Høring - forslag til gjennomføring av direktiv 2002/87/EF om utvidet tilsyn med finansielle konglomerater

Høringsinstanser

Forslag til gjennomføring av direktiv 2002/87/EF om utvidet tilsyn med finansielle konglomerater

Vedlagt følger høringsnotat utarbeidet av Kredittilsynet med forslag til gjennomføring av direktiv 2002/87/EF om utvidet tilsyn med finansielle konglomerater.

Finansdepartementet ber om høringsinstansenes merknader innen 19. april 2004. Det bes om at merknader som overstiger en side, vedlegges på diskett eller sendes i elektronisk form til e-postadresse: arkiv.postmottak@finans.dep.no.

Med hilsen

Vedlegg 1 Forskrift om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater
Vedlegg 2 Ny konolideringsforskrift
Vedlegg 3 Diagram for identifisering av et finansielt konglomerat

Kredittilsynet har i forbindelse med sitt arbeid deltatt i møter i Mixed Technical Group i regi av EU-kommisjonen, hvor temaene har vært tolkning av direktivet. Mixed Technical Group og en undergruppe av denne, bestående av representanter for tilsynsmyndighetene arbeider fortsatt med bl.a. tolkningsspørsmål. Kredittilsynet har også deltatt i den gruppen som bl.a. Finansdepartementet har tatt initiativ til som består av representanter fra finansdepartementene og tilsynsmyndighetene i de nordiske land, for om mulig å komme fram til en felles fortolkning av direktivets bestemmelser. Denne gruppen har produsert en rapport som er oversendt Nordisk finansdepartementsgruppe for finansiell stabilitet.

Kredittilsynet vil i det følgende gjennomgå hovedemnene i direktivet med tanke på endringer som må foretas i det norske regelverket. Ved gjennomgangen av direktivet, har Kredittilsynet også foreslått endringer som også implementerer bestemmelsene om korrigert solvens for forsikringsgrupper i direktiv 98/78/EF om supplerende tilsyn med forsikringsselskaper i en forsikringsgruppe.

Del I Innledning

Del II Gjennomgang av direktivet

1. Formål
2. Supplerende tilsyn
3. Identifisering av et finansielt konglomerat
4. Anvendelse av kapitalkrav og soliditets- og sikkerhetskrav
5. Konserninterne transaksjoner
6. Risikokonsentrasjoner
7. Internkontroll
8. Endringer som følge av endringer i andre direktiver
9. Ikrafttredelse og virkninger for de regulerte enhetene

Del III Forslag til endringer

I. INNLEDNING

1. Konglomeratdirektivet – bakgrunn

Selskapsstrukturen i finansindustrien går mer og mer i retning av dannelsen av grupperinger som driver både bank-, forsikrings- og verdipapirvirksomhet, både nasjonale grupperinger og grupperinger med virksomhet i flere land i og utenfor EØS-området, såkalt finansielle konglomerater. Dette har medført arbeid på internasjonalt plan med å lage et regelverk for å sikre tilsyn med risikoer i slike grupperinger. EU vedtok slike regler i Directive 2002/87/EC of the European Parliament and of the Council of 16 December 2002 on the supplementary supervision of credit institutions, insurance undertakings and investment firms in a Financial Conglomerate (konglomeratdirektivet). Direktivet ble publisert i februar 2003 og skal være implementert i nasjonal lovgivning innen 11. august 2004.

Direktiv om supplerende tilsyn med finansielle konglomerater krever noen endringer i norsk rett. Kredittilsynet vil anbefale, når regelverket likevel skal gjennomgås for mulige endringer som følge av konglomeratdirektivet, at man ser også på mulige nødvendige endringer som følge av forsikringsgruppedirektivet, slik at en i størst mulig grad kan føre en ensartet tilsynspraksis med de ulike finanskonsernene.

2. Hva er et finansielt konglomerat?

Et finansielt konglomerat er i følge direktivet en gruppering av selskaper, knyttet sammen på nærmere beskrevne måter, som yter tjenester innen både bank/verdipapir- og forsikringssektoren. Minste sektor må utgjøre minst 10 % av totalvirksomheten, både for kapitalkrav og balansesum. En gruppering av selskaper er uansett et konglomerat etter direktivet hvis den totale balansen i den minste sektor er større en 6 mrd Euro. Mange av de finansielle konglomeratene driver virksomhet i flere land, både i og utenfor EØS-området. Et finansielt konglomerat vil ikke nødvendigvis falle inn under den norske definisjonen av et konsern.

3. konglomerater med norsk konglomeratspiss

DnB NOR, Storebrand, Sparebank 1 Gruppen, Terra-gruppen og Jernbanepersonalets bank og forsikring vil antagelig være konglomerater etter definisjonen i konglomeratdirektivet, basert på de størrelser som foreligger nå. De tre første har virksomhet både i og utenfor Norge, mens de to siste har virksomhet kun i Norge.

Forvaltningskapital i de blandede finanskonsernene (som definert i EU’s konglomeratdirektiv) fordelt på virksomhetsområder, samt virksomhetenes andel av samlet kapital pr. 3. kvartal 2003

*Forvaltningsselskap for verdipapirfond

**Konsernets samlede FK er kun en summering av FK i de ulike virksomhetsområdene (uten eliminering av konserninterne transaksjoner og mellomværende) og er derfor ikke identisk med FK i konsernenes konsoliderte regnskaper

4. Formål og hovedpunkter

Direktivets hovedformål er å innføre en minimumsstandard for tilsyn med finansielle konglomerater, kjennetegnet som grupperinger med vesentlig aktivitet innenfor bank- og investeringstjenester og forsikringsvirksomhet. Dette gjøres gjennom:

• Etablering av fire alternative metoder for å måle kapitaldekning på konglomeratnivå for å unngå at kapital på forskjellige nivåer innen konglomeratet benyttes flere ganger og for å kunne vurdere konglomeratets finansielle situasjon.

• Krav til konglomeratene om interne systemer for å kontrollere og overvåke konserninterne transaksjoner og risikokonsentrasjoner innenfor grupperingen.

• Samarbeid om tilsyn med hele konglomeratet. Utpeking av en tilsynsmessig koordinator for grupperingen innenfor EØS som skal ha oversikt over tilsynet med grupperingen og ansvar for bl.a. informasjonsutveksling og samarbeid mellom berørte tilsynsmyndigheter, samt bl.a. å innhente rapporter om og gjennomføre kontroll av soliditets- og sikkerhetskravene nevnt foran. Denne tilsynsmyndigheten er i direktivet og i denne fremstillingen kalt ”koordinatoren”.

• Etablering av en prosess for vurdering og fastsetting av om konglomerater som ikke er hjemmehørende i EØS-området, men som driver virksomhet i området, er underlagt et tilsvarende og passende tilsyn fra de aktuelle tilsynsmyndigheter.

5. Hvilke norske regelsett blir berørt?

• Soliditetsregelverket
• Regelverket om store engasjementer
• Kredittilsynsloven
• Reglene om internkontroll
• Reglene om konserninterne transaksjoner

6. Kredittilsynets utgangspunkter ved forslag til implementering

I sin vurdering av hvordan reglene i konglomeratdirektivet best kan implementeres, har Kredittilsynet hensyntatt at norske regler allerede forutsetter tilsyn med grupperinger av selskaper, på konsolidert nivå. Kredittilsynet mener at det ikke vil være store endringer som er nødvendige for at norske regler skal oppfylle kravene i direktivet. De viktigste endringene er at norske datterselskapet i et utenlandsk konglomerat vil måtte forholde seg til et annet lands regler for tilsynet med konglomeratet samlet, at utenlandske myndigheter skal kunne kreve gjennomført inspeksjoner og verifikasjoner i Norge og at de norske konsolideringsreglene i finansvl § 2a-9 vil bli utvidet, ved at direktivets grenser for samlet tilsyn med selskapsgrupperinger er videre enn det som i dag er grensene i § 2a-9.

Ved vurderingen av hvordan reglene i direktivet skal implementeres, har Kredittilsynets oppfatning vært at det, så langt det er mulig, skal føres samme type tilsyn med alle typer grupperinger. Kredittilsynet har ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå egne regler for finansielle konglomerater. Systemet i Kredittilsynets lovendringsforslag, er at § 2a-9 første ledd utvides til å omfatte alle de konstellasjoner av selskaper som kan omfattes av konglomeratdirektivet, og gjøre endringer i andre regler med utgangspunkt i de muligheter for selskapsgrupperinger som omfattes av § 2a-9 første ledd.

Kredittilsynet har i sitt forslag til endringer i lovverket latt begrepet ”finansinstitusjon” omfatte både EU-begrepet kredittinstitusjon, forsikringsselskap og holdingselskap.

II GJENNOMGANG AV DIREKTIVET

1. FORMÅL

Direktivet fastsetter regler for supplerende tilsyn med regulerte enheter som er gitt konsesjon i henhold til artikkel 6 i direktiv 73/239/EØF (skadeforsikring), artikkel 6 i direktiv 79/267/EØF (livsforsikring), artikkel 3 i direktiv 93/22/EØF (investeringstjenester) eller artikkel 4 i direktiv 2000/12/EF (det konsoliderte bankdirektiv). Dette innebærer at forsikringsselskaper, finansinstitusjoner og verdipapirforetak skal være omfattet av det supplerende tilsynet når disse er en del av et finansielt konglomerat. Det supplerende tilsynet kommer i tillegg til solotilsynet, altså det tilsynet som føres av det enkelte lands tilsynsmyndigheter med hvert enkelt regulert selskap som er gitt konsesjon i det aktuelle landet. Kravene etter konglomeratdirektivet pålegges de regulerte enheter samt holdingselskaper. Dette innebærer imidlertid at også ikke konsesjonspliktig virksomhet blir berørt av reglene, enten direkte eller indirekte.

Ansvaret for det supplerende tilsynet skal innehas av tilsynsmyndigheten for ett (eller flere) av selskapene i grupperingen, utpekt etter nærmere definerte kriterier oppstilt i direktivet, jf punkt 2.3 nedenfor. Denne tilsynsmyndigheten omtales i direktivet som koordinatoren. Koordinatoren er ansvarlig for tilsynet på konglomeratnivå. Koordinatorens tilsynsvirksomhet skal etter direktivets bestemmelser gjennomføres etter høring av andre relevante kompetente myndigheter.

Direktivet gir en rekke valgmuligheter når det gjelder organiseringen av det supplerende tilsynet. Det er særlig i de tilfeller hvor konglomeratet har juridiske enheter underlagt tilsyn i flere land at utfordringene vil bli store. Det supplerende tilsynet over landegrensene innebærer behov for endringer i kredittilsynsloven.

Direktivet krever innføring av regler for å kunne føre tilsyn på konsolidert nivå med selskapsgrupperinger som driver både bank- og forsikringsvirksomhet. I Norge har vi imidlertid allerede tilsyn på konsolidert nivå, med både ensartede og blandede konsern. Kredittilsynet vil i sitt tilsynsarbeide ikke sondre mellom de finansielle konglomeratene og de tradisjonelle grupperingene når det gjelder tilsyn på gruppenivå. Dette innebærer at de endringer som bør skje i norske regler når det gjelder finansielle konglomerater også vil bli foreslått å gjelde for andre grupperinger som er underlagt tilsyn på konsolidert nivå.

2. SUPPLERENDE TILSYN

2.1 Lovvalg

2.1.1 Forståelsen av direktivet

Valg av hvilket lands regler som skal gjelde vil påvirke rettigheter og plikter både for selskapene og for tilsynsmyndighetene, i og med at disse må utledes av nasjonal lov og ikke direkte fra direktivet. Lovvalget vil påvirke for eksempel avgjørelsen av om en gruppering er et finansielt konglomerat. Kredittilsynet vil derfor først behandle dette spørsmålet.

Hovedspørsmålet er hvordan direktivets regelverk for konglomerater skal gjennomføres i den nasjonale lovgivning.

En synsvinkel er at regelverket for tilsynet med de finansielle konglomerater skal bestå hovedsaklig av tilleggskrav for regulerte selskaper, slik at hver enkelt tilsynsmyndighet skal ha total avgjørelsesmyndighet overfor ”sine” regulerte enheter når direktivets krav skal anvendes. Dette vil innebære at koordineringen av flere nasjonale lovgivninger vil være begrenset til å harmonisere innholdet i enkeltbestemmelser, og godta en samtidig anvendelse av flere sett regelverk, for eksempel rapporteringskrav, overfor de regulerte enhetene. I en slik situasjon vil det ikke være behov for regler/retningslinjer om lovvalg, fordi hvert land vil gi sitt regelverk anvendelse på alle enheter innen sin jurisdiksjon, uavhengig av om enhetene tilhører et finansielt konglomerat eller ikke.

En annen synsvinkel er at regelverket for tilsyn med finansielle konglomerater skal fastsette et enhetlig rammeverk for tilsyn på gruppenivå. Dette innebærer at valg av regelverk når det gjelder tilsyn på gruppenivå, skal legges hos én tilsynsmyndighet. Dette innebærer videre at ett sett av regler blir anvendt på alle regulerte og uregulerte selskaper på konglomeratnivå, uavhengig av hvor de enkelte selskaper er registrert. Dette krever klar hjemmel i de nasjonale regelverk.

