Høring - forslag til forskrift om kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet

Innledning

Ved lov 13. desember 2002 nr. 77 (endringsloven) ble det gjort endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansierings­virksomhet og finansinstitusjoner (finansierings-virksomhetsloven). Endringene innførte regler om verdipapirisering og om obligasjoner med særskilt sikkerhet.

Obligasjoner med sær­skilt sikkerhet er på flere områder satt i en spesiell stilling i EØS-regelverket. Det gjelder blant annet i kapital­dekningsregelverket. Forholdet til EØS-reglene er nærmere omtalt på side 15 og sidene 41-42 i Ot.prp. nr. 104 (2001-2002) om verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet. Bestemmelsene om verdipapirisering og om obligasjoner med særskilt sikkerhet er ingen formell gjennomføring av EØS-regelverk.

Reglene om verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet trådte i kraft 1. januar 2004. Reglene gir dels Kongen, dels Kredittilsynet kompetanse til å fastsette utfyllende forskrifter. Kongens forskrifts­kompetanse er delegert til Finansdepartementet ved kgl. res. 13. desember 2003 nr. 1605. Dette høringsnotatet omhandler utkast til en samlet forskrift uavhengig av hvem som har kompetanse til å fastsette nærmere bestem­melser i henhold til den enkelte lovhjemmel.

Verdipapirisering

Regler om verdipapirisering er gitt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 under­kapittel V (§§ 2-34 – 2-37).

Verdipapirisering innebærer at en finansinstitusjon overdrar en utlånsportefølje til et spesial­foretak som opprettes ene og alene for å kjøpe denne utlånsporteføljen. Spesial­foretaket skal være uavhengig av den overdragende finansinstitusjonen. Spesialforetaket vil ikke være en finansinstitusjon og vil ikke ha krav til kapitaldekning dersom nærmere vilkår er oppfylt. Oppkjøpet av utlånsporteføljen skal finansieres ved at spesialforetaket utsteder obligasjoner. Reglene om verdipapirisering har som formål i første rekke at finans­institusjoner skal kunne gjøre utlånsporteføljer likvide.

Loven gir Kredittilsynet kompetanse til å gi forskrift om to forhold. Det første temaet er finans­institusjonens forhold til spesialforetaket og til den låneportefølje som overdras eller er overdratt. Det andre området er begrensninger i spesialforetakets adgang til å utstede obliga­sjoner og regler om utstedelse av flere obligasjonslån. Det antas på det nåværende tidspunkt ikke å være behov for forskrift om disse temaene.

Obligasjoner med særskilt sikkerhet

Bakgrunn

Obligasjoner med særskilt sikkerhet kan bare utstedes av kredittforetak. Med kredittforetak menes kredittinstitusjon som ikke er bank. Kredittforetaket må ha konsesjon som finansierings­foretak etter vanlige regler. Midlene som lånes inn, heretter kalt obligasjons­innlånet, kan bare brukes til bestemte formål:

1. utlån med pant i bolig (bolighypoteklån)
2. utlån med pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån)
3. utlån til kommuner, samt utlån garantert av kommune eller staten (offentlige lån)
4. rente- eller valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen eller obligasjonsinnlånet

Obligasjonseierne skal ha pant i kredittforetakets utlånsportefølje, noe som betegnes som porteføljepant. Kredittforetakets utlån som ikke er offentlig lån, skal sikres med pant i bolig eller annen fast eiendom. Panteretten og andre tilknyttete forhold, herunder rettsvern, må ordnes på vanlig måte etter panteloven. Obligasjonseierne får pant i kredittforetakets utlån (pant i utestå­ende fordringer). Rettsvern for obligasjonseiernes pantesikkerhet må besørges på vanlig måte etter bestemmelsene i panteloven kapittel 4, men finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 første ledd andre punktum åpner for at et annet foretak i samme konsern som kreditt­foretaket besitter pantet på vegne av obligasjonseierne.

Kredittforetaket kan oppta flere obligasjonsinnlån samtidig. Innlånene kan ha pant i samme utlånsportefølje.

Regelverket har som formål å gjøre obligasjonsinnlånet særlig sikkert. Det vil gi obliga­sjonene en høy kredittvurdering, som igjen gir kredittforetaket mulighet til billigere innlån enn ved annen funding. Erfaring fra andre land viser at kredittforetakene oppnår billigere innlån enn andre finansinstitusjoner. Billigere innlån vil gjøre det mulig for kredittforetaket å kunne tilby lavere utlånsrente.

I forhold til gjeldende rett er det ingenting i veien for at obligasjonseierne og kredittforetaket blir enige om en ordning som likner obligasjoner med særskilt sikkerhet. Det nye er at obligasjonseierne gis en særlig beskyttelse for sine krav. Særreglene gjelder spesielt for det tilfellet at kredittforetaket går konkurs, men de gjelder også for kreditt­foretakenes generelle virksomhet. Et viktig hensyn i konkurs er at obligasjonseierne så langt som mulig skal få oppfylt sine krav løpende uten å bli påvirket av konkursen. Det innebærer et unntak fra vanlig konkursbobehandling der boet i utgangspunktet stanser alle utbetalinger til kreditorer.

I tillegg til lov og forskrifter knyttet til kredittforetakets virksomhet reiser et kredittforetaks utstedelse av særskilt sikre obligasjoner to andre problemstillinger. For det første om risikoen knyttet til slike obligasjoner skal anses som så liten at obligasjonene kan særbehandles av dem som erverver disse. For erververe som er foretak underlagt kapitaldekningskrav og/eller begrensninger på enkeltplasseringer vil det være av betydning hvilken vekt obligasjonene kan gis i kapitaldekningsmessig sammenheng og om gjeldende grenser for plasseringer i enkelt­papirer kan utvides. Denne problemstillingen ble berørt i høringen Finansdepartementet gjennomførte med frist 6. oktober 2002.

Den andre problemstillingen som reiser seg er om et forsikringsselskap i samme konsern som kredittforetaket, skal ha adgang til å kjøpe obligasjoner som utstedes av kredittforetaket. Dette spørsmålet vil Kredittilsynet ta opp særskilt med Finansdepartementet.

Som påpekt under punkt 1 tillegger loven forskriftskompetanse dels til Kongen (delegert til Finansdepartementet) og dels til Kredittilsynet. Av praktiske årsaker forslås det her at reglene samles i én forskrift og at den fastsettes av Finansdepartementet.

Forskriftsforslaget berører flere spørsmål som kunne vært regulert ved avtale mellom obligasjons­eierne og kredittforetaket. Gjennom­gående vil det her være tale om jevnbyrdige og profesjonelle parter. Likevel har næringen ved Finansnæringens Hovedorganisasjon ønsket at flere forhold skal reguleres i forskrift, blant annet fordi kreditt­vurderingen for ratingbyråene blir lettere når noen sentrale regler fastlegges i en forskrift.

Antall obligasjonseiere i hvert kredittforetak kan bli stort. Forskriftsforslaget bygger flere steder på at obligasjonseierne som regel vil være representert ved én eller flere tillitsmenn for hvert obligasjonsinnlån, som vil ha fullmakt til å forplikte de enkelte obligasjonseierne. Det vil i så fall reguleres i låneavtalen.

Kommentarer til de enkelte bestemmelsene i forskriftsutkastet

Anvendelsesområde – utkastets § 1

Det fremgår av overgangsbestemmelsene i punkt II andre ledd i endringsloven at kredittforetak som allerede er i virksomhet ved lovens ikrafttredelse, kan fortsette virksomheten dersom foretaket innen en frist Kongen fastsetter, har søkt om tillatelse etter nye finansierings­virksomhetsloven § 3-3 første ledd tredje punktum. Forskriften vil ikke ha til formål å regulere disse kredittforetakenes virksomhet. Utkastets § 1 presiserer derfor at reglene bare gjelder kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet i henhold til finansierings­virksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV. Mer om kredittforetak som allerede er i virksomhet, følger nedenfor i punkt 5 om ikrafttreden og overgangsregler.

Kredittforetaks utlånsporteføljer – utkastets § 2

Regler om kredittforetaks utlånsporteføljer er hjemlet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 femte ledd.

Kredittforetaket har anledning til å låne ut midler som enten bolighypoteklån, eiendoms­hypoteklån eller offentlige lån. Kredittrisikoen ved disse utlånstypene varierer. Eiendoms­hypoteklån vil gjennomgående være mer risikofylt enn de andre utlånstypene. Det vil være av betydning for obligasjonseierne å vite hvilke utlån kredittforetaket har til hensikt å yte eller erverve, og at de har en sikkerhet for at kredittforetaket ikke endrer risikoprofilen uten videre.

Det foreslås at kredittforetaket skal vedtektsfeste hvilke lånetyper det kan yte eller erverve, se utkastets § 2 første ledd første punktum. En konsekvens av denne regelen er at kredittforetaket må søke Kredittilsynet om tillatelse i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 femte ledd dersom foretaket ønsker å endre utlånstypene. Det er naturlig at obligasjonseierne sam­tykker i en slik vedtektsendring siden deres risiko kan bli påvirket. Dette samtykket bør dokumenteres av kredittforetaket sammen med søknaden om godkjenning av vedtekts­endringen, se § 2 andre ledd. Det får være opp til obligasjonseierne å avtale på forhånd om deres samtykke skal fattes ved enstemmighet, kvalifisert flertall eller alminnelig flertall.

Hvis kredittforetaket har flere obligasjonsinnlån og ønsker å endre bare anvendelsen av ett av dem, er det likevel grunn til å kreve samtykke fra eiere av andre obligasjonsinnlån. Begrunn­elsen er at risikoen for hele kredittforetaket vil kunne bli påvirket av endringen.

Bolighypoteklån foreslås i utkastets § 2 første ledd andre punktum definert som lån som er sikret med pant i eiendeler som nevnt i forskrift av 22. oktober 1990 nr. 875 § 5 første ledd bokstav D første strekpunkt (forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak). Det vil si bolig som er eller vil bli bebodd av låntaker eller i bolig som er utleid. Det antas ikke å være behov for en nærmere definisjon av eiendomshypoteklån. Offentlige lån blir avgrenset i utkastets § 3 andre ledd, se høringsnotatet punkt 4.3.

For å forenkle risikovurderingen for potensielle obligasjonseiere, foreslås det at en utlåns­portefølje i utgangspunktet bare kan bestå av én lånetype, jf. § 2 tredje ledd. Obligasjonseiere som har valgt å ta risikoen som kan ligge i eiendomshypoteklån, har likevel liten grunn til å motsette seg at deres innlån blir brukt til sikrere bolighypoteklån eller offentlig lån. Dette er bakgrunnen for at § 2 tredje ledd siste punktum foreslås å tillate at en utlånsportefølje med eiendoms­hypoteklån også kan innholde bolighypoteklån og offentlige lån.

