Høring - forslag til forskrift om fastsetting av farskap uten mors medvirkning
Høring | Dato: 14.10.2005 | Barne- og familiedepartementet
Deres ref | Vår ref | Dato |
200502702- BGUS | 13.10.2005 |
Høring – forslag til forskrift om fastsetting av farskap uten mors medvirkning
Barne- og familiedepartementet sender med dette forslag til forskrift om fastsetting av farskap uten mors medvirkning på høring, vedlegg 2. Forskriften er utarbeidet med hjemmel i barneloven § 4 tredje ledd.
Barne- og familiedepartementet fremmet i juni 2004 Ot.prp. nr. 82 (2003-2004) Om lov om endringer i barneloven (felles foreldreansvar for samboende foreldre). Bakgrunnen for lovendringsforslagene var to ulike anmodningsvedtak som begge gjaldt felles foreldreansvar for samboende foreldre. Nye regler om felles foreldreansvar for samboende foreldre ble vedtatt i juni 2006 og vil tre i kraft 1.1.2006, samtidig med endringene i barnelovens farskapskapittel som er omtalt nedenfor.
Under behandling av Ot. prp. nr 29 (2002-2003) om nye saksbehandlingsregler i barneloven i juni 2003, fattet komiteen følgende vedtak (Innst. O. nr. 96 (2002-2003)): «Stortinget ber Regjeringen fremme lovproposisjon som gir samboende foreldre foreldreansvar på lik linje med gifte.» (anmodningsvedtak nr. 499, 2002-2003). Da Stortinget i november 2003 behandlet Familiemeldingen, fattet komiteen i Innst. S. nr. 53 (2003-2004) følgende anmodningsvedtak: «Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til endringer om felles foreldreansvar for samboere når farskap er erkjent og partene har erklært at de bor sammen.» (anmodningsvedtak nr. 85, 2003-2004).
Regjeringen fulgte opp anmodningsvedtakene våren 2004 ved å fremme Ot. prp. nr. 82 (2003-2004) med forslag om at samboende foreldre på bakgrunn av en egenerklæring om samboerskap skal få felles foreldreansvar for felles barn.
Da Odelstinget i juni 2005 behandlet proposisjonen, ønsket komiteens flertall også å vedta endringer i reglene om fastsettelse av farskap for samboende foreldre (Innst.O. nr. 84 (2004-2005). Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mente "at ved uenighet mellom mor og far om farskapet i samboerskap gjelder mannens farskapserkjennelse inntil en eventuell offentlig fastsettelse av farskapet har funnet sted." (innstillingen side 4).
Komiteens flertall ønsket videre "at når farskapet er gyldig kjent ved at far har erkjent farskapet så kan samboende foreldre erklære sin sivilstatus som samboende, og derved få felles foreldreansvar for felles barn. Flertallet ønsker å fjerne at moren skriftlig må godkjenne farens erkjennelse. Det er helt unødvendig at mor må skrive under på at far er far. Dette er gammeldags når vi nå skal gi samboere lik rett til foreldreansvar som foreldre som lever i ekteskap." (innstillingen side 5).
Barneloven § 4 ble vedtatt endret 8. juni 2005. Ved kgl. res. 15. juni 2005 ble det besluttet at lovendringen trer i kraft 1. januar 2006: Bestemmelsen vil da ha følgende ordlyd:
§ 4 Vedgåing av farskap
Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren vedgå farskap
under svangerskapet eller etter at barnet er født.
Faren skal vedgå farskapen skriftleg anten i fødselsmeldinga eller
ved personleg frammøte for
a) folkeregisteret
b) tilskotsfuten, fylkestrygdekontoret eller dommaren
c) norsk diplomatisk eller konsulær tenestemann, dersom faren
er i utlandet
d) skipsføraren, dersom faren er om bord på norsk skip i
utanriksfart
e) utanlandsk styresmakt, når Kongen har fastsett det, eller
f) jordmor eller lege ved svangerskapskontroll.
Vedgåing etter dette stykket gjeld berre når mora har godteke
henne skriftleg, eller ho er gjeven av den som mora har gjeve opp
som far.
Dersom sambuarar er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer
i melding til folkeregisteret at dei bur saman, kan sambuaren til
mora vedgå farskapen etter paragrafen her, utan at mora medverkar
etter andre stykket andre punktum. Mora skal få melding om
vedgåinga. Dersom partane er usamde om farskapen, skal det
offentlege fastsetje farskapen, jf § 5. Departementet kan gje
nærare reglar i forskrift.
Vedgåing kan dessutan gjevast ved påteikning på farskapsførelegg.
Er den som vil vedgå farskapen under 18 år, må også dei som har
foreldreansvaret for han, skrive under vedgåinga.
I dag er det en fast rutine å spørre gravide som ikke er gift om fars navn ved utfylling av helsekort for gravide. Dette gjøres normalt ved den første svangerskapskontrollen. Denne mannen erkjenner vanligvis farskapet enten på svangerskapskontroll, i forbindelse med fødselen eller ved en senere anledning. Dette er trolig en ordning som de fleste samboere benytter seg av, som er godt innarbeidet blant helsepersonell som tar imot farskapserkjennelsene og som fungerer greit for de aller fleste. Departementet legger til grunn at denne rutinen opprettholdes som i dag.
Det må legges til rette for at samboende fedre kan erkjenne farskap uten at moren har oppgitt dem som far eller godtar erkjennelsen i ettertid. Forskriften her tar sikte på å regulere rutinene rundt farskapserkjennelsen, meldingen som skal sendes til moren og hva som skjer dersom mor hevder at en annen mann er far til barnet. Departementet legger til grunn at i tilfeller hvor mor mener at en annen mann enn han som har erkjent farskapet er far til barnet, skal det offentlige ha en aktiv rolle i å få fastsatt riktig farskap for barnet. Dette understøttes av komiteens merknader og lovendringens ordlyd, herunder henvisning til barneloven § 5. Det erkjente farskapet vil gjelde inntil en eventuell endring har funnet sted. Sakene må da behandles etter regelverket for endringssaker, så langt det passer.
Ettersom det ikke er vedtatt endringer i trygdeetatens kompetanse når det gjelder fastsettelse av farskap, må frivillig endring av erkjent farskap baseres på medvirkning fra partene etter barneloven § 7. Hvis de formelle vilkårene i loven for å endre det erkjente farskapet etter § 7 ikke er oppfylt, er det bare retten som har kompetanse til å endre et etablert farskap, selv om DNA-analyse viser at dette farskapet ikke er riktig. I disse sakene vil det være naturlig at trygdeetaten normalt reiser endringssak for retten etter barneloven § 6 siste punktum.
Departementet legger til grunn at dette regelverket bare kommer til anvendelse i tilfeller hvor mors "folkeregistrerte" samboer vil erkjenne farskap, men mor ikke oppgir ham som far eller påstår at en annen mann er far til barnet. Det omfatter også tilfeller hvor foreldrene erklærer seg som samboere i fellesskap og far erkjenner farskapet, uten at mor har oppgitt ham som far. Det er grunn til å tro at dette kommer til å dreie seg om et beskjedent antall saker i året.
Økonomiske og administrative konsekvenser er ikke tidligere utredet fordi forslag til lovendringen vedrørende farskap ble vedtatt etter initiativ fra Stortinget og dermed ikke har vært på høring. Departementet legger imidlertid til grunn at lovendringen, med tilhørende forskrift, ikke får administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.
Det må lages en ny blankett for erkjennelse av farskap. Det foreslås også å utforme en egen meldingsblankett til mor, slik at hun får melding om at det er fastsatt farskap til barnet og informasjon om fremgangsmåten dersom hun mener at en annen mann er far.
Det følger av lovteksten at moren skal få melding om farskapserkjennelsen der denne er avgitt uten at hun har medvirket. Farskapserkjennelser kan etter barneloven § 4 andre ledd avgis ved personlig frammøte for bl.a. folkeregisteret, bidragsfogden, fylkestrygdkontoret eller dommeren, jordmor eller lege ved svangerskapskontroll. Alle disse instansene sender melding til Sentralkontoret for folkeregistrering som registrerer dette etter reglene i folkeregisterforskriften. Utkastet til forskrift foreslår at plikten til å sende melding til mor skal legges til Sentralkontoret for folkeregistrering, fordi dette er den eneste instansen som har fullstendig oversikt over alle farskapserkjennelser som avgis. En slik melding kan sendes til mor i form av en standardblankett. Det er grunn til å tro at det vil være et relativt lite antall saker hvor en samboende far erkjenner uten at mor har oppgitt ham som far, slik at dette ikke vil gi administrative konsekvenser av vesentlig betydning for Sentralkontoret for folkeregistrering.
Utgiftene til blodprøver og DNA-analyser dekkes av det offentlige, og følger av barnelovens regelverk om fastsetting og endring av farskap. Utgiftene dekkes over statsbudsjettets kapittel 846. Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo utfører alle DNA-analyser som rekvireres av domstolene eller av fylkestrygdekontorene ved fastsetting av farskap, og departementet refunderer utgiftene dette medfører. Rettsmedisinsk institutt (RMI) ved Universitetet i Oslo foretok i 2004 DNA-analyser i 1 458 farskapssaker. I 351 saker var domstolene oppdragsgiver. I 599 saker var fylkestrygdekontorene oppdragsgiver. Rimelighetshensyn tilsier at det offentlige dekker utgiftene til blodprøve og DNA-analyse også i disse sakene. Departementet legger til grunn at det vil være aktuelt å benytte denne muligheten i svært få saker, slik at utgiftene til blodprøve og DNA-analyse i disse sakene vil innebære en ubetydelig merkostnad for det offentlige.
Liste over høringsinstansene følger vedlagt, vedlegg 1. Vi ber høringsinstansene vurdere om forslaget også bør forelegges eventuelle underordnede organer. Forslaget ligger også på Barne- og familiedepartementets hjemmeside: www.odin.dep.no/bfd/
Høringsfristen er 25. november 2005. Fordi forskriften skal tre i kraft 1. januar 2006 vil det ikke bli gitt fristutsettelse.
Med hilsen
Arni Hole (e.f.) | Ingvild Vesterdal |
Fastsett med heimel i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 4 tredje stykket
§1
Denne forskrifta gjeld sambuarar som er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer i melding til folkeregisteret at dei bur saman.
Kommentar til § 1:
Mors samboer kan erkjenne farskapet etter barneloven § 4 tredje ledd uten at moren medvirker. Denne regelen gjelder for personer som er registrert på samme adresse i folkeregisteret og som lever i et samboerforhold. Personer som bor i kollektiv, er registrert på samme adresse av praktiske årsaker eller tilfeller hvor en person feilaktig er registrert på samme adresse som en annen, vil falle utenfor regelen. Folkeregisteret foretar imidlertid ingen kontroll av samboerskapet, dersom mor og den som erkjenner farskapet er registrert bosatt på samme adresse.
Også personer som i forbindelse med farskapserkjennelsen har meldt fra til folkeregisteret at de er samboere, omfattes av regelen. Det forutsettes at begge foreldrene har undertegnet på samboererklæringen. Det ikke er mulig å sende en separat samboererklæring som vil gi rettsvirkninger mht. etablering av et eventuelt farskap på et senere tidspunkt.
§ 2
Når moras sambuar har vedgått farskapen etter barnelova § 4 tredje stykket, skal vedgåinga sendast til Sentralkontoret for folkeregistrering.
Sentralkontoret skal utan vesentleg opphald sende mora melding om at farskapen til barnet hennar er vedgått. Melding skal ikkje sendast før barnet er fødd. Meldinga skal sendast på ein måte som sikrar at mora får kunnskap om vedgåinga.
Meldinga skal gje opplysningar om farskapen og framgangsmåte dersom mora er usamd i farskapen, samt opplyse at mora og faren har felles foreldreansvar.
Kommentar til § 2:
Farskapserkjennelser skal sendes til Sentralkontoret for folkeregistrering. Dette gjelder både farskapserkjennelser avgitt etter bl. § 4 andre og tredje ledd. Folkeregisterforskriften § 30 regulerer at Sentralkontoret for folkeregistrering skal registrere farskap når de mottar en gyldig farskapserkjennelse. Dette vil fortsette som tidligere.
Sentralkontoret for folkeregistrering er den offentlige instansen som mottar alle farskapserkjennelser, uavhengig av hvem de er avgitt til (bl. § 4 andre ledd bokstav a til f), og peker seg naturlig ut som den mest hensiktsmessige instansen til å varsle mor om at det erkjent farskap til hennes barn. Av praktiske hensyn vil ikke Sentralkontoret kunne sende melding til mor før de mottar fødselsmeldingen. Farskap kan også erkjennes en tid etter fødselen, og melding skal da sendes mor uten vesentlig opphold.
Det kan lages en egen blankett med standardopplysninger, slik at det bare er nødvendig for Sentralkontoret å fylle ut partenes personalia, barnets fødselsdato og dato for farskapserkjennelsen. Resten av opplysningene på blanketten kan være standardiserte og inneholde opplysninger om rettsvirkninger av farskap og av at foreldrene har felles foreldreansvar. Det bør lages et eget felt i blanketten som mor kan gi videre til trygdekontoret, dersom hun mener at en annen mann er barnets far. Dette vil gjøre det enklere for mor, samtidig som det vil effektivisere den offentlige saksbehandlingen.
Det bør forskriftsfestes at meldingen må sendes slik at det er sikkert at mor får den. Hvorvidt det skal sendes rekommandert brev, brev med mottakskvittering el.l. bør kunne reguleres i interne rutiner. Departementet mener imidlertid at det er viktig at regelverket inneholder en plikt til å underrette mor på en måte som sikrer at hun blir kjent med farskapet.
Forskriftens begrep "usamd i farskap" er ment å omfatte tilfeller hvor mor mener at en annen mann er faren, at hun ikke vet om det er samboeren eller en annen som er faren, at far er ukjent eller at mor er uenig i farskapsfastsettelsen.
§ 3
Vedgåinga til sambuaren til mora gjeld sjølv om mora er usamd i farskapen.
Dersom mora er usamd i farskapen, må ho melde frå til tilskotsfuten (trygdekontoret) innan 3 månader frå ho mottok meldinga frå Sentralkontoret for folkeregistrering.
Dersom mora ikkje meld frå innan fristen, kan ho sjølv seinare reise sak for retten etter barnelova § 6 med påstand om å endre farskapen.
Kommentar til § 3:
Det følger av Innst. O. nr.84 (2004-2005)side 4 atved uenighet mellom mor og far om farskapet i samboerskap gjelder mannens farskapserkjennelse inntil en eventuell offentlig fastsettelse av farskapet har funnet sted.Departementet legger til grunn at dersom moren mener at en annen mann enn hennes samboer er far til barnet,skal det offentlige ha en aktiv rolle i å få fastsatt riktig farskap for barnet. Saken må imidlertid i hovedsak behandles som en endringssak, fordi det allerede er etablert et gyldig farskap.
Dersom mor er uenig i farskapet, må hun henvende seg til trygdeetaten innen en fastsatt frist for å få prøvet farskapet. Det er i morens egen interesse å handle raskt. På den annen side har hun nylig født et barn, trenger tid til å områ seg, diskutere saken, kanskje innhente juridisk bistand og ev. ta en privat DNA-prøve. Departementet foreslår derfor at fristen settes til 3 måneder.
Hvis mor ikke melder fra til trygdekontoret innen fristen, blir farskapet stående.
Dersom farskapet som er erkjent av morens samboer etter DNA-test viser seg ikke å være riktig biologisk farskap, må farskapet eventuelt endres etter barnelovens alminnelige regler. Trygdeetaten har i disse sakene ikke fått noen utvidede fullmakter i forhold til tidligere, slik at de bare kan legge til rette for frivillig endring etter bl. § 7. Endring etter bl. § 7 forutsetter imidlertid at alle parter er enige, og at det finnes en ny far som påtar seg farskapet. Det er imidlertid grunn til å tro at de fleste vil erkjenne frivillig eller medvirke til endring etter § 7 i tråd med resultatet fra DNA-testen.
Mor, barn, far og påstått far kan uavhengig av tidsfrister alltid reise endringssak for retten etter bl. § 6.
Dersom det er flere konkurrerende farskap, vil det tidligst etablerte farskapet gjelde. Hvis det allerede foreligger en erkjennelse etter § 4 andre ledd, vil senere erkjennelser etter bl. § 4 andre eller tredje ledd ikke få noen virkning. Da må det første farskapet ev. endres etter bl. § 7 eller det kan reises endringssak etter bl. § 6. Dersom Sentralkontoret for folkeregistrering mottar farskapserkjennelse for et barn som allerede har en juridisk far, oversendes saken til trygdeetaten som tar kontakt med partene for å orientere om mulighetene for å endre farskapet. Denne rutinen er innarbeidet og kan også omfatte ensidige erkjennelser
§ 4
Når tilskotsfuten får melding i frå mora om at ho er usamd i farskapen, skal tilskotsfuten utan vesentleg opphald oversende saka til fylkestrygdekontoret som gjer tilbod om blodprøve og DNA-analyse av barnet, foreldra og kvar mann som kan være far. Det offentlege ber kostnadene til blodprøver og DNA-analyse.
Dersom DNA-analysen viser at morens sambuar er biologisk far til barnet, skal tilskotsfuten senda melding til mora om at saken er avslutta.
Dersom DNA-analysen viser at morens sambuar ikkje er biologisk far til barnet, skal tilskotsfuten legge til rette for at farskapet kan endrast etter barnelova § 7. Dersom DNA-analysen viser at moras sambuar ikkje er biologisk far til barnet og farskapen ikkje kan endrast etter barnelova § 7, kan fylkestrygdekontoret reise sak for retten etter barnelova § 6 siste punktum. Det same gjeld dersom DNA-analyse ikkje ligg føre.
Kommentar til § 4:
Mor må henvende seg til bidragsfogden (trygdekontoret) hvis hun er uenig i farskapet som er etablert uten hennes medvirkning. Det stilles ikke formkrav til henvendelsen, men det er mest hensiktsmessig dersom mor gir fra seg blanketten hun har fått med melding om farskapet. Dette skal imidlertid ikke være noe vilkår for at trygdeetaten skal ta saken under behandling.Trygdekontoret tar kontakt med de berørte parter i saken, og gir dem tilbud om å avgi blodprøve for DNA-analyse.
I ordinære farskapssaker dekker det offentlige utgifter til blodprøver og DNA-analyse. Dette gjøres over statsbudsjettets kap. 846 som en tildeling til Rettsmedisinsk institutt. Blodprøver og DNA-analyser i disse sakene forutsettes dekket på samme måte
Hvis blodprøver avgis frivillig og DNA-analysen viser at mannen som har erkjent farskapet er far, skal bidragsfogden sende melding til mor om at saken er avsluttet. I meldingen skal hun orienteres om at hun selv kan reise sak etter § 6 dersom hun fremdeles er uenig i farskapsfastsettelsen. Dette kan f.eks. være aktuelt der mor mener det er jukset med blodprøvene.
Hvis DNA-analyse viser at det juridiske farskapet ikke er riktig, men vilkårene for å endre farskap etter bl. § 7 ikke er oppfylt, er det bare retten som har formell kompetanse til å endre farskapet. Det samme gjelder dersom det av ulike andre grunner ikke foreligger DNA-analyser. Ved at fylkestrygdekontoret normalt reiser sak etter barneloven § 6 siste punktum, vil saksgangen følge det alminnelige regelverket for endringssaker, noe som lovteknisk vil være svært fordelaktig. Det offentlige ansvaret for å få endret de farskapene som påviselig er feil vil på denne måten være ivaretatt i tråd med lovgivers intensjoner.
Hvis farskapet endres, enten gjennom frivillighet etter bl. § 7 eller ved dom, skal det sendes melding (fra bidragsfogd eller domstol) til Sentralkontoret for folkeregistrering.
§ 5
Denne forskrifta trer i kraft 1. januar 2006 og gjeld for barn fødd etter denne dato. Farskap etter barnelova § 4 tredje stykket må verte vedgått etter at forskrifta her tek til å gjelde.
Kommentar til § 5:
Komiteens flertall mente at dagens samboende foreldre skal kunne bli behandlet etter det nye lovverket dersom de selv ønsker å registrere seg etter at loven er trådt i kraft.
Farskap fastsettes som regel ganske umiddelbart etter at barn blir født. Hvis foreldrene ikke selv tar initiativ, vil det offentlige ha plikt til å fastsette farskap. Det vil trolig oppstå svært få, om noen, tilfeller hvor barnet er født i 2005 og farskapet ikke blir fastsatt samme år og faren ønsker å erkjenne farskap uten morens medvirkning i 2006.
Man kan likevel tenke seg tilfeller hvor det ikke er fastsatt farskap for større barn og for voksne. De nye reglene bør i første rekke anvendes på nyfødte barn, og de foreslåtte ikrafttredelsesreglene utelukker at farskap for voksne barn skal kunne fastsettes etter barneloven § 4 tredje ledd.
Alle departementene
Alle fylkestrygdekontorene
Aleneforeldreforeningen, Arendalsgt. 3, 0463 Oslo
Barneombudet, P.b. 8125 Dep, 0030 Oslo
Den norske Advokatforening, Kr. Augustsgt. 9, 0164 Oslo
Den norske Dommerforeningen, Kr. Augustsgt. 9, 0164 Oslo
Den Norske Jordmorforening, Tollbugata 35, 0157 Oslo
Foreningen 2 Foreldre, P.b. 8745 Youngstorget, 0028 Oslo
Jordmorforbundet NSF, Norsk Sykepleierforbund, Pb 456 Sentrum, 0104 Oslo
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), P.b. 2691 Solli, 0178 Oslo
Juss-Buss, Arbinsgt. 7, 0253 Oslo
Jussformidlingen i Bergen, Sydneshaugen 10, 5007 Bergen
Jusshjelpa i Nord Norge, Universitetet i Tromsø, Breivika senter, 9037 Tromsø
Likestillingsombudet, P.b. 8048 Dep, 0031 Oslo
Likestillingssenteret, P.b. 8049 Dep, 0031 Oslo
Norges Juristforbund, Kr. Augustsgt. 9, 0164 Oslo
Oslo likningskontor, Personregisteret, 0630 Oslo
Rettsmedisinsk institutt, Rikshospitalet, 0027 Oslo
Reform - ressurssenter for menn, Dronningens gt. 34, 0154 Oslo
Rikstrygdeverket, P.b. 5200 Nydalen, 0426 Oslo
Rådgivende utvalg for folkeregistrering, Akershus fylkesskattekontor, Postboks 8161 Dep 0034 Oslo
Skattedirektoratet, Postboks 6300 Etterstad, 0603 Oslo
Sosial- og helsedirektoratet, Postboks 7000 St. Olavsplass, 0130 Oslo
Sagene trygdekontor, Postboks 205 Alnabru, 0614 Oslo
Tingrettene i Oslo, Bergen, Trondheim, og Nord-Troms