Kredittilsynet er av den oppfatning at det vil forenkle håndteringen av tilsyn med finansielle konglomerater dersom det gis anledning til å la regelverket i en tilsynsmyndighets land gjelde for konglomeratet. Det regelverket som det vil være naturlig å legge til grunn, er i så fall koordinatorens regelverk. Dette innebærer ingen endring i forhold til solotilsynet. Det vil fortsatt være de nasjonale regler som gjelder for tilsynet med enkeltselskaper, og nasjonale grupperinger, men for for eksempel de underliggende selskapers rapportering til morselskapet for videre rapportering til koordinatoren, vil koordinatorens regelverk gjelde. Dersom koordinatorens regelverk legges til grunn, vil det også være koordinatorens regelverk som avgjør om en gruppering er et finansielt konglomerat. Det er i direktivet imidlertid ikke klart om det er identifisering av det finansielle konglomeratet eller utpeking av koordinator som kommer først i tid. Dette vil måtte løses gjennom samarbeid mellom aktuelle tilsynsmyndigheter.

Valg av ett regelverk som skal gjelde for tilsyn på konglomeratnivå, vil ikke få direkte virkning i det enkelte land. Formelle beslutninger som er tatt av koordinatoren på konglomeratnivå som vil gjelde også for de underliggende regulerte selskaper vil måtte godkjennes også av de nasjonale tilsynsmyndigheter, og det er disse nasjonale myndigheter som for eksempel vil måtte gi pålegg til ”sine” regulerte enheter. Morselskapet vil måtte sørge for gjennomføring overfor sine datterselskaper.

Den nordiske konglomeratgruppen har i sin rapport anbefalt at det i den nasjonale lovgivning i de nordiske land, åpnes for at lovgivningen i det land koordinatoren kommer fra legges til grunn for tilsynet på konglomeratnivå.

2.1.2 Forholdet til norske regler

Kredittilsynet anbefaler at det i det norske regelverket åpnes for at norske institusjoner som inngår i finansielle konglomerater med en utenlandsk tilsynsenhet som koordinator, ved rapportering i forhold til krav som gjennom direktivet er pålagt konglomeratet, må forholde seg til regelverket som gjelder i det landet koordinatoren kommer fra. En utenlandsk tilsynsmyndighets regelverk vil i utgangspunktet gjelde på konglomeratnivå, altså primært for konglomeratspissen, men vil påvirke selskaper i andre land som inngår i konglomeratet. I forhold til norske myndigheter og i forhold til sine konsesjoner, vil norske selskaper fortsatt skulle forholde seg til norske regler. En slik praksis har vært fulgt i Norge. Norske regler for finanskonsern gjelder for hele konsernet, når et norsk regulert selskap er morselskap. Kredittilsynet fører derfor i denne sammenheng tilsyn også med utenlandske datterselskaper. En slik praksis følger også av MOU mellom tilsynsmyndighetene i de nordiske land om samarbeid om tilsyn.

Kredittilsynet foreslår at det gjøres endringer i kredittilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum slik at det fremgår at institusjonene etter Kredittilsynets avgjørelse må forholde seg til koordinatorens regelverk når det gjelder tilsyn på konglomeratnivå. Kredittilsynet foreslår imidlertid at ikke begrepet ”koordinators regelverk” brukes i loveteksten, da dette begrepet ikke er brukt ellers i norske regler, men at heller begrepet ”et annet lands regelverk” benyttes.

Tilsynet med konglomeratet vil antagelig ikke kreve at norske enheter rapporterer direkte til koordinatoren, men at det er konglomeratspissen som rapporterer til sin tilsynsmyndighet på konsolidert nivå. En direkte rapportering fra norske enheter til koordinatoren vil nok uansett kunne hjemles i at norske enheter er underlagt koordinatorens regler når det gjelder tilsyn på konglomeratnivå, men for å sikre at koordinatoren har mulighet til å be om rapportering direkte fra norske enheter i forbindelse med sitt tilsyn med konglomeratet, foreslår Kredittilsynet at det i kredittilsynsloven § 4 nr 3 som gir Kredittilsynet adgang til å bestemme at norske enheter, i forbindelse med tilsyn med finansielle konglomerater, skal rapportere til et annet lands myndighet.

2.2 Hvilke selskaper er gjenstand for supplerende tilsyn?

2.2.1 Direktivets regler

Direktivets artikkel 5 fastsetter området for det supplerende tilsynet. Medlemsstatene skal sørge for supplerende tilsyn med regulerte selskaper som nevnt i direktivet artikkel 1, nemlig kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirforetak. Dette supplerende tilsynet skal komme i tillegg til solotilsynet, som de nasjonale tilsynsmyndigheter fortsatt skal ha ansvar for overfor de selskaper som er gitt nasjonal konsesjon. Det supplerende tilsynet skal kunne gi de nasjonale myndigheter mulighet til å velge ikke å føre selvstendig tilsyn med de nasjonale grupperinger, og at hvert enkelt av de selskaper som inngår i finansielle konglomerater ikke skal behøve å rapportere på gruppenivå til de nasjonale myndigheter, dersom det ikke føres nasjonalt tilsyn med disse grupperingene.

Visse typer selskaper skal være undergitt supplerende tilsyn, noe som også vil innebære tilsyn på konglomeratnivå, i samsvar med direktivet artikkel 6 til 17. Dette tilsynet innebærer regler om kapitaldekning, risikokonsentrasjon, gruppeinterne transaksjoner og internkontrollsystemer. Tilsynet vil innebære rapporteringsplikt til en i det enkelte tilfellet utpekt tilsynskoordinator, informasjonsplikt og plikt til å rette seg etter bestemmelser gjort av de relevante tilsynsmyndigheter på områder hvor myndighetene har kompetanse til å gi pålegg om tilpasning til regelverk.

De typer selskaper som skal underlegges tilsyn etter konglomeratdirektivet er (direktivets art 5 nr 2):

1. every regulated entity which is at the head of a financial conglomerate;

2. every regulated entity, the parent undertaking of which is a mixed financial holding company which has its head office in the Community;

3. every regulated entity linked with another financial sector entity by a relationship within the meaning of Article 12 (1) of Directive 83/349/EEC.

Where a financial conglomerate is a subgroup of another financial conglomerate which meets the requirements of the first subparagraph, Member States may apply articles 6 to 17 to the regulated entities within the latter group only and any reference in the Directive to the terms group and financial conglomerate will then be understood as referring to that latter group.

2.2.2 Tilsyn med holdingselskaper

Den nordiske gruppen har anbefalt at uregulerte holdingselskaper (mixed financial holding companies) minst skal underlegges krav til egnethetskontroll av ledelse og eiere, internkontroll på gruppenivå og krav til systemer for risikokontroll og rapportering i den utstrekning grupperingens aktiviteter er kontrollert av holdingselskapet. Dette er noe videre krav enn det direktivet oppstiller. Konglomeratdirektivet forutsetter at finansielle holdingselskaper skal være underlagt krav til prøving av den/de som faktisk leder holdingselskapets forretninger. Dette kommer i tillegg til sektordirektivenes krav til vurdering av eierne.

Norske holdingselskaper må ha konsesjon, og er underlagt tilsyn av Kredittilsynet. Selskapene er underlagt kapitalkrav på konsolidert grunnlag. De områdene i holdingselskapenes virksomhet som skal være gjenstand for tilsyn er allerede gjenstand for tilsyn etter norske regler. Konglomeratdirektivet vil dermed ikke kreve endringer i reglene på dette området.

Uttrykket ”regulert” selskap er et uttrykk som brukes i direktivet for å gjøre klart hvilke selskaper og selskapskonstellasjoner som er underlagt hvilke plikter. Det kan stilles spørsmål om våre holdingselskaper er en regulert enhet i direktivets forstand. Artikkel 1 viser til at direktivet fastsetter regler for supplerende tilsyn med regulerte enheter som er gitt tillatelse etter direktiv 73/239 (skadeforsikring), direktiv 79/267 (livsforsikring), direktiv 93/22 (ISD) eller 2000/12 (det konsoliderte bankdirektiv). Norske holdingselskaper er ikke gitt tillatelse etter noen av disse direktivene. Det er imidlertid på det rene at norske holdingselskaper er underlagt de samme krav som selskaper som er gitt tillatelse etter et av disse direktivene. Et unntak er at norske morselskaper ikke er underlagt krav til egnethetsprøving av eiere og ledelse. Dersom et morselskap eier et foretak som er underlagt slike regler, vil imidlertid morselskapet bli vurdert som følge av at det eide foretaket er underlagt slike krav. Der et selskap er eier av for eksempel 20 prosent av aksjene, etter de nye eierbegrensningsreglene, vil selskapet blir vurdert på lik linje med andre eiere.

Et norsk holdingselskap vil være underlagt materielle regler som følger av direktivet. Kredittilsynet vil foreslå at norske holdingselskaper underlegges krav til egnethetsvurdering av ledelsen. Et slikt krav kan inntas i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 nytt annet ledd, etter modell av forretningsbankloven § 8a tredje ledd.

2.3 Utpeking av en koordinator

Konglomeratdirektivet forutsetter (art 10) at det utpekes en koordinator for tilsynet med hvert finansielle konglomerat, med en definert rolle og definert ansvar for gruppetilsynet. Andre relevante tilsynsmyndigheter skal identifiseres for hvert finansielle konglomerat, og skal samarbeide med koordinatoren om spesifiserte aspekter ved gruppetilsynet. Det er ikke bestemt i direktivet hvem som skal utpeke koordinatoren. Tilsyn med finansielle konglomerater forutsetter imidlertid samarbeid mellom alle berørte tilsynsmyndigheter, og utpeking vil vel i praksis også bli gjort gjennom slikt samarbeid. Dersom det er uenighet om hvem som skal være koordinator, og det dermed ikke blir utpekt en koordinator, har de aktuelle tilsynsmyndighetene mulighet til å fortsette sitt solotilsyn og sitt gruppetilsyn.

Koordinatoren skal utpekes etter nærmere angitte kriterier, hovedsaklig etter i hvilket land konglomeratspissen er registrert, eller etter størrelsen på den regulerte virksomheten i konglomeratet.

Utpekingen skal skje etter følgende kriterier:

(a) where a financial conglomerate is headed by a regulated entity, the task of coordinator shall be exercised by the competent authority which has authorised that regulated entity pursuant to the relevant sectoral rules;

(b) where a financial conglomerate is not headed by a regulated entity, the task of coordinator shall be exercised by the competent authority identified in accordance with the following principles:

(i) where the parent of a regulated entity is a mixed financial holding company, the task of coordinator shall be exercised by the competent authority which has authorised that regulated entity pursuant to the relevant sectoral rules;

(ii) where more than one regulated entity with a head office in the Community have as their parent the same mixed financial holding company and one of these entities has been authorised in the Member State in which the mixed financial holding company has its head office, the task of coordinator shall be exercised by the competent authority of the regulated entity authorised in that Member State.

Where more than one regulated entity, being active in different financial sectors, have been authorised in the Member State in which the mixed financial holding company has its head office, the task of coordinator shall be exercised by the competent authority if the regulated entity active in the most important financial sector.

Where the financial conglomerate is headed by more than one mixed financial holding company with a head office in different Member States and there is a regulated entity in each of these States, the task of coordinator shall be exercised by the competent authority of the regulated entity with the largest balance sheet total if these entities are in the same financial sector, or by the competent authority of the regulated entity in the most important financial sector.

(iii) Where more than one regulated entity with a head office in the Community have as their parent the same mixed financial holding company and none of these entities has been authorised in the Member State in which the mixed financial holding company has its head office, the task of coordinator shall be exercised by the competent authority which authorised the regulated entity with the largest balance sheet total in the most important financial sector;

(iv) Where the financial conglomerate is a group without a parent undertaking at the top, or in any other case, the task of the coordinator shall be exercised by the competent authority which authorised the regulated entity with the largest balance sheet total in the most important financial sector.

Utpekingen vil skje etter regler i direktivet, og Kredittilsynet antar at det ikke vil være nødvendig å innta en egen bestemmelse om dette i det norske regelverket. Kredittilsynsloven må imidlertid tilpasses slik at det fremgår at Kredittilsynet i gitte tilfeller kan bli utpekt som koordinator for et finansielt konglomerat med konglomeratspiss i Norge, og at Kredittilsynet kan avstå fra å føre gruppetilsyn i Norge når gruppetilsyn føres av en koordinator i et annet land.

Kredittilsynet foreslår at endring gjøres i kredittilsynsloven § 1. Det kan tas inn et nytt punkt 15 som åpner for at det føres tilsyn etter kredittilsynsloven med finansielle konglomerater, i de tilfeller hvor Kredittilsynet er utpekt som koordinator.

2.4 Koordinatorens rolle

Koordinatorens rolle er hovedsaklig å utveksle informasjon og samarbeide med de relevante tilsynsmyndighetene, for å kunne ha et tverrsektorielt overblikk over konglomeratet og sørge for at konglomeratet oppfyller de krav det er pålagt, samt ha ansvar for planlegging og gjennomføring av inspeksjoner og verifikasjoner. Koordinatorens arbeid påvirker ikke de enkelte tilsynsmyndigheters sektortilsyn. Koordinatorens tilsyn skal imidlertid virke slik at hver enkelt tilsynsmyndighet kan velge ikke å drive gruppetilsyn for undergrupper av det finansielle konglomeratet.

Koordinatorens oppgaver fremgår av direktivet artikkel 11:

1. coordination of the gathering and dissemination of relevant essential information in going concern and emergency situations, including the dissemination of information which is of importance for a competent authority’s supervisory task under sectoral rules;

2. supervisory overview and assessment of the financial situation of a financial conglomerate

3. assessment of compliance with the rules on capital adequacy and of risk concentration and intra-group transactions as set out in Articles 6, 7 and 8;

4. assessment of the financial conglomerate’s structure, organisation and internal control system as set out in Article 9;

5. planning and coordination of supervisory activities in going concern as well as in emergency situations, in cooperation with the relevant competent authorities involved;

6. other tasks, measures and decisions assigned to the coordinator by the Directive or deriving from the application of this Directive.

