Høring - Utkast til forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus

1.Innledning

Helsedepartementet legger med dette frem utkast til forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, jf. St. meld. nr. 43 (1999-2000) Om akuttmedisinsk beredskap og Innst. S. nr. 300 (2000-2001) Innstilling fra sosialkomiteen om akuttmedisinsk beredskap.

Formål

Formålet med forskriften er å medvirke til at befolkningen får et faglig forsvarlig akuttmedisinsk tilbud utenfor sykehus. Forskriften skal bidra til å innføre og tydeliggjøre nasjonale krav til den enkelte akuttmedisinske tjeneste, samt styrke samhandlingen og synliggjøre ansvarsfordelingen mellom de ulike akuttmedisinske tjenestene.

Begrepsavklaringer

Begrepene akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, akuttmedisin og akuttmedisinsk beredskap er definert i utkastets § 1-3.

Dagens ansvarsforhold

De regionale helseforetakene har ansvar for spesialisthelsetjenesten, inkludert medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjeneste, jf. lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten og lov om helseforetak m.m. 15. juni 2001. Kommunene har ansvar for primærhelsetjenesten, herunder legevaktordning, jf. lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene. Krav til medisinsk nødmeldetjeneste er fastsatt i forskrift 12.01.2000 nr. 1206 om medisinsk nødmeldetjeneste. Denne forskrift vil bli foreslått opphevet og erstattet av ny forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.

2. Bakgrunn

I NOU 1998:9 Hvis det haster… Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap ble det foreslått å utarbeide en forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, herunder medisinsk nødmeldetjeneste, legevaktordningen og ambulansetjenesten. Høringsinstansene var i hovedtrekk meget positive til forslaget.

På bakgrunn av akuttutvalgets forslag anbefalte Helsedepartementet utarbeidelse av slik forskrift i St.meld. nr. 43 (1999-2000) Om akuttmedisink beredskap. Departementet la i sin vurdering vekt på de positive tilbakemeldingene fra høringsinstansene. Videre ble behovet for nærmere regulering av enkelte av tjenestene, herunder ambulansetjenesten og legevaktsordningen, understreket. I tillegg ble det fremholdt at det finnes enkelte uklarheter i gjeldende forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste, og at det derfor er behov for en revisjon av dagens bestemmelser til tjenesten.

Under behandlingen av stortingsmelding nr 43 (1999-2000) stilte Sosialkomiteen seg positiv til utarbeidelse av den foreslåtte forskriften, jf. Innst. S. nr. 300 (2000-2001) Innstilling fra Sosialkomiteen om akuttmedisinsk beredskap. Komiteen påpekte at forskriften ville kunne bidra til å styrke samhandlingen mellom tjenestene, samt synliggjøre ansvarsfordelingen mellom de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden.

3. Nærmere om innholdet i utkast til forskrift

Samhandling mellom de akuttmedisinske tjenestene

Den akuttmedisinske beredskapen ivaretas av et stort antall aktører med forskjellige oppgaver og organisatorisk tilhørighet. Det er derfor ønskelig at det stilles konkrete krav om klare ansvarsforhold og egnede samarbeidsfora som forplikter de enkelte tjenestene, slik at samhandling blir best mulig i aktuelle situasjoner, jf. § 1-4. Det anbefales for eksempel etablering av lokale akuttmedisinske team for å gjennomføre felles kurs og øvelser for akuttmedisinsk helsepersonell fra både spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Virksomhetsrapportering

Sentrale helsemyndigheter vil i flere sammenhenger ha behov for å kunne innhente data om de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. Dette gjelder for eksempel for å få kunnskap om responstid og kompetanse i ambulansetjenesten. Det fremgår av § 1-5 i utkast til forskrift at de regionale helseforetakene og kommunene har plikt til å rapportere relevante og anonymiserte data fra de akuttmedisinske tjenestene. På nåværende tidspunkt er det ikke konkretisert hvilke data dette vil omfatte og hvilken form rapporteringen vil ha. Helsemyndighetene vil komme tilbake til saken.

