Høring — Forslag til nye regler for midlertidig bruk av utenlandsregistrert firmabil

I. Innledning – bakgrunn
Finansdepartementet foreslår å utvide adgangen til midlertidig bruk av utenlands­registrert firmabil i Norge. Forslaget er utarbeidet i samarbeid med Toll- og avgiftsdirektoratet.

Det har i lengre tid pågått en dialog mellom Finansdepartementet og EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om hvilke forpliktelser som ligger i EØS-avtalen på dette området. ESA har i et åpningsbrev (letter of formal notice) 9. august 2004, konkludert med at de norske reglene på dette området er i strid med EØS-avtalens art. 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere og art. 36 om fri flyt av tjenester.

EF-domstolen avsa 15. september 2005 dom i sak C-464/02 (Kommisjonen mot Danmark) hvor det ble slått fast at det danske regelverket for midlertidig bruk av utenlandsregistrerte firmabiler var traktatsstridig. EF-domstolen avga 15. desember 2005 en prejudisiell uttalelse i forente saker fra Belgia, Claude Nadin og Nadin-Lux (C- 151/04) og Jean-Pascal Durré (C-152/04). I dommene ble vurderingen fra sak C-464/02 også ansett for å omfatte selvstendig næringsdrivende.

Finansdepartementet har på denne bakgrunn kommet til at de norske reglene bør endres for å være i overensstemmelse med EØS-avtalen.

II. Gjeldende regelverk
Det skal betales engangsavgift ved første gangs registrering av kjøretøy i det sentrale motorvognregisteret, jf. Stortingets vedtak om engangsavgift på motorvogner mv. § 1 nr. 1. Avgiftsplikt oppstår dessuten ved urettmessig bruk av utenlandsregistrert kjøretøy, jf. § 1 nr. 3. I enkelte tilfeller kan utenlandsregistrerte kjøretøy innføres og brukes rettmessig, da bruken er ansett å være av midlertidig karakter. Bestemmelser om når slik bruk er tillatt, finnes i forskrift 20. juni 1991 om avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge (midlertidigforskriften).

Etter midlertidigforskriften § 2 er avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk tillatt i følgende tilfeller:

• personer som har fast oppholdssted i et annet land, jf. § 3,
• personer som har midlertidig opphold i Norge, jf. § 4, eller
• personer som har fast oppholdssted i Norge, men adgang til slik bruk etter § 5.

Midlertidigforskriften § 5 bokstav a - h gjelder ulike situasjoner hvor også personer som ikke oppfyller vilkårene i §§ 3 og 4 kan bruke utenlandsregistrert kjøretøy. Som hovedregel er dette enkeltstående tilfeller av kort varighet hvor det gis tillatelse etter søknad.

Søknader om bruk av utenlandsregistrert firmabil har hittil blitt behandlet etter forskriften § 5 bokstav g. Etter bestemmelsen kan tollregionen gi tillatelse til kortvarig bruk i enkeltstående tilfeller. Praksis er restriktiv. Det er gitt tillatelse til bruk for transport til og fra hjemsted i enkeltstående tilfeller, og til kortvarig bruk i forbindelse med enkeltstående arbeidsoppdrag i Norge. Søknader om kjøring i ferie og lignende privat bruk innvilges vanligvis ikke.

III. EØS-retten og dennes betydning for de norske reglene for midlertidig bruk av utenlandsregistrerte kjøretøy
Skatte- og avgiftspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, og i utgangspunktet er det derfor opp til Norge hvordan skatte- og avgiftssystemene skal innrettes. Regelverket på dette området må imidlertid ikke utformes slik at det kommer i strid med EØS-avtalens regler knyttet til de fire friheter. EØS-avtalen art. 28 omhandler fri bevegelighet for arbeidstakere i EØS-området. Art. 31 gjelder etableringsrett, mens art. 36 gjelder fri flyt av tjenester. Bestemmelsene tilsvarer EF-traktaten art. 39, 43 og 49. EF-domstolens fortolkning av disse artiklene blir derfor relevant.

Som nevnt har EF-domstolen i flere saker vurdert spørsmålet om bruk av utenlandsregistrert firmabil. I en dom avsagt 15. september 2005 i sak C-464/02 (Kommisjonen mot Danmark), ble det fastslått at det danske regelverket for midlertidig bruk av utenlandsregistrerte firmabiler var traktatsstridig, ved at det forelå brudd på bestemmelsene om fri bevegelighet for arbeidstakere (art. 39 EF).

Dansk lovgivning krevde på dette tidspunkt at biler som ble brukt i Danmark av personer bosatt i landet var registrert der. Tidligere var det kun i særlige tilfeller mulig å gjøre unntak fra denne registreringsplikten. Etter en lovendring ble det åpnet for midlertidig registrering av kjøretøy som var stilt til disposisjon av en bedrift etablert i utlandet til en ansatt bosatt i Danmark hvis bedriften var vedkommendes hovedarbeidsgiver. Det ble da oppkrevd en forholdsmessig registreringsavgift beregnet ut fra brukens lengde.

EF-domstolen fant at den tidligere ordningen var i strid med art. 39 EF. Domstolen fant videre at den endrede ordningen kun var i tråd med art. 39 EF, så lenge bilen var ment å brukes eller faktisk ble brukt, vesentlig og varig i Danmark. I motsatt fall var det ikke anledning til å kreve innbetaling av avgift.

I domstolens prejudisielle uttalelse 15. desember 2005 i forente saker fra Belgia, Claude Nadin og Nadin-Lux (C- 151/04) og Jean-Pascal Durré (C-152/04), ble vurderingen fra sak C-464/02 opprettholdt og ansett for også å gjelde selvstendig næringsdrivende.

Domstolen viste til at den tidligere har fastslått at art. 39 og 43 i EF-traktaten gir samme rettslige beskyttelse. Det ble ansett for å stride mot art. 43 EF om fri rett til etablering å kreve registrering og innbetaling av avgift i det landet en selvstendig næringsdrivende er bosatt, når kjøretøyet stilles til disposisjon av vedkommendes oppdrags­giver som er etablert i et annet medlemsland, med mindre bruken er eller er ment å være vesentlig og varig i det land vedkommende er bosatt. Det ble ikke ansett nødvendig å vurdere art. 49 EF, da denne ikke var aktuell i sakene som var forelagt Domstolen.

IV. Danmarks forslag til endring
Danmark har fulgt opp nevnte avgjørelser fra EF-domstolen med en endring i sin lovgivning. Forslaget ble utarbeidet i dialog med Kommisjonen og ble vedtatt av Folketinget 31. mai 2006 (http://www.skm.dk/lovforslag/resumeer/4773.html).

V. Departementets forslag
Departementet har utformet et forslag med utgangspunkt i den danske løsningen, og foreslår at det vedtas en ny bestemmelse som gjelder firmabiler i midlertidigforskriften § 5 ny bokstav i. Forslaget vil etter departementets mening oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen, sett på bakgrunn av rettspraksis fra EF-domstolen.

Både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende
Forslaget omfatter tilfeller hvor en firmabil er stilt til rådighet for en arbeidstaker med fast oppholdssted i Norge av en arbeidsgiver som er etablert i et annet EØS-land. Det stilles krav om at kjøretøyet er nødvendig for utføring av arbeids­oppgavene som følger av arbeidsforholdet. Dette betyr at det ikke er tilstrekkelig å bruke bilen som transportmiddel til og fra arbeids­stedet. Forslaget omfatter også selvstendig næringsdrivende i tilsvarende situasjon.

Hvem som anses som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende er nærmere fastlagt gjennom EF-domstolens praksis. Begrepet arbeidstaker skal ikke tolkes snevert. Begrepet skal defineres ut fra objektive kriterier, hvor det vesentligste kjennetegn er at en person i en viss periode presterer ytelser mot vederlag for en annen og etter dennes instrukser. Etter Domstolens praksis er det ikke utelukket at et kortvarig og tidsbegrenset ansettelsesforhold gir status som arbeidstaker etter art. 39 EF, men ansettelsen må ikke være så begrenset at den fremtrer som rent marginal eller supplerende.

En selvstendig næringsdrivende er ikke på samme måte underlagt en annens instrukser og utfører sine tjenester utenfor et underordnings­forhold. En grensedragning mellom arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende er det imidlertid ikke nødvendig å foreta da begge grupper omfattes av forslaget. Der eksempelvis en arbeidstaker også har eierinteresser eller har styreposisjon i selskapet har dette ikke betydning for bestemmelsens materielle omfang. Forslaget omfatter på samme måte som for en arbeidstaker de tilfeller hvor den selvstendige næringsdrivende får stilt til rådighet en firmabil av det selskapet som vedkommende er beskjeftiget av.

Den midlertidige brukens omfang
Som i Danmark foreslås det et krav om at bruken i Norge ikke må være vesentlig og varig dersom det skal gis tillatelse til avgiftsfri bruk. Om det foreligger vesentlig og varig bruk vurderes i forhold til 12 måneders perioder, og bygger på et kilometervilkår og et dagsvilkår, tilsvarende det danske forslaget.

Dette vil si at dersom firmabilen i løpet av en 12 måneders periode brukes i Norge i 183 dager eller mer og i samme 12 måneders periode brukes mer i Norge enn i utlandet regnet i kjørelengde (kilometer), kan det ikke gis tillatelse Det foreligger dermed ikke vesentlig og varig bruk i Norge før begge vilkårene – dagsvilkåret og kilometervilkåret - er oppfylt.

Privat og ervervsmessig bruk
Med ervervsmessig bruk menes bruk som utgår av det aktuelle ansettelsesforholdet eller næringsvirksomheten. Annen bruk regnes som privat bruk. I Norge regnes både privat og ervervs­messig bruk med. I utlandet er det kun den ervervsmessige bruken som er relevant, slik at privat bruk ikke regnes med. Kjøring mellom bopel i Norge og arbeidssted i utlandet regnes som ervervsmessig bruk i utlandet. Som utland regnes både EØS-land og tredjeland.

Dagsvilkåret
Som nevnt innebærer dagsvilkåret at bilen må brukes i Norge i 183 dager eller mer i løpet av en 12 måneders periode for at bruken skal anses som vesentlig og varig. Det er derfor antall dager bilen er i bruk i Norge som er relevant. Det regnes kun i hele dager. Dersom bilen brukes både i Norge og i utlandet samme dag og bruken i utlandet er av privat art, regnes dagen som bruk i Norge. Dersom bruken i utlandet derimot er helt eller delvis ervervsmessig, regnes dagen ikke som bruk i Norge.

Kilometervilkåret
Kilometervilkåret krever at bilen brukes mer i Norge enn i utlandet, regnet i antall kilometer, for at bruken skal anses vesentlig og varig. Kjørelengde må derfor beregnes ut fra hvor bruken faktisk skjer. Det er ett unntak fra dette, nemlig ved kjøring mellom bopel i Norge og arbeidssted i utlandet. I denne situasjonen regnes hele turen som ervervsmessig bruk i utlandet, slik at antall kilometer teller som bruk i utlandet.

Eksempler
Eksempler på praktisering av dags- og kilometervilkåret følger som vedlegg til dette høringsnotatet.

Søknad og dokumentasjon
Forslaget krever at det søkes om tillatelse fra tollregionen på forhånd. Tillatelse bør gis for perioder på inntil 12 måneder. Tillatelsen skal gjelde et bestemt kjøretøy. Ved bytte av bil må det derfor søkes om ny tillatelse, eventuelt om endring av eksisterende tillatelse.

Det er bruker med fast oppholdssted i Norge som skal søke, dvs. den aktuelle arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.

Midlertidig­forskriften § 8 oppstiller krav til at bruker av utenlandsregistrert motorvogn på betryggende måte dokumenterer at vedkommende fyller vilkårene for midlertidig bruk. Det er derfor ikke ansett nødvendig å ta inn et eget dokumentasjonskrav i § 5 bokstav i.

Kravet til ”betryggende måte” vil få betydning både i forbindelse med søknaden og ved etterfølgende kontroll. Det legges som utgangspunkt opp til at bruker sammen med søknaden fremlegger offisielle registreringsopplysninger om kjøretøyet og kontrakten hvor bruken av firmabilen er regulert. Sammen med søknaden må bruker gi en beskrivelse av den planlagte bruken av kjøretøyet. Arbeidsgiver/oppdragsgiver må skriftlig gi opplysninger om nødvendigheten av kjøretøyet i virksomheten.

Dokumentasjon for faktisk bruk er nødvendig for etterfølgende kontroll. En kjørebok er en mulig måte å fylle vilkåret på. Her må det i så fall daglig og fortløpende noteres relevant informasjon, som for eksempel utgangspunktet for dagens kjøring, hvor det skal kjøres, i hvilken forbindelse, hvor kjøringen avsluttes og kjørelengde ifølge kilometertelleren. Det totale antall kilometer må minst hver måned avleses fra kilometertelleren og anføres i boken. Dersom bruker på andre måter kan oppfylle kravet til dokumentasjon, kan dette fremlegges i stedet for en kjørebok. Det blir opp til Toll- og avgiftsdirektoratet å koordinere praksis og rutiner på dette området, og å informere om hva som kreves.

Tillatelsen gis under forutsetning av at vilkårene faktisk blir oppfylt. Dersom det senere viser seg at vilkårene ikke vil bli oppfylt, skal den avgiftsfrie bruken opphøre umiddelbart. Dersom det oppdages ved en kontroll eller på annen måte at bruken ikke er opphørt selv om vilkårene ikke lenger er tilstede, vil det kunne bli aktuelt med oppkreving av avgift iht. midlertidigforskriften § 10. Det vil i slike tilfeller dessuten være aktuelt å vurdere tilleggsavgift i medhold av lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter § 3 og mval. § 64 jf. lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll § 69.

Det er arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende selv som kan få tillatelse til å bruke bilen. Familiemedlemmer må, på lik linje med andre personer med fast oppholdssted i Norge, ha spesiell tillatelse for å kunne bruke bilen. Etter § 5 bokstav a, kan andre personer føre bilen dersom berettiget person, i dette tilfellet vedkommende arbeidstaker/selvstendig næringsdrivende, selv er med i bilen. I øvrige tilfeller må det søkes særskilt og søknader vil bli behandlet etter gjeldende regelverk, dvs. midlertidigforskriften § 5 bokstav a - h. Vi gjør oppmerksom på at slik bruk vil telle som privat bruk i Norge.

VI. Økonomiske og administrative konsekvenser
Omfanget av søknader om kjøretillatelser for firmabiler kan bli omfattende, men grunnlaget er usikkert.

Forslaget medfører kontrollmessige utfordringer for toll- og avgiftsetaten. Forsøk på å omgå regelverket vil kunne avdekkes gjennom søknadsprosedyren. Toll- og avgiftsetaten tar dessuten sikte på å gjennomføre etterkontroller i tollregionene. Det vil også legges vekt på å følge opp med god informasjon til søkere om de vilkår og dokumentasjonskrav som stilles i henhold til bestemmelsen.

Det må antas at denne endringen vil føre til at enkelte som er bosatt i Norge og arbeider i utlandet vil velge en utenlandsk firmabil fremfor en privat bil kjøpt i Norge. Dette vil redusere provenyet av engangsavgiften noe. På svært usikkert grunnlag kan dette provenytapet anslås til i størrelsesorden 5 mill. kroner på årsbasis.

Utkast til forskriftsendringer
Det gjøres følgende endringer i Finansdepartementets forskrift 20. juni 1991 om avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge.

§ 5 bokstav i skal lyde:

Firmabil

Tollregionen kan etter søknad gi tillatelse til at en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende med fast oppholdssted i Norge kan bruke en bestemt utenlands­registrert motorvogn som er stilt til rådighet av en arbeids- eller oppdragsgiver etablert i et annet EØS-land. Motorvognen må være nødvendig for utførelsen av arbeids­opp­gavene eller oppdraget, og kan ikke brukes vesentlig og varig i Norge.

Motorvognen anses brukt vesentlig og varig i Norge når den i løpet av en 12 måneders periode brukes i Norge i 183 dager eller mer og når den i samme 12 måneders periode brukes mer privat og ervervsmessig i Norge enn ervervsmessig i utlandet, målt i antall kilometer.

Vedlegg

Eksempler på praktisering av dags- og kilometervilkåret

Eksempel 1
En arbeidstaker med fast oppholdssted i Norge arbeider og overnatter i utlandet mandag til fredag. Arbeidstakeren kjører firmabilen til sin arbeidsplass mandag og tilbake til bopel fredag. Bilen brukes i Norge i helgene. Kjøretøyet blir i løpet av en arbeidsuke brukt fire dager i Norge, men i forhold til dagsvilkåret er det bare to av dagene som teller med. Dette skyldes at bruken mandag og fredag foregår både i Norge og i utlandet, samtidig som bruken i utlandet regnes som ervervsmessig. Ved f.eks. 46 arbeidsuker i løpet av en 12 måneders periode, vil kjøretøyet etter dagsvilkåret bli brukt 134 dager i Norge (46 uker*2 dager og 6 uker*7 dager). Da firmabilen brukes mindre enn 183 dager i Norge, anses bruken ikke som vesentlig og varig i Norge. Det kan gis tillatelse til midlertidig bruk.

Eksempel 2
En arbeidstaker med fast oppholdssted i Norge kjører daglig mandag til fredag mellom sin bopel i Norge og arbeidsplassen i Sverige. Firmabilen brukes privat i Norge i helgene og ellers. Etter dagsvilkåret teller den daglige bruken ikke som bruk i Norge. Etter kilometervilkåret teller kjøring mellom bopel og arbeidsplass i utlandet som ervervsmessig kjøring i utlandet. Ved 46 arbeidsuker i et år, blir bilen etter dagsvilkåret brukt 134 dager i Norge. Da firmabilen brukes mindre enn 183 dager i Norge, anses bruken ikke som vesentlig og varig. Det kan gis tillatelse til midlertidig bruk.

Eksempel 3
En selvstendig næringsdrivende blir tilknyttet et prosjekt i Danmark. Vedkommende skal i løpet av prosjektperioden i lengre perioder, f.eks. sju måneder av gangen, primært overnatte og arbeide i Danmark. Etter dagsvilkåret brukes firmabilen i Norge i ca. fem måneder (ca. 150 dager). Da firmabilen brukes mindre enn 183 dager i Norge, vil den ikke bli brukt vesentlig og varig i Norge. Det kan gis tillatelse til midlertidig bruk.

Eksempel 4
En arbeidstaker med fast oppholdssted i Norge er ansatt i et svensk firma som selger på både det norske og det svenske marked. Arbeidstakeren kjører ervervsmessig i Sverige tre dager pr. uke ( i løpet av 46 arbeidsuker) og resten av tiden i Norge. Ervervsmessig bruk i Sverige er 27 000 km årlig, den ervervsmessige bruk i Norge er 18 000 km og den private bruk i Norge er 5 000 km. Da firmabilen brukes 226 dager i Norge (46 uker*4 dager og 6 uker*7 dager), anses dagsvilkåret for å være oppfylt. Da firmabilen kjøres 27 000 km ervervsmessig i utlandet og 23 000 km samlet i Norge, er kilometervilkåret ikke oppfylt. Bruken i Norge vil derfor ikke anses som vesentlig og varig. Det kan gis tillatelse til midlertidig bruk.

Eksempel 5
Situasjonen er den samme som 4, men den private bruken i Norge er 10 000 km årlig. Da firmabilen kjøres 27 000 km ervervsmessig i utlandet og 28 000 km samlet i Norge, anses firmabilen etter kilometervilkåret for å bli brukt vesentlig og varig i Norge.

Da både dagsvilkåret og kilometervilkåret er oppfylt, kan det ikke gis tillatelse til midlertidig bruk.