Den oppnevnte koordinator er ansvarlig for planlegging og gjennomføring av tilsynsaktiviteter, og for å fastsette hvilke temaer som er aktuelle i gruppetilsynet. Dette skal skje gjennom et samarbeid med de andre kompetente tilsynsmyndigheter, altså de tilsynsmyndigheter som har sektortilsyn med de forskjellige selskapene innen grupperingen. De relevante tilsynsmyndigheter skal utveksle opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndighetene skal kunne utføre sitt sektortilsyn. Dette gjelder både til koordinatoren og til andre tilsynsmyndigheter i samme konglomerat.

Det er ikke grunn til å anta at nasjonale myndigheter vil ønske å avstå fra å drive selvstendig gruppetilsyn med mindre de er sikret at spesielle forhold ved de aktuelle institusjoner, som de nasjonale myndigheter er spesielt opptatt av, blir omfattet av tilsynet fra koordinatoren. Det er samtidig ønskelig å legge til rette for at gruppetilsyn ikke blir ført på flere nivåer, da dette vil medføre merarbeid for institusjonene og tilsynsmyndighetene. I den nordiske gruppens rapport er det foreslått en minimumsharmonisering for de nordiske land, slik at tilsynet i disse landene skal være mest mulig likt. Det kan imidlertid også i nordiske konglomerater tenkes at det vil være spesielle forhold som den enkelte nasjonale tilsynsmyndighet vil ønske at skal omfattes av tilsynet. Det må derfor i lovgivningen tas høyde for at Kredittilsynet som koordinator kan be om opplysninger som er ønsket av andre lands kompetente myndigheter. Kredittilsynsloven § 3 annet ledd annet punktum sier:

”Institusjonen plikter når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve og å la tilsynet få innsyn i og i tilfelle få utlevert til kontroll institusjonens protokoller, registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker, dokumenter, datamaskiner eller annet teknisk hjelpemiddel og materiale som er tilgjengelig ved bruk av slikt hjelpemiddel samt beholdinger av enhver art.”

Kredittilsynet antar at denne hjemmelen til å kreve opplysninger er vid nok til at Kredittilsynet som koordinator kan be om opplysninger som andre relevante myndigheter ønsker at skal omfattes av tilsynet. Det er i kredittilsynsloven i § 7 første ledd tredje punktum forutsatt at Kredittilsynet skal kunne utveksle informasjon av tilsynsmessig interesse med kolleger i andre land.

Koordinatorens oppgaver fremgår av direktivet, og det vil ikke være nødvendig å innta særskilte regler om koordinatorens rolle i det norske regleverket. I kredittilsynsloven § 1 første ledd nr 16 henvises det til direktivet.

2.5 Andre endringer i kredittilsynsloven

Tilføyelsen av et nytt nr 16 i kredittilsynsloven § 1 første ledd, krever endringer også i § 9 annet ledd om utlikning av Kredittilsynets utgifter. Kredittilsynet foreslår at tilsyn med de finansielle konglomerater tas inn i utlikningsbestemmelsen i § 9 annet ledd sjette punktum.

2.6 Samarbeid mellom tilsynsmyndigheter

2.6.1 Samarbeid på forsikringsområdet

Direktivet forutsetter samarbeid mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene i det finansielle konglomeratet. Slikt samarbeid er allerede etablert for forsikringsgrupper.

Forsikringsgruppedirektivet (98/78) legger til grunn det såkalte ”solo +” - prinsippet. Dette innebærer at tilsynsmyndighetene som er ansvarlig for solotilsynet med hver enhet i en gruppe skal ta hensyn til de risikoer som er knyttet til gruppetilhørigheten, med fokus på hvert enkelt selskap i gruppen. Etter inngått avtale mellom samtlige EØS-stater skal det etableres en koordinasjonskomité (co-co) bestående av involverte tilsynsmyndigheter for hver av forsikringsgruppene som har grensekryssende relasjoner. Koordinasjonskomiteen skal bl.a. sørge for informasjonsutveksling, risikovurdering og om mulig (på frivillig basis) sørge for å redusere antall nivåer det rapporteres på i hver gruppe. For å forsøke å skape en mest mulig enhetlig tilnærming til hvorledes de ulike co-cos opererer (p.t. 105 stk innen EØS) har tilsynsmyndighetene opprettet en særskilt gruppe (”Helsinkigruppen”) som har som hovedmål å samordne tilsynsaktivitetene innen de europeiske forsikringsgrupper.

Det er grunn til å anta at samarbeidet om tilsyn med finansielle konglomerater vil kunne bli noe mindre komplisert enn for forsikringsgrupper, særlig fordi det allerede i direktivet er utpekt en koordinator, og at tilsynet skal føres med utgangspunkt i det selskapet som er i spissen for konglomeratet. Imidlertid vil nok antallet impliserte parter likevel kunne øke kompleksiteten i tilsynsarbeidet.

2.6.2. Utveksling av opplysninger

Samarbeidet skal innebære utveksling av opplysninger mellom de relevante kompetente myndigheter, der koordinatoren vil ha en viktig rolle i å samle og bearbeide informasjonen. De opplysningene som skal utveksles skal være vesentlige og relevante for utførelsen av de andre myndigheters respektive ansvar som definert i sektorreglene og konglomeratdirektivet.

Samarbeidet skal minst omfatte innsamling og utveksling av opplysninger vedrørende følgende punkter (art 12):

1. Identifikasjon av gruppeoppbyggingen av alle større enheter innenfor det finansielle konglomerat og av de kompetente myndigheter for de regulerte selskaper i gruppen,
2. Det finansielle konglomerats strategi
3. Det finansielle konglomerats finansielle situasjon
4. Det finansielle konglomerats betydeligste aksjonærer, og ledelse
5. Organisasjon, risikostyring og interne kontrollsystemer i konglomeratet
6. Prosedyrer for innsamling av opplysninger fra enhetene i et finansielt konglomerat og verifikasjon av disse
7. Negative utviklinger i regulerte eller uregulerte enheter i finansielle konglomerat
8. De viktigste sanksjoner og ekstraordinære foranstaltninger som treffes av de kompetente myndigheter i overensstemmelse med sektorreglene eller konglomeratdirektivet.

De kompetente myndigheter kan i overensstemmelse med sektorreglene også utveksle opplysninger, hvis det er nødvendig for utøvelsen av deres respektive oppgaver vedrørende de regulerte enheter i et finansielt konglomerat med sentralbanker, Det Europeiske System av Sentralbanker og Den Europeiske Sentralbanken.

Norge vil etter direktivet være pålagt å utveksle opplysninger med andre kompetente myndigheter innen et finansielt konglomerat, herunder med koordinatoren. Kredittilsynsloven § 7 unntar Kredittilsynet fra taushetsplikten ved utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre EØS-land, og forskrift 30. november 1998 gjør det samme for utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter utenfor EØS-området. Ingen av disse pålegger imidlertid Kredittilsynet noen opplysningsplikt.

Kredittilsynet antar at plikten til å utveksle opplysninger kan inntas i MOU med andre tilsynsmyndigheter. Unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger med sentralbanker, Det Europeiske System av Sentralbanker og Den Europeiske Sentralbanken kan inntas i kredittilsynsloven § 7 første ledd tredje punktum.

Høring mellom de relevante kompetente tilsynsmyndigheter

Direktivet fastsetter at de berørte kompetente myndigheter skal høre hverandre før de treffer avgjørelser som følge av sitt sektortilsyn, hvis avgjørelsene er av betydning for andre myndigheters sektortilsyn, direktivet artikkel 12. Høring skal skje for følgende punkter:

1. Endringer i aksjonær-, organisasjons- eller ledelsesstrukturen i regulerte enheter i et finansielt konglomerat som krever de kompetente myndigheters godkjennelse eller tillatelse,
2. De viktigste sanksjoner eller ekstraordinære foranstaltninger som treffes av de kompetente myndighetene.

Høring kan unnlates i hastetilfelle, eller når en høring kan skade avgjørelsens effektivitet. Hvis høring unnlates skal de kompetente myndigheter i ettertid orienteres.

Kredittilsynet mener at regler om høring kan avtales i samarbeidsavtaler med andre lands tilsynsmyndigheter.

Det er i direktivet ikke avklart hva som skjer dersom det under høringsrunden kommer innsigelser fra andre kompetente myndigheter; for eksempel dersom et annet lands tilsynsmyndigheter høres før en avgjørelse om godkjennelse av konsernstruktur, og disse tilsynsmyndighetene gir uttrykk for at den konsernstrukturen som skal godkjennes ikke er ønskelig fra deres synsvinkel. Kredittilsynet antar at dette ikke vil binde norske myndigheters kompetanse, slik at godkjennelse kan gis uavhengig av de utenlandske tilsynsmyndighetenes innsigelser. Kredittilsynet antar likevel at slike innsigelser bør tas hensyn til ved vurderingen av om for eksempel godkjennelse kan gis.

Endringer i sektordirektivene som følge av konglomeratdirektivet forutsetter også høring hos andre berørte tilsynsmyndigheter forut for at det gis tillatelse til en finansinstitusjon (herunder forsikringsselskaper) og investeringsselskaper, se punkt 8 nedenfor.

2.6.3. Samarbeid ved tilsynet med finansielle konglomerater

Det er i direktivet forutsatt at de berørte kompetente myndigheter skal samarbeide om tilsynet med de finansielle konglomeratene, med koordinatoren som ansvarlig, og bli enige om hvordan tilsynet skal føres. Dette kommer fram for eksempel i artikkel 3 nr 3:

”(…) If the group does not reach the threshold referred to in paragraph 2, the relevant competent authorities may decide by common agreement [vår understrekning] not to regard the group as a financial conglomerate or (…)”.

Samme uttrykk er også brukt i artikkel 3 nr 4:

”For the application of paragraphs 1, 2 and 3, the relevant competent authorities may by common agreement [vår understrekning] : (…)”.

Uttrykket “common agreement” forekommer flere steder i direktivet, uten at uttrykket er definert. Det er således ikke klart om ”common agreement” innebærer enighet i form av enstemmighet eller i form av en enighet mellom flertallet av de kompetente myndigheter, som mindretallet må rette seg etter. I den danske versjonen er ”common agreement” oversatt med ”indbyrdes aftale”. En ”avtale” kan etter Kredittilsynets vurdering ikke forstås som et flertallsvedtak; en avtale vil måtte innebære at de kompetente myndigheter frivillig blir enige om en løsning. Kredittilsynet er av den oppfatning at en ordlydsfortolkning tilsier en enighet mellom alle de kompetente myndigheter.

Kredittilsynet antar at ordningen med samarbeid mellom de kompetente myndigheter ikke vil kreve lovendring. Kredittilsynet har allerede i dag samarbeidsavtaler med for eksempel de andre nordiske land.

Dersom det ikke blir enighet om hvordan tilsyn skal føres med det finansielle konglomeratet, eller om hvilke avgjørelser som skal fattes, kan det enkelte lands tilsynsmyndigheter fortsette å føre gruppetilsyn på nasjonalt nivå.

2.6.5 Verifikasjon av opplysninger

Hvis de kompetente myndigheter ønsker å verifisere opplysninger om en regulert eller uregulert enhet som er en del av et finansielt konglomerat, og hjemmehørende i en annen medlemsstat, kan disse kompetente myndigheter anmode myndighetene i den regulerte eller uregulerte enhetens hjemland om å foreta verifikasjon, direktivets artikkel 15. De myndigheter som mottar en slik anmodning, skal etterkomme anmodningen innenfor rammen av sine beføyelser enten ved selv å gjennomføre verifikasjonen, ved å la en revisor eller ekspert gjennomføre den eller ved å gi den anmodende myndighet tillatelse til å gjennomføre verifikasjonen selv. Den kompetente myndighet som har anmodet om å få verifikasjonen foretatt, kan uansett delta dersom den ikke gjennomfører verifikasjonen i egen regi.