Krav til bruk av obligasjonsinnlånet – utkastets § 3

Nærmere regler om kredittforetakets bruk av obligasjonsinnlånet kan gis med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 siste ledd og § 2-27 tredje ledd.

For at utlån med pant i bolig eller annen fast eiendom skal være så sikre som mulig, foreslås det i utkastets § 3 første ledd en regel om at pantobjektet i disse tilfellene må befinne seg i EØS-området. Kredittforetaket kan i sine vedtekter beslutte å gi utlån bare i bestemte stater i EØS-området. Det foreslås ingen særregler for eiendom i utlandet.

Når det gjelder offentlige utlån, kan en naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd tyde på at det bare kan gis utlån til norske kommuner eller aksepteres garantier fra norske kommuner eller den norske stat. Norges EØS-forpliktelser tilsier at andre stater eller lokale myndig­heter i EØS-området ikke behandles annerledes.

I tillegg er det sett hen til at Norges Bank ved D- og F-lån til banker godkjenner som sikkerhet blant annet obligasjoner og sertifikater utstedt eller garantert av stater og lokale myndigheter innenfor OECD-området, jf. § 3 første ledd bokstav a i forskrift om bankers adgang til lån og innskudd i Norges Bank mv. Forskrifts­forslaget legger opp til at offentlige utlån også kan omfatte utlån til lokale myndig­heter i OECD-området eller utlån som er garantert av stat eller lokale myndigheter i OECD-området.

Per i dag er flere av de kommende medlemslandene i EU ikke medlem av OECD. EØS-området er derfor tatt med i tillegg til OECD-landene.

Stater eller lokale myndigheter i stater som har reforhandlet sin statsgjeld siste fem år, unntas i forslaget som godkjent låntaker eller garantist. Dette vilkåret tilsvarer forskrift om minste­krav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak § 5 første ledd bokstav A andre og tredje strekpunkt og bokstav C tredje og sjette strekpunkt.

Dersom staten eller den lokale myndigheten er ratet, stilles det i forskriftsforslagets § 3 andre ledd andre punktum krav om at ratingen skal være tilfredsstillende. Norges Bank opererer med kriteriet tilfredsstillende rating i sitt rundskriv nr. 2 datert 12. februar 2003 om retningslinjer for pantsettelse av verdipapirer som sikkerhet for lån i Norges Bank. Norges Bank godkjenner ifølge rundskrivet rating fra Standard & Poors, Fitch IBCA (nå: Fitch Ratings) og Moody’s. Minimumskravet til rating er A fra Standard & Poors og Fitch Ratings og A2 fra Moody’s. Minst ett av ratingkravene må være tilfredsstilt. Det er naturlig å se hen til hva Norges Bank aksepterer som sikkerhet når § 3 andre ledd andre punktum i forskriften skal tolkes.

Det fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd første punktum at kredittforetaket skal påse at det ikke blir avvik av betydning mellom fremtidige inn- og utbetalinger eller mellom innfrielsesvilkårene for henholdsvis obligasjonsinnlånet og utlånene. Dette kalles balanseprinsippet. Det kan reises spørsmål ved hva som menes med ”avvik av betydning”. Det er klart at ikke ethvert avvik omfattes. Det kan være naturlig å ta utgangspunkt i en relativt streng vesentlighetsvurdering.

Forskriftsutkastets § 3 tredje ledd første punktum pålegger kredittforetaket å ha systemer for dokumentasjon av at balanseprinsippet blir overholdt. Dokumentasjonen vil være av betydning også for den særlige rollen revisor skal ha i henhold til lovens § 2‑29 tredje ledd, jf. nedenfor i punkt 4.9.

Undersøkelser viser at utlån gjennomsnittlig innfris tidligere enn avtalt. For at balanseprinsippet skal bli ivaretatt, er det nødvendig at kredittforetaket tar hensyn til reelt forventede innfrielser av utlån som inngår i porteføljepantet, se forslagets § 3 tredje ledd andre punktum.

Generelt om rente-, likviditets- og valutarisiko

Regler om rente-, likviditets- og valutarisiko foreslås gitt med hjemmel i finansierings­virksomhets­loven § 2-25 tredje ledd bokstav d og § 2-27 tredje ledd.

Kredittforetakets rente-, likviditets- og valutarisiko skal være forsvarlig. Innholdet i begrepet presiseres i utkastets § 4, § 5 og § 6.

Renterisiko – utkastets § 4

Kredittforetaket kan i utgangspunktet ha ulik rentestruktur på utlånene og obligasjons­innlånene. Det kan da utsette seg for en renterisiko, noe som er uønsket sett fra obligasjons­eiernes side. Det er bakgrunnen for regelen i § 4 om kredittforetakets renterisiko. Generelt bestemmes det i første punktum at kredittforetaket ikke skal påta seg større renterisiko enn det som til enhver tid er forsvarlig. Nærmere regler om hvor stor risikoen kan være i absolutte grenser, er etter forslag fra næringen inntatt i andre, tredje og fjerde punktum i samme ledd. Kreditt­foretaket kan sikre seg mot renterisiko ved å inngå rentekontrakter.

Likviditetsrisiko – utkastets § 5

Hovedkravet i forskriften § 5 er at Kredittforetaket ikke kan påta seg større likviditetsrisiko enn det som til enhver tid er forsvarlig.

Det følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-30 at kredittforetaket i vedtektene sine skal fastsette minstekrav til en likviditetsreserve. Denne likviditetsreserven vil ikke inngå i porteføljepantet. Vedtektene skal godkjennes av Kredittilsynet. Det har vært et utrykkelig ønske fra næringen at det fastsettes et likviditetskrav også utover denne likviditetsreserven. På denne bakgrunnen er det tatt inn bestemmelser om minstekrav til selskapets likviditetsgrad i forskriftsutkastets § 5 andre ledd. Kravet er knyttet til selskapets netto refinansieringsbehov inkludert kostnader for en periode på seks måneder. Det er videre sagt noe om hva som skal inngå i beregningene av netto refinansieringsbehov.

Av tredje ledd følger det at kredittforetaket plikter å etablere rammer for refinansieringsbehovet for alle perioder (løpetidsbånd) ut over seks måneder. I fjerde ledd er det foreslått et krav om at kredittforetaket skal etablere rammer som begrenser avvik mellom gjennomsnittlig forventet løpetid på porteføljepantet og utestående obligasjonsinnlån. Videre er det foreslått et krav om at gjennomsnittlig løpetid på porteføljepantet som hovedregel ikke skal være mer enn fire år lenger enn gjennomsnittlig løpetid på innlånene.

Bestemmelsene om rammer for maksimalt udekket finansieringsbehov og rammer for avvik mellom gjennomsnittlig forventet løpetid på porteføljepant og utestående obligasjonsinnlån skal begrense likviditetsrisikoen i kredittforetaket. Likviditetskravene slik de er foreslått i denne forskriften, medfører imidlertid en forholdsvis detaljert regulering av foretakene. En kan tenke seg at kravene slik de er foreslått her, ikke passer like godt på alle kredittforetak som skal utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet. Det er derfor foreslått at Kredittilsynet kan fastsette andre krav til kredittforetakets styring av likviditetsrisikoen, se utkastets § 5 femte ledd. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Unntak kan være relevant for kredittforetak som hovedreglene overhodet ikke passer for.

Det følger av sjette ledd at kredittforetaket plikter å gjennomføre periodiske stresstester for å dokumentere en tilfredsstillende likviditetsreserve og at balanseprinsippet er ivaretatt under akseptable forutsetninger. Dette kravet må ses i sammenheng med forsvarlighetskravet i § 5 første ledd.

Valutarisiko – utkastets § 6

Kredittforetaket kan ta opp obligasjonsinnlån eller gi utlån i fremmed valuta. For å unngå at obligasjonseierne i disse tilfellene påføres risiko som følge av at kredittforetaket tar en valutarisiko, bør kredittforetaket pålegges å inngå en valutakontrakt som sikrer det mot svingninger i valutaen, se forslagets § 6.

Rente- og valutakontrakter – utkastets § 7

Utkastets § 7 er hjemlet i finansierings­virksomhets­loven § 2-25 tredje ledd bokstav d.

Som det fremgår av forslagets § 4 og § 6, skal kredittforetaket sikre seg mot rente- og valutarisiko ved hjelp av derivatkontrakter. Foretaket skal kunne inngå kontrakter bare med dette formålet, ikke for å spekulere i økonomisk gevinst som følge av endringer i markedet. Det vises til forslagets § 7 første ledd, der adgangen til å inngå rente- og valutakontrakter begrenses til det formålet å oppfylle finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd og § 2-28 første ledd andre, tredje og fjerde punktum.

For å redusere motpartsrisikoen for kredittforetaket og dermed risikoen for obligasjonseierne, er det lagt opp til at kredittforetaket bare kan inngå derivatkontrakter med bestemte motparter, se utkastets § 7 andre ledd. Det vil si oppgjørssentraler, stater, sentralbanker og finans­institusjoner i land innen EØS-området eller OECD-området som ikke har refinansiert sin statsgjeld siste fem år. Dette er en oppregning som med visse tilpasninger er hentet fra § 5 første ledd bokstav C i forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak, jf. ovenfor i punkt 4.2. I forhold til denne forskriften er utkastet utvidet til å om­fatte institusjoner også i EØS-området av hensyn til våre EØS-forpliktelser. Som det påpekes i punkt 4.2 er flere av de kommende EU-medlems­statene pr. i dag ikke medlem av OECD.

For de tilfellene motparten i derivatkontrakten er ratet, skal ratingen være tilfredsstillende, se § 7 tredje ledd. Forståelsen av hva som er tilfredsstillende rating, er omtalt over i punkt 4.2

Av finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d fremgår det at rente- og valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen eller obligasjonsinnlånet skal kunne inngå i porteføljepantet. Det er da en forutsetning av kontraktene skal kunne overdras, noe som presiseres i utkastets § 7 fjerde ledd. Det skal heller ikke være noe forbud i kontraktene mot at kredittforetaket pantsetter dem.

Forslagets § 7 femte ledd legger restriksjoner på derivatmotpartenes adgang til å si opp eller heve kontrakten med kredittforetaket. Begrunnelsen for restriksjonene ligger i at det foreslås i utkastets § 9 at derivatmotpartene skal sikres pant i porteføljepantet, jf. nedenfor i punkt 4.7. Derivat­motpartene vil da nyte samme beskyttelse som obligasjons­eierne hvis kreditt­foretaket skulle gå konkurs eller liknende, noe en senere vil komme tilbake til under punkt 4.11. Et naturlig motstykke til denne særlige beskyttelsen er at derivatmotpartenes handlefrihet innskrenkes så lenge de faktisk får oppgjør som avtalt. Det innebærer at de ikke kan påberope forventet mislighold.

