Høring - Utkast til forskrift om fastsetting og endring av oppfostringsbidrag etter lov om barneverntjenester

§1 Kommunen kan fremme krav om fastsettelse av oppfostringsbidrag når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter barnevernloven. Kommunen kan likevel ikke fremme slikt krav dersom foreldrene er fratatt foreldreansvaret med tanke på adopsjon, jf barnevernloven § 4-20 annet ledd. Kommunen kan heller ikke fremme krav om oppfostringsbidrag dersom det ut fra en helhetsvurdering av foreldrenes økonomiske situasjon og forholdene for øvrig må anses som urimelig.

§ 2 Dersom det skjer endringer i foreldrenes situasjon eller forholdene for øvrig, kan kommunen eller den private part fremme krav om endring av oppfostringsbidraget.

§ 3 Bidragsfogden er det av trygdekontorene som departementet utpeker til denne oppgaven.

§ 4 Bidragsfogden kan fatte vedtak om at en eller begge av foreldrene skal betale oppfostringsbidrag dersom dette anses rimelig ut fra deres økonomiske situasjon.

Ved avgjørelsen av om det skal betales oppfostringsbidrag og eventuelt ved fastsettelse av beløpet skal det legges vekt på foreldrenes bidragsevne og bidragsplikt for andre barn. Det kan også tas hensyn til utgifter i forbindelse med samvær med barnet.

Oppfostringsbidrag kan fastsettes fra måneden etter at plasseringen ble iverksatt og til den måneden plasseringen opphører eller barnet fyller 18 år. Bidraget kan fastsettes eller endres med virkning fra inntil tre måneder før kravet ble mottatt.

Bidragsfogdens vedtak kan påklages til fylkestrygdekontoret.

§ 5 Det samlede oppfostringsbidraget skal ikke overstige kommunens kostnader til tiltaket, jf reglene om finansiering og egenbetaling i barnevernloven kapittel 9 med tilhørende forskrifter.

§ 6 Oppfostringsbidrag som skulle ha vært betalt kan ettergis helt eller delvis dersom bidragsfogden finner det rimelig.

§ 7 For å fastsette oppfostringsbidraget kan bidragsfogden uten hensyn til taushetsplikt kreve nødvendige opplysninger fra arbeidsgiver, Direktoratet for sjømenn, ligningsmyndigheter og trygdeetaten, og fra forsikringsselskap, banker og andre som oppbevarer eller forvalter formuesverdier.

§ 8 Alle faste oppfostringsbidrag etter denne forskriften skal indeksreguleres. Lov om barn og foreldre § 73 om indeksregulering av underholdsbidrag med tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 9 Denne forskriften trer i kraft 1. juli 2006. Krav om oppfostringsbidrag som på ikrafttredelsestidspunktet er fremmet for fylkesnemnda, avgjøres av denne.

Kommentarer til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Utgangspunktet er at kommunen kan fremme krav om fastsettelse av oppfostringsbidrag når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter barnevernloven. I forskriften § 1 settes imidlertid begrensninger for når kommunen kan kreve fastsettelse av oppfostringsbidrag. For det første kan ikke kommunen fremme slikt krav når foreldrene er fratatt foreldreansvaret med tanke på adopsjon. Når et barn blir adoptert vil ikke de biologiske foreldrene lenger ha noen forsørgingsplikt. Departementet har derfor funnet at foreldrene heller ikke bør pålegges slik plikt når det planlegges med adopsjon i fremtiden.

Kommunen kan heller ikke fremme krav om fastsettelse av oppfostringsbidrag når dette må anses som urimelig. Ved rimelighetsvurderingen må kommunen for det første se på foreldrenes økonomiske situasjon, og om foreldrene etter kommunens oppfatning utvilsomt har økonomisk mulighet til å betale for barnet. Kommunen må også foreta en helhetsvurdering av situasjonen, bl.a. basert på grunnlaget for plasseringen, planlagt varighet etc. Rent generelt vil departementet fremholde at krav om fastsettelse av oppfostringsbidrag vil kunne virke mer urimelig der det er snakk om plassering av helt små barn og der det er tale om langvarige plasseringer.

Det er forutsatt i forarbeidene til barnevernloven § 9-2 (Ot. prp. nr. 64 (2005-2005)) at bestemmelsen også kommer til anvendelse ved frivillige plasseringer. Også i disse sakene er det barneverntjenesten som fremmer krav for bidragsfogden, men det forutsettes at den private part gjøres uttrykkelig oppmerksom på – og er inneforstått med – at kravet vil bli fremsatt før det gis samtykke til plassering eller til videre plassering.

Når kommunen fremmer krav om oppfostringsbidrag, må den spesifisere om kravet gjelder begge eller bare en av foreldrene. Den må også gi bidragsfogden alle de opplysninger de sitter inne med og som er av betydning for saken. Herunder må den gi opplysninger om omfanget av et eventuelt samvær, se merknadene til § 3.

Kommunens krav om fastsettelse eller endring av oppfostringsbidrag er ikke enkeltvedtak, og kan ikke påklages.

Til § 2

Både kommunen og den private part kan fremme krav om endring av oppfostringsbidraget. Kravet settes fram overfor bidragsfogden.

Til § 3

På landsbasis treffes det relativt få vedtak etter barnevernloven § 9-2 hvert år. Stortinget var ved sin behandling av endringen av § 9-2 opptatt av at man må sikre en større likebehandling i saksbehandlingen i disse sakene, jf. Innst. O. nr. 115 (2004-2005). Når avgjørelsen beror på utøvelsen av skjønn, er det etter departementets oppfatning viktig, for å sikre en slik likebehandling, at flest mulig avgjørelser treffes av samme instans. Myndigheten til å treffe vedtak i disse sakene vil derfor bli lagt til ett trygdekontor, utpekt av departementet.

Til § 4

Bidragsfogden er tillagt myndighet til både å avgjøre om det skal betales oppfostringsbidrag, og i tilfelle fastsette bidragets størrelse. Bidragsfogden skal foreta en selvstendig vurdering av bidragsplikten, og er ikke bundet av kommunens vurdering. Hovedelementet i bidragsfogdens vurdering er hvorvidt det anses rimelig ut fra foreldrenes situasjon å kreve oppfostringsbidrag. Bidragsfogdens vedtak kan omfatte bare den ene eller begge av foreldrene.

Oppfostringsbidrag er bare ment benyttet i de tilfellene der foreldrene har økonomisk mulighet til å betale for barnet. Ved avgjørelsen av om det skal betales oppfostringsbidrag, og ved fastsettelsen av bidragets størrelse, skal det derfor legges vekt på foreldrenes bidragsevne. I dette inngår en helhetsvurdering av foreldrenes økonomiske situasjon, og at den bidragspliktige av inntekten sin kan beholde tilstrekkelige midler til betaling av gjeld, skatt, trygdeavgift, eget underhold, bolig og midler til egne barn i egen husstand.

Ved avgjørelsen skal det også legges vekt på eventuell bidragsplikt for andre barn. Dersom den bidragspliktige skal betale bidrag for flere barn, enten barnebidrag etter barneloven eller oppfostringsbidrag etter barnevernloven, bør det oppfostringsbidraget som er til behandling reduseres. Dette er forutsatt i forarbeidene til barnevernloven § 9-2, jf. Ot.prp. nr. 64 (2004-2005), der det uttales at bidragsfogden vil ha oversikt over eventuelle løpende bidrag etter barneloven som vil bli tatt hensyn til når bidrag skal utmåles etter barnevernloven.

Bidragsfogden kan også, der det virker rimelig, ta hensyn til utgifter i forbindelse med samvær. Når den bidragspliktige har et forholdsvis omfattende samvær med barnet, kan det påregnes noen utgifter i forbindelse med dette. I slike tilfeller kan bidraget reduseres ut fra hva som ville ha vært et forventet nivå i en tilsvarende sak der det ikke blir utøvet noe samvær.

Når det gjelder nivået på det oppfostringsbidraget som skal fastsettes, vil departementet vise til at det tidligere har blitt fremholdt som uheldig at prosentsatsene for utmåling av barnebidrag etter barneloven automatisk har blitt lagt til grunn for utmåling av oppfostringsbidraget etter barnevernloven. Dette, sett i sammenheng med de særegenheter som preger barnevernsakene og som gjør avgjørelse av krav om oppfostringsbidrag annerledes enn krav om barnebidrag etter barneloven, gjør at departementet ser det som naturlig om oppfostringsbidragene generelt legges på et lavere nivå enn det barnebidragene gjør.

Det kan tidligst kreves oppfostringsbidrag fra måneden etter at plasseringen ble iverksatt. Bidragsplikten kan løpe til den måneden plasseringen opphører, eller til og med den måneden barnet fyller 18 år. At bidragsplikten opphører når barnet fyller 18 år er i samsvar med hovedregelen om forsørgingspliktens lengde etter barneloven § 68 første ledd. Barnet vil for øvrig være fullt berettiget til å fremsette krav om bidrag etter fylte 18 år på vanlig måte overfor sine foreldre etter barneloven § 68 andre og tredje ledd.

Kommunen har direkte økonomisk interesse i utfallet av bidragsfogdens behandling av kravet, og kan i likhet med den private part påklage bidragsfogdens vedtak.

Til § 5

Bidragsplikten skal ikke overstige de utgifter kommunen har til tiltaket. Kommunens utgifter begrenses bl.a. ved at statlig regional myndighet, ved plassering av barn i fosterhjem eller i institusjon, skal dekke den del av utgiftene som overstiger den kommunale egenandelen, jf. barnevernloven § 9-4. Den kommunale egenandelen er fastsatt av departementet med hjemmel i barnevernloven § 9-5.

Kommunens utgifter begrenses også i de tilfeller hvor det er truffet vedtak etter barnevernloven § 9-3 om at barnet selv helt eller delvis skal dekke kostnadene ved oppfostringen. Oppfostringsbidraget for foreldrene skal da reduseres tilsvarende.

Til § 6

Det følger av barneloven § 9-2 andre ledd at den bidragspliktige kan sette frem krav overfor trygdekontoret om å få ettergitt bidragsgjeld. Kommunen er rettighetshaver til oppfostringsbidraget, og må få uttale seg til dette før bidragsfogden treffer sin avgjørelse. Både kommunen og den bidragspliktige kan påklage vedtaket til fylkestrygdekontoret.

Til § 7

I bestemmelsens slås det fast at bidragsfogden uten hinder av taushetsplikt kan kreve nødvendige opplysninger fra arbeidsgiver, ligningsmyndigheter osv. Bestemmelsen har samme innhold som barneloven § 10 annet ledd tredje setning.

Til § 8

Alle fastsatte oppfostringsbidrag skal indeksreguleres på samme måte som barnebidrag fastsatt etter barneloven, og barneloven § 73 med tilhørende forskrift av 20. november 1981 nr. 8986 om indeksregulering av underholdsbidrag til barn gjelder tilsvarende så langt det passer.

Indeksreguleringen foretas på grunnlag av endringene i konsumprisindeksen som utarbeides av Statistisk sentralbyrå. Denne er utarbeidet på bakgrunn av prisstigning, lønnsstigning og endringer i det alminnelige levekostnadsnivået i samfunnet, og kan føre til både økning og reduksjon av oppfostringsbidraget.

Det er økningen/reduksjonen i konsumprisindeksen i januar i reguleringsåret i forhold til indeksen ved forrige regulering som legges til grunn. Indeksreguleringen skjer med virkning for bidrag som forfaller til betaling fra og med 1. juli i reguleringsåret.

Til § 9

Forskriften trer i kraft 1. juli 2006. Krav som 1. juli 2006 allerede er fremmet for fylkesnemnda, avgjøres av nemnda etter de regler som gjaldt på tidspunktet da kravet ble fremmet.