Dette innebærer at tilsynsmyndigheter for andre land innen konglomeratet kan be om å få gjennomført en inspeksjon i en enhet som er underlagt solotilsyn i for eksempel Norge. Dersom Kredittilsynet ikke ønsker å gjennomføre inspeksjonen, må det tillate at den tilsynsmyndigheten som ber om verifikasjon, selv gjennomfører den, også overfor norske enheter som er under tilsyn av Kredittilsynet. Den tilsynsmyndigheten som ber om verifikasjonen kan uansett kreve å delta i inspeksjonen, uten at Kredittilsynet kan hindre dette. Slik situasjonen er i dag, kan Kredittilsynet nekte utenlandske tilsynsmyndigheter å være med, for eksempel hvis de utenlandske myndigheters deltagelse kan være til ulempe eller skade for gjennomføringen av inspeksjonen. Med den tilnærming direktivet legger opp til, kan de nasjonale myndigheter ikke lenger nekte deltakelse. Dette kan skape behov for klargjøring i forhold til ansvar for inspeksjonen. Direktivets ordlyd sier at det enkelte lands myndigheter kan ”tillate” at andre tilsynsmyndigheter kan gjennomføre en verifikasjon selv. Det er direktivets intensjon at de nasjonale myndigheter ikke skal kunne nekte en anmodende myndighet å gjennomføre en verifikasjon, i og med at de alternativer som er oppstilt i direktivet er enten å gjøre det selv, la en revisor eller lignende gjøre det, eller la den anmodende myndighet gjøre det. Hvis norske myndigheter ”velger” å la de utenlandske myndigheter gjennomføre verifikasjonen, vil disse myndighetene måtte gis de samme hjemler som norske myndigheter; de norske regulerte enhetene vil ikke ha opplysningsplikt overfor andre enn norske myndigheter og koordinatoren i et konglomerat. En verifikasjon foretatt av en utenlandsk myndighet vil uansett måtte bygge på Kredittilsynets krav på opplysninger fra de regulerte enhetene. De utenlandske myndigheters inspeksjon vil også måtte være bundet av de begrensninger som ligger på norske myndigheter ved en inspeksjon; utenlandske myndigheter kan antagelig ikke kreve å få opplysninger som norske regulerte enheter ikke har plikt til å gi, selv om de utenlandske myndigheter i sitt hjemland har krav på denne typen opplysninger. Kredittilsynet legger til grunn at det formelle ansvaret for inspeksjonen/verifikasjonen uansett må ligge hos de norske myndigheter. Kredittilsynet antar at den mest praktiske løsningen vil være at Kredittilsynet selv foretar verifikasjonen, eventuelt sammen med representanter for den anmodende myndighet.

I Finland og Danmark er tilsynsmyndighetenes holding at dette ikke vil være noe praktisk problem, begge lands tilsynsmyndigheter vil under enhver omstendighet selv gjennomføre verifikasjonen.

Kredittilsynsloven § 2 femte ledd gir Kredittilsynet anledning til å engasjere revisorer og personer med annen sakkyndighet til å utføre oppdrag innenfor Kredittilsynets arbeidsområde. Kredittilsynet foreslår at det tilføyes et nytt siste ledd i § 2 åpner for at Kredittilsynet kan utføre verifikasjon etter anmodning fra andre lands kompetente myndigheter i forbindelse med tilsyn med et finansielt konglomerat, og også åpne for at andre lands kompetente myndigheter kan delta i Kredittilsynets arbeid.

3. IDENTIFISERING AV DE FINANSIELLE KONGLOMERATENE

3.1 Formål med identifisering av finansielle konglomerater

Konglomeratdirektivet skal sørge for, og koordinere, tilsyn på tvers av sektorer med finansielle grupperinger (og undergrupperinger innenfor større grupperinger) som har betydelige aktiviteter i flere sektorer. Direktivet bruker reglene i det konsoliderte bankdirektivet, forsikringsgruppedirektivet og kapitaldekningsdirektivet som grunnlag for disse tilsynsaktivitetene. Identifiseringen av et finansielt konglomerat er skjematisk fremstilt i vedlegg 3.

3.2 Definisjon av en finansiell gruppering

For å vurdere om det foreligger et finansielt konglomerat tar direktivet utgangspunkt i en gruppering. Dersom denne grupperingen oppfyller visse angitte betingelser, vil artikkel 3 som angir terskler for når en gruppering kan anses å være et konglomerat, måtte vurderes.

Direktivet oppstiller følgende alternative betingelser for at en sammensetning av selskaper er en gruppering som må vurderes mot tersklene for når en slik gruppering er et finansielt konglomerat (artikkel 2 nr 14):

a) a regulated entity within the meaning of Article 1 is at the head of the group or at least one of the subsidiaries in the group is a regulated entity within the meaning of Article 1;

Konglomeratspissen skal være en finansinstitusjon, et forsikringsselskap eller et verdipapirforetak; en ”regulert” enhet. Hvorvidt norske holdingselskaper er av en slik type som nevnt, er vurdert i avsnitt 2.2.1.

b) where there is a regulated entity within the meaning of Article 1 at the head of the group, it is either a parent undertaking of an entity in the financial sector, an entity which holds a participation in an entity in the financial sector, or an entity linked with an entity in the financial sector by a relationship within the meaning of Article 12 (1) of Directive 83/349/EEC;

Direktivet oppstiller tre alternativer for gruppedannelse: enten ved at det selskapet som leder grupperingen er morselskap for et selskap i den finansielle sektor, har kapitalinteresser (som omtalt i direktivets artikkel 2 nr 11) i et foretak i den finansielle sektor eller er knyttet til (som definert i direktiv 83/349/EØF) et slikt foretak. ”Kapitalinteresser” og ”tilknytning” er foreslått definert i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr 5 og 6.

c) where there is no regulated entity within the meaning of Article 1 at the head of the group, the group’s activities mainly occur in the financial sector within the meaning of Article 3(1)

Dersom grupperingen ikke har et regulert selskap som spiss, er det artikkel 3 (1) som bestemmer om grupperingens aktiviteter hovedsaklig skjer innen den finansielle sektor.

d) at least one of the entities in the group is within the insurance sector and at least one is within the banking or investment sector

For at en gruppering skal karakteriseres som et finansielt konglomerat, er det en forutsetning at grupperingen driver virksomhet både innen forsikring og innen enten bank- og/eller innen investeringstjenestevirksomhet.

e) the consolidated and/or aggregated activities of the entities in the group within the insurance sector and the consolidated and/or aggregated activities of the entities within the banking and investment services sector are both significant within the meaning of Article

3 (2) or (3).

Kravet til størrelsen på virksomheten gjelder begge sektorer. Dersom kun virksomheten i en sektor overstiger grensene i artikkel 3, er grupperingen ikke et finansielt konglomerat. Også undergrupperinger av de definerte grupperinger som tilfredsstiller disse betingelsene, skal anses som finansielle konglomerater.

Kredittilsynet vil i sitt praktiske tilsynsarbeid drive et mest mulig likt tilsyn med konglomerater og finanskonsern.

3.1.1 Forholdet til norske regler

3.1.1.1 Hva innebærer det at en gruppering er et finansielt konglomerat?

Det vesentlige ved reglene i konglomeratdirektivet, er konsolideringsplikten. Uttrykket ”finansielt konglomerat” er et begrep som, hvis en gruppe av selskaper defineres som dette, utløser bestemte krav til selskapene og til tilsynsmyndighetene. Kredittilsynet behandler derfor et finansielt konglomerat som en gruppering av selskaper som skal konsolideres ved vurderingen av soliditets- og sikkerhetskrav. Kredittilsynet foreslår, på bakgrunn av dette, og på bakgrunn av målsettingen om at finansielle konglomerater og andre grupperinger av selskaper skal behandles likt, at finansvl § 2a-9 endres slik at de forskjellige konstellasjoner av selskaper som kan danne et finansielt konglomerat avspeiles i denne og at det i så liten grad som mulig lages egne definisjoner og egne regler for finansielle konglomerater.

3.1.1.2 Definisjon

På tross av at Kredittilsynet foreslår at det i så liten grad som mulig lages egne regler og definisjoner for finansielle konglomerater, foreslås likevel at det inntas en definisjon av et finansielt konglomerat. Begrepet ”finansielt konglomerat” er et nøkkelord i flere sammenhenger, og det vil være nødvendig å ha en definisjon som det i de ulike sammenhenger kan vises til. En slik definisjon kan inntas i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5.

I tillegg til definisjonen av hvilke typer grupperinger som kan danne et finansielt konglomerat, oppstiller direktivet også en rekke terskler som en aktuell gruppering skal vurderes etter, for å fastslå om et konglomerat foreligger eller ikke. Kredittilsynet er av den oppfatning at denne oppregningen av kriterier for vurderingen vil være for detaljert i loven. Det vil imidlertid være ønskelig å ha en slik oppregning i det norske regelverket, for å unngå at vurderingskriterier må finnes i direktivtekster direkte. Kredittilsynet foreslår at denne oppregningen kan fremgå av en forskrift gitt med hjemmel i bestemmelsen som definerer hvilke grupperinger som skal vurderes etter kriteriene. Kredittilsynet foreslår derfor en forskriftshjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr 4. I denne forskriften kan det også inntas bestemmelser om for eksempel utveksling av opplysninger med andre tilsynsmyndigheter, og mer generelle bestemmelser om tilsynet med finansielle konglomerater. Utkast til slik forskrift følger som vedlegg 2.

3.1.1.3 Valg av konsolideringsprinsipp

Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 tredje ledd første punktum legger til grunn et prinsipp om forholdsmessig konsolidering. Direktiv 2000/12/EF artikkel 54 nr 1 første ledd forutsetter full konsolidering av datterselskaper. Annet ledd gir imidlertid myndighetene muligheter til å påby forholdsmessig konsolidering i tilfeller der vedkommende myndigheter finner at et hovedforetak som eier en kapitalandel kun har et ansvar som begrenser seg til denne kapitalandel på grunn av det ansvar som påhviler de andre aksjonærer og deltakere med tilstrekkelig solvens. De andre aksjonærenes og deltakernes ansvar må være klart fastslått, om nødvendig ved hjelp av formelt undertegnede og forpliktende dokumenter.

Kredittilsynet foreslo en endring av konsolideringsprinsipp i sitt brev av 28. april 1995 til Finansdepartementet, på bakgrunn av direktiv 92/30/EØF om tilsyn med kredittinstitusjoner på konsolidert grunnlag artikkel 5 (1). Dette direktivet er opphørt, men regelen er videreført i det konsoliderte bankdirektiv; direktiv 2000/12/EF artikkel 54.

Kredittilsynet foreslår at finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 tredje ledd første punktum endres slik at det legges til grunn et prinsipp om full konsolidering som hovedregel for datterselskaper, slik at loven er i overensstemmelse med hovedregelen i direktiv 2000/12/EF artikkel 54. Det bør imidlertid tas inn en mulighet som det åpnes for i annet ledd av artikkel 54 for at Kredittilsynet kan bestemme at prinsippet om forholdsmessig konsolidering kan benyttes for datterselskaper. For at Kredittilsynet skal kunne godta et unntak, må det kreves at det kan godtgjøres at de andreaksjonærer og deltakere er finansinstitusjoner eller verdipapirforetak med tilstrekkelig soliditet, samtidig som ansvarsforholdet mellom aksjonærer og deltakere er tilstrekkelig fastslått.

Ved konsolidering av selskaper som ikke er datterselskaper, foreslår Kredittilsynet at prinsippet om forholdsmessig konsolidering opprettholdes.

Kredittilsynet har tidligere vurdert hva som skal gjøres med minoritetsinteressers andel av eventuelle overskudd av ansvarlig kapital i datterselskaper som blir konsolidert fullt. I fellesbrev fra Kredittilsynet og Norges Bank i den tredje høringsrunden til Baselkomitéens såkalte Basel II-forslag, ble i brev av 25. juli 2003 følgende sagt om dette:

“We reiterate our support to the Committee’s proposal for generally full consolidation of banking, securities and other financial subsidiaries and that the demand for consolidation is expanded to include bank holding companies. With regard to the treatment of minority interests, we assume that this capital will be available to cover losses in the subsidiary in which the capital has been invested, but that the minority interests’ share of any surplus capital in the subsidiary will not be transferable within the group. Consequently, in the consolidated accounts, deductions should be made for the minority interests’ share in any surplus of own funds in the subsidiary over and above the amount of regulatory capital required. The minority interests’ share in a surplus of own funds may, for example, be calculated so that the surplus of own funds is multiplied by the minority interests’ share of the subsidiary’s total own funds.”

Det ble altså lagt til grunn at det i den konsoliderte balansen bør gjøres fradrag for minoritetsinteressers andel av et eventuelt overskudd av ansvarlig kapital i datterselskapet i forhold til minimumskravet.

En endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 vil også nødvendiggjøre endring i forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis.

3.1.1.4 Hvilke grupperinger kan danne et finansielt konglomerat?

Et finansielt konglomerat kan oppstå av en konsernkonstellasjon, jf direktivets art 2 nr 14 b).

Finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a bygger på konserndefinisjonen slik den er i aksjeloven § 1-3. Et aksjeselskap er etter regelen et morselskap dersom det etter avtale eller ved aksjeeie har bestemmende innflytelse over et annet selskap (datterselskapet). Et selskap har alltid bestemmende innflytelse dersom selskapet eier så mange aksjer eller andeler i et annet selskap at de representerer flertallet av stemmene i det andre selskapet, eller har rett til å velge eller å avsette et flertall av medlemmene i det andre selskapets styre. Denne definisjonen avspeiler definisjonen av morselskap i artikkel 1 i direktiv 83/349/EØF. Et finansielt konglomerat etter konglomeratdirektivet vil imidlertid ikke nødvendigvis være sammenfallende med vilkårene for konserndannelse etter de norske reglene, og trolig heller ikke i andre land.

Kapitalinteresser

Direktivet forutsetter at et finansielt konglomerat skal kunne dannes også ved at et selskap ”holds participations” i et annet selskap i den finansielle sektor. ”Participation” skal etter direktivet artikkel 2 nr 11 forstås slik som ”participation” i direktiv 78/660/EØF vedrørende årsregnskap for visse typer selskaper:

”(…) "participating interest" shall mean rights in the capital of other undertakings, whether or not represented by certificates, which, by creating a durable link with those undertakings, are intended to contribute to the company's activities”.

Denne regelen er implementert i regnskapsloven § 1-4, men Kredittilsynet kan ikke se at regnskapsloven § 1-4 fullt ut tar høyde for alle aspekter av artikkel 17 i direktiv 78/660/EØF. Kredittilsynet foreslår derfor at det i finansvl § 1-5 tas inn en definisjon av ”kapitalinteresser” som avspeiler art 17 i direktiv 78/660. For deltagelse i form av eierskap, konstaterer artikkel 2 nr 11 at direkte eller indirekte eierskap av 20 % eller mer av aksjene eller stemmerettighetene i et selskap skal anses som deltagelse i direktivets forstand Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 krever konsolidering ned til 20% eierskap. Konsolidering etter denne bestemmelsen vil dermed dekke konglomeratdirektivets regler om at en gruppering av selskaper er et finansielt konglomerat ved eierandeler på 20% eller mer. Det må imidlertid i § 2a-9 tas høyde for de andre konsolideringsalternativer i konglomeratdirektivet artikkel 2 nr 14.

Tilknytning mellom selskaper

Videre foreligger det en “gruppe” i direktivets forstand når et selskap er

”linked with an entity in the financial sector by a relationship within the meaning of Article 12(1) of Directive 83/349/EEC”.

Forbindelsen mellom de aktuelle foretakene er i denne artikkelen beskrevet slik:

“( a) That undertaking and one or more undertakings (…) are managed on a unified basis pursuant to a contract concluded with that undertaking or provisions in the memorandum or articles of association of those undertakings; or

(b) the administrative, management or supervisory bodies of that undertaking and of one or more other undertakings (…) consists for the major part of the same persons in office during the financial year and until the consolidated accounts are drawn up (…)”.

En gruppering foreligger altså når to eller flere selskaper ledes samlet på bakgrunn av en avtale mellom selskapene eller disse vedtektsbestemmelser, eller når administrasjons-, ledelses- eller tilsynsorganene i selskapene for det vesentlige består av de samme personer. Noe av det samme gjenfinnes i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-17, hvor det åpnes for at en konserngruppe kan dannes mellom sparebank og gjensidige forsikringsselskap ved avtale som innebærer at foretakene har felles styre. Et slikt samarbeid er også avspeilet i forskrift om årsregnskap m.m. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike. Dette gjelder imidlertid bare for sparebank og gjensidig forsikringsselskap, og vil ikke avspeile direktivbestemmelsen i sin helhet. Kredittilsynet mener derfor at det i § 2a-9 må tas høyde for de konsolideringsalternativene som er nevnt i direktiv 83/349/EØF artikkel 12.

Kredittilsynet er av den oppfatning at det må avspeiles i konsolideringsbestemmelsen i § 2a-9 de selskapskonstellasjoner som vil kreve konsolidering, utover eierskap til 20 % eller mer av aksjene. For å gjøre finansvl § 2a-9 minst mulig komplisert, foreslår Kredittilsynet at det inntas en definisjon av ”tilknytning” i finansvl § 1-5 nr 6. som tar høyde for innholdet av art. 12 i direktiv 83/349/EØF. En slik definisjon vil også åpne for bruk av begrepet i forslaget til ny forskrift om konsolidering.

Nære forbindelser

Konglomeratdirektivet har også en definisjon av ”nære forbindelser”. Denne er nok langt på vei implementert i kredittilsynsloven § 3a. ”Nære forbindelser” mellom selskaper ser av direktivet ikke ut til å være en konstellasjon som danner et finansielt konglomerat, og det er i konsolideringsbestemmelsen i finansvl § 2a-9 og forslag til ny forskrift om konsolidering derfor ikke vist til denne.

3.2 Terskler for identifisering av finansielle konglomerater

Direktivets artikkel 3 oppstiller terskler for vurdering av grupperingers virksomhet innen de forskjellige sektorer, for kvalifisering som et finansielt konglomerat.

Den første terskelvurderingen fremgår av direktivet artikkel 3 (1). Hensikten med denne er å identifisere grupperinger av selskaper eller undergrupperinger av større grupperinger av selskaper som konglomeratdirektivets regler skal anvendes på. Denne terskelen er bare aktuell dersom den aktuelle grupperingen eller undergrupperingen driver virksomhet i to sektorer: forsikringssektoren og bank- og investeringssektoren (som er definert som én sektor). Når direktivet spesifiserer hvilke typer av selskaper og eierskapsstrukturer som skal inkluderes i en gruppering eller en undergruppering, bygger direktivet på konsolideringsreglene i forsikringsgruppedirektivet og det konsoliderte bankdirektiv. Hvis et selskap skal inkluderes i en konsolidert gruppering på sektornivå på grunn av den type virksomhet selskapet driver og på grunn av forholdet til eierselskapene, skal det også inkluderes i den grupperingen som man må vurdere om er et finansielt konglomerat eller ikke.

I den første terskelvurderingen gjør konglomeratdirektivet det på samme måte som vurderingene etter forsikringsgruppedirektivet og det konsoliderte bankdirektiv; man tar utgangspunkt i det øverste eierselskapet som enten er et regulert selskap eller et holdingselskap hvis virksomhet hovedsaklig er å eie selskaper i den aktuelle sektor, og inkluderer i grupperingen de selskaper som driver virksomhet i de aktuelle sektorene, og som er eiet eller kontrollert av morselskapet, enten selskapene er regulert eller ikke. En gruppering hvor 40 % eller mer av morselskapets eller morselskapenes balanse skriver seg fra aktiviteter i den finansielle sektor, vil i direktivets forstand drive virksomhet vesentlig i den finansielle sektor.

Når grupperingens, og eventuelle undergrupperingers, omfang er definert gjennom den første terskelvurderingen, må de neste to vurderingene gjøres for å finne ut om grupperingen(e)s tverrsektorielle aktiviteter er betydelige. Konglomeratdirektivet definerer størrelsen på hver grupperinges aktiviteter som et gjennomsnitt av balansestørrelser og størrelsen på kapitalkrav for hver sektor. Hvis minst 10 % av grupperingens eller undergrupperingens aktiviteter er i hver av de to sektorer, er den tverrsektorielle aktiviteten betydelig (art 3 (2)). Dersom ikke minst 10 % av grupperingens aktiviteter er i hver av de to sektorene, kan den tverrsektorielle aktiviteten likevel anses betydelig, dersom den totale balansen i den minste av sektorene overstiger 6 milliarder Euro (art 3 (3)). Det siste vilkåret kan tilsynsmyndighetene etter innbyrdes avtale velge å se bort fra under hensyn til:

• At den minste finansielle sektors relative størrelse ikke overstiger 5 % beregnet enten på grunnlag av det gjennomsnitt som er behandlet i forrige avsnitt eller på grunnlag av den samlede balansesum i bank- eller verdipapirsektoren og av bruttopremier i forsikringssektoren, eller
• At markedsandelen ikke overstiger 5 % i noen medlemsstat, beregnet på grunnlag av den samlede balansesum i bank- eller verdipapirsektoren og av bruttopremier i forsikringssektoren.

Ved anvendelsen av terskelvurderingene kan de relevante kompetente myndigheter etter avtale beslutte:

• Ikke å regne med en enhet ved beregningen av de prosentvise andelene dersom enheten:
• • Er hjemmehørende i et tredjeland, hvis lovgivningen er til hinder for overføring av de nødvendige opplysninger, uten at dette for øvrig påvirker sektorreglene vedrørende de kompetente myndigheters plikt til å nekte tillatelse hvis de i praksis forhindres i å føre tilsyn
  • Hvis enheten er ubetydelig i forhold til formålene med det supplerende tilsyn med de regulerte enhetene i et finansielt konglomerat
  • Hvis medregning av enheten vil være villedende i forhold til formålene med det supplerende tilsyn.

Hvis flere enheter unntas i forhold til disse retningslinjene, skal de likevel medregnes hvis de til sammen ikke er uvesentlige.

• Å ta hensyn til at de prosentvise tersklene behandlet ovenfor er overholdt i tre år sammenhengende for å unngå plutselig skifte til andre metoder og unnlate å ta hensyn til dette, hvis det er vesentlige endringer i grupperingens struktur.

Dette gir de kompetente myndigheter en viss frihet til å tilpasse sine vurderinger av de finansielle konglomerater, slik at tilsynet med disse i størst mulig grad blir hensiktsmessig. Dette samarbeidet om identifiseringen av de finansielle konglomeratene bør fremgå av de samarbeidsavtaler Kredittilsynet har med andre tilsynsmyndigheter.

Kredittilsynet foreslår at terskelvurderingene tas inn i en forskrift med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nytt nr 4.

4. Anvendelse av kapitalkrav

4.1 Direktivets krav

Direktivet krever at det skal føres supplerende tilsyn med kapitalkravene i de regulerte enheter i et finansielt konglomerat. Det kreves også at regulerte enheter i et konglomerat sikrer at det alltid forefinnes egenkapital på konglomeratnivå som minst svarer til kapitaldekningskravene slik de er beregnet i vedlegg 1 til direktivet.

I vedlegg 1 til direktivet er det angitt tre metoder for beregning av supplerende kapitalkrav:

”Accounting consolidation method”, ”deduction and aggregation method” and ”book value/requirement deduction method”. Det kan også anvendes en kombinasjon av de tre metodene.

4.2. Kan det anvendes kun én metode?

Det er uklart i direktivet hvorvidt de enkelte medlemsland kan velge én metode for anvendelse av kapitalkrav, eller om alle metoder må tillates. Innledningen til Annex I sier:

”Without prejudice to the provisions of the next paragraph, Member States shall allow their competent authorities, where they assume the role of coordinator with regard to a particular financial conglomerate, to decide, after consultation with the other relevant authorities and the conglomerate itself, which method shall be applied by that financial conglomerate.”

Dette trekker i retning av at regelverket må tillate alle metoder brukt, slik at tilsynsmyndighetene kan bestemme for hvert enkelt konglomerat hvilken metode som skal brukes. Annex I sier videre:

”Member States may require that the calculation may be carried out according to one particular method among those described in this annex if a financial conglomerate is headed by a regulated entity which has been authorised in that Member State. Where a financial conglomerate is not headed by a regulated entity within the meaning of Article 1, Member States shall authorise the application of any of the methods described in this Annex, except in situations where the relevant competent authorities are located in the same Member State, in which case that Member State may require application of one of the methods.”

Dette innebærer at for det tilfellet konglomeratspissen ligger i Norge, og Norge normalt vil bli utpekt som koordinator, kan norske regler bestemme at én av de aktuelle metodene skal benyttes. I de tilfellene hvor konglomeratspissen ligger i utlandet skal koordinatoren (eller andre relevante myndigheter) etter første avsnitt i innledningen til Annex I kunne avgjøre hvilken metode som skal brukes. Dette innbærer at det norske regelverket må tillate alle metodene brukt.

Kredittilsynet er av den oppfatning at beregningen av kapitalkrav i utgangspunktet må skje etter den samme metode for alle enheter som er underlagt norsk tilsyn. At den enkelte gruppering selv skal kunne velge hvilken metode den ønsker å bruke, vil ikke være ønskelig. Kredittilsynet kan heller ikke ut fra Annex I til direktivet se at dette har vært meningen. Slik Kredittilsynet tolker bestemmelsene i Annex I til direktivet, skal det være tilstrekkelig å åpne for at andre metoder etter nærmere bestemmelse skal kunne brukes, for eksempel når det er en annen tilsynsmyndighet som er koordinator for tilsynet med et konglomerat. I en slik situasjon skal den aktuelle tilsynsmyndigheten kunne pålegge konglomeratet å anvende den metoden koordinatoren har valgt i sin lovgivning, eller den metoden koordinatoren i samarbeid med andre relevante myndigheter og det aktuelle konglomeratet, finner mest hensiktsmessig.

Kredittilsynet anbefaler at det i lovverket holdes fast ved én metode for beregning av kapitalkrav, og at det åpnes for at Kredittilsynet i det enkelte tilfelle kan godkjenne at andre metoder brukes. En slik godkjennelse vil typisk bli gitt i forbindelse med at en utenlandsk koordinator ønsker en annen metode brukt, men kan også gis i andre tilfeller. Kredittilsynet foreslår at det i finansvl § 2a-9 tas inn et nytt punktum i nytt syvende ledd som sier at Kredittilsynet kan bestemme at kapitaldekning på konsolidert basis skal beregnes etter en av de andre metodene som er skissert i bilag I til konglomeratdirektivet.

Konglomeratdirektivet forutsetter at det enkelte lands myndigheter skal kunne la være å føre tilsyn på delkonsernnivå, dersom betryggende tilsyn føres av en tilsynsmyndighet i et annet land.

Kredittilsynet foreslår at disse reglene skal gjelde for alle grupperinger av selskaper som er omfattet av finansvl § 2a-9, ikke bare for finansielle konglomerater. Kredittilsynet har som målsetting å drive likeartet tilsyn med alle grupperinger av selskaper, og er i utgangspunktet av den oppfatning at like regler for finansielle konglomerater og andre grupperinger vil være nødvendig for å forenkle reglene, forenkle tilsynsregimet og oppnå lik tilsynspraksis.

4.3. Valg av metode i norsk regelverk for beregning av kapitalkrav

Etter finansvl. § 2a-9 er det konsernregnskapet basert på forholdsmessig konsolidering som skal legges til grunn ved konsolidering av soliditets- og sikkerhetskrav 1Jf. dog kommentarer i punkt 3.1.1.3 over..

Forsikringsselskapene i Norge er underlagt det samme kapitaldekningsregelverket som kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, og kapitalkravet for et blandet konsern beregnes etter disse kapitaldekningsreglene basert på en konsolidert balanse 2Det er imidlertid fastsatt egne regler for beregning av kapitalkrav for kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks handelsportefølje. I den konsoliderte rapporten er praksis i dag at denne porteføljen skilles ut og rapporteres etter de spesifikke regler som gjelder for handelsporteføljen..

Forsikringsselskapene er i tillegg til kapitaldekningsregelverket underlagt EU-direktivenes bestemmelser om krav til solvensmarginkapital – både på solobasis og på konsolidert basis for forsikringsgrupper. Bestemmelsene om korrigerte solvenskrav som følger av direktiv 98/78/EF om supplerende tilsyn med forsikringsselskaper på konsolidert basis, har så langt ikke blitt implementert direkte i norsk regelverk. Følgelig har det heller ikke vært rapportering av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske forsikringskonserner og forsikrings­delkonserner basert på konsoliderte balanser, men Kredittilsynet har hatt mulighet til å påse at kravet er oppfylt gjennom allerede innrapporterte data. Kredittilsynet foreslår at direktivets bestemmelser tas inn i forskriften om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis, jf. nedenstående kommentarer vedrørende forslaget til ny forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis.

Det skal i denne sammenheng bemerkes at beregningsmetodene etter kapitaldekningsregel­verket og solvensmarginregelverket er forskjellige, hva angår både beregningen av kravet og beregningen av kapitalen som kan medregnes til dekning av kravet:

– Mens beregningen av kravet til kapitaldekning i hovedsak er basert på den risikovektede balansen, består beregningsgrunnlaget for solvensmarginkravet i hovedsak av enten de samlede premieinntekter og erstatningskostnader (i skadeforsikring) eller de forsikrings­tekniske avsetninger (i livsforsikring).

– Solvensmarginkapitalen omfatter enkelte elementer i tillegg til ansvarlig kapital (bl.a. deler av sikkerhetsavsetningene i skadeforsikring og deler av tilleggsavsetningene i livsforsikring). Videre er det noen forskjeller mellom de to regelverkene hva angår utformingen av bestemmelsene for medregning av tilleggskapital.

Av dette følger at det ikke er opplagt hvilket av de to regelverkene som gir det strengeste soliditetskravet. Det kan således tenkes at et forsikringsselskap som oppfyller minstekravet til ansvarlig kapital, ikke oppfyller solvensmarginkravet (og vice versa). Tilsvarende gjelder for oppfyllelsen av minstekravet til ansvarlig kapital og solvensmargin på konsolidert basis i forsikringskonsern og forsikringsdelkonsern.

For konglomerater som omfatter ett eller flere forsikringsselskaper må det således foretas to alternative beregninger av kapitalkrav på konsolidert basis. Tilsvarende gjelder for rene forsikringskonsern og forsikringsdelkonsern.

Av de metodene som er angitt i direktivet, er det metoden basert på regnskapsmessig konsolidering (se ramme nedenfor) som likner mest på den metoden som praktiseres i dag. Forskjellen er at direktivet krever at beregningsgrunnlaget henføres til hhv. bank, forsikring og verdipapirforetak, og at det for hvert av beregningsgrunnlagene anvendes de soliditetskravene som gjelder for de ulike sektorene.

Direktivet angir tre metoder for å beregne kapitalkravet:

A. Metode basert på regnskapsmessig konsolidering (Accounting Consolidation Based Method)

Metoden tar utgangspunkt i en konsolidert balanse, men hvor det fremgår hvilken del av beregningsgrunnlaget som kan henføres til hhv. bank, forsikrings- og verdipapirforetak.

For hvert av beregningsgrunnlagene anvendes de soliditetskravene som er gjeldende for de aktuelle institusjonene.

B. Metode med fradrag og summering (Deduction and Aggregation Method)

Institusjonens solo-pluss solvensstatus beregnes som følger:

Ansvarlig kapital i det deltakende selskapet

pluss ansvarlig kapital i tilknyttede selskaper

minus bokført verdi av det deltakende selskapets beholdning av ansvarlig kapital i tilknyttede selskaper

minus ansvarlig kapital tilsvarende minstekravet til kapitaldekning for det deltakende selskapet

minus ansvarlig kapital tilsvarende minstekravet til kapitaldekning for tilknyttede selskaper

= det deltakende selskapets solo-pluss solvensstatus

C. Metode med fradrag av krav (Requirement Deduction Method)

Institusjonens solo-pluss solvensstatus beregnes som følger:

Ansvarlig kapital i det deltakende selskapet

minus ansvarlig kapital tilsvarende minstekravet til kapitaldekning for det deltakende selskapet

minus ansvarlig kapital tilsvarende minstekravet til kapitaldekning for tilknyttede selskaper

= det deltakende selskapets solo-pluss solvensstatus

Metoden med fradrag av krav forutsetter at deltakende selskaps investering i tilknyttet selskap vurderes etter egenkapitalmetoden.

Kredittilsynet foreslår at metode A (basert på regnskapsmessig konsolidering) implementeres som obligatorisk metode for beregning av kapitalkrav på konsolidert basis for konglomerater, jf. kommentaren foran om at denne metoden ligger nærmest den metoden som anvendes i forbindelse med gjeldende forskrift om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis.

Siden forslaget om anvendelse av metode A vil omfatte beregninger relatert til (rene) forsikringskonsern og forsikringsdelkonsern, innebærer dette også en implisitt implementering av metode 3 fra vedlegg I til direktiv 98/78/EF om supplerende tilsyn med forsikringsselskaper i en forsikringsgruppe.

Bl.a. av praktiske grunner foreslår Kredittilsynet at det ved beregningen av soliditetskrav på konsolidert basis skilles mellom følgende tre tilfeller:

(1) Konsern hovedsaklig bestående av banker, finansieringsforetak og/eller verdipapirforetak.

(2) Konsern hovedsaklig bestående av forsikringsselskaper samt forsikringsdelkonsern.

(3) Finansielle konglomerater.

For tilfellene (2) og (3) må det foretas to beregninger av soliditetskrav, der beregningene for forsikringsselskaper og forsikringssektoren/–delen skal baseres på hhv. kapitaldeknings­regelverket og solvensmarginregelverket.

Etter Kredittilsynets vurdering vil innføringen av dette skillet bidra til såpass store endringer og utvidelser av bestemmelsene om beregning av konsoliderte kapitalkrav at gjeldende forskrift om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis bør erstattes av en ny forskrift om beregning av soliditetskrav på konsolidert basis. Det vises til oppsummeringen av de viktigste bestemmelser i den nye forskriften nedenfor, samt til utkastet til ny forskift som følger som vedlegg 1.

Kredittilsynet mener at innføring av et ytterligere krav på konsolidert basis, fører til at det på ny bør vurderes om kapitaldekningskrav bør opprettholdes for forsikringsselskaper på solonivå. Ved innføring av Basel II og Solvency II-regelverkene, vil det uansett ikke være aktuelt å opprettholde det nåværende system.

4.4 Ny forskrift om anvendelse av soliditetskrav på konsolidert basis

Kravet til konsolidering følger av finansvl. § 2a-9. For kapitaldekningsregelverket er konsolideringsplikten presisert gjennom forskrift 25. mars 1991 om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis mv. Tilsvarende forskrift er ikke gitt for solvensmarginkravet.

Kredittilsynet foreslår at det fastsettes en ny konsolideringsforskrift som implementerer konglomeratdirektivet i norsk rett og omhandler både kapitaldekningsreglene og solvensmarginreglene. Konsolideringsforskriften omhandler i dag ikke verdipapirforetakene. Konglomeratdirektivet forutsetter konsolideringsplikt også for verdipapirforetak. Kredittilsynet foreslår dermed at den nye konsolideringsforskriften også gjelder verdipapirforetak.

Den nye forskriften presiserer soliditetskravene som gjelder for hhv. grupperinger som hovedsaklig driver bankvirksomhet, grupperinger som hovedsaklig driver forsikringsvirksomhet og finansielle konglomerater. I arbeidet med forskriftsforslaget ble det vurdert hvilke regler som bør gjelde for de blandede konsernene. Et blandet konsern er ikke nødvendigvis et finansielt konglomerat som definert i direktivet og vise versa, begrepet blandet konsern må derfor eksistere sammen med begrepet finansielt konglomerat. Dersom man gjennomfører de samme regler for konglomerater og blandede konserner som ikke er konglomerater, vil dette medføre at det legges andre regler på norske blandede konserner enn på utenlandske. På en annen side vil det skje en forskjellsbehandling av grupperinger hjemmehørende i Norge dersom reglene for finansielle konglomerater ikke skal gjelde for blandede konsern. Kredittilsynet foreslår å gjøre konglomeratdirektivets konsolideringsbestemmelser gjeldende også for blandede konsern som ikke er finansielle konglomerat. Den motsatte løsning er imidlertid mulig.

For gruppering som nevnt i utkast til forskrift om soliditetsregler på konsolidert basis m.v.

§ 5, vil reglene i forskrift om minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko m.v. gjelde for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, men ikke for forsikringsselskaper. Det skal da ved anvendelse av reglene om kapitaldekningskrav på konsolidert basis, beregnes kapitalkrav etter CAD-forskriften for den delen av finanskonsernets beregningsgrunnlag som følger av CAD-forskriftens regler og som kommer fra foretak som omfattes av CAD-forskriften. Kapitaldekningskravet etter kapitaldekningsforskriften anvendes for den delen av den konsoliderte balansen som ikke omfattes av CAD-reglene.

Det foreslås videre at det i forskriften innarbeides en hjemmel for Kredittilsynet til å gi utfyllende regler vedrørende gjennomføring og avgrensning av denne forskrift. Dette vil bl.a. være regler om rapportering av oppfyllelsen av soliditetskravene samt nærmere regler om fordelingen av den ansvarlige kapitalen i et konsern. Når det gjelder sistnevnte, vises det i denne sammenheng til de presiseringer som er gjort i forhold til krysseiebestemmelsene i forskrift 1. juni 1990 nr 435 for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak.

5. Konserninterne transaksjoner

Direktivet krever at det skal føres tilsyn med transaksjoner innen det finansielle konglomeratet. Den nordiske gruppen har blitt enige om å anbefale at konserninterne transaksjoner skal gjennomføres til markedspris. Der det ikke er noen markedspris, skal prisen beregnes ut fra et prinsipp om kostnadsdekning. Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 tar høyde for prinsippet om markedspris, og det er etter Kredittilsynets oppfatning ikke nødvendig med endringer i denne når det gjelder dette.

§ 2a-8 henviser imidlertid til konsernbegrepet. Konsernbegrepet i finansieringsvirksomhetsloven henviser til det alminnelige konsernbegrepet i norsk selskapslovgivning, og omfatter ikke eier- eller stemmerettigheter ned til 20 % som kan være tilstrekkelig for å danne et finansielt konglomerat etter direktivets regler. Kredittilsynet foreslår derfor endring i § 2a-8 første ledd som avspeiler direktivets krav. I og med at Kredittilsynets mål er å føre samme tilsyn med finansielle konglomerater og andre grupperinger som ikke faller inn under definisjonen av finansielle konglomerater, foreslår Kredittilsynet at § 2a-8 endres til å omfatte alle grupperinger som omfattes av § 2a-9 om konsolidering.

Direktivet krever rapportering av konserninterne transaksjoner, minst én gang årlig, til koordinatoren. Kredittilsynet mottar i dag slike rapporter kun fra forsikringsgrupper, og vil foreslå en endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 som tar høyde for dette. Kredittilsynet foreslår at § 2a-8 utvides til å gjelde de samme grupperinger som er omfattet av konsolideringsreglene i § 2a-9. Kredittilsynet foreslår også at det gis hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om rapporteringen, herunder hvilke transaksjoner som skal rapporteres, og hvordan dette skal gjøres.

§ 2a-8 annet ledd krever at finanskonsern skal ha regler som sikrer at inntekter, kostnader, tap og gevinst blir fordelt på en mest mulig korrekt måte mellom foretak og virksomhetsområder. Kredittilsynet skal føre kontroll med fordelingen og kan gi pålegg om å endre transaksjoner mellom foretak i konsernet eller endre andre disposisjoner som ikke samsvarer med prinsippene i dette ledds første punktum. Kredittilsynet antar at det ikke er grunn til å skille mellom grupperinger som er omfattet av § 2a-9 og ordinære finanskonsern i denne sammenheng. Kredittilsynet foreslår derfor at også annet ledd endres, slik at grupperinger omfattet av § 2a-9 også omfattes av dette kravet.

Konsernbidrag kan bare utdeles til konsernselskap. Dette forutsetter en konsernstruktur etter aksjelovgivningens regler. Konsernbidrag kan dermed ikke utdeles til selskaper hvor selskapene ikke er i konsern i tradisjonell forstand. Kredittilsynet finner derfor ikke grunn til å foreslå endringer i reglene om konsernbidrag i § 2a-8 tredje ledd. Begrepet ”konsern” i dette leddet skal altså fortsatt forstås som konsern definert etter de alminnelige selskapsrettslige regelverk.

Fjerde ledd setter begrensninger for lån og garantier mellom konsernselskaper. I Ot.prp. nr 2 (1991-92) Om finanskonsern er det på side 26 gitt uttrykk for at det i samsvar med separasjonsprinsippet må legges begrensninger på adgangen til interne risiko- og kapitaloverføringer via lån og garantier fra et konsernselskap til et annet. Kredittilsynet antar at hensynene bak disse begrensningene også gjør seg gjeldende for andre grupperinger, og foreslår å endre fjerde ledd slik at grupperinger definert etter § 2a-9 er omfattet også her.

6. Risikokonsentrasjoner

Direktivet krever at det skal føres supplerende tilsyn med risikokonsentrasjoner i de regulerte enheter i et finansielt konglomerat. Det skal rapporteres til koordinatoren minst en gang i året om vesentlige risikokonsentrasjoner. Hvilke risikoer som skal rapporteres, avklares av koordinatoren etter høring av de andre relevante kompetente myndigheter.

Kredittrisiko

For norske kredittinstitusjoner, verdipapirforetak og finansieringsselskaper gjelder reglene om store engasjementer. Det er krav om rapportering både på solonivå, og på konsolidert nivå for hver enkelt sektor, jf § finansvl § 2a-9. Reglene om begrensning av store engasjementer gjelder også for konserninterne engasjementer. Engasjementer med eller garantert av datterselskaper vektes med 0 % når mor- og datterselskap er underlagt tilsyn på konsolidert grunnlag, og andre engasjementer internt i konsernet vektes med 20 %. Forsikringsselskaper har ikke krav om konsolidert rapportering.

Det var enighet i den nordiske gruppen om at det ikke er nødvendig å harmonisere implementeringen av reglene om tilsyn med risikokonsentrasjoner, da dette anses å være en del av solotilsynet. Ved rapportering på gruppenivå vil uansett koordinatorens regler legges til grunn.

Kredittilsynet er av den oppfatning at det må gjøres tilpasninger i det norske regelverket for at direktivets krav til rapportering skal være oppfylt. For blandede konserner vil dette enklest kunne gjøres ved at reglene om store engasjementer på konsolidert nivå også skal omfatte engasjementer hos forsikringsselskapene i grupperingen, når det gjelder rapporteringsformål. Forsikringsselskapene beregner ansvarlig kapital tilsvarende som banker, slik at rapportering på samme måte som banker vil være mulig. Kredittilsynet presiserer at meningen her kun er å la forsikringsselskapene omfattes av rapporteringsplikten, slik at grensene ikke vil være gjeldende for disse. Rapporteringen vil imidlertid måtte skje etter de terskler som er fastsatt i forskrift om store engasjementer. Dersom et forsikringsselskap har et engasjement på for eksempel 30 prosent av ansvarlig kapital, vil dette ikke være et brudd på forskrift om store engasjementer. Hvorvidt engasjementet er for stort for forsikringsselskapet, må beregnes etter forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Ved å la forsikringsselskapene være omfattet av rapporteringsplikten på konsolidert basis, oppnår man at den som skal føre tilsyn med grupperingen får oversikt over grupperingens totale kredittrisiko, og blir i stand til å iverksette de tiltak som er nødvendig.

For at Kredittilsynet skal føre et likeartet tilsyn med alle typer grupperinger, foreslår Kredittilsynet at reglene om rapportering skal gjelde for alle typer konserner, også for de som hittil ikke har hatt rapporteringsplikt.

Kredittilsynet understreker at dette vil være en midlertidig løsning. Kredittilsynet er av den oppfatning at en innføring av konsolideringsplikt for forsikringsselskaper bør vurderes grundigere. En ren rapporteringsplikt på konsolidert basis vil imidlertid ikke være veldig tyngende. Ved innføring av Basel II og etterhvert Solvency II vil rapporteringsformatet trolig endres. Kredittilsynet antar at man før dette innføres bør finne et rapporteringsformat som passer bedre for blandede konserner.

Andre typer risiko

Bilag II i direktivet åpner for at flere typer risiko kan kreves rapportert. For å ta høyde for dette, har den nordiske gruppen anbefalt at også andre typer risiko, som geografisk risiko, sektorrisiko og valutarisiko skal rapporteres, men kun i den grad disse typer risiko er ansett å være betydelige. En rapporteringsplikt for denne type risiko vil kreve endring i norske regler. Det må i norske regler tas inn en bestemmelse som gjør det mulig for koordinatoren å kreve rapportering av denne typen risiko, uten at det gis kvantitative grenser for når det skal rapporteres.

Innføring av kontroll med konsernets samlede risiko vil antagelig være å komme pilar II i Basel II - og Solvency II-regelverket i forkjøpet. Direktivet åpner imidlertid i vedlegg II for at koordinatoren i samarbeid med de andre relevante kompetente myndigheter skal kunne bestemme hvilke typer risiko som skal rapporteres. Kredittilsynet mener derfor at norske regler må ta høyde for at andre typer risiko enn kredittrisiko skal rapporteres, uavhengig av om norske myndigheter ønsker å kreve rapportering av andre typer risiko enn kredittrisiko.

Rapportering

Kredittilsynet er av den oppfatning at en plikt til rapportering av alle typer risiko kan forankres i kredittilsynsloven § 4 første ledd nr 3. Det foreslås derfor ingen endring i denne. Det kan i medhold av denne for eksempel gis en forskrift som fastsetter at institusjoner under tilsyn skal rapportere med det innhold og med den hyppighet som fastsettes i det enkelte tilfelle, enten til Kredittilsynet eller til den tilsynsmyndighet som er koordinator for tilsynet med et finansielt konglomerat. Rapportering av andre typer risiko enn det som kreves rapportert i dag bør gjelde for alle enheter og grupperinger under tilsyn, ikke bare for finansielle konglomerater.

Blandede konserner bør pålegges en overordnet overvåking av flere typer risiko i konsernet. Dette kan best tas høyde for i internkontrollforskriften.

7. Internkontroll

7.1 Direktivets regler

Direktivet oppstiller i artikkel 9 krav om interne kontrollmekanismer og risikostyringsprosedyrer i regulerte enheter i et finansielt konglomerat.

Risikostyringsprosedyrene skal omfatte:

1. sound governance and management with the approval and periodical review of the strategies and policies by the appropriate governing bodies at the level of the financial conglomerate with respect to all the risks they assume;

2. adequate capital adequacy policies in order to anticipate the impact of their business strategy on risk profile and capital requirements as determined in accordance with Article 6 and Annex I;

3. adequate procedures to ensure that their risk monitoring systems are well integrated into their organisation and that all measures are taken to ensure that the systems implemented in all the undertakings included in the scope of supplementary supervision are consistent so that the risks can be measured, monitored and controlled at the level of the financial conglomerate.

De interne kontrollmekanismer skal omfatte:

1. adequate mechanisms as regards capital adequacy to identify and measure all material risks incurred and to appropriately relate own funds to risks;

2. sound reporting and accounting procedures to identify, measure, monitor and control the intra-group transactions and the risk concentration.

7.2 Norske regler

De krav som fremgår av direktivet, er blant de krav som stilles til norske regulerte enheter. Gjennom internkontrollforskriften av 20. juni 1997 nr 1057 har styret og daglig leder i institusjonene fått et forskriftsfestet ansvar for kontroll med internkontrollen. Internkontrollforskriften krever også at det skal foreligge ajourholdt dokumentasjon over kontrolltiltak.

Kredittilsynet antar at det ikke vil være heldig å innta de kravene som er nevnt spesifikt i direktivet i forskrift om internkontroll. En spesifisering av typer kontrolltiltak vil fort kunne oppfattes som et uttømmende krav. Det vil kunne oppstå spørsmål ved om kravene til internkontroll i direktivet er implementert i norsk lovgivning. Det må i en slik forbindelse kunne vises til alminnelige krav til sunn og forsvarlig styring av norske regulerte enheter, og kravene til kontroll og dokumentasjon i internkontrollforskriften.

Kredittilsynet er av den oppfatning at kravene i direktivets artikkel 9 er oppfylt i det norske regelverket når det gjelder innhold. Forholdet til internkontroll ved flere selskaper i konsern er etter det jeg kan se ikke uttrykkelig berørt i internkontrollforskriften. I veiledningen til forskriften (Kredittilsynets rundskriv nr 16/2003) uttales imidlertid på side 3 tredje avsnitt:

I konsern har styrene i de enkelte datterselskapene ansvaret for at forskriftskravene oppfylles i hvert enkelt selskap. Det vil likevel være naturlig at konsernstyret holder seg orientert om det etablerte styrings- og kontrollapparat og prosessene i tilknytning til dette i datterselskapene. På den måten kan styret vurdere om internkontrollen blir ivaretatt i tråd med forskriftens formål i konsernet som helhet.”

Det kan reises spørsmål om dette vil oppfylle det implisitte kravet i konglomeratdirektivet om at krav til internkontroll skal gjelde på konsolidert basis. Kredittilsynet er imidlertid av den oppfatning at det bør tas inn en konsolideringsbestemmelse i internkontrollforskriften.

8. Endringer som følge av endringer i andre direktiver

1. Endringer i direktiv 2000/12/EF i Forskrift 1. juni 1990 nr 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak .

Konglomeratdirektivet gjennomfører endringer i artikkel 34 i det konsoliderte bankdirektiv som får implikasjoner for forskrift om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak § 7 om fradragsposter. Endringene i det konsoliderte bankdirektiv går ut på at det skal gjøres fradrag også for eierandeler i forsikringsselskaper, og fradraget skal gjøres for eierandelene i sin helhet.

Kredittilsynet foreslår at det settes inn en ny bokstav c) i forskriften § 7 tredje ledd som tar høyde for dette.

8.2. Endringer i direktiv 73/239/EØF, 79/267/EØF, 93/22/EØF, 2000/12/EF som innebærer høring mellom relevante kompetente myndigheter

I direktivene er det inntatt nye artikler som forutsetter at en tilsynsmyndighet skal høre andre berørte tilsynsmyndigheter før finansinstitusjoner (herunder forsikringsselskaper) /investeringsselskaper som på nærmere angitte måter har forbindelse til finansinstitusjoner (herunder forsikringsselskaper)/investeringsselskaper/morselskaper til slike i en annen medlemsstat gis tillatelse til å drive virksomhet.

Høring forut for at tillatelse gis skal gjennomføres når en myndighet skal gi tillatelse til:

1. et datterselskap av et selskap som er gitt tillatelse i en annen medlemsstat,
2. et datterselskap av morselskapet til et selskap som er gitt tillatelse i en annen medlemsstat eller
3. et selskap som er kontrollert av den samme fysiske eller juridiske person som kontrollerer et selskap som er gitt tillatelse i en annen medlemsstat.

De kompetente myndigheter skal særlig høre hverandre i forbindelse med egnethetsvurderinger av eiere og ledelse, og skal gi hverandre alle opplysninger om eiernes og ledelsens egnethet som har betydning for de aktuelle myndigheters beslutning om at tillatelse skal gis og som har betydning for den løpende kontroll av at virksomhetene overholder de til enhver tid satte krav. For alle typer institusjoner innebærer endringene en utvidelse i forhold til de regler som ligger i sektordirektivene allerede. I verdipapirhandelloven § 7-3 er det inntatt bestemmelse om samråd med annen EØS-stats myndigheter før tillatelse gis til verdipapirforetak som er datterselskap eller søsterselskap av et verdipapirforetak i en annen EØS-stat eller til selskap som er kontrollert av den samme fysiske eller juridiske person som kontrollerer et verdipapirforetak i en annen EØS-stat. Utvidelsen her vil altså være at de samme regler skal gjelde når et norsk verdipapirforetak har slik tilknytning til en finansinstitusjon (inkludert forsikringsselskap) i en annen EØS-stat. Slike regler er ikke inntatt i konsesjonsbestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven, sparebankloven, forretningsbankloven eller finansieringsvirksomhetsloven.

For forsikringsgrupper er det inntatt bestemmelser om utveksling av slik informasjon i den multilaterale tilsynssamarbeidsavtalen som er inngått mellom myndighetene innen EØS-området, den såkalte Helsinki-protokollen.

Det kan være usikkert om en tilstrekkelig implementering av endringene i sektordirektivene krever at bestemmelsene inntas i lov. I så tilfelle må alle de nevnte lover endres, slik at høringsreglene kommer fram for eksempel i konsesjonsbestemmelsene. Det kan også være grunn til å gjøre endringer slik at konsesjonsbestemmelsene i verdipapirhandelloven og de andre spesiallovene inneholder den samme prosedyren. Kredittilsynet har foreslått slik endring under del III.

Dersom endring av alle lovene ikke er nødvendig, antar Kredittilsynet antar at regler om en høringsprosedyre som nevnt ovenfor kan inntas i MOU med andre lands tilsynsmyndigheter. Slike MOU vil i så tilfelle gi Kredittilsynet en plikt til å høre relevante tilsynsmyndigheter i sin avgjørelses- eller saksforberedelsesprosess. Når en slik plikt er inntatt i en MOU, vil man muligens kunne henføre en plikt til å følge slike MOU’er under forvaltningslovens § 17 om tilstrekkelig opplysning av saken.

8.2. Endringer i direktiver vedrørende forsikringsvirksomhet

8.3.1 Endringer vedrørende beregning av solvensmarginkapital i første skadeforsikringsdirektiv (73/239/EØF) og første livsforsikringsdirektiv (79/267/EØF)

Endringene som foretas i første skade- og første livsforsikringsdirektiv, kan kort oppsummeres som følger:

Bestemmelsene vedrørende beregning av solvensmarginkapitalen utvides med nye regler om de kapitalelementer/–komponenter som kommer til fradrag ved denne beregningen, herunder de kapitalinteresser som det aktuelle forsikringsselskap måtte ha i andre forsikringsselskap, finansinstitusjoner og verdipapirforetak (investeringsselskap) samt den ansvarlige lånekapital mv. som selskapet måtte ha skutt inn i den nevnte type selskaper.

Etter Kredittilsynets (foreløpige) vurderinger vil de nye direktivbestemmelser innebære strengere fradragsregler enn de som følger av § 7 tredje ledd i forskrift 1. juni 1990 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak. Det må i tilfelle foretas endringer i denne forskriften og eventuelt også i forskrift 19. mai 1995 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for skadeforsikringsselskaper. Kredittilsynet vil komme tilbake med en nærmere vurdering av dette forholdet samt et forslag til eventuelle nødvendige endringer i kapitaldekningsregel­verket og solvensmarginregelverket. Disse endringene vil i tilfelle bli gjort gjeldende fra og med regnskapsåret 2005.

8.3.2 Endringer i tredje skadeforsikringsdirektiv og tredje livsforsikringsdirektiv

Når det gjelder endringene som foretas i tredje skadedirektiv, kan disse kort oppsummeres som følger:

Bestemmelsene om erverv av en kvalifisert eierandel i et forsikringsselskap utvides slik at

ervervet blir gjenstand for høring mellom de relevante kompetente myndig­heter dersom

erververen er

(a) et forsikringsselskap, en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak (investerings­selskap) som har tillatelse til å drive virksomhet i en annen EØS–stat,

(b) et morselskap til et selskap som nevnt i punkt (a), eller

(c) en fysisk eller juridisk person som kontrollerer et selskap som nevnt i punkt (a),

og resultatet av ervervet er at forsikringsselskapet der det erverves en kvalifisert eierandel

blir et datterselskap av erververen eller underlagt erververens kontroll.

Kredittilsynet foreslår at reglene om høring omtalt i punkt 8.2 ovenfor implementeres i de aktuelle lovene. Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at også denne endringen implementeres i forsikringsvirksomhetsloven. Kredittilsynet foreslår en endring i forsikringsvirksomhetsloven § 3-6.

Unntakene fra (de generelle) bestemmelsene om taushetsplikt utvides til å omfatte utveksling

av relevant informasjon mellom den kompetente myndighet og hhv. sentral­banken (eventuelt

også andre pengepolitiske myndigheter) og andre offentlige myndig­heter med ansvar for

tilsynet med betalingssystemene.

Kredittilsynet foreslår endring i kredittilsynsloven § 7 for å implementere mulighet til å utveksle opplysninger også med for eksempel sentralbanker.

8.4 Andre endringer

Det foretas også andre endringer, for eksempel tas det inn definisjoner i flere av sektordirektivene. Kredittilsynet er av den oppfatning at disse endringene ikke nødvendiggjør en implementering ut over implementeringen av konglomeratdirektivet.

9. Gjennomføring

Direktivet sier at nødvendige lover og administrative bestemmelser i de enkelte medlemsstater skal settes i kraft senest 11. august 2004. Disse skal anvendes i forbindelse med tilsyn for det regnskapsår som begynner 1. januar 2005.

Kredittilsynet antar at direktivets intensjoner oppfylles ved at enheter under norsk tilsyn skal oppfylle reglene per 1. januar 2005, slik at første rapportering fra eventuelle konglomerater kan skje etter første halvår. Selskapene vil da ha mulighet til eventuelt å innhente mer kapital, dersom dette er nødvendig.

DEL III – FORSLAG TIL ENDRINGER I REGELVERK

1. Lov av 10. juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner

1.1 Nytt punkt 4 i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5

§ 1-5.Andre definisjoner

(…)

4. Som finansielt konglomerat skal forstås:

Foretak som er knyttet sammen i konsern eller gjennom kapitalinteresser eller gjennom tilknytning dersom det ledende selskapet er en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak og både den konsoliderte og/eller aggregerte virksomheten til enhetene i grupperingen innen forsikringssektoren, og den konsoliderte og/eller aggregerte virksomheten til enhetene i grupperingen innen bank- og verdipapirsektoren er betydelige.

Dersom grupperingen ikke har en finansinstitusjon, et forsikringsselskap eller et verdipapirforetak som konglomeratspiss, må grupperingens virksomhet utøves hovedsaklig innen den finansielle sektor.

Undergrupperinger av grupperinger som tilfredsstiller kravene i første ledd skal anses som finansielle konglomerater.

Kongen kan fastsette nærmere regler om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater.

1.2 Nytt punkt 5 i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5

§ 1-5Andre definisjoner

(…)

5. Med ”kapitalinteresser” menes:

Rettigheter til kapital i andre foretak i form av eie av verdipapirer eller på annen måte, som ved å skape varig tilknytning til disse foretak skal bidra til foretakets virksomhet. Eierrettigheter til kapital i et annet foretak vil uansett anses som en kapitalinteresse dersom eierandelen er 20% eller mer.

1.3 Nytt punkt 6 i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5

§ 1-5Andre definisjoner

(…)

6. Tilknytning mellom foretak finnes når

a) to eller flere foretak gjennom avtale eller gjennom vedtektsbestemmelser er underlagt en felles ledelse, eller

b) administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganene i to eller flere foretak for flertallets vedkommende består av de samme personer.

1.3 Nytt annet ledd i § 2a-4

§2a-4 Søknad om konsesjon

(…)

Tillatelse etter § 2a-3 første ledd skal nektes hvis selskapets styremedlemmer, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten:

1. ikke kan antas å ha den nødvendige erfaring til å utøve stillingen eller vervet,

2. er dømt for et straffbart forhold, og det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte, eller

3. i stilling eller ved utøvelsen av verv har utvist en slik adferd at det er grunn til å anta et vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte.

1.4 Nytt siste ledd i § 2a-4

Dersom søkeren er:

kan tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

1.5 Nytt annet og tredje punktum i § 2a-8 første ledd, og endring i første og fjerde punktum, endringer i annet ledd, første og annet punktum samt endringer i fjerde ledd

§2a-8 Transaksjoner mellom foretakene i et finanskonsern og mellom foretak som er omfattet av § 2a-9

Transaksjoner mellom foretak som er omfattet av § 2a-9 første ledd skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Transaksjoner mellom selskapene i en slik grupperinge skal rapporteres til Kredittilsynet, eller til den tilsynsmyndighet som utpekes som koordinator for tilsynet med det finansielle konglomeratet, årlig. Kredittilsynet kan gi nærmere regler om rapporteringen. Kredittilsynet kan gi pålegg om å endre transaksjoner mellom foretak i grupperingen som ikke er i samsvar med bestemmelsen i første ledd.

Foretak som er omfattet av § 2a-9 første ledd skal ha regler for virksomheten som sikrer at inntekter, kostnader, tap og gevinst blir fordelt på en mest mulig korrekt måte mellom foretak og virksomhetsområder. Kredittilsynet skal føre kontroll med fordelingen og kan gi pålegg om å endre transaksjoner mellom foretak i grupperingen eller endre andre disposisjoner som fører til en fordeling som ikke samsvarer med prinsippene i dette ledds første punktum.

Et foretak i en gruppering som er omfattet av § 2a-9 kan ikke yte lån eller stille garanti for et annet selskap i grupperingen med mindre annet er fastsatt av Kongen.

1.6 Nytt annet ledd i § 2a-9

Konsolidering skal skje når en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak har kapitalinteresser i et annet foretak som nevnt foregående ledd bokstav a) og b). Konsolidering skal også skje når det mellom en finansinstitusjon og en eller flere foretak som nevnt i foregående ledd bokstav a) og b) er tilknytning som nevnt i § 1-5 nr 6.

Nåværende tredje, fjerde, femte og sjette ledd blir nytt fjerde, femte, sjette og syvende ledd.

1.7 Endring i nytt fjerde ledd, første punktum, og nytt annet og tredje punktum i § 2a-9

Det skal legges til grunn konsernregnskap basert på prinsippet om full konsolidering ved konsolidering av datterselskaper. Kredittilsynet kan i det enkelte tilfelle beslutte at prinsippet om forholdsmessig konsolidering likevel skal benyttes ved konsolidering av datterselskaper dersom det kan godtgjøres at de andre aksjonærer og deltakere er finansinstitusjoner eller verdipapirforetak med tilstrekkelig soliditet, samtidig som ansvarsforholdet mellom aksjonærer og deltakere er tilstrekkelig fastslått. Ved konsolidering av annet enn datterselskaper, skal prinsippet om forholdsmessig konsolidering legges til grunn.

Nåværende annet punktum blir nytt fjerde punktum.

1.8 Nytt annet punktum i nytt syvende ledd i § 2a-9

(…) Kredittilsynet kan beslutte at soliditetskrav i selskaper omfattet av reglene i første ledd skal beregnes etter en annen metode. Kredittilsynet kan også beslutte at en finansinstitusjon skal være unntatt fra kravet i første ledd dersom institusjonen er underlagt tilsvarende krav i et annet land.

1.9 Nytt annet ledd i § 3-3

Dersom søkeren er:

kan tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

Nåværende annet, tredje, fjerde, femte og sjette ledd blir nåværende tredje, fjerde, femte, sjette og syvende ledd.

2. Lov av 7. desember 1956 nr 1 om tilsynet med kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v.

2.1 Kredittilsynsloven § 1 første ledd nytt punkt 16

15. Finansielle konglomerater som definert i lov 10. juni 1988 nr 40 om finansinstitusjoner og finansieringsvirksomhet i de tilfeller Kredittilsynet er utpekt som koordinator etter reglene i direktiv 2002/87/EF.

Nåværende punkt 16 blir nytt punkt 17.

2.2 Kredittilsynsloven § 2 nytt siste ledd

§ 2 (…)

Kredittilsynet kan utføre verifikasjon av opplysninger etter anmodning fra andre lands tilsynsmyndigheter i forbindelse med tilsyn med finansielle konglomerater etter reglene i direktiv 2002/87/EF. I en slik situasjon kan andre lands tilsynsmyndigheter også delta i Kredittilsynets arbeid innenfor Kredittilsynets arbeidsområde. Departementet kan fastsette nærmere regler om dette.

2.3 Kredittilsynsloven § 3 annet ledd, nytt tredje punktum

§ 3 (…)

Når en institusjon under tilsyn inngår i et finansielt konglomerat, kan Kredittilsynet bestemme at institusjonen skal forholde seg til et annet lands regelverk når det gjelder tilsyn med konglomeratet etter reglene i direktiv 2002/87/EF.

2.6. Kredittilsynsloven § 4 nr 3, nytt annet alternativ

§ 4

(…)

3. (…), samt å sende opplysninger til et annet lands myndigheter i forbindelse med tilsyn med finansielle konglomerater etter reglene i direktiv 2002/87/EF,

Kredittilsynsloven § 7 første ledd, tilføyelse i tredje punktum

§ 7

(…), sentralbanker i EØS-området, Det Europeiske System av Sentralbanker og Den Europeiske Sentralbanken.

2.8. Kredittilsynsloven § 9 annet ledd sjette punktum, tilføyelse av nytt nr 16 og 17.

§ 9

(…)

Når tilsynet følger av § 1 annet ledd eller annen særskilt lovhjemmel, jf § 1 første ledd nr. 16 eller nr 17, skjer fordelingen innen den enkelte gruppe etter regler som fastsettes av departementet.

3. Lov av 19. juni 1997 nr 79 om verdipapirhandel

3.1 Verdipapirhandelloven § 7-3, endringer i annet ledd

Dersom søkeren er:

kan tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

4. Lov 24. mai 1961 nr om forretningsbanker

4.1 Forretningsbankloven § 8 nytt annet ledd

Dersom søkeren er:

kan tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

Nåværende annet, tredje, fjerde, femte, sjette, syvende, åttende og niende ledd blir nytt tredje, fjerde, femte, sjette, syvende, åttende, niende og tiende ledd.

5. Lov 24. mai 1961 nr 1 om sparebanker

5.1 Sparebankloven § 3 nytt annet ledd

Dersom søkeren er:

kan tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

Nåværende annet, tredje, fjerde, femte, sjette, syvende og åttende ledd blir nytt tredje, fjerde, femte, sjette, syvende, åttende og niende ledd.

6. Lov av 10. juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet

6.1 Forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 nytt annet og tredje ledd ledd

Dersom søkeren er:

kan tillatelse bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

Nåværende tredje og fjerde ledd blir nytt fjerde og femte ledd.

6.2 Endringer i § 3-6 annet ledd, nytt annet punktum

Dersom erververen er

(a) et forsikringsselskap, en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak (investerings­selskap) som har tillatelse til å drive virksomhet i en annen EØS–stat,

(b) et morselskap til et selskap som nevnt i punkt (a), eller

(c) en fysisk eller juridisk person som kontrollerer et selskap som nevnt i punkt (a),

og resultatet av ervervet er at forsikringsselskapet der det erverves en kvalifisert eierandel

blir et datterselskap av erververen eller underlagt erververens kontroll

kan samtykke bare gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat.

7. Forskrift av 25. mars 1991 om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis

Forslag til ny forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis følger som vedlegg 1.

8. Forskrift av 20. juni 1997 nr 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll

§ 1-1 nytt annet ledd

Kravene i denne forskriften skal gjelde på konsolidert basis for selskaper konsolidert etter reglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 første ledd.

9. Forskrift 1. juni 1990 nr 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak.

§ 7 ny bokstav c) i tredje ledd

c) Bokførte verdier av enhver form for ansvarlig kapital i forsikringsselskaper.

10. Ny forskrift om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater

Forslag til ny forskrift om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater følger som vedlegg 2.

Aksjonærforeningen i Norge
AktuarKonsulenters Forum
Alle departementene
Banklovkommisjonen
De selvstendige kommunale pensjonskasser
Den Norske Aktuarforening
Den norske Revisorforening
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Norges Bank
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Handelshøyskole
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Finansmegleres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Norske Pensjonskassers Forening
Oslo Børs
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Skattedirektoratet
Sparebankforeningen i Norge
Statistisk Sentralbyrå
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen