Høring - utkast til forskrifter til ny forsikringslov mv.

Høringsinstanser

Høring – utkast til forskrifter til ny forsikringslov mv.

1.
Ny lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven) ble sanksjonert 10. juni 2005. Loven vil, når den trer i kraft, erstatte forsikringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 nr. 39. Forsikringsloven innebærer for det første en lovteknisk og redaksjonell opprydding i lovgivningen på forsikringsområdet etter flere omfattende lovendringer de senere år. For det annet er det i tre kapitler i loven gitt ny lovgivning, dels en samlet regulering av pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak og deres virksomhet (kapitlene 7 og 8), og dels et modernisert regelverk for livsforsikring (kapittel 9). På disse områdene vil forsikringsloven medføre til dels omfattende endringer i gjeldende rett.

2.
Etter departementets vurdering bør ikrafttredelsen av ny forsikringslov ses i sammenheng med innføringen av obligatorisk tjenestepensjon, som skal ha virkning senest fra 1. juli 2006. Dette vil kunne bidra til å klargjøre situasjonen for markedsaktørene og gi et sikrere grunnlag for veivalg og tilpasninger i markedet for obligatorisk tjenestepensjon. Det foreslås derfor i høringsnotatet at forsikringsloven med tilhørende overgangsregler settes i kraft 1. juli 2006.

For pensjonskasser og livsforsikringsselskaper vil det være behov for en overgangsperiode før de nye virksomhetsreglene i hhv. kapittel 7 og 9 gjøres gjeldende. Departementet foreslår at overgangsreglene utformes slik at det på et fastsatt tidspunkt skjer en samlet overgang fra gjeldende til ny virksomhetslovgivning med virkning for samtlige institusjoner, både eksisterende institusjoner og institusjoner som får konsesjon og starter sin virksomhet etter 1. juli 2006. Det foreslås at de nye virksomhetsreglene i kapittel 7 og 9 skal gjelde fra 1. januar 2008.

3.
Høringsnotatet inneholder følgende forskriftsutkast:

• Forskrift om ikrafttredelse og overgangregler til forsikringsloven (vedlegg 1 til høringsnotatet).
• Forskrift om pensjonsordninger med innskuddspensjon som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Forskriften skal fastsette visse fellesregler for alle pensjonsleverandører som kan tilby dette produktet. Fellesreglene foreslås å gjelde bl.a. produkt-, pris- og kontoinformasjon og arbeidsgivers kostnadsansvar for pensjonsordningen. (Vedlegg 2 til høringsnotatet).
• Forskrift til forsikringsloven. Her foreslås regler til utfylling og presisering mv. av forsikringslovens regler om livsforsikringsselskapers og pensjonsforetaks virksomhet. Bl.a. foreslås utfyllende regler om pristariffer og premier, overskudd, forsikringsmessige avsetninger og flytting. (Vedlegg 3 til høringsnotatet).
• Endringer i forskrift 11. oktober 1995 nr. 854 om norske forsikringsselskapers forsikringstjenesteytelser og etablering av filial i annen EØS-stat, forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat og forskrift 28. desember 1993 nr. 1257 om tilsyn med finansinstitusjoner og forvaltningsselskap som har hovedsete i annen EØS-stat og som driver virksomhet i Norge. Endringene skal gjennomføre bestemmelser i direktiv 2003/41/EF (pensjonskassedirektivet) om pensjonsforetaks grenseoverskridende virksomhet. (Vedlegg 4 til høringsnotatet).

Utkastene til forskrifter innebærer følgende mht. når forskjellige deler av regelverket skal oppfylles:

4.
Det bes om høringsinstansenes merknader innen 15. mai 2006. Merknader bes også oversendt i elektronisk form til postmottak@finans.dep.no.

Med hilsen

Forskrifter i forbindelse med gjennomføring og iverksetting av lov av 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon og lov av 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven)

Innhold

1. Iverksetting av den nye forsikringsloven

2. Gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon

3. Tilpasninger til det nye pensjonsmarkedet

4. Pensjonsordninger med innskuddspensjon som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon
4.1 Fellesregler for alle pensjonsleverandører
4.2 Produkt-, pris- og kontoinformasjon

5. Forskrift til forsikringsloven (livsforsikrings- og pensjonsforetak)
5.1 Utgangspunkter i forskriftsarbeidet
5.2 De viktigste enkeltområdene

6. Endringer i gjeldende forskrifter for gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktiv 2003/41/EF – pensjonsforetaks grensekryssende virksomhet
6.1 Innledning
6.2 Spørsmål knyttet til utenlandske livsforsikringsselskapers og pensjonskforetaks virksomhet i Norge
6.3 Andre norske regler begrunnet i allmenne hensyn

Vedlegg 1
Vedlegg 2
Vedlegg 3
Vedlegg 4

1 Iverksetting av den nye forsikringsloven

Loven om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven) ble vedtatt 10. juni 2005. Loven vil, når den trer i kraft, erstatte lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven). Forsikringsloven innebærer for det første en lovteknisk og redaksjonell opprydding i lovgivningen på forsikringsområdet med bakgrunn i flere omfattende endringer som er vedtatt og satt i kraft. Store deler av forsikringsloven (kapitlene 2 til 6 og 10 til 16) er bare en videreføring av de nå gjeldende lovbestemmelser, med enkelte lovtekniske endringer. Disse deler av loven kan settes i kraft uten overgangsregler. Bare tre av kapitlene i loven inneholder ny lovgivning, dels en samlet regulering av pensjonskasser, innskuddspensjonsforetak og deres virksomhet (kapitlene 7 og 8), og dels et modernisert regelverk for livsforsikring (kapittel 9). På disse områdene vil forsikringsloven medføre til dels omfattende endringer i gjeldende rett. Dette vil særlig få betydning for den omfattende virksomhet knyttet til kollektive pensjonsordninger som i dag drives av pensjonskasser og livsforsikringsselskaper.

Nye virksomhetsregler for livsforsikring ble vedtatt av Stortinget høsten 2004. Reglene innebærer krav om en vesentlig modernisering av selskapenes virksomhet med sikte på klarere skiller mellom de forsikredes og selskapenes egne midler, klarere fordeling av risiko mellom kunde og selskap og mer oversiktelig prising av livsforsikringsprodukter.

Stortinget vedtok i mai 2005 nye regler for pensjonsforetak. Pensjonsforetak er en samlebetegnelse for pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak. Reglene for pensjonskasser er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, ved at hovedinnholdet i den såkalte pensjonskasseforskriften oppheves og videreføres i lov. Det foreslås også enkelte nye regler, se avsnitt 2) i kapitlet her. Reglene skal gjennomføre direktiv 2003/41/EF (pensjonskassedirektivet). Innskuddspensjonsforetak er en ny type foretak som tillates opprettet, og reglene for disse er således nye.

1) Hovedspørsmålet når det gjelder iverksetting av forsikringsloven, knytter seg til tidspunktet for ikrafttreden av den nye lovgivningen for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak, og til lengden av overgangsperioden, dvs. fastsettelsen av tidspunktet for overgangen fra gjeldende lovgivning til det nye lovverket. Dette spørsmålet har ikke bare betydning i forhold til den virksomhet livsforsikringsselskaper og pensjonskasser driver når forsikringsloven settes i kraft. Spørsmålet bør også ses i sammenheng med innføringen av obligatorisk tjenestepensjon som skal ha virkning senest fra 1. juli 2006. Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon vil – uavhengig av overgangsperioden ved ikraftsetting av forsikringsloven - medføre vesentlige endringer i livsforsikrings- og pensjonsmarkedet av stor betydning både for eksisterende og nye grupper pensjonsleverandører og for deres innbyrdes konkurranse under de nye markedsforhold.

Dette tilsier at iverksetting av forsikringslovens regler for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak bør samkjøres med gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon. Dette vil kunne bidra til å klargjøre situasjonen for markedsaktørene og gi et sikrere grunnlag for vurderingen av veivalg og tilpasninger ved gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon. Departementet foreslår etter dette at forsikringsloven med tilhørende overgangsregler settes i kraft 1. juli 2006.

For pensjonskasser og livsforsikringsselskaper vil det være behov for en overgangsperiode før de nye virksomhetsreglene i hhv. kapittel 7 og 9 gjøres gjeldende. I forsikringsloven § 17-1 tredje ledd gis eksisterende institusjoner en overgangsperiode på ett år fra ikrafttreden av loven til å oppfylle kravene i den nye lovgivningen. Denne bestemmelsen ble vedtatt før opplegget for gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon ble fastlagt. Departementet antar at denne fristen blir noe kort når ikrafttredelse, av hensyn til samkjøringen med obligatorisk tjenestepensjon, skal skje allerede fra 1. juli 2006. Det legges også vekt på at overgangen til nytt regelverk bør gjennomføres fra et årsskifte. Departementet foreslår derfor at overgangsperioden forlenges slik at overgangen til nye virksomhetsregler i kapittel 7 og 9 skal skje 1. januar 2008. Departementet har fremmet lovforslag om endring av forsikringsloven § 17-1 tredje ledd slik at bestemmelsen gir den fleksibilitet som er nødvendig i forhold til et slikt opplegg.

Videre bør overgangsreglene etter departementets vurdering utformes slik at det på et fastsatt tidspunkt skjer en samlet overgang fra gjeldende til ny lovgivning med virkning for samtlige livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, både eksisterende institusjoner og institusjoner som får konsesjon og starter sin virksomhet 1. juli 2006 eller senere. Hensynet til oversiktlighet og enkelhet for forsikringstakerne, samt hensynet til sammenlignbarhet mellom selskapenes regnskap (regnskapsmessige hensyn) taler for dette. Hovedregelen i de forskrifter som høringen omfatter, er derfor at de nye virksomhetsreglene skal gjelde for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser fra 1. januar 2008.

Forsikringsloven § 17-2 første ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere overgangsregler for foretak som driver virksomhet som omfattes av loven når loven trer i kraft. Departementet har fremmet lovforslag om endring av denne bestemmelsen, slik at overgangsreglene også kan omfatte nye foretak. Forslaget er tatt inn i Ot.prp. nr. 12 (2005-2006) om endringer i forsikringsloven (utlikning i fellesordninger for premieberegning), som ble fremmet 31. mars.

Det kan ikke utelukkes at enkelte livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser av praktiske grunner kan ha vanskelig for å overholde fristen 1. januar 2008 for tilpasning til den nye lovgivningen. For slike tilfelle bør det være adgang for vedkommende institusjon å gi Kredittilsynet melding om at virksomheten også i 2008 vil bli drevet i samsvar med gjeldende lovgivning.

Prinsippet om en samlet overgang fra det gjeldende regelverk til regelverket i forsikringsloven pr. 1. januar 2008, antas generelt ikke å skape særlige problemer i livsforsikringsmarkedet. Overgangen til det nye regelverket for pristariffer og tilordning av avkastning og overskudd i forsikringsloven vil imidlertid kunne medføre et visst inntektsbortfall for livsforsikringsselskapene. De nye overskuddsreglene i forsikringsloven vil medføre at nåværende regler om overskuddsdeling mellom selskap og kunder vil bortfalle. Dette antas å kunne få særlige virkninger i forhold til videreføringen av den del av virksomheten som ved overgangen til regelverket i forsikringsloven knytter seg til personer som da er pensjonister i eksisterende ytelsesbaserte pensjonsordninger. De administrasjonsreserver som knytter seg til utbetaling av løpende pensjoner, er ikke beregnet med henblikk på å inkludere et fortjenesteelement som kan kompensere for det inntektsbortfall som selve overgangen til regelverket i forsikringsloven antas å medføre når gjeldende regler om overskuddsdeling faller bort.

Departementet antas at livsforsikringsselskapene her kan ha behov for en viss overgangsperiode til å sikre gjennomføringen av de nye pristariffer med innbygget fortjenesteelement på en slik måte at økonomiske virkninger av overgangen til regelverket i forsikringsloven vil kunne motvirkes eller redusere ganske vesentlig. I utkastet til forskrift til forsikringsloven (vedlegg 3) § 13-2 annet ledd er det derfor – med hjemmel i forsikringsloven § 17-2 første ledd - inntatt en overgangsregel med en avtrappingsperiode på tre år når det gjelder utfasingen av gjeldende regler om overskuddsdeling. Overgangsregelen gjelder for overskudd tilordnet kollektive pensjonsordninger med utbetaling av ytelser til pensjonister ved overgangen til regelverket i forsikringsloven 1. januar 2008. For selskaper som velger å utsette overgangen til 1. januar 2009 vil derfor overgangsperioden praktisk sett bli to år. For øvrig vises til kapittel 5.2.4 nedenfor om overskudd.

For individuell livsforsikring antas det ikke å oppstå tilsvarende overgangsproblemer. Det vises til kapittel 5.2.7, der det legges opp til at selskapet enten kan skille ut eksisterende individuelle livsforsikringskontrakter i en egen portefølje som undergis någjeldende overskuddsregler, eller kan la de eksisterende individuelle kontraktene inngå i selskapets virksomhet undergitt en modifisert overskuddsmodell.

2) Det nye regelverket for pensjonskasser i forsikringsloven kapittel 7 er utformet med henblikk på gjennomføringen i norsk rett av bestemmelsene i direktiv 2003/41/EF (pensjonskassedirektivet). Etter hovedregelen i direktivet art. 22 skal bestemmelsene være gjennomført i nasjonal lovgivning innen 23. september 2005. Artikkel 22 nr. 3 og 4 gir imidlertid de enkelte land adgang til å utsette ikrafttreden av de nye kravene til solvensmarginkapital og begrensningene i adgangen for pensjonsforetakene til å foreta investeringer i foretak som har pensjonsordning i pensjonsforetaket til 23. september 2010. Direktivet vil på disse punkter innebære en vesentlig skjerping i forhold til pensjonskasseforskriftens regler, og eksisterende norske pensjonskasser bør derfor gis en tilsvarende rommelig overgangsperiode for oppfyllelsen av disse kravene. Det foreslås at fristen settes til 1. januar 2010.

Minstekravet til pensjonskassers grunnkapital i forsikringsloven § 7-5 vil for en del pensjonskasser også innebære en viss skjerping av det kapitalkrav som følger av gjeldende rett. Også på dette punkt bør de eksisterende pensjonskassene gis en noe lenger overgangsperiode. Som det fremgår ovenfor, tar en sikte på at overgangen til det nye regelverket i forsikringsloven skal være sluttført innen 1. januar 2009, og det foreslås derfor at kapitalkravet i forsikringsloven § 7-5 skal være oppfylt av alle pensjonskasser innen dette tidspunkt.

Forsikringsloven § 7-3 innfører krav om konsesjon for pensjonskasser. Etter opplegget for overgangsregler foran er 1. januar 2008 foreslått som tidspunkt for en samlet overgang fra gjeldende regelverk til regelverket i forsikringsloven. I samsvar med dette foreslås en overgangsregel som setter frist for eksisterende pensjonskasser til 1. desember 2007 for å søke om konsesjon etter forsikringsloven, og som gir eksisterende pensjonskasser adgang til å fortsette sin eksisterende virksomhet inntil søknaden er avgjort.

3) Enkelte av de kommunale pensjonskassene har forsikringsteknisk underdekning i forhold til kravene etter gjeldende rett til forsikringsmessige avsetninger, og driver for tiden virksomheten i henhold til dispensasjon fra Kredittilsynet. Til slike dispensasjoner er det satt vilkår om at pensjonskassen har utarbeidet og fått godkjent opptrappingsplan for oppbyggingen av manglende avsetninger innen fastsatt frist. For enkelte pensjonskasser utløper fristen etter det tidspunkt da overgangen til regelverket i forsikringsloven skal være sluttført. Pensjonskassedirektivet art. 22 inneholder ikke særlige overgangsregler når det gjelder oppfyllelsen av krav til forsikringsmessige avsetninger, men art. 16 nr. 2 og 3 i direktivet gir adgang til dispensasjon for begrensede tidsrom. Dette gjelder ikke for pensjonskasser som driver grensekryssende virksomhet, men slik virksomhet antas ikke å være aktuelt for de kommunale pensjonskasser det her gjelder. I samsvar med dette foreslås at eksisterende godkjente opptrappingsplaner utløper 1. januar 2011, og at ytterligere forlengelse av opptrappingsperioden vurderes i forbindelse med ny søknad om dispensasjon.

5) Det antas ikke å være behov for særlige overgangsregler for innskuddspensjonsforetak, jf. forsikringsloven kapittel 8. Slike foretak vil således kunne etableres fra 1. juli 2006 iht. reglene i kapittel 8, jf. kapitlene 7 og 9.

6) Utkast til forskrifter i forbindelse med ikraftsetting av forsikringsloven med tilhørende overgangsregler følger som Vedlegg 1.

2 Gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon

Lov om obligatorisk tjenestepensjon ble vedtatt 21. desember 2005 og satt i kraft fra 1. januar 2006. Loven pålegger arbeidsgivere i privat sektor i løpet av 2006 å etablere pensjonsordning i samsvar med foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven for å sikre sine ansatte alderspensjon i samsvar med de krav som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon. Pensjonsordningene skal opprettes senest med virkning fra 1. juli 2006. Lov om obligatorisk tjenestepensjon vil medføre at et stort antall arbeidsgivere som hittil ikke har hatt pensjonsordning for sine ansatte, vil opprette nye pensjonsordninger, som vil omfatte en vesentlig del av samtlige arbeidstakere i privat sektor. Lov om obligatorisk tjenestepensjon medfører derfor en betydelig utvidelse av livsforsikrings- og pensjonsmarkedet. Dette ventes å føre til vesentlige endringer når det gjelder kollektivprodukter og markedsforhold, med innslag av nye grupper av pensjonsleverandører og økt konkurranse mellom de forskjellige typer av institusjoner som vil tilby kollektive pensjonsordninger.

Inntil for kort tid siden har ytelsesbaserte pensjonsordninger vært det så å si helt enerådende kollektive pensjonsprodukt. Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har derfor tradisjonelt hatt en helt sentral stilling i kollektivmarkedet. Med virkning fra 1. januar 2001 ble det også adgang til å opprette kollektive innskuddspensjonsordninger med skattefavorisering. Pensjonsordninger med innskuddspensjon kan overtas av banker, livsforsikringsselskaper, pensjonskasser og forvaltningsselskap for verdipapirfond (innskuddspensjonsloven § 2-2). Det er hittil bare opprettet et beskjedent antall av pensjonsordninger med innskuddspensjon, de fleste i forvaltningsselskap for verdipapirfond og fondsforsikringsselskaper.

Lov om obligatorisk tjenestepensjon ventes å bringe vesentlige endringer i markedet for kollektive tjenestepensjoner. Det er alminnelig antatt at de aller fleste arbeidsgivere vil velge å oppfylle lovens krav ved å etablere pensjonsordning med innskuddspensjon. Også nye grupper av pensjonsleverandører antas å ville satse på markedet for kollektiv innskuddspensjon. Gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon vil likevel samfunnsmessig og praktisk sett bli en meget krevende operasjon. De nye virksomhetsreglene for livsforsikringsselskaper i forsikringsloven legger til rette for at livsforsikringsselskapene skal kunne tilby et bredere produktspekter innen kollektiv tjenestepensjon enn etter dagens regler. Det vises til at vanlig livsforsikringsvirksomhet og livsforsikring med investeringsvalg for kunden skal kunne tilbys av samme selskap. Dette vil ha betydning for livsforsikringsselskapenes rolle som leverandør av innskuddspensjonsordninger i markedet for obligatorisk tjenestepensjon. Ved vurderingen av de spørsmål som knytter seg til iverksetting av den nye forsikringsloven, herunder utformingen av nødvendige overgangsregler, er det lagt vekt på at dette bør ses i sammenheng med gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon. Det vises til nærmere omtale i kapittel 1.

3 Tilpasninger til det nye pensjonsmarkedet

Lov om obligatorisk tjenestepensjon antas å ville medføre at pensjonsordninger med innskuddspensjon kommer til å utgjøre et betydelig markedssegment i kommende år. Innskuddspensjonsloven åpner for at midler knyttet til slike pensjonsordninger kan forvaltes i særskilte investeringsporteføljer. Det er ventet at et stort antall av nye pensjonsordninger i henhold til lov om obligatorisk tjenestepensjon vil benytte slike forvaltningsordninger. Av livsforsikringsselskapene er det imidlertid bare fondsforsikringsselskapene som hittil har kunnet gjøre bruk av forvaltningsordninger basert på særskilte investeringsporteføljer.

1) Forsikringsloven åpner for etablering av nye pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak som skal drive kollektivvirksomhet som ikke er livsforsikring, dvs. virksomhet som er basert på pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven. Slike institusjoner vil kunne overta pensjonsordninger i samsvar med minstekravene i loven om obligatorisk tjenestepensjon dersom en forsikring av innskuddsfritak ved uførhet blir skaffet fra underleverandør - et livsforsikringsselskap eller skadeforsikringsselskap som kan overta personrisikoforsikringer av ett års varighet (jf. innskuddspensjonsloven §§ 2-4 og 2-5 annet ledd). Det må imidlertid antas at det vil ta noe tid å få etablert slike institusjoner og å få brakt omfanget av deres virksomhet opp på det nivå som er påkrevd for at slike institusjoner skal kunne gi et vesentlig bidrag ved gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon, og det er lite trolig at nye institusjoner vil kunne bli aktører av betydning ved iverksettingen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006.

2) Forsikringsloven er utformet med henblikk på å få gjennomført en viss oppmykning av virksomhetsbegrensningene for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. I tilknytning til flere av bestemmelsene i forsikringslovens kapittel 9 om livsforsikring er det forutsatt at skillet mellom livsforsikringsselskaper og fondsforsikringsselskaper skal bortfalle, og at alle livsforsikringsselskaper skal kunne overta kontrakter hvoretter oppsparte midler skal forvaltes i særskilte investeringsporteføljer med rett til investeringsvalg for kunden. Det foreslås at regelendringer som åpner for sammenslåing av et livsforsikringsselskap og et fondsforsikringsselskap trer i kraft 1. juli 2006. I samsvar med dette foreslås at fondsforsikring oppheves som særskilt forsikringsklasse, og at virksomhetsbegrensningen for fondsforsikringsselskaper i klassen livsforsikring med investeringsvalg bortfaller med den virkning at tillatelsen til disse selskapene utvides til å omfatte livsforsikring generelt.

Livsforsikringsselskapenes adgang til å overta pensjonsordninger med innskuddspensjon forutsetter at ordningene er tilknyttet et tilstrekkelig forsikringselement, dvs. et kapitaliserings- eller risikoelement. Det vises til drøftelsen av denne problemstillingen i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) kapittel 14. Det uttales der bl.a. at forsikring av innskuddsfritak ved uførhet skal anses som tilstrekkelig forsikringselement. Stortinget hadde i Innst. O. nr. 4 (2004-2005) ikke merknader til departementets vurdering av dette spørsmålet.

Dette innebærer at livsforsikringsselskaper kan overta pensjonsordninger med innskudds­pensjon som fyller minstekravene i loven om obligatorisk tjenestepensjon. Departementet foreslår at dette klargjøres i forskrift med hjemmel i forsikringsloven § 6-1. Det vises til utkast til forskrift til forsikringsloven ( vedlegg 3) § 13-3.

3) I forhold til pensjonskasser står de tilsvarende spørsmål i en noe annen stilling. En pensjonskasses virksomhetsområde er normalt fastsatt i vedtekter som ikke kan endres uten godkjenning fra Kredittilsynet. Dessuten fastsetter forsikringsloven § 17-1 tredje ledd at en pensjonskasse må søke konsesjon innen utløpet av overgangsperioden ved iverksetting av forsikringsloven. Inntil virksomhetsområdet for eksisterende pensjonskasser er fastlagt i ny konsesjon vil derfor pensjonskassen bare ha adgang til å videreføre den virksomhet som hittil har vært drevet. En kommunal pensjonskasse kan imidlertid allerede etter gjeldende lovgivning overta kontrakter tilknyttet særskilte investeringsporteføljer (forsikringsvirksomhetsloven § 8b-15), og det foreslås derfor at en tilsvarende regel forskriftsfastsettes for private pensjonskasser som har pensjonsordninger for flere arbeidsgivere.

4) Etter lov om obligatorisk tjenestepensjon skal pensjonsordningene i tillegg til alderspensjon også omfatte en ordning for forsikring av innskuddsfritak/premiefritak ved uførhet. Pensjonsinnretninger som ikke selv kan overta slike forsikringer, vil måtte tegne særskilt forsikring i livsforsikringsselskap eller i skadeforsikringsselskap med tillatelse til å overta ettårige personrisikoforsikringer. Det er i NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon på side 124 pekt på den markedsmessige betydningen av at også skadeforsikringsselskapene kan tilby slik forsikringsdekning tilpasset pensjonsordninger som omfattes av loven. Etter gjeldende rett kan skadeforsikringsselskaper normalt bare overta uføreforsikringer basert på utbetaling av engangsbeløp – ikke årlige ytelser. Det vises til forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 tredje ledd (forsikringsloven § 1-3 annet ledd) om at Kredittilsynet kan tillate at skadeforsikrings­selskaper overtar livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet. En slik dekning passer dårlig i forhold til arbeidstakere som etter noen tid opphører å være uføre, og den er heller ikke samstemt med de nye reglene om uføreytelser fra folketrygden. Det vises til folketrygdloven § 12-9 om tidsbegrenset uførestønad, som kan gis for en periode på ett til fire år, slik at det deretter i tilfelle kan treffes vedtak om løpende uføreytelser ut fra langt bedre informasjon om uføregrad og sannsynligheten for at uførheten blir varig. De nye reglene i folketrygdloven § 12-9 trådte i kraft 1. januar 2004.

Livsforsikringsselskapene kan tilby uføredekninger med løpende ytelser. På bakgrunn av de nye reglene i folketrygdloven om tidsbegrenset uførestønad foreslås det at også skadeforsikringsselskaper skal kunne overta ettårige personrisikodekninger hvor det er avtalt at det i en første periode på fire år – slik som i folketrygden – skal utbetales årlige ytelser til dekning av innskuddsfritak/premiefritak og i tilfelle uførestønad i samsvar med uføregraden. I tilfelle av varig uførhet utbetales resten av forsikringssummen som engangsbeløp ved utløpet av fireårsperioden, og som så benyttes som engangspremie for avtale med et livsforsikringsselskap om årlige ytelser til pensjonsalder. En slik ordning antas å gi et vesentlig sikrere grunnlag for inngåelsen av avtalen med livsforsikringsselskapet enn den ordning skadeforsikringsselskapene for tiden benytter.

Det følger av innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd at forsikring av innskuddsfritak knyttet til pensjonsordning med innskuddspensjon vil være undergitt reglene i foretakspensjonsloven § 6-7 og de øvrige bestemmelser som det henvises til i § 6-7 annet ledd. Disse bestemmelsene vil også gjelde i forhold til slik forsikring tegnet i skadeforsikringsselskap.

5) Utkast til forskriftsbestemmelser om forsikringsselskapers og pensjonskassers virksomhetsområder er tatt inn i ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene (kapittel 13) i forskrift til forsikringsloven ( vedlegg 3).

4 Pensjonsordninger med innskuddspensjon som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon

4.1 Fellesregler for alle pensjonsleverandører

Gjeldende lovgivning med tilhørende forskriftsverk for kollektiv livsforsikring gir regler om melding til Kredittilsynet av produkter, premier, beregningsgrunnlag mv., samt om utførlig kontoinformasjon til arbeidsgiver og medlemmene av en kollektivordning. Dette regelverket retter seg til livsforsikringsselskaper og har hittil først og fremst omfattet pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon som lenge har vært det sentrale i kollektivmarkedet. Det er ikke utarbeidet tilsvarende regler for pensjonsordninger med innskuddspensjon generelt, dvs. uavhengig av om pensjonsleverandøren er livsforsikringsselskap eller annen institusjon. Forvaltningsselskaper for verdipapirfond, banker og andre institusjoner som hittil har kunnet overta pensjonsordninger med innskuddspensjon, er hver for seg undergitt et lov- og forskriftverk som i innhold, omfang og detaljeringsgrad atskiller seg vesentlig fra forsikringslovgivningen. Innskuddspensjonsloven med tilhørende forskrift inneholder heller ikke tilsvarende regler.

Gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon antas først og fremst å innebære at pensjonsordninger med innskuddspensjon vil få en ganske annen praktisk betydning for store grupper av arbeidsgivere og arbeidstakere enn slike pensjonsordninger hittil har hatt. Også i forhold til pensjonsordninger med innskuddspensjon kan det derfor være behov for forskriftsfastsatte regler begrunnet i de kundehensyn som hittil har vært ivaretatt innenfor gjeldende regler for kollektive ytelsesbaserte pensjonsforsikringer. Videre vil pensjonsordninger med innskuddspensjon komme til å utgjøre en viktig – og for leverandørene interessant – del av det kollektive pensjonsmarkedet. Nye grupper av pensjonsleverandører vil komme til, og produktspekteret vil over tid utvides og nyanseres. Dette vil gi økt konkurranse om kundene, ikke bare mellom de tradisjonelle pensjonsleverandører, men i stor grad også mellom institusjoner som på viktige områder vil være undergitt forskjellige rammebetingelser og virksomhetsregler. Dette kan gi ulike konkurransevilkår og føre til at ulikheter mellom produkter fra ulike pensjonsleverandører ikke fremtrer klart for kundene. Hensynet til ordnede markeds- og konkurranseforhold tilsier derfor at en slik utvikling søkes motvirket ved visse fellesregler for alle pensjonsleverandører i denne del av kollektivmarkedet.

Minstekravene for pensjonsordninger med innskuddspensjon i lov om obligatorisk tjenenestepensjon må antas reelt å føre til en høy grad av standardisering av disse pensjonsproduktene. Konkurranse mellom kundene må antas i stor grad å basere seg på pris, først og fremst knyttet til omfanget av arbeidsgivernes kostnadsansvar. Slike konkurranseforhold kan innby til ulik praktisering av de minstekrav til pensjonsordningene som lov om obligatorisk tjenestepensjon fastsetter, og derved føre til uønsket ”regelverkskonkurranse” mellom pensjonsleverandørene. Et eksempel på dette er de ulike tolkninger som er fremkommet i forhold til lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd om hvordan kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen, herunder forvaltningen av pensjonskapitalen, kan eller skal fordeles mellom arbeidsgivere og arbeidstakere når pensjonskapitalen forvaltes i særskilt investeringsportefølje med kollektivt eller individuelt investeringsvalg. Her vil det etter departementets syn være behov for forskriftsfastsatte regler for å motvirke ulik tolkingspraksis.

Ut fra dette tilsier hensynet til ordnet og effektiv gjennomføring av obligatorisk tjenestepensjon, at det ved forskrift bør fastsettes visse regler felles for alle pensjonsleverandører som overtar pensjonsordninger med innskuddspensjon undergitt minstekravene for obligatorisk tjenestepensjon. Slike fellesregler vil kunne bidra til å motvirke uheldige utslag av at ulike pensjonsleverandører er undergitt forskjellige reguleringsregimer, og av varierende tolkningspraksis ved anvendelsen av lov om obligatorisk tjenestepensjon. Hovedformålene med slike fellesregler vil således være:

• å legge forholdene til rette for markedskonkurranse basert på krav til gjennomsiktlighet i pensjonsprodukter og priser som markedsføres av ulike pensjonsleverandører,
• å sikre at arbeidsgivere og arbeidstakere - uavhengig av hvilken institusjon som er pensjonsleverandør - mottar dekkende kontoinformasjon om avkastnings- og kostnadsforhold og opptjent pensjonskapital, og
• å motvirke at bestemmelser i lov om obligatorisk tjenestepensjon blir praktisert på forskjellig måte av ulike pensjonsleverandører.

En slik forskrift kan hjemles i innskuddspensjonsloven § 1-3 og lov om obligatorisk tjenestepensjon §§ 1 femte ledd og 4 femte ledd, samt i finansinstitusjonsloven § 2-11. Utkast til slik forskrift er inntatt i Vedlegg 2.

En forskrift med fellesregler for alle pensjonsleverandører som skal legge forholdene til rette for ordnet og effektiv gjennomføring av obligatorisk tjenestepensjon bør etter departementets vurdering settes i kraft 1. juli 2006.

4.2 Produkt-, pris- og kontoinformasjon

Innskuddspensjonsloven inneholder lite av produkt- og markedsrettede regler. Loven ser på innskuddspensjon som et enkelt produkt hvor arbeidsgiveren betaler fastsatte innskudd og arbeidstakerne godskrives avkastning av pensjonskapitalen. Loven inneholder ikke regler tilsvarende foretakspensjonsloven §§ 9-2 og 9-6 hvoretter kostnadene ved pensjonsordningen skal dekkes av arbeidsgiveren i tillegg til innskuddene. I praksis er kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen blitt dekket ved fradrag i innskudd eller avkastning (pensjonskapitalen), med mindre annet er avtalt.

Minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon vil her bringe endringer, først og fremst fordi lovens § 4 tredje ledd generelt bestemmer at arbeidsgiveren skal dekke kostnadene ved pensjonsordninger som omfattes av loven, og dette stenger for ordninger som reelt medfører at arbeidstakerne skal dekke slike kostnader, f. eks. via fradrag i innskudd eller avkastning. Dessuten skal pensjonsordningen også gi innskuddsfritak ved uførhet, noe som også må fremgå av regelverket for pensjonsordningen (innskuddspensjonsloven § 2-5). Dette vil være en forsikring i samsvar med foretakspensjonsloven § 6-7, som også kan skaffes fra underleverandør. Det er derfor behov for presisering av krav til regelverk og produktmelding og - av hensyn til kostnadsregelen - grensene mellom ulike forvaltningsordninger (forskriftsutkastet §§ 2 til 4 i Vedlegg 2).

1) Kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen er det vederlag som arbeidsgiveren etter avtale skal betale til pensjonsleverandøren for tjenester ytet til den løpende drift av pensjonsordningen. Vederlaget gjelder dels den administrative oppfølgning overfor arbeidsgiver og de ansatte, og dels en godtgjørelse for forvaltningen av pensjonskapitalen. En forutsetning for ordnede konkurranseforhold i pensjonsmarkedet er at alle leverandører benytter priser som vil være sammenlignbare og dekkende for realiteten i de vederlag som kreves. I fellesreglene for alle grupper av pensjonsleverandører bør det derfor stilles krav om utarbeidelse og bruk av pristariffer som skiller mellom administrative tjenester, forvaltningstjenester og innskuddsfritak ved uførhet (forskriftsutkastet §§ 5 og 6).

Hver pristariff skal angi det samlede vederlag som pensjonsleverandøren har krav på, for den tjeneste det gjelder. Pensjonsleverandøren kan benytte underleverandør, men må da selv dekke godtgjørelsen til underleverandører og ta kostnaden med ved beregningen av egne priser. Underleverandører til kapitalforvaltningen vil i mange tilfelle avregne sin godtgjørelse i oppnådd avkastning, noe som også gjelder tegningsprovisjoner vedrørende andeler i verdipapirfond mv. En slik praksis vil medføre at pensjonsleverandøren bare mottar nettoavkastningen fra underleverandøren. I så fall må også de avregnede beløp tilordnes arbeidstakerne som avkastning, fordi ellers vil arbeidstakerne ved redusert avkastning reelt måtte dekke noe som arbeidsgiveren skal belastes eller allerede har dekket ved det vederlag som er betalt til pensjonsleverandøren (forskriftsutkastet § 5 annet ledd).

Det er fra flere hold reist spørsmål om den nøyaktige avgrensning av hva som skal regnes som godtgjørelse til underleverandør som benyttes ved kapitalforvaltningen, bl.a. fordi ulike kostnader som påløper hos underleverandøren ikke synliggjøres for pensjonsleverandøren som oppdragsgiver. Forskriftsutkastet § 5 annet ledd vil først og fremst omfatte forvaltningshonorar, tegningsprovisjoner og andre kostnader som etter regnskapspraksis og god regnskapsskikk skal kostnadsføres hos pensjonsleverandøren.

2) I forhold til vederlaget for kapitalforvaltning har det fremkommet noe ulike tolkninger av reglene om arbeidsgiverens kostnadsansvar etter § 4 tredje ledd i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Departementet foreslår derfor, med hjemmel i lovens § 4 siste ledd, en utfylling og presisering av bestemmelsen i § 4 tredje ledd om arbeidsgiverens kostnadsansvar.

Departementet foreslår at det i forskriftsutkastet § 7 første ledd tas inn en bestemmelse som innebærer at regelen om at arbeidsgiveren skal dekke kostnadene ved pensjonsordningen, skal gjelde uten hensyn til om det fastsettes en innskuddsplan med årlige innskudd som overstiger minstekravet. Ordlyden i lovens § 4 tredje ledd skiller ikke mellom pensjonsordninger med innskuddsplan basert på minstekravet til innskudd og pensjonsordninger med innskuddsplaner med årlige innskudd som overstiger minstekravet. Det er her viktig for alle parter å ha en klar og enkel regel. Hvis en arbeidsgiver vil etablere en ny pensjonsordning med høyere årlige innskudd, vil det ved fastsettelsen av innskuddsnivået også kunne tas hensyn til at slike pensjonsordninger kan medføre at kostnadsnivået blir noe høyere. En annen sak er at det her vil være behov for særlige overgangsregler for eksisterende innskuddsordninger med høyere innskuddsnivå (forskriftsutkastet § 11).

For pensjonsordninger med innskuddsplan bygget på lovens minstekrav til innskudd er situasjonen her en annen. Her vil arbeidsgiverens kostnadsansvar i alle tilfelle komme i tillegg til de årlige minsteinnskudd. For pensjonsordninger basert på lovens minstekrav bør derfor pensjonsleverandøren påse at bruk av ulike avregningsordninger i praksis ikke medfører at realiteten i arbeidsgiverens kostnadsansvar blir svekket, se forskriftsutkastet § 7 annet ledd.

Reglene i forskriftsutkastet § 7 første og annet ledd er ment å gjelde uavhengig av den forvaltningsordning for pensjonskapitalen som blir valgt. Lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd annet punktum har imidlertid en særlig regel for pensjonsordninger opprettet med egen pensjonskonto for hver arbeidstaker. De spørsmål som har vært reist om forståelsen av denne regelen tilsier at en i forskriftsutkastet § 7 tredje ledd presiserer at § 4 tredje ledd annet punktum bare gjelder pensjonsordninger med egen pensjonskonto for hver arbeidstaker, og at bestemmelsen bare omfatter vederlag som følge av selve utøvelsen av investeringsvalget fra arbeidstakerens side. Det investeringsvalg som innrømmes arbeidstakerne i slike pensjonsordninger, vil være fastlagt i avtalen mellom arbeidsgiveren og pensjonsleverandøren, og ved vurderingen av hvilke alternativer som skal foreligge, må arbeidsgiveren også ta i betraktning at hans kostnadsansvar kan bli påvirket av hvilke alternativer som arbeidstakerne kan velge mellom. Forskriftsutkastet § 7 tredje ledd er forøvrig nært knyttet til utkastet § 3, og innebærer at en arbeidstaker som kontohaver ikke skal ha plikt til å dekke andre kostnader enn kostnadene ved investeringsvalg for å endre den investeringsportefølje arbeidstakerens pensjonskonto er tilordnet når kontoen opprettes.

Eksisterende pensjonsordninger med innskuddspensjon er i stor grad basert på årlige innskudd vesentlig over minstekravet i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Samtidig er det vanlig at kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen blir avregnet i årlige innskudd eller helt eller delvis avregnet i årlig avkastning i pensjonskapitalen. Som følge av høy innskuddsprosent vil det likevel være på det rene at slike pensjonsordninger klart oppfyller de lovfastsatte minstekrav. I forhold til slike pensjonsordninger vil de regler som foreslås i utkastet § 7 første og tredje ledd, kunne fremtvinge endringer i regelverk og avtaler for slike pensjonsordninger som ikke er påkrevd for å oppfylle de lovfastsatte minstekrav. Dette vil ikke være i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 9 annet ledd. I forskriftsutkastet § 11 foreslås det derfor en forholdsvis rommelig overgangsperiode for eksisterende pensjonsordninger som klart oppfyller lovens minstekrav.

3) Arbeidsgiverens innskuddsplikt og kostnadsansvar vil opphøre når en arbeidstaker fratrer sin stilling før nådd pensjonsalder. I så fall skal det utstedes pensjonskapitalbevis etter innskuddspensjonsloven § 6-2. Bestemmelsen i § 6-2 annet ledd kan forstås slik at pensjonskapital knyttet til pensjonskapitalbeviset fortsatt skal forvaltes som del av pensjonsordningen, bl.a. med den virkning at kostnadene belastes arbeidsgiveren. Av forsikringsloven § 9-3 fjerde ledd fremgår at innehaveren av pensjonskapitalbevis som forvaltes med investeringsvalg selv må dekke de årlige kostnader knyttet til pensjonskapitalbeviset. Bestemmelsen gjelder imidlertid bare institusjoner som omfattes av forsikringsloven, og det foreslås derfor i forskriftsutkastet § 7 fjerde ledd at en bestemmelse tilsvarende forsikringsloven § 9-3 fjerde ledd skal gjelde for alle pensjonsleverandører. For pensjonskapitalbevis med alminnelig forvaltning (innskuddspensjonsloven § 3-2) vil det - på samme måte som for fripoliser etter foretakspensjonsloven – måtte knyttes en administrasjonsreserve til pensjonskapitalbeviset slik at det er dekning for fremtidig kostnadsansvar overfor institusjonen.

4) Arbeidsgiverens kostnadsansvar etter lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd gjelder for pensjonsordninger med arbeidsgiverinnskudd som omfattes av loven. Innskuddspensjonsloven §§ 5-1 og 5-6, slik disse lyder etter endringslov av 21. desember 2005 nr. 124, forutsetter at det i innskuddsplanen kan fastsettes at også medlemmene (arbeidstakerne) skal betale fastsatt årlig innskudd. Bestemmelsene inneholder ikke særlige bestemmelser om dekning av de merkostnader knyttet til pensjonsordningen som i tilfelle måtte oppstå som følge av innføring av en ordning med medlemsinnskudd. Departementet antar at dette spørsmål best kan løses ved avtale mellom arbeidsgiveren og arbeidstakerne i forbindelse med utarbeidelsen av innskuddsplanen for slike pensjonsordninger.

Et tilsvarende, men mer begrenset spørsmål kan oppstå i tilfelle hvor en arbeidstaker som får ny stilling, ønsker å flytte midler knyttet til pensjonskapitalbevis med henblikk på sammenslåing av rettighetene etter gammel og ny pensjonsordning. Slik flytting vil være betinget av avtale med den mottakende institusjon, og håndteringen av eventuelle merkostnader forutsettes løst i denne sammenheng. Dekning av merkostnader som måtte oppstå som følge av sammenslåing av et pensjonskapitalbevis med opptjente rettigheter i den nye pensjonsordningen, er et spørsmål som må løses ved avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

5) For kollektive livsforsikringskontrakter har det lenge foreligget utførlige regler om selskapets plikt vedrørende kontoføring og kontoutskrift til arbeidsgiveren og arbeidstakerne. I forskriftsutkastet § 8 foreslås tilsvarende – om enn forenklede - regler for pensjonsordninger med innskuddspensjon som omfattes av lov om obligatorisk tjenestepensjon, og som skal gjelde for alle pensjonsleverandører. Det er lagt vekt på regler som vil sikre at det blir gitt informasjon som kan gi et reelt bilde av årlige innskudd, årlig avkastning av pensjonskapitalen og avkastning tilordnet pensjonsordningen, samt samlede vederlag til pensjonsleverandøren for administrasjon av pensjonsordningen, herunder kapitalforvaltningen. Dette er også informasjon som vil være av betydning for ordnede konkurranseforhold i denne del av kollektivmarkedet.

5 Forskrift til forsikringsloven (livsforsikrings- og pensjonsforetak)

5.1 Utgangspunkter i forskriftsarbeidet

Forsikringslovens regelverk for pensjonskasser, innskuddspensjonsforetak og livsforsikringsselskaper (kapitlene 7 til 9) inneholder en rekke bestemmelser som gir Kongen adgang til å fastsette forskrifter som vil gi mer detaljerte regler enn loven selv inneholder, eller som vil utfylle, avgrense eller gjøre unntak fra enkeltbestemmelser i loven. Forskriftshjemlene er stort sett nært knyttet til de regler loven selv gir på de enkelte områder. Prinsipielt er disse hjemlene således av en annen karakter enn de fleste av de meget vide forskriftshjemler som forsikringsvirksomhetsloven inneholder, og som reelt forutsatte at store deler av regelverket for livsforsikring og pensjonskasser måtte forskriftsfastsettes.

Departementet vil i forbindelse med vedtak om ikrafttredelse av forsikringsloven foreslå at forskriftshjemlene i loven delegeres til departementet.

1) Innholdsmessig dekker reglene i forsikringsloven kapittel 7 og 9 de viktigste hovedområdene, og fremtrer generelt som et helhetlig regelverk. Dette skyldes også at forsikringsloven på sentrale områder har lovfestet regler som hittil kun har fremgått av forskriftsverket. At ulike bestemmelser i forsikringsloven inneholder hjemmel til å utferdige forskrift, er derfor ikke ensbetydende med at det foreligger et tilsvarende behov for å supplere lovverket med forskriftsfastsatte utfyllende eller avgrensende regler før iverksetting av forsikringsloven.

Ved vurderingen av hvilke regler det vil være behov for å få forskriftsfastsatt, herunder detaljeringsgraden i forskriftsverket, er det naturlige utgangspunkt de rettspolitiske prinsipper som ligger til grunn for forsikringslovens eget regelverk for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak. Utkastene til ny lovgivning på disse områdene ble utarbeidet av Banklovkommisjonen i Utredning nr. 7 NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning og Utredning nr. 12 NOU 2004: 24 Pensjonskasselovgivning. Utgangspunktet var at det ved ny livsforsikringslovgivning skulle etableres et grunnlag for overgang fra myndighetsstyrt detaljregulering til rammestyring av livsforsikringsselskapenes og pensjonsforetakenes virksomhet innenfor et livsforsikrings- og pensjonsmarked preget av konkurranse mellom ulike pensjonsleverandører. Dette grunnsyn ble fulgt opp i Finansdepartementets proposisjonsarbeid, og ligger til grunn for regelverket for livsforsikring i forsikringslovens kapittel 9 og dermed også for lovgivningen om pensjonskasser og deres virksomhet (forsikringsloven § 7-10). Det vises til Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) Om lov om endringer i forsikringsvirksomhetsloven m.m.(livsforsikringsvirksomhet) og Ot.prp. nr. 68 (2004-2005) om forslag til nye regler for pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak samt forslag til ny forsikringslov. Den ansvars- og arbeidsdeling mellom foretak og myndigheter som ligger til grunn for regelverket i forsikringsloven, bør etter departementets vurdering nå også legges til grunn som retningsgivende ved arbeidet med forskrifter til forsikringsloven og ved utformingen av forskriftsfastsatte regler. Det er således lagt vekt på å unngå forskriftsfastsetting av regler som innbyr til videreføring av detaljstyring fra myndighetenes side.

2) Hovedspørsmålet her er hvilke forskrifter som må være på plass før overgangen fra gjeldende regelverk til regelverket i forsikringsloven kan gjennomføres i samsvar med opplegget som er foran i kapittel 1. På en del områder er det et visst behov for regler til presisering, nyansering eller avgrensing av en del av lovens rammeregler for institusjonens handlefrihet og innbyrdes konkurranse i livsforsikrings- og pensjonsmarkedet. Finansdepartementet har i proposisjonene til ny forsikringslov drøftet hvilke forskrifter som det antas å være behov for, for at det nye regelverket skal kunne anses fullt utbygget. I den situasjon som nå foreligger – innenfor et opplegg med en samkjørt gjennomføring av loven om obligatorisk tjenestepensjon og forsikringsloven - vil tilnærmingsmåten måtte bli noe mindre ambisiøs. Flere forhold vil være av betydning ved vurderingen av forskriftsbehovet innenfor det opplegg for samkjørt gjennomføring som er beskrevet foran i kapittel 1.

For det første er lovverket i forsikringsloven kapitlene 7 til 9 om livsforsikring og pensjonsforetak mer utførlig enn reglene i forsikringsvirksomhetsloven. Dette reduserer behovet for utfyllende forskrifter. I tillegg kommer at pensjonskasser som driver livsforsikring som hovedregel skal være undergitt reglene om livsforsikring (forsikringsloven § 7-10) og behovet for særlige regler for pensjonskasser blir tilsvarende mindre.

For det annet følger det av forsikringsloven § 17-2 annet ledd at forskrifter utferdiget i medhold av forsikringsvirksomhetsloven gjelder inntil annet er bestemt. Sentrale forskrifter, f.eks. forskriftene om kapitalforvaltning og solvensmarginkapitalkrav lar seg i denne omgang videreføre uten vesentlige endringer. En gjennomgang og i tilfelle modernisering av slike forskrifter vil kunne utstå inntil videre og håndteres fortløpende som enkeltsaker. Andre av de eksisterende forskriftene kan videreføres med mindre tekniske endringer. På den annen side er det en god del av forskriftene etter forsikringsvirksomhetsloven som må gjennomgås med henblikk på å få opphevet eller endret regler som nå vil bli erstattet av regler i forsikringsloven selv, eller som ikke lar seg innpasse i lovens regelverk for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Dette forenklings- og oppryddingsarbeidet bør så vidt mulig gjennomføres i denne sammenheng.

For det tredje er behovet for utarbeidelse av nye forskriftfastsatte regler størst når det gjelder enkelte områder av regelverket for livsforsikring. Dette gjelder særlig utfyllende regler til forsikringslovens bestemmelser om pristariffer og premier. Men det trengs også en del regler vedrørende bl.a. forsikringsmessige avsetninger, avtaler med flerårige avkastningsgarantier, porteføljer av eksisterende individuelle livsforsikringer, og håndteringen av kursreguleringsfond ved flytting av livsforsikringskontrakter.

Forskrifter for livsforsikring vil gjelde tilsvarende for pensjonskasser som driver livsforsikring (forsikringsloven § 7-10). Det foreslås enkelte særregler og unntak for pensjonskasser som bare omfatter pensjonsordning for ett foretak, se bl.a. f.eks. §§ 2-11 og 11-2 i utkast ti forskrift til forsikringsloven, se kapittel 5.2.11. Pensjonskassedirektivet (2003/41/EF) fører til at det trengs enkelte forskrifter for pensjonsforetak generelt for å sikre gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Dette gjelder bl.a. nye krav vedrørende solvensmarginkapital og kapitalforvaltning. På disse områdene bygger imidlertid direktivet på de EU/EØS-reglene som er fastsatt for livsforsikringsselskaper, og de tilsvarende norske forskriftene kan derfor i hovedsak legges til grunn. Det foreslås også nærmere regler om pensjonskassers informasjonsplikt overfor medlemmene til gjennomføring av direktivets bestemmelser, se kapittel 5.2.12. Direktivets utførlige bestemmelser om adgangen til og fremgangsmåten ved grensekryssende virksomhet foreslås gjennomført ved utvidelse av virkeområdet for og enkelte endringer i de tilsvarende forskriftsfastsatte regler for andre finansinstitusjoner. Utkast til slike endringer fremgår av Vedlegg 4, se nedenfor kapittel 6.

3) Det gjeldende forskriftsverk for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser består av et stort antall enkeltforskrifter, hver med et mer eller mindre spesifisert virkefelt. Dette har nok ført til at det ikke alltid er like lett å få full oversikt over forskriftsverket og se forbindelseslinjene mellom de forskjellige forskrifter. Ved utarbeidelsen av forskriftsverket til den nye forsikringsloven bør det derfor også velges en lovteknisk fremgangsmåte som bedre kan ivareta brukerhensyn og behovet for enkelhet og oversiktlighet i regelverket. Det antas at atskillige gevinster i så måte vil kunne oppnås dersom det meste av forskriftsfastsatte regler for livsforsikring og pensjonsforetak blir inkludert i en hovedforskrift, bygget opp med utgangspunkt i systematikken i forsikringsloven kapittel 9 om livsforsikring. De særskilte regler for pensjonsforetak som det antas å være behov for, er foreslått innarbeidet i de enkelte kapitler i hovedforskriften. I tillegg er det foreslått et eget kapittel 12 om informasjonsplikt for pensjonskasser.

Dette opplegget er gjennomført i det utkast til Forskrift til forsikringsloven (livsforsikrings- og pensjonsforetak) som er inntatt i Vedlegg 3, og som i hovedsak er hjemlet i bestemmelser i forsikringsloven kapitlene 7 til 9. I utkastet er også innarbeidet bestemmelser om gjeldende forskrifter på sentrale områder som må videreføres inntil videre, bl.a. flere forskrifter ved rørende kapitalforvaltning, kontoføring og solvensmarginkapital mv. Det dreier seg her til dels om forskrifter som hver for seg vil måtte gjennomgåes som enkeltsaker med henblikk på modernisering, og som i revidert form etter hvert vil kunne innarbeides i hovedforskriften.

Utkastet til forskrift til forsikringsloven (livsforsikrings- og pensjonsforetak) er utformet slik at i alt 10 forskrifter som i dag gjelder for livsforsikring, forutsettes å bli opphevet.

Velges denne lovtekniske fremgangsmåte for forskriftsverket om livsforsikring og pensjonsforetak, vil det være naturlig at en på et senere tidspunkt overveier å samle de viktigste forskriftsfastsatte regler for skadeforsikring i en Forskrift til forsikringsloven (skadeforsikring), utformet etter tilsvarende retningslinjer.

Forsikringslovens særlige bestemmelser om livsforsikring i kapittel 9 og om pensjonsforetak i kapitlene 7 og 8 vil gjøre det nødvendig å foreta endringer i forskrifter til regnskapsloven. Disse spørsmålene vil bli behandlet i et eget høringsnotat.

5.2 De viktigste enkeltområdene

5.2.1 Alminnelige bestemmelser

Forskriftens kapittel 1 inneholder bestemmelser som avgrenser dens virkeområde og de ulike institusjonens virksomhet innenfor dette virkeområdet.

Forskriftsutkastet §§ 1-2 og 1-3 er en videreføring av de ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser om livs- og fondsforsikringsselskapers virksomhet som er foreslått tatt inn i forskriftens kapittel 13. Bestemmelsene er omtalt i kapittel 2 i høringsnotatet.

I forskriftsutkastet § 1-4 foreslås at nærmere regler om pensjonsfond fastsettes av Kredittilsynet. Det er ennå et fåtall pensjonsfond igjen, og tilsynet med disse er p.t. forankret i pensjonskasseforskriften. Det fortsatte tilsyn med disse (regnskapsplikt, godkjennelse av vedtektsendringer, krav om styre på minst fire medlemmer, kapitalforvaltning) vil etter pensjonskasseforskriftens opphevelse måtte forankres i en egen forskrift.

5.2.2 Pristariffer og premier

5.2.2.1 Generelt

Som nevnt ovenfor innebærer forsikringslovens kapittel 9 en overgang til en annen og ny prisstruktur i livsforsikring enn det man har hatt tidligere. En går fra en kostnadsbasert prising til en markedsprising av enkeltelementer i produktene og tjenestene som tilbys av institusjonen.

Utgangspunktet for de nye lovreglene er at prisingen av de ulike tjenester som tilbys er institusjonenes sak innenfor gitte rammer. For å skape grunnlag for markedskonkurranse ved en slik prisstruktur er det avgjørende at lovreglene sikrer tilstrekkelig gjennomsiktighet i prisingen. Hovedrammene for å kunne oppnå dette er tatt inn i forsikringsloven § 9-3. Departementet la i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) til grunn (side 23) at det ikke var nødvendig at samtlige krav til utformingen av pristariffene fremgikk av selve loven. Utkastet til forskrifter om rammene for selskapenes fastsettelse av pristariffer er i stor grad basert på de mer detaljerte reglene som Banklovkommisjonen foreslo i sin utredning.

Når det gjelder prising av tjenester viderefører forsikringsloven § 9-3 femte ledd retningslinjene i gjeldende lov. I samsvar med gjeldende regelverkspraksis foreslås det derfor at det i forskriften § 2-1 presiseres at pristariffen skal skille mellom risiko knyttet til alderspensjon, uføreytelser og ytelser til barn og andre etterlatte.

I Utredning nr. 7 foreslo Banklovkommisjonen en bestemmelse om at pristariff for dekning av risiko knyttet til person skal så vidt mulig bygge på den senest oppdaterte risikostatistikk. Denne bestemmelsen foreslås tatt inn i forskriften som § 2-1 annet ledd. Dagens praksis om at Kredittilsynet fastsetter den høyest tillatte beregningsrente til enhver tid, er videreført i forskriftens § 2-3.

Reglene om pristariffer og premier foreslås bare gitt begrenset anvendelse for pensjonskasser som bare forvalter kollektiv pensjonsordning for én arbeidsgiver. Det vises til forskriftsutkastet § 2-11. Hvilke bestemmelser i forskriftens kapittel 2 som foreslås gitt anvendelse for pensjonsforetak som driver virksomhet som ikke regnes som livsforsikring, fremgår av forskriftsutkastet § 2-12.

Utover dette finner departementet grunn til å knytte særlige merknader til følgende forhold:

5.2.2.2 Prising av avkastningsgaranti

Av forsikringsloven § 9-3 annet ledd bokstav b) fremgår det at selskapets pristariff skal angi ”pris for forvaltning av midler knyttet til forsikringskontraktene, herunder selskapets risiko for avkastningsresultat”.

Pris for avkastningsgaranti er for det første aktuelt i forhold til den generelle avkastningsgarantien knyttet til kollektivporteføljen/ene. Et annet spørsmål er en eventuell prising av avkastningsgaranti knyttet til særskilte investeringsporteføljer. Det knyttes enkelte kommentarer til dette spørsmålet nederst i dette avsnittet.

Når det gjelder vederlag for avkastningsgarantien knyttet til kollektivportefølje gjør teoretiske studier og modeller det mulig å beregne den teoretiske verdien av avkastningsgarantien i et lavrenteregime som i dag.

Det kan imidlertid ikke uten videre legges til grunn at kundene også er villig til å betale den pris som den teoretiske beregningen viser. I de aller fleste år vil den avkastning selskapene oppnår ligge høyere enn den garanterte rente. Videre vil selskapene av tidligere års overskudd ha foretatt avsetninger til tilleggsavsetninger til dekning av garantert rente i de år faktisk rente blir lavere. Disse forhold vil kundene ta i betraktning ved en vurdering av hvilken pris vedkommende er villig til å betale for selskapets garanti. Det avgjørende for selskapet er således hvilken pris som kundene faktisk er villig til å betale for garantien i tillegg til vederlaget for selve forvaltningen av oppsparte midler. Det er institusjonens ansvar å fastsette vederlag i forhold til det inntektsnivå den trenger og ut fra hva de tror kundene er villig til å betale. Dette er bakgrunnen for at det i forskriftsutkastet § 2-2 tredje ledd åpnes for en samlet pristariff for forvaltning av kapital. Hvilken risiko institusjonen påtar seg i forbindelse med avkastningsgarantien vil også bero på hvordan institusjonen innretter forvaltningen av kollektivporteføljen bestående av kontraktsfastsatte forpliktelser. Institusjonen har en mulighet til å fordele risikoen utover denne porteføljen samt å tilpasse avkastningsrisikoen i forhold til hvilke tilleggsavsetninger som foreligger til enhver tid. Det er videre opp til institusjonen å vurdere bruk av og omfanget av renterisikoreduserende instrumenter som ledd i sin investeringsstrategi. Det vises til nærmere omtale av denne problemstillingen i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) på side 29-31.

Med dette som bakgrunn antar departementet at det ikke er behov for å regulere prisingen av avkastningsgarantien knyttet til kollektivporteføljen nærmere i forskriften. Tilsynet med selskapenes prispolitikk og det fortjenestenivå som er bygget inn i pristariffene vil i tilfelle inngå i det generelle soliditetstilsyn. Utviklingen i institusjonens årlige avkastningsresultat vil også være et viktig parameter ved vurderingen av selskapets virksomhet generelt.

Når det gjelder prisingen av særskilt avkastningsgaranti som institusjonen ved avtale knytter til særskilte investeringsporteføljer, vil rammene for kundens investeringsvalg, garantinivå og garantiperiodens lengde gi viktige utgangspunkter. Men det er først og fremst investeringsporteføljens sammensetning som blir bestemmende for det risikonivå som porteføljen representerer, og som følgelig vil være vesentlig for kundens vurdering av behovet for risikodekning og hvilket vederlag vedkommende i tilfelle er villig til å betale for den del av risikoen institusjonen tilbyr å overta gjennom avkastningsgaranti. Her er det derfor behov for