Høring - Om offentlige undersøkelser og om varsling av vegtrafikkulykker mv.

Høringsinstanser

Forslag til forskrift om offentlige undersøkelser og om varsling av vegtrafikkulykker mv.

1. Innledning

Samferdselsdepartementet har i Odelstingsproposisjon nr. 50 (2004-2005) bl.a. foreslått endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven). Lovendringene skal legge det rettslige grunnlaget for utvidelsen av Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane (havarikommisjonen) sitt mandat til også å omfatte vegsektoren.

De foreslåtte lovbestemmelsene inneholder en del overordnede prinsipper knyttet til havarikommisjonens arbeid på vegsektoren. Flere sentrale forhold er foreslått regulert på tilsvarende måte som på luftfarts- og jernbanesektoren. Dette gjelder bl.a. reguleringen av forklaringsplikten overfor havarikommisjonen, havarikommisjonens taushetsplikt, og forbudet mot bruk av opplysninger mottatt i forklaring i en senere straffesak mot den som har gitt opplysningene.

Kopi av de foreslåtte lovbestemmelsene på vegsektoren følger vedlagt. Elektronisk versjon av hele Odelstingsproposisjon kan finnes på www.sd.dep.no, under ”Dokumenter, Proposisjoner og meldinger”.

På vegsektoren er det forutsatt at en stor del av reguleringen skal fastsettes i forskrifts- form. Det er bl.a. forutsatt at det skal gis nærmere bestemmelser om omfanget av varslingsplikten (jf. lovutkastet § 45), om når undersøkelsesrapport skal skrives og om innholdet i rapportene (jf. lovutkastet § 51), samt andre bestemmelser tilknyttet havarikommisjonens arbeid (jf. lovutkastet § 44 siste ledd).

En arbeidsgruppe med deltagelse fra Politidirektoratet, Hedmark politidistrikt (Fellesoperativ enhet), havarikommisjonen og Statens vegvesen, Vegdirektoratet har bistått Samferdselsdepartementet i forbindelse med utarbeidelsen av forslaget til forskrifter.

Ved utarbeidelsen av forskriftsutkastet er det sett hen til forslaget til nye lovbestemmelser på luftfarts- og jernbaneområdet, samt til gjeldende forskrifts- regulering på disse områdene, men slik at det er gjort en del nødvendige tilpasninger grunnet vegtrafikkens særtrekk. Vedlagt følger utkast til forskrift om offentlige undersøkelser og om varsling av trafikkulykker mv.

2. Kommentarer til de enkelte bestemmelsene i forskriftsutkastet

Til § 1 Virkeområde

Virkeområdet for forskriften tilsvarer virkeområdet for vegtrafikkloven. Det vil si at den omfatter all trafikk med motorvogn, herunder kjøring som finner sted i terrenget.

Til § 2 Definisjoner

Av paragrafens punkt a) fremgår det at Statens havarikommisjon for transport er undersøkelsesmyndighet etter forskriften. Dette er strengt tatt ingen definisjon, men man har likevel funnet det hensiktsmessig å innta dette punktet her.

Vegtrafikkloven inneholder ingen definisjon av verken trafikkuhell eller trafikkulykke. Begrepet ”trafikkuhell” er imidlertid brukt i vegtrafikkloven § 12, uten at begrepet er definert i loven. Trafikkuhell, slik dette brukes i vegtrafikkloven, omfatter både tilfeller med materiell skade og tilfeller med personskade/død.

I lovforslaget er det forutsatt at eventuelle definisjoner skal gis i forskriften. Ved utformingen av definisjonene har det vært et mål å lage definisjoner som er mest mulig ”operative” på det området som forskriften skal regulere. Det har bl.a. vært et viktig poeng å lage definisjoner som vil fungere i forhold til varslingsplikten, og i forhold til de trafikkulykker havarikommisjonen i første omgang bør konsentrere seg om. Nevnte forhold har gjort at definisjonene i forskriften er gitt et innhold som nok skiller seg noe fra den alminnelige bruken av begrepene.

I paragrafens punkt b) er begrepet ”alvorlig trafikkulykke” definert som ”Ulykke i forbindelse med vegtrafikk som medfører at noen blir drept eller hardt skadd.”

I punkt c) er ”alvorlig trafikkuhell” er definert som ”Uhell i forbindelse med vegtrafikk der det har vært fare for alvorlig trafikkulykke eller er gjort betydelig skade på materiell, eiendom eller miljø.”

Som det fremgår, er ”alvorlig trafikkulykke” begrenset til å omfatte tilfeller der noen er drept eller hardt skadd. ”Alvorlig trafikkuhell” omfatter tilfeller der det har vært fare for drepte eller hardt skadde, men hvor det faktisk kun er gjort betydelig skade på materiell, eiendom eller miljø. Det kan i denne sammenheng for øvrig nevnes at ”politiets operative logg” bruker begrepene ulykke og uhell, og at begrepet ulykke der er knyttet opp mot skade på person.

Til § 3 Undersøkelsesmyndighetens oppgaver og uavhengighet

Paragrafen tilsvarer i hovedtrekk forslag til ny § 44 i vegtrafikkloven, samt forslag til ny § 12-1 i luftfartsloven og forslag til § 3 i ny jernbaneundersøkelseslov. Da det her dreier seg om sentrale prinsipper knyttet til havarikommisjonens uavhengighet og arbeids- område, mener departementet at det av pedagogiske grunner er hensiktsmessig å innta dette også i forskriften.

Av første ledd fremgår det at havarikommisjonen skal klarlegge hendelsesforløp og årsaksfaktorer knyttet til visse kategorier trafikkulykker og trafikkuhell med formål å forbedre trafikksikkerheten. Et viktig poeng er at den kunnskapen undersøkelsene gir, kan brukes til å forebygge nye trafikkulykker og trafikkuhell. Havarikommisjonens arbeidsform vil i stor grad være styrt av rent faglige hensiktsmessighetsbetraktninger, men bestemmelsen vil kunne fungere som en retningslinje for tolkningen av de øvrige bestemmelsene i forskriften.

Av annet ledd fremgår det at havarikommisjonen ikke skal ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar, noe kommisjonen må være seg bevisst i hele sitt arbeid. Den skal naturligvis ikke la være å klarlegge faktiske forhold som kan ha relevans også for sivil- og strafferettslig skyld og ansvar. Bestemmelsen innebærer imidlertid at havarikommisjonen skal avstå fra å klarlegge forhold som ikke har betydning for ulykkes- eller skadeforebygging.

Av annet ledd følger det videre at havarikommisjonens undersøkelser skal foretas uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse. Det siktes med dette til politiets etterforskning, undersøkelser som foretas av Statens vegvesens ulykkesanalysegrupper og eventuelt andre mer ad hoc pregede undersøkelser. Bestemmelsen utelukker ikke at det kan finne sted et praktisk samarbeid mellom dem som foretar rettslig etter- forskning eller annen form for ulykkesundersøkelse og havarikommisjonen, for eksempel når det gjelder sikring av bevis på ulykkesstedet.

Til § 4 Umiddelbar varsling om alvorlige trafikkulykker mv.

Vegtrafikkloven § 45 pålegger politiet og Statens vegvesen varslingsplikt overfor havarikommisjonen, men forutsetter at det nærmere omfanget av varslingsplikten skal fastsettes i forskrift.

et store antallet ulykker og uhell i vegsektoren krever en viss avgrensning av hvilke ulykker mv. som skal varsles. De varslede ulykkene mv. vil danne grunnlag for havarikommisjonens vurdering av om undersøkelser skal iverksettes.

Det foreligger ulike modeller for avgrensing av varslingsplikten, for eksempel at alle dødsulykker skal varsles, og/eller at ulykker eller uhell av nærmere angitt karakter skal varsles. Varslingsplikten kan eventuelt knyttes opp mot skjønnsmessige kriterier som de varslingspliktige må vurdere. Det finnes også en rekke måter å kombinere avgrensningskriteriene på.

Departementet har forsøkt å finne frem til en hensiktsmessig avgrensning av varslingsplikten. Forslaget legger derfor opp til at det skal gis umiddelbart varsel til kommisjonen om visse kategorier ulykker med bl.a. stort risikopotensial, og hvor undersøkelser antas å kunne ha en stor sikkerhetsgevinst. Varslingsregelen bør gi rom for fleksibilitet i forhold til omfanget av varslingsplikten fordi vi her skal regulere ulykkesundersøkelser på ett område som er nytt for havarikommisjonen. Varslings- reglene vil kunne bli endret i lys av de erfaringer som høstes, og ut i fra hvor man tror sikkerhetsgevinsten er størst.

Departementet vil også framholde at kommisjonens undersøkelser kommer i tillegg til de undersøkelser som vil bli foretatt av henholdsvis politiet og av Statens vegvesens ulykkesanalysegrupper på området.

Av paragrafens første ledd følger det at politiet og Statens vegvesen straks skal varsle havarikommisjonen om alvorlige trafikkulykker (dvs. ulykker med drepte eller hardt skadde) som enten ”a) har funnet sted i en tunnel, b) involverer buss eller kjøretøy med totalvekt over 7,5 tonn, c) involverer kjøretøy som transporterer farlig gods (ADR).”

Av annet ledd følger det at politiet og vegvesenet også straks skal varsle om alvorlige trafikkulykker og/eller alvorlige trafikkuhell (dvs. ulykker med betydelig materiell skade mv.) som ”d) omfattes av nærmere spesifiserte kriterier fastsatt av under- søkelsesmyndigheten, og hvor denne skriftlig har bedt om slik varsling eller e) de etter en samlet vurdering mener undersøkelsesmyndigheten kan ha interesse av å undersøke, jf. § 3 første ledd.”

Annet ledd punkt d) omfatter trafikkulykker og/eller trafikkuhell knyttet til spesielle tema havarikommisjonen eventuelt bestemmer seg for å sette et særlig fokus på. Dette kan for eksempel være temaer knyttet til særskilt angitte kjøretøygrupper, trafikant- grupper, geografiske områder mv., og kan gjelde for angitte tidsrom. En slik varslings- plikt kan også omfatte alle dødsulykker. Det er kun når havarikommisjonen skriftlig har bedt om denne typen varsling, at det foreligger en varslingsplikt etter punkt d).

Punkt e) er en form for ”samlebestemmelse”, i den forstand at den legger opp til at politiet og vegvesenet etter en samlet vurdering av ulykkessituasjonen kan finne at varsel bør gis også i andre tilfeller enn de som er angitt i forskriftens punkt a)-d). Punkt e) forutsetter ikke at det foreligger noen form for enighet mellom politiet og vegvesenet når det gjelder vurderingen av at varsel skal gis. Det er nok at en av instansene vurderer det som formålstjenlig. Denne ”samlebestemmelsen” vil kunne få relativt stor betydning for varsling til havarikommisjonen, da den er ment å kunne fange opp mange og svært ulikeartede tilfeller. Varsling etter punkt e) kan bl.a. omfatte ulykker eller uhell som har medført at flere personer er drept eller skadd, tilfeller der mange kjøretøy er involvert mv., men som ikke omfattes av de kriteriene som er omfattet av punkt a)-d).

Tredje ledd i paragrafen angir at varsling skal skje til angitt vakttelefon hos havarikommisjonen.

For ordens skyld presiserer siste ledd at varslingsplikten ikke gjelder dersom instansen er kjent med at varsel allerede er gitt.

Til § 5 Rapporering av trafikkulykker mv.

Paragrafen fastsetter at politiet og Statens vegvesen skal gi skriftlig rapport til havarikommisjonen om alle varslingspliktige ulykker og uhell.

Som det fremgår av paragrafen, har departementet funnet det hensiktsmessig at det nærmere innholdet/omfanget av denne rapporteringsplikten fastsettes i avtale mellom havarikommisjonen, politiet og vegvesenet. En slik ordning gjør det enklere å gjøre endringer og tilpasninger i opplegget. En slik avtale kan bl.a. fastsette hva slike rapporter skal inneholde, om det for eksempel skal benyttes særskilte skjemaer til rapporteringen, på hvilken måte rapportene skal formildes til kommisjonen, frister for innsending m.v.

I sammenheng med det som er sagt over, kan det også tilføyes at havarikommisjonen vil få tilgang til ulike statistikker knyttet til vegtrafikkulykker, noe som vil sikre at den har oversikt over ulykkesbildet i sektoren samt utviklingstrekk m.v.

Til § 6 Iverksetting av undersøkelse og undersøkelsens omfang

Paragrafen bygger på forslag til ny § 12-13 i luftfartsloven og forslag til § 11 i ny jernbaneundersøkelseslov, men med de nødvendige tilpasninger til vegsektoren.

Av første ledd fremgår det at havarikommisjonen straks skal avgjøre om det er behov for å iverksette umiddelbar undersøkelse når den har mottatt varsel om alvorlig trafikkulykke eller alvorlig trafikkuhell. Ved vurderingen antar departementet at det vil være sentralt om sikring av bevis og behov for raske tilrådninger tilsier umiddelbare undersøkelser.

Når havarikommisjonen mottar rapport etter § 5 er det tilstrekkelig at den uten ugrunnet opphold avgjør om og eventuelt når det skal iverksettes undersøkelse, jf. paragrafens annet ledd.

Av tredje ledd følger at havarikommisjonen selv avgjør omfanget av undersøkelsen og hvordan den skal gjennomføres. Departementet gir i forskriften anvisning på en del forhold det skal legges vekt på i vurderingen, herunder bl.a. hvilken lærdom den kan gi med tanke på å forbedre trafikksikkerheten. Det skal videre tas hensyn til ulykkens eller uhellets alvorlighetsgrad, dens innvirkning på trafikksikkerheten generelt og om den inngår i en serie ulykker eller uhell.

Havarikommisjonen kan uten hensyn til tidligere avgjørelser beslutte å undersøke forhold ved en eller flere trafikkulykker eller trafikkuhell, jf. paragrafens fjerde ledd.

Havarikommisjonens avgjørelser etter denne paragrafen er ikke å regne som enkeltvedtak. I siste ledd presiseres det for ordens skyld at avgjørelser etter paragrafen kan ikke påklages.

Til § 7 Sikring av skadested, kjøretøy mv.

Som det fremgår, gjelder bestemmelsene i vegtrafikkloven § 12 i utgangspunktet for håndteringen av skadested, kjøretøy mv. Av § 7 annet ledd følger det imidlertid at politiet, i de tilfeller det foreligger varslingsplikt etter forskriftens § 4, skal sørge for at det ikke foretas unødige disposisjoner som vanskeliggjør havarikommisjonens arbeid.

Departementet har i denne bestemmelsen søkt å finne en ballansegang mellom på den ene side politiets behov for å sikre bevis og rydde skadested, og på den annen side havarikommisjonens behov for et mest mulig urørt skadested.

Paragrafen forutsetter at praktiske, men viktige detaljer om hvordan partene skal forholde seg på skadestedet, forhold knyttet til sikring av spor på kjøretøyet, derunder hvem som først skal gis tilgang til slik sporsikring mv., skal reguleres i avtale.

Denne paragrafen må for øvrig sees i sammenheng med forslaget til ny § 46 i vegtrafikkloven om sikring av bevis mv.

Til § 8 Rettigheter for dem saken angår

Paragrafen tilsvarer forslag til ny § 12-18 i luftfartsloven og forslag til § 16 i ny jernbaneundersøkelseslov.

Av første ledd fremgår det at havarikommisjonen, så vidt mulig, skal underrette kjøretøyets eier, bruker, forsikrer og andre som saken angår, om at undersøkelse er iverksatt. Videre at det skal opplyses om disses rettigheter etter annet ledd i paragrafen, samt etter § 13. At underretningen også skal opplyse om retten til å få forelagt et utkast til rapport til uttalelse etter § 13, er viktig. De berørte vil etter § 13 ikke automatisk få tilsendt utkastet til rapport, men må selv aktivt anmode om dette. Det er derfor nødvendig at de gjøres kjent med denne rettigheten på forhånd, slik at de kan benytte seg av den ved å fremsette slik anmodning.

Annet ledd regulerer rettighetene under undersøkelsen for dem som skal ha underretning etter første ledd. Etter annet ledd første punktum skal de gis adgang til å fremkomme med opplysninger og synspunkter om trafikkulykken eller trafikkuhellet og dens årsaksfaktorer før undersøkelsen avsluttes. Av annet punktum følger det videre at de berørte bør gis adgang til å være til stede ved undersøkelsene og ha rett til å gjøre seg kjent med dokumentene, så langt havarikommisjonen finner at dette kan skje uten hinder for undersøkelsen. Det presiseres at det vil være opp til kommisjonens eget skjønn å avgjøre om det vil være til hinder for undersøkelsen. Denne avgjørelsen vil være av prosessuell karakter, og kan ikke påklages etter reglene i forvaltningsloven. Taushetsplikten kan for øvrig også være til hinder for at de berørte kan være til stede ved undersøkelsen eller gjøre seg kjent med dokumentene, jf. tredje punktum.

Til § 9 Bistand ved forklaring for undersøkelsesmyndigheten

Den som forklarer seg for havarikommisjonen har rett til å la seg bistå av en annen person under forklaringen hvis han ønsker det. Det vil være opp til den enkelte å avgjøre om han vil la seg bistå av advokat, familiemedlem eller annen person.

Til § 10 Forholdet til andre offentlige myndigheter og sakkyndige

Paragrafen slår fast at havarikommisjonen i forbindelse med sine undersøkelser kan be om opplysninger og bistand fra andre offentlige myndigheter, samt benytte nødvendig sakkyndig bistand. Når det gjelder opplysninger og bistand fra offentlige myndigheter, er det trolig mest aktuelt at dette gis fra politiet og vegvesenet. Dette kan bl.a. omfatte faglig bistand på områder der havarikommisjonen ikke selv har tilstrekkelig kompetanse eller kapasitet.

Til § 11 Informasjon til Samferdselsdepartementet

Paragrafen omhandler såkalte umiddelbare tilrådninger, dvs. sikkerhetstilrådninger som havarikommisjonen finner det nødvendige å avgi straks, og som ikke kan vente til endelig rapport er utformet. I mangel av et eget tilsyn i vegsektoren, har departementet funnet det mest hensiktsmessig at Samferdselsdepartementet skal motta denne typen underretninger.

Pliktene som følger av bestemmelsen går ikke foran taushetsreglene som er foreslått i ny § 48 i vegtrafikkloven, men departementet legger til grunn at videreformidlings- retten som følger av forvaltningslovens regler, og av forslaget til ny § 48 annet og tredje ledd, er tilpasset de særlige behovene som ligger bak forslaget til § 11 i nærværende forskrift.

Til § 12 Undersøkelsesrapport

Paragrafen tilsvarer forslaget til ny § 12-21 i luftfartsloven og forslag til § 19 i ny jernbaneundersøkelseslov, men med nødvendige tilpasninger til vegsektoren.

Som det fremgår av første ledd, skal havarikommisjonen utarbeide rapport når den har undersøkt alvorlige trafikkulykker. I andre tilfeller er det opp til kommisjonen selv å avgjøre om rapport skal utarbeides.

Når havarikommisjonen skal avgjøre om den skal utarbeide rapport, skal den bl.a. legge vekt hvilken lærdom den kan gi med tanke på å forbedre trafikksikkerheten. Samme hensyn skal tillegges vekt når det skal avgjøres hvilket omfang en rapport skal ha, jf. merknadene til § 6 foran. Der undersøkelser avsluttes uten rapport, skal disse dokumenteres på annen måte, dvs. at det skal være mulig å finne ut at en sak faktisk er avsluttet.

Av annet ledd følger det at rapportene skal redegjøre for hendelsesforløp og havarikommisjonens forståelse av årsaksforholdene. I den grad det er formålstjenlig, skal rapportene også inneholde sikkerhetstilrådninger, dvs. tilrådninger om tiltak som bør treffes eller vurderes for å hindre lignende ulykker eller uhell i fremtiden. Spørsmål knyttet til skyld og ansvar er ikke en del av havarikommisjonens mandat, jf. merknadene til § 3.

Tredje ledd inneholder et forbud mot at rapportene inneholder referanser til enkeltpersoners navn eller adresse. Departementet er imidlertid innforstått med at forholdene kan være slik at de opplysninger rapportene inneholder indirekte gjør det mulig å identifisere enkeltpersoner.

Fjerde ledd inneholder en bestemmelse om ferdigstilling og offentliggjøring av rapporter, og bygger på § 17, annet ledd og fjerde ledd i forskrift om offentlige undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser innen sivil luftfart, samt § 16 annet ledd og fjerde ledd i forskrift om offentlige undersøkelser av jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser.

Siste ledd presiserer at havarikommisjonens avgjørelser etter paragrafen ikke kan påklages.

Til § 13 Behandlingen av utkast til undersøkelsesrapport

Paragrafen tilsvarer forslaget til ny § 12-22 i luftfartsloven og forslag til § 20 i ny jernbaneundersøkelseslov.

Det følger av første ledd at et utkast til rapport, etter anmodning, skal forelegges for de saken angår, med mindre særlige forhold tilsier at dette ikke gjøres. Unntaket for særlige forhold kan i prinsippet anvendes generelt, slik at utkastet ikke sendes til noen, for eksempel fordi det inntrer særlige forhold som gjør at det ikke er tid til slik foreleggelse. Mer praktisk er det at utkastet ikke sendes til en eller flere bestemte personer på grunn av særlige forhold. Når en person som saken angår etter § 8 første ledd henvender seg til havarikommisjonen for å få seg forelagt utkastet, bør det ganske spesielle grunner til for at kommisjonen skal kunne nekte dette. Et særlig forhold kan være tidsaspektet, der en person fremsetter sin anmodning så sent i prosessen at det er for liten tid igjen før rapporten etter planen skal være ferdigstilt.

Retten til å få utkast til rapport forelagt for seg er begrenset til de delene av utkastet til rapport som vedkommende på grunn av sin tilknytning til saken eller undersøkelsen har særlige forutsetninger for å uttale seg om, jf. første ledd annet punktum. Dette innebærer at det bare er personer som selv har kjennskap til forholdene rundt ulykken, uhellet eller undersøkelsen som har rett til å få rapportutkastet forelagt seg. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at havarikommisjonen gir en videre tilgang til utkastet til rapport til personer som i utgangspunktet ikke har slik rett. Kommisjonen må selv ta stilling til, ut fra sakens omfang og tidspress for å få rapporten ferdig mv., om det skal gis større tilgang til rapportutkastet enn den plikter.

Havarikommisjonens avgjørelser etter paragrafen, herunder nektelse av å sende utkastet til rapport til en som har anmodet om det, er en prosessuell avgjørelse, ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Det ville kunne utsette sluttføringen av rapporten betydelig hvis det skulle være anledning til å klage over kommisjonens avgjørelser etter paragrafen. For å gjøre det klart at det ikke er klagerett i disse tilfellene, er dette presisert i annet ledd.

Til § 14 Gjenopptagelse

Paragrafen tilsvarer § 19 i forskrift om offentlige undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser innen sivil luftfart, og § 17 i forskrift om offentlige undersøkelser av jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser.

Til § 15 Andre oppgaver

Denne paragrafen tilsvarer § 20 i forskrift om offentlige undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser innen sivil luftfart, og § 18 i forskrift om offentlige undersøkelser av jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser.

Bestemmelser åpner for at havarikommisjonen kan pålegges annet forebyggende arbeid enn undersøkelse under forutsetning av at oppgavene ikke påvirker kommisjonens uavhengighet.

Til § 16 Særskilte undersøkelser

Paragrafen tilsvarer § 22 i forskrift om offentlige undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser innen sivil luftfart, og § 19 i forskrift om offentlige undersøkelser av jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser.

Når saken antas å ha særlig stor allmenn interesse og omstendighetene tilsier behov for å gi undersøkelsen et mer utvidet formål enn det som er angitt i § 3, kan Kongen oppnevne en person med dommerkvalifikasjoner til å lede en særskilt undersøkelse. Etter departementets syn bør denne paragrafen bare benyttes i ekstraordinære tilfeller, for eksempel i spesielle katastrofetilfeller hvor omstendighetene tilsier behov for å gi en undersøkelse et utvidet formål og en annen organisering enn det loven og forskriften legger opp til.

Til § 17 Ikrafttredelse

Det er foreløpig ikke avklart eksakt ikrafttredelsesdato, men det er forutsatt at forskriften skal tre i kraft i løpet av 2. halvår 2005.

3. Høringsfrist m.v.

Havarikommisjonen er på vegsiden planlagt å være operativ fra medio 2005. Departementet har funnet det formålstjenlig å sende forslag til ny forskrift på høring nå, parallelt med at Stortinget har fått Odelstingsproposisjonen til behandling.

Vi understreker derfor sterkt at stortingsbehandlingen av Odelstingsproposisjonen kan føre til at det må gjøres justeringer i forskriftsutkastet, i tillegg til eventuelle endringer som blir aktualisert gjennom denne høringen.

Vi ber om høringsinstansenes kommentarer innen 1. juni 2005.

Med hilsen

Ambulansepersonellets yrkesorganisasjon
Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund
Bilimportørenes Servicekontor
Datatilsynet
Direktoratet for arbeidstilsynet
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap
Finansdepartementet
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forsvarsdepartementet
Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane
Helse- og omsorgsdepartementet
Hovedredningssentralen Nord-Norge
Hovedredningssentralen Sør-Norge
Høgskolen i Nord-Trøndelag
Jernbaneverket
Justis- og politidepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Kommunenes sentralforbund
Kongelig Norsk Automobilklubb
Landsforeningen for trafikkskadde
Landsorganisasjonen i Norge
Lastebileiernes forening
Luftfartstilsynet
Miljøverndepartementet
Motorførernes Avholdsforbund
Norges Automobil Forbund
Norges Bilbransjeforbund
Norges Lastebileier-Forbund
Norges Taxiforbund
Norges Turbileierforbund
Norsk Motorcykkel Union
Norsk Trafikkmedisinsk Forening
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)
Opplysningsrådet for vegtrafikken
Oslo Sporveier
Politidirektoratet
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Sivilombudsmannen
Statens jernbanetilsyn
Statens vegvesen, Vegdirektoratet
Syklistenes Landsforening
Sysselmannen på Svalbard
Trafikkforum AS
Transportbedriftenes Landsforening
Transportbrukernes Fellesorganisasjon
Trygg Trafikk
Yrkestrafikkforbundet