Medisinsk nødmeldetjeneste

Det pågår en prosess med å redusere antall AMK-sentraler med mottak av medisinsk nødnummer 113. Slik reduksjon ble anbefalt i NOU 1998:9 og i Stortingsmelding nr 43 (1999-2000). Videre har Sosialkomiteens flertall lagt til grunn at det maksimalt skal være én sentral i hvert fylke, jf. Innst. S. nr. 300 (2000-2001). Det presiseres imidlertid at alle sykehus må ha en kommunikasjonssentral med prioriterte linjer for å ivareta behovet for kommunikasjon ved disponering av egne akuttmedisinske ressurser og mottak av pasienter, jf. merknad til § 2-4.

Legevaktordningen

Kommunen har plikt til å sørge for nødvendige helsetjenester til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunene, jf. kommunehelsetjenesteloven § 1-1. Kommunen har videre plikt til å ha en legevaktordning, jf. lovens § 1-3. Krav til legevaktordningen er ikke tidligere formalisert i forskrift. Utkast til forskrift presiserer at kommunen har ansvar for å sikre befolkningens behov for øyeblikkelig hjelp blir ivaretatt hele døgnet. Legevakten skal gi råd, veiledning og nødvendig medisinsk oppfølging, herunder sørge for videre henvisning til spesialisthelsetjenesten ved behov.

Ambulansetjenesten

Det foreslås krav til tomannsbemanning av ambulansebiler og -båter, jf. § 4-5. Helsedepartementet finner det hensiktsmessig å forskriftsfeste dette kravet, selv om så godt som alle ambulanseenheter er tomannsbetjent per i dag. Departementet legger til grunn at dette vil bidra til å sikre en mer likeverdig ambulansetjeneste av god kvalitet. Etter anbefaling fra Sosial- og helsedirektoratet er det ikke lagt opp til muligheter for dispensasjon for bruk av enmannsbetjente ambulanser med ledsagertjeneste.

Videre foreslås innføring av kompetansekrav til personellet i bil -og båtambulansetjenesten, jf. § 4-5. Bakgrunnen for dette er at ambulansepersonellet i dag har svært varierende kompetanse, og at det enkelte steder er behov for å øke kompetansen. Formålet med kompetansekravet er hensynet til forutsigbarhet og behovet for at yrkesgruppen innehar nødvendig kvalifikasjoner. Videre har annet helsepersonell og allmennheten behov for tillit til at ambulansearbeiderne innehar nødvendig kompetanse.

Forslaget til kompetansekrav gjelder, etter anbefaling fra Sosial- og helsedirektoratet, kun den ordinære ambulanseberedskapen. Direktoratet vil i annen sammenheng utarbeide særskilte kompetansekrav til frivillige mannskaper som er engasjert i ambulansetjeneste/suppleringstjeneste, for eksempel ved idretts- og kulturarrangementer og ulike redningsaksjoner, jf. Innst. S. nr. 300 (2000-2001) romertallsvedtak II.

Det foreslås som en hovedregel at ambulansene skal være bemannet med tilstedevakt, jf utkastets § 4-5. Med det menes at helsepersonell i vaktberedskap skal oppholde seg i umiddelbar nærhet av utrykningskjøretøyet.

For landet sett under varierer antall oppdrag per ambulanseenhet svært mye. Eksempelvis har noen mange oppdrag per døgn mens andre har ett hver annen måned. For å sikre en funksjonell og fleksibel ambulansetjeneste foreslås det derfor særskilte unntaksvilkår fra kravet om tilstedevakt. Unntak kan gjøres for stasjoner (a) som dekker et område med lavt befolkningsgrunnlag (b) som har et lavt antall akuttoppdrag pr. år, og (c) hvor personell kan være ved ambulansen innen forsvarlig tid etter oppringning. Det er tilstrekkelig at ett av unntaksvilkårene er oppfylt. Sosial- og helsedirektoratet vil få i oppdrag å utarbeide en hensiktsmessig konkretisering av disse unntaksbestemmelsene.

Når det gjelder kompetansekravene i luftambulansetjenesten, jf. utkastets § 4-5, følger de Nasjonal standard for redningsmenn innen luftambulansetjenesten, redningstjenesten og SAR offshore av 18. juli 2002. Denne nasjonale standarden er utarbeidet av Justis- og politidepartementet og Helsedepartementet. Den bygger både på NOU 1998:8 Luftambulansetjenesten i Norge hvor det foreslås at luftambulansehelikoptre og redningshelikoptre som flyr luftambulanseoppdrag bør ha legebemanning med anestesilege med minimum to års tjeneste ved anestesiavdeling om bord, og på Stortingsmelding nr. 43 (1999-2000) hvor det i tillegg foreslås at en redningsmann som flyr luftambulanse- eller redningstjeneste skal ha kompetanse som imøtekommer operative, medisinske og fysiske krav til tjenesten.

Utkastet til forskrift inneholder ikke krav til bestemte responstider til bilambulansetjenesten. Departementet mener det bør være en målsetning at responstiden reduseres enkelte steder, men ønsker ikke å forskriftsfeste dette, jf. St. prp. nr. 1 (2002-2003) kap. 732 og kap. 739.21.

4. Økonomiske og administrative konsekvenser

De fleste av de foreslåtte bestemmelsene i forskriften vil ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser. For medisinsk nødmeldetjeneste tilsvarer bestemmelsene i hovedtrekk bestemmelsene fra gjeldende forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste. For luftambulansetjenesten er allerede bemannings- og kompetansesituasjonen i all hovedsak gjennomført som foreslått i ny forskrift.

Etter Helsedepartementets vurdering vil omfanget av de økonomiske konsekvensene for de regionale helseforetakene i stor grad avhenge av hvordan kompetansekravet finansieres, hvorvidt arbeidsgiver vil videreføre eller endre gjeldende vaktordninger for ambulansepersonell når kravet om tilstedevakt innføres, og hvordan tilstedevakt organiseres. Dette vil blant annet måtte ses i sammenheng med ambulansetjenestenes fremtidige utvikling og plass innen spesialisthelsetjenesten. Slike problemstillinger vil primært bli behandlet på regionalt og lokalt nivå, og løses ut fra egne tilpasninger og behov.

Utkast til forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus

Fastsatt av Helsedepartementet den …. 2004 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-1a, lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 1-3, § 1-3a, § 1-4 og § 6-9, lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 2-2 og § 6-2, lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. §§ 4 og 16, lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger § 10.

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1-1 Formål

Forskriften skal medvirke til at befolkningen får faglig forsvarlige akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus når behov for øyeblikkelig medisinsk hjelp oppstår, herunder stille krav til det faglige innholdet i de akuttmedisinske tjenestene og krav til samarbeid i den akuttmedisinske kjede.

Til § 1-1

Formålet med en felles forskrift for de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus er å bidra til å styrke og regulere samhandlingen og synliggjøre ansvarsfordelingen mellom de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjede. Virksomhetene har et ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte. Videre har det enkelte helsepersonell plikt til å yte forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 4.

§ 1-2 Virkeområde

Forskriften gjelder for akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.

§ 1-3Definisjon

Med akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus menes i denne forskrift medisinsk nødmeldetjeneste, kommunal legevakt og ambulansetjenesten (bil, båt, luftambulanse).

 

Med akuttmedisin forstås kvalifisert medisinsk diagnostikk, rådgivning, behandling og/eller overvåkning ved akutt oppstått/forverring av sykdom eller skade, herunder akutte psykiske lidelser.

 

Med akuttmedisinsk beredskap forstås forberedte tiltak som iverksettes for å sikre befolkningen nødvendige akuttmedisinske helsetjenester.

Til § 1-3

Begrepet ”akutt oppstått/forverring av sykdom eller skade” omfatter både somatiske og psykiske sykdommer. Kunnskap om psykisk førstehjelp kan være av stor betydning i forbindelse med livstruende eller akutt oppståtte sykdommer eller lidelser.

§ 1-4 Samhandling mellom de akuttmedisinske tjenestene

De regionale helseforetakene og kommunene skal sikre en rasjonell og koordinert

innsats i de ulike leddene i den akuttmedisinske kjede, og sørge for at innholdet i disse tjenestene er samordnet i forhold til øvrige nødetater og andre myndigheter.

Organiseringen av de akuttmedisinske tjenestene skal legges til rette slik at helsepersonellet får trening i samhandling med annet akuttmedisinsk helsepersonell. Ved etablering og drift av akuttmedisinske tjenester skal tjenestene kunne kommunisere internt og på tvers av etablerte kommune- og regiongrenser i et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett.

Til § 1-4

Akuttmedisinsk beredskap ivaretas av et stort antall aktører med forskjellige oppgaver og organisatorisk tilhørighet. For å sikre at alle tjenestene samhandler på best mulig måte er det viktig å etablere klare ansvarsforhold og egnede samarbeidsfora som forplikter. Kravet om koordinering gjelder også mellom de regionale helseforetakene. Det fremgår av lov om helsetjenester i kommunene § 1-4 at kommunene skal samarbeide med regionalt helseforetak og stat slik at helsetjenesten best mulig kan virke som en enhet. Videre følger det av § 41 i helseforetaksloven at de regionale helseforetakene skal samarbeide med andre når dette er pålagt eller forutsatt i lovgivningen. Kommunehelsetjenesteloven § 1-3 gir hjemmel for å kunne forskriftsfeste krav til innhold til kommunens helsetjeneste.

Spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a gir hjemmel for å kunne forskriftsfeste funksjonskrav til tjenester som omfattes av loven, herunder medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt. For å sikre en koordinert og rasjonell samhandling i de ulike leddene i den akuttmedisinske kjede anbefales samarbeidspartene å etablere samarbeidsfora som kan bestå av utvalgte representanter fra den akuttmedisinske kjede.

Øvelse i samhandling har stor betydning og er derfor lagt inn som et bindende krav. Kompetanse i håndtering av akuttmedisinske situasjoner og kompetanse i samarbeid kan oppnås ved at helsepersonell deltar i opplæring/kursvirksomhet i akuttmedisin og deltagelse i akuttmedisinske team. Det anbefales å etablere lokale akuttmedisinske team for å gjennomføre felles kurs og øvelser. Disse kan bestå av representanter fra både spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det må avsettes nødvendig tid til øvelser og praktisk trening.

Det må påses at reglene om taushetsplikt for helsepersonell blir ivaretatt ved henvendelser til helsetjenesten og andre relevante instanser utenfor helsetjenesten. Det vises til helsepersonellovens kapittel 5 om taushetsplikt og opplysningsrett og kapittel 6 om opplysningsplikt.

§ 1-5 Virksomhetsrapportering

Departementet kan ved enkeltvedtak bestemme at de regionale helseforetakene og kommunene skal rapportere bestemte data angående de akuttmedisinske tjenestene.

Til § 1-5

Sentrale myndigheter kan pålegge de regionale helseforetakene og kommunene å samle inn relevante data som gjør det mulig å sammenligne aktivitetsdata og foreta evalueringer, herunder av responstid, kvalitet, kompetanse, bemanning og retningslinjer for rekvirering av ambulanse. Det vises til helseregisterloven § 10 om dette. Data som kan etterspørres skal være anonymisert.

Kapittel 2 Medisinsk nødmeldetjeneste

§ 2-1 Definisjon

Med medisinsk nødmeldetjeneste menes et landsdekkende, organisatorisk og teknisk system for varsling og håndtering av henvendelser om behov for akuttmedisinsk hjelp og kommunikasjon innen helsetjenesten.

Til § 2-1

Systemet for medisinsk nødmeldetjeneste består av følgende elementer: Medisinsk nødnummer, AMK-sentraler innen spesialisthelsetjenesten, LV-sentraler i kommunehelsetjenesten og et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett for helsepersonell i vaktberedskap. Sykehus med akuttfunksjon uten mottak av gjeldende medisinsk nødnummer må sikre system for kommunikasjon med andre instanser i spesialisthelsetjenesten og eksterne ressurser.

§ 2-2 Ansvarsforhold

Kommunen har ansvar for:

a) etablering og drift av et fast legevaktnummer

b) etablering og drift av LV-sentral (legevaktsentral), jf. § 2-3 og § 2-5

c) kommunikasjonsberedskap og nødvendig kommunikasjonsutstyr for helsepersonell i akuttmedisinsk beredskap i kommunen.

Det regionale helseforetaket har ansvar for:

a) etablering og drift av det til en hver tid gjeldende medisinske nødnummer innen det regionale helseforetaket

2. etablering og drift av AMK-sentraler (akuttmedisinske kommunikasjonssentraler) jf. § 2-3 og § 2-4
3. kommunikasjonsberedskap og nødvendig kommunikasjonsutstyr for ambulansetjenesten og andre deler av spesialisthelsetjenesten som inngår i det regionale helseforetakets beredskapsplan

d) nødvendig samordning med LV-sentraler, brannvesen, politi hovedredningssentral og andre samarbeidspartnere

e) bestemme hvilken AMK-sentral som skal ha overordnet koordineringsansvar og hvilke AMK-sentraler som skal ha mottak av medisinsk nødnummer i regionen.

Til § 2-2

Det følger av lov om kommunehelsetjeneste § 1-3 at kommunehelsetjenesten også skal omfatte medisinsk nødmeldetjeneste. Det innebærer at kommunen skal etablere et fast legevaktsnummer hvor befolkningen skal kunne melde fra om behov for øyeblikkelig hjelp direkte til kvalifisert helsepersonell.

§ 2-3 AMK- og LV-sentralene

De regionale helseforetakene og kommunene skal sørge for at helsepersonell i vaktberedskap er umiddelbart tilgjengelig i et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett for helsetjenesten, jf. § 1-4. Det gjelder helsepersonell ved AMK-sentraler og LV-sentraler, helsepersonell i vaktbredskap i somatiske og psykiatriske sykehus med akuttfunksjon, og helsepersonell i ekstern vaktberedskap. De skal kunne kommunisere med hverandre og med andre nødetater i et kommunikasjonsnett.

§ 2-4 Nærmere om AMK-sentralene

AMK-sentralene:

a) skal håndtere henvendelser direkte mottatt over medisinsk nødnummer innen et fastsatt geografisk område eller videreformidlet fra annen kommunikasjonssentral

b) skal prioritere, iverksette og følge opp akuttmedisinske oppdrag, herunder varsle og videreformidle anrop til andre nødetater, samt varsle andre AMK-sentraler som er berørt

c) skal styre og koordinere ambulanseoppdrag

d) skal ha lydlogg

e) skal ha et system for opprinnelsesmarkering.

Til § 2-4

Det pågår en differensiering av AMK-sentralene som fører til en reduksjon i antall sentraler med mottak av medisinsk nødnummer. De sykehusene som ikke lenger skal ha mottak av medisinsk nødnummer må likevel ha en kommunikasjonssentral med prioriterte linjer for å ivareta behovet for kommunikasjon ved disponering av egne akuttmedisinske ressurser og mottak av pasienter.

Det finnes dermed tre typer AMK-sentraler:

• Regionale AMK-sentraler som har en overordnet koordinerende rolle ved bistand i større ulykker der flere AMK-sentraler kan være involvert,
• AMK-sentraler med mottak av nødnummer innenfor et geografisk område
• AMK-sentraler uten mottak av nødnummer, men der foretaket har akuttfunksjon.

AMK-sentralene har et ansvar for å videreformidle henvendelser som egentlig skulle vært rettet til nødnumrene for brann og politi. AMK-sentralene har også et ansvar for å varsle andre AMK-sentraler som er berørt. Dette gjelder også varsling over det regionale helseforetakets grenser.

AMK-sentralene skal ha utstyr for logging av viktig trafikk. Dette innebærer en systematisk og kronologisk registrering av virksomhetens aktiviteter. Lydlogg skal benyttes på alle telefonlinjer og bør benyttes på radiosamband og eventuelle andre kommunikasjonslinjer. Lydlogg er et supplement og ikke et alternativ til nødmeldetjenestens skriftlige dokumentasjon. Lydlogg er å anse som en del av pasientens journal inntil nødvendige pasientopplysninger er skriftlig dokumentert.

§ 2-5 Nærmere om LV-sentralene

LV-sentralene:

a) skal motta og håndtere henvendelser over et fast legevaktstelefonnummer innen et fastsatt geografisk område, herunder prioritere, iverksette og følge opp henvendelser til kommunal legevakt, hjemmesykepleier, jordmor, kriseteam og andre relevante instanser

b) skal kunne kommunisere direkte og videreformidle henvendelser om medisinsk nødhjelp til AMK-sentralen

c) bør ha lydlogg.

Til § 2-5

Behandling av akutte psykiske lidelser skal også aktiveres gjennom LV-sentralen. I de kommunene der det er etablert psykososiale kriseteam bør disse aktiveres gjennom LV-sentral der det er hensiktsmessig. Ved mindre LV-sentraler må lydlogg vurderes opp mot kravet til faglig forsvarlighet. LV-sentraler kan også betjene trygghetsalarmer. Når det gjelder taushetsplikt vises det til merknadene under § 1-4.

Kapittel 3 Kommunal legevaktordning

§ 3-1 Definisjon

Med kommunal legevaktordning skal forstås kommunalt organisert legetjeneste som skal vurdere henvendelser om øyeblikkelig hjelp, herunder foreta den oppfølging som anses nødvendig.

§ 3-2 Oppgaver

Kommunen har ansvar for å organisere en legevaktordning som sikrer at befolkningens behov for øyeblikkelig medisinsk hjelp blir ivaretatt hele døgnet, herunder å:

a) diagnostisere og behandle akutte medisinske tilstander og sørge for henvisning til spesialisthelsetjenesten ved behov

b) gi vurdering, råd og veiledning ved henvendelser og spørsmål om øyeblikkelig medisinsk hjelp.

Til § 3-2

Legevakttjenesten skal yte medisinsk hjelp, råd og veiledning til publikum som henvender seg til tjenesten. Det presiseres at det er henvendelser som ikke kan vente på ordinær behandling innen den ordinære kommunale helsetjenesten som skal behandles. En eller flere kommuner kan samarbeide om legevakttjenesten. Hvert legevaktdistrikt skal være tilknyttet legevaktsentral. Ved inndeling i legevaktdistrikt bør kommunene ta beredskapsmessige hensyn.

Kommunene kan ved inngåelse av den individuelle fastlegeavtalen stille krav om at fastlegen deltar i organisert legevaktordning utenfor kontortid og i kommunenes organiserte øyeblikkelig hjelp tjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett og ivaretakelse av utrykningsplikten, jf. forskrift 14. april 2000 nr. 328 om fastlegeordning i kommunene § 12 c. Kommunenes organisering av legevakt må vurderes på bakgrunn av en risiko- og sårbarhetsanalyse av bl.a. sykdoms- og skadeforekomst, tilgang til og kompetanse hos legevakt, ambulansetjeneste og sykehus. Hvis en kommune ikke har bemannet legevaktslokale, eller dersom legevaktslokalet er stengt på bestemte tidspunkt, har LV-sentralen ansvar for å håndtere henvendelser og sikre kontakt med lege om nødvendig. Den kommunale legevaktsordningens ansvar for å yte akuttmedisinsk hjelp gjelder så vel somatiske som psykiske sykdommer.

Kapittel 4 Ambulansetjeneste (bil-, båt- og luftambulanse)

§ 4-1 Definisjon

Med ambulansetjeneste menes bil-, båt- og luftambulansetjeneste som inngår i de regionale helseforetakenes akuttmedisinske beredskap utenfor sykehus.

Med luftambulansetjeneste menes både ambulansehelikopter og ambulansefly.

Til § 4-1

Redningshelikopter rekvireres til ambulansetjenesten ved spesielle forhold, men regnes under normale forhold ikke som en del av den alminnelige luftambulansetjenesten. Redningshelikoptertjenesten er dermed et supplement til den ordinære luftambulansetjenesten.

§ 4-2 Oppgaver

De regionale helseforetakene skal sørge for at personer som oppholder seg innen helseregionen tilbys nødvendige ambulansetjenester.

Til § 4-2

De regionale helseforetakene har ansvar for forsvarlig utbygging og dimensjonering av ambulansetjenesten. Dette innebærer at de regionale helseforetakene i sin planlegging av ambulansetjenesten bl.a. må ta hensyn til lokal organisering av legevakt og sykehusstruktur.

§ 4-3 Bil- og båtambulansetjenesten

Bil- og båtambulansetjenesten utgjør sammen med kommunal legevaktordning den lokale akuttmedisinske beredskap og skal primært:

a) dekke behov for primær diagnostikk og stabilisering og eventuell behandling av akutte skader og sykdomstilstander

b) bringe syke/skadde pasienter til adekvat behandlingsnivå i helsetjenesten når pasienten har behov for overvåkning og/eller behandling.

§ 4-4 Luftambulansetjenesten

Luftambulansetjenesten skal yte spesialisert akuttmedisin og være en integrert del av den akuttmedisinske beredskapen. De regionale helseforetakene har ansvar for at luftambulansetjenesten forvaltes som en nasjonal tjeneste, herunder fastsette felles rekvireringsretningslinjer for tjenesten.

Ambulansehelikoptertjenesten skal primært:

a) bringe akuttmedisinsk utstyr og særlig kompetent helsepersonell raskt fram til alvorlig syke eller skadde pasienter

b) bringe pasienter til et adekvat behandlingsnivå i helsetjenesten under pågående overvåkning og behandling, herunder yte akuttmedisinsk diagnostikk

c) utføre enkle søk- og redningsoperasjoner.

Ambulanseflytjenesten skal primært:

a) bringe pasienter til et adekvat behandlingsnivå i helsetjenesten under pågående overvåkning og behandling.

Til § 4-4

Redningshelikoptertjenesten skal under ambulanseoppdrag yte den samme helsehjelpen som ambulansehelikoptertjenesten. Luftambulansetjenesten kan unntaksvis benyttes til tilbakeføringer av pasienter der lufttransport er nødvendig ut fra en medisinsk vurdering. I slike tilfeller skal beredskapsmessige hensyn tas i forkant av en eventuell rekvirering. Hensyn til responstid og samtidighetskonflikter er en del av de beredskapsmessige hensyn.

§ 4-5 Bemanning og helsefaglig kompetanse

Ambulansebiler og -båter som utfører oppdrag som nevnt i § 4-3 skal minimum være betjent av to helsepersonell slik at pasienten/e sikres adekvat behandling og oppfølging under transport. Minst ett av helsepersonellet skal ha autorisasjon eller lisens som ambulansearbeider. Det andre helsepersonellet skal ha annen relevant akuttmedisinsk, pleiefaglig og redningsteknisk kompetanse. Minst ett av helsepersonellet skal inneha kompetansebevis for fører av utrykningskjøretøy.

Ambulansene skal som hovedregel være bemannet med tilstedevakt. Unntak kan gjøres for stasjoner (a) som dekker et område med lavt befolkningsgrunnlag (b) som har et lavt antall akuttoppdrag pr. år, og (c) hvor personell kan være ved ambulansen innen forsvarlig tid etter oppringning. Det er tilstrekkelig at ett av unntaksvilkårene er oppfylt.

Ambulansehelikopter og redningshelikopter som benyttes i ambulansetjeneste skal være bemannet med lege med akuttmedisinsk kompetanse. I tillegg til lege skal fartøyet bemannes med ambulansearbeider eller sykepleier med redningsteknisk kompetanse. Ambulansefly skal være bemannet med intensiv- eller anestesisykepleier. I tillegg skal det etableres beredskap for lege eller annen bemanning ved oppdrag der dette er nødvendig.

Til § 4-5

Helsepersonell som bemanner bil- og båtambulanse skal ha kompetanse til å kunne observere og identifisere svikt i vitale organfunksjoner, igangsette akuttmedisinske behandlingstiltak, yte kyndig hjelp til forflytning og leiring av pasienter, samt dokumentere og rapportere til annet helsepersonell. For ambulansepersonell nr. 2 menes krav til dokumentasjon av akuttmedisinsk og pleiefaglig kompetanse. Dette innebærer som minimumskrav en redningsteknisk del med 55 timer teori og 15 timer praktiske øvelser, samt en medisinsk del som inkluderer en teoretisk del på 120 timer og 3 ukers praksistjeneste ved mottakelsesavdeling/intensivavdeling (1 uke), operasjons- anestesiavdeling (1 uke) og medisinsk/kirurgisk avdeling (1 uke).

Det presiseres at behandlingsansvarlig lege for bil- og båtambulanse er den som sist vurderte pasienten i forbindelse med ambulansetransport. Dersom det ikke kan oppnås kontakt med behandlingsansvarlig lege, eventuelt legevaktslege/AMK-lege, eller det er behov for å avverge akutte situasjoner som gjør det tidsmessig umulig å oppnå slik kontakt, må ambulansepersonell handle etter skriftlige prosedyrer.

Ambulansetjenesten bør lokaliseres og organiseres slik at responstiden minimaliseres.

Med tilstedevakt menes det at helsepersonell i vaktberedskap skal oppholde seg i umiddelbar nærhet av utrykningskjøretøyet. Unntaksbestemmelser for kravet om tilstedevakt, bidrar til å sikre en nødvendig fleksibilitet i forhold til forskjeller i befolkningsgrunnlag og geografiske forhold. Unntaksbestemmelsene vil bli konkretisert i eget rundskriv.

Bemanning av ambulansehelikoptre og redningshelikoptre med som flyr luftambulanseoppdrag skal være anestesilege med minimum 2 års erfaring fra tjeneste ved anestesiavdeling, eller lege med annen akuttmedisinsk kompetanse. Ambulansehelikopter og redningshelikopter som benyttes i ambulansetjeneste skal også være bemannet med ambulansearbeider eller sykepleier. Begge grupper helsepersonell skal ha redningsteknisk kompetanse. Det vises her til Nasjonal standard for redningsmenn innen luftambulansetjenesten, redningshelikoptertjenesten og SAR offshore av 18. juli 2002, utarbeidet av Justisdepartementet og Helsedepartementet i fellesskap.

Kapittel 5 Ikrafttredelse

§ 5-1 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft fra den tid Helsedepartementet bestemmer.

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 12.01.2000 nr. 1206, forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste.