Høring — Retningslinjer om gjennomføring av forvaring

Forskrift om gjennomføring av forvaring, fastsatt med hjemmel i straffeloven § 39 h og straffegjennomføringsloven § 5 fjerde ledd, trådte i kraft med virkning fra 05.03.2004.

Forskriften utfyller straffeloven §§ 39 c flg. I tillegg kommer lov om gjennomføring av straff og forskrift til straffegjennomføringsloven til anvendelse i den grad ikke annet følger av straffeloven eller forvaringsforskriften selv, jf straffegjennomføringsloven § 1 og § 1-1 i forskrift til loven.

Justisdepartementet har utarbeidet et utkast til utfyllende retningslinjer til regelverket om forvaring. Utkastet følger vedlagt i kopi. For at regelverket skal fremstå som mest mulig tilgjengelig og brukervennlig har vi søkt å fokusere på områder hvor gjennomføring av forvaring avviker fra ordinær straffegjennomføring. Utkastet inneholder for øvrig bestemmelser om saksbehandlingen og samarbeidet mellom kriminalomsorgen og berørte parter som politi og påtalemyndighet og forvaltningssamarbeidende etater.

Vi ber om uttalelse til utkastet så snart som mulig og senest innen 13.11.2006. Vi ber om at kriminalomsorgsregionene særlig uttaler seg om kapittel 5 og 6 i utkastet.

Utkastet bes også forelagt aktuelle underliggende instanser.

Justisdepartementet tar sikte på å foreta enkelte endringer i forskriften om gjennomføring av forvaring. Det dreier seg vesentlig om presiseringer og oppretting av feil og mangler som er oppdaget etter at forskriften trådte i kraft. Arbeidet med forskriften vil pågå parallelt med arbeidet med retningslinjene. Endringsforslag vil bli forelagt aktuelle instanser til uttalelse så snart det er ferdigstilet.

Med hilsen

Nina Messel avdelingsdirektør

Kirsten Sund rådgiver

Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

§ 1 Virkeområde
Forskriften gjelder gjennomføringen av forvaring idømt i medhold av straffeloven § 39 c.

Forskriften gjelder også personer som er overført fra tvungent psykisk helsevern til fengsel etter psykisk helsevernloven § 5-6, med mindre annet følger av lov eller av forskriften her.

Lov om gjennomføring av straff og forskrift til lov om straffegjennomføring kommer til anvendelse i den utstrekning annet ikke følger av straffeloven eller denne forskrift, jf straffegjennomføringsloven § 1 og forskrift til straffegjennomføringsloven § 1-1.

Virkeområde – retningslinjer
Forskriften gjelder domfelte som idømmes forvaring i medhold av straffeloven § 39 c.

Med mindre noe annet er bestemt i lov eller forskriften selv, kommer den også til anvendelse for domfelte som er dømt til særreaksjonen tvungent psykisk helsevern i medhold av straffeloven § 39 b og som etter rettens bestemmelse overføres til anstalt under kriminalomsorgen, jf § 5-6 i lov av 2. juli 1999 nr 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven).

Forskriften må ses i sammenheng med straffeloven § 39 c flg, med lov om gjennomføring av straff av 18. mai 2001 nr 21 og med forskrift til straffegjennomføringsloven fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon av 22. februar 2002.

Bestemmelsens tredje ledd fastslår prinsippet om at spesialregler går foran generelle regler dersom det oppstår motstrid.

Straffegjennomføringsloven § 1 gjelder også for gjennomføring av strafferettslige særreaksjoner, jf lovens § 1. Etter ordlyden kommer bestemmelsene i straffegjennomføringsloven §§ 42 flg bare til anvendelse ved løslatelse fra fengselsstraff. De særskilte bestemmelser om løslatelse fra forvaring og vilkårene for slik løslatelse i straffeloven §§ 39 bokstav f og g vil under enhver omstendighet gå foran i egenskap av spesialregler.

§ 2 Formål
Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin atferd og tilpasse seg et liv i frihet.

Formål – retningslinjer
Forvaringsordningens formål er først og fremst å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra den domfeltes side. Samfunnsbeskyttelsen forutsettes ivaretatt ved at den forvaringsdømte endrer atferd og dyktiggjøres for et liv utenfor fengsel. Formålet med forvaringsstraffen tilsier imidlertid at tiltak som settes i verk for å fremme domfeltes sosiale tilpasning og rehabilitering må la seg forene med hensynet til samfunnets sikkerhet. Dette innebærer at en sikkerhetsmessig vurdering må legges til grunn for alle beslutninger vedrørende domfelte. Dette gjelder både under gjennomføring av forvaring i fengsel, for eksempel ved vedtak om overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer, innvilgelse av permisjon og frigang samt i forbindelse med prøveløslatelse.

§ 3 Forvaringens innhold

Innholdet i forvaringen skal ta utgangspunkt i domfeltes kriminalitet og tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.

Aktuelle tiltak skal utformes med sikte på å påvirke og endre den forvaringsdømtes atferd og gi vedkommende mulighet for å utvikle sin sosiale tilpasningsevne og motvirke ny kriminalitet. Innholdet i forvaringen skal søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis progresjon i gjennomføringen frem mot full frihet.

Innhold – retningslinjer
Forvaring er en inngripende reaksjon. Reaksjonens varighet skal blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Reaksjonen skal likevel ikke vare lenger eller være strengere enn det som er nødvendig av hensyn til sikkerheten. En viktig forutsetning er at forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og at innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov. Dette krever fagkompetanse på mange ulike områder og et omfattende samarbeid med andre offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Tiltak som atferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, samtalegrupper, undervisning og fritidsaktiviteter vil være viktige elementer i gjennomføringen av straffen. Når det gjelder forvaltningssamarbeid vil helse- og sosialtjenesten samt arbeids- og skoleetaten stå sentralt. Viktige oppgaver vil kunne være å motivere den enkelte til å ta imot tilbud om behandling for psykiske eller somatiske lidelser, rusmisbruk, m.v.

Innenfor sikkerhetsmessig forvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet. Det vil være viktig å kartlegge den enkeltes forutsetninger og utarbeide systematiske gjennomføringsplaner. Kartlegging og observasjon er nødvendig for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin atferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig.

Alminnelige prinsipper for sviktfarevurdering
Faren for gjentakelse av straffbare handlinger er begrunnelsen for dom på forvaring. At retten har funnet det nødvendig å idømme forvaring tilsier at sikkerheten skal vurderes nøye. Det skal foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og tas utgangspunkt i den foreliggende dom samt eventuelle personundersøkelser og sakkyndige vurderinger. Det skal legges vekt på tidligere kriminalitet og hyppigheten av denne, særlig dersom domfelte tidligere har begått straffbare handlinger av samme karakter som den som forvaringsdommen gjelder. Videre skal det legges vekt på atferd under tidligere straffegjennomføring, eventuelle brudd på vilkår for prøveløslatelse, tilhørighet til kriminelle nettverk, psykiske problemer, rusproblemer, atferds- eller tilpasningsproblemer m.v.

Det vises til bestemmelsene om kartlegging, risikovurdering og observasjon av den domfelte (side 8). God oppførsel er i seg selv ikke tilstrekkelig til å vurdere sviktfaren som liten.

Forskriften § 11 bestemmer at kriminalomsorgen, før permisjon innvilges, bør ta kontakt med politi eller påtalemyndighet med forespørsel om det foreligger opplysninger som har betydning for sviktfarevurderingen. Slik henvendelse bør også vurderes i forbindelse med andre vedtak, for eksempel overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller frigang samt i forbindelse med begjæring om prøveløslatelse fra forvaring. Det understrekes at beslutningsmyndigheten vedrørende den forvaringsdømte er tillagt kriminalomsorgen og at vedtak skal treffes på selvstendig grunnlag.

Politiet skal varsles dersom domfelte tar midlertidig opphold eller løslates på prøve innenfor vedkommende politidistrikts område. Ved løslatelse på prøve skal også vedkommende region underrettes, jf § 14 med tilhørende retningslinjer (side 20).

§ 4 Beslutningsmyndighet
Vedtak etter denne forskrift treffes av regionalt nivå med mindre annet følger av lov eller forskriften selv.

Dersom det oppstår situasjoner som gjør det nødvendig å treffe beslutning umiddelbart, kan midlertidige vedtak treffes av lokalt nivå. Vedtaket skal så snart som mulig stadfestes av regionalt nivå.

Beslutning om delvis utelukkelse fra fellesskapet i medhold av straffegjennomføringsloven § 17 annet ledd treffes av lokalt nivå. Det samme gjelder fullstendig utelukkelse som ikke strekker seg utover 14 dager.

Beslutning om utelukkelse av alle eller en gruppe innsatte fra fellesskapet treffes av lokalt nivå med mindre utelukkelsen strekker seg utover 3 dager.

Lokalt nivå kan avslå søknad fra domfelte om overføring til annet fengsel eller institusjon i medhold av forskriften §§ 7, 9 og 10. Det samme gjelder søknad om permisjon eller frigang etter §§ 11 og 12.

Beslutningsmyndighet – retningslinjer
Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 6, jf forskrift til straffegjennomføringsloven § 2-1. Hovedregelen om at vedtak skal treffes av regionalt nivå opprettholdes.

Med regionalt nivå menes regiondirektøren eller den han bemyndiger.

Med lokalt nivå menes leder av fengsel eller friomsorgskontor eller den han bemyndiger. Vedtak vedrørende forvaringsdømte treffes alltid av lederen selv eller den han bemyndiger.

Regionalt nivå treffer vedtak om gjennomføring av straff i somatisk eller psykiatrisk sykehus, jf straffegjennomføringsloven § 13. Dersom lege finner at umiddelbar innleggelse er nødvendig, kan midlertidig vedtak treffes av leder av fengsel. Vedtaket skal så snart som mulig stadfestes av direktør på regionalt nivå.

Dersom påtalemyndigheten samtykker i at prøveløslatelse fra forvaring besluttes av kriminalomsorgen, treffes vedtak om slik løslatelse av regionalt nivå. Regionalt nivå fastsetter samtidig prøvetidens lengde og vilkårene for prøveløslatelse.

Dersom det settes som vilkår at domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen, gjennomføres den direkte oppfølgningen av friomsorgen. Friomsorgen bestemmer også det nærmere innhold i og omfanget av oppfølgningen. Et opplegg som skisserer innholdet i og omfanget av friomsorgens oppfølgning av den prøveløslatte skal, så vidt mulig, på forhånd være godkjent av regionalt nivå.

Beregning av tidsrammen for forvaring etter forskriften § 5 foretas av leder av fengsel.

Særlig om permisjon
Regionalt nivå treffer vedtak om innvilgelse av permisjon, både første ordinære permisjon og senere permisjoner, jf forskriften § 2-1 første ledd. Bestemmelsen kan imidlertid i særlige tilfeller praktiseres slik at det innvilges flere permisjoner i ett vedtak. Forutsetningen er at det dreier seg om faste, regelmessige permisjoner over en tidsbegrenset periode, f. eks i forbindelse med at domfelte deltar i et behandlingsopplegg, eller har behov for kontakt med offentlige myndigheter, skole eller lignende, f.eks i forbindelse med forberedelse til løslatelse. Utover dette kan permisjon bare innvilges enkeltvis.

Regionalt nivå fastsetter eventuelle vilkår for permisjon, jf straffegjennomføringsloven § 36.

Kapittel 2. Tidsrammen for forvaring. Innsettelse

§ 5 Beregning av tidsrammen for forvaring
I forbindelse med at gjennomføring av forvaring påbegynnes skal det, med utgangspunkt i rettskraftig dom, foretas beregning av tidspunktet for forvaringstidens utløp. Det skal også foretas beregning av tidspunktet for eventuell minstetid for forvaringen. Domfelte skal gjøres kjent med de beregnede tidspunkter.

Det skal gjøres fradrag for utholdt varetekt i henhold til straffeloven § 60 og straffeprosessloven § 460. Fradrag gjøres også for transporttid. Fradrag for utholdt varetekt beregnes med utgangspunkt i tidsrammen for forvaringen og eventuell fastsatt minstetid.

Domfelte skal gjøres kjent med at prøveløslatelse tidligst kan finne sted når eventuell fastsatt minstetid er utholdt og at begjæring om slik løslatelse ellers ikke kan fremsettes før ett år etter at forvaringsdommen eller dom som nekter prøveløslatelse er endelig, jf straffeloven § 39 f siste ledd.

Den forvaringsdømte skal orienteres om bestemmelsene om adgangen til forlengelse av tidsrammen for forvaring, jf straffeloven § 39 e første ledd.

Tidsrammen for forvaring – retningslinjer
Bestemmelsen tilsvarer § 3-2 i forskrift til lov om straffegjennomføring.

Etter straffeloven § 39 e første ledd skal retten i dom på forvaring fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år og som ikke kan overstige 21 år. Ifølge bestemmelsens annet ledd bør det i dommen også fastsettes en minstetid som ikke må overstige 10 år.

Høyesterett har slått fast at også forvaringsdømte har krav på varetektsfradrag fordi forvaring er å anse som straff.

Hensynet til rettssikkerhet og forutberegnelighet tilsier at domfelte så snart som mulig etter påbegynt straffegjennomføring underrettes om de beregnede tidspunkter for utløpet av forvaringstiden og eventuell fastsatt minstetid. Når det gjelder orientering til domfelte vises for øvrig til bestemmelsene om dette på side 7.

Ifølge straffeloven § 39 bokstav e siste ledd faller tidligere idømt fengselsstraff bort når forvaring idømmes. (i utkast til ny straffelov § 42 foreslås at også tidligere idømt samfunnsstraff skal falle bort, jf Ot.prp nr 90 (2003-2004) Om lov om straff.)

Forlengelse av tidsrammen for forvaring

Etter straffeloven § 39 e første ledd, annet punktum kan retten ved dom, etter begjæring fra påtalemyndigheten, forlenge den fastsatte tidsrammen med inntil fem år om gangen. Sak om slik forlengelse må reises ved tingretten senest tre måneder før utløpet av den opprinnelig fastsatte tidsrammen for forvaringen.

Påtalemyndigheten skal i god tid før tidsrammens utløp underrettes om eventuelt behov for slik forlengelse. Uttalelsen sendes regionalt nivå som forelegger saken for påtalemyndigheten med sin anbefaling.

Dersom tidsrammen for forvaring utløper uten at det er reist sak om forlengelse, avsluttes reaksjonen med mindre det foreligger annen hjemmel for innsettelse.

Domfelte skal orienteres om adgangen til forlengelse av tidsrammen.

§ 6 Innsettelse
Gjennomføring av forvaring skal påbegynnes i avdeling som er tilrettelagt for domfelte med særlige behov, jf straffegjennomføringsloven § 11 tredje ledd og § 10 annet ledd. Senest når dom på forvaring er rettskraftig, skal domfelte søkes overført slik avdeling. Vedkommende skal som hovedregel ikke plasseres sammen med domfelte som ikke er idømt forvaring.

Dersom det er nødvendig av hensyn til sikkerheten og vilkårene for øvrig foreligger, kan den forvaringsdømte settes inn i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå, jf straffegjennomføringsloven § 11 annet ledd og § 10 annet ledd.

Domfelte som er overført fra tvungent psykisk helsevern i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6 skal alltid settes inn i avdeling som er tilrettelagt for domfelte med særlige behov. Disse skal ikke plasseres i avdeling sammen med andre domfelte med mindre de samtykker.

Innsettelse – retningslinjer
Domfelte med særlige behov, herunder domfelte som er idømt en strafferettslig særreaksjon bør, ifølge straffegjennomføringsloven § 11 tredje ledd, settes inn i avdeling som er særskilt tilrettelagt for dette. Begrepet strafferettslig særreaksjon i straffegjennomføringslovens forstand omfatter også forvaring, jf lovens § 1 og merknader til denne i Ot.prp nr 5 (2000-2001).

Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt er tilrettelagt for å ta imot forvaringsdømte menn. Kvinner har inntil videre et særskilt tilbud ved Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt.

Forvaringsforskriften § 6 slår fast at gjennomføring av forvaring skal påbegynnes i avdeling som er tilrettelagt for domfelte med særlige behov, jf straffegjennomføringsloven § 11 tredje ledd og 10 annet ledd. Forvaringsstraffen forutsettes å skulle ha et annet innhold og være mer individuelt tilrettelagt enn straff i tradisjonell forstand. Gjennom bygningsmessige tilpasninger, bedre bemanning pr innsatt, tverrfaglig kompetanse, individuelt tilrettelagte påvirkningsprogrammer og andre tiltak skal forvaringsavdelingen ha spesielle forutsetninger og fagkompetanse for å tilrettelegge et hensiktsmessig forvaringstilbud med utgangspunkt i kartlegging og risikovurdering av den enkelte.

Domfelte kan plasseres i annet fengsel eller avdeling i påvente av plass i forvaringsavdeling.

Overføring til annet fengsel eller institusjon etter at en del av straffen er gjennomført i forvaringsavdeling kan besluttes etter bestemmelsene i forskriften kapittel 3 dersom vilkårene for øvrig foreligger.

Innsettelse i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå etter straffegjennomføringsloven §§ 11 annet ledd og 10 annet ledd kan besluttes for inntil 6 måneder av gangen, jf § 6-1 annet ledd i forskrift til straffegjennomføringsloven. Vilkårene for slik innsettelse fremgår av § 6-2 i forskriften. Innsettelse i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå er kun tenkt benyttet i unntakstilfelle.

Domfelte som overføres til fengsel fra tvungent psykisk helsevern i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6 er ikke straffedømt og skal derfor ikke plasseres sammen med andre enn forvaringsdømte med mindre de samtykker.

Informasjon til domfelte
Domfelte skal gis informasjon om forvaringsordningen og om personalets rolle. Han skal gjøres kjent med adgangen til forlengelse av tidsrammen og om tidspunktet for når prøveløslatelse tidligst kan finne sted, jf forskriften § 5 med tilhørende retningslinjer (side 5).

Regelverket vedrørende forvaring samt straffegjennomføringsloven med tilhørende forskrift og retningslinjer skal være tilgjengelig for ham. Det vises for øvrig til pkt 1.5. ”Tilgang til regelverket” i retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven.

Domfelte skal gis nødvendig praktisk informasjon, herunder om fengselets rutiner og om den innledende kartleggingen. Han skal også gis informasjon om fengselets tilbud og muligheter og rettigheter han har krav på etter lovgivningen. Han skal informeres om retten til individuelle plandokumenter fra ulike instanser som arbeider med ham. (samtykke fra domfelte til å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent).

Det vises for øvrig til pkt 3.4. Mottakelse og registrering i retningslinjer til lov om gjennomføring av straff og forskrift til loven.

Kartlegging og risikovurdering
For å kunne sette i verk de riktige tiltak kreves et godt kjennskap til domfelte og en grundig kartlegging av hans særlige forutsetninger og behov. Kartleggingen skal omfatte en vurdering av risikoen for gjentakelse av straffbare handlinger og hvilke sikkerhetsmessige tiltak som er nødvendig.

Kartleggingen skal påbegynnes så snart som mulig etter innsettelsen og ta utgangspunkt i den aktuelle dom og annen informasjon om domfelte, herunder personundersøkelser og eventuelle sakkyndige vurderinger som er avsagt i forbindelse med dommen.

Kartleggingen skal omfatte domfeltes person og situasjoner hvor det kan oppstå fare for ny kriminalitet. Også forhold som kan bidra til å forebygge ny kriminalitet skal kartlegges.

Det skal foretas en vurdering av domfeltes behov for helsetjenester, herunder psykiatrisk behandling samt eventuelle andre tiltak som kan bidra til at han kan kvalifisere seg for prøveløslatelse, f.eks arbeidstrening, undervisning, fritidstilbud m.v.

Så vidt mulig bør det allerede på nåværende tidspunkt foretas en vurdering av behovet for forvaltningssamarbeid.. Dersom det anses hensiktsmessig bør det med utgangspunkt i kartleggingen opprettes en ansvarsgruppe med sikte på å tilrettelegge straffegjennomføringen og forberede prøveløslatelsen.

Domfelte skal ha en kontaktbetjent og han skal tilbys fremtidsplanlegging i samsvar med Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings rundskriv KSF 01/2002 og 02/2002. Planen skal være skriftlig og ta utgangspunkt i kartleggingen av domfelte.

Observasjon og registrering under straffegjennomføringen
Observasjoner av domfeltes atferd og registrering av endringer er av vesentlig betydning som dokumentasjon ved vurderingen av om det er grunnlag for lettelser i soningsforholdene eller prøveløslatelse.

Det skal foretas fortløpende registrering av faktiske hendelser. Hendelser som utagerende atferd, vold, selvbeskadigelse, rusmisbruk, disiplinærbrudd skal kartlegges og registreres. Det samme gjelder de nærmere omstendighetene omkring slike hendelser. Motivasjon, evne og vilje til endring skal registreres. Registreringen skal omfatte deltakelse i aktiviteter som arbeid, skole, hobbyvirksomhet, fritidsaktiviteter og behandlingstiltak. Det samme gjelder eventuelle utganger og hvordan disse har forløpt. Både omfanget av og domfeltes stabilitet i forbindelse med slik deltakelse skal registreres.

Er det i dommen fastsatt en minstetid for forvaringen skal det, ved utholdt 2/3 av minstetiden, alltid foretas en vurdering av om det er grunnlag for lettelser i soningsforholdene, eventuelt prøveløslatelse.

Meldinger om den forvaringsdømte
Dersom domfelte innvilges permisjon eller frigang skal Kriminalpolitisentralen underrettes. Det samme gjelder politiet på oppholdsstedet, eventuelt også lensmannen. Tilsvarende gjelder dersom domfelte uteblir fra permisjon eller frigang.

Kriminalpolitisentralen skal underrettes ved innleggelse i sykehus eller institusjon i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 12 og 13. Det samme gjelder ved eventuell rømning fra sykehus eller institusjon.

Bestemmelsene i pkt 3.7. i retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven gjelder for øvrig så langt de passer.

Kapittel 3 Overføring til annet fengsel eller institusjon

§ 7 Overføring til annet fengsel
Når domfelte samtykker og det er grunn til å tro at hans spesielle behov vil bli best ivaretatt slik, kan vedkommende overføres til fortsatt straffegjennomføring i annet fengsel eller avdeling med høyt sikkerhetsnivå uten at fengselet eller avdelingen er tilrettelagt for domfelte med særlige behov.

Overføring til annet fengsel eller avdeling kan bare besluttes når hensynet til sikkerheten ikke taler imot det og det ikke er grunn til å tro at domfelte vil unndra seg straffegjennomføringen.

Overføring til annet fengsel – retningslinjer
Bestemmelsen tilsvarer straffegjennomføringsloven § 14 tredje ledd. Utgangspunktet er at forvaringsstraffen skal gjennomføres i avdeling tilrettelagt for slik straffegjennomføring, jf § 6 med tilhørende retningslinjer (side 6). Overføring til annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan likevel besluttes dersom domfelte samtykker og slik overføring anses hensiktsmessig for hans rehabilitering. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom fengselet har tilbud som anses særlig egnet for vedkommende. Det antas at slik overføring bør kunne skje relativt tidlig i straffegjennomføringen.

Overføring til annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå kan også være aktuelt som et ledd i progresjon frem mot mindre restriktive gjennomføringsformer og prøveløslatelse, jf straffegjennomføringsloven § 15 første ledd.

En grunnleggende forutsetning for at domfelte kan overføres fra forvaringsavdeling til annet fengsel er at hensynet til sikkerheten ikke er til hinder for det.

§ 8 Overføring til annet fengsel i strid med domfeltes eget ønske
Overføring fra avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov til annet fengsel eller avdeling i strid med domfeltes eget ønske kan bare besluttes når særlig tungtveiende sikkerhetsmessige grunner tilsier det. Slik overføring kan også unntaksvis besluttes dersom akutte bygnings- og bemanningsmessige forhold eller plassmangel gjør det nødvendig. Overføringen bør være av rent midlertidig karakter og forholdene bør legges til rette for å redusere ulempene for domfelte.

Domfelte som er overført til kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6 kan ikke uten eget samtykke overføres til annet fengsel eller avdeling.

Overføring til annet fengsel i strid med domfeltes eget ønske – retningslinjer
Straffegjennomføringsloven § 14 første og annet ledd angir uttømmende de tilfelle hvor domfelte, i strid med sitt eget ønske, kan overføres fra ett fengsel til et annet. Etter § 14 første ledd bokstav a- f kan slik overføring besluttes når

det er sannsynlig at innsatte har begått eller vil begå en straffbar handling

det er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen

innsatte til tross for skriftlig advarsel har særlig negativ innflytelse på miljøet i fengselet

overføring er nødvendig for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengselet

bygnings eller bemanningsmessige forhold eller plassmangel gjør det nødvendig.

I henhold til lovens § 1 kommer bestemmelsen i utgangspunktet også til anvendelse ved gjennomføring av ”strafferettslige særreaksjoner,” som også omfatter forvaring, jf merknadene til straffegjennomføringsloven § 1 i Ot.prp. nr 5 (2000-2001).

Forskriften § 8 begrenser adgangen til å ta den forvaringsdømte ut av forvaringsavdeling i strid med hans eget ønske. Vilkårene i § 14 første ledd bokstav a-e er etter dette i seg selv ikke er tilstrekkelig til tvangsmessig overføring som nevnt. Det åpnes likevel adgang for overføring til annet fengsel i særlige tilfelle når dette er nødvendig av hensyn til sikkerheten eller bygnings- eller bemanningsmessige hensyn. Overføring krever sterke grunner.

Personer som er overført til kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6 kan ikke tvangsmessig overføres til annet fengsel.

Overføring til avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå kan besluttes i medhold av straffegjennomføringsloven § 14 når vilkårene for øvrig foreligger, jf forskrift til straffegjennomføringsloven § 6-2. Det antas at adgangen til slik overføring kun bør benyttes i unntakstilfelle.

§ 9 Overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer
Domfelte kan overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig når dette er et ledd i en planlagt progresjon frem mot prøveløslatelse. Overføring skal ikke besluttes dersom hensynet til sikkerheten er til hinder for det eller det er grunn til å tro at den forvaringsdømte vil unndra seg straffegjennomføringen. Det samme gjelder dersom allmennpreventive hensyn eller hensynet til den alminnelige rettsoppfatning taler imot det.

Dersom det i dommen er fastsatt en minstetid for forvaringen, skal overføring ikke finne sted før minst 2/3 av minstetiden er gjennomført i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå.

Opphold i overgangsbolig skal ikke vare lenger enn ett år. Lengre opphold kan likevel godtas dersom domfelte har et særlig behov for tiltak som kan tilbys gjennom straffegjennomføring i overgangsbolig.

Forvaring kan ikke gjennomføres utenfor fengsel etter straffegjennomføringsloven § 16.

Overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer – retningslinjer
Forvaringsstraffen bygger i likhet med fengselsstraff på forutsetningen om en gradvis tilbakeføring til et liv i frihet. En slik gradvis tilpasning anses normalt tryggere enn løslatelse direkte fra restriktiv soningssituasjon. Som et ledd i den sosiale tilpasning, bør domfelte derfor gis mulighet for overføring til mindre restriktive og mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet.

Etter § 15 første ledd kan innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå eller avdeling som er tilrettelagt for domfelte med særlige behov overføres til annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå dersom sikkerhetsmessige grunner ikke er til hinder for det og det ikke er grunn til å anta at vedkommende vil unndra seg straffegjennomføringen. Personer som er overført til kriminalomsorgen etter psykisk helsevernloven § 5-6 kan overføres dersom de samtykker.

Det følger allerede av § 14 tredje ledd og forvaringsforskriften § 7 at forvaringsdømte kan overføres til annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig og hensiktsmessig for deres rehabilitering. Ifølge Ot.prp. nr 5 (2000-2001) synes bestemmelsen i § 15 første ledd å ta sikte på tilfelle hvor ”kriteriene for innsettelse ikke lenger er oppfylt”.

Straffegjennomføringsloven § 15 annet og tredje ledd regulerer adgangen til å beslutte overføring av domfelte fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig. Vi legger til grunn at ”fengsel med høyt sikkerhetsnivå” også omfatter ”avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov”, jf straffegjennomføringsloven § 10 a, jf annet ledd. En del av straffen må være gjennomført og overføring til overgangsbolig må være hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og for å motvirke ny kriminalitet.

Forvaringsforskriftens § 9 utfyller straffegjennomføringsloven § 15 annet og tredje ledd og omhandler overføring fra avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig, jf straffegjennomføringsloven § 10, første ledd bokstav b og c.

Overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå kan besluttes dersom dette er et ledd i en planlagt progresjon frem mot prøveløslatelse og når domfelte vurderes å kunne nyttiggjøre seg et slikt opphold.

Utgangspunktet er imidlertid at hensynet til sikkerheten skal være styrende for de vedtak som treffes vedrørende den forvaringsdømte. Sikkerheten skal vurderes nøye. Domfelte skal ha gjennomført noen permisjoner uten svikt før overføring besluttes.

At retten har funnet det nødvendig å idømme forvaring, tilsier forsiktighet med hensyn til en for rask progresjon. Som utgangspunkt gjelder dette også hvor det i dommen ikke er fastsatt noen minstetid for forvaringen.

Tidspunktet for overføring må vurderes konkret med utgangspunkt i blant annet det straffbare forholds art og forvaringstidens lengde. Er det fastsatt minstetid for forvaringen skal minst 2/3 av denne være utholdt i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov eller annet fengsel med høyt sikkerhetsnivå før overføring kan besluttes. Ved utholdt 2/3 av minstetiden skal det alltid foretas en vurdering av om domfelte egner seg for overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer, jf ”Observasjon og registrering under straffegjennomføringen” (side 8).

Er det ikke fastsatt noen minstetid bør overføring til mindre restriktivt fengsel ikke besluttes før ett år etter rettskraftig dom. Bestemmelsen kan imidlertid fravikes dersom tidsrammen for forvaringen er kort forholdsvis og anstaltens observasjon og kartlegging viser en positiv utvikling. Videre er det en forutsetning at domfelte vurderes å kunne nyttiggjøre seg et opphold i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Overføring skal normalt ikke besluttes dersom det gjenstår mer enn fem år til tidsrammens utløp.

En spesiell gruppe domfelte vil kunne løslates på prøve med vilkår om opphold i kommunal institusjon eller boenhet og med begrensninger i bevegelsesfriheten og mulighet for tilbakeholdelse, jf straffeloven § 39 g første ledd, tredje og fjerde punktum. Forutsetningen om gradvis progresjon frem mot prøveløslatelse gjør seg her ikke like sterkt gjeldende som for andre forvaringsdømte. Fordi hensynet til sikkerheten kan ivaretas på annen måte enn gjennom opphold i fengsel, vil disse domfelte kunne løslates på prøve på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Av sikkerhetsmessige grunner vil de normalt heller ikke egne seg for opphold i fengsel med lavere sikkerhetsnivå.

Bestemmelsene om overføring til straffegjennomføring i overgangsbolig trådte i kraft med virkning fra 1. august 2003. Overføring kan, ifølge straffegjennomføringsloven § 15 tredje ledd, besluttes når det anses hensiktsmessig for å fremme en positiv utvikling og for å motvirke ny kriminalitet. Målgruppen omfatter domfelte, herunder forvaringsdømte, som har et særlig behov for bo- eller sosial trening, planlegging av løslatelse, nettverksarbeid m.v. som ikke kan tilbys gjennom et opphold i ordinært fengsel. Dispensasjon kan i særlige unntakstilfelle innvilges av regionalt nivå. Opphold i overgangsbolig forutsettes å være det siste ledd i straffegjennomføringen før prøveløslatelse, og oppholdet skal normalt ikke strekke seg ut over ett år. I betraktning av overgangsboligenes regime med utstrakt kontakt med omverdenen og forholdsvis hyppige utganger må sikkerheten vurderes særlig nøye ved overføring av forvaringsdømte. Domfelte må anses egnet for straffegjennomføring i fengsel med lavere sikkerhetsnivå også i de tilfelle hvor han overføres direkte fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå til overgangsbolig. Domfelte skal ha gjennomført noen permisjoner uten svikt før slik overføring kan finne sted.

Sikkerhetsmessige hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning vil normalt være til hinder for at domfelte overføres til straffegjennomføring som omhandlet i straffegjennomføringsloven § 16. Når det gjelder forvaringsdømte må slik straffegjennomføring under enhver omstendighet antas å harmonere dårlig med de hensyn som ligger til grunn for forvaringsordningen, samt med eventuelle fastsatte bestemmelser om minstetid og med straffelovens bestemmelser om prøveløslatelse fra forvaring.

Tilbakeføring til avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov kan besluttes dersom vilkårene i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd a-e er oppfylt eller dersom domfelte selv samtykker i slik tilbakeføring. Domfelte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå skal overføres til forvaringsavdeling når vilkårene for opphold i slik avdeling ikke lenger er til stede.

§ 10 Gjennomføring av forvaring i institusjon
Når vilkårene i straffegjennomføringslovens § 12 er oppfylt og hensynet til sikkerheten anses tilfredsstillende ivaretatt, kan domfelte gis adgang til å gjennomføre deler av straffen ved heldøgnsopphold i institusjon utenfor fengsel.

Opphold i institusjon utover ett år kan besluttes når den forvaringsdømtes særlige behov for behandlings- eller rehabiliteringstiltak tilsier at dette er nødvendig. Søknad om dispensasjon innvilges av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.

Før vedtak treffes skal regionalt nivå forvisse seg om at det fengsel hvor straffen ellers skal gjennomføres blir underrettet om eventuelle brudd på vilkårene for oppholdet. Domfelte skal skriftlig samtykke i at institusjonen gjør fengselet kjent med slik brudd.

Domfelte skal kunne holdes tilbake i institusjonen mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Dersom domfelte skrives ut som følge av vilkårsbrudd, skal regionalt nivå treffe vedtak om at vedkommende skal tilbakeføres til fengsel.

Gjennomføring av forvaring i institusjon – retningslinjer
Bestemmelsen må leses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 12 og går foran § 3-5 i forskrift til straffegjennomføringsloven. Straffegjennomføringsloven § 12 åpner adgang for at også forvaringsdømte, under visse forutsetninger, kan gjennomføre straffen i institusjon. Forutsetningen er at opphold i institusjon ”er nødvendig for å bedre domfeltes evne til å fungere sosialt og lovlydig,” eller at andre tungtveiende grunner taler for det. Videre forutsettes det normalt at kriminalomsorgen selv ikke har et tilbud som imøtekommer den domfeltes særlige behov.

Institusjonsopphold i løpet av straffegjennomføringen kan være aktuelt for å sikre at domfelte får behandling for problemer som har vært en medvirkende årsak til hans kriminalitet, f.eks rusproblemer. Det samme gjelder når ”andre tungtveiende grunner taler for det”, for eksempel når domfelte har et sterkt behov for behandling, medisinsk rehabilitering, pleie eller omsorg som ikke kan tilbys gjennom et ordinært sykehusopphold eller når hans fysiske eller psykiske helsetilstand er av en slik karakter at straffegjennomføring i fengsel vil representere en urimelig belastning for ham selv eller de tilsatte.

Forskriften § 10 begrenser adgangen til å gjennomføre forvaring i institusjon til å gjelde deler av straffen. I motsetning til det som gjelder for fengselsstraff er det vil det således ikke være mulig å gjennomføre hele forvaringsstraffen i institusjon. Overføring bør imidlertid kunne skje på ethvert tidspunkt når det anses hensiktsmessig, også som et midlertidig opphold i løpet av straffegjennomføringen.

Institusjonsopphold skal normalt ikke strekke seg ut over ett år. Lengre opphold kan unntaksvis innvilges dersom domfeltes særlige behov for behandlings- eller rehabiliteringstiltak tilsier det. Det samme gjelder dersom han er sterkt behandlings- eller pleietrengende og fortsatt fengselsopphold vil kunne medføre at hans helsetilstand forverres eller at han blir soningsudyktig. Eventuell dispensasjon innvilges av regionalt nivå.

Institusjonsopphold utover ett år for domfelte som er i målgruppen for prøveløslatelse med vilkår som omhandlet i straffeloven § 39 g første ledd tredje og fjerde punktum skal ikke besluttes av kriminalomsorgen. Domfelte bør i stedet søkes løslatt på prøve med vilkår som nevnt, eventuelt også med beslutning om at vedkommende skal kunne ”holdes tilbake der mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.” Slik prøveløslatelse kan bare besluttes av tingretten ved dom. Løslatelse som nevnt antas imidlertid å kunne iverksettes på et relativt tidlig tidspunkt.

Straffegjennomføring i institusjon forutsetter at hensynet til sikkerheten kan ivaretas på en tilfredsstillende måte. Det skal foretas en streng vurdering av om institusjonen tilfredsstiller de sikkerhetsmessige behov. Institusjonens regime må også ellers være av en slik karakter at oppholdet kan godtas som straffegjennomføring. Blant annet skal domfelte være innlagt på heldøgnsbasis og institusjonen skal ha døgnkontinuerlig bemanning.

Institusjonen kan ikke pålegges å følge kriminalomsorgens regelverk. Institusjonen kan heller ikke pålegges å holde domfelte tilbake eller bringe ham tilbake ved unnvikelse, jf straffegjennomføringsloven § 12. Før vedtak treffes skal det avklares om institusjonen er villig til å rette seg etter kriminalomsorgens regler og praksis når det gjelder sikkerhet og kontrolltiltak, herunder kontrolltiltak for å avdekke rusmisbruk, innberetning av eventuelle brudd på vilkår, permisjoner og annet fravær, arbeidsplassering eller skolegang som ledd i et behandlingsopplegg m.v. Institusjonens ansvar skal reguleres ved skriftlig avtale. Normalt bør det kreves at institusjonen aksepterer tilbakeholdsretten etter straffegjennomføringsloven § 12.

Vedkommende fengsel skal forsikre seg om at varsel om eventuell utskrivning gis i rimelig tid og at domfelte ikke utskrives før det er truffet vedtak om tilbakeføring til fengsel.

Ved valg av institusjon skal det for øvrig legges vekt på om institusjonen kan tilby et faglig opplegg som imøtekommer den domfeltes særlige behov. Det skal ved avgjørelsen legges vekt på domfeltes motivasjon og mulighet for å nyttiggjøre seg institusjonens tilbud.

Pkt 3.8 i retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven gjelder tilsvarende så langt de passer.

Kapittel 4 Gjennomføring av forvaring i fengsel

§ 11 Permisjon. Avbrudd.
Ordinær permisjon, velferdspermisjon og korttidspermisjon kan bare innvilges i den utstrekning sikkerhetsmessige hensyn og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning ikke er til hinder for det.

Hvis retten har fastsatt en minstetid for forvaringen, kan ordinær permisjon og korttidspermisjon ikke innvilges før minst 2/3 av minstetiden er utholdt. Er minstetid ikke fastsatt, kan slik permisjon innvilges når den del av straffen er gjennomført og det, etter en individuell vurdering av domfelte, anses hensiktsmessig som ledd i en planlagt progresjon frem mot løslatelse.

Permisjon til utlandet innvilges ikke.

Før permisjon innvilges bør kriminalomsorgen ta kontakt med politi/påtalemyndighet med forespørsel om det foreligger opplysninger av betydning for permisjonsspørsmålet.

Forskrift til lov om straffegjennomføring § 3-30, annet, tredje og sjette ledd og forskriften § 3-31 gjelder tilsvarende.

Vilkår for permisjon kan fastsettes i medhold av straffegjennomføringsloven § 36.

Domfelte kan ikke innvilges avbrudd i gjennomføringen av forvaring.

Permisjon – retningslinjer
Bestemmelsen må leses i sammenheng med straffegjennomføringsloven §§ 33 og 36 og forskrift til straffegjennomføringsloven §§ 3-30 og 3-31. Permisjon er et viktig virkemiddel i domfeltes rehabilitering og tilpasning til samfunnet. Permisjonsordningen skal også gjøre det mulig for domfelte å opprettholde kontakten med sine pårørende og redusere skadevirkningene av isolasjon. En grunnleggende forutsetning er imidlertid at permisjon er sikkerhetsmessig forsvarlig. Uavhengig av hensynet til sikkerheten, tilsier formålet med forvaringsordningen at permisjon ikke innvilges for tidlig. Dersom det er fastsatt en minstetid for forvaringen må domfelte ha gjennomført minst 2/3 av denne før ordinær permisjon eller korttidspermisjon kan innvilges. Er det ikke fastsatt minstetid må tidspunktet for slik permisjon vurderes ut fra hva som anses for en hensiktsmessig og fornuftig progresjon i straffegjennomføringen. Det må i denne forbindelse tas utgangspunkt i på det straffbare forholds grovhet og forvaringstidens lengde. Domfelte bør som utgangspunkt ikke innvilges permisjon før det har gått ett år etter rettskraftig dom. Bestemmelsen kan fravikes dersom tidsrammen for forvaringen er relativt kort og domfeltes utvikling tilsier at han vil kunne løslates på prøve forholdsvis tidlig i straffegjennomføringen.

Bestemmelsene i forskrift til straffegjennomføringsloven § 3-30 annet ledd kommer til anvendelse. Dette innebærer at domfelte kan innvilges et ordinært samlet permisjonsfravær med inntil 18 døgn pr år i tillegg til korttidspermisjon. Nødvendig reisetid kommer i tillegg. I særlige tilfelle kan vedkommende innvilges en årlig permisjonskvote med inntil 30 døgn. Permisjonskvoten løper fra første ordinære permisjon gjennomføres.

Velferdspermisjon kan innvilges på et hvert tidspunkt under straffegjennomføringen, jf forskrift til straffegjennomføringsloven § 3-30 siste ledd.

Dersom det foreligger særlige og tungtveiende grunner, kan domfelte unntaksvis innvilges fremskutt permisjonstid eller utvidet permisjonskvote i samsvar med forskrift til straffegjennomføringsloven § 3-31.

Av straffegjennomføringsloven § 36 siste ledd, følger at fornærmede i straffesaken skal varsles på forhånd dersom det er av betydning for vedkommende å få kjennskap til tidspunktet for permisjonen.

Det vises for øvrig til retningslinjer til straffegjennomføringsloven pkt 3.36. og 3.39. som gjelder tilsvarende så langt de passer.

Som utgangspunkt skal forvaringsdømte ikke innvilges avbrudd i straffegjennomføringen. Avbrudd er å anse som en midlertidig løslatelse, noe som harmonerer dårlig med formålet med forvaringsordningen og med straffelovens bestemmelser om prøveløslatelse. De problemer som ellers vil kunne begrunne avbrudd bør søkes løst på annen måte. Permisjon eller fremstilling kan være aktuelt dersom problemene gjelder familieforhold eller lignende. Dersom domfelte blir syk eller soningsudyktig i fengsel kan straffegjennomføring i sykehus eller institusjon være et alternativ. Det vises også til muligheten for løslatelse på prøve med vilkår om opphold i kommunal institusjon eller boenhet og med begrensning i domfeltes bevegelsesfrihet/tilbakeholdsrett, jf straffeloven § 39 g første ledd, tredje punktum. Det kan imidlertid tenkes tilfelle hvor alvorlig sykdom gjør fortsatt straffegjennomføring i fengsel uforsvarlig, samtidig som det ikke er mulig å finne frem til alternative gjennomføringsformer. I slike tilfelle må det, eventuelt i samarbeid med andre etater, sørges for at avbruddet kan gjennomføres på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Det forutsettes at avbrudd bare skal innvilges i unntakstilfelle.

§ 12 Frigang
Frigang til arbeid, opplæring, program eller andre tiltak utenfor fengsel kan innvilges som ledd i en planlagt progresjon frem mot prøveløslatelse. Frigang kan bare innvilges i den utstrekning det er sikkerhetsmessig forsvarlig.

Dersom retten har fastsatt en minstetid for forvaringen kan frigang først påbegynnes når minst 2/3 av minstetiden er utholdt. Frigang kan ellers innvilges mot slutten av gjennomføringstiden når det anses hensiktsmessig for domfeltes tilpasningsevne og rehabilitering.

Forskrift til lov om gjennomføring av straff § 3-14, annet, tredje, fjerde og femte ledd og § 3-15 gjelder tilsvarende.

Frigang – retningslinjer
Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 20 og forskrift til straffegjennomføringsloven §§ 3-14 og 3-15. For forvaringsdømte vil frigang til arbeid, opplæring, program eller andre tiltak utenfor fengsel ofte være hensiktsmessige virkemidler som ledd i en gradvis tilpasning til samfunnet. En grunnleggende forutsetning er at frigang er sikkerhetsmessig forsvarlig. Dersom det er fastsatt en minstetid for forvaringen, bestemmer forskriften at frigang ikke kan påbegynnes før minst 2/3 av minstetiden er utholdt. Dersom det ikke er fastsatt minstetid, kan frigang tidligst påbegynnes ett år etter at dom på forvaring er rettskraftig. Tidspunktet for innvilgelse skal vurderes ut fra tidsrammens lengde. Eventuell frigang forutsettes innvilget etter at domfelte på forhånd har oppnådd en viss grad av progresjon i straffegjennomføringen. Vedkommende bør ha gjennomført flere permisjoner uten svikt før frigang kan innvilges. Dersom det er mulig bør frigang foregå fra fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig. Det antas at frigang for forvaringsdømte i praksis først vil være aktuelt i tiden frem mot løslatelse.

Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om domfelte antas å ville kunne nyttiggjøre seg frigangen etter løslatelse. Det skal tas utgangspunkt i fengselets kartlegging og observasjon av domfelte. Det skal blant annet ses hen til eventuell tidligere skolegang og arbeidserfaring, interesser, motivasjon m.v.

Forskrift til straffegjennomføringsloven § 3-14 annet, tredje, fjerde og femte ledd kommer til anvendelse. Dette innebærer at frigang normalt ikke kan tilstås for et lengre tidsrom enn ett år. Frigang til undervisning kan likevel innvilges i inntil to år dersom utdanningen er et ledd i en samlet utdanningsplan. Dispensasjon kan innvilges av regionalt nivå når særlige og tungtveiende grunner foreligger.

Frigang til egen eller nære pårørendes virksomhet innvilges ikke. Det samme gjelder frigang til selskaper hvor domfelte har eller har hatt betydelige eierinteresser eller viktige verv. Valg av arbeidssted skal ellers treffes ut fra en konkret vurdering. Likhetshensynet skal tillegges vekt. Det skal ses hen til formålet med frigangen og til at tiltaket er et ledd i gjennomføring av straff. Det er av avgjørende betydning å sikre muligheten for kontroll med at frigangsavtalen etterleves og å unngå misbruk.

Det vises for øvrig til pkt 3.18. i retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskriften. Bestemmelsene om kontroll med frigang gjelder tilsvarende.

Arbeidsgiver/skole må skriftlig samtykke i å overholde bestemmelsene i forvaltningsloven § 13 om taushetsplikt

Forskriften § 3-15 om arbeidsavtale og arbeidslønn ved frigang gjelder tilsvarende.

§ 13 Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak
Så langt det er praktisk mulig og sikkerhetsmessig forsvarlig skal de domfelte ha adgang til fellesskap under arbeid, opplæring, program eller andre tiltak, og i fritiden.

Fellesskapet i avdeling tilrettelagt for domfelte med særlige behov kan helt eller delvis begrenses av hensyn til ro, orden og sikkerhet eller dersom hensynet til domfelte selv eller andre domfelte tilsier det og det ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Grunnlaget for begrensning i eller utelukkelse fra fellesskapet skal vurderes fortløpende. Tiltaket skal kompenseres med forsterket kontakt med tilsatte og utvidet aktivitetstilbud.

Regionalt nivå treffer vedtak om fortsatt fullstendig utelukkelse fra fellesskapet dersom utelukkelsen strekker seg utover 14 dager. Dersom utelukkelsen samlet overstiger 42 dager, skal tiltaket meddeles Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Melding skal deretter gis Kriminalomsorgens sentrale forvaltning med 14 dagers mellomrom.

Delvis utelukkelse fra fellesskapet som strekker seg utover 30 dager skal meddeles regionalt nivå.

Utelukkelse fra fellesskapet av alle eller en gruppe innsatte kan opprettholdes i inntil 3 døgn. Utelukkelsen kan forlenges med inntil 3 døgn dersom særlige grunner gjør det påkrevet.

Domfelte som er fullstendig utelukket fra fellesskapet skal flere ganger daglig tilses av fengselets tilsatte. Lege skal varsles om utelukkelsen uten ugrunnet opphold.

Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak kommer til fradrag i en eventuell etterfølgende reaksjon på brudd etter straffegjennomføringsloven.

Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak – retningslinjer
Bestemmelsen må leses i sammenheng med straffegjennomføringsloven § 17 annet ledd, som gir en generell hjemmel for fullstendig utelukkelse eller begrensing i fellesskapet i forvaringsavdeling. Fullstendig eller delvis utelukkelse fra fellesskapet kan besluttes når det er nødvendig av hensyn til ro, orden, sikkerhet, av hensyn til domfelte selv eller miljøet i avdelingen. For forvaringsdømte som er plassert i annet fengsel gjelder straffegjennomføringsloven § 37. Begrensing eller utelukkelse fra fellesskapet skal kompenseres med utvidet kontakt med tilsatte samt aktivitets- eller fritidssysler.

Kapittel 5. Prøveløslatelse fra forvaring

Spørsmålet om det er grunnlag for prøveløslatelse beror på en konkret vurdering av om domfelte, ut fra kartlegging, registrering og observasjon i løpet av straffegjennomføringen, antas å ha oppnådd en så stor grad av egenutvikling og ansvarlighet at prøveløslatelse kan anses som sikkerhetsmessig forsvarlig. Det skal tas i betraktning at formålet med forvaringsordningen først og fremst er å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet fra domfeltes side.

Domfelte skal på forhånd ha fått mulighet for en jevn progresjon i straffegjennomføringen gjennom f.eks tillitsarbeid i fengselet, fremstillinger samt overføring til mindre restriktivt fengsel. Han bør ha fått anledning til å prøve seg under friere forhold gjennom permisjoner og eventuelt frigang. Ved vurderingen av spørsmålet om prøveløslatelse skal det legges vekt på hvordan utganger og andre lettelser i soningsforholdene har forløpt.

Begjæring om prøveløslatelse kan fremsettes av domfelte selv eller av leder av fengsel. Leder av fengsel skal av eget tiltak begjære slik løslatelse dersom det vurderes å være grunnlag for det, jf straffeloven § 39 f annet ledd.

Domfelte kan ikke begjære løslatelse før det er gått ett år etter at forvaringsdommen eller dom som nekter prøveløslatelse er endelig. Dom på gjeninnsettelse på grunn av vilkårsbrudd må likestilles med dom som nekter prøveløslatelse, jf Ot.prp nr 46 (2000–2001) side 72. Kriminalomsorgen er ikke bundet av disse fristene, men kan begjære prøveløslatelse på vegne av domfelte også før det er gått ett år etter rettskraftig dom. Begjæring som fremsettes for tidlig oversendes påtalemyndigheten, som tar stilling til om den skal returneres uten at den forelegges for tingretten.

Prøveløslatelse kan under enhver omstendighet ikke skje før eventuell minstetid for forvaringen er utholdt. Begjæring om slik løslatelse kan imidlertid fremsettes og tas under behandling før dette tidspunkt.

§ 14 Forberedelse til prøveløslatelse
Det skal utarbeides gjennomføringsplan med nærmere angivelse av aktuelle kontroll og støttetiltak i prøveperioden. Planen skal være skriftlig. Dersom det er nødvendig og hensiktsmessig, kan det i samarbeid med den prøveløslatte foretas endringer i planen i løpet av prøveperioden.

Det skal utarbeides forslag til vilkår for løslatelsen, herunder bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller behandling.

Prøveløslatelse fra forvaring kan begjæres av lokalt nivå eller av domfelte selv.

Begjæring om prøveløslatelse forelegges for påtalemyndigheten som bringer saken inn for tingretten til avgjørelse eller samtykker i at løslatelse besluttes av kriminalomsorgen.

Dersom det er av stor betydning for fornærmede og etterlatte i straffesaken å få kjennskap til tidspunktet for løslatelse, skal fornærmede varsles på forhånd.

Forberedelse til løslatelse – retningslinjer
Prøveløslatelse fra forvaring skal forberedes i god tid. Det skal foretas en fornyet risikovurdering av domfelte og innhentes opplysninger fra ansvarsgruppe, kontaktbetjent og andre som har fulgt opp den domfelte under straffegjennomføringen. Arbeidet med å skaffe domfelte en egnet bolig bør påbegynnes i god tid.

Samarbeid med friomsorgen skal etableres så tidlig som mulig.

Gjennomføring av prøveløslatelse fra forvaring skal skje i regi av friomsorgen i den region hvor domfelte skal ta opphold etter løslatelsen. Dersom domfelte endrer oppholdssted, skal oppdraget overføres til friomsorgskontoret på domfeltes nye oppholdssted og iverksettes som bestemt for nye oppdrag.

Ansvarlig saksbehandler i friomsorgen skal oppnevnes i god tid. Det samme gjelder eventuell annen kontaktperson. Saksbehandler og eventuell annen oppnevnt kontaktperson bør ved behov besøke domfelte i fengselet før løslatelsen. Fengselet skal gi friomsorgen nødvendige opplysninger om domfelte og hans forhold.

Friomsorgen skal i samarbeid med fengselet utarbeide forslag til vilkår for prøveløslatelsen, herunder tiltak i forbindelse med eventuell oppfølgning i prøveperioden. Innholdet i og omfanget av eventuell oppfølgning skal skisseres.

Domfeltes behov for støtte og veiledning skal vurderes. Det bør på et tidlig tidspunkt etableres kontakt med sosialkontor og andre offentlige myndigheter, organisasjoner og privatpersoner som kan yte egnet bistand, for eksempel til å skaffe egnet bolig, arbeid eller opplæringstilbud, eventuell psykiatrisk/somatisk behandling m.v.

Samarbeid med politi, eventuelt lensmannskontor, på domfeltes oppholdssted, samt påtalemyndigheten skal etableres i god tid.

Domfelte skal gis anledning til å uttale seg om aktuelle vilkår, herunder vilkår i henhold til straffeloven § 39 g første ledd, 3. punktum, jf straffeloven § 39 g tredje ledd. Skal domfelte etter løslatelsen ta opphold i en annen region, bør mottakende region så vidt mulig på forhånd kontaktes og gis anledning til å uttale seg.

Fengselet oversender innstillingen til påtalemyndigheten med kopi til regionalt nivå og vedkommende friomsorgskontor samt annen region hvor domfelte eventuelt skal ta opphold. Innstillingen skal redegjøre for domfeltes utvikling under straffegjennomføringen og for forhold som kan innebære en risiko for gjentakelse av straffbare handlinger. Innstillingen skal redegjøre for tiltak som anses nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig prøveløslatelse og inneholde forslag til løslatelsesopplegg. Innstillingen bør skissere innholdet i og omfanget av friomsorgens oppfølgning av den domfelte. Innstillingen skal underbygges av nødvendig og relevant dokumentasjon.

Behandling av sak om prøveløslatelse fra forvaring skal prioriteres.

Melding om prøveløslatelse skal sendes Kriminalpolitisentralen i henhold til pkt 3.7 i retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven.

I forbindelse med løslatelsen skal sakens dokumenter skal oversendes vedkommende friomsorgskontor.

§ 15 Prøveløslatelse av kriminalomsorgen etter straffeloven § 39 f, fjerde ledd
Regionalt nivå treffer vedtak om prøveløslatelse når påtalemyndigheten samtykker og når regionen selv anser slik løslatelse som sikkerhetsmessig forsvarlig.

Regionalt nivå fastsetter samtidig prøvetidens lengde, jf straffeloven § 39 f, første ledd, og vilkårene for prøveløslatelsen. Prøvetiden kan ikke strekke seg utover lengstetiden for forvaringen.

Det skal settes som vilkår for prøveløslatelsen at domfelte følges opp av friomsorgen. Ved prøveløslatelse av kriminalomsorgen kan det i tillegg settes vilkår som omhandlet i straffeloven § 53 nr 2, § 53 nr 3, bokstav a-g, nr 4 og 5.

Når det anses påkrevet kan forlengelse av prøvetiden besluttes av forhørsretten i medhold av straffeloven § 54 nr 1.

Prøveløslatelse av kriminalomsorgen etter straffeloven § 39 f, fjerde ledd – retningslinjer
Selv om påtalemyndigheten har gitt samtykke til prøveløslatelse må kriminalomsorgen foreta en selvstendig vurdering av hvorvidt prøveløslatelse er forsvarlig. Nekter kriminalomsorgen løslatelse til tross for påtalemyndighetens samtykke, fremmes saken for retten.

Løslatelse før utløpet av tidsrammen for forvaringen skjer alltid på prøve. Dette gjelder også dersom domfelte løslates så kort tid før forvaringsstraffens utløp at fristen for å reise sak om forlengelse er utløpt .

Vedtak om prøveløslatelse treffes av regionalt nivå. Regionalt nivå fastsetter samtidig prøvetidens lengde og vilkårene for prøveløslatelsen.

Iverksettelse av prøveløslatelse
Når prøveløslatelse besluttes av kriminalomsorgen, løper prøvetiden fra det tidspunkt da domfelte faktisk løslates. Det samme gjelder dersom dom på prøveløslatelse overlater til kriminalomsorgen å fastsette løslatelsestidspunktet. Løslatelse skal i så fall iverksettes innen rimelig tid. Er grunnen til utsettelsen at det skal utarbeides et sikkerhetsmessig forsvarlig og hensiktsmessig opplegg for kriminalomsorgens oppfølgning av domfelte i prøvetiden, skal arbeidet med et slikt løslatelsesopplegg prioriteres.

Prøvetid
Etter straffeloven § 39 f første ledd skal prøvetiden være fra ett til fem år. Prøvetiden kan ikke strekke seg ut over tidsrammen for forvaringen. Prøvetiden bør i utgangspunktet tilsvare lengden av den gjenstående del av forvaringen frem til tidsrammens utløp. Etter en konkret vurdering kan det unntaksvis fastsettes en kortere prøvetid, blant annet ut fra domfeltes funksjonsevne og ressurser, sosiale situasjon samt aktuelle vilkår for prøveløslatelsen og hvilke støtte og kontrolltiltak det er mulig å etablere i prøvetiden.

Forlengelse av prøvetiden kan besluttes av retten innenfor tidsrammen for forvaringen, dog ikke til mer enn fem år i alt, jf straffeloven § 54 nr 1. Dette gjelder også når prøvetidens lengde i utgangspunktet er fastsatt av kriminalomsorgen. Forutsetningen er at slik forlengelse anses ”påkrevet” av hensyn til sikkerheten. Forlengelse av prøvetiden kan være aktuelt både ved konkrete vilkårsbrudd og i tilfelle hvor domfelte kommer inn i en negativ utvikling, for eksempel mot slutten av prøvetiden. Det skal imidlertid mer til for å forlenge prøvetiden enn for å endre eller oppheve vilkår eller fastsette nye vilkår. Domfelte bør på forhånd gis anledning til å uttale seg.

Avgjørelse om forlengelse av prøvetiden treffes ved kjennelse i prøvetiden. Det bør etableres rutiner som sikrer spørsmålet om eventuell forlengelse forelegges for påtalemyndigheten i god tid før prøvetidens utløp.

Det antas at prøvetiden ikke kan forlenges utover til sammen fem år selv om tidsrammen for forvaringen ikke er utløpt.

Dersom den gjenstående del av forvaringstiden er kortere enn ett år og hensynet til sikkerheten og domfeltes tilpasning tilsier at det er behov for å fastsette en prøvetid som strekker seg utover tidsrammen, bør spørsmålet om utvidelse av tidsrammen vurderes, jf straffeloven § 39 e annet ledd.

Vilkår
Kriminalomsorgens kompetanse til å sette vilkår er mer begrenset enn rettens. Det kan således bare fastsettes vilkår som omhandlet i straffeloven § 39 g, annet ledd jf §§ 53 nr 2, 53 nr 3, bokstav a-g, nr 4 og nr 5.

Vilkår for prøveløslatelsen fastsettes av Kriminalomsorgen regionalt nivå. Det kreves ikke at vilkåret er nødvendig for å forebygge en direkte og nærliggende fare for ny kriminalitet. Fastsettelse av vilkår må imidlertid være saklig begrunnet og fremstå som hensiktsmessig og rimelig. Det skal legges vekt på kartlegging og observasjon av domfelte under straffegjennomføring i fengsel og eventuelle sakkyndige vurderinger. Det skal også ses hen til hans ressurser, sosiale situasjon, miljøtilhørighet, bosted, jobbmuligheter, behandlingsbehov, eventuelle rusproblemer m.v. Domfelte skal på forhånd få adgang til å uttale seg om vilkårene, jf straffeloven § 39 g tredje ledd.

Kriminalomsorgen kan etter dette sette som vilkår at den prøveløslatte:

- melder seg for politiet til bestemte tider, jf straffeloven § 53 nr 2

- overholder bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller samkvem med bestemte personer, jf straffeloven § 53 nr 3, bokstav a

Vedrørende vilkår om oppholdssted/bosted

Pålegg om oppholdssted kan gå ut på at domfelte må oppholde seg på et bestemt sted eller at han forbys opphold på bestemte steder, for eksempel av hensyn til fornærmede eller fordi miljøet som har vist seg å ha en uheldig innvirkning på hans livsførsel. Med oppholdssted menes land, fylke, kommune, by og tettsted. Det skal innskjerpes for domfelte at han ikke kan oppholde seg utenfor det aktuelle området.

Kriminalomsorgen regionalt nivå kan gi forhåndssamtykke til midlertidig endring av oppholdssted, for eksempel i forbindelse med reiser. Dersom den prøveløslatte regelmessig reiser, for eksempel for å besøke nære pårørende, kan forhåndssamtykke innhentes for flere reiser om gangen. Politiet på det stedet hvor den prøveløslatte midlertidig oppholder seg skal underrettes.

Når det gjelder spørsmål om utenlandsopphold vises til forskriften § 17 med tilhørende retningslinjer (side 28 flg).

Domfelte kan med hjemmel i straffeloven § 53 nr 3, bokstav anvises bosted. Med bosted menes en fast boligadresse. Domfelte skal gjøres kjent med at bosted ikke kan endres uten etter forhåndssamtykke fra kriminalomsorgen.

Også ved valg av bolig skal hensynet til samfunnsbeskyttelsen tillegges avgjørende vekt. Det skal ses hen til omgivelsene og om det ut fra de straffbare forhold forvaringsdommen gjelder er betryggende å plassere domfelte i det aktuelle området. Det skal i løpet av prøveperioden foretas regelmessige vurderinger av boligen og om boalternativet er sikkerhetsmessig forsvarlig.

Det skal primært benyttes offentlige boalternativer. Er det likevel aktuelt å benytte private utleiere må domfelte skriftlig samtykke i at kriminalomsorgens taushetsplikt oppheves, jf forvaltningsloven § 13 a, eventuelt må han selv orientere utleier om forvaringsdommen. Det er viktig at samtykket gis under omstendigheter som sikrer at det er skjedd frivillig, etter moden overveielse og med full oversikt over konsekvensene. Det må legges vekt på å klargjøre hvor stor spredning opplysningene vil få. Anmodning om samtykke må ikke fremføres på en slik måte at domfelte føler seg presset til å samtykke.

Dersom domfelte ikke ønsker å bidra til at opplysninger om dommen gjøres kjent for utleier skal det søkes etter andre boalternativer.

Domfelte skal pålegges å reise til det sted hvor han skal ta opphold dersom det fastsettes vilkår om dette.

Vilkår om arbeid eller utdanning

Ved valg av arbeidsgiver skal det legges vekt på muligheten for å sikre nødvendig kontroll og å unngå misbruk. Domfelte skal ikke utføre arbeid i egen eller nære pårørendes virksomhet. Det samme gjelder selskaper hvor domfelte har eller har hatt betydelige eierinteresser eller viktige verv.

Vilkåret om utdanning bør bare benyttes dersom domfelte er motivert for dette.

Vilkår om samkvem med bestemte personer

Straffeloven § 53 nr 3 bokstav a åpner adgang for å nekte domfelte ”samkvem med bestemte personer”. Forbud kan ilegges av hensyn til fornærmede eller for å holde den prøveløslatte borte fra personer som kan representere en fare for at han kan falle tilbake til sin tidligere livsførsel. Vilkår om forbud mot samkvem med bestemte personer kan være aktuelt dersom domfelte er dømt for voldshandlinger, trusler eller sedelighet m.v.

-overholder bestemmelser om innskrenkninger i råderetten over inntekter og formue og om oppfyllelsen av økonomiske forpliktelser, jf straffeloven § 53 nr 3, bokstav b

Straffeloven § 53 nr 3 bokstav b:

Vilkåret tar sikte på tilfelle hvor manglende økonomisk styring har vært medvirkende til domfeltes kriminalitet

- avholder seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, jf straffeloven § 53 nr 3, bokstav c

Vilkåret omfatter enhver bruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler som ikke er lovlig foreskrevet av lege. Domfelte kan pålegges å avstå fra all bruk, ikke bare misbruk. Vilkåret forutsettes imidlertid begrenset til tilfelle hvor de straffbare forhold er knyttet til bruk av rusmidler, hvor domfelte har et rusproblem eller hvor det er grunn til å tro at bruk av rusmidler kan medføre risiko for gjentakelse av straffbare handlinger.

- gjennomgår kur for å motvirke misbruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, om nødvendig i institusjon, jf straffeloven § 53 nr 3, bokstav d

Det kan være aktuelt å kombinere vilkåret med vilkår om forbud mot bruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler.

- gjennomfører promilleprogram, jf nr 6 første ledd, annet punktum eller narkotikaprogram med domstolskontroll dersom domfelte samtykker, jf nr 6 annet og tredje punktum, jf straffeloven § 53 nr 3 bokstav e

Målgruppen for promilleprogram er personer som har et alkoholproblem, mens målgruppen for narkotikaprogrammet er rusmiddelmisbrukere som er dømt for narkotikarelatert kriminalitet. Det åpnes for at vilkåret også kan fastsettes ved prøveløslatelse fra forvaring.

- gjennomgår psykiatrisk behandling, om nødvendig i institusjon, jf straffeloven § 53 nr 3 bokstav f

Vilkår om at domfelte gjennomgår psykiatrisk behandling kan være hensiktsmessig dersom han allerede har påbegynt slik behandling eller dersom det er lagt opp til et behandlingsopplegg som ennå ikke er påbegynt, for eksempel poliklinisk behandling. Vilkår om behandling for rusproblemer eller psykiatrisk behandling innebærer at behandlingen skal påbegynnes og gjennomføres. Forutsetningen for å fastsette vilkåret må normalt være at domfelte er motivert og at behandlingen ut fra en faglig vurdering kan imøtekomme hans særlige behov. Det vises til straffeloven § 39 g tredje ledd, første punktum hvor det fremgår at domfelte på forhånd skal få adgang til å uttale seg om vilkårene.

- for inntil ett år tar opphold i heim eller institusjon, jf straffeloven § 53 nr 3 bokstav g

Opphold i institusjon med mindre restriktivt regime eller institusjoner som av andre grunner ikke vil kunne godtas som ”§ 12 institusjoner ” må etter omstendighetene kunne aksepteres når institusjonsoppholdet er et vilkår for prøveløslatelse. Opphold i ettervernshjem eller hybelhus uten døgnkontinuerlig bemanning kan være aktuelt, for eksempel etter et avsluttet behandlingsopplegg. Det samme gjelder rene tilsyns- eller omsorgstilbud etter et avsluttet behandlingsopplegg eller når oppholdet ellers kan være til hjelp og støtte for domfelte i prøvetiden.

Som vilkår for prøveløslatelse kan kriminalomsorgen ikke treffe vedtak om institusjonsopphold utover ett år. Kriminalomsorgen kan heller ikke bestemme at domfelte skal holdes tilbake i institusjonen eller hentes tilbake ved unnvikelse. Er det behov for lengre opphold eller for å holde domfelte tilbake i institusjonen eller hente ham tilbake ved unnvikelse, må saken fremmes for retten, jf straffeloven § 39 f annet ledd jf § 39 g første ledd og § 53 nr 3. Normalt vil prøveløslatelse ikke være aktuelt dersom det er behov for en slik begrensning av domfeltes bevegelsesfrihet. For enkelte domfelte vil imidlertid prøveløslatelse med betingelser som nevnt være eneste mulighet for å oppnå et liv utenfor fengsel, jf straffeloven § 39 g første ledd, tredje og fjerde punktum og forskriften kapittel 6 (side 37 flg).

- yter slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller andre skadelidte har rett til og gjør krav på, og som domfelte antas å ha evne til å betale, jf straffeloven § 53 nr 4.

- betaler underholdsbidrag som er forfalt eller forfaller i prøvetiden, jf straffeloven § 53 nr 5

Det kan også settes som vilkår at domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen, jf straffeloven § 39 annet ledd, annet punktum, jf pkt 5.4. nedenfor

Retten kan oppheve, endre eller fastsette nye vilkår for prøveløslatelsen, jf straffeloven § 54 nr 1. Dette gjelder også vilkår som er fastsatt av kriminalomsorgen, jf forskriften § 18 med tilhørende retningslinjer (side 34). Forutsetningen er at ”domfeltes forhold gir grunn til det”.

§ 16 Prøveløslatelse etter rettens avgjørelse, jf straffeloven § 39 f, annet ledd
Når påtalemyndigheten ikke finner å kunne samtykke i at domfelte prøveløslates eller kriminalomsorgen, til tross for påtalemyndighetens samtykke, ikke anser løslatelse som sikkerhetsmessig forsvarlig, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten som avgjør den ved dom.

Det samme gjelder dersom det anses nødvendig å fastsette andre eller mer omfattende vilkår for prøveløslatelsen enn det som kan fastsettes av kriminalomsorgen.

Retten kan sette som vilkår at domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen og sette vilkår som omhandlet i straffeloven § 53 nr 2 til 5. Etter straffeloven § 39 g kan retten sette som vilkår at domfelte tar opphold i institusjon eller kommunal boenhet hvis særlige grunner tilsier det og kommunen/institusjonen samtykker.

Regionalt nivå bestemmer innholdet i det enkelte vilkår innenfor de rammer retten har fastsatt i dommen. Settes det som vilkår at den prøveløslatte skal overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning eller behandling fastsetter regionalt nivå det nærmere innhold i bestemmelsene.

Prøveløslatelse etter rettens avgjørelse, jf straffeloven § 39 f, annet ledd – retningslinjer
Dersom fengselet ikke finner å kunne anbefale domfeltes begjæring om prøveløslatelse eller påtalemyndigheten ikke samtykker i slik løslatelse, fremmes saken for retten som avgjør prøveløslatelsesspørsmålet ved dom. Det samme gjelder dersom regionalt nivå, til tross for samtykke fra påtalemyndigheten, ikke anser slik løslatelse som sikkerhetsmessig forsvarlig.

Saken skal også fremmes for retten når det kreves vilkår for prøveløslatelsen som kriminalomsorgen ikke har kompetanse til å fastsette etter straffeloven § 39 g annet ledd jf § 53 nr 2, nr 3 bokstav a til g, nr 4 og nr 5. Vilkår om at domfelte skal ta opphold i institusjon eller kommunal boenhet i medhold av straffeloven § 39 g, 1. ledd, tredje og fjerde punktum kan bare fastsettes av retten.

Det er viktig å sørge for at saken er best mulig opplyst før den fremmes for retten. Dersom det anses hensiktsmessig, bør fengselet ta kontakt med påtalemyndigheten med sikte på en best mulig forberedelse av saken.

Kriminalomsorgen regionalt nivå skal alltid underrettes om domfeltes begjæring, innstillingen fra fengselet og påtalemyndighetens uttalelse i saken. Vedkommende friomsorgskontor skal varsles uten ugrunnet opphold. Dette er av særlig betydning når det ikke allerede på forhånd er etablert samarbeid med friomsorgen i anledning saken.

Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen og kan for øvrig sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår for prøveløslatelsen, jf straffeloven § 39 g, første ledd og § 53 nr 2 til 5. Når det gjelder endring av vilkår vises til forskriften § 18 med tilhørende retningslinjer (side 34).

Innenfor rammen av det som er fastsatt av retten bestemmes det nærmere innhold i vilkåret av regionalt nivå, for eksempel når det gjelder bosted, oppholdssted, arbeidsgiver, skole eller behandlingsinstitusjon. Det skal legges vekt på rettens begrunnelse for vilkåret.

Skal domfelte følges opp av friomsorgen, bør et opplegg som skisserer innholdet i og omfanget av friomsorgens oppfølgning så vidt mulig på forhånd være godkjent av regionalt nivå.

Prøveløslatelsen skal normalt ikke iverksettes før dommen er rettskraftig. Prøvetiden løper fra løslatelsestidspunktet.

§ 17 Oppfølgning av kriminalomsorgen
Har retten eller kriminalomsorgen satt som vilkår for prøveløslatelse at domfelte skal følges opp av kriminalomsorgen, bestemmer friomsorgen innholdet i oppfølgningen og iverksetter tiltak som anses nødvendig for en hensiktsmessig og sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen.

Den prøveløslatte kan i prøvetiden pålegges å møte til fastsatt tid og sted for å gjennomføre samtaler med friomsorgen. Den prøveløslatte skal ved fremmøte være upåvirket av berusende eller bedøvende midler.

Friomsorgen kan gjennomføre uanmeldte hjemmebesøk hos den prøveløslatte.

Prøveløslatte skal oppholde seg i landet.

Friomsorgen skal påse at vilkår overholdes og kan pålegge den prøveløslatte å gi opplysninger som sikrer denne kontroll. Er det satt som vilkår at den prøveløslatte avholder seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, kan friomsorgen pålegge vedkommende å underkaste seg kontrolltiltak for å avdekke bruk av rusmidler når undersøkelsen kan skjer uten fare eller særlig ubehag.

Friomsorgen skal bistå den prøveløslatte i kontakten med offentlige myndigheter eller andre som kan gi egnet bistand med sikte på en best mulig tilnærming til samfunnet.

Innholdet i friomsorgens oppfølgning av den prøveløslatte kan endres i løpet av prøvetiden dersom det er nødvendig av hensyn til sikkerheten eller den prøveløslattes behov. Oppfølgningen avsluttes ved prøvetidens utløp.

Kontaktperson utenfor kriminalomsorgen kan engasjeres til å bistå i forbindelse med oppfølgningen av den prøveløslatte.

Oppfølgning av kriminalomsorgen – retningslinjer
Når kriminalomsorgen treffer beslutning om prøveløslatelse fra forvaring skal det alltid settes som vilkår at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen, jf straffeloven § 39 g annet ledd annet punktum.

Den prøveløslatte skal oppholde seg i landet i prøvetiden. Det følger av behovet for kontroll med den prøveløslatte at utenlandsreiser er uforenlig med gjennomføring av forvaringsstraff. Et slikt opphold vil kunne avskjære muligheten for å reagere på brudd på vilkår, herunder gripe inn dersom den prøveløslatte søker å unndra seg oppfølgning/gjennomføringen av prøveløslatelsen.

Ansvar for oppfølgningen
Den direkte oppfølgningen gjennomføres av saksbehandler i friomsorgen. Det vises for øvrig til forskriften § 14 med tilhørende retningslinjer (side 20 flg).

Det kan etter en konkret vurdering oppnevnes kontaktperson utenfor friomsorgen for å bistå i forbindelse med oppfølgningen. Den aktuelle kontaktpersonen bør ha særlige kvalifikasjoner for oppgaven eller kjenne den prøveløslattes væremåte og reaksjonsmønster godt. Sikkerheten skal vurderes nøye. Det skal innhentes vandelsattest før oppnevningen. Den prøveløslatte bør på forhånd få anledning til å uttale seg.

Oppnevnt kontaktperson er underordnet friomsorgen og skal rette seg etter den veiledning og de direktiver som gis. Kontaktpersonen skal gjøre seg kjent med fastsatte vilkår og med følgene av eventuelle brudd på vilkår. Vedkommende skal holde jevnlig kontakt med den prøveløslatte, orientere friomsorgen om hans utvikling og drøfte faglige og praktiske spørsmål samt sende regelmessige rapporter til friomsorgen. Oppnevnt kontaktperson har taushetsplikt om den prøveløslattes personlige forhold, jf forvaltningsloven §§ 13 flg og straffegjennomføringsloven § 7.

Det nærmere innhold i og omfanget av oppfølgningen bestemmes av friomsorgen innenfor rammen av det opplegg som på forhånd er godkjent av regionalt nivå. Oppfølgningen bør i størst mulig utstrekning skje i nært samarbeid med den prøveløslatte.

Gjennomføringsplan
Friomsorgen skal utarbeide en gjennomføringsplan som skal omfatte fastsatte vilkår og skissere innholdet i friomsorgens oppfølgning, herunder møtehyppighet, møtested, hjemmebesøk og ruskontroll. Planen skal være skriftlig. Planen bør redegjøre for mål det skal arbeides mot og angi konkrete tiltak som skal søkes iverksatt, for eksempel i tilknytning til arbeid, bolig, utdanning, behandling, fritidsaktiviteter, sosialt nettverk m.v. Tiltakene skal ta sikte på å motvirke ny kriminalitet og fremme den prøveløslattes rehabilitering og tilpasning til samfunnet.

Det skal fremgå at den prøveløslatte gjennomfører straff. Konsekvensene av eventuelle brudd på vilkår skal fremgå av gjennomføringsplanen, jf også forskriften § 19.

Dersom det er nødvendig og hensiktsmessig kan det i samarbeid med den prøveløslatte foretas endringer i løpet av prøveperioden. Når det gjelder endring av vilkårene for prøveløslatelse vises til forskriften § 18 med tilhørende retningslinjer (side 34).

Nærmere om innholdet i friomsorgens oppfølgning

Samtaler på friomsorgens kontor

Den prøveløslatte kan i prøvetiden pålegges å møte til fastsatt tid og sted for å gjennomføre samtaler med friomsorgen. Den prøveløslatte skal møte for friomsorgen på hjemstedet. Dersom det er lang avstand til nærmeste friomsorgskontor kan han i stedet møte for oppnevnt kontaktperson på hjemstedet. Personlig kontakt med den prøveløslatte, ved samtaler på friomsorgens kontor eller ved hjemmebesøk, er viktig for å sikre at kriminalomsorgen til enhver tid har oversikt over den prøveløslattes livssituasjon og utvikling. Det bør settes fokus på de forhold som utløste kriminaliteten og risikofaktorer for gjentakelse av straffbare handlinger. Friomsorgen skal gi den prøveløslatte råd og veiledning og bistå ham i forhold til kontakt med sosialkontor, skole- og arbeidskraftmyndigheter eller andre med sikte på en best mulig tilnærming til samfunnet. Gjennom samtalene skal friomsorgen også forsikre seg om at vilkår overholdes og om den prøveløslatte forholder seg som skissert i gjennomføringsplanen.

Den prøveløslatte skal møte presis. Hvis han ikke kan møte til avtalt tid på grunn av sykdom skal dette dokumenteres ved legeerklæring. Fristen for fremleggelse av legeerklæring er senest to dager etter unnlatt oppmøte.

Den prøveløslatte skal ved fremmøte være upåvirket av berusende eller bedøvende midler som ikke er lovlig foreskrevet av lege, jf forskriften § 17 femte ledd. Dette innebærer at han kan oppfordres til å avgi urin- eller utåndingsprøve, eventuelt blodprøve, dersom det foreligger mistanke om at han er beruset. Han kan også pålegges å medvirke til andre undersøkelser som kan skje uten fare eller særlig ubehag. Med mindre det er satt som vilkår for prøveløslatelse at domfelte skal avholde seg fra bruk av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler, er det ikke adgang til å gjennomføre kontroll i form av stikkprøver, jf nedenfor.

Hjemmebesøk

Friomsorgen bør foreta hjemmebesøk med mindre det er gode grunner for å la være. Uanmeldte hjemmebesøk bør foretas med jevne mellomrom. Det bør vurderes om slike besøk skal gjennomføres av mer enn en person.

Kontakthyppighet mv

Kontakten mellom friomsorgen/eventuell oppnevnt kontaktperson og den prøveløslatte skal være så hyppig som det anses nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen. Det skal tas utgangspunkt i domfeltes kriminalitet og den kartlegging og risikovurdering som er gjennomført under opphold i fengsel. Oppfølgningen bør være forholdsvis tett den første tiden etter løslatelsen. Det samme gjelder dersom endringer i domfeltes livssituasjon eller andre forhold tilsier at det kan være fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Vilkår som har vært av særlig betydning for en sikkerhetsmessig forsvarlig prøveløslatelse, for eksempel vilkår om et bestemt bosted/oppholdssted, pålegg om å avstå fra samkvem med bestemte personer, rusforbud m.v. skal følges særlig nøye opp.

Oppfølgningens nærmere innhold og omfanget denne, herunder kontakthyppighet, møtested, kontrolltiltak for å avdekke bruk av rusmidler m.v. kan endres i løpet av prøvetiden i samsvar med den prøveløslattes situasjon og utvikling. Intensivering av kontakthyppighet/kontrolltiltak kan besluttes dersom det er nødvendig av hensyn til en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen.

Kontroll med at vilkår overholdes

Oppfølgning av kriminalomsorgen omfatter kontroll med at fastsatte vilkår overholdes. Det skal etableres rutiner som sikrer slik nødvendig kontroll.

Kontrollen skjer først og fremst gjennom den kontakt friomsorgen har med den prøveløslatte. Er det satt som vilkår at den prøveløslatte skal avholde seg fra å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler kan vedkommende pålegges kontrolltiltak med sikte på å avdekke bruk av rusmidler når slik undersøkelse kan skje uten fare eller særlig ubehag. Kontrollen kan gjennomføres ved blant annet urinprøve, utåndingsprøve eller blodprøve. Blodprøve kan bare tas av helsepersonell. Friomsorgen må, eventuelt i samarbeid med regionen, finne frem til hensiktsmessige løsninger for gjennomføring av undersøkelsene. Det antas at det vil kunne være aktuelt å inngå samarbeidsavtale med et legesenter eller et fengsel. Prøvetakingen må gjennomføres og prøvene analyseres på godkjent måte. Alle friomsorgskontor skal ha tilgjengelig alkometer.

Er det fastsatt vilkår om at domfelte skal avholde seg fra bruk av rusmidler, kan kontrolltiltak gjennomføres rutinemessig og på generelt grunnlag når det er ønskelig. Det kan også gjennomføres kontroll i form av stikkprøver. Kontroll kan gjennomføres på andre tidspunkter enn i forbindelse med oppmøte hos friomsorgen.

Det må vurderes konkret hvordan andre vilkår skal kontrolleres. Kontroll med at den prøveløslatte oppholder seg på fastsatt boligadresse vil kunne gjennomføres ved uanmeldte hjemmebesøk. Er det fastsatt vilkår om arbeid eller utdanning skal det inngås avtale mellom friomsorgen og skole/arbeidsgiver som sikrer nødvendig kontroll og at kriminalomsorgen gjøres kjent med eventuelle brudd, herunder at domfelte ikke møter på skole/arbeidssted. Dette innebærer at domfelte må samtykke at kriminalomsorgens taushetsplikt oppheves, jf forvaltningsloven § 13 a. Arbeidsgiver/skole må skriftlig samtykke i å overholde forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt, jf forvaltningsloven § 13.

Tilsvarende gjelder dersom det settes som vilkår at den prøveløslatte skal gjennomføre behandling eller ta opphold i institusjon.

Advarsel/innskjerping av vilkår

Dersom den prøveløslatte bryter vilkår eller viser en atferd som gir grunn til å frykte utglidning mot ny kriminalitet bør friomsorgen, ved advarsler, råd og veiledning, eventuelt tettere oppfølgning, søke å få den prøveløslatte til å overholde vilkårene. Den prøveløslatte skal konfronteres med hendelsen og innskjerpes vilkårene for prøveløslatelsen og konsekvensene av fortsatt uakseptabel atferd. Når det gjelder brudd på vilkår vises for øvrig til forskriften § 19 med tilhørende retningslinjer (side 34 flg).

Friomsorgen skal holde vedkommende region orientert om den prøveløslattes forhold og om eventuelle brudd på vilkår.

Journalføring m.v.
Det skal føres journal i henhold til fastsatte retningslinjer. Hendelser skal registreres og all kontakt med den prøveløslatte skal fortløpende føres inn i journalen. Dette gjelder også telefonsamtaler og eventuelle brutte avtaler. Har friomsorgen forsøkt å komme i kontakt med den prøveløslatte uten å lykkes skal også dette registreres. Brudd på vilkår skal registreres. Det samme gjelder advarsler/innskjerping av vilkår. Journalen skal også inneholde opplysninger om domfeltes forhold som fremkommer gjennom uformell kontakt med politi, påtalemyndighet og eventuelt andre instanser når opplysningene antas å være av betydning for vurderingen av løslatelsesopplegget. Også andre opplysninger av betydning skal registreres.

Samarbeid med politi og påtalemyndighet
En sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøveløslatelsen forutsetter et tett samarbeid mellom friomsorgen og politi/påtalemyndighet med gjensidig utveksling av opplysninger om den prøveløslatte, personkretsen rundt vedkommende og andre forhold av betydning. Det er viktig at samarbeidet er åpent og fortrolig og at utveksling av informasjon skjer regelmessig. For å sikre at reglene følges og berørte instanser har samme informasjon bør det holdes regelmessige møter mellom friomsorgen og politi/påtalemyndighet. Når det gjelder brudd på vilkår vises til forskriften § 19 med tilhørende retningslinjer (side 34 flg). Dersom den prøveløslatte endrer bostedsadresse må det også etableres samarbeid med politiet på hans nye oppholdssted. Tilsvarende gjelder ved midlertidig endring av oppholdssted.

Det vises for øvrig til rundskriv G-3/2005 om informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og politiet/påtalemyndigheten herunder om taushetsplikt og unntakene fra denne.

Årsmeldinger
Innberetning om den forvaringsdømte skal en gang i året sendes den region hvor domfelte oppholder seg. Melding skal sendes uavhengig av fristen dersom det anses nødvendig, jf forskriften § 19 med tilhørende retningslinjer (side 34 flg). Det skal redegjøres for den prøveløslattes funksjon og utvikling og fremgå om han har fulgt fastsatte vilkår. Det skal også redegjøres for eventuelle tiltak som er satt i verk og om det er foretatt endringer i innhold/omfang av friomsorgens oppfølgning.

Friomsorgen bør i forbindelse med årsmeldingen ta kontakt med politi/påtalemyndighet med forespørsel om det foreligger opplysninger av betydning for oppfølgningen av den prøveløslatte, herunder eventuelle nye straffbare handlinger.

Meldinger til politi/påtalemyndighet om eventuelle brudd på vilkår og andre uregelmessigheter skal nevnes. Det skal redegjøres for hva som er gjort for å innskjerpe vilkårene og forhindre utglidning.

Opphør
Oppfølgningen av den domfelte skal vare hele prøvetiden.

Oppfølgningen opphører

• ved prøvetidens utløp, eventuelt etter forlengelse, jf straffeloven § 54 nr 1.
• dersom vilkåret om oppfølgning av kriminalomsorgen oppheves av retten, jf straffeloven § 54 nr 1.
• dersom den prøveløslatte gjeninnsettes i fengsel, jf straffeloven § 39 g siste ledd

Dersom prøvetidens utløp faller sammen med utløpet av tidsrammen for forvaringen, kan det avsies dom på forlengelse i medhold av straffeloven § 39 e dersom det fortsatt vurderes å være behov for oppfølgning av den domfelte.

Sluttmelding
Når oppfølgningen av den domfelte opphører skal friomsorgen sende melding til Kriminalpolitisentralen, jf pkt 3.7 i retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven. Sluttmelding skal sendes regionalt nivå, påtalemyndigheten samt vedkommende domstol dersom prøveløslatelsesspørsmålet er avgjort ved dom.

§ 18 Endring av vilkår for prøveløslatelse
Vilkår fastsatt av retten eller kriminalomsorgen kan endres eller oppheves ved kjennelse av forhørsretten i medhold av straffeloven § 54 nr 1 når den prøveløslattes forhold gir grunn til det. Tilsvarende kan nye vilkår fastsettes.

Det nærmere innhold i vilkåret kan endres av regionalt nivå når hensynet til sikkerheten eller den prøveløslattes behov tilsier det.

5.5. Endring av vilkår for prøveløslatelse – retningslinjer
Vilkår for prøveløslatelse kan bare endres eller oppheves ved kjennelse av retten i medhold av straffeloven § 54 nr 1. Dette gjelder også når vilkår for prøveløslatelsen er fastsatt av kriminalomsorgen. Fastsatte vilkår kan erstattes av andre. Det kan også settes nye, eventuelt strengere vilkår. Forutsetningen er at ”domfeltes forhold gir grunn til det”, for eksempel ved at hans atferd viser tegn til utglidning eller det foreligger omstendigheter som tilsier at opplegget for prøveløslatelsen ikke lenger er sikkerhetsmessig forsvarlig. Det kreves således ikke konkrete vilkårsbrudd.

Opphevelse av vilkår kan være aktuelt når den prøveløslatte har hatt en positiv utvikling og vilkåret ikke lenger fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring av prøvetiden.

Avgjørelse om forlengelse av prøvetiden treffes ved kjennelse i prøvetiden. Det bør etableres rutiner som sikrer at spørsmålet om endring eller opphevelse av vilkår eller fastsettelse av nye vilkår forelegges for påtalemyndigheten i god tid.

Vilkårets nærmere innhold kan etter omstendighetene endres av kriminalomsorgen regionalt nivå. Er det bestemt at den prøveløslatte skal overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid, utdanning m.v. kan kriminalomsorgen gi samtykke til endring av bostedsadresse eller oppholdssted, arbeidssted og type arbeid uten at saken fremmes for forhørsretten.

Når det gjelder forlengelse av prøvetiden vises til forskriften § 15 med tilhørende retningslinjer (side 22).

§ 19 Brudd på vilkår
Den prøveløslatte skal overholde vilkår fastsatt av retten eller kriminalomsorgen.

Brudd på vilkår skal straks meddeles påtalemyndigheten. Det anses som brudd dersom den prøveløslatte unndrar seg oppfølgning fra kriminalomsorgen, herunder nekter å underkaste seg kontrolltiltak med sikte på å avdekke bruk av ulovlige rusmidler.

Regionalt nivå skal avgi uttalelse om valg av reaksjon på brudd, herunder om hvorvidt tettere oppfølgning av den prøveløslatte, endring av vilkår eller fastsettelse av nye vilkår, eventuelt forlengelse av prøvetiden kan anses tilstrekkelig til å ivareta hensynet til sikkerheten.

Den domfelte skal underrettes om at brudd på vilkår vil bli gjort kjent for påtalemyndigheten og om at alvorlige eller gjentatte brudd vil kunne medføre dom på gjeninnsettelse i fengsel.

Påtalemyndigheten skal underrettes dersom den prøveløslatte begår nye straffbare forhold eller dersom hans atferd ellers gir grunn til tvil om løslatelsen er sikkerhetsmessig forsvarlig.

Brudd på vilkår – retningslinjer

Melding om brudd

Friomsorgen skal holde politi og påtalemyndighet orientert om eventuelle brudd på vilkår og om nye straffbare forhold. Det samme gjelder andre forhold av betydning for sikkerheten, således dersom den prøveløslates atferd gir grunn til å frykte en uheldig utvikling. Det anses som brudd dersom den prøveløslatte unndrar seg friomsorgens oppfølgning eller kontrolltiltak med sikte på å påse at fastsette vilkår overholdes. Dersom forbud mot bruk av rusmidler er satt som vilkår for prøveløslatelse er det et brudd dersom den prøveløslatte nekter å underkaste seg tiltak med sikte på å avdekke bruk av ulovlige rusmidler. Også mislighold av avtaler med friomsorgen er brudd som skal meldes.

Melding skal sendes uten ugrunnet opphold. Alvorlige brudd skal rapporteres straks. Muntlig underretning skal følges opp skriftlig. Regionalt nivå skal tilsendes kopi av meldingen og gis anledning til å uttale seg om eventuell reaksjon.

Meldingen skal inneholde forslag til tiltak. Dersom advarsel, innskjerping av vilkårene for prøveløslatelse eller tettere oppfølgning av friomsorgen er gjennomført og anses tilstrekkelig, skal dette fremgå.

Fremmes saken for retten med begjæring om endring eller opphevelse av vilkår, fastsettelse av nye vilkår eller forlengelse av prøvetiden skal regionen avgi uttalelse før dom avsies. Så vidt mulig skal også den prøveløslatte skal gis anledning til å uttale seg. Tilsvarende gjelder dersom saken fremmes for retten med begjæring om gjeninnsettelse, jf straffeloven § 39 g siste ledd, tredje punktum.

Når det gjelder straksvarsling og rapportering til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning vises til pkt 3.29. i retningslinjer til straffegjennomføringsloven og forskrift til loven. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning skal underrettes dersom den prøveløslatte begår ny alvorlig kriminalitet.

Brudd på vilkår

Alvorlige eller gjentatte brudd på fastsatte vilkår kan medføre at påtalemyndigheten bringer spørsmålet om gjeninnsettelse inn for tingretten, jf § 39 g siste ledd. I henhold til Riksadvokatens rundskriv nr 4/2001 bør påtalemyndigheten nærmest unntaksfritt begjære gjeninnsettelse dersom den prøveløslatte ” alvorlig eller gjentatt” bryter fastsatte vilkår.

Retten kan oppheve eller endre fastsatte vilkår eller sette nye vilkår, jf straffeloven § 54 nr 1. Etter denne bestemmelse kreves ikke at brudd på vilkår kan påvises. Det er tilstrekkelig at ”domfeltes forhold gir grunn til det”. Forlengelse av prøvetiden kan besluttes når retten finner det ”påkrevet”. Det vises til forskriften §§ 15 og 18 med tilhørende retningslinjer (side 22 flg og side 34 flg).

Gjeninnsettelse i fengsel må anses som en inngripende reaksjon som krever sterke grunner. På den annen side må det legges til grunn at dom på forvaring innebærer at den domfelte representerer et større farepotensiale enn andre.

Enkeltstående eller mindre alvorlige brudd skal som utgangspunkt søkes møtt med advarsler, innskjerping av vilkårene eller intensivering av oppfølgningen, for eksempel dersom den prøveløslatte i enkeltstående tilfeller kommer for sent til en avtale eller bryter rusforbudet. Det skal likevel sendes melding om brudd, jf ovenfor. Dersom lempelige virkemidler viser seg ikke å føre frem, må mer restriktive tiltak vurderes, for eksempel ved gjentatte brudd på rusforbudet.

Det antas at det skal forholdsvis mye til for at et enkeltstående vilkårsbrudd skal anse som alvorlige. Spørsmålet må imidlertid vurderes konkret. Det skal tas utgangspunkt i forvaringsdommen, bruddets objektive grovhet, den prøveløslattes subjektive skyld og eventuelle formildende omstendigheter. Det skal også legges vekt på om bruddet har skjedd tidlig eller mot slutten av prøveperioden.

Bruddet skal vurderes opp mot faren for gjentakelse av straffbare handlinger. Det må anses som alvorlig dersom bruddet gir grunn til å frykte nye straffbare handlinger av samme karakter som dem forvaringsdommen gjelder. Brudd på vilkår som har vært av vesentlig betydning for spørsmålet om prøveløslatelse må normalt anses som alvorlig. Etter omstendighetene kan brudd på vilkår om oppholdssted eller samkvem med bestemte personer være å anse som et alvorlig brudd. Tilsvarende gjelder brudd på et eventuelt forbud om bruk av rusmidler.

Det må i utgangspunktet anses som alvorlig dersom den prøveløslatte unndrar seg friomsorgens oppfølgning ved å oppholde seg på ukjent sted eller ved over noen tid å unnlate å møte til samtaler.

Etter straffeloven § 39 g siste ledd annet punktum må dom på gjeninnsettelse være avsagt innen tre måneder etter utløpet av prøvetiden. Dersom prøvetidens utløp faller sammen med utløpet av tidsrammen for forvaringen, må eventuell gjeninnsettelse skje før utløpet av tidsrammen. Eventuell sak om forlengelse av tidsrammen må være reist senest tre måneder før forvaringstidens utløp, jf straffeloven § 39 e første ledd tredje punktum.

Nye straffbare handlinger i prøvetiden

Straffbare handlinger i prøvetiden medfører ikke automatisk gjeninnsettelse. Dersom den straffbare handlingen ikke samtidig er å anse som et vilkårsbrudd må påtalemyndigheten reise alminnelig straffesak for det nye forholdet, eventuelt med påstand om forvaring.

Kapittel 6. Særlig om prøveløslatelse med hjemmel i straffeloven § 39 g første ledd, tredje punktum

Kapittelet utfyller straffeloven § 39 g, første ledd, tredje punktum og gir nærmere bestemmelser for de tilfelle hvor det settes som vilkår for prøveløslatelse at den prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet utover fristen i straffeloven § 53 nr 3, bokstav g. Vilkåret kan bare fastsettes av retten, ikke av kriminalomsorgen.

Vilkåret forutsetter at det på forhånd foreligger samtykke fra vedkommende kommune/institusjon. Samtykket må omfatte eventuelle bestemmelser fastsatt av retten om at domfelte skal kunne holdes tilbake i institusjonen eller boligen mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, jf straffeloven § 39 g, første ledd fjerde punktum.

Vilkåret forutsetter dessuten at særlige grunner tilsier det. Forutsetningen må normalt være at domfelte i forbindelse med løslatelsen har behov for hjelp eller omsorgstiltak som går ut over de ytelser som vedkommende ellers ville ha krav på etter sosialtjenesteloven. Videre må opphold i institusjon anses bedre egnet enn fengselsopphold. Målgruppen er først og fremst tilregnelige lovbrytere med psykisk utviklingshemming som ellers ikke vil kunne oppnå et liv utenfor fengsel. Unntaksvis kan også andre forvaringsdømte komme i betraktning, for eksempel domfelte med rusmisbruk eller psykiske lidelser.

Opplegget for prøveløslatelsen skal ikke være mer restriktivt enn det som er nødvendig av hensyn til sikkerheten. Det skal så vidt mulig tilrettelegges for at den prøveløslatte oppnår progresjon frem mot full frihet.

Prøveløslatelse kan tidligst skje etter eventuell utholdt minstetid. Dersom det ikke er fastsatt minstetid for forvaringen vil løslatelsesopplegget normalt kunne iverksettes forholdsvis tidlig i straffegjennomføringen. Kriminalomsorgen kan begjære løslatelse uavhengig av fristene i straffeloven § 39 f siste ledd.

Når det er inngått avtale om prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet, forelegges saken for påtalemyndigheten av den region hvor domfelte oppholder seg. Domfelte skal gis adgang til å uttale seg, jf straffeloven § 39 g tredje ledd. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten som avgjøre den ved dom, jf straffeloven §§ 39 f annet ledd og § 39 g første ledd tredje og fjerde punktum.

Refusjonsordningen. Saksbehandling
Etter forskriften § 24 skal staten v/Justisdepartementet etter nærmere regler dekke kommunens utgifter i forbindelse med gjennomføring av prøveløslatelsen. Ansvaret for refusjonsordningen er med virkning fra 01.05.2004 delegert til Kriminalomsorgen region nord, jf forskriften § 24 med tilhørende retningslinjer (side 42 flg).

Refusjonsordningen skal i hvert enkelt tilfelle bestå av representanter for de berørte regioner samt ordningens faste ansatte. Med berørte regioner menes den region hvor domfelte oppholder seg og den region som omfatter kommunen som skal motta vedkommende etter løslatelsen. Dersom domfelte løslates til en kommune i samme region vil bare en region være representert i refusjonsordningen, mens to regioner vil være representert når vedkommende løslates til en kommune i en annen region.

Dersom domfelte er bosatt i en annen region enn avgivende eller mottakende region må det vurderes om også den region hvor domfelte bor skal delta i refusjonsordningen.

Dersom en domfelt vurderes å være aktuell for prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet, tar vedkommende fengsel saken opp med regionalt nivå som forelegger den for refusjonsordningen.

Refusjonsordningen tar stilling til om den domfelte er aktuell for slik løslatelse. Dersom det oppstår uenighet mellom partene i refusjonsordningen, skal saken forelegges for Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.

§ 20 Avtaleinngåelse
Dersom retten har satt som vilkår for prøveløslatelse at den forvaringsdømte tar opphold i institusjon eller kommunal boenhet, skal det inngås avtale mellom regionalt nivå og vedkommende kommune om gjennomføringen av prøveløslatelsen.

Avtalen skal inneholde bestemmelser om:

a) Den prøveløslattes boforhold,

b) eventuell behandling den prøveløslatte skal få under oppholdet,

c) sikkerhetstiltak, herunder nødvendig bemanning,

d) oppfølgning og kontroll fra friomsorgen,

e) bistand fra andre samarbeidspartnere,

f) oppholdets varighet

g) utgiftsdekning

Kriminalomsorgen har ansvaret for at gjennomføringen av prøveløslatelsen er sikkerhetsmessig forsvarlig. Det skal fremgå av avtalen at påtakelige forandringer i den prøveløslattes tilstand skal gjøres kjent for kriminalomsorgen. Det samme gjelder andre forhold av betydning for sikkerheten og for den prøveløslattes velferd.

Avtalen skal fastslå kommunenes plikt til å fatte vedtak om sosiale tjenester etter ordinære regler.

Avtalen skal være skriftlig.

Avtaleinngåelse – retningslinjer
Refusjonsordningen skal kontakte domfeltes hjemkommune, eventuelt annen kommune eller privat institusjon med sikte på å påbegynne arbeidet med utarbeidelse av en avtale.

Det lokale friomsorgskontor og andre relevante instanser bør inkluderes i arbeidet.

Rapporteringsrutiner og ansvarsfordeling internt i kriminalomsorgen og mellom vedkommende kommune og kriminalomsorgen skal fremgå av avtalen. Rutinene skal følge vanlig tjenestevei og holde seg innenfor de saksbehandlingsregler som ellers gjelder. I tråd med dette vil mottakende region ha overordnet instruksjonsmyndighet, herunder det sikkerhetsmessige ansvar.

Avtalen skal inngås mellom kriminalomsorgen regionalt nivå og kommunen, fortrinnsvis domfeltes hjemkommune. I særlige tilfelle kan det unntaksvis være aktuelt å inngå avtale med privat institusjon uten at kommunen er involvert.

Avtalen skal være skriftlig og skal underskrives av bemyndiget representant for kommunen, eventuelt vedkommende private institusjon, direktør for mottakende region og direktør for region nord. I regiondirektørens fravær skal avtalen underskrives av bemyndiget representant for regionen.

Avtalen skal sikre et godt faglig og sikkerhetsmessig forsvarlig tilbud til den domfelte. Avtalen skal tilpasses forholdene i den enkelte sak.

Nærmere om innholdet i avtalen
Avtalen skal regulere den prøveløslattes boforhold og sikre en forsvarlig bo- og levestandard. Boforhold, beliggenhet, inventar og utstyr, forsikring, husleie og domfeltes personlige økonomi mv skal fremgå. Det samme gjelder personalets forhold. Avtalen skal inneholde bestemmelser om eventuell medisinsk behandling og oppfølgning, andre tjenester til den domfelte, sysselsetting, fritidsaktiviteter, reiser m.v.

Avtalen skal regulere friomsorgens oppfølgning samt bestemmelser om eventuell bistand fra kommunen eller andre samarbeidspartnere.

Avtalen skal inneholde bestemmelser om sikkerhetstiltak, herunder om nødvendig bemanning, bygningsmessige forhold m.v. Omfanget av tilsynet med den prøveløslatte skal reguleres nærmere, for eksempel når det gjelder spørsmålet om vedkommende fritt skal kunne forlate boligen, om dørene skal være låst, tilsyn om natten og i forbindelse med arbeid og fritidsaktiviteter, endring av oppholdssted m.v. Avtalen bør inneholde bestemmelser om håndtering av utagerende atferd, unnvikelse fra institusjon/bolig, unndragelse fra kontrolltiltak, rusmisbruk og andre risikosituasjoner.

Dersom den domfelte skal kunne holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet, jf straffeloven § 39 g første ledd fjerde ledd, skal dette fremgå av avtalen.

Det skal fremgå at det ikke uten forhåndsgodkjenning av mottakende region skal foretas endringer i tiltaket som kan ha betydning for sikkerheten, f.eks nedtrapping av kontrolltiltak, utvidet adgang til opphold utenfor boligen, endring av oppholdssted eller lignende. Friomsorgen skal uttale seg om forslag til endringer.

Kriminalomsorgen har det overordnede ansvar for at prøveløslatelsen er sikkerhetsmessig forsvarlig. Dette innebærer at vedkommende friomsorgskontor skal varsles om påtakelige forandringer i den prøveløslattes tilstand og om forhold som ellers kan ha betydning for sikkerheten og den prøveløslattes velferd. Varslingsrutinene reguleres nærmere i avtalen. Årsmelding skal sendes mottakende region via det lokale med kopi til region nord.

Avtalen bør inneholde nærmere bestemmelser om varigheten av tiltaket og grunnlaget for at kommunens samtykke til prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet eventuelt kan trekkes tilbake, herunder om frister.

Sosialtjenesteloven kommer til anvendelse. Avtalen skal regulere kommunens plikt til å fatte vedtak om sosiale tjenester etter ordinære regler.

Avtalen skal inneholde bestemmelser om utgiftsdekningen.

Oppfølgning av avtalen
Prøveløslatelsen skal gjennomføres i henhold til avtalen. Leder av det lokale friomsorgskontor har den løpende kontroll og oppfølgning.

Leder av friomsorgskontor skal holde mottakende region orientert om den prøveløslattes forhold og om eventuelle brudd på vilkår. Det vises også til bestemmelsene om samarbeid med politi og påtalemyndighet ( side 32) og om rapportering til politi- og påtalemyndighet ved brudd på vilkår m.v.(side 35 flg).

§ 21 Samtykke – oppsigelse – opphør
Regionalt nivå treffer vedtak om gjeninnsettelse i fengsel dersom kommunens samtykke til prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet trekkes tilbake.

Vedtaket kan ikke påklages.

Ny prøveløslatelse kan begjæres av kriminalomsorgen eller den forvaringsdømte selv innen utløpet av ettårsfristen i straffeloven § 39 f, siste ledd.

Samtykke – oppsigelse – opphør – retningslinjer
Dersom en endret situasjon for kommunen eller institusjonen medfører at prøveløslatelsesopplegget må opphøre, skal mottakende region treffe vedtak om gjeninnsettelse i fengsel, jf straffeloven § 39 g fjerde ledd. Gjennom avtalen med vedkommende kommune bør regionen forsikre seg om at varsel gis i rimelig tid, jf forskriften § 20 med tilhørende retningslinjer (side 38 flg). Beslutning om gjeninnsettelse kan ikke påklages. Gjeninnsettelse som følge av at kommunens/institusjonens samtykke trekkes tilbake påvirker ikke fristen i straffeloven § 39 f, siste ledd. Ny prøveløslatelse kan fortsatt begjæres innen utløpet av ettårsfristen etter rettskraftig dom.

§ 22 Endring eller opphevelse av vilkår etter straffeloven § 39 g, første ledd, tredje punktum
Den prøveløslatte kan begjære at vilkår om opphold i institusjon eller kommunal boenhet endres eller oppheves av forhørsretten etter § 54 nr 1. Begjæring kan tidligst fremsettes ett år etter at dom om prøveløslatelse eller forhørsrettens siste kjennelse var rettskraftig.

Endring og opphevelse av vilkår etter straffeloven § 39 g første ledd, tredje punktum – retningslinjer
Etter straffeloven § 54 nr 1 kan retten ved kjennelse i prøvetiden oppheve eller endre vilkår eller fastsette nye vilkår. Forutsetningen er at ”domfeltes forhold gir grunn til det”. Det vises til forskriften § 18 med tilhørende retningslinjer (side 34).

Opphold i institusjon eller kommunal boenhet som vilkår for prøveløslatelse anses som meget inngripende og avviker fra annen type løslatelse. Straffeloven § 39 g første ledd, tredje punktum bestemmer derfor at den prøveløslatte selv kan begjære at tingretten med jevne mellomrom vurderer opphevelse eller endring av vilkåret. Det er bare dette vilkåret som kan kreves vurdert. Spørsmålet avgjøres ved kjennelse som gir adgang til kjæremål. Begjæring kan tidligst fremsettes ett år etter tidspunktet for rettskraftig dom på prøveløslatelse eller det tidspunkt da tingrettens siste kjennelse var rettskraftig.

§ 23 Gjeninnsettelse i fengsel når de særlige grunner for prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet ikke lenger er til stede
Dersom de særlige grunner for vilkåret om prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet ikke lenger anses å være til stede, kan regionalt nivå, vedkommende kommune eller institusjon eller den prøveløslatte selv kreve at påtalemyndigheten vurderer om det bør reises sak om gjeninnsettelse i fengsel, jf straffeloven § 39 g, fjerde ledd. Dersom begjæringen ikke tas til følge, kan ny begjæring på samme grunnlag ikke fremsettes før seks måneder etter at forrige vedtak var endelig.

Dersom den prøveløslatte begjærer gjeninnsettelse i fengsel kan slik gjeninnsettelse besluttes uten domstolsbehandling dersom påtalemyndigheten samtykker og regionalt nivå er enig i dette. Ny prøveløslatelse kan i så fall begjæres uavhengig av fristen i straffeloven § 39 f, femte ledd.

Gjeninnsettelse i fengsel når de særlige grunner for prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet ikke lenger er til stede – retningslinjer
I likhet med det som gjelder for andre prøveløslatte kan alvorlige eller gjentatte brudd på vilkårene for slik løslatelse etter straffeloven § 39 g siste ledd medføre at påtalemyndigheten bringer spørsmålet om gjeninnsettelse inn for tingretten. Det vises til forskriften § 19 med tilhørende retningslinjer (side 34 flg).

Etter straffeloven § 39 g siste ledd kan påtalemyndigheten også fremme sak om gjeninnsettelse dersom de ”særlige grunner” for prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet ikke lenger er til stede.

Bestemmelsen åpner for at spørsmålet om ”særlige grunner” fortsatt foreligger kan prøves for retten med jevne mellomrom. Begjæring om at påtalemyndigheten vurderer å reise sak om gjeninnsettelse kan fremsettes av den prøveløslatte selv, av mottakende region og av vedkommende kommune eller institusjon. Kriminalomsorgen region nord skal holdes orientert. Dersom begjæringen ikke tas til følge kan ny begjæring ikke fremsettes før det er gått seks måneder etter at forrige vedtak var endelig.

Dersom den prøveløslatte selv begjærer gjeninnsettelse, kan slik gjeninnsettelse besluttes av mottakende region dersom påtalemyndigheten samtykker og kriminalomsorgen er enig i dette.

§ 24 Utgiftsdekning
Staten v/Justisdepartementet skal etter nærmere regler dekke kommunenes utgifter i forbindelse med gjennomføring av prøveløslatelse i institusjon eller kommunal boenhet.

Dersom avtalen opphører og dette medfører at kommunen eller institusjonen må si opp ansatte, skal utgifter til lønn i oppsigelsestiden dekkes av Justisdepartementet. Dette gjelder likevel ikke dersom oppsigelsen av avtalen skyldes forhold hos kommunen eller institusjonen.

Utgiftsdekning – retningslinjer
Utgiftene dekkes gjennom refusjonsordningen som administreres av Kriminalomsorgen region nord, jf bestemmelsene om refusjonsordningen/saksbehandling (side 38). Det kan fastsettes nærmere bestemmelser om utgiftsdekningen.

Kriminalomsorgen region nord utbetaler refusjon i henhold til avtaler mellom refusjonsordningen og kommunene.

Dersom det i spesielle tilfelle inngås avtale direkte med en privat institusjon uten at en kommune er involvert, kan refusjonen utbetales direkte til institusjonen. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning skal holdes orientert om hvor stor del av bevilgningen som er utbetalt direkte til en privat institusjon.

Refusjonsordningen dekker ikke utgifter knyttet til investeringer, med unntak av utgifter til brannsikring, alarmanlegg eller lignende. Tilsvarende gjelder administrative utgifter slik som andel av kommunens generelle driftsutgifter.

Dersom prøveløslatelsesopplegget avsluttes uten tilstrekkelig forhåndsvarsling, for eksempel fordi den prøveløslatte varetektsfengsles/gjeninnsettes som følge av vilkårsbrudd, skal eventuelle utgifter til personale i oppsigelsestiden dekkes. Unntak gjelder dersom avvikling av avtalen skyldes at kommunen/institusjonen ikke har oppfylt sine forpliktelser.

Kapittel 7 Ikrafttredelse

§ 25 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft straks.

Ikrafttredelse – retningslinjer
Forskriften gjelder med virkning fra 5. mars 2004. I forbindelse med forskriftens ikrafttredelse er Kongens myndighet etter straffeloven § 39 h til å gi forskrifter om gjennomføringen av særreaksjonen forvaring delegert til Justisdepartementet. Kongens myndighet etter straffegjennomføringsloven § 5 fjerde ledd til å gi regler om blant annet gjennomføring av fengselsstraff og strafferettslige særreaksjoner ble delegert til Justisdepartementet i forbindelse med lovens ikrafttredelse, ved kgl.res. av 22. februar 2002. Myndigheten til å fastsette, endre eller oppheve bestemmelser i forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring er etter dette lagt til departementet.

Kriminalomsorgens sentrale forvaltning kan gi nærmere retningslinjer til straffegjennomføringsloven, straffeloven og denne forskrift.