Selv om derivatmotpartene ikke får oppgjør som de skal, foreslås det en regel om at de ikke kan påberope misligholdet hvis det rettes innen tre virkedager etter at kredittforetaket er varslet om misligholdet. Bakgrunnen for regelen er at det kan få store konsekvenser for kredittforetaket dersom noen derivatmotparter begynner å terminere avtaler med foretaket. Siden derivatmotparter vil ha en særlig beskyttelse ved en konkurs i kredittforetaket, jf. punkt 4.11, taler det for at de må tåle midlertidig mislighold. Tilsvarende gjelder for obligasjons­eierne, se punkt 4.12.1.

Hvis obligasjonsinnlånene er sagt opp eller hevet, bør ikke obligasjonseierne på bekostning av derivatmotpartene kunne kreve den beskyttelsen som følger av rente- og valutakontraktene. I slike tilfeller bør derivatmotpartene kunne si opp eller heve sine kontrakter dersom en slik oppsigelse eller heving er hjemlet i kontrakten. Det samme gjelder dersom kredittforetaket i en konkurssituasjon har innført stans av betalinger til obligasjonseierne.

Det er ikke uvanlig at åpning av konkurs eller gjeldsforhandling hos en kontraktspart gir mot­parten rett til å påberope vesentlig mislighold av kontrakten. Derivatmotparter vil ved konkurs eller gjeldsforhandling i kredittforetaket være i en beskyttet posisjon fordi deres krav er sikret i porteføljepantet. Derivat­motpartene skal derfor ikke ha anledning til å avslutte sine kon­trakter med kredittforetaket uten videre. For å avskjære slike klausuler, foreslås en regel i § 7 femte ledd tredje punktum om at åpning av konkurs, gjeldsforhandling eller offentlig administrasjon ikke i seg selv er mislighold av rente- og valutakontrakten.

Dersom motparten i en rente- eller valutakontrakt samtidig er obligasjonseier eller låntaker, kan det oppstå en fare for tap for obligasjonseierne dersom motparten motregner kravene. For å unngå denne faren, foreslås et forbud mot motregning i disse tilfellene, jf. forslagets § 7 sjette ledd. Motregningsretten skal likevel være i behold hvis kredittforetakets bo i en konkurssituasjon innfører betalingsstans eller for øvrig misligholder obligasjonsinnlån eller rente- eller valutakontrakter.

Bestemmelsen i utkastet § 7 sjuende ledd retter seg mot de eiendelene som inngår i portefølje­pantet. Dersom markedsutviklingen eller andre forhold fører til at kredittforetaket kommer i en situasjon der den lovfastsatte grensen på fem prosent og grensen på ti prosent i forhold til derivat­motparter, jf. utkastets § 7 sjette ledd, overskrides må kredittforetaket rette på for­holdet. I disse tilfellene kan derivatmotpartene foreta motregning til tross for forbudet i § 7 sjette ledd.

Erstatningsaktiva – utkastets § 8

Kredittforetaket vil i flere tilfeller ha likvider som ikke er plassert i utlån. For det første vil det gjelde obligasjonsinnlån som ennå ikke er benyttet til utlån. For det andre vil det være tale om innbetalinger fra låntakerne. Innbetalingene kan gjelde avdrag, gebyr eller renter, herunder forsinkelsesrenter. Innbetalingene kan være ordinære eller ekstraordinære. Om innbetalingen skjer frivillig eller er et resultat av tvangsinndriving, er uten betydning. For det tredje skal kredittforetaket ha en likviditetsreserve i samsvar med finansieringsvirksomhetsloven § 2-30. Denne reserven holdes utenfor her.

Erstatningsaktiva brukes som en samlebetegnelse på obligasjonsinnlån som ikke er benyttet til utlån, og innbetalinger fra låntaker.

I forskriftsutkastet blir det foreslått nærmere regler om erstatningsaktiva med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-31 tredje ledd.

Obligasjonseiernes krav må beskyttes slik at kredittforetaket kan disponere over erstatningsaktivaene bare på bestemte måter. Erstatningsaktivaene må være av minst samme kredittkvalitet som utlånene.

I utkastets § 8 første ledd forslås det at erstatningsaktivaene kan plasseres for det første i fordringer på eller som er garantert av stater og sentralbanker innen EØS- eller OECD-området. Det gjelder likevel ikke hvis staten har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år. For det andre kan aktivaene plasseres i fordringer på eller som er garantert av innenlandske finansinstitusjoner og utenlandske finansinstitusjoner innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år. Det er et tilleggsvilkår at fordringen eller garantien ikke er en del av institusjonenes ansvarlige kapital.

Begrensningene svarer til dem som gjelder for derivatmotparter i henhold til § 7 og bygger på reglene i forskriften om minstekrav til ansvarlig kapital i finansinstitusjoner og verdipapirforetak, jf. punkt 4.3.

Dersom debitor eller garantisten er ratet, skal ratingen være tilfredsstillende. Det vises til redegjørelsen i punkt 4.3 om hva som er tilfredsstillende rating.

Porteføljepant – utkastets § 9

Nærmere regler om porteføljepantet fastsettes med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d, § 2-28 tredje ledd og § 2-31 tredje ledd.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd legger opp til at porteføljepantet skal omfatte utlån og rente- og valutakontrakter som angitt i leddets bokstav d. I tillegg fremgår det forutsetningsvis av lovens § 2-31 tredje ledd midler som svarer til innbetalinger knyttet til pantsatte lån, og som er plassert i annet enn utlån, skal inngå i porteføljepantet. Disse midlene faller inn under erstatningsaktiva i utkastets § 8 sammen med obligasjonsinnlån som ikke er benyttet til utlån. I utkastets § 9 første ledd foreslås det at erstatningsaktivaene i sin helhet skal falle inn under porteføljepantet sammen med utlån og rente- og valutakontrakter i samsvar med forskriftsforslagets § 7.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd første punktum bestemmer at obligasjonsinnlånet skal ha porteføljepant med første prioritet. Kredittforetakets rente- og valutakontrakter har stor betydning for å sikre obligasjonseiernes krav på rettidig oppgjør. For å gjøre det mulig for kredittforetaket å inngå derivatkontrakter der derivatmotpartene har frasagt seg retten til ordinær oppsigelse og heving, jf. utkastets § 7 femte ledd, og retten til å motregne, jf. § 7 sjette ledd, er det nødvendig at derivatmotpartenes krav sikres. Det foreslås derfor i utkastets § 9 første ledd andre punktum at obligasjonseierne og derivatmotpartene skal ha pant med sideordnet prioritet i porteføljepantet. Obligasjonseiernes pantesikkerhet i porteføljen reduseres ikke ved at derivatmotpartene gis panterett i samme portefølje fordi derivatkontraktene påvirker verdien av porteføljen.

For å sikre og gjøre enklere vurderingen av om balanseprinsippet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd er oppfylt, foreslås det i utkastets § 9 andre ledd første punktum at derivatkontraktene og erstatningsaktivaene skal tilordnes de utlånene disse kontraktene eller aktivaene er knyttet til.

Dersom kredittforetaket har tatt opp flere obligasjonsinnlån som ikke er sikret i samme porteføljepant, skal rente- og valutakontrakter og erstatningsaktiva holdes på atskilte bank- eller VPS-kontoer for hvert porteføljepant, se utkastets § 9 andre ledd andre punktum. Dermed vil ikke midler som skal tjene som sikkerhet for ulike obligasjonsinnlån, bli blandet sammen.

I utkastets § 9 tredje ledd presiseres balanseprinsippet med tanke på avkastning slik at porteføljepantets renteavkastning til enhver tid skal være høyere enn summen av kostnadene knyttet til obligasjonsinnlånene. Det skal tas hensyn til kostnader kredittforetaket har til rente- og valutakontrakter og til forvaltningen av porteføljepantet, herunder godtgjørelse til den revisor som skal oppnevnes i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 tredje ledd andre punktum, jf. forskriftsutkastets § 11.

Utgangspunktet er porteføljepantet skal bestå av utlån. Obligasjonseierne vil bedømme sin risiko ut fra dette utgangspunktet. Hvis porteføljepantet består for eksempel av for mange erstatningsaktiva, vil dette kunne redusere avkast­ningen til porteføljepantet og dermed utgjøre en fare for obligasjonseierne. Det bør derfor være en grense for hvor stor del av porteføljepantet som kan utgjøres av derivatkontrakter, jf. utkastets § 7, og erstatningsaktiva i samsvar med utkastets § 8. I utkastets § 9 fjerde ledd foreslås det at det settes en grense ved tretti prosent av porteføljepantet. Ved overskridelse av grensen skal kredittforetaket melde fra til Kredittilsynet, som fastsetter en frist for retting av forholdet. Kredittilsynet kan i den forbindelsen bruke virkemidler etter kredittilsynsloven.

Det fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd andre punktum at verdien av porteføljepantet til enhver tid skal tilsvare minst restverdien av obligasjonsinnlånet. Ved denne verdivurderingen etablerer lovens § 2-28 første ledd fjerde punktum en grense for hvor mye utlån til samme låntaker og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt, kan utgjøre av porteføljepantet. Grensen er fastsatt til fem prosent. I forskriftsutkastets § 9 femte ledd bestemmes at en ved denne beregningen ved siden av utlån skal ta med derivatkontrakter som er inngått med eller sikret hos vedkommende part, og erstatningsaktiva som er plassert hos vedkommende part. Begrunnelsen er at derivatkontraktene og erstatningsaktivaene kan utgjøre en motpartsrisiko på samme måte som utlånene.

Som følge av kravene til motparter i forslagets § 7 om derivatkontrakter og i § 8 om erstatningsaktiva er det grunn til å tro at motpartsrisikoen vil være lavere for derivatkontrakter og erstatningsaktiva enn for utlån. Derfor bør fem-prosentgrensen i lovens § 2-28 første ledd fjerde punktum kunne heves i forhold til derivatmotparter og motparter for erstatningsaktiva. I utkastets § 9 sjette ledd foreslås det en grense på ti prosent, slik at utlån, derivatkontrakter og erstatningsaktiva hos én motpart beregningsmessig kan utgjøre maksimalt ti prosent av portefølje­pantets verdi. For utlånene alene gjelder fremdeles grensen på fem prosent. Beholdningen kan imidlertid beregningsmessig utgjøre inntil ti prosent hvis den bare består av derivatkontrakter og/eller erstatningsaktiva.

Regler om muligheten for overskridelse av fem prosentsgrensen når det foreligger tilleggssikkerhet kunne vært gitt i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 tredje ledd andre punktum. Det anses i denne omgang ikke behov for slike regler.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-32 første ledd forbyr kredittforetaket å stifte pant med etterfølgende prioritet i porteføljepantet eller deler av dette pantet. Utkastets § 9 siste ledd presiserer/utvider forbudet til å gjelde krysspantsettelse og generelle pantsettelseserklæringer fra kredittforetaket.

Verdiberegningsregler – utkastets § 10

Loven inneholder ikke regler om verdsetting av aktiva og passiva i tilknytning til porteføljepantet. Slike regler foreslås inntatt i forskriftens § 10, gitt med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 tredje ledd og 2-28 tredje ledd første punktum.

Det presiseres at forskriftsforslaget ikke er ment å regulere verdsetting i kredittforetakets regnskap.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd andre punktum bestemmer at verdien av porteføljepantet til enhver tid skal tilsvare minst restverdien av obligasjonsinnlånet. For at dette prinsippet om minste verdi skal få en realitet, må utgangspunktet være at utlån, derivatkontrakter og erstatningsaktiva som inngår i porteføljepantet, skal verdsettes til markedsverdi. En konsekvens er at også obligasjonsinnlånene må verdsettes til markedsverdi. Alternativt kunne obligasjonsinnlånene vært verdsatt til pålydende, men det er ingen heldig løsning. Årsaken ligger i at det må tas høyde for at utlånene for en stor del kan være fastrentelån. Ved en renteøkning vil slike utlån tape markedsverdi i andrehåndsmarkedet. Dersom verdien på obligasjonsinnlånet i en slik situasjon ikke skulle justeres, vil kredittforetaket bryte prinsippet om minste verdi fordi obligasjonsinnlånet blir mer verdt enn utlånene. Dette vil imidlertid ikke svare til realitetene fordi også obligasjonsinnlånet vil tape i markedsverdi. Derfor legges det i utkastets § 10 første ledd første punktum opp til at et markedsverdiprinsipp skal brukes ved verdsettingen.

Utlån med flytende rente vil enklest verdsettes til pålydende. Det samme gjelder bankinnskudd med inntil tretti dagers oppsigelsesfrist. Dette er bakgrunnen for forslagets § 10 første ledd andre punktum, der det åpnes for at utlån med flyende rente og bankinnskudd med inntil tretti dagers oppsigelsesfrist kan verdsettes til pålydende.

Det understrekes at verdsettingen må skilles fra balanseprinsippet slik det kommer til uttrykk i finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd første punktum. Kredittforetakets utbetalinger til obligasjonseierne skal skje i henhold til pålydende. Kredittforetaket kan som et utgangspunkt legge til grunn utlånenes pålydende ved beregning av innkommende kontantstrøm.

Verdsettingen skal i henhold til utkastets § 10 andre ledd knyttes til utbetalingstidspunktet for utlån med pant i bolig eller annen fast eiendom. Kredittforetaket pålegges ikke her å ta hensyn til senere verdiendringer. Verdien skal dokumenteres på objektivisert grunnlag, det vil si ved kjøpekontrakt, skjøte eller takst fra uavhengig takstmann. Takstmannen skal altså ikke ha forbindelser til låntaker eller kredittforetaket. Normalt vil en kjøpekontrakt eller skjøte gi uttrykk for eiendommens markedsverdi. Det mest aktuelle avviket vil være at dokumentene gir uttrykk for en lavere verdi. Det vil imidlertid ikke bli noe problem i denne sammenhengen siden kredittforetakets utlån innenfor 60 prosent av den oppgitte verdien blir enda sikrere. At dokumentene gir uttrykk for en høyere verdi enn reell markedsverdi, vil trolig sjelden forekomme. Kredittforetaket vil av eget tiltak kunne reagere i disse tilfellene. Dokumentasjonen for verdien må være rimelig oppdatert og kan derfor i henhold til forslaget ikke være eldre enn seks måneder når lånet betales ut.

Porteføljepantregister og revisor – utkastets § 11

Det fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 tredje ledd første punktum at kredittforetaket, eventuelt den som opptrer som forvalter for kredittforetaket, skal opprette et register over de utlånene som inngår i porteføljepantet. Registeret skal holdes oppdatert til enhver tid. Andre punktum samme sted bestemmer at registeret skal oversendes en revisor. Tredje punktum gir hjemmel for å gi forskrift om registeret og om revisor.

Registeret skal dokumentere at kredittforetaket oppfylles balanseprinsippet i lovens § 2‑27 andre ledd og verdiregelen i § 2-28 første ledd andre, tredje og fjerde punktum. Det skal derfor opprettes et register over utlånene for hvert porteføljepant, som kan bestå av flere obligasjonsinnlån. Ved siden av utlån skal registeret også inneholde opplysninger om derivatkontrakter og erstatningsaktiva, siden det må tas hensyn til dem ved vurderingen av om balanseprinsippet og regelen om minste verdi er overholdt. Utkastets § 11 første ledd er utformet med dette for øye.

Når det gjelder de enkelte opplysningene som skal være med i registeret, foreslås det for utlån at registeret minst skal inneholde låntakers navn, fødsels- eller organisasjonsnummer og adresse. Om selve utlånet skal det være med opplysninger om opprinnelig og gjenstående lånesum, forfallsstruktur og kontantstrøm. I denne sammenhengen påpekes det at kredittforetaket i henhold til forskriftutkastets § 3 fjerde ledd andre punktum har plikt til å ta hensyn til reell innfrielsestid for utlån. Videre vises det til at loven krever at registeret skal holdes løpende oppdatert. Nærmere opplysninger om pantobjektet bør også være med. Det er ikke gitt at låntaker samsvar med hjemmelshaver til pantobjektet, noe det foreslåtte registeret tar høyde for. For å kunne kontrollere at pantobjektet ikke er belånt utover grensene som angitt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 andre ledd, må også panteobjektets verdi fastsatt etter § 10 være med. Ved offentlige lån kan det foreligge en garanti fra kommune eller stat, noe som i tilfelle skal opplyses med garantistens navn, organisasjonsnummer og adresse. Også garantibeløp og garantitype må opplyses. Med garantitype med om det er tale om en delgaranti, begrenset helgaranti osv. Siden det er beregningsmessige grenser for hvor stor del av samlet pantesikkerhet utlån til samme låntaker eller utlån som har sikkerhet i samme pantobjekt, kan utgjøre, er det hensiktsmessig at registeret også oppgir eventuelle andre krav som kredittforetaket har mot låntaker eller garantist, eller som kredittforetaket har pant for i pantobjektet. Det vises til forslagets § 11 første ledd nr. 1 bokstavene a til og med i.

For derivatkontrakter og erstatningsaktiva gjelder de samme hensynene som nevnt over. Det vises til nr. 2 og 3 i § 11 første ledd. I nr. 3 om erstatningsaktiva brukes betegnelsen låntaker, noe som kan være kunstig hvis det dreier seg om innskudd i en bank.

Det fremgår av ordlyden at oppregningen av opplysninger i § 11 første ledd ikke er uttømmende. Dessuten gis Kredittilsynet hjemmel i § 11 andre ledd til å kreve at også andre opplysninger inntas i registeret.

Det foreslås ingen regler om et særskilt register over obligasjonsinnlånene. Kredittforetaket må nødvendigvis ha en oversikt over dem når det gjelder sum, forfallsstruktur, kontantstrøm mv.

Loven tillegger en kontrolloppgave til en særskilt oppnevnt revisor. Revisors oppgaver kan reguleres i forskrift med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 tredje ledd siste punktum. Ifølge lovbestemmelsen er det Kredittilsynet som skal oppnevne revisor. I utkastets § 11 tredje ledd legges det opp til at obligasjonseierne skal foreslå for Kredittilsynet en statsautorisert eller registrert revisor som Kredittilsynet skal oppnevne så lenge vedkommende ikke er uegnet etter Kredittilsynets oppfatning. Obligasjonseierne kan foreslå kredittforetakets valgte revisor. Dette vil være en fordel fordi valgt revisor allerede har kjennskap til kredittforetaket gjennom sitt revisjonsarbeid. Obligasjonseierne bør velge en annen revisor enn foretakets valgte revisor bare når det foreligger særlig grunner. Foretakets valgte revisor skal ivareta alle interessenter i et foretak gjennom sin revisjon av årsregnskapet, herunder interessene til obligasjonseierne. Det kan dermed reises spørsmål ved behovet for at obligasjonseierne skal ha en egen revisor. Det er imidlertid lagt opp til at det skal gjennomføres en særskilt kontroll av forhold som har spesiell interesse for obligasjonseierne.

Revisor skal ha uinnskrenket tilgang til registeret som nevnt i utkastets § 11 første ledd. I tillegg skal revisor ha tilgang til dokumentasjonen som angitt i forskriftsutkastets § 3 tredje ledd, som viser hvordan kredittforetaket har tatt hensyn til reell nedbetalingstid for utlånene. Det vises til forslagets § 11 tredje ledd andre punktum. Revisor trenger også kredittforetakets oversikt over obligasjonsinnlånene. Revisor får en adgang i utkastets § 11 tredje ledd tredje punktum til å kreve ytterligere opplysninger fra kredittforetaket.

Det er kredittforetakets ansvar å påse at balanseprinsippet og regelen om porteføljepantets minste verdi er overholdt. I denne vurderingen inngår det flere skjønnsmessige vurderinger. Revisor kan begrense seg til å påse at kredittforetaket gjør en forsvarlig vurdering når foretaket konkluderer med at lovens krav er oppfylt. Revisors oppgave vil være å uttale seg om påstanden kredittforetakets ledelse fremsetter om at balanseprinsippet er oppfylt og at regelen om porteføljepantets minste verdi er overholdt. Kriteriene revisor vurderer dette i forhold til, fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd og § 2-28 første ledd andre, tredje og fjerde punktum og forskriftsutkastets § 3 til og med § 10. Betegnelsen ”forsvarlig” i finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd andre punktum skal i forbindelse med revisors attestasjon innebære at forskriftsutkastets § 3 til og med § 10 er fulgt. Det er hensiktsmessig at revisor minst hver tredje måned gjennomfører kontrollen og andre eventuelt avtalte kontrollhandlinger, se utkastets § 11 fjerde ledd første punktum. Revisor skal rapportere normalt bare hvis det er avvik fra kriteriene. Revisor må presisere at det foreligger avvik eller ta forbehold i sin uttalelse. Revisor dokumenterer likevel sin konklusjon i egne arbeidspapirer.

