Høring - Utkast til forskrift om egenbetaling

Høringsinstanser

Høring – Utkast til forskrift om egenbetaling

Departementet sender med dette ut utkast til forskrift om egenbetaling på høring. Forskriften vil erstatte gjeldende reglement for egenbetaling gitt i Rundskriv F-006-00. Departementet tar sikte på at forskriften kan tre i kraft 1. januar 2006.

Høringsutkastet blir også lagt ut på Utdannings- og forskningsdepartementets sider på ODIN ( http://odin.dep.no/ufd/).

Det legges til grunn for forskriften at:
- Ny egenbetalingsforskrift beskytter og styrker gratisprinsippet.
- Egenbetalingsstudier kommer i tillegg og skal ikke gå på bekostning av den statlig finansierte virksomheten. Statlige institusjoner kan ikke kreve egenbetaling hvis de over tid ikke tilfredsstiller den aktiviteten som er lagt til grunn for bevilgningen over statsbudsjettet.
- Det skal ikke åpnes for nye former for egenbetaling eller egenbetalingsstudier.

Forskriften regulerer institusjonenes adgang til å kreve egenbetaling for studietilbud som er rettet mot enkeltstudenter, og andre utgifter knyttet til studietilbud. Forskriften gjelder ikke studietilbud som tilbys som oppdrag.

Stortinget ba i forbindelse med behandlingen av Regjeringens utkast til ny lov Regjeringen ”fremme sak på egnet måte om omfanget av etter- og videreutdannings­tilbud som gis ved universiteter og høyskoler, om kostnader knyttet til tilbudene, hvordan disse finansieres, samt hva som er kostnadsfrie tilbud vs. tilbud der det tas egen­betaling." Departementet har bedt institusjonene rapportere om dette i eget brev.

For de statlige institusjonene viderefører den nye forskriften i hovedsak bestemmelsene i det gjeldende reglementet og eksisterende praksis, men med ytterligere begrensninger i hvilke studietilbud det kan tas betaling for. Det er gjort justeringer som følge av endrede fullmakter og nye styringsvirkemidler knyttet til bortfall av måltall, opptaksrammer og adgangsreguleringer. Det er videre tatt inn bestemmelser om betaling for andre utgifter knyttet til studiene og vederlag for eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter til vedkommende studium.

For private institusjoner innebærer forskriften en presisering av nye lovbestemmelser.

Det vises til høringsutkast med merknader til de enkelte paragrafer.

Høringsfrist
Vi ber om at kommentarer til forskriften er departementet i hende senest fredag
18. november d.å. Kommentarer bes sendt både i vanlig brev og via e-post til postmottak@ufd.dep.no.

Med hilsen

Fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet ……(dato)…… 2005 med hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler §§ 3-10 fjerde ledd og 7-1 tredje ledd.

Kapittel 1: Innledende bestemmelser

§ 1-1 Virkeområde
Forskriften gjelder for institusjoner med virksomhet regulert av lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler. Forskriften regulerer institusjonenes adgang til å kreve egenbetaling for studietilbud som er rettet mot enkeltstudenter, og andre utgifter knyttet til studietilbud. Forskriften gjelder ikke studietilbud som tilbys som oppdrag.

§ 1-2 Definisjoner
I denne forskrift menes med:
a) studieprogram: et studium som det er særskilt opptak til, som har et definert innhold i henhold til studieplan, og som fører fram til en avsluttende vurdering, eksamen, grad eller yrkesutdanning.
b) kurs: utdanning som ikke gir studiepoeng
c) oppdrag: omsetning av forsknings-, undervisnings- og andre tjenester mot vederlag, og som ikke er rettet mot enkeltstudenter.

Kapittel 2: Fellesbestemmelser

§ 2-1 Vederlag for eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter
Vederlag for å holde eksamen for eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter til vedkommende studieprogram, skal fastsettes ut fra reelle merkostnader. For studieprogrammer der det er fastsatt egenbetaling for ordinære studenter, kan vederlaget være høyere, men oppad begrenset til størrelsen på egenbetalingen. Institusjonen kan fastsette betaling for grupper av studenter. Institusjonene skal ha system som dokumenterer kostnader knyttet til vederlag. Institusjonen skal ha system for kunngjøring som sikrer forutsigbarhet for studentene.

Merknad til § 2-1:
Det fastslås at vederlag fra eksamenskandidater som ikke er tatt opp som studenter (privatister) skal fastsettes ut fra reelle merkostnader for institusjonen, jf. lovens § 3-10. Slikt vederlag kan fastsettes for grupper av studenter. Institusjonene skal ha et system som dokumenterer at det ikke kreves inn mer enn de reelle merkostnader ved å holde slik eksamen. Dette innebærer at institusjonen skal kunne dokumentere dette for den enkelte eksamen, men at det ikke er et krav at dette skal kunne dokumenteres individuelt for hver enkelt student. Vederlag for å holde privatisteksamen vil trolig være mindre aktuelt for flere private institusjoner medegenbetalingsstudier, men lovens § 3-10 om rett til å gå opp til eksamen gjelder i utgangspunktet for både private og statlige institusjoner.

For studietilbud som er forutsatt finansiert gjennom egenbetaling, kan finansieringsgrunnlaget undergraves hvis kandidatene skulle kunne velge en løsning med privatisteksamen i stedet for den fastsatte egenbetalingen. For slike studier kan det derfor fastsettes at vederlaget for eksamen derfor settes like høyt som egenbetalingen, jf. lovens § 3-10.

Kapittel 3: Bestemmelser for statlige institusjoner

§ 3-1 Hovedregel
Statlige institusjoner kan ikke kreve egenbetaling fra studenter for studieprogrammer som fører frem til en grad eller yrkesutdanning.

Statlige institusjoner kan ikke kreve egenbetaling hvis institusjonen over tid ikke tilfredsstiller den aktiviteten som er lagt til grunn for bevilgningen over statsbudsjettet. Studier med egenbetaling skal ikke gå på bekostning av institusjonens statlig finansierte utdannings- og forskningsvirksomhet.

Statlige institusjoner kan ikke ha økonomisk fortjeneste på samarbeid med andre virksomheter om egenbetalingsfinansierte studieprogrammer som de etter denne forskrift ikke kan tilby selv.

Departementet kan i særskilte tilfeller, etter søknad, godkjenne unntak fra bestemmelsen i første, andre og tredje ledd.

Merknad til § 3-1:
Sammen med definisjonene i § 1-2 utdyper § 3-1 bestemmelsene i lovens §7-1. Grader og yrkesutdanninger er definert gjennom loven og tilhørende forskrifter.

Etter gjeldende reglement kan ikke statlige institusjoner kreve egenbetaling for utdanningstilbud som er forutsatt dekket innenfor institusjonens grunnbevilgning. I forskriften foreslås det derfor at institusjonene bare skal ha adgang til å kreve egenbetaling når slike tilbud over tid kommer i tillegg til den aktiviteten som er lagt til grunn for bevilgningen over statsbudsjettet. I praksis betyr dette at adgang til å ta egenbetaling bare gjelder dersom avlagte studiepoeng finansiert av institusjonen over tid oppfyller antall studiepoeng finansiert i basisbevilgningen slik det er angitt i St.prp. nr. 1.

Tredje ledd gir begrensninger med hensyn til omgåelse av lovens bestemmelser gjennom samarbeid med andre virksomheter. Der institusjonene samarbeider med andre virksomheter, for eksempel private eller statlige institusjoner, organisasjoner eller stiftelser, har fellesutdanninger med utenlandske institusjoner eller oppdrag knyttet til egenbetalingsfinansierte studieprogrammer som de selv etter forskriften ikke kan tilby, skal institusjonene bare få dekket egne reelle kostnader ved utdanningene.

§ 3-2 Unntak - egenbetaling for kurs og studieprogrammer
Det kan kreves egenbetaling for kurs og for studieprogrammer som normalt alene ikke fører fram til en grad.

Det kan kreves egenbetaling for erfaringsbaserte mastergradsstudier.

Det kan kreves egenbetaling av studenter som fyller opp ledige plasser på studieprogram som er oppdragsfinansiert.

Egenbetalingen kan dekke kostnadene fullt ut, eller delvis ved at institusjonen finansierer deler av kostnadene.

Institusjonens styre skal selv godkjenne at det aktuelle kurset eller studieprogrammet kan finansieres med egenandel etter disse bestemmelsene, og fastsetter hvor stor egenandelen skal være.

Merknad til § 3-2:
Første og femte ledd viderefører eksisterende reglement og praksis ved at institusjonene kan ta egenbetaling for kurs og studieprogrammer som normalt alene ikke fører fram til en grad. Institusjonene kan ikke omgå begrensningene i forskriftens § 3-1 ved å dele opp studieprogrammer som normalt fører fram til en grad eller yrkesutdanning for å kunne tilby de som egenbetalingsstudier. Det er styret selv som skal avgjøre om det skal kreves egenbetaling. Styret kan ikke delegere sin avgjørelsesmyndighet til andre nivåer på institusjonen.

Andre ledd åpner for at det kan tas egenbetaling for erfaringsbaserte mastergrader, jf. departementets forskrift om krav til mastergrad.

Øvrige ledd er videreført fra tidligere reglement.

§ 3-3 Andre utgifter knyttet til studiene
Institusjonen kan ikke kreve betaling av studenter utover materiell som kan sidestilles med læremidler. Betaling som pålegges studentene må være betaling for reelle ytelser. Institusjonen kan fastsette betaling for grupper av studenter. Eventuelt vederlag for vernet materiale etter opphavretts­lovgivningen kan inngå i betalings­grunnlaget. Institusjonen må håndtere innbetaling slik at det for grupper av studenter kan kontrolleres at betalingen ikke overstiger kostnadene. Institusjonene skal tilby studieinformasjon kostnadsfritt for studenten.

Merknad til § 3-3:
Med læremidler forstås materiell som studentene med rimelighet har måttet finansiere selv slik som lærebøker, kompendier, kopier, utskrifter, papir og lignende.

Institusjonene kan fastsette betaling for grupper av studenter. Dokumentasjon av betaling i forhold til kostnader kan også gjøres for grupper av studenter. Enkelt­studenter kan derved ikke kreve individuelt fastsatt betaling eller dokumentasjon.

Etter departementets oppfatning bør en søke å unngå at studenter pålegges obligatoriske kurs som medfører egendekning av kostnader utover mindre beløp. Departementet anbefaler at slike kurs i utgangspunktet er frivillige. Det bør tilbys alternative kurs til studenter som av økonomiske, sosiale eller andre grunner ikke kan delta på kurs som er en obligatorisk del av undervisningen.

Kapittel 4: Bestemmelser for private institusjoner

§ 4-1 Egenbetaling
Egenbetaling fra studentene skal komme studentene til gode. Beregnings­grunnlaget for egenbetalingen kan ta utgangpunkt i virksomheten som helhet over tid.

Merknad til § 4-1:
Egenbetaling skal komme studentene til gode, men institusjonene kan se virksomheten i sammenheng over tid. Dette er en utdyping av lovens § 7-1. Institusjonene er med dette ikkeforpliktet til å beregne egenbetaling for hver enkelt student, studieprogram eller studieår ut fra faktiske kostnader for disse enhetene.

§ 4-2 Statlige driftstilskudd
Private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd, har ikke anledning til å ta ut overskudd eller overføre økonomiske verdier til personer eller annen virksomhet på en slik måte at statlige tilskudd ikke kommer studentene til gode. Det er anledning til å se universitetets eller høyskolens virksomheten som helhet over tid og overføre overskudd fra et år til et annet, men på en slik måte at tilskudd kommer studentene til gode.

Merknad til § 4-2:
Variasjoner i studenttall og avlagte studiepoeng over tid og flerårige studier betyr at institusjoner bør ha fleksibilitet til å overføre midler fra et år til det neste. § 4-2 er en presisering av lovens § 7-1, og innebærer at statlige tilskudd skal komme studentene til gode, men at institusjonene kan se virksomheten i sammenheng over tid.

Kapittel 5: Sluttbestemmelser

§ 5-1 Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft (dato).

Arbeidsgiverorganisasjoner
Departementene
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forsvarets høgskoler
Kristne friskolers forbund
Nasjonalt kontaktforum for læringsmiljø
Nettverk for private høyskoler
Norges forskningsråd
Norgesuniversitetet
Politihøgskolen
Private høyskoler
Statens lånekasse for utdanning
Statlige høyskoler og kunsthøyskoler
Studentorganisasjoner
Tjenestemannsorganisasjoner
Universiteter
Universitets- og høgskolerådet
Utdanningsdirektoratet
Vitenskapelige høyskoler