Høring - Forslag til endringer i opplæringsloven og friskoleloven

Høringsinstanser

HØRING – FORSLAG TIL ENDRINGER I OPPLÆRINGSLOVEN OG FRISKOLELOVEN

Innledning

Departementet sender med dette forslag til endringer i lov 17. juli 1998 nr 61 om grunnskolen og den videregående opplæringen (opplæringsloven) og forslag til endringer i lov 4. juli 2003 nr 84 om frittstående skoler (friskoleloven) på høring .

I hovedsak er forslaget til endringer en oppfølging av St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring og Innst. S. nr. 268 (2003–2004) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen (heretter forkortet til utdanningskomiteen) om Kultur for læring. Høringsbrevet inneholder også forslag om endringer som følge av anmodningsvedtak fra Stortinget. Dette gjelder innføring av krav om politiattest ved tilsetting i videregående skole og krav om skolemiljøutvalg. I tillegg foreslås det en mindre endring i opplæringsloven.

Departementet ber om høringsinstansenes merknader innen 1. desember 2004.

Det forutsettes at høringsinstansene selv vurderer om underliggende instanser skal uttale seg.

Mye av det som har vært behandlet i St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring krever ikke endringer i opplæringsloven eller friskoleloven, men endringer i forskrifter gitt med hjemmel i nevnte lover. Forslag til endringer i disse forskriftene vil bli sendt på høring senere og vil derfor ikke bli omtalt i dette høringsbrevet. Departementet har gjort ett unntak fra dette når det gjelder en eventuell endring i forbindelse med friere skolevalg. Her ønsker departementet høringsinstansenes syn når det gjelder endring i gjeldende rett som er regulert i forskrift 28. juni 1999 nr 722 til opplæringsloven.

Høringsbrevet blir lagt ut på departements Internettside: http://odin.dep.no/ufd/

Grunnskolen inndeles i ett barnetrinn og ett ungdomstrinn

2.1 Meldingen

I punkt 6.1.1 i St.meld. nr. 30 (2003–2004) heter det: ” Ved å fjerne nasjonale bestemmelser om inndeling i småskoletrinn og mellomtrinn vil det kunne åpnes for økt tilpasning til den enkelte elevs forutsetninger”. Videre følger: ”Departementet gå derfor inn for at det ikke gis nasjonale bestemmelser om inndeling av grunnskolens barnetrinn i ett småskoletrinn og ett mellomtrinn, men at skoleeier selv velger organisering ut fra lokale forhold og behov. Ungdomstrinnet opprettholdes som eget trinn.”

2.2. Innstillingen

I punkt 2.6 i Innst. S. nr. 268 (2003–2004) fremgår det at ”Komiteen støtter departementets forslag om å oppheve inndelingen av grunnskolens barnetrinn i et småskole- og et mellomtrinn. Det vil dermed gi større handlingsrom for skolene til å skape bedre sammenheng i opplæringen.”

2.3 Gjeldende rett

Regelverket har i dag bestemmelser som er basert på at grunnskolen er delt i tre hovedtrinn. Selv om det ikke fremgår eksplisitt kan det reises spørsmål om loven må sies å bygge på en forpliktende forutsetning om at det er tre hovedtrinn i grunnskolen. Det er kun i opplæringsloven § 2–4 fjerde ledd at betegnelsen ”småskoletrinnet” brukes. Ellers er betegnelsene knyttet opp mot det/de enkelte klassetrinn.

2.4 Vurderinger

Grunnskolen er i dag delt i tre hovedtrinn med tilhørende kopling av timetallet til disse tre trinnene, og dagens regelverk bygger på en tilsvarende tredeling. Det er foreslått i meldingen å fjerne nasjonale bestemmelser om tredeling i grunnskolen, noe Stortinget har gitt sin tilslutning til.

For at det skal være klart og tydelig at grunnskolen er delt i to hovedtrinn, ett barnetrinn og et ungdomstrinn, har departementet vurdert om dette bør nedfelles i loven. For videregående opplæring er inndelingen nedfelt i loven, jf. opplæringsloven § 3–3, hvilket kan tilsi at det er naturlig med en tilsvarende presisering for grunnskolen. En lovendring vil også tydeliggjøre endringen fra en tredeling til en todeling.

Siden klassebegrepet ikke lenger brukes i loven, mener departementet at begrepet ” klassetrinn” bør endres til ”årstrinn” .

2.5 Forslag

For at det skal komme tydelig frem at grunnskolen skal bestå av to hovedtrinn fastsettes dette i opplæringsloven. I tillegg foreslås det at begrepet ” klassetrinn” erstattes med ”årstrinn”.

2.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget har ikke økonomiske og administrative konsekvenser.

2.7 Forslag til lovtekst

Forslag til ny overskrift i opplæringsloven § 2–3:

Innhald, organisering og vurdering i grunnskoleopplæringa

Forslag til nytt andre ledd i opplæringsloven § 2–3:

Grunnskolen er delt i eit barnetrinn og eit ungdomstrinn. Barnetrinnet omfattar 1.–7. årstrinn og ungdomstrinnet omfattar 8.–10. årstrinn.

Dagens andre ledd blir nytt justert tredje ledd, dagens tredje ledd blir fjerde ledd og dagens fjerde ledd blir femte ledd .

I opplæringsloven § 2–4 fjerde ledd erstattes ”på småskoletrinnet” med ”i 1. – 4. årstrinn.”

I følgende bestemmelser i opplæringsloven erstattes ” klassetrinn” med ” årstrinn”: §§ 2­­–5, 2–7, 2–10, 6–2, 7–1, 9–4, 9A–5, 10–1,11–2, 13–7, 16–2.

Nye betegnelser på nivåer og grupper av fag i videregående opplæring

3.1 Meldingen

For å markere den fornyelsen som Kvalitetsutvalget (NOU 2003:16 I første rekke. Forsterket kvalitet i grunnopplæringen for alle.) mener det er behov for i videregående opplæring, har utvalget foreslått nye betegnelser når det gjelder strukturen i videregående opplæring.

Følgende nye betegnelser er foreslått til erstatning for de eksisterende:

Dagens betegnelser: Nye betegnelser:

Studieretninger Utdanningsprogram

Grunnkurs (GK) Videregående trinn 1 (Vg1)

Videregående kurs 1 (VKI) Videregående trinn 2 (Vg2)

Videregående kurs 2 (VKII) Videregående trinn 3 (Vg3)

Kurs Programområde

Felles allmenne fag Fellesfag (FF)

Studieretningsfag Felles programfag (FPF)

Valgfag/studieretningsfag Valgfrie programfag (VPF) i studieforberedende utdanningsprogram

Valgfag/studieretningsfag Prosjekt til fordypning (PF) i yrkesforberedende utdanningsprogram

3.2 Innstillingen

Det er ikke uttalelser i innstillingen som går mot forslaget om innføring av de nye betegnelsene. Der utdanningskomiteens medlemmer omtaler forslaget, gis det støtte.

3.3 Gjeldende rett

Det vises til omtalen ovenfor hvor det fremgår hvilke begreper som brukes i gjeldende rett.

3.4 Vurderinger

Departementet mener at de nye betegnelsene tydeliggjør at første året i videregående opplæring er en videreføring fra grunnskolen og en del av et helhetlig løp i grunnopplæringen. Betegnelsene viser en sammenheng og progresjon mellom de tre årene. Departementet mener også at begrepene utdanningsprogram og programfag er bedre betegnelser enn dagens begreper. Endringene har ingen rettslig betydning.

3.5 Forslag

Departementet foreslår å endre betegnelsene for strukturen i videregående opplæring i samsvar med det som er omtalt ovenfor.

3.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget har ikke økonomiske og administrative konsekvenser.

3.7 Lovforslag

I følgende bestemmelser i opplæringsloven erstattes eksisterende betegnelser med de nye betegnelsene: §§ 3–1, 3–3, 3–4, 3–8, 3–9, 4–4, 4A–9, 6–3 og 15–2.

Det foreslås tilsvarende endringer i friskoleloven.

Lovhjemler for fastsetting av læreplaner og omfanget av opplæringen

4.1 Meldingen

St.meld. nr. 30 (2003–2004) legger opp til at det skal fastsettes nye læreplaner for alle fagene i grunnskolen og videregående opplæring, men at den generelle delen av læreplanen som gjelder for hele grunnopplæringen skal videreføres. Læreplanene skal inneholde forpliktende kompetansebeskrivende mål for fagene som elevene skal kunne nå etter et avgrenset læringsløp. Læreplanene skal imidlertid ikke binde opp bruken av metoder og arbeidsmåter i opplæringen. Læreplanene skal fortsatt være forskrifter.

Den delen av læreplanen for grunnskolen som heter Prinsipp og retningslinjer for opplæringa i grunnskulen (også kalt Broen), og som danner overgangen mellom den generelle delen av læreplanen og læreplanene for fagene, skal erstattes av en mer kortfattet ”Skoleplakat” med nærmere angitte krav til opplæringen. Denne plakaten skal gjelde både for grunnskolen og videregående opplæring.

Muligheten for at alle kan få tilpasset opplæring i forhold til evner og forutsetninger skal styrkes. Det skal kunne åpnes adgang for tilbud om alternative opplegg i form av unntak fra læreplanene for spesielle elevgrupper. Det skal være mulig for elever i grunnskolen å arbeide med fag innenfor videregående opplæring, mens elever i videregående opplæring skal kunne arbeide med fag innenfor universitets- og høyskolesystemet. Dette innebærer imidlertid ikke innføring av nye rettigheter på området.

Meldingen legger opp til at det for begge skoleslagene fortsatt skal fastsettes et samlet minstetimetall som den enkelte eleven har rett til å få.

4.2 Innstillingen

Innstillingen fra utdanningskomiteen slutter seg til forslagene i meldingen. Flertallet i komiteen ønsker likevel betegnelsen ”Læringsplakaten” i stedet for ”Skoleplakaten”.

4.3 Gjeldende rett

Dagens læreplanhjemmel for grunnskolen i opplæringsloven § 2–3 annet ledd fastsetter bl.a. at læreplanen for grunnskolen skal angi sentrale arbeidsmåter i fagene og at det skal være både kunnskaps- og ferdighetsmål og hovedmomenter i opplæringen i det enkelte faget, knyttet til hovedtrinnene i grunnskolen.

Gjeldende læreplanhjemmel for videregående opplæring i opplæringsloven § 3–4 har en noe videre formulering, men også for dette nivået er det fastlagt at læreplanene i tillegg til å fastsette innholdet i opplæringen skal si noe om hvordan opplæringen skal gjennomføres.

Det fremgår av loven at læreplaner er forskrifter.

Departementet er gitt en åpen fullmakt til å fastsette forskrifter om den samlede tiden til opplæringen både for grunnskolen og for videregående opplæring, jf. opplæringsloven §§ 2–2 og 3–2.

Når det gjelder fordelingen av timetallet i grunnskolen knyttet til det enkelte faget, skal dette reguleres gjennom forskrift, jf. opplæringsloven § 2–3. Det følger imidlertid av loven at timene skal legges til det enkelte hovedtrinnet, med lokal frihet til å legge timer i faget til det enkelte årstrinnet. Dette er fulgt opp i læreplanen for grunnskolen og i forskrift til opplæringsloven kapittel 1.

For videregående opplæring oppstiller ikke loven noen tilsvarende begrensning, jf. opplæringsloven § 3–4 første ledd. Her er timetallet for det enkelte faget bundet opp til hvert enkelt år gjennom forskrift.

Det understrekes at Generell del av læreplanen som er ment å bestå, er hjemlet i opplæringsloven § 1–3 og ikke i de ovennevnte læreplanhjemlene for de respektive skoleslagene.

4.4 Vurdering

Nåværende bestemmelser i opplæringsloven gir ikke hjemmel til å fastsette den typen læreplaner som foreslås i meldingen. Departementet foreslår derfor å endre hjemlene slik at det kan fastsettes nye læreplaner i tråd med meldingen.

Departementet mener at lovhjemlene for å gi forskrifter om nye læreplaner og om omfanget av opplæringen i fagene, bør utformes på tilnærmet samme måte for grunnskolen og videregående opplæring. Lovhjemlene på dette området bør også utformes så åpne at de tillater senere justeringer i forskriftene dersom det med tiden viser seg nødvendig.

Det følger både av meldingen og innstillingen at elever som får opplæring i tre språk i ungdomsskolen og elever med minoritetsspråklig bakgrunn som får eller har fått særskilt opplæring etter opplæringslovens § 2-8, bør få fritak fra annet fremmedspråk dersom de ønsker dette. Det forutsettes også at elever som får fritak skal få alternativ undervisning. De nye læreplanhjemlene bør åpne for å gi forskrifter som gjør unntak fra læreplanene for særskilte elevgrupper med behov for alternative opplæringsopplegg uten at dette defineres som spesialundervisning.

Videre vises til meldingen om at elever som har nådd de målene som normalt gjelder i det enkelte faget, bør gis anledning til å strekke seg ut over disse målene. Utformingen av de nye læreplanhjemlene må ta hensyn til dette.

4.5 Forslag

Departementet foreslår læreplanhjemler i samsvar med ovennevnte vurderinger.

4.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget har ikke økonomiske og administrative konsekvenser.

4.7 Forslag til lovtekst

Forslag til nytt første punktum i opplæringsloven § 2–3 tredje ledd (tidligere andre ledd, jf. pkt 2.6):

Departementet kan gi forskrifter om fag, om mål for opplæringa, om omfanget av opplæringa i faga og om gjennomføringa av denne.

Forslag til nytt første punktum i opplæringsloven § 3–4 første ledd:

Departementet kan gi forskrifter om trinn og programområde, om fag, om mål for opplæringa, om omfanget av opplæringa i faga og om gjennomføringa av denne.

Merknad:

De nye hjemmelsbestemmelsene er utformet så generelt at departementet også kan gi forskrifter som gjør unntak fra det som generelt gjelder i de alminnelige læreplanene, og at det i forskrift kan fastsettes en alternativ ordning for særskilte elevgrupper. Slik sett åpnes det for at det i lys av fremtidige erfaringer kan fastsettes andre unntak enn dem man ser for seg i dag.

Når det i begge bestemmelsene står at departementet også kan gi forskrifter om omfanget av opplæringen i fagene, skal dette forstås så vidt at en om ønskelig kan gå over til en ordning der det i forskrift blir fastsatt at omfanget av fagene angis i poeng (slik det er vanlig i internasjonal sammenheng) i stedet for timer. Departementet vurderer for tiden om en slik ordning bør gjøres gjeldende innenfor videregående opplæring. Et eventuelt forslag om overgang til poeng vil uansett bli gjenstand for ordinær høring. Det forutsettes at det totale timetallet for opplæringen fortsatt blir fastsatt som forskrift.

Saksbehandlingsregler for spesialundervisning

5.1 Meldingen

Meldingen legger opp til å styrke muligheten for at alle kan få god tilpasset opplæring. I den sammenhengen er det også sentralt at desto bedre den alminnelige tilpassede opplæringen blir ivaretatt, jo færre elever vil ha behov for spesialundervisning. Det blir likevel foreslått at retten til spesialundervisning blir beholdt, samtidig som det understrekes at det er viktig å styrke kvaliteten på spesialundervisningen. Meldingen foreslår en rekke tiltak for å styrke både den generelle tilpassede opplæringen og spesialundervisningen. Dette omfatter bl.a. forskning og metodeutvikling, erfaringsspredning, utviklingsarbeid og kompetanseutvikling ved den enkelte skolen og på de ulike administrative nivåene i systemet. I denne sammenhengen vil også utviklingen mot et målrettet tilsyn, basert på et godt datagrunnlag, bli tillagt vekt. Selv om meldingen ikke legger opp til å endre selve retten til spesialundervisning, heter det at man vil vurdere om saksbehandlingsreglene, herunder reglene om individuelle opplæringsplaner, kan forenkles.

5.2 Innstillingen

På side 37 i Innst. S. nr. 268 (2003–2004) heter det at ”Komiteen mener videreføring av lovbestemmelsen om rett til spesialundervisning er nødvendig for å ivareta elevenes rettssikkerhet. Komiteen forutsetter at denne retten ikke svekkes gjennom endringer i saksbehandlingskrav eller krav til individuelle opplæringsplaner”.

5.3 Gjeldende rett

Spesialundervisningen er regulert i opplæringsloven kapittel 5, og de samme reglene gjelder både for grunn- og videregående skole. Selve retten til spesialundervisning fremgår av § 5–1. Bestemmelsen sier at de elevene som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. Videre er det fastsatt skjønnsmessige kriterier for hva som skal ligge til grunn når det tas stilling til hva opplæringstilbudet skal gå ut på. Det er også fastsatt at elever som får spesialundervisning skal ha det samme totale antallet undervisningstimer som andre elever.

Før det blir fattet enkeltvedtak om spesialundervisning, skal det foreligge en sakkyndig vurdering av de særlige behovene til eleven, jf. § 5–3. Vurderingen skal både ta stilling til om eleven har behov for spesialundervisning, og hvilke tiltak som eventuelt bør settes i gang. Dette er ytterligere utdypet slik at den sakkyndige vurderingen blant annet skal utrede og ta stilling til følgende:

- elevens utbytte av det ordinære opplæringstilbudet

- lærevansker hos eleven og andre særlige forhold som er viktige for opplæringen

- realistiske opplæringsmål for eleven

- om en kan hjelpe på de vanskene eleven har innenfor det ordinære opplæringstilbudet

- hva slags opplæring som gir et forsvarlig opplæringstilbud

Dersom enkeltvedtaket avviker fra den sakkyndige vurderingen, skal begrunnelsen for vedtaket bl.a. vise hvorfor vedtaksorganet mener at eleven likevel får et opplæringstilbud som er i samsvar med loven, § 5–3 siste ledd.

I opplæringsloven § 5–4 er det fastsatt at eleven/foreldrene kan kreve at skolen foretar de undersøkelsene som er nødvendige for å finne ut om eleven trenger spesialundervisning, eventuelt hva slags opplæring eleven trenger. I tillegg er det fastsatt at undervisningspersonalet har et selvstendig ansvar for å vurdere om en elev har behov for spesialundervisning, og å melde fra til rektor når et slikt behov foreligger.

Det er også fastsatt i § 5–4 at det er nødvendig med samtykke fra eleven/foreldrene, både for at det kan bli foretatt en sakkyndig vurdering og for at det kan bli gitt spesialundervisning. Det står videre at eleven/foreldrene normalt har rett til å gjøre seg kjent med innholdet i den sakkyndige vurderingen. Tilbud om spesialundervisning skal så langt som mulig utformes i samarbeid med eleven og foreldrene, og det skal legges stor vekt på deres syn.

I opplæringsloven § 5–5 er det fastsatt at de reglene om innholdet i opplæringen som følger av opplæringsloven og forskriftene til opplæringsloven, gjelder for spesialundervisningen så langt de passer. Dette gjelder da også læreplanene. I samme bestemmelse er det fastsatt at det skal utarbeides en individuell opplæringsplan for den som får spesialundervisning. Denne planen skal vise målene for og innholdet i opplæringen og hvordan opplæringen skal drives. Videre er det fastsatt at skolen hvert halvår skal utarbeide en skriftlig rapport som både inneholder en oversikt over den opplæringen eleven har fått og en vurdering av utviklingen til eleven. Skolen skal sende rapporten til eleven/foreldrene og til kommunen/fylkeskommunen.

Kommunen og fylkeskommunen skal ha en pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjeneste), jf. opplæringsloven § 5–6. Det er videre fastsatt at denne tjenesten skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særlige behov, også kalt systemrettet arbeid. Det er presisert at denne tjenesten skal sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering der loven krever dette.

I opplæringsloven § 5–7 er det fastsatt at barn under opplæringspliktig alder som har behov for spesialpedagogisk hjelp, har rett til slik hjelp. Også for slik hjelp gjelder mange av de forannevnte saksbehandlingsreglene, men da så langt de passer.

I opplæringsloven § 4A–2 om rett til spesialundervisning på grunnskolens område for voksne er det fastsatt at en rekke av reglene i opplæringsloven kapittel 5 også gjelder for voksne. Det samme gjelder for friskoler, jf. friskoleloven § 3–6.

5.4 Vurdering

Dersom de premissene som er lagt i stortingsmeldingen og i innstillingen fra utdanningskomiteen i Stortinget skal bli ivaretatt, må et overordnet utgangspunktet for vurderingen av saksbehandlingskravene være hva som vil kunne fremme en best mulig tilpasset opplæring som ivaretar elevenes behov. Det er i den forbindelsen viktig å bidra til en mest mulig optimal bruk av kompetansen og kapasiteten både ved den enkelte skolen og i PP-tjenesten, samtidig som sentrale rettssikkerhetshensyn blir tatt tilstrekkelig hensyn til.

Departementet ser det som gunstig dersom det i loven blir foretatt en forenkling og oppmykning av lovens saksbehandlingsregler i tilknytning til vedtak om spesialundervisning, herunder reguleringen av individuelle opplæringsplaner. Samtidig bør enkelte gjeldende saksbehandlingskrav bli tydeligere formulert i loven. På denne måten vil bl.a. den respektive kompetansen i skolen og PP-tjenesten kunne bli utnyttet mer effektivt, samtidig som rettssikkerheten ivaretas. Det som her er sagt må også sees i lys av de andre tiltakene meldingen generelt legger opp til for å øke kvaliteten på den tilpassede opplæringen og spesialundervisningen. Det vises her også til de nye bestemmelsene i opplæringsloven § 13–10 andre ledd, der skoleeieren bl.a. har fått en eksplisitt formulert plikt til å ha et forsvarlig system for vurdering av om kravene i opplæringsloven og forskriftene til loven blir oppfylt.

5.5.Forslag

Det foreslås ingen endring i retten til spesialundervisning for dem som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet etter § 5–1. Dette gjelder også de fastsatte skjønnsmessige kriteriene som skal ligge til grunn når det tas stilling til hva opplæringstilbudet skal gå ut på, og kravet om at de som får spesialundervisning skal ha det samme antallet undervisningstimer totalt som det som gjelder for andre elever. Departementet foreslår imidlertid at det som i dag står i lovens § 5–5 om innholdet i opplæringen blir redigert og tatt inn i § 5–1. På denne måten vil alle reglene i lovens kapittel 5 som har med innholdet i spesialundervisningen å gjøre, bli behandlet samlet i en og samme paragraf.

Departementet foreslår en presisering i loven om når det må fattes enkeltvedtak i henhold til forvaltningslovens regler. Slikt vedtak må fattes både når det er nødvendig å gjøre avvik fra de reglene om mål og innhold i opplæringen som ellers gjelder, og når det er nødvendig å sette inn særskilte tiltak på individuelt grunnlag for at en elev skal få et forsvarlig utbytte av opplæringen i forhold til elevens forutsetninger. Dette gjelder også i dag, men forslaget til presisering skal bidra til klarhet ved at dette går direkte frem av lovens ordlyd.

Ovennevnte forslag til endringer og presiseringer vil også tydeliggjøre følgende: Desto bedre skolen settes i stand til å gi elevene et tilfredsstillende utbytte innen rammen av ordinær tilpasset opplæring, uten at det oppstår behov for å gjøre avvik fra reglene om mål og innhold i opplæringen, jo mindre behov oppstår for spesialundervisning.

Departementet foreslår også at det presiseres i loven at et enkeltvedtak om spesialundervisning skal angi hva som skal være mål for opplæringen og hva tiltakene ellers skal gå ut på. Dette er en videreføring av gjeldende rett, men departementet mener at dette bør gå tydeligere frem av loven. Vedtaket må være så klart og tydelig at det ikke blir tvil om hva spesialundervisningstilbudet skal gå ut på. Når det gjelder forholdet mellom enkeltvedtaket og den individuelle opplæringsplanen, er loven i dag noe uklart formulert. I praksis blir dette forstått slik at den individuelle opplæringsplanen er noe som blir utarbeidet av skolen på grunnlag av og innenfor rammen av enkeltvedtaket. Det vises her til departementets veiledningshefte om spesialundervisning, revidert utgave 2004.

Med den foreslåtte presiseringen i loven kan enkeltvedtaket som sådant betraktes som en individuell opplæringsplan. Den individuelle opplæringsplanen vil da ligge i vedtaket, og departementet foreslår derfor at den separate reguleringen av individuell opplæringsplan som nå følger av lovens § 5–5, blir opphevet. Departementet mener at dette vil føre til en enklere og mer oversiktlig ordning.

En omlegging der selve enkeltvedtaket blir definert som en individuell opplæringsplan, er ikke ensbetydende med at enkeltvedtakene generelt sett må utformes mer detaljert enn i dag. Alt må ikke nødvendigvis fastsettes i vedtaket. Noe fleksibilitet må aksepteres, men vedtaket må angi hva fleksibiliteten består i. Det er også mulig i enkeltvedtaket å fastsette at den individuelle opplæringsplanen skal konkretiseres ytterligere av skolen innenfor rammen av vedtaket.

Departementet foreslår en videreføring av kravet om at skolen skal utarbeide en halvårsrapport om den spesialundervisningen en elev har fått. Det samme gjelder kravet om at tilbudet om spesialundervisning så langt mulig skal utformes i samarbeid med eleven og foreldrene og at det skal legges stor vekt på deres syn.

Etter gjeldende rett skal det foreligge en sakkyndig vurdering før det blir fattet enkeltvedtak om spesialundervisning. Denne bestemmelsen foreslås opphevet og erstattet av et krav om at sakkyndig vurdering skal foreligge når det er nødvendig for sakens opplysning. Også innenfor dagens ordning må det foretas en skjønnsmessig vurdering når en skal ta stilling til hvilke elever som bør henvises til sakkyndig vurdering. Denne vurderingen blir neppe vanskeligere fordi man opphever ordningen med at det alltid må foreligge sakkyndig vurdering når det skal fattes enkeltvedtak. Det som her blir avgjørende er om skolen bl.a. på bakgrunn av erfaring og dialog med eleven og foreldrene, vil ha tilstrekkelig godt grunnlag for at det kan fattes enkeltvedtak. I så fall vil man både kunne bidra til at sakkyndighetsressursene blir brukt optimalt i forhold vansker og behov, herunder også kunne få frigjort ressurser til systemrettet arbeid samt bidra til at elever ikke unødvendig må utsettes for belastningen med å gjennomgå en sakkyndig vurdering.

Departementet foreslår også at dagens detaljerte innholdskrav til den sakkyndige vurderingen oppheves. Departementet mener at slik dagens forskjellige innholdskrav til den sakkyndige vurderingen er formulert, kan det stilles spørsmål ved hvilken instans som er mest kompetent til å ta stilling til dem, skolen selv eller en sakkyndig instans utenfor skolen (spesielt PP-tjenesten). Svaret vil antagelig variere både med hvilke av innholdskravene det er tale om, og i forhold til de ulike kompetanseprofilene som foreligger mellom skolene og PP-tjenestene. De mest kvalifiserte vurderingene antas i sin alminnelighet å fremkomme som et resultat av et nært samarbeid mellom den enkelte skolen og PP-tjenesten, eventuelt også annen sakkyndighet. Det vil kunne føre til uheldig bruk av utredningsressursene og den samlede kompetansen dersom loven på dette området er for rigid utformet.

På denne bakgrunn mener departementet at den beste løsningen vil være at det sies i opplæringsloven at det skal innhentes sakkyndig vurdering når det er nødvendig, og at det ikke stilles særskilte innholdskrav til denne vurderingen. Departementet viser til at det allerede følger av forvaltningsloven § 17 at en sak skal være forsvarlig opplyst før det blir fattet enkeltvedtak. Dette innebærer at kommunen/fylkeskommunen ikke kan fatte vedtak om spesialundervisning uten at dette kravet i forvaltningsloven er oppfylt, herunder nødvendig bruk av sakkyndighet.

Forslagene er ikke ment å skulle redusere behovet for kompetanse og kapasitet i PP-tjenesten. Departementet er opptatt av å få til en god utvikling av denne tjenesten, noe som også er i tråd med St.meld. nr. 30 (2003–2004). Et av målene med forslagene er å bidra til at ressursene i PP-tjenesten utnyttes best mulig.

Departementet foreslår å oppheve det særskilte begrunnelseskravet i opplæringsloven som gjelder dersom enkeltvedtaket avviker fra den sakkyndige vurderingen. Kommunen/fylkeskommunen vil uansett ha en plikt til å begrunne vedtaket ut fra forvaltningslovens regler. Det foreslås ingen endringer når det gjelder den retten som eleven/foreldrene har til å få gjøre seg kjent med innholdet i den sakkyndige vurderingen. Dette innebærer at eleven/foreldrene kan klage dersom vedtaksorganet ikke redegjør for eventuelle avvik i forhold til den sakkyndige vurderingen på en tilfredsstillende måte.

Departementet mener at dagens bestemmelse i loven om at eleven/foreldrene kan kreve at skolen foretar de undersøkelsene som er nødvendige for å finne ut om eleven trenger spesialundervisning, og eventuelt hva slags opplæring eleven trenger, er uheldig formulert. Det må legges til grunn at skolen har et selvstendig ansvar for at disse spørsmålene blir tatt opp, og dette bør fremgå tydelig av lovens ordlyd. Loven foreslås omformulert i samsvar med dette. Undervisningspersonalets lovfestede ansvar for å rapportere om eventuelle spesialundervisningsbehov til rektor, foreslås videreført.

Etter gjeldende rett kan vedtak om spesialundervisning påklages til statlig klageinstans. For ytterligere å sikre elevens rettsikkerhet, foreslår departementet at det blir presisert i opplæringsloven at det kan klages på at det ikke er fattet enkeltvedtak innen rimelig tid eller at saksbehandlingsreglene på annen måte ikke er ivaretatt, for eksempel at det ikke er innhentet en sakkyndig vurdering. Klageinstansen skal her være den samme.

Departementet foreslår at opplæringsloven § 4A–2 om spesialundervisning på grunnskolens område for voksne blir justert i samsvar med ovennevnte forslag. Det samme gjelder for friskoler, jf. friskoleloven § 3–6.

I tillegg foreslår departementet enkelte mindre tekniske justeringer.

5.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene vil kunne føre til at den respektive kompetansen i skolen og PP-tjenesten blir utnyttet mer effektivt, herunder at det skapes rom for at PP-tjenesten kan drive mer systemrettet arbeid.

Dersom kommunen/fylkeskommunen ikke har en god intern beslutningsprosess og skolen ikke får til en god dialog med elever/foreldre, kan den økte handlefriheten som forslaget legger opp til føre til uro blant elever og foreldre og dermed flere klagesaker til fylkesmannen.

Siden målet er å få større effekt av den samlede kompetansen slik at opplæringen kan bli bedre, kan det ikke legges til grunn at forslagene vil gi en innsparing.

5.7 Forslag til lovtekst

For sammenhengens skyld blir alle bestemmelsene i et justert kapittel 5 i opplæringsloven omtalt nedenfor. I tillegg er opplæringsloven § 4A–2 siste ledd og friskoleloven § 3–6 første ledd tatt med.

Forslag til ny § 5–1 Rett til spesialundervisning

Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning.

I vurderinga av kva for opplæringstilbod som skal givast, skal det særleg leggjast vekt på utviklingsutsiktene til eleven. Opplæringstilbodet skal ha eit slikt innhald at det samla tilbodet kan gi eleven eit forsvarleg utbytte av opplæringa i forhold til andre elevar og i forhold til dei opplæringsmåla som er realistiske for eleven. Elevar som får spesialundervisning, skal ha det same totale undervisningstimetalet som gjeld andre elevar, jf. §§ 2–2 og 3–2. Reglane om mål og innhald i opplæringa i denne lova og i forskrifter etter denne lova gjeld for spesialundervisning så langt dei passar.

Forslag til ny § 5–2 Saksbehandlinga i tilknyting til vedtak om spesialundervisning

Når det vert gjort vedtak der det vert teke stilling til om det skal givast spesialundervisning etter § 5–1, gjeld reglane for enkeltvedtak i forvaltningslova. Det må gjerast enkeltvedtak både når det er nødvendig å gjere avvik frå reglane om mål og innhald i opplæringa, og når det er nødvendig å setje inn andre tiltak på individuelt grunnlag for at ein elev skal få eit forsvarleg utbytte av opplæringa. Enkeltvedtaket skal opplyse om kva som skal vere mål for opplæringa, og kva tiltaka elles skal gå ut på (individuell opplæringsplan). Når det er nødvendig for å få opplyst saka, skal det liggje føre sakkunnig vurdering før det blir gjort enkeltvedtak.

Skolen har eit sjølvstendig ansvar for å ta opp spørsmålet om nødvendige tiltak, jf. første ledd, og undervisningspersonalet skal vurdere om ein elev treng spesialundervisning, og melde frå til rektor når slike behov er til stades.

Tilbod om spesialundervisning skal så langt mogleg utformast i samarbeid med eleven og foreldra, og det skal leggjast stor vekt på deira syn.

Når det blir gitt spesialundervisning, skal skolen kvart halvår utarbeide ein skriftleg rapport som gir oversikt over den opplæringa eleven har fått, og ei vurdering av utviklinga til eleven. Skolen sender rapporten til eleven/foreldra og til kommunen/fylkeskommunen.

I tillegg til klagerett over enkeltvedtak etter første ledd (jf. også § 15–2 om statleg klageinstans), har parten også rett til å klage over at det ikkje er gjort enkeltvedtak innan rimeleg tid, eller at saksbehandlingsreglane på annan måte ikkje er følgde.

Forslag til ny § 5–3 Samtykke

Før det blir gjort sakkunnig vurdering, og før det blir gjort vedtak om å setje i gang spesialundervisning, skal det innhentast samtykke frå eleven/foreldra. Med dei avgrensingane som følgjer av reglane om teieplikt og § 19 i forvaltningslova, har eleven/foreldra rett til å gjere seg kjent med innhaldet i den sakkunnige vurderinga.

§ 5–6 om PP-tjenesten foreslås å bli ny § 5–4 uten endringer ellers.

§ 5–7 om spesialpedagogisk hjelp foreslås å bli ny § 5–5 uten endringer ellers, bortsett fra at det i siste ledd i bestemmelsen foreslås følgende justering av ordlyden:

For spesialpedagogisk hjelp gjeld §§ 5–2 og 5–3 så langt dei passar.

§ 5–8 om helsetjenestetilbud foreslås å bli ny § 5–6 uten endringer ellers.

§ 5–9 om læremiddel foreslås å bli ny § 5–7 uten endringer ellers.

Forslag til justering av siste ledd i § 4A–2 om spesialundervisning på grunnskolens område for voksne:

For opplæring etter denne paragraf gjelder §§ 5–1 annet ledd bortsett fra tredje punktum, 5–2, 5–3, og 5–4 tilsvarende så langt de passer.

Forslag til endring i første ledd i friskoleloven § 3–6:

Opplæringslova § 5–1 om rett til spesialundervisning, § 5–2 om saksbehandlinga i samband med vedtak om spesialundervisning og § 5–3 om samtykke gjeld tilsvarande.

Tiltak for å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til videregående opplæring

6.1 Meldingen

I punkt 7.9.5 i St.meld. nr. 30 (2003–2004) står det følgende: ”For å øke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til videregående og høyere utdanning, vil departementet fremme forslag om å endre opplæringsloven slik at ufullstendig grunnskoleopplæring i hjemlandet ikke står til hinder for inntak i videregående opplæring. Siktemålet er å gi ungdom fra språklige minoriteter med ufullstendig grunnskoleopplæring, opplæring sammen med jevnaldrende majoritetsspråklig ungdom så snart som mulig. Dette innebærer at grunnskoleopplæringen gis integrert i videregående opplæring, og at fylkeskommunen blir ansvarlig for denne opplæringen. For øvrig vises det til strategiplan for minoritetsspråklige.”

Dette tiltaket ble varslet i Strategiplanen ”Likeverdig utdanning i praksis!” for å bedre overgangen til norsk skole for dem som kommer til landet i løpet av skolegangen.

6.2 Innstillingen

Punktet ble ikke kommentert i Innst. S. nr. 268(2003–2004).

6.3 Gjeldende rett og praksis

All ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring har rett til inntak til videregående opplæring, jf. opplæringsloven § 3–1. Med ”tilsvarende opplæring” menes utdanning tilsvarende norsk grunnskole, jf. forskrift til opplæringsloven § 6–10. Det betyr at ungdom med vitnemål for fullført grunnskole fra hjemlandet, eller som kan stadfeste eller sannsynliggjøre dette, har rett til inntak til videregående opplæring.

De som ikke har rett til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3–1 pga mangelfull grunnskole, og heller ikke har rett til grunnskoleopplæring etter opplæringsloven § 2–1 fordi de er over opplæringspliktig alder, har rett til grunnskoleopplæring for voksne etter opplæringsloven § 4A–1. Dette innebærer at alle har rett til å få nødvendig grunnskoleopplæring for inntak til videregående opplæring.

Det er som hovedregel kommunen som har ansvaret for å oppfylle retten til grunnskoleopplæring for voksne etter opplæringsloven § 4A–1. Kommunen har stor frihet til å organisere opplæringstilbudet, og loven er ikke til hinder for at opplæringen gis i tilknytning til en videregående skole.

Noen innvandrere kommer til landet med lite eller ingen skolegang fra hjemlandet. Noen kommer også så sent i opplæringspliktig alder (6 til 16 år) at de etter kort tid i ungdomsskolen skrives ut pga. alder. I slike tilfeller må det foretas en konkret vurdering av om vedkommende har fullført grunnskolen og dermed fyller vilkårene for inntak til videregående opplæring etter opplæringsloven § 3–1, eller om vedkommende har rett til grunnskoleopplæring for voksne etter opplæringsloven § 4A–1.

Det dreier seg om relativt få ungdommer som har ufullstendig grunnskoleopplæring, slik at de ikke fyller vilkårene for inntak til videregående opplæring. Per 1. oktober 2003 var det totalt 4 208 voksne som fikk grunnskoleopplæring etter opplæringsloven § 4A–1, herav 2 354 fra språklige minoriteter. Man har ikke statistikk som viser hvordan dette tallet fordeler seg på de ulike aldersgruppene, men det er grunn til å tro at det er en relativt stor andel i aldersgruppen 16–20 år.

Når det gjelder den praktiske tilretteleggingen ved overgangen fra grunnskole til videregående opplæring, foregår det i regi av Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) et samarbeid mellom fylkesmennenes utdanningsavdelinger, fylkeskommuner/kommuner, høyskole/universitet og fokusskoler på grunnskolenivå og videregående nivå for å kunne gi et godt tilbud til minoritetsspråklige som mangler eller har mangelfull grunnskole. Det finnes også eksempler på at mindreårige innvandrerne som mangler grunnskole for inntak til videregående opplæring i dag får grunnskoleopplæring for voksne lagt til en videregående skole.

Samarbeidet generelt mellom kommuner og fylkeskommuner på dette området er også i utvikling. Det er møter mellom ungdomsskole, videregående skole og voksenopplæring i god tid før man søker om inntak til videregående opplæring, slik at man skal kunne informere om hvilke tilbud som er mulige, og hvilke elever som bør søke hvor. Da ser man også på muligheter for konkret samarbeid mellom kommune og fylkeskommune om enkeltelever.

Noen fylkeskommuner lager forkurs/innføringskurs med yrkesorientering i form av hospitering i ulike yrkesfaglige studieretninger kombinert med opplæring i språk og andre allmenne samfunnsfag, og i nær kontakt med kommuneleddet. Minoritetsspråklige søkere som tar imot tilbud om innføringskurs som forkurs til grunnkurs, får utsatt opplæringsretten etter opplæringsloven § 3–1 tredje ledd.

6.4 Vurderinger

Ungdom over opplæringspliktig alder (16 år) og som ikke fyller inntaksvilkårene til videregående opplæring om ”fullført grunnskole eller tilsvarende opplæring” er en svært heterogen gruppe. Ungdommenes kunnskaper og ferdigheter varierer over hele spennet, fra dem som er analfabeter, de som helt eller delvis mangler grunnskole fra hjemlandet, de som har en kombinasjon av kort opplæringstid fra hjemlandet og kort opplæringstid i norsk grunnskole, og til dem som har kort tid igjen før grunnskolen kan sies å være fullført.

Det fremgår av meldingen at siktemålet er at ungdom fra språklige minoriteter som har ufullstendig grunnskoleopplæring skal kunne få denne opplæringen sammen med jevnaldrende majoritetsspråklig ungdom så snart som mulig, og at dette kan føre til økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til videregående og høyere utdanning.

Dersom dette skal være en realistisk målsetting, må en lovendring som går ut på unntak fra inntaksvilkåret om fullført grunnskole for inntak til videregående opplæring avgrenses til å gjelde de ungdommene som har lite igjen før grunnskolen kan sies å være fullført. Elever som mangler eller har svært mangelfull grunnskole fra før, vil uansett måtte ha egne særskilte opplæringsopplegg.

Et unntak fra inntaksvilkåret om fullført grunnskole bør heller ikke være en særrett for personer med innvandrerbakgrunn, men gjelde all ungdom som av ulike grunner ikke har fullført grunnskolen. En del barn og ungdommer som er oppvokst i Norge, har også av ulike grunner ”hull” i grunnskoleopplæringen. Noen har vært syke under deler av oppveksten, eller det har vært andre grunner som har gjort at de ikke har vært i stand til å motta opplæring i perioder. Det er blant annet barn og ungdom i barneverninstitusjoner som dropper ut, særlig i ungdomsskolen.

Forslaget vil også ha betydning ved inntak til frittstående videregående skoler. Det fremgår av friskoleloven § 3–1 første ledd andre punktum at skolene skal ”stå opne for alle som fyller vilkåra for inntak i offentlege skolar”. Det betyr at ungdom som får inntak til videregående opplæring i en offentlig skole i medhold av dette forslaget, også vil få inntak til en frittstående videregående skole. Det er følgelig ikke behov for lovendring i friskoleloven.

6.5 Forslag

Opplæringsloven § 3–1 første ledd første punktum lyder: ” Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarande opplæring, har etter søknad rett til tre års heiltids vidaregåande opplæring.”

Departementet foreslår en unntakshjemmel i forhold til inntaksvilkåret i første ledd, slik at ungdom som er over opplæringspliktig alder, men som ikke fyller vilkåret om fullført grunnskole eller tilsvarende opplæring, likevel etter en konkret vurdering får rett til inntak til videregående opplæring. Dette betyr at eleven kan ta deler av grunnskoleopplæringen samtidig som de får opplæring i fag innenfor videregående opplæring, og at all opplæring gis ved den videregående skolen. Bestemmelsen må avgrenses til å gjelde dem som er kommet så langt i grunnskoleopplæringen at denne løsningen kan være formålstjenlig for eleven.

Bestemmelsen må gjelde all ungdom, ikke bare ungdom med innvandrerbakgrunn.

6.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Lovendringen åpner for at elever kan begynne i videregående opplæring uten å ha fullført grunnskoleopplæring i regi av kommunen. Dette vil medføre at manglende grunnskoleopplæring for disse elevene blir et fylkeskommunalt ansvar.

Per 1. oktober 2003 var det 4 208 voksne som fikk grunnskoleopplæring, herav 2 354 innvandrere. Det er grunn til å tro at en relativt stor andel av disse er mellom 16–24 år.

Departementet har ikke tall på hvor mange i aldersgruppen 16–24 år som i dag tar grunnskoleopplæring og som vil fortsette i videregående opplæring. Det er derfor vanskelig å forutsi hvor mange flere elever som vil ønske å benytte seg av retten til videregående opplæring uten fullført opplæring fra grunnskolen.

Lovendringen medfører at fylkeskommunene får ansvar for å gjennomføre manglende grunnskoleopplæring for de elevene som ikke har fullført dette tidligere. Dette innebærer en merutgift for fylkeskommunene samtidig som det fører til en innsparing for kommunene, som ikke må tilby grunnskoleopplæring for disse elevene. Totalt sett medfører ikke dette økonomiske konsekvenser for kommunesektoren, kun en kostnadsoverføring fra kommunene til fylkeskommunene.

Det er usikkerhet knyttet både til hvor mange elever som vil ønske å benytte seg av retten til å begynne i videregående opplæring uten fullstendig grunnskoleopplæring og til hvordan den manglende grunnskoleopplæringen skal gjennomføres. Det legges derfor til grunn en forutsetning om at elevene i gjennomsnitt mangler ett år med grunnskoleopplæring og at kostnadene for fylkeskommunen ved å gi disse elevene grunnskoleopplæring er om lag like store som de er for kommunen.

Med en gjennomsnittlig kostnad per elev i grunnskolen på 63 500 kroner 1Kilde KOSTRA 2003 vil kostnaden ved at 1 000 elever benytter seg av en slik rett anslås til om lag 60 mill. kroner for fylkeskommunene med en tilsvarende innsparing for kommunene. Dersom

2 000 elever benytter seg av en slik rett, vil kostnaden/innsparingen for fylkeskommunene/kommunene kunne anslås til om lag 130 mill. kroner.

Lovendringen har som mål å rekruttere flere personer med innvandrerbakgrunn til å ta videregående opplæring. Lovendringen åpner for at flere elever enn tidligere nå kan få rett til videregående opplæring. Dette innebærer merkostnader for fylkeskommunene. Merkostnaden vil være avhengig av hvor mange elever som vil benytte seg av den nye rettigheten. Departementet tror ikke dette vil dreie seg om mange elever ut fra de elevtallene som befinner seg i den aktuelle gruppen.

På den annen side ville disse elevene uansett fått rett til videregående opplæring dersom de hadde benyttet seg av retten til grunnskoleopplæring i kommunal regi. Lovendringen vil kunne forbedre gjennomføringen i grunnskolen og i videregående opplæring for denne gruppen elever, og det kan medføre en innsparing for fylkeskommunene. Når flere av denne elevgruppen får videregående opplæring, kan det også føre til en innsparing for samfunnet i form av mindre utgifter til sosiale stønader/trygd m.m.

6.7 Forslag til lovtekst

Forslag til et nytt andre ledd i opplæringsloven § 3–1:

Ungdom som er over opplæringspliktig alder og ikkje fyller vilkåra om fullført grunnskole eller tilsvarande opplæring for inntak til vidaregåande opplæring etter første ledd, men som er komne så langt at det kan vere formålstenleg å få resten av grunnskoleopplæringa i vidaregåande opplæring, har etter konkret vurdering rett til vidaregåande opplæring.

Merknad:

Det forutsettes et samarbeid mellom kommune og fylkeskommune når det gjelder hvilke elever som kan tas inn til videregående opplæring etter denne unntaksbestemmelsen. Det er imidlertid fylkeskommunen som tar stilling til den enkeltes rett til videregående opplæring, og som også tar stilling til om en ungdom har rett til videregående opplæring uten fullført grunnskole etter denne bestemmelsen.

Forslaget innebærer at elevene får den resterende delen av grunnskoleopplæringen integrert i videregående opplæring. Fylkeskommunen har faglig, juridisk og økonomisk ansvar for den resterende delen av elevenes grunnskoleopplæring etter inntak til videregående opplæring. Det betyr blant annet at all tilrettelegging av opplæringen etter inntak blir fylkeskommunens ansvar.

Minoritetsspråklige elever som har behov for særskilt språkopplæring for å få tilfredsstillende utbytte av opplæringstilbudet i videregående opplæring, vil ha rett til slik opplæring med hjemmel i regelen om spesialundervisning, jf. kapittel 5 i opplæringsloven.

Departementet vil vurdere om det er behov for nærmere forskriftsregulering av når det kan være formålstjenlig å bruke unntaksbestemmelsen, og hvordan man skal løse spørsmålet om dokumentasjon/vitnemål i forhold til grunnskoleopplæringen når den avsluttes i videregående opplæring.

Endring av retten til videregående opplæring for ungdom

7.1 Meldingen

Fra 01.08.2000 fikk voksne med fullført grunnskole som var født før 01.01.1978, rett til videregående opplæring dersom de ikke tidligere hadde fullført slik opplæring. Personer født etter 1978 fikk rett til videregående opplæring gjennom Reform 94 som da den kom, fanget opp all ungdom som ønsket videregående opplæring. Tross dette står en del personer i dag uten rett til videregående opplæring. Dette har sammenheng med at: ”En del ungdom er ikke motivert for videregående opplæring direkte etter grunnskolen, andre har av ulike grunner sluttet underveis. De har ikke rett til videregående opplæring som voksne fordi de er født etter 1978. En annen gruppe uten rett til videregående opplæring er innvandrere som har kommet til Norge så sent at de ikke har kunnet benytte ungdomsretten.”

Departementet mener det er av stor betydning for samfunnet og den enkelte at det gis mulighet for alle å kunne ta videregående opplæring. Det uttales i meldingen at en endring til en aldersbestemt rett vil ivareta voksnes behov bedre enn hva tilfellet er i dag: ”Imidlertid er en aldersgrense på 25 år bare en av flere mulige endringer for å sikre voksne muligheten til å fullføre eller ta videregående opplæring senere i livet.”

7.2 Innstillingen

I innstillingen er det blant annet uttalt: ” Komiteen viser til at Regjeringen har varslet at det vil bli utarbeidet en langsiktig strategi for kompetanseutvikling fram mot 2010.” Videre: ” Komiteen forutsetter at departementet vil vurdere ulike løsninger for å stimulere til kompetanseheving, bl.a. stimulere voksne til å ta videregående utdanning, i forbindelse med utarbeiding av strategiplanen.”

7.3 Gjeldende rett

Etter opplæringsloven § 3–1 har ungdom med fullført grunnskole eller tilsvarende etter søknad rett til tre års heltids videregående opplæring. Ungdom har rett til å komme inn på ett av tre alternative grunnkurs og til to års videregående opplæring som bygger på grunnkurset. Retten til videregående opplæring blir etter søknad om omvalg utvidet med inntil ett år. Elev med rett til spesialundervisning etter opplæringsloven kapittel 5 har rett til videregående opplæring i inntil to år ekstra når eleven trenger det i forhold til den enkeltes opplæringsmål. Retten til videregående opplæring må normalt tas ut innen fem år etter fullført grunnskole og innen seks år når opplæringen helt eller delvis blir gitt i lærebedrift. Elever i videregående skole kan ha rett til spesialundervisning etter kapittel 5 og skyss etter kapittel 7 i opplæringsloven.

Etter § 4A–3 første ledd i opplæringsloven har voksne født før 1978 med fullført grunnskole eller tilsvarende, men uten fullført videregående opplæring, etter søknad rett til videregående opplæring. De har også rett til å få vurdert sin realkompetanse og få utstedt kompetansebevis. Videregående opplæring for voksne skal bl.a. på grunnlag av vurdering av realkompetanse tilpasses den enkeltes behov. Retten er ikke begrenset med hensyn til tidsbruk.

7.4 Vurderinger

Da retten for voksne til videregående opplæring ble innført, var departementet klar over at de som var født i eller etter 1978, og som ikke hadde fullført videregående opplæring, ikke ville få de samme rettighetene som dem som er født før 1. januar 1978. Departementet vurderte det den gangen som viktigst at de som aldri hadde hatt lovfestet rett til videregående opplæring ble prioritert og fikk en slik rett, se Ot.prp. nr. 44 (1999–2000).

Utdanning er av stor betydning for både samfunnet og den enkelte, og det er et problem at antall personer uten rett til videregående opplæring stadig øker.

Departementet foreslår i denne omgangen å utvide retten til ungdom til videregående opplæring frem til og med det året de fyller 24 år. På denne måten vil den enkelte få bedre tid til å tenke seg om og bli mer motivert med hensyn til valg av studieretning.

Etter gjeldende rett må ungdom normalt ta ut sin rett til videregående opplæring innen fem år etter at grunnskolen er fullført, og innen seks år når opplæringen helt eller delvis blir gitt i lærebedrift, jf. opplæringsloven § 3–1 tredje ledd. Departementet har vurdert om en slik tidsbegrensning bør videreføres.

Å utvide ungdomsretten til 24 år kan få en negativ virkning i forhold til gjennomføringen. Departementet har derfor vurdert å beholde regelen i opplæringsloven § 3–1 om at retten må tas ut innen fem år, men i en noe endret form. Et alternativ er at retten som hovedregel må tas ut i løpet av en sammenhengende periode på fem år regnet fra det tidspunktet vedkommende begynner i videregående opplæring, og ikke som i dag det tidspunktet vedkommende har fullført grunnskolen (alternativ 1 i forslaget til lovtekst). Et argument for å videreføre en slik 5 års-regel er å beholde den disiplinerende effekten som antas å ligge i at videregående opplæring må gjennomføres i løpet av en viss tid.

Et annet alternativ er å oppheve kravet om at retten til videregående opplæring normalt må tas ut innen fem år, slik at ungdom etter å ha fullført grunnskolen fritt kan velge når de vil ta ut sin rett til videregående opplæring, så lenge hele retten tas ut innen utgangen av det året vedkommende fyller 24 år (alternativ 2 i forslaget til lovtekst). For den enkelte ungdommen vil dette innebære stor fleksibilitet og kunne bidra til at hver enkelt påbegynner videregående opplæring når motivasjonen er størst. Slik sett kan dette alternativet bidra til at flere av dem som påbegynner videregående opplæring, også fullfører utdanningen. På den annen side vil det kunne skape større uforutsigbarhet mht. årlige elevtall i videregående opplæring. Usikkerhet knytter seg også til hva den enkelte ungdommen som ikke påbegynner videregående opplæring eller avbryter videregående opplæring underveis, i stedet gjør. Spørsmålet er om vedkommende går ut i arbeid eller blir arbeidsledig.

7.5 Forslag

Departementet foreslår å endre opplæringsloven § 3–1 slik at retten for ungdom til videregående opplæring utvides frem til og med det året de fyller 24 år. Forslaget innebærer at ungdom kan ta ut retten til inntil tre/fire års videregående opplæring innen utgangen av det året de fyller 24 år. I dag må denne retten tas ut innen fem/seks år etter fullført grunnskole, det vi si innen de fyller 20/21 år. Departementet ber spesielt om høringsinstansenes syn på spørsmålet om hvorvidt det bør være en tidsbegrensning knyttet til ungdoms rett til videregående opplæring og legger frem to alternative forslag til endringer i § 3–1 tredje ledd.

7.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget innebærer at elevene kan ta ut retten til inntil tre/fire års videregående opplæring innen de fyller 24 år. I dag må denne retten tas ut i løpet av fem/seks år, dvs. innen de fyller 20/21 år.

Det foreslås ikke noen endring i antall år elevene har rett til videregående opplæring og lovendringen vil derfor ikke ha økonomiske konsekvenser.

7.7 Forslag til lovtekst

To alternative forslag til endring av første punktum i opplæringsloven § 3–1 tredje ledd:

Alternativ 1:

Heile retten må normalt takast ut i løpet av ein samanhengande periode på fem år, eller seks år dersom opplæringa heilt eller delvis blir gitt i lærebedrift, og innan utgangen av det året vedkomande fyller 24 år.

Alternativ 2:

Heile retten må normalt takast ut innan utgangen av det året vedkomande fyller 24 år.

Ansvar for kompetanseutvikling

8.1 Meldingen

Av alle ressurser i skolen er lærernes kompetanse og motivasjon den faktoren som påvirker elevenes prestasjoner mest. Kvalitetsutvikling i skolen krever at skolen både har mulighet til å rekruttere kompetente, engasjerte og motiverte lærere og skoleledere, og har virkemidler som gjør det mulig å beholde og utvikle personalressursene. Økt handlefrihet gir både nye muligheter og større ansvar for skoleeieren. Dette innebærer også at skoleeieren må sørge for at det til enhver tid er tilstrekkelig kompetanse i skolene.

I St.meld. nr. 30 (2003–2004) foreslås det mange tiltak som har som mål å skape en bedre skole. Forutsetningene for at disse tiltakene skal kunne gjennomføres hviler på at lærerne blant annet har riktig og tilstrekkelig kompetanse. Meldingen understreker at det er skoleeieren som har ansvar for kompetanseutvikling i skolen, både når det gjelder videre- og etterutdanning av det pedagogiske personalet.

Kompetansebehov i skolen i forbindelse med reformer og endringer i læreplanverket kan løses gjennom nyrekruttering og/eller videre- og etterutdanning av dem som allerede er tilsatt i skoleverket. Den vesentlige delen av kompetanseutviklingen må likevel skje via videre- og etterutdanning av de som allerede er tilsatt i skoleverket.

I punkt 9.2 i St.meld. nr. 30 (2003–2004 fremgår det at "Departementet vil bidra til finansieringen av videreutdanning der reformen stiller nye og/eller økte krav til kompetanse eller der nasjonale undersøkelser viser at det er stor mangel på lærere med relevant utdanning. For å avhjelpe mangel på lærere med fordypning i sentrale fag, vil departementet bidra til at det i første omgang utdannes faglige ressurspersoner i skolene for å styrke opplæringen i grunnleggende ferdigheter. […] Støtten til videreutdanning vil i utgangspunktet være et reformrelatert tiltak, men behovet for videreføring og eventuelt endrede prioriteringer må vurderes i forbindelse med de årlige statsbudsjettene."

8.2 Innstillingen

I punkt 2.9 i Innst. S. nr. 268 (2003–2004) viser utdanningskomiteen ” til behovet for å utvikle skoler som lærende organisasjoner. Komiteen vil understreke at det kun kan gjøres ved at skoleeierne og skolene selv tar ansvar. Komiteen mener derfor det er skoleeier som skal utforme lokale planer for kompetanseutviklingstiltakene i kommunene og fylkeskommunene. Slike lokale planer legges til grunn for utforming av nasjonale tiltak. Komiteen mener derfor det er skoleeier som skal prioritere og vedta kompetanseutviklingstiltakene”.

8.3 Gjeldende rett

Kommunen, fylkeskommunen og staten er i opplæringsloven § 10–8 pålagt en plikt til å medvirke til at undervisningspersonale, skoleledere og personale med særoppgaver i skoleverket får anledning til etterutdanning. Opplæringsloven har ingen eksplisitt regel om videreutdanning.

Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i friskoleloven.

8.4 Vurderinger

Etter- og videreutdanning omtales ofte under samlebetegnelsen kompetanseutvikling, men har normalt ulikt formål og innhold.

Videreutdanning har som mål å øke den enkelte lærers formelle faglige og pedagogiske kompetanse. Videreutdanning gir formell kompetanse i form av studiepoeng/vekttall. Videreutdanning har tradisjonelt vært noe den enkelte lærer har sørget for på eget initiativ og har i liten grad vært styrt av skoleeieren.

Etterutdanning gir ikke ny formell kompetanse i form av studiepoeng/vekttall. Den omfatter kurs, seminarer og lignende der oppdatering ofte er det viktigste formålet. I skoleverket har etterutdanning tradisjonelt vært skoleeierens ansvar og har således i stor grad vært arbeidsgiverstyrt.

Formuleringen i opplæringsloven § 10–8 er noe svak mht. skoleeierens plikt til å sørge for en tilstrekkelig og kontinuerlig kompetanseutvikling. Da opplæringsloven som nevnt ikke har noen eksplisitt regel om videreutdanning, mener departementet det bør være helt klart at ansvaret for nødvendig samlet kompetanseutvikling må ligge på skoleeieren. Når det gjelder videreutdanning er det viktig at skoleeieren får mulighet til å prioritere og vedta denne etter det behovet som virksomheten har. Skoleeieren må likevel i den grad det er mulig kunne gi rom for den enkelte lærers behov for å fornye seg gjennom selvvalgt etterutdanning, og ikke ensidig legge vekt på skoleeierens behov. Departementet mener at dette også må gjelde friskolene.

8.5 Forslag

Ut fra dette foreslår departementet at opplæringslovens § 10–8 endres, slik at skoleeierens ansvar for kompetanseutvikling i egen virksomhet kommer tydeligere frem. Det foreslås en tilsvarende bestemmelse i friskoleloven.

8.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Lovendringen innebærer en klargjøring av § 10–8 i opplæringsloven slik at skoleeierens ansvar for kompetanseutvikling i egen virksomhet kommer tydeligere frem. Lovendringen innebærer derfor en presisering av det ansvaret skoleeieren i dag har når det gjelder kompetanseutvikling og medfører ikke økt ressursbruk for skoleeieren. Endringen vil derfor ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

8.7 Forslag til lovtekst

Forslag til ny overskrift i opplæringsloven § 10–8

Kompetanseutvikling

Forslag til endring av opplæringsloven § 10–8

Skoleeigar har ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i verksemda. Skoleeigar skal ha eit system som gir undervisningspersonell, skoleleiarar og personell med særoppgåver i skoleverket høve til nødvendig kompetanseutvikling, med sikte på å fornye og utvide fagleg og pedagogisk kunnskap og halde seg orienterte om og vere på høgd med utviklinga i skolen og samfunnet.

Forslag til ny bokstav i) i friskoleloven § 5–2

[Styret skal] sørgefor å ha riktig og nødvendig kompetanse i verksemda. Styret skal ha eit system som gir undervisningspersonell, skoleleiarar og personell med særoppgåver ved skolen høve til nødvendig kompetanseutvikling, med sikte på å fornye og utvide fagleg og pedagogisk kunnskap og halde seg orienterte om og vere på høgd med utviklinga i skolen og samfunnet.

Åremålstilsetting for rektorer

9.1 Meldingen

I punkt 9.4 i St.meld. nr. 30 (2003–2004) heter det bl.a. at: ”Departementet vil ta initiativ til nødvendige regelendringer som åpner for at kommunene kan tilsette skoleledere i åremålsstillinger dersom dette anses som hensiktsmessig.”

9.2 Innstillingen

Forslaget om åremålstilsetting er ikke omtalt i innstillingen.

9.3 Gjeldende rett

Opplæringsloven har i dag ingen bestemmelser om åremålstilsetting. Etter opplæringsloven § 9–1 skal hver skole ha en forsvarlig faglig, pedagogisk og administrativ ledelse. Opplæringen i skolen skal ledes av rektorer. Disse skal holde seg fortrolige med den daglige virksomheten i skolene og arbeide for å videreutvikle virksomheten. Den som skal tilsettes som rektor, må ha pedagogisk kompetanse og nødvendige lederegenskaper.

I henhold til arbeidsmiljøloven § 58 A pkt. 1 kan øverste leder i virksomheten tilsettes på åremål. Etter kommuneloven § 24 nr. 3 kan kommunestyret og fylkestinget bestemme at ledende administrative stillinger skal besettes på åremål. Verken arbeidsmiljøloven eller kommuneloven gir en generell hjemmel for å tilsette rektorer på åremål.

Bestemmelsen i kommuneloven begrenser adgangen til å etablere åremålsstillinger til ” ledende administrative stillinger.” I forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 42 (1991–92), side 92–93 og side 278) fremgår det at ved vurdering av innholdet i lovens ordlyd er det naturlig å se hen til begrepet ”leder av forvaltningsgren” etter kommuneloven § 14 nr. 1 b). I lovutvalget (NOU 1990:13) presiseres at åremålstilsettinger bare kan skje i stillinger som er tillagt kvalifisert lederansvar på høyt nivå, og viser videre til Hovedkomiteen for lokalforvaltningen (NOU 1988:38) hvor det uttales at åremålstilsettinger bør begrenses til etatssjefer og andre overordnede stillinger. Det heter videre i forarbeidene at det i vurderingen må tas hensyn til hvordan den enkelte kommunen og fylkeskommunen er organisert når man skal avgjøre hvilke stillinger som kan være åremålsstillinger.

Hver friskole skal ha en forsvarlig faglig, pedagogisk og administrativ ledelse, jf. friskoleloven § 4–1 første ledd. Videre heter det i friskoleloven § 4–1 andre ledd at ” Skolen skal ha ein dagleg leiar”. I friskoler kan daglig leder tilsettes i åremålsstilling, jf. arbeidsmiljøloven § 58 pkt. 1.

9.4 Vurdering

Det er et sentralt mål å skape en positiv utvikling i skolen der gode læringsresultater, tilpasset opplæring og et godt arbeidsmiljø settes i høysetet. Dette er viktig for det enkelte individet og samfunnet. I denne sammenhengen har rektorstillingen en nøkkelfunksjon. Dette taler for at også disse stillingene bør likestilles med andre lederstillinger der det ut fra stillingenes overordnede karakter er åpnet for åremålstilsettinger.

9.5 Forslag

På bakgrunn av ovenstående vil departementet fremme forslag om at det blir gjort en tilføyelse i opplæringsloven § 9–1 om ledelse slik at rektorer kan tilsettes enten i faste stillinger eller i åremålsstillinger.

9.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget har ikke økonomiske og administrative konsekvenser.

9.7 Forslag til lovtekst

Forslag til nytt tredje punktum i opplæringsloven § 9–1 andre ledd:

Rektorar kan tilsetjast enten i faste stillingar eller i åremålsstillingar.

Friere valg av skole og skoletilbud i videregående opplæring

10.1Meldingen

I stortingsmeldingen ble det signalisert at departementet vil vurdere om det skal fastsettes nasjonale bestemmelser om at alle elever skal ha mulighet til å velge mellom alle skolene i hjemfylket, og at utelukkende karakterer skal være bestemmende for inntaket dersom det ved enkelte skoler er flere søkere enn plasser. I tillegg ble det signalisert at departementet ville vurdere om hjemfylket skal ha plikt til å finansiere opplæringstilbud i andre fylker. Det ble presisert at prinsippet om rammefinansiering gjennom inntektssystemet skal opprettholdes.

10.2 Innstillingen

Utdanningskomiteen hadde ingen merknader til dette i innstillingen.

10.3 Gjeldende rett

Etter opplæringsloven § 13–3 femte ledd skal fylkeskommunen ”planleggje og byggje ut det vidaregåande opplæringstilbodet under omsyn til blant anna nasjonale mål, ønska til søkjarane og det behovet samfunnet har for vidaregåande opplæring i alle utdanningsretningar og for ulike aldersgrupper, og under omsyn til ansvaret sitt for opplæring i fengsel og i sosiale og medisinske institusjonar og behovet for spesialundervisning”.

Innenfor disse rammene bestemmer fylkeskommunen skolestrukturen, med tanke på blant annet beliggenhet, antall skoler, skolestørrelse og opplæringstilbud.

Etter samme paragrafs første ledd skal fylkeskommunen oppfylle retten til videregående opplæring for alle som er bosatt i fylkeskommunen. Denne plikten gjelder både ungdom og voksne med rett til videregående opplæring. Etter andre ledd i bestemmelsen skal fylkeskommunen også gi tilbud til søkere uten rett til videregående opplæring.

Etter opplæringsloven § 3–1 har ungdom med rett til videregående opplæring rett til inntak på ett av tre alternative grunnkurs, og til to års videregående opplæring som bygger på grunnkurset.

Utgangspunktet er at søkerne må foreta sitt valg innenfor det samlede opplæringstilbudet i vedkommendes hjemfylke. Departementet er kjent med at det i praksis i noen utstrekning foregår samarbeid mellom fylkeskommuner om tilbud, gjerne gjennom avtaler om kjøp av elevplasser utenfor egne fylkesgrenser.

Det er etter gjeldende regler hjemfylket til eleven som avgjør på hvilken av fylkets egne skoler eleven skal få sitt opplæringstilbud.

Etter opplæringsloven § 3–1 åttende ledd har departementet hjemmel til å gi forskrifter om inntak. Slike er gitt i kapittel 6 i forskrift 28. juni 1999 nr. 722 til opplæringsloven. Hovedprinsippet i forskriften er at ved oversøkning til de ulike opplæringstilbudene rangeres ungdom etter poengsum beregnet med utgangspunkt i karakterene ved søkning. I tillegg er det gitt særskilte inntaksregler for søkere med rett til spesialundervisning som søker seg til et prioritert grunnkurs. For inntak av voksne er hovedprinsippet at dersom fylkeskommunen har opprettet et kurs med begrenset antall plasser, skal plassene tildeles søkerne etter tidspunktet for registreringen av søknaden. Forskriften gir også særlige regler om inntak av tegnspråklige søkere.

Etter opplæringsloven § 13–3 tredje ledd har departementet hjemmel til å gi forskrifter om et skolefylkes rett til refusjon av hjemfylket for utgifter knyttet til videregående opplæring. Dette er regulert i forskrift til opplæringsloven § 19–4. Etter hovedprinsippet er aksept fra hjemfylket en forutsetning for refusjon samtidig som refusjon for inntak på tilbud som finnes i hjemfylket er utelukket.

Etter opplæringsloven § 13–4 siste ledd har departementet også hjemmel til å gi forskrifter om ”skyss og skyssgodtgjørelse”. Slike regler er gitt i forskrift til opplæringsloven kapittel 10.

10.4 Skisser

Departementet ber om at høringsinstansene kommenterer følgende to skisser til endringer i forhold til gjeldende rett og de tre alternative finansieringsordningene under skisse 2:

1.

Endringer i forskriften til opplæringsloven som innebærer at søkerne får mulighet til å velge skole selv i eget fylket slik at karakterer brukes som rangeringskriterium ved oversøkning.

2.

Endringer i forskriften til opplæringsloven som innebærer fritt valg av videregående tilbud på tvers av fylkesgrensene ved ledig kapasitet. Dette kan finansieres på ulike måter, blant annet etter følgende tre alternativer:

Alternativ 1.

Retten til ett av tre førstevalg i hjemfylket opprettholdes samtidig som retten til å søke inntak med påfølgende ansvar for hjemfylket utvides til hele landet på de kursene/studieretningsfagene (nye betegnelser: programområde/felles programfag) som hjemfylket ikke tilbyr. Etter denne modellen vil det være skolefylkets inntak som utløser et ubetinget krav på dekning av kostnadene og refusjonsansvar hos hjemfylket. Sammenlignet med dagens ordning vil dette alternativet utvide hjemfylkets ansvar noe.

Alternativ 2.

Retten til ett av tre førstevalg i hjemfylket opprettholdes kombinert med en generell rett til å søke inntak til videregående opplæring over hele landet med tilsvarende ansvar for hjemfylket. Også etter denne modellen er det skolefylkets inntak som blir avgjørende, ikke hva hjemfylket aksepterer. En slik ordning vil utvide hjemfylkets økonomiske ansvar til å omfatte også tilbud hjemfylket eventuelt selv gir og går utover alternativ 1.

Alternativ 3.

Retten til ett av tre førstevalg i hjemfylket opprettholdes kombinert med en generell rett til å søke inntak til videregående opplæring over hele landet uten tilsvarende ansvar for hjemfylket. Etter denne modellen må hjemfylket etter nærmere avtale gi sin aksept for at et ansvar for opplæring utenfor fylket skal oppstå. Dette vil være en opprettholdelse av dagens ordning og en videreføring av gjeldende regler om fylkeskommunens ansvar.

Ovennevnte skisser forutsetter ingen endringer i opplæringsloven § 7–2 om retten til daglig skoleskyss. Denne rettigheten er tenkt videreført uten endringer.

Økonomiske og administrative konsekvenser av friere skolevalg

De økonomiske og administrative konsekvensene av å innføre et friere skolevalg vil være avhengig av hvor fritt skolevalget for elevene blir. Det antas at de økonomiske og administrative konsekvensene vil bli større jo friere skolevalg som eventuelt innføres, dvs. at alternativ 2 antas å ha større økonomiske og administrative konsekvenser enn alternativ 1 under skisse 2.

Nærmere om økonomiske konsekvenser:

Skissene legger ikke opp til at finansieringsansvaret endres fra dagens ordning. Det vil fortsatt være hjemfylket som er ansvarlig for sine elever. Ved en endring til et fritt skolevalg over fylkesgrensene kan det forventes at kostnadene mellom fylkeskommunene endres noe.

Skyss:

Innføringen av friere skolevalg kan medføre økte skysskostnader dersom flere elever blir avhengig av skyss for å komme seg til skolen. I dag har elever som bor mer enn seks kilometer fra skolen rett til gratis skyss eller full skyssgodtgjørelse. Hjemfylket avgjør i dag på hvilken skole elevene skal få sine opplæringstilbud, og i 2004 har 10 fylkeskommuner innført fritt skolevalg. Dersom det innføres friere skolevalg over fylkesgrensene, kan elever som bor i nærheten av en skole i nabofylket få kortere reisevei enn tidligere. Om skysskostnadene totalt sett blir høyere eller lavere vil derfor være avhengig av hvordan elevene velger og hvordan demografien for disse elevene er.

Gjennomføring:

Dersom friere skolevalg medfører at flere elever får oppfylt sitt første ønske om kurs/studieretning, vil det kunne føre til bedre gjennomføring og færre omvalg. Dette kan medføre en innsparing for fylkeskommunene. På den annen side kan elever som ikke kommer inn på sine ønsker bli flyttet til andre skoler mot sin vilje, noe som også vil være tilfellet for mange elever i et system uten rett til valg av skole. Dette kan føre til lavere motivasjon og dårligere gjennomføring. Den samlede effekten av dette er vanskelig å forutsi.

Ulike kostnader mellom fylkeskommunene:

Regnskapstall viser at fylkeskommunene har ulike kostnader for de samme kursene/studieretningene. Dersom elever flytter over fylkesgrensene vil dette derfor kunne få ulike kostnadseffekter for ulike fylkeskommuner og skoler. Regnskapstallene sier imidlertid kun noe om gjennomsnittskostnaden for studieretningen i fylkeskommunen. Selv om gjennomsnittskostnadene i fylkeskommunene er like eller tilnærmet like, kan det likevel oppstå kostnadsforskjeller. Det kan være vanskelig å tallfeste dette siden det er marginalkostnaden og ikke gjennomsnittskostnaden som bestemmer hvor mye den ekstra eleven koster.

Nærmere om administrative konsekvenser:

Fylkeskommunene må påregne ekstra ressurser til administrasjon som følge av at elever går på skole i andre fylker enn sitt hjemfylke. Hjemfylket har finansieringsansvaret for alle sine elever og må komme til enighet med andre fylker om finansieringen av elever som kommer inn på skoler i andre fylker. Det vil også kunne medføre noe ekstra administrasjon som følge av skyssordninger og refusjon av dette for elevene. Fylkeskommunene administrerer i dag ordningen med gjesteelevsoppgjør. Departementet legger til grunn at det er et begrenset antall elever som vil benytte seg av muligheten til å velge en skole i et annet fylke enn bostedsfylket.

Departementet ønsker synspunkter fra fylkeskommunene på de økonomiske og administrative konsekvensene ved en innføring av friere skolevalg både innenfor fylket og ut fra de to første skissene.

10.5 Vurdering

§ 13–3 tredje ledd åpner for forskrifter om ”refusjon” begrenset til de tilfellene der den aktuelle videregående opplæringen ikke gis i hjemfylket. Dette innebærer at skisse 1 og skisse 2 med finansieringsalternativ 1 og 3 ikke krever endring av gjeldende forskriftshjemmel. Valg av skisse 2 med finansieringsalternativ 2 krever derimot endring i lovens forskriftshjemmel før eventuell forskriftsendring.

§ 13–4 tredje ledd nevner ikke ”refusjon” eksplisitt. En innføring av et skyssansvar for hjemfylket i tilfellene hvor elever får opplæring utenfor fylket vil derfor kreve endring i lovens § 13–4 tredje ledd før eventuell endring i forskriften.

10.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet vil gå igjennom høringsinstansenes kommentarer til de tre skissene som er presentert i høringsbrevet, og eventuelt komme tilbake med forslag til endring av forskriften til opplæringsloven. Dette vil i så fall bli gjenstand for ny høring i eget høringsbrev. I herværende høringsbrev foreslås det kun endringer i forskriftshjemmelen, og dette er endringer som ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

10.7 Forslag til lovtekst

Forslag til nytt tredje ledd i opplæringsloven § 13–3:

Departementet kan gi forskrifter eller pålegg i enkelttilfelle om kven som skal reknast som busett i fylkeskommunen og om heimfylket sitt ansvar for refusjon av utgifter i samband med vidaregåande opplæring i eit anna fylke.

Forslag til nytt tredje ledd i opplæringsloven § 13–4:

Departementet kan gi forskrifter om heimreiser, reisefølgje og opphald for dei som må innlosjerast for å få hjelp eller opplæring etter denne lova, dessutan forskrifter om skoleskyss, skyssgodtgjersle og heimfylket sitt ansvar for refusjon av utgifter til skyss i samband med vidaregåande opplæring i eit anna fylke.

Departementet gjentar avslutningsvis at det i forbindelse med et eventuelt forslag til endring av forskriften på dette området vil bli foretatt nærmere vurderinger av henholdsvis fordeler og ulemper ved de to skissene, herunder de tre alternativene, ikke minst økonomiske og administrative konsekvenser.

Skolemiljøutvalg

11.1 Bakgrunn

I anmodningsvedtak fra Stortinget 17.06.04, vedtak nr. 519 (2003–2004), heter det:

”Stortinget ber regjeringen snarest legge frem en sak om sammensetning og organisering av skolemiljøutvalg.”

Stortinget gjorde første gang 19.11.02 et tilsvarende vedtak (anmodningsvedtak nr. 33). Regjeringen valgte da å vente med oppfølgningen. Dette hadde sammenheng med at bestemmelsene i opplæringsloven om samarbeidsutvalg, foreldreråd, skoleutvalg og sammensetning og organisering av eventuelle skolemiljøutvalg ville bli vurdert som ledd i oppfølgingen av Stortingsmelding nr. 30 (2003–2004).

I punkt 2.4 i Innst. O. nr. 7(2002–2003) fremgår det at: ”Komiteens flertall,[… ], er svært opptatt av brukermedvirkning fra elever og foreldre. Flertallet mener at elever og foreldre skal få økt innflytelse over skolehverdagen. Flertallet viser til at i samarbeidsutvalg og skoleutvalg er elever og foreldre i mindretall. Flertallet mener det er viktig at elever og foreldre er i flertall i spørsmål knyttet til skolemiljø.

Flertallet mener at det skal være et skolemiljøutvalg ved alle skoler som skal arbeide for et godt arbeidsmiljø i virksomheten. Samarbeidsutvalget og skoleutvalget kan være utgangspunkt for dette, men må endres i sammensetning slik at brukerne, eleven og foreldrene er i flertall. […]

I grunnskolen skal foreldreutvalget oppnevne foreldrenes representanter i skolemiljøutvalget.

Flertallet fremmer derfor følgende utkast til vedtak:

« Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag innen utgangen av mars 2003 om sammensetning og organisering av skolemiljøutvalg. » ”

11.2 Meldingen

Departementet foreslår i punkt 11.4 i St.meld. nr. 30 (2003–2004) å erstatte opplæringslovens bestemmelser om samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg med en bestemmelse om at ”[…] skolen skal etablere en ordning for samarbeid mellom hjem, skole og elever både på individ- og skolenivå”.

11.3 Innstillingen

I innstillingen uttaler flertallet i utdanningskomiteen at det ønsker å beholde lovbestemmelsen om samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg. Komiteen tilrår samtidig Stortinget å gjøre vedtak om å be regjeringen snarest legge frem en sak om sammensetning og organisering av skolemiljøutvalg. Forslaget ble bifalt av Stortinget i møte 17.06.04.

11.4 Gjeldende rett

Etter opplæringsloven kapittel 11 er det krav om følgende organer i skolene: samarbeidsutvalg (grunnskolen), skoleutvalg (den videregående skolen), elevråd (begge skoleslag) og foreldreråd (grunnskolen). § 11–1 første ledd sikrer elev- og foreldrerepresentasjon i samarbeidsutvalget. I skoleutvalget skal elevene være representert, jfr. § 11–5 første ledd. Friskolene skal ha disse organene: Styre, elevråd og foreldreråd, jfr. friskoleloven kapittel 5.

Det er ikke bestemmelser i dagens lovgivning som pålegger skolene å ha et eget skolemiljøutvalg. Opplæringsloven og friskoleloven er likevel ikke til hinder for at skolene kan opprette skolemiljøutvalg, for eksempel sammensatt av representanter for de tilsatte, elevene, foreldrene og skolehelsetjenesten.

Både kapittel 11, om organer for brukermedvirkning i skolen, og kapittel 9a, om elevenes skolemiljø, inneholder regler om medvirkning fra elever og foreldre i skolemiljøarbeidet. Bestemmelsene i opplæringsloven kapittel 9a er knyttet til allerede eksisterende organer i skolen. Reglene i opplæringsloven kapittel 9a gjelder også for friskoler, jf. friskoleloven § 2–4 andre ledd.

Å arbeide for skolemiljøet vil være en sentral oppgave for de ulike rådene og utvalgene i skolen. At skolemiljøarbeidet er en av hovedoppgavene for elevrådet følger av opplæringsloven §§ 11–2 og 11–6 og friskoleloven § 5–3. Opplæringsloven § 11–2 sier at elevrådet i grunnskolen skal arbeide for å skape et godt lærings- og skolemiljø. Tilsvarende sier § 11-6 sier at elevrådet i videregående skoler skal arbeide for læringsmiljøet, arbeidsforholdene og velferdsinteressene til elevene. Elevrådet har også rett til å utnevne skolemiljørepresentanter som skal fungere som talspersoner for elevene i skolemiljøsaker, jfr. opplæringsloven § 9a–5 andre ledd. To av skolemiljørepresentantene skal kunne møte og uttale seg i arbeidsmiljøutvalget ved skolen når dette behandler saker som angår skolemiljøet til elevene. Elevenes deltagelse i skolemiljøarbeidet er dessuten regulert i opplæringsloven § 9a–5, som slår fast at elevene på alle klassetrinn skal engasjeres i det systematiske arbeidet med skolemiljøet. Videre følger det av opplæringsloven § 11–4 og friskoleloven § 5–4 at foreldrerådet skal ha som oppgave å medvirke til at elever og foreldre tar aktivt del i arbeidet for å skape et godt skolemiljø.

Samarbeidsutvalget, skoleutvalget, elevrådet og foreldrerådet skal holdes løpende underrettet om forhold som har vesentlig betydning for skolemiljøet, jfr. § 9a–6 første ledd. Skolen har dessuten plikt til å informere elevene og foreldrene om forhold som kan ha negativ virkning for helsen til elevene, jfr. § 9a–6 tredje ledd. Utvalgene og rådene har også rett til å bli tatt med i planlegging og gjennomføring av skolens/skoleeiers miljøtiltak ved den enkelte skolen på et så tidlig tidspunkt som mulig, jfr. § 9a–6 andre ledd.

Opplæringsloven § 9a–6 andre ledd presiserer videre at rådene og utvalgene i skolen har rett til å uttale seg og komme med forslag i alle saker som har betydning for skolemiljøet. En slik rett for samarbeidsutvalget og skoleutvalget følger også av opplæringsloven §§ 11–1 andre ledd og 11–5 andre ledd. For elevrådet følger en tilsvarende rett etter § 11–2 fjerde ledd som sier at elevrådet i grunnskolen skal kunne uttale seg og komme med forslag i saker som gjelder nærmiljøet til elevene.

11.5 Vurderinger

Stortinget har gitt klart uttrykk for at det skal opprettes skolemiljøutvalg.

Skolemiljøutvalget vil komme i tillegg til de allerede eksisterende lovpålagte rådsorganene i skolen.

Som det fremgår under pkt. 11.4 har opplæringsloven kapittel 11 og kapittel 9a til dels overlappende bestemmelser som omhandler elevenes og foreldrenes rett til å medvirke i skolemiljøarbeidet. Både opplæringsloven og friskoleloven legger vekt på aktiv medvirkning fra elever og foresatte i arbeidet med skolemiljøet, først og fremst gjennom medvirkning knyttet til de lovpålagte organene i skolen.

I Innst. O. nr. 7 (2002–2003), som ligger til grunn for anmodningsvedtaket om skolemiljøutvalg, er det fremhevet at elever og foreldre skal få økt innflytelse over skolehverdagen. Det vises til at i samarbeidsutvalg og skoleutvalg er elever og foreldre i mindretall. Det understrekes at det er viktig at disse er i flertall i spørsmål knyttet til skolemiljøet. Videre uttaler utdanningskomiteen at skolemiljøutvalget kan ta utgangspunkt i samarbeidsutvalget og skoleutvalget.

Departementet mener at skolemiljøutvalget, som vil komme i tillegg til de allerede eksisterende rådsorganene i skolen, bør være sammensatt av representanter for elevene, foreldrerådet (gjelder grunnskolene), de ansatte, skoleledelsen og kommunen/fylkeskommunen. Dette er de samme gruppene som er representert i samarbeidsutvalget og skoleutvalget. Elevene og foreldrene skal til sammen være i flertall.

Ved friskolene skal representanter for elevene, foreldrerådet (ved grunnskolene) de ansatte, skoleledelsen og styret sitte i skolemiljøutvalget.

Departementet legger til grunn at foreldrerepresentasjonen i skolemiljøutvalget bare skal gjelde i grunnskolen fordi foreldre ikke er representert i råd og utvalg i den videregående skolen. Det kan imidlertid vurderes om foreldrene bør representeres i skolemiljøutvalget også ved videregående skoler.

Samarbeidsutvalget og skoleutvalget kan selv være skolemiljøutvalg. Etter departementets vurdering bør loven være slik at det avgjøres lokalt i kommunen/fylkeskommunen om samarbeidsutvalget og skoleutvalget skal fungere som skolemiljøutvalg, eller om det skal være andre enn representanter fra samarbeidsutvalget og skoleutvalget som skal utgjøre skolemiljøutvalget. Når samarbeidsutvalget skal fungere som skolemiljøutvalg må det suppleres med ekstra representanter slik at elevene og foreldrene til sammen har flertall. Når skoleutvalget skal fungere som skolemiljøutvalg, må elevene være i flertall.

Et annet alternativ er at skolemiljøutvalget innføres som et obligatorisk organ som erstatter samarbeidsutvalget og skoleutvalget. Konsekvensen blir da at reglene om at kommunen/fylkeskommunen kan ha flertall når det delegeres styringsoppgaver, må oppheves, jfr. opplæringsloven §§ 11–1 tredje ledd og 11–5.

Departementet mener at dersom andre enn samarbeidsutvalget og skoleutvalget skal være skolemiljøutvalg, bør foreldrerådet (i grunnskolen), ansatte, skoleledelsen og kommunen/fylkeskommunen selv velge sine representanter til utvalget. Når samarbeidsutvalget skal fungere som skolemiljøutvalg velger foreldrerådet sin(e) tilleggsrepresentant(er).

Når det gjelder hvordan elevene i grunnskolen skal velge sine representanter til skolemiljøutvalget, foreslår departementet at kommunen bestemmer dette, på samme måte som kommunen bestemmer hvordan elevene skal velge sine representanter til samarbeidsutvalget, se merknader fra Ot.prp. nr. 46 (1997–98) til § 11–1. Elevrepresentantene ved videregående skoler velges av elevrådet.

Ved friskolene skal de ulike gruppene i skolemiljøutvalget selv velge sine representanter.

Departementet mener at skolemiljøutvalget bør stå fritt til å invitere andre til å delta på møter, for eksempel ut fra særlige kvalifikasjoner. Det vil blant annet kunne være aktuelt å invitere skolemiljørepresentantene, verneombudet ved skolen eller skolehelsetjenesten og den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten) som sakkyndige.

Skolemiljøutvalget bør være et rådgivende organ for skolen i arbeidet for skolemiljøet og ikke ha beslutningsmyndighet i kraft av loven. Skolemiljøutvalget skal ha et særlig ansvar for å holde seg orientert og uttale seg om skolemiljøet. Videre skal utvalget arbeide for å øke deltagelsen til elevene, foreldrene, skolen og de ansatte i arbeidet med skolemiljøet.

Opplæringsloven § 9a–6 gir samarbeidsutvalget, skoleutvalget, elevrådet og foreldrerådet rett til informasjon, rett til å bli hørt og til å uttale seg. Departementet mener at også skolemiljøutvalget må få en tilsvarende rett.

Etter opplæringsloven § 11–1 første ledd skal elevrepresentantene i grunnskolen ikke være til stede når samarbeidsutvalget behandler saker eller tar opp forhold som er omfattet av taushetsplikt etter forvaltningsloven. Det kan vurderes om tilsvarende regel også skal gjelde skolemiljøutvalget ved grunnskoler. Representanter som er valgt inn i skolens organer vil være omfattet av taushetsplikten i forvaltningsloven § 13. Dette gjelder også mindreårige elevrepresentanter. Taushetsplikten gjelder selv om overtredelse av plikten ikke kan straffes fordi eleven er under den kriminelle lavalderen.

11.6 Forslag

Departementet foreslår at skolemiljøutvalget skal være sammensatt av representanter for elevene, foreldrerådet (gjelder grunnskolene), de ansatte, skoleledelsen og kommunen/fylkeskommunen/styret. Departementet ber i denne sammenheng særlig om høringsinstansenes syn på om foreldrene også bør være representert i skolemiljøutvalget ved videregående skoler.

Samarbeidsutvalget og skoleutvalget kan selv være skolemiljøutvalg. Elever og foreldrene må i så fall møte med flere enn dem som allerede sitter i samarbeidsutvalget slik at elevene og foreldrene til sammen blir i flertall. I skoleutvalget skal elevene være i flertall.

Departementet ber også om høringsinstansenes syn på alternativet der skolemiljøutvalget innføres som et obligatorisk organ som erstatter samarbeidsutvalget og skoleutvalget. Det ønskes også synspunkter på hvilke konsekvenser det må antas å få for medvirkning og fleksibilitet for kommuner og fylkeskommuner som skoleeier dersom man fastsetter i lovs form hvilke organer den enkelte skolen skal ha.

Skolemiljøutvalgets skal ha et særlig ansvar for å holde seg orientert og uttale seg om skolemiljøet. Utvalget skal arbeide for å øke deltagelsen til elevene, foreldrene, skolen og de ansatte i arbeidet med skolemiljøet. Skolemiljøutvalget skal være rådgivende organ for skolen i arbeidet for skolemiljøet.

Skolemiljøutvalget kan kalle inn for eksempel skolehelsetjenesten og den pedagogisk-psykologiske tjenesten som sakkyndige i skolemiljøutvalget. Disse har verken stemmerett, møteplikt eller møterett.

Skolemiljøutvalget velger selv leder, nestleder og sekretær slik de øvrige organene i skolen gjør, jfr. opplæringsloven § 11–7.

Departementet ber om høringsinstansens syn på om elevrepresentantene i grunnskolen ikke bør være tilstede når skolemiljøutvalget i grunnskolen behandler saker eller tar opp forhold som er omfattet av taushetsplikt etter forvaltningsloven. Vi ber også om høringsinstansenes syn på hvordan skolemiljøutvalget skal være sammensatt når elevene ikke er tilstede.

Departementet har ovenfor lagt til grunn at også friskolene skal ha skolemiljøutvalg. Departementet mener at det kan være aktuelt at dette ikke innføres som et krav etter friskoleloven, og vi ber derfor om høringsinstansenes syn på dette.

11.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Skolemiljøutvalget kan settes sammen av samarbeidsutvalget samt tilleggsrepresentanter for elevene og foreldrene. Endringen kan medføre noe økt møtevirksomhet for representanter for skoleledelsen, de ansatte og skoleeieren, men dette bør kunne dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer. Endringen forutsettes derfor ikke å medføre vesentlige økonomiske konsekvenser.

11.8 Forslag til lovtekster

Forslag til ny § 11–1a i opplæringsloven Skolemiljøutval ved grunnskolar

Ved kvar grunnskole skal det vere eit skolemiljøutval. I skolemiljøutvalet skal det vere representantar for elevane, foreldrerådet, dei tilsette, skoleleiinga og kommunen. Skolemiljøutvalet skal vere sett saman slik at representantane for elevane og foreldra til saman er i fleirtal. Samarbeidsutvalet kan sjølv vere skolemiljøutval. Når samarbeidsutvalet fungerer som skolemiljøutval, må det oppnemnast tilleggsrepresentantar for elevane og foreldra, slik at dei samla får fleirtal. Elevrepresentantane skal ikkje vere til stades når saker som er omfatta av teieplikt etter lover eller forskrifter, blir behandla.

Skolemiljøutvalet skal medverke til at skolen, dei tilsette, elevane og foreldra tar aktivt del i arbeidet for å skape eit godt skolemiljø. Skolemiljøutvalet har rett til å uttale seg i alle saker som gjeld skolemiljøet, jf. kapittel 9a.

Forslag til ny § 11–5a i opplæringsloven Skolemiljøutval ved vidaregåande skolar

Ved kvar vidaregåande skole skal det vere eit skolemiljøutval. I skolemiljøutvalet skal det vere representantar for elevane, dei tilsette, skoleleiinga og fylkeskommunen. Skolemiljøutvalet skal vere sett saman slik at representantane for elevane er i fleirtal. Skoleutvalet kan sjølv vere skolemiljøutval. Når skoleutvalet fungerer som skolemiljøutval, må det oppnemnast ein eller fleire tilleggsrepresentantar for elevane, slik at dei får fleirtal.

Skolemiljøutvalet skal medverke til at skolen, dei tilsette og elevane tar aktivt del i arbeidet for å skape eit godt skolemiljø. Skolemiljøutvalet har rett til å uttale seg i alle saker som gjeld skolemiljøet, jf. kapittel 9a.

Friskoleloven:

Alternativ 1: Forslag til ny § 5–5 i friskoleloven Skolemiljøutval

Ved kvar grunnskole og vidaregåande skole skal det vere eit skolemiljøutval.

I skolemiljøutvalet skal det vere representantar for elevane, dei tilsette og skuleleiinga. Ved grunnskolane skal det òg vere representantar for foreldrerådet.

Skolemiljøutvalet ved grunnskolar skal vere sett saman slik at representantane for elevane og foreldra er i fleirtal. Skolemiljøutvalet ved vidaregåande skolar skal vere sett saman slik at representantane for elevane er i fleirtal.

Skolemiljøutvalet skal medverke til at skolen, dei tilsette, elevane og foreldra tar aktivt del i arbeidet for å skape eit godt skolemiljø. Skolemiljøutvalet har rett til å uttale seg i alle saker som gjeld skolemiljøet, jf. § 2–4 andre leddet.

Alternativ 2: Friskoleloven endres ikke.

Andre bestemmelser i opplæringsloven som bør vurderes endret som følge av forslagene:

Departementet ber høringsinstansene vurdere om skolens arbeid etter opplæringsloven § 9a–4 om systematisk arbeid for å fremje helsa, miljøet og tryggleiken til elevane (internkontroll), skal skje i samarbeid med skolemiljøutvalget.

Dersom skolemiljøutvalget skal ha den samme retten til informasjon og til å uttale seg som de øvrige organene i skolen har i dag etter opplæringsloven § 9a–6 om informasjonsplikt og uttalerett, må bestemmelsen endres i tråd med dette. Departementet ber høringsinstansene vurdere om samarbeidsutvalget, skoleutvalget, elevrådet og foreldrerådet fortsatt skal ha den samme retten i saker som gjelder skolemiljøet, eller om det vil være tilstrekkelig bare å informere og involvere skolemiljøutvalget.

Politiattest for personer som skal tilsettes i videregående skole

12.1Bakgrunn

I anmodningsvedtak fra Stortinget av 17. juni 2004, vedtak nr. 523, heter det:

”Stortinget ber Regjeringa komme tilbake med forslag til endring av opplæringsloven og friskoleloven, slik at det innføres krav om politiattest fra personer som skal tilsettes i videregående skole.

Politiattesten skal kun inneholde informasjon om hvorvidt søker er domfelt for overgrep”. (Se Dok.nr.8:26 og Innst.O.nr.82(2003–2004)).

12.2 Gjeldende rett

Opplæringsloven § 10–9 og friskoleloven § 4–3 stiller krav om politiattest ved tilsetting i grunnskolen. Politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn. Loven sier også at personer som er dømt for slike overgrep, ikke kan tilsettes i grunnskolen.

Det er gitt forskrift om hva som skal og kan tas med i en politiattest til bruk ved tilsetting i grunnskolen, herunder hvilke bestemmelser i straffeloven bruddene omfatter, jf. forskrift til opplæringsloven kapittel 15. Det fremgår av § 2 i forskrift til friskoleloven at dette også gjelder friskoler.

Politiattest etter opplæringsloven/friskoleloven er ment å vise om personen er siktet, tiltalt eller dømt for brudd på straffeloven §§ 195, 196, 200 andre ledd og 201 bokstav c. Disse bestemmelsene gjelder alle seksuelle overgrep mot barn under henholdsvis 14 og 16 år.

Yrkesforbudet i opplæringsloven § 10–9 og friskoleloven § 4–3 har sin begrunnelse i at det ble ansett nødvendig for å hindre seksuelle overgrep mot barn i skolen. Selv om det er allmenn enighet om at straffedømte skal få en sjanse til å komme tilbake til samfunnet, har barnas rettssikkerhet veid tyngre.

Loven hjemler også adgang for kommunen/styret til å kreve politiattest for andre personer som regelmessig oppholder seg i grunnskolen.

12.3 Vurderinger

Stortinget har gjennom sitt anmodningsvedtak gitt klart uttrykk for at krav om politiattest skal innføres for tilsetting av personer også i videregående opplæring.

Allerede ved behandlingen av opplæringsloven (Ot.prp.nr.46 (1997–98) og Innst.O.nr.70 (1997–98)) foreslo et mindretall at regler om politiattest også skulle gjelde ved tilsetting i videregående skole. En av begrunnelsene for å begrense regelen til bare å gjelde for grunnskolen er antagelsen om at elevene i videregående skole har større mulighet til å beskytte seg mot overgrep. Dette er veid opp mot rettssikkerheten til de sedelighetsdømte.

Selv om ungdom i videregående skole normalt har større mulighet for å beskytte seg mot overgrep enn barn i grunnskolen, kan seksuelle overgrep forekomme også overfor denne gruppen. I dag har alle rett til inntak til videregående opplæring. Dette innebærer at elevene utgjør en mangfoldig gruppe, og det vil klart være personer her som har det samme beskyttelsesbehovet som elever i grunnskolen (for eksempel psykisk utviklingshemmede). Ungdom er i en sårbar fase, de er i et makt- og tillitsforhold til voksenpersoner, og et overgrep kan gjøre stor skade for den som blir utsatt for det.

Det synes vesentlig å motvirke seksuelle overgrep også overfor ungdom. Selv om man aldri har noen garanti for at elever ikke skal bli utsatt for overgrep, kan kravet til politiattest være et signal til potensielle overgripere. Videre vil det forhindre at en domfelt person får en makt- og tillitsposisjon overfor ungdom.

Om krav til domfellelse:

Departementet merker seg at Stortinget uttrykkelig har sagt at politiattesten kun skal inneholde informasjon om domfellelser som følge av overgrep, ikke anmeldelser, siktelser eller tiltaler. Dette innebærer at det stilles ulike krav for tilsetting i grunnskolen og i den videregående skolen.

Om yrkesforbud:

Stortinget har ikke gitt eksplisitt uttrykk for at det skal være yrkesforbud i videregående skole for personer som er dømt for overgrep. Departementet mener det skal sterke grunner til for å nekte noen å utføre et yrke. Så lenge det ikke er fare for elevenes helse og sikkerhet, bør man være varsom med å gi slike forbud.

Når en domfellelse ikke automatisk skal føre til tap av rett til tilsetting i videregående skole, betyr dette at tilsettingsmyndigheten både har mulighet til og må foreta en vurdering av om personen likevel kan være egnet til å arbeide i skolen. Skolen har ansvar for elevenes sikkerhet og trygghet, jf. opplæringsloven § 9a–3 om psykososialt miljø, og opplæringsloven § 10–5 gjør det klart at personlige egenskaper er et relevant kriterium ved valg blant søkere.

Straffeloven § 29 som gir domstolene muligheten til å fradømme en person retten til å inneha stilling ”som den skyldige ved den straffbare handling har vist seg uskikket til eller må fryktes å ville misbruke eller som i særlig grad krever almen tillit” vil også fungere som en sikkerhetsventil i forhold til personer som bør diskvalifiseres fra arbeid i skolen.

Om typer av overgrep:

Som nevnt over er hjemmelen for å kreve politiattest ved tilsetting i grunnskolen, begrenset til å kunne vise seksuelle overgrep mot barn. I forhold til beskyttelsesbehovet for ungdom i videregående skole kan det være aktuelt at politiattesten viser domfellelse også for andre seksualforbrytelser. Departementet mener derfor at bestemmelsen som skal gjelde ved tilsetting i videregående skole bør utvides til å omfatte seksuelle overgrep, ikke bare overgrep mot barn. Når det gjelder konkret hvilke bestemmelser i straffeloven attesten skal vise at personen er dømt for, vil man komme tilbake til dette i forbindelse med et senere forskriftsarbeid.

Det er ikke aktuelt nå å utvide politiattesten til å omfatte andre straffbare handlinger enn seksualforbrytelser. Departementet viser i denne forbindelsen til anmodningsvedtaket fra Stortinget 17. juni 2004 – vedtak nr. 524 (2003–2004) som lyder: ”Stortinget ber Regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang og evaluering av praksis med bruk av politiattest innen utdanningssektoren, sett i lys av den forskning som finnes om seksuelle overgrep mot barn. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en bred vurdering av hvordan ordningen med politiattester i utdanningssektoren bør utformes i fremtiden også sett i sammenheng med bruk av politiattester innefor andre tjenesteområder (jf. Innst.O.nr.82 ).”

Departementet vil komme tilbake til dette i en senere sammenheng.

Om personer som regelmessig oppholder seg i grunnskolen:

Kommunen/styret ved en frittstående grunnskole har i dag mulighet for å innhente politiattest også for andre personer som regelmessig oppholder seg i grunnskolen. Dette er særlig aktuelt for grunnskolen i forbindelse med skolefritidsordningen, renholds- og vaktmestertjenester etc.

Stortinget har ikke gitt signaler om at også fylkeskommunen/styret ved en frittstående videregående skole skal ha mulighet for å innhente politiattest for personer som regelmessig oppholder seg i den videregående skolen.

Departementet antar ungdommens beskyttelsesbehov er viktigst i forhold til de voksenpersonene som de har den daglige og nære kontakten med. Departementet kan ikke se at det er behov for å kunne kreve politiattest utover de personer som tilsettes ved skolen, og vil ikke fremme forslag om at fylkeskommunen kan innhente politiattest for andre personer enn hva kommunen kan.

12.4 Forslag

Departementet foreslår å endre opplæringsloven og friskoleloven slik at det blir stilt krav om politiattest også for dem som skal tilsettes i videregående skole.

Departementet vil ikke innføre et absolutt yrkesforbud i videregående skole for personer som er dømt for overgrep, men overlate til tilsettingsmyndigheten å foreta en konkret vurdering av personens egnethet sett i lys av elevenes sikkerhet.

12.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om krav om politiattest for personer som skal tilsettes i videregående opplæring vil kunne gi noe større arbeidsbelastning samt noe økte kostnader for politietaten. Totalt kan dette anslås til i underkant av 30 ukeverk på landsbasis for politietaten. Det forutsettes imidlertid at dette kan dekkes innenfor de eksisterende budsjettrammene.

12.6 Forslag til lovtekst

Forslag til nytt tredje ledd i opplæringsloven § 10–9:

Den som skal tilsetjast i vidaregåande skole, må leggje fram politiattest. Attesten skal vise om vedkommande er dømd for seksuelle overgrep.

Forslag til nytt tredje ledd i friskoleloven § 4–3:

Den som skal tilsetjast i ein vidaregåande skole godkjent etter lova her, må leggje fram politiattest. Attesten skal vise om vedkommande er dømd for seksuelle overgrep.

Endring av opplæringsloven § 3–1 sjette ledd

13.1 Gjeldende rett

Opplæringsloven § 3–1 sjette ledd andre punktum har følgende ordlyd:

”Søkjarar som etter kapittel 5 i lova har rett til spesialundervisning, og som på grunnlag av sakkunnig vurdering har særlege behov for eit særskilt grunnkurs, har rett til inntak på dette kurset innanfor ein kvote fastsett av departementet ved forskrift”.

Departementet har gitt regler om inntak til et særskilt grunnkurs i forskrift til opplæringsloven §§ 6–18 til 6–21.

13.2 Vurdering

Departementet har ikke fastsatt kvoter knyttet til de enkelte opplæringstilbudene. Departementet mener at sentralt fastsatte kvoter vil innebære en statlig detaljstyring av inntaket, noe[h1] vi ikke kan se er hensiktsmessig. Departementet vil derfor foreslå at hjemmelen til å fastsette forskrifter endres i samsvar med denne vurderingen.

Departementet gjør for ordens skyld oppmerksom på at forslaget ikke innebærer noen endringer i retten til inntak til et særskilt grunnkurs.

13.3 Forslag til lovtekst

Forslag til endring i andre punktum i opplæringsloven § 3–6 sjette ledd:

Søkjarar som etter kapittel 5 i lova har rett til spesialundervisning, og som på grunnlag av sakkunnig vurdering har særlege behov for eit særskilt grunnkurs, har rett til dette etter forskrift fastsatt av departementet.

Med hilsen

Johan Raaum (e.f.)

ekspedisjonssjef

Hein Th. Ferre

avdelingsdirektør

Vedlegg: Liste over høringsinstanser

Akademikerne
Antirasistisk Senter
Barneombudet
Departementene
Dysleksiforbundet
Elevorganisasjonen
Faglige råd
Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere
Foreldreutvalget for grunnskolen – FUG
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon - FFO
Fylkesmennene
Fylkeskommunene
Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon
Innvandrernes Landsorganisasjon – INLO
Kommunene
Kommunenes Sentralforbund – KS
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene – KIM
Kristne Friskolers Forbund
Landslaget for udelt og fådelt skole – LUFS
Landsorganisasjonen i Norge – LO
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Likestillingsombudet
Lærerorganisasjonene
Maskinentreprenørenes Forbund
Musikernes fellesorganisasjon
Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring – NAFO
Norges Handikapforbund
Norges Røde Kors
Norsk forbund for utviklingshemmede – NFU
Norsk Kulturskoleråd
Norsk foreldrelag for funksjonshemmede
Norsk Montessori Forbund
Norsk Psykologforening
Norsk skolelederforbund
Norske Friskolers landsforbund
Norsk Organisasjon for Asylsøkere – NOAS
NOKUT
Organisasjonen mot offentlig diskriminering – OMOD
Næringslivets Hovedorganisasjon – NHO
Politidirektoratet
Sentralt råd for yrkesopplæring (SRY)
Riksrevisjonen
Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo
Sametinget
Samordna opptak
Senter mot etnisk diskriminering – SMED
Sivilombudsmannen
SOS Rasisme
Statens råd for funksjonshemmede
Steinerskolene i Norge
Studentorganisasjonene
Styrene for de statlige skolene
Styrene for de private grunnskolene
Styrene for friskolene
Utdanningsdirektoratet
Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon – UHO
Utlendingsdirektoratet
Universitet og høyskoler
Universitets- og høgskolerådet
VOX – Voksenopplæringsinstituttet
Voksenopplæringsforbundet – VOFO
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - YS