Dersom revisor har grunn til å tro at balanseprinsippet er brutt eller porteføljepantet ikke er mer verdt enn restverdien av kravene som er sikret i porteføljepantet, skal Kredittilsynet varsles, jf. tredje punktum i forslagets § 11 fjerde ledd. Kredittilsynet kan da bruke de virkemidlene overfor kredittforetaket som er hjemlet i kredittilsynsloven. Revisors rapportering til Kredittilsynet bør følge reglene i andre tilfeller, slik at kredittilsynsloven § 3 a siste ledd bør gjelde. Det innebærer at forhold som revisor rapporterer i aktsom god tro til Kredittilsynet, ikke skal anses som brudd på taushetsplikten etter lov, forskrift eller avtale, og ikke skal medføre ansvar.

I utkastets § 11 femte ledd første punktum overlates det til obligasjonseierne eventuelt å bestemme nærmere hva revisor skal gjøre. Oppgavene kan for eksempel variere alt etter hvor mange obligasjonseiere som har pant i porteføljepantet. Obligasjonseierne kan avgjøre om revisor skal uttale seg med samme sikkerhet som i revisjons-beretningen om årsregnskapet eller om revisor skal uttale seg med moderat sikkerhet. Det kan også avtales at revisors arbeid skal gjennomføres i overensstemmelse med Revisjonsstandarden RS 920 Avtalte kontrollhandlinger. Det må da avtales konkret med revisor hvilke revisjonshandlinger som skal gjennomføres.

Kredittforetaket, obligasjonseierne og revisor må i henhold til utkastets § 11 femte ledd andre punktum bli enige om revisors godtgjørelse. Av tredje punktum i samme ledd fremgår det at godtgjørelsen skal betales av kredittforetaket.

Generelt om konkurs mv.

Innledning

For at sikre et god rating på obligasjonene som ligger til grunn for kredittforetakets innlån, må det være særregler som sikrer obligasjonseierne hvis kredittforetaket tas under konkursbehandling eller settes under offentlig administrasjon. Det antas dessuten at kredittforetaket i gitte situasjoner må kunne søke gjeldsforhandling og at behovet for særregler gjør seg gjeldende også da.

Best rating vil obligasjonene få hvis obligasjonseierne berøres i minst mulig grad av konkursen mv. Forskrift om dette kan gis med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd. Det kan gis regler om rettidig betaling til obligasjonseierne av de midlene porteføljen utbringer og regler som begrenser boets mulighet til å disponere over eiendeler i porteføljepantet, når dette kan gjøres uten å svekke øvrige kreditorers dekningsmulighet. Disse reglene kan fravike lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon av finansinstitusjoner og tvangsfullbyrdelse.

Regler som begunstiger obligasjonseierne, bør også gjelde for derivatmotparter som forutsettes å ha pant i porteføljepantet på lik linje med obligasjonseierne. Mer om denne likestillingen kommer nedenfor i punkt 4.10.3.

Det danner seg et naturlig skille ved om boet klarer å oppfylle avtalen med obligasjonseierne eller ikke. Det blir foreslått forskjellige regelsett for disse to situasjonene, se punktene 4.11 og 4.12.

Anvendelsesområde – utkastets § 12

Det tas sikte på at reglene formuleres med tanke på en konkurssituasjon, men at de skal gjelde tilsvarende i gjeldsforhandlingsbo og offentlige administrasjon så langt de passer. Det fremgår av utkastets § 12.

Forholdet til konkurslovgivningen mv. – utkastets § 13

Utgangspunktet er at de alminnelige reglene om pant, konkurs og fordringshavernes dekningsrett skal gjelde ved konkurs i et kredittforetak. Det samme gjelder banksikringsloven ved offentlig administrasjon. Det vises til forslagets § 13 første ledd.

Som påpekt ovenfor i punkt 4.10.1, foreslås det at derivatmotpartene til kredittforetaket likestilles med obligasjonseierne når det gjelder unntak fra konkurslovgivningen mv. Likestillingen vil være til gunst for obligasjonseierne fordi det gjør det tryggere for derivatmotpartene å inngå avtale med kredittforetaket, noe som igjen har betydning for prisen kredittforetaket må betale for disse avtalene. Prinsippet om likestilling er inntatt i utkastets § 13 andre ledd. Det forutsettes at derivatmotpartene har sikret seg rettsvern for sin panterett.

Derivatmotpartene vil gjennom avtaleperioden kunne vekselvis være debitor eller kreditor i forhold til kredittforetaket. Det vil ikke være tilfredsstillende for derivatmotpartene hvis de ikke kan påberope seg den begunstigete posisjonen hvis de for øyeblikket er debitor når de kort tid etter vil kunne være i en kreditorposisjon. Derfor foreslås det at unntaksreglene skal gjelde generelt, uavhengig av om derivatmotpartene på et gitt tidspunkt er debitor eller kreditor.

Bostyre – utkastets § 14

Konkursloven § 83 har regler om oppnevning av bostyre i konkursbo. Det tilsvarende organet i gjeldsforhandlingsbo er gjeldsnemnda, jf. konkursloven § 7. Ved offentlig administrasjon gir banksikringsloven § 4-7 bestemmelser om oppnevning av administrasjonsstyre. Her omtales bare bostyre i konkursbo, men redegjørelsen vil gjelde tilsvarende for gjeldsnemnda og administrasjonsstyret.

Det fremgår av konkursloven § 83 første ledd at retten skal oppneve et kreditorutvalg på fra ett til tre medlemmer dersom boets størrelse eller vanskelighetsgrad eller forholdene for øvrig tilsier det. Medlemmene skal fortrinnsvis velges blant fordringshaverne eller deres representanter. Kreditorutvalget utgjør bostyret sammen med bostyrer. Kredittforetakene vil ventelig være så store at det vil være naturlig at det ved konkurs oppnevnes kreditorutvalg. Det er ikke grunn til å gjøre oppnevningen obligatorisk for retten.

Konkurs i et kredittforetak vil i praksis kunne reise mange særlige spørsmål. Det vil da være nødvendig med grundig kjennskap til kredittforetakenes virksomhet. I utkastets § 14 foreslås det derfor at retten bør oppnevne et medlem av kreditorutvalget som har særlig kunnskap om virksomheten som drives av et kredittforetak som utsteder obligasjoner med særlig sikkerhet. Det er ikke noe pålegg til retten om valg.

Obligasjonseierne vil normalt være den dominerende kreditorgruppen i boet. Gjennom de vanlige beslutningsprosessene i bobehandlingen vil de få innflytelse over hvem som oppnevnes i henhold til forslagets § 14.

Dekning av kostnader – utkastets § 15

Obligasjonseiernes krav bør vike for krav om dekning av kostnader til drift, forvaltning, inndrivelse og realisasjon av porteføljepantet. Slike krav vil normalt være massekrav i henhold til dekningsloven § 9-2. Førsteretten til dekning av kostnader fremgår av utkastets § 15.

Om bobehandlingen når obligasjonseierne får oppgjør som avtalt – utkastets kapittel 3

Reglene i kapittel 3 er tenkt anvendt ved siden av reglene i kapittel 2 så lenge kredittforetakets bo har midler til å oppfylle avtalen med obligasjonseierne og derivatmotpartene. Hvis forutsetningen svikter, avløses kapittel 3 av reglene i kapittel 4.

Rettidig oppgjør – utkastets § 16

Som nevnt under punkt 4.10.1, vil obligasjonene få best rating dersom de i minst mulig grad berøres av en konkurs i kredittforetaket. Obligasjonsinnlånet skal betjenes som avtalt. Dette kalles prinsippet om rettidig betaling, noe som innebærer at obligasjonsinnlånet skal nedbetales verken for tidlig eller for sent. Prinsippet er ikke lovfestet og foreslås derfor inntatt i forskriftutkastets § 16 første ledd første punktum. Som den vanlige forvalter av boets midler er det bostyrets ansvar å sørge for oppfyllelse av obligasjonseiernes krav. Dette presiseres i andre punktum i § 16 første ledd. Oppfyllelse kan skje med midler som inngår i porteføljepantet eller i likviditetsreserven foretaket skal ha i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-30. Oppfyllelse kan skje også med andre frie aktiva i kredittforetaket.

Fordi obligasjonseierne har krav på oppgjør i henhold til avtalen selv i en konkurssituasjon, skal de ikke ha anledning til å kreve førtidig innfrielse av sine krav så lenge kredittforetaket makter å oppfylle kravene, se utkastets § 16 andre ledd. En førtidig innfrielse må i tilfelle bestemmes i samsvar med reglene i utkastets § 18 første ledd om boets adgang til å disponere over porteføljepantet. Kontrakter inneholder ofte klausuler om at konkursåpning hos en part gir den andre parten rett til å påberope vesentlig mislighold. Slike klausuler vil altså ikke kunne gjøres gjeldende av obligasjonseierne overfor kredittforetakets bo.

Obligasjonseierne bør kunne si opp eller heve avtalene dersom det foreligger et aktuelt mislighold og vilkårene for øvrig er til stede. Forventet mislighold skal ikke utløse beføyelser fra obligasjonseierne. Forskriftsforslaget avskjærer ikke bestemmelser om kryssmislighold, slik at obligasjonseierne i ett obligasjonsinnlån har anledning til å ta med en bestemmelse som gir adgang til å påberope mislighold av andre obligasjonsinnlån kredittforetaket måtte ha. Det er nødvendig for å sikre likebehandling av obligasjonseierne.

Unntak fra konkursloven mv. – utkastets § 17

Konkursloven § 117 første ledd oppstiller som et prinsipp at boets eiendeler skal realiseres for å gi dekning til kreditorene i boet. Konkursloven § 117a og dekningsloven § 8-15 har regler om boets rett til å selge pantsatte eiendeler med utslettende virkning for udekkete heftelser. Boets realisasjonsrett vil kunne true obligasjonseiernes krav om rettidig oppgjør. Det vil være gunstig for obligasjonseierne å unngå en diskusjon med boet om vilkårene for realisasjon er til stede eller ikke. Obligasjonene vil derfor bli bedre ratet dersom realisasjonsretten i forhold til dem reduseres, noe som fremkommer i forslagets § 17.

Konkursloven § 7-3 gir boet en valgrett med hensyn til inntreden i konkursdebitors løpende kontrakter. Valgretten vil være uheldig for derivatmotpartene siden boet kan velge å inntre i bare de gunstige kontraktene sett fra boets side. Den usikkerheten som i dette tilfellet rammer derivatmotpartene, vil også gå utover obligasjonseierne. Derfor foreslås det i § 17 at konkursloven § 7-3 ikke skal gjelde.

En obligasjonseier som samtidig er debitor i forhold til kredittforetaket, vil på bekostning av øvrige obligasjonseiere kunne påberope motregning med hjemmel i dekningsloven §§ 8-1 og 8-2. Dette er uheldig. Utkastets § 17 legger opp til at dekningsloven §§ 8-1 og 8-2 ikke skal gjelde.

Banksikringsloven § 4-9 andre ledd gir administrasjonsstyret rett til å foreslå at krav mot en finansinstitusjon skal settes ned i den utstrekning det antas ikke å være dekning for dem, og at det skal fastsettes terminer for utbetaling til kreditorer. Forslaget kan fremmes overfor Finansdepartementet i forbindelse med vedtak om å sette i fri virksomhet igjen en finansinstitusjon under offentlig administrasjon. Denne bestemmelsen vil være en trussel mot obligasjonseiernes krav om rettidig betaling. Det foreslås derfor i utkastets § 17 at banksikringsloven § 4-9 andre ledd ikke gjelder i forhold til obligasjonseierne.

Det presiseres at de foreslåtte unntakene fra konkursloven mv. bare gjelder for obligasjonseiere og derivatmotparter, ikke øvrige kreditorer.

Boets disponering over porteføljepantet – utkastets § 18

Boet kan være interessert i å gjøre utlånsporteføljen så likvid som mulig, blant annet fordi det vil forenkle forvaltningen av boet. Det kan gjøres ved å få låntakerne til å betale tilbake utlånene tidligere, f.eks. ved å endre rentesats eller vilkår slik at utlånene ikke er konkurransedyktige og låntakerne finner det lønnsomt å refinansiere lånene. Ved en slik fremgangsmåte risikerer obligasjonseierne at de ikke får oppgjør som de skal, fordi porteføljepantets avkastning blir redusert. I utkastets § 18 første ledd fremmes det derfor restriksjoner for boets disponering over utlån i porteføljepantet. Det foreslås som en hovedregel at boet ikke kan avhende, abandonere eller på annen måte disponere over porteføljepantet. Også disponering over deler av pantet rammes. Dersom alle obligasjonseierne med sikkerhet i pantet samtykker i disponeringen, er det ubetenkelig at boet gjennomfører disposisjonen. Praktisk sett vil samtykket kunne ordnes via tillitsmennene til hvert obligasjonsinnlån. Også derivatmotpartene med sikkerhet i porteføljepantet må samtykke i disponeringen.

I forslagets § 18 foreslås det to unntak fra hovedregelen. For det første skal boet kunne si opp eller heve utlån når det foreligger mislighold fra låntakers side eller andre forhold som angitt i finansavtaleloven § 52. Låntakere som er forbrukere, er allerede beskyttet av finansavtaleloven § 52. Utkastets § 18 får dermed betydning bare for låntakere som ikke er forbrukere. For det andre skal boet kunne endre vilkårene i låneavtalen når endringer er saklig begrunnet i endringer i pengemarkedet generelt. Med pengemarkedet menes her marked for fordringer på inntil ett års varighet. En endring av vilkårene må i tillegg være hjemlet i utlånsvilkårene og dessuten være i overensstemmelse med finansavtaleloven § 49. Utlånets rentesats er en del av lånevilkårene og inkluderes ikke særskilt i forskriftsteksten.

Erstatningsaktiva som nevnt i forskriftsforslagets § 8, skiller seg ut fra resten av porteføljepantet ved at meningen nettopp er at kredittforetaket skal bruke erstatningsaktiva til å oppfylle avtalen med obligasjonseierne. I utkastets § 18 tredje ledd bestemmes det at boet kan disponere over erstatningsaktiva bare når det skjer for å oppfylle avtalen med obligasjonseierne.

Omstøtelse – utkastets § 19

Sammenholdt med gjeldende rett kan det reises spørsmål om omstøtelse av kredittforetakets utbetalinger til obligasjonseiere i perioden før konkursåpning. For eksempel kan obligasjonsinnlånskontraktene ha bestemmelser om ekstraordinær nedbetaling. Slike nedbetalinger vil kunne være omstøtelige etter dekningsloven § 5-5 første ledd andre alternativ om betaling før normal betalingstid. Et annet eksempel vil være at kredittforetaket i en periode ligger etter med utbetalingene til obligasjonseierne og så samler opp de forsinkete terminbeløpene i en utbetaling like før konkursåpning. Denne utbetalingen kan etter omstendighetene være omstøtelig etter dekningsloven § 5-5 første ledd tredje alternativ. Blant annet disse spørsmålene ble drøftet av Høyesterett i Rt. 2001 s. 1136 (Kjells Markiser).

Sett fra obligasjonseierne side vil det være en fordel å kunne ta imot utbetalinger fra kreditt­foretaket uten å risikere omstøtelse. Det vil gi obligasjonene høyere rating. Derfor foreslås det i forslagets § 19 at boet ikke i medhold av dekningsloven § 5-5 kan omstøte til fordel for det alminnelige kreditor­fellesskapet utbetalinger til obligasjonseierne. Det samme gjelder den subjektive omstøtelsesregelen i dekningsloven § 5-9.

Det er bare omstøtelser til fordel for det alminnelige kreditorfellesskapet som forbys. Dersom en enkelt obligasjonseier har fått et gunstigere oppgjør til skade de andre obligasjonseierne, bør utbetalingen kunne omstøtes hvis vilkårene for øvrig er oppfylt. Det forutsettes at utbetalinger fra porteføljepantet som omstøtes, tilbakeføres til porteføljepantet. De omstøtte midlene skal da ikke komme det alminnelige kreditorfellesskapet til gode med mindre pantet dekker mer enn obligasjonseiernes og derivatmotpartenes krav.

Betalingsstans – utkastets § 20

Til tross for de mange reglene som skal sikre at obligasjonseierne får oppgjør som avtalt, kan det tenkes at rettidig oppgjør ikke lar seg realisere. For eksempel kan eiendomsmarkedet rammes av et krakk som gjør at mange av kredittforetakets utlånskunder misligholder, og realisasjon av pantobjektet ikke bringer inn tilstrekkelige midler. I disse tilfellene er det viktig at kredittforetaket eller dets bo ikke fortsetter å betale ut til obligasjonseierne etter hvert som terminbeløp forfaller. Slike utbetalinger vil kunne lede til forskjellsbehandling mellom obligasjonseierne, noe som ikke er akseptabelt. Derfor foreslås det i utkastets § 20 at boet umiddelbart skal innføre betalingsstans til obligasjonseierne hvis boet finner at porteføljepantet ikke vil gi dekning til obligasjonseierne. Utbetalinger til andre enn obligasjonseiere bør fortsatt kunne skje hvis det er nødvendig for å unngå at obligasjonseierne påføres ekstra tap, for eksempel kostnader i forbindelse med en pågående tvangsfullbyrdelse av et utlån. Det foreslås ingen nærmere regulering av dette.

Det antas å være unødvendig med en særregel for det tilfellet at kredittforetaket allerede før det går konkurs, innser at porteføljepantet ikke er tilstrekkelig til å tilfredsstille obligasjonseierne.

Om bobehandlingen når obligasjonseierne ikke får oppgjør som avtalt – utkastets kapittel 4

Dersom kredittforetaket eller dets bo ikke er i stand til å oppfylle kravene fra obligasjonseierne, legger forskriftsforslaget opp til en bobehandling som likner mer på en ordinær bobehandling enn det som fremgår av forslaget til regler i kapittel 3. Kredittforetaket kan i verste fall gå rett inn i denne fasen uten å ha være gjennom situasjonen som beskrevet i kapittel 3.

For denne fasen foreslås det ingen unntak fra motregnings- eller omstøtelsesreglene i konkurs. Boets valgrett med hensyn til inntreden i kredittforetakets kontrakter, jf. dekningsloven § 7-3, skal gjelde. Utkastet inneholder ingen regler om beregning av fristdag. Fristdagen må beregnes etter vanlig regler. Det får betydning for boets omstøtelsesadgang siden fristdagen danner utgangspunktet for beregning av frist for omstøtelse.

Anvendelsesområde – utkastets § 21

Det foreslås i utkastets § 21 at reglene i kapittel 4 skal gjelde når kredittforetakets bo ikke oppfyller forpliktelsene overfor en eller flere obligasjonseiere, og misligholdet ikke rettes innen tre virkedager etter at det er påberopt overfor boet. Den sistnevnte betingelsen innebærer at boet får en mulighet til å rette forholdet før bobehandlingen går over i en annen fase, noe som har stor betydning for obligasjonseierne. Boet kan for eksempel være ukjent med forsinkelser i betalingssystemet og ha mulighet til å oppfylle overfor obligasjonseierne via andre kanaler.

Reglene i kapittel 4 skal dessuten gjelde hvis boet innfører betalingsstans i henhold til utkastets § 20.

Boets disponering over porteføljepantet – utkastets § 22

Som i kapittel 3 bør boets disposisjonsadgang over porteføljepantet begrenses av hensyn til obligasjonseierne. Det foreslås i § 22 at et flertall av obligasjonseierne og derivatmotpartene må samtykke i enhver disponering over pantet. Det innebærer at boet ikke kan avhende eller abandonere eiendeler i pantet uten samtykke fra obligasjonseierne. I motsetning til i kapittel 3 stilles det ikke opp krav om enstemmig samtykke fra obligasjonseierne og derivatmotpartene. Det er tilstrekkelig med alminnelig flertall. Obligasjonseiernes og derivatmotpartenes stemmer skal vektes i forhold til det krav de har i boet. Siden derivatmotpartenes krav kan variere fra dag til dag, er det vanskelig å regulere en slik vekting i praksis. Høringsinstansene oppfordres til å uttale seg om dette spørsmålet.

Beregning av krav – utkastets § 23

Blant annet av hensyn til renteberegningen av obligasjonseiernes krav er det nødvendig å fastsette et skjæringstidspunkt for påløpte og fremtidige krav. Skjæringspunktet vil uten en særregel være fristdagen i henhold til dekningsloven § 1-2, men tatt i betraktning at det kan ta tid fra fristdagen til bobehandlingen kommer over i den fasen som omhandles i kapittel 4, er det naturlig med en egen regel om skjæringstidspunktet. I forslagets § 23 foreslås skjæringstidspunktet for krav som er sikret i porteføljepantet, fastsatt til den dag boet misligholder ett eller flere obligasjonsinnlån eller når boet innfører betalingsstans i henhold til § 20. Det burde etableres et skjæringstidspunkt i forhold til derivatmotpartene, men som tidligere påpekt vil det være vanskelig i praksis fordi derivatmotpartenes krav kan variere fra dag til dag. Det foreslås derfor ingen bestemmelser om dette. Det innebærer at derivatmotparter som er i en kreditorposisjon i forhold til boet, må melde sitt krav i boet og få dividende så lenge bobehandlingen ikke er avsluttet.

Realisasjon av porteføljepantet – utkastets § 24

Konkursloven § 117 andre ledd, jf. § 17 andre ledd, har en regel som gjør at boet kan hindre tvangsdekning i konkursskyldnerens eiendeler i en periode på seks måneder fra boåpningen. Regelen har sammenheng med at boet skal få mulighet til å vurdere om eiendelene kan avhendes sammen med andre aktiva og dermed gi større utbytte til boet. Siden boet i samsvar med § 22 ikke kan disponere over porteføljepantet uten samtykke fra et flertall av obligasjonseierne, er det ikke grunn til at boet skal kunne stoppe et krav om tvangsrealisering fra obligasjonseiere. Det foreslås derfor i § 24 at konkursloven § 117 andre ledd, jf. § 17 andre ledd, ikke skal gjelde ved krav fra obligasjonseierne om realisasjon av eiendeler i porteføljepantet.

Ikrafttreden og overgangsregler – utkastets § 25

I forskriftsutkastets § 25 første ledd legges det opp til at forskriften skal tre i kraft så snart den er fastsatt.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Forskriften legger på flere punkter opp til prosedyrer som kan bli omfattende. Det gjelder først og fremst de tilfellene der obligasjonseierne skal avgi samtykke til en handling. Det er nær nødvendig at obligasjonseierne organiserer seg med en tillitsmann som har fullmakt til å forplikte dem. I praksis vil en slik organisering vanligvis forekomme. I motsatt fall vil det være vanskelig for kredittforetaket eller dets bo å innhente de nødvendige samtykkene. I alle fall vil tidsforløpet lett volde store problem.

Kredittforetakenes pålegg om opprettelse og ajourføring av porteføljepantregister i henhold til forskriftsforslagets § 11 bør ikke volde særlige praktiske vansker. Registeret inneholder opplysninger som kredittforetaket uansett må ha lett tilgjengelig. Det burde være uproblematisk å systematisere opplysningene slik at kravene i utkastets § 11 blir oppfylt.

Revisor i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 tredje ledd andre punktum vil få en ikke ubetydelig arbeidsmengde. Kredittforetakets utlånsportefølje kan bli stor og dermed kreve omfattende innsats fra revisor, særlig tatt i betraktning at revisors kontroll skal gjennomføres minst hver tredje måned. Revisors arbeidsmengde avhenger også av hvilke oppgaver obligasjonseierne ønsker å tillegge revisor i henhold til forskriftsforslagets § 11 femte ledd første punktum.

Det foreslås bestemmelser som tilpasser de vanlige reglene om konkursbehandling. Det fordrer oppmerksomhet fra tingretten, eventuelt skifteretten, og fra bostyrer som oppnevnes. Løsning av de spesielle spørsmålene som kan tenkes oppstå under bobehandlingen, ivaretas ved at et av medlemmene i bostyret forutsettes å kjenne grundig til kredittforetakenes virksomhet. Konkursreglene er gitt for å sikre obligasjonene en god rating. Sjansen for at et kredittforetak går konkurs, skal være svært liten, så det er ikke ventelig at konkursreglene i forskriftsforslaget vil bli anvendt i praksis.

Kredittilsynet blir tillagt flere oppgaver i forskriftsforslaget. Disse oppgavene vil ikke være særlig ressurskrevende. Det vil etter alt å dømme bli et begrenset antall kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet.

Forskrift om kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet

Fastsatt av Finansdepartementet [dato] med hjemmel i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansierings­virksomhet og finansinstitusjoner § 2-25 tredje ledd bokstav d og femte ledd, § 2-27 tredje ledd, § 2-28 tredje ledd, § 2-29 tredje ledd tredje punktum, § 2-31 tredje ledd og § 2-34 tredje ledd.

Kapittel 1. Kredittforetakets virksomhet

1. Anvendelsesområde

Denne forskriften gjelder kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet, jf. finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV.

2. Kredittforetaks utlånsportefølje

Kredittforetakets vedtekter skal angi hvilke utlånstyper kredittforetaket kan yte eller erverve: bolighypoteklån, eiendomshypoteklån eller offentlige lån. Med bolighypoteklån menes lån som er pantsikret i bolig som er eller vil bli bebodd av låntaker, eller i bolig som er utleid, jf. forskrift av 22. oktober 1990 nr. 875 § 5 første ledd bokstav D første strekpunkt.

Ved vedtektsendring av hvilke lån kredittforetaket kan yte eller erverve, må skriftlig samtykke fra obligasjonseierne vedlegges søknaden som fremmes i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 femte ledd.

En utlånsportefølje som skal sikre et obligasjonsinnlån tatt opp av et kredittforetak, kan bare bestå av én utlånstype. Likevel kan en utlånsportefølje med eiendomshypoteklån også inneholde bolighypoteklån og offentlige lån.

3. Krav til bruken av obligasjonsinnlån

Kredittforetaket kan yte eller erverve bolighypoteklån eller eiendomshypoteklån bare når utlånene er sikret i et pantobjekt i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

Offentlige lån kan bare ytes til stater eller lokale myndigheter i Det europeiske økonomiske samarbeids­område eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år. Dersom staten eller den lokale myndigheten er ratet, skal ratingen være tilfredsstillende.

Kredittforetaket skal ha systemer som dokumenterer oppfyllelse av finansieringsvirksomhets­loven § 2-27 andre ledd (balanseprinsippet) og § 2-28 første ledd andre, tredje og fjerde punktum. Foretaket skal ta hensyn til reelt forventede innfrielser av utlån som inngår i porteføljepantet ved beregningen i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd.

4. Renterisiko

Kredittforetaket skal ikke påta seg større renterisiko enn det som til enhver tid er forsvarlig. Kredittforetaket plikter å etablere en ramme for renterisiko uttrykt som verdiendring som følge av et parallelt skift på ett prosentpoeng i alle rentekurver. Rammen skal begrense total verdiendring som følge av renteendringen til tre prosent av foretakets ansvarlige kapital. Rentekurvene skal videre deles inn i tidsintervaller, og verdiendringen for hvert tidsintervall som følge av renteendring, skal begrenses til en forsvarlig andel av den totale renterisikorammen satt av foretaket.

5. Likviditetsrisiko

Kredittforetaket skal ikke påta seg større likviditetsrisiko enn det som til enhver tid er forsvarlig.

Selskapets likviditetsgrad, i tillegg til den vedtektsfastsatte likviditetsreserven i samsvar med finansieringsvirksomhetsloven § 2-30, skal være tilstrekkelig til å dekke netto refinansierings­behov inkludert forventede kostnader for en periode på seks måneder. Ved beregningen skal det tas hensyn til erstatningsaktiva, forventede forfall og førtidige innfrielser av utlån, for­ventede kontantstrømmer knyttet til rente- og valutakontrakter og kommitterte trekkrettigheter.

Kredittforetaket plikter å etablere rammer for maksimalt udekket refinansieringsbehov. I beregningen skal det tas hensyn til likvide aktiva, forventede forfall og førtidige innfrielser av utlån, likvide erstatningsaktiva, forventede kontantstrømmer knyttet til rente- og valutakontrakter og kommitterte trekkrettigheter.

Kredittforetaket plikter å etablere rammer som begrenser avvik mellom gjennomsnittlig forventet løpetid på porteføljepant og utestående obligasjonsinnlån. Gjennomsnittlig forventet løpetid på porteføljepantet skal normalt ikke være kortere enn gjennomsnittlig løpetid på innlånene. Gjennomsnittlig løpetid på porteføljepantet skal som hovedregel ikke være mer enn fire år lenger enn gjennomsnittlig løpetid på innlånene.

Kredittilsynet kan fastsette andre likviditetskrav for kredittforetaket enn det som følger av denne forskriften.

Kredittforetaket plikter å gjennomføre periodiske stresstester som dokumenterer en tilfredsstillende likviditetsreserve og at finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd (balanseprinsippet) er ivaretatt.

6. Valutarisiko

Kredittforetaket kan ikke inngå kontrakter som medfører valutarisiko uten at det samtidig inngår en kontrakt som sikrer det mot valutarisikoen.

7. Rente- og valutakontrakter

Kredittforetaket kan inngå rente- og valutakontrakter bare for å oppfylle kravene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd (balanseprinsippet) og § 2-28 første ledd andre, tredje og fjerde punktum.

Rente- og valutakontrakter kan inngås med følgende motparter:

1. Oppgjørssentraler i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år
2. Stater og sentralbanker i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år
3. Innenlandske finansinstitusjoner og utenlandske kredittinstitusjoner i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år

Dersom motparten er ratet, skal ratingen være tilfredsstillende.

Rente- og valutakontraktene skal kunne overdras og pantsettes.

Rente- og valutakontraktene skal ikke kunne sies opp eller heves av kredittforetakets motpart med mindre kredittforetaket faktisk misligholder plikten til å betale vederlag i henhold til kontrakten og misligholdet ikke rettes innen tre virkedager etter at misligholdet er påberopt overfor kredittforetaket. Kontraktene kan sies opp eller heves også hvis obligasjonsinnlån er sagt opp eller hevet eller kredittforetakets bo innfører betalingsstans i samsvar med § 20. Åpning av konkurs, gjeldsforhandling eller offentlig administrasjon i kredittforetaket er i seg selv ikke mislighold av rente- eller valutakontrakten.

Krav mot kredittforetaket som følge av en rente- eller valutakontrakt kan ikke benyttes til motregning med mindre kredittforetakets bo innfører betalingsstans i samsvar med § 20 eller kredittforetaket under konkurs, gjeldsforhandling eller offentlig administrasjon misligholder obligasjonsinnlån eller rente- eller valutakontrakter.

Dersom grensen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd fjerde punktum overskrides i forhold til en motpart i en rente- eller valutakontrakt, kan vedkommende part bruke sin forpliktelse til motregning dersom vilkårene for øvrig er oppfylt.

8. Erstatningsaktiva

Obligasjonsinnlån og ordinære og ekstraordinære innbetalinger fra låntakere kan i tillegg til utlån som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd plasseres i følgende eiendeler som erstatningsaktiva:

1. Fordringer på eller garantert av stater og sentralbanker innen Det europeiske økonomiske samarbeids­område eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år.
2. Fordringer på eller garantert av innenlandske finansinstitusjoner og utenlandske kredittinstitusjoner innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområde eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år, når disse fordringene ikke er en del av disse institusjonenes ansvarlige kapital.

Dersom debitor eller garantisten er ratet, skal ratingen være tilfredsstillende.

9. Porteføljepant

Rente- og valutakontrakter i henhold til § 7 og erstatningsaktiva som angitt i § 8, kan pantsettes i tilknytning til obligasjonsinnlån og rente- eller valutakontrakter og utgjør sammen med utlånsporteføljen porteføljepantet. Obligasjonseiere og motparter i rente- og valutakontrakter har sideordnet prioritet i porteføljepantet.

Rente- og valutakontrakter og erstatningsaktiva skal tilordnes de utlånene som kontraktene og erstatningsaktivaene er knyttet til. Dersom kredittforetaket har tatt opp flere obligasjonsinnlån som ikke er sikret i samme porteføljepant, skal rente- og valutakontrakter og erstatningsaktiva holdes på atskilte bank- eller VPS-kontoer for hvert porteføljepant.

Porteføljepantets renteavkastning skal til enhver tid være høyere enn summen av kostnadene knyttet til obligasjonsinnlånene. Ved beregning av kostnadene skal det også tas hensyn til kostnadene ved inngåtte rente- og valutakontrakter og til forvaltning av porteføljepantet.

Rente- og valutakontrakter i henhold til § 7 og erstatningsaktiva i samsvar med § 8 kan samlet ikke utgjøre mer enn tretti prosent av porteføljepantet. Dersom denne grensen ikke kan overholdes, skal kredittforetaket straks sende melding til Kredittilsynet, som fastsetter en frist for kredittforetaket til å rette på forholdet.

Ved beregning i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd fjerde punktum av utlån til en låntaker eller av utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt, skal følgende eiendelsposter medregnes:

1. Utlån
2. Rente- og valutakontrakter inngått med eller sikret hos vedkommende part
3. Erstatningsaktiva plassert hos vedkommende part

For rente- og valutakontrakter og erstatningsaktiva gjelder det en grense på ti prosent for kredittforetakets engasjement med en motpart ved beregningen som angitt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd fjerde punktum.

Krysspantsettelse og generelle pantsettelseserklæringer fra kredittforetaket er ikke tillatt.

10. Verdiberegning

Obligasjonsinnlån, utlån, rente- og valutakontrakter og erstatningsaktiva skal verdsettes til markedsverdi. Utlån med flytende rente og bankinnskudd med inntil tretti dagers oppsigelsesfrist kan verdsettes til pålydende.

Tidspunktet for utbetaling av lånet skal legges til grunn ved verdiberegning av utlån med pant i bolig og annen fast eiendom i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2‑28 andre ledd. Verdien skal dokumenteres ved kjøpekontrakt, skjøte eller takst fra uavhengig takstmann. Dokumentasjonen kan ikke være eldre enn seks måneder på utbetalingstidspunktet.

11. Porteføljepantregister og revisor

Kredittforetaket skal for hvert porteføljepant opprette et register over utlånene, rente- og valutakontrakter, jf. § 7, og erstatningsaktiva, jf. § 8, som inngår i dette pantet. Registeret skal minst inneholde:

1) Oversikt over utlånene;

1. Låntakers navn
2. Låntakers fødselsnummer eller organisasjonsnummer
3. Låntakers adresse
4. Opprinnelig og gjenstående lånesum
5. Oversikt over lånets forfallsstruktur og kontantstrøm
6. Pantobjektets hjemmelshaver, adresse og registerbetegnelse
7. Verdien av pantobjektet fastsatt etter § 10
8. Eventuell garantists navn, organisasjonsnummer og adresse, garantibeløp og garantitype
9. Oversikt over eventuelle andre krav kredittforetaket har mot låntaker eller hjemmelshaver til pantobjektet

2) Oversikt over rente- og valutakontrakter;

1. Motpartens navn eller firma og eventuelt identitetsnummer
2. Motpartens adresse
3. Opprinnelig og gjenstående kontraktssum
4. Oversikt over kontraktens forfallsstruktur og kontantstrøm
5. Eventuelt pantobjekts hjemmelshaver, adresse og registerbetegnelse
6. Verdien av pantobjekt fastsatt etter § 10
7. Oversikt over eventuelle andre krav kredittforetaket har mot motparten eller hjemmelshaver til pantobjektet

3) Oversikt over erstatningsaktiva;

1. Låntakers navn eller firma og eventuelt identitetsnummer
2. Låntakers adresse
3. Opprinnelig og gjenstående lånesum
4. Oversikt over lånets forfallsstruktur og kontantstrøm
5. Eventuelt pantobjekts hjemmelshaver, adresse og registerbetegnelse
6. Verdien av pantobjekt fastsatt etter § 10
7. Eventuell garantists navn eller firma og adresse
8. Oversikt eventuelle andre krav kredittforetaket har mot låntaker eller hjemmelshaver til pantobjektet

Kredittilsynet kan kreve at også andre opplysninger medtas i registeret.

Obligasjonseierne skal foreslå en statsautorisert eller registrert revisor som Kredittilsynet skal oppnevne i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-29 tredje ledd andre punktum, med mindre Kredittilsynet finner vedkommende uegnet. Revisor skal ha uinnskrenket adgang til kredittforetakets register som nevnt i første ledd og dokumentasjonen som angitt i § 3 tredje ledd. Revisor kan kreve ytterligere opplysninger fra kredittforetaket.

Revisor skal minst hver tredje måned kontrollere at kravene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-27 andre ledd og § 2-28 første ledd andre, tredje og fjerde punktum er oppfylt. Dersom revisor har grunn til å tro at kravene ikke er oppfylt, skal revisor underrette Kredittilsynet. Kredittilsynsloven § 3 a siste ledd gjelder tilsvarende.

Revisors nærmere oppgaver bestemmes av obligasjonseierne. Revisors godtgjørelse fastsettes av obligasjonseierne, kredittforetaket og revisor. Godtgjørelsen betales av kredittforetaket.

Kapittel 2. Om konkurs, gjeldsforhandling og offentlig administrasjon

12. Anvendelsesområde

Reglene om konkursbo i denne forskriftens kapittel 2, 3 og 4 gjelder tilsvarende i gjeldsforhandlingsbo og offentlig administrasjonsbo så langt de passer.

13. Forholdet til konkurslovgivningen mv.

Dersom ikke annet fremgår av denne forskriften, gjelder de alminnelige reglene om pant, konkurs og fordringshavernes dekningsrett ved konkurs i et kredittforetak. Ved offentlig administrasjon gjelder reglene i banksikringsloven når ikke unntak følger av denne forskriften.

I den grad denne forskriften gjør unntak fra alminnelige regler for obligasjonseiere, gjelder unntakene også for motparter i rente- og valutakontrakter som har sikkerhet i porteføljepantet.

14. Kreditorutvalg

Ved oppnevning av kreditorutvalg i henhold til konkursloven § 83 første ledd bør et medlem av bostyret ha særlig kunnskap om virksomheten som drives av kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet.

15. Dekning av kostnader

Kostnader til drift, forvaltning, inndrivelse og realisasjon av porteføljepantet kan kreves dekket før obligasjonseierne får dekning av porteføljepantet.

Kapittel 3. Om bobehandlingen når obligasjonseierne får oppgjør som avtalt

16. Rettidig oppgjør

Uavhengig av konkursåpningen skal obligasjonseierne få oppgjør som avtalt. Bostyret skal, med midler som inngår i porteføljepantet eller i likviditetsreserven eller andre frie aktiva, sørge for oppfyllelse av avtalen med obligasjonseierne.

Obligasjonseierne kan ikke kreve førtidig innfrielse av sine krav, med mindre vilkårene for å si opp eller heve avtalen er til stede som følge av aktuelt mislighold. Konkursåpningen er i seg selv ikke tilstrekkelig grunn til oppsigelse eller heving fra obligasjonseiernes side.

17. Unntak fra konkursloven mv.

Følgende bestemmelser kommer ikke til anvendelse overfor obligasjonseierne i boet:

- konkursloven § 117 første ledd om boets realisasjonsrett

- konkursloven § 117a om boets realisasjonsrett

- dekningsloven § 7-3 om boets rett til inntreden i skyldnerens kontrakter

- dekningsloven §§ 8-1 og 8-2 om motregning

- dekningsloven § 8-15 om boets realisasjonsrett

- banksikringsloven § 4-9 andre ledd om nedsettelse av krav

18. Boets disponering over porteføljepantet

Boet kan ikke avhende, abandonere eller på annen måte disponere over porteføljepantet med mindre alle obligasjonseiere og motparter i rente- og valutakontrakter som har sikkerhet i porteføljepantet, samtykker.

Boet kan likevel si opp eller heve utlån som inngår i porteføljepantet når det foreligger mislighold fra låntakerens side eller andre forhold som angitt i finansavtaleloven § 52. Dessuten kan boet endre vilkårene for utlån når endringen er saklig begrunnet ut fra forand­ringer i pengemarkedet og endringen er i samsvar med utlånsavtalen og finansavtaleloven § 49.

Boet kan i tillegg disponere over erstatningsaktiva, jf. § 8, når det skjer for å oppfylle avtalen med obligasjonseierne.

19. Omstøtelse

Boet kan ikke med hjemmel i dekningsloven § 5-5 eller § 5-9 til fordel for det alminnelige kreditorfellesskapet omstøte betalinger til obligasjonseiere.

20. Betalingsstans

Dersom boet finner at porteføljepantet ikke vil gi dekning til obligasjonseierne, skal det umiddelbart stoppe videre utbetalinger til dem.

Kapittel 4. Om bobehandlingen når obligasjonseierne ikke får oppgjør som avtalt

21. Anvendelsesområdet

Reglene i dette kapitlet gjelder når konkursboet ikke oppfyller forpliktelsene overfor en eller flere obligasjonseiere, og misligholdet ikke rettes innen tre virkedager etter at misligholdet er påberopt overfor boet, eller boet innfører betalingsstans, jf. § 20.

22. Boets disponering over porteføljepantet

Konkursboet kan ikke disponere over eiendeler i porteføljepantet uten samtykke fra obligasjonseiere og motparter i rente- og valutakontrakter som representerer et flertall av utestående krav med sikkerhet i porteføljepantet.

23. Beregning av krav

Størrelsen av alle krav som er sikret under porteføljepantet, skal beregnes på den dag ett eller flere av dem ble misligholdt, eller bostyret innførte betalingsstans.

24. Realisasjon av porteføljepantet

Konkursloven § 117 andre ledd, jf § 17 andre ledd, gjelder ikke ved krav fra obligasjonseierne om realisasjon av eiendeler i porteføljepantet.

25. Ikrafttreden

Forskriften trer i kraft straks.

Aksjonærforeningen i Norge
Alle departementene
Banklovkommisjonen
Brønnøysundregistrene
De selvstendige kommunale pensjonskasser
Den norske Advokatforening
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Tromsø
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Handelshøyskolen BI
Kredittilsynet
Landsorganisasjonen i Norge
Norges Bank
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Handelshøyskole
Norges Juristforbund
Norsk Bedriftsforbund
Norsk Investorforum
Norsk Tillitsmann ASA
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Norske Pensjonskassers Forening
Norske Siviløkonomers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oslo Børs
Sparebankforeningen i Norge
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen.