemlestelse. Opplysningsplikt til barnevernet vil være aktuelt der omskjæring har skjedd og jenta må anses fysisk eller psykisk skadet uten at foreldrene sørger for at hun får nødvendig helsehjelp. Da kan det i henhold til barnevernloven § 4- 10 fattes vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling.

Det er uklart i hvilken grad det etter bestemmelsen foreligger plikt til å gi opplysninger til barnevernet for å avverge omskjæring utover de mest alvorlige situasjonene, som også vil oppfattes av opplysningsplikt etter straffeloven § 139.

Opplysningsplikt til politiet

Etter helsepersonelloven § 31 har helsepersonell plikt til å varsle politi dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person. Det uttales i lovens forarbeider i Ot.prp. nr. 13 (1998- 99) på side 232 følgende:

"I bestemmelsen åpnes det for at helsepersonell kan gi opplysninger for å avverge alvorlige skader på mennesker. Denne opplysningsretten vil normalt ikke gå lenger enn det som følger av det generelle unntaket i § 23 nr. 4, se kommentarer til denne. Den innebærer imidlertid at helsepersonell kan gi opplysninger utover det som følger av opplysningsplikten i straffeloven § 139. Dette kan f.eks. være aktuelt for å avverge forbrytelser som ikke er oppregnet i denne bestemmelsen, eller hvor øvrige vilkår ikke er oppfylt. Det kan f.eks. være for å hindre at en person som verbalt eller fysisk gir uttrykk for å ville utøve vold får utfolde seg."

Bestemmelsen kan være relevant ved de mest alvorlige former for forestående kjønnslemlestelse. Det er uklart om bestemmelsen kan anvendes ved opplysning om forestående "mindre" inngrep, som for eksempel "Sunna-omskjæring", jf. kapittel 7 nedenfor.

Barnehageloven

Det fremgår av barnehageloven (lov 05.05.1995 nr. 19) § 1 første ledd at " Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem."

For virksomheter som omfattes av loven, gjelder reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13f.

Opplysningsplikt til sosialtjenesten

Det følger at barnehageloven § 22 at barnehagepersonalet skal gi sosialtjenesten bistand i klientsaker. Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og de skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Av eget tiltak kan opplysninger bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt.

Opplysningsplikt til barneverntjenesten

Det fremgår av barnehageloven § 23 at barnehagepersonalet i sitt arbeid skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Det følger av annet ledd i bestemmelsen at barnehagepersonalet uten hinder av taushetsplikt av eget tiltak skal gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter barnehagepersonalet å gi slike opplysninger.

Det er uklart om det etter bestemmelsen foreligger plikt til å gi opplysninger til barnevernet for å avverge omskjæring utover de mest alvorlige situasjonene, som også vil oppfattes av opplysningsplikt etter straffeloven § 139.

Barnevernloven

Etter barnevernloven (lov 17. juli 1992 nr. 100) § 1 er formålet å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Etter barnevernloven § 6- 7 tredje ledd kan barneverntjenesten gi opplysninger til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Bestemmelsen vil kunne gi barneverntjenesten hjemmel til å gi opplysninger til politiet om forestående kjønnslemlestelse. Den ansatte må da i forkant ta stilling til hvorvidt kjønnslemlestelsen i det konkret tilfelle vil innebære en alvorlig skade for barnets helse.

Sosialtjenesteloven

Det følger av sosialtjenesteloven § 8- 8 at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for sosialtjenesten har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e.

Opplysningsplikt til barneverntjenesten

Det fremgår av sosialtjenesteloven § 8- 8a at personell som arbeider innenfor rammen av loven skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Det følger av annet ledd i bestemmelsen personellet uten hinder av taushetsplikt av eget tiltak skal gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter personellet å gi slike opplysninger.

Det er uklart om det etter bestemmelsen foreligger plikt til å gi opplysninger til barnevernet for å avverge omskjæring utover de mest alvorlige situasjonene, som også oppfattes av opplysningsplikt etter straffeloven § 139.

FNs Barnekonvensjon

Barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1989 og ratifisert av Norge 8. januar 1991. Den trådte i kraft for Norge 7. februar 1991. Det ble ikke foretatt lovendringer i forbindelse med ratifikasjonen, og konvensjonen ble ikke gjenstand for aktiv innarbeiding. Det er lagt til grunn at norsk lov i all hovedsak oppfyller barnekonvensjonens krav.

I juni 2002 sendte Justis- og politidepartementet ut et høringsnotat med forslag om at barnekonvensjonen innarbeides aktivt i norsk lov, og at konvensjonen skal gjelde som norsk lov. Dette innebærer at konvensjonens bestemmelser vil gå foran annen norsk lovgivning dersom det skulle oppstå motstrid mellom konvensjonens bestemmelser og den norske lovgivningen.

Regjeringen tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon våren 2003.

Det følger av barnekonvensjonen artikkel 19 at staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldrene og andre omsorgspersoner. I henhold til artikkel 24 har barnet rett til å få best mulig medisinsk behandling og hjelp til å komme seg etter sykdom. Etter artikkelen 24 tredje ledd skal deltagerlandene ta alle effektive og passende foranstaltninger for å avskaffe tradisjonsbundende ritualer som er skadelige for barns helse. Det må antas at konvensjonens bestemmelser om " tradisjonsbundne ritualer som er skadelig for barns helse" blant annet omfatter omskjæring.

Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning VII (NOU 2002: 4) at kjønnslemlestelsesloven overføres til straffeloven.

Begrunnelsen er at omskjæring av kvinner utgjør en legemsskade, og at visse teknikker for omskjæring også vil kunne være grov legemsskade. Kommisjonen viser videre til kjønnslemlestelsesloven § 1 annet ledd som gjelder rekonstruksjon av kvinner som tidligere er omskåret og sammensydd. Det uttales at slik gjensying vil være aktuell etter barnefødsler eller når enker eller fraskilte skal inngå nytt ekteskap. Det uttales at slik gjensying antagelig ikke vil være straffbar etter kjønnslemlestelsesloven dersom det ved gjensyingen "tilstrebes å oppnå mest mulig normale anatomiske forhold", jf. Ot.prp. nr. 50 (1994- 95) side 6. Dette kriteriet er etter kommisjonens oppfatning også sentralt ved vurderingen av spørsmålet om slik rekonstruksjon utgjør en legemsskade etter utk. § 27- 4. På denne bakgrunn er det etter kommisjonens oppfatning unødvendig å beholde en egen lov om kjønnslemlestelse.

Avvergelsesplikten

Straffelovkommisjonen forslår at det i ny straffelov inntas en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl. § 139 første og andre ledd, som rammer unnlatelse av å forsøke å avverge en rekke nærmere oppregnede straffbare handlinger eller følgende av slike handlinger, jf. 3.3.2. ovenfor. Forslaget innebærer at manglende avverging av grov legemsbeskadigelse rammes, mens manglende avverging av legemsskade rammes ikke. Forslaget innebærer på dette punkt ingen endring i forhold dagens rettstilstand.

Skyldkravet

En forutsetning for avvergelsesplikten er i dag at "gjerningspersonen" har "pålitelig kunnskap" om at handlingen er eller vil bli begått. Etter kommisjonens syn bør avvergelsesplikten utvides til å inntre når det vanlige forsettskravet er oppfylt, det vil si når gjerningspersonen vet eller holder det for overveiende sannsynlig at handlingen vil bli begått.

Lovgivningen i noen andre land

Sverige

Sverige har i likhet med Norge en egen lov om kjønnslemlestelse: Lag (1982:316) med förbud mot könsstymping. Det heter i § 1 i loven at:

" ingrepp i de kvinnliga yttre könsorganen i syfte att stympa dessa eller åstadkomma andre bestående förändringar av dem (könsstympning) får inte utföras, oavsett om samtycke har lämnats till ingreppet eller inte."

Det fremgår av § 2 i loven at den som overtrer § 1 dømmes til fengsel i høyst fire år. Dersom overtredelsen har medført livsfare, alvorlig sykdom eller i " annat fall inneburit synnerligen hänsynslöst beteende" skal det bedømmes som grovt. For grov overtredelse er strafferammen minst to år og høyst ti år.

Etter svensk rett skal mistanke om kjønnslemlestelse anmmeldes etter socialtjänstlagen (2001: 453) kapittel 14 § 1. Anmeldelsesplikten omfatter blant annet lærere og førskolelærere, personell i barneomsorgen, helse- og sosialtjenesten, virksomheter innen familerådgivning og andre virksomheter som kommer i kontakt med barn og ungdom.

En tjenesteman som unnlater å anmelde et forhold som omfattes av socialtjänstlagen § 14 kan straffes etter bestemmelser i brottsbalken kapittel 20 § 1 om tjenestefeil.

Danmark

I Danmark ble forslag til lov om forbud mot omskjæring av kvinner lagt frem 19. november 2002. Forslaget lyder:

"Den, som udfører et indgrep i en kvindes kønsorganer med forsæt til at skade kønsorganet eller at påføre det varige forandringer (omskæring), straffes med fængsel indtil 6 år. Har indgrepet haft så alvorlige følger, at det foreligger særdeles skærpende omstændigheter, kan straffen stige til fængsel i 10 år ."

Etter annet ledd i bestemmelsen straffes medvirkning på samme måte. Etter § 2 er handlingen også straffbar i utlandet dersom den er foretatt av en person som har dansk "indfødsret" eller er bosatt i den danske staten.

Andre land

Et økende antall afrikanske land har eksplisitt lovforbud mot omskjæring. Det gjelder Burkina Faso (innført i 1995), Den sentralafrikanske republikk (innført i 1996), Djibouti (innført i 1995), Elfenbenskysten (innført i 1998), Ghana (innført i 1994), Senegal (innført i 1999), Tanzania (innført i 1998), Togo (innført i 1998). I mange andre land foreligger det enten dekreter som sier at kvinnelig omskjæring ikke skal foretas (Egypt og Kenya), eller det er generelle bestemmelser i straffeloven som er relevante.

Terminologi

Det er flere typer eller former for omskjæring eller kjønnslemlestelse. Felles for dem alle er at det ved inngrepet fjernes en større eller mindre del av de kvinnelige kjønnsorganer. Verdens helseorganisasjon (WHO) har foreslått å gruppere dem i fire grupper:

Type 1: Fjerning av forhuden på klitoris, med eller uten delvis eller fullstendig fjernelse av klitoris.

Type II:Fjerning av forhuden og klitoris, pluss delvis eller fullstendig fjerning av de små kjønnsleppene.

Type III:Delvis eller fullstendig fjerning av ytre genitalia, og gjensying slik at vaginalåpningen forsnevres.

Type IV:Alle andre former, inklusive prikking og stikking i klitoris, strekking av klitoris og/eller kjønnsleppene, kauterisering ved brenning av klitoris og omgivende vev, innføring av etsende stoffer i vagina for å minske lumen samt en del andre inngrep og skade.

Andre betegnelser som brukes er:

Sunna og klitoridectomi:Sunna brukes av mange som betegnelse på fjerning av forhuden på klitoris, i praksis fjernes ofte en del av klitoris samtidig. Ved klitoridectomi fjernes deler av eller hele klitoris.

Eksisjon:Ved dette inngrepet fjernes klitoris og de små kjønnsleppene helt eller delvis.

Infibulasjon: Klitoris og de små kjønnsleppene fjernes sammen med en del av de store kjønnsleppene. Sårflatene syes sammen eller holdes sammen på annet vis slik at det er igjen en liten åpning for urin og menstruasjonsblod.

I dagligtale brukes gjerne uttrykket "lukket" eller "gjensydd" om infibulasjon og andre former for type III-omskjæring. Tilsvarende brukes gjerne uttrykket "åpne" for kvinner som ikke er infibulert, eller som har fått utført det inngrepet som medisinsk kalles "deinfibulasjon". Deinfibulasjon er et lite plastisk inngrep for å øke skjedens åpning, og hvor en etterstreber å gjenopprette tilnærmet naturlig anatomi.

Helsekonsekvenser av kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse kan ha vidtrekkende konsekvenser for barn og kvinners helse, både av fysisk og psykisk art. De helsemessige konsekvensene varierer sterkt fordi det er ulike innegrep som omfattes av begrepet kjønnslemlestelse eller "kvinnelig omskjæring". Det er også forskjellige komplikasjoner på kort og på lang sikt.

Eksempler på konsekvenser som kan følge umiddelbart etter den mest omfattende typen infibulasjon, er smertesjokk, blødning, smertefull vannlating, infeksjon, blodforgiftning, stivkrampe og psykisk sjokk på grunn av inngrepet. Barnet som blir utsatt for kjønnslemlestelse kan få vanskeligheter med å delta i fysiske aktiviteter, som svømming, alminnelig lek etc, og det kan i stor grad virke negativt inn på det sosiale liv.

Eksempler på etterfølgende og mer langsiktige komplikasjoner er problemer i form av smerter ved menstruasjon, underlivssmerter, kronisk underlivsbetennelse eventuelt med barnløshet til følge, invalidiserende vannlatningsproblemer, komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel, smerte ved samleie og andre seksuelle problemer.

Behovet for lovendringer

Til tross for at vi vet at kjønnslemlestelse ikke er et sjeldent fenomen i Norge, finnes det i dag ingen avgjørelser fra norske domstoler etter lov om forbud mot kjønnslemlestelse.

Det er i dag uklare regler om helsepersonells og andre yrkesutøveres rett og plikt til å melde fra om tilfeller av kjønnslemlestelse. Det er også uklart i hvilken grad slik anmeldelse kan skje uten hensyn til taushetsplikt. Gjennomgangen av gjeldende rett under kapittel 3 viser at, foruten i kjønnslemlestelsesloven, er det bestemmelser både i straffeloven, helsepersonelloven, barnehageloven, barnevernloven og sosialtjenesteloven som kan være relevant ved kjønnslemlestelse. Reglene er imidlertid generelt utformet, og det er uklart i hvilken grad de kan anvendes på dette feltet. Dagens regler er slik at helsepersonell og andre som kommer i befatning med kjønnslemlestelse ikke så lett vil kunne avgjøre om de har plikt til å melde fra til politiet eller barnevernet for å avverge kjønnslemlestelse.

Loven skiller ikke mellom de forskjellige alvorlighetsgrader av kjønnslemlestelse, bortsett fra at alvorlighetsgraden og konsekvensene av en kjønnslemlestelse kan gjenspeiles i straffeutmålingen.

Det er et tomrom i dagens regelverk i forhold til avvergelsesplikten. Dagens regler om plikt til å avverge kjønnslemlestelse synes ikke å omfatte de mildere formene for kjønnslemlestelse, som type 1 og eventuelt type II. Det vises her blant annet til straffeloven § 139 og helsepersonelloven § 31 hvor avvergelsesplikten er knyttet til at legemsbeskadigelsen/personskaden skal være betydelig/alvorlig. Avvergelsesplikten omfatter med andre ord ikke de mildere former for kjønnslemlestelse.

For å sikre et bedre vern for jenter som kan rammes av kjønnslemlestelse, er det nødvendig med klare regler. Det er derfor viktig at de instanser og personer som ved sin yrkesutøvelse naturlig er en del av barns nettverk får en lovbestemt plikt til å avverge kjønnslemlestelse. Det er også nødvendig å ha en avvergingsbestemmelse som omfatter alle former for kjønnslemlestelse. En kan ikke alltid på forhånd forutse hvor omfattende en kjønnslemlestelse vil bli. Det kan oppstå komplikasjoner etter at en kjønnslemlestelse type I eller type II er utført, som fører til at skjedeåpningen blokkeres. Det kan skje der det kommer særlig arrdannelse, og etter komplikasjoner som blødning, infeksjon eller cystedannelse. Slike komplikasjoner kan føre til at et inngrep som i utgangspunktet er av type II, fører til en tilstand som tilsvarer type III.

Departementets vurderinger og forslag

Avvergelsesplikt

Det følger av punktene 3 og 9 foran at det er uklart i hvilken grad reglene blant annet i helsepersonelloven om opplysningsrett og opplysningsplikt kan anvendes for å avverge kjønnslemlestelse. Videre synes det uklart i hvilken grad straffeloven § 139 kan anvendes.

For å avhjelpe manglene ved dagens lovgivning, og for å sikre et bedre vern for jenter som kan bli rammet av kjønnslemlestelse, foreslår departementet at det inntas en ny bestemmelse i kjønnslemlestelsesloven om plikt til å avverge brudd på loven. Departementet foreslår at plikten pålegges aktuelle yrkesgrupper som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at kjønnslemlestelse i konkrete tilfeller kan skje. Forslaget er en oppfølging av Regjeringen Bondevik II`s tiltaksplan mot kjønnslemlestelse.

Kjønnslemlestelsesloven skiller ikke mellom ulike typer av kjønnslemlestelse, bortsett fra i forhold til straffeutmålingen. Departementet foreslår at avvergelsesplikten omfatter kjønnslemlestelse generelt uavhengig av alvorlighetsgraden av lemlestelsen. Det vil si alle typer kjønnslemlestelse av kvinner. Omskjæring av gutter eller menn rammens ikke. Med alle typer kjønnslemlestelse menes såvel "mindre inngrep" der forhuden på klitoris fjernes, og de mer omfattende inngrep der store deler av kjønnsorganer skjæres bort og skjedeinngangen syes sammen. Det kreves at inngrepet "skader" eller påfører kjønnsorganet "varige forandringer". Et lite stikk i klitoris vil derfor falle utenfor loven.

Departementet har vurdert om en utvidet avvergelsesplikt bør rette seg mot enhver, eller om den bør begrenses, for eksempel til personer som i sitt arbeid får kunnskap om at kjønnslemlestelse kan skje.

Statens helsetilsyn (nå Sosial- og helsedirektoratet) har i "Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring" (IK-2723) og rundskriv IK-20/2001, lagt til grunn at avvergelsesplikten etter straffeloven § 139 omfatter alle typer kjønnslemlestelse. Avvergelsesplikten etter straffeloven § 139 retter seg imot enhver. Et forslag om at avvergelsesplikt i kjønnslemlestelsesloven skal rette seg mot enhver, samtidig som loven allerede omfatter alle typer kjønnslemlestelser, vil således være i samsvar med nevnte veileder og rundskriv fra Statens helsetilsyn. En avvergelsesplikt som rammer alle vil også være lovteknisk grei.

Et argument som taler mot å la avvergelsesplikten etter kjønnslemlestelsesloven omfatte enhver, er at det vil kunne føre til urimelige resultater å straffeforfølge jentas nærstående, som kanskje er kvinner som selv er blitt tvunget til å la seg kjønnslemleste. Det kan også stilles spørsmål om det er riktig å pålegge enhver en avvergelse splikt. Enhver vil omfatte alle, og det kan lett føre til urimelige resultater å pålegge alle en slik plikt. For grove tilfeller av kjønnslemlestelse vil avvergelsesplikten i strl. § 139 uansett kunne gjøres gjeldende også for nærstående familiemedlemmer.

Etter departementets vurdering bør avvergelsesplikten i kjønnslemlestelsesloven avgrenses til å gjelde aktuelle personer som gjennom sitt arbeid eller sitt yrke får kunnskap om at kjønnslemlestelse kan skje. Straffeloven § 139 vil fortsatt gjelde for de mest alvorlige tilfellene. For disse alvorlige tilfellene av kjønnslemlestelse vil avvergelsesplikten til aktuelle yrkesutøvere både være hjemlet i straffeloven og i kjønnslemlestelsesloven.

De mest aktuelle yrkesgrupper som kommer i kontakt med jenter som kan stå i fare for å bli kjønnslemlestet, er lærere og helsepersonell, spesielt helsesøstre, ansatte i barnehager, skolefridtidsordninger, barnevernet og i sosialtjenesten, samt forstandere i trossamfunn. Alle yrkesgrupper som i sitt arbeid har kontakt med jenter fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, bør være oppmerksomme på situasjoner som kan indikere at ei jente er i fare for å bli kjønnslemlestet.

Den enkeltes plikt til å avverge kjønnslemlestelse kan gjennomføres på flere måter. Avvergelsesplikt er ikke ensbetydende med plikt til å anmelde saken til politiet. En avvergelsesplikt kan også skje ved at en som har avvergelsesplikt tar kontakt med for eksempel jentas lærer (personell i yrkesgrupper, som kan tenkes å komme i kontakt med jenta) og at disse i samarbeid/samhandling kan hindre at kjønnslemlestelsen blir gjennomført, for eksempel ved å gå i dialog med jentas foreldre eller foresatte. En annen mulighet er å ta kontakt med barnevernet som eventuelt kan følge opp saken nærmere overfor familien. Barnevernet vil dessuten være omfattet av avvergelsesplikten i lovforslaget.

En forutsetning for avvergelsesplikt etter straffeloven § 139 er at vedkommende har "pålitelig" kunnskap om at handlingen er i gjære. Etter departementets mening bør det være tilstrekkelig at en yrkesutøver har kunnskap om at kjønnslemlestelse er i gjære for at avvergelsesplikt skal inntre. Kunnskap om at kjønnslemlestelse er i gjære sikter til at vedkommende yrkesutøver vet eller holder det for overveiende sannsynlig at kjønnslemlestelse er i gjære.

Unnlatelse av å avverge de grovere tilfellene av kjønnslemlestelse er straffesanksjonert ved straffeloven § 139. Spørsmålet er om unnlatelse av å etterleve avvergelsesplikten etter kjønnlemlestelsesloven også bør straffesanksjoneres. Etter departementets syn vil en straffetrussel neppe være nødvendig i forhold til de fleste som kommer i kontakt med jenter som står i fare for bli kjønnslemlestet. Trussel om straff kan likevel være nødvendig for å understreke hvor alvorlig samfunnet ser på praktisering av kjønnslemlestelse. Departementet foreslår derfor at avvergelsesplikten straffesanksjoneres.

Opplysninger om at en jente står i fare for å bli omskåret vil for de fleste aktuelle yrkesgrupper være underlagt taushetsplikt. Helsepersonell er underlagt regler om profesjonsbasert taushetsplikt i helsepersonelloven. Videre er det bestemmelser om taushetsplikt i barnehageloven (§ 21 flg), barnevernloven (§ 6- 7), sosialtjenesteloven (§ 8- 8 flg.) og forvaltningsloven (§ 13 flg).

Departementet har særlig vurdert om avvergelsesplikten i kjønnlemlestelsesloven skal gjelde uten hensyn til taushetsplikt. Utgangspunktet er at det skal mye til for å sette taushetsplikten til side.

Når det gjelder helsepersonell er taushetsplikten viktig for å sikre den nødvendige tillit mellom pasient og helsepersonell. Taushetsplikten er også viktig for å sikre den generelle tilliten til helsetjenesten. Dersom befolkningen stoler på at taushetsplikten ivaretas, vil det i større grad bidra til at personer oppsøker helsetjenesten når de har behov for helsehjelp. Ethvert unntak fra taushetsplikten kan bidra til å uthule taushetsplikten. Departementet har særlig vurdert om en ved å lovfeste en avvergelsesplikt uten hensyn til taushetsplikt kan risikere at foreldre unngår å oppsøke helsestasjon, lege etc. av frykt for at kjønnslemlestelse skal bli avslørt.

Etter departementets vurdering veier hensynet til å avverge kjønnslemlestelse tyngre enn hensynet til å bevare taushet om at en jente står i fare for å bli kjønnslemlestet. Kjønnslemlestelse er et overgrep som er forbudt, og hensikten med en avvergelsesplikt er å beskytte barn, som er den svake parten. Overgrepene representerer en del av en kultur som er uønsket i Norge, og det antas at overgrepene vanskelig kan hindres dersom helsepersonells og andres taushetsplikt skal gå foran. Departementet foreslår derfor at avvergelsesplikten etter kjønnslemlestelsesloven skal gjelde uten hensyn til taushetsplikt. En avvergelsesplikt uten hensyn til taushetsplikt kan også bidra til å lette samarbeidet mellom ulike yrkesgrupper på dette feltet. Departementet vil presisere at det er avvergelse av kjønnslemlestelse som kan skje uten hensyn til taushetsplikt. Det vil ikke være adgang til å melde fra om at en kjønnslemlestelse har skjedd hvor hensikten kun er å anmelde lovbruddet ut fra straffehensyn, jf. nedenfor.

Spørsmål om plikt til gi melding om at kjønnslemlestelse har skjedd

Etter dagens taushetspliktsregler er det ikke adgang for helsepersonell å gi ut opplysninger om at omskjæring har skjedd der hensikten er å anmelde lovbruddet utfra straffehensyn. Departementet har vurdert om det bør innføres en plikt til å anmelde kjønnslemlestelser som har skjedd. Vissheten om at kjønnslemlestelse kan påkalle politiets oppmerksomhet i etterkant, kan avskrekke noen fra å begå slike lovbrudd. Og blir kjønnslemlestelse avdekket, kan en anta at det vil lette forebyggingen av kjønnslemlestelse av yngre søsken. Departementet mener imidlertid at de beste grunner taler for at dagens rettstilstand videreføres. Innføring av anmeldelsesplikt der kjønnslemlestelse har skjedd, uten hensyn til samtykke fra den som har blitt utsatt for samtykke, vil ikke inngi tillit, og kan endog hindre at barn og jenter, som har blitt kjønnslemlestet, søker helsetjenesten, lærere etc. for hjelp, råd og veiledning.

Økonomiske og administrative konsekvenser

De foreslåtte endringene antas ikke å ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.

Merknader til bestemmelsene

Til § 2

"Den som" refererer til personer/yrkesgruppe, både i offentlig i privat tjeneste, som kommer i kontakt med jenter som kan stå i fare for å bli kjønnslemlestet. Bestemmelsen vil først og fremst være aktuell for lærere og helsepersonell, ansatte i barnehager, skolefritidsordninger, barnevernet, sosialtjenesten samt forstandere/ledere i trossamfunn.

For at "avvergelsesplikt" skal inntre, er det et vilkår at vedkommende yrkesutøver gjennom sitt arbeid får kunnskap om faren for at det kan skje en kjønnslemlestelse. Ved vurderingen av om "kunnskap om at kjønnslemlestelse (…) er i gjære ", skal yrkesutøverens subjektive oppfatning legges til grunn. Det forutsettes at yrkesutøveren gjør en konkret vurdering basert på kjennskap til den aktuelle situasjonen og omgivelsene til jenta. Det kreves ikke at vedkommende yrkesutøver må ha visshet om at omskjæring vil skje. Det er nok at yrkesutøveren holder det for mer sannsynlig at en kjønnslemlestelse vil skje, enn at det ikke vil skje.

Formuleringen "gjennom sin yrkesutøvelse eller gjennom sitt arbeid" skal ikke tolkes snevert. Det er for eksempel ikke strengt nødvendig at kunnskapen tilføres vedkommende i arbeidstiden. Det at vedkommende får opplysningene i kraft av sitt yrke eller i egenskap av å ha dette yrket, må anses tilstrekkelig for at avvergelsesplikt skal inntre.

Et eksempel på når avvergelsesplikt vil inntre er at en barnehageansatt i egenskap av å være ansatt i barnehagen, får kunnskap om at ei jente er i fare for å bli kjønnslemlestet, men er utenfor tjenestetiden da han eller hun får denne kunnskapen. Et annet eksempel er situasjoner hvor for eksempel en lege utenfor arbeidstid eller arbeidssted får kjennskap til at kjønnslemlestelse kan skje.

Avvergelsesplikten kan gjennomføres "ved anmeldelse eller på annen måte". Dersom det ikke er noen fare for at kjønnslemlestelsen vil skje umiddelbart, kan en avverging søkes gjennomført ved at saken tas opp med foreldrene. Informasjon til foreldrene kan gis av ulike personer. Hjemmebesøk med tolk er et eksempel. Foreldrene/foresatte skal etter en slik samtale ikke være i tvil om at det er forbudt å omskjære jenter/kvinner, og de skal være orientert om at politiet eller barnevernet har maktmidler å ta i bruk hvis de ikke samarbeider.

Forslag til lovendringer

Forslag til endringer i lov 15.12.1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse.

Forslag til ny § 2:

(Avvergelsesplikt)

Den som gjennom sin yrkesutøvelse eller sitt arbeid får kunnskap om at kjønnslemlestelse som nevnt i § 1 er i gjære, skal uten hensyn til taushetsplikt ved anmeldelse eller på annen måte søke avverget kjønnslemlestelsen. Unnlatelse straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år.

Nåværende § 2 blir § 3

Vedlegg : Regjeringens innsats mot kjønnslemlestelse 2002

Regjeringen anser kjønnslemlestelse av jenter som et overgrep mot barn. Kjønnslemlestelse strider mot grunnleggende menneskerettigheter. I 1995 vedtok Stortinget en egen lov mot kjønnslemlestelse av kvinner.

Handlingsplanen mot kjønnslemlestelse ble lagt fram i desember 2000. Planen omfatter mange tiltak, og oppfølgingen av disse vil hovedsakelig foregå i regi av et nasjonalt prosjekt: Prosjekt OK – omsorg og kunnskap mot kvinnelig omskjæring.

Regjeringen har foreslått en økt bevilgning på 13 millioner kroner til arbeid mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i 2002 i revidert nasjonalbudsjett.

Sommeren er den tiden på året da mange ungdommer reiser med sine foreldre til deres hjemland på ferie. Faren for å bli kjønnslemlestet eller tvangsgiftet er erfaringsmessig størst i denne perioden.

Når det gjelder små jenter er det viktig å ta temaet opp med foreldre enkeltvis eller i grupper. Ansatte i offentlige etater som kommer i kontakt med barn fra målgruppen som er i faresonen må ha en beredskap. Her vil helsestasjoner, barnehager, skolehelsetjenesten og skolen kunne spille en sentral rolle.

De som allerede er omskåret må få kunnskap om hvor de kan få hjelp og mulig behandling. Dette gjøres gjennom opplysningsvirksomhet som oppfølging av Helsetilsynets "Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring".

Holdningsendringer i aktuelle minoritetsgrupper, slik at denne praksisen opphører, er avgjørende. I dette arbeidet er det viktig ikke å glemme at kjønnslemlestelse er en sterkt kulturelt forankret tradisjon og utføres for å sikre døtrene et best mulig liv. Det er derfor nødvendig å sørge for at de som praktiserer denne skikken tilføres kunnskap om fysiske og psykiske konsekvenser av inngrepet.

Personer fra berørte miljøer vil ha stor påvirkningskraft og større mulighet for å forebygge praksisen enn representanter fra storsamfunnet. Regjeringen vil derfor legge betydelig vekt på engasjement fra aktuelle minoritetsgrupper.

Parallelt med regjeringens nasjonale innsats, vil Norge støtte tilsvarende prosesser internasjonalt. Det er av stor betydning å synliggjøre at temaet også står på dagsorden i mange andre land, og ved konkrete tiltak i en rekke av innvandrergruppenes hjemland.

Tiltak mot kjønnslemlestelse vår og høst 2002

Tiltak 1

Regjeringen vil foreslå at det i Lov om forbud mot kjønnslemlestelse (1995) tas inn en ny bestemmelse om plikt til å avverge brudd på loven for aktuelle yrkesgrupper som lærere, ansatte i barnevernet, i sosialtjenesten, helsepersonell og forstandere i trossamfunn.

Ansvarlig: Helsedepartementet og Justisdepartementet

Tiltak 2

Regjeringen vil innføre obligatorisk informasjon om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse til nyankomne, herunder flyktninger, asylsøkerer og familiegjenforente, til Norge. De skal signere en erklæring om at de har mottatt og forstått informasjonen. De vil også bli spurt om noen barn eller unge i familien er omskåret.

Ansvarlig: Kommunal- og regionaldepartementet

Tiltak 3

Regjeringen vil gjennomføre en informasjonskampanje i skoler som har mange elever med minoritetsbakgrunn i de største byene. Start: Mai 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK i samarbeid med Kadra og Saynab

Tiltak 4

Regjeringen vil gjennomføre en informasjonskampanje om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap på Oslo Lufthavn - Gardermoen i fire uker fra første del av juni.

Ansvarlig: Saynab med samarbeidspartnere

Tiltak 5

Etablering av nettside med informasjon på engelsk, somalisk og norsk om praksis, lover og tiltak, oversikt over hvor kjønnslemlestelse praktiseres og organisasjoner som arbeider mot kjønnslemlestelse i disse landene. Planlagt ferdig våren 2002, oppdateres løpende.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 6

Nettsiden linkes opp til aktuelle spørresider på nettet, bl a Sosial- og helsedirektoratets spørreside "Klara Klok", hvor ungdom kan stille spørsmål om helse, kropp og samliv. Planlagt våren 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet.

Tiltak 7

Aktuelle norske ambassader vil dele ut informasjon om kjønnslemlestelse og norsk lovverk til innvandrergrupper som søker visum til Norge. Start: Våren 2002.

Ansvarlig: Utenriksdepartementet

Tiltak 8

Aktuelle statsråder skriver til etater som sosialtjenesten, barneverntjenesten, helsevesenet barnehager, skolen og politiet om å ta problemet alvorlig og sørge for at jenter som står i fare for å bli kjønnslemlestet, eller allerede er det, får hjelp umiddelbart.

Ansvarlig: Barne- og familiedepartementet i samarbeid med aktuelle departementer

Tiltak 9

Omarbeide den danske filmen om kjønnslemlestelse; "La oss tale sammen" til norske forhold. Planlagt ferdig høsten 2002. Målgruppe: Innvandrermiljøer.

Ansvarlig: Primærmedisinsk verksted, Kompetansesenteret for likestilling, Heller Film og Prosjekt OK

Tiltak 10

Produsere film om psykososiale konsekvenser av kjønnslemlestelse.
Målgruppe: Innvandrermiljøer og helsepersonell.

Ansvarlig: Heller Film, Rainbow og Prosjekt OK

Tiltak 11

Produksjon av film om kjønnslemlestelse i en kombinasjon av skuespill og dokumentar med faktainformasjon fra Afrika og Norge .

Ansvarlig: Dialogfilm as og Prosjekt OK

Tiltak 12

Den kjente somaliske forfatteren Hassann Sheek Mumin har fått oppdrag å produsere tekster til dikt, sang og skuespill om kjønnslemlestelse på somalisk. Start: Våren 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 13

Etablere ulike grupper for barn , ungdom og voksne om kvinnelig omskjæring ved noen skoler som har mange elever fra de aktuelle innvandrergruppene med siktemål å forebygge kjønnslemlestelse. Start: Våren 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 14

Helsestasjoner og skolehelsetjenesten vil i tilknytning til ordinære helsekontroller gi informasjon om kjønnslemlestelse til aktuelle grupper.

Ansvarlig: Helsedepartementet

Tiltak 15

Kurs for personer i berørte innvandrergrupper som vil drive informasjon og kommunikasjon mot kjønnslemlestelse i egne miljøer over hele landet. Start: Våren 2002. Løpende oppgave.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 16

Etablere lokale nettverk, i første omgang i 6 fylker: Hordaland, Rogaland, Sør-Trøndelag, Oslo, Akershus, Troms. Lokal forankring, skal fungere som ressurspersoner lokalt.

Ansvarlig: Prosjekt OK i samarbeid med fylkeslegene og ressursgruppens medlemmer i regionene

Tiltak 17

Gjennomføre informasjonstiltak for å nå innvandrergrupper gjennom aktuelle minoriteters egne medier; bl.a. Somalisk Radio og nyheter på ulike språk i NRK. Start: Våren 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 18

Utarbeide brosjyre rettet mot forebygging av omskjæring – til unge jenter i faresonen og deres foreldre. Planlagt ferdig våren 2002 på engelsk, norsk og somalisk. Oversettes til andre språk høsten 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 19

Utarbeide brosjyre på aktuelle språk til kvinner om hvor de kan få behandling og annen hjelp. Planlagt ferdig vår/sommer 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 20

Utarbeide og distribuere brosjyre til menn og gutter om kvinnelig omskjæring og menns ansvar. Planlagt ferdig høsten 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 21

Utarbeide brosjyre om hva islam sier om kvinnelig omskjæring. Planlagt ferdig høsten 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 22

Etablere nettverk for organisasjoner og etater som har egne prosjekter rettet mot kjønnslemlestelse i Oslo, for faglig utveksling og utvikling. Start: Planlagt våren 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 23

Råd og veiledning til bl.a. helsesøstre, lærere, foreldre og ungdom som møter problemer knyttet til omskjæring. Start: Våren 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 24

Utarbeide informasjonsmateriell til offentlig ansatte og organisasjonene om kvinnelig omskjæring. Planlagt ferdig vår/sommer 2002.

Ansvarlig. Prosjekt OK

Tiltak 25

Bistå fylker og kommuner med informasjon om hvordan de skal arbeide med temaet.
Start: Våren 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 26

Kurspakker for ansatte i barnevern, skole mfl. Planlagt ferdig høsten 2002.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 27

Implementeringen av Helsetilsynets "Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring" intensiveres.

Ansvarlig: Helsedepartementet

Tiltak 28

Foredrag og undervisningsvirksomhet for personell ved ulike etater (skole, barnevern, politi, ungdomstiltak) og organisasjoner som møter problemstillingen i sitt virke.

Ansvarlig: Prosjekt OK

Tiltak 29

Regjeringen vil holde en høy profil i multilaterale fora der kvinners menneskerettigheter, herunder kjønnslemlestelse av kvinner og jenter, står på dagsordenen. Dette innebærer bl.a. å bidra til at temaet aktuelt i FNs Kvinnekommisjon, FNs Menneskerettighetskommisjon og FNs Generalforsamling. Vi vil arbeide for å styrke organenes fokus på kjønnslemlestelse som et grovt overgrep mot kvinner og jenter i strid med menneskerettighetene - som retten til legemlig integritet, retten til liv, retten til helse og retten til ikke-diskriminering.

Ansvarlig: Utenriksdepartementet

Tiltak 30

Regjeringen vil intensivere det bilaterale samarbeid med land i Afrika som arbeider mot kjønnslemlestelse av jenter. NORAD er i gang med å utvikle Handlingsplan mot kvinnelig omskjæring. Denne skal etter planen ferdigstilles i løpet av våren 2002 og skal deretter danne grunnlag for NORADs innsats på området.

Ansvarlig: Utenriksdepartementet og NORAD

Tiltak 31

Regjeringen vil søke samarbeid med interesseorganisasjoner i aktuelle land for å støtte deres arbeid mot kjønnslemlestelse i disse landene. Som et ledd i dette har NORAD tatt initiativ til å etablere et nettverk mot kvinnelig omskjæring blant de frivillige organisasjoner i Norge. Nettverket koordineres og administreres av Kirkens Nødhjelp. Hovedformålet er å sikre informasjonsutveksling, arbeide for økt fokus på problematikken og styrke integreringen av arbeid mot kjønnslemlestelse i utviklingsarbeidet. Nettverket skal i tillegg være et forum for debatt og diskusjon, også om strategier og virkemidler i arbeidet.

Ansvarlig: Utenriksdepartementet og NORAD

Tiltak 32

Regjeringen vil bistå jenter som er tatt ut av landet for kjønnslemlestelse, og som søker hjelp. Man ønsker bl.a. å styrke koordineringen av de aktuelle norske utenriksstasjonenes innsats i forhold til disse jentene.

Ansvarlig: Utenriksdepartementet

Tiltak 33

Kjønnslemlestelse blir tatt opp i en workshop på den internasjonale Metropoliskonferansen i Oslo 9. – 13. september. Metropoliskonferansen er et forum for forskere, politikere og frivillig virke.

Ansvarlig for workshop: Prosjekt OK og Universitetet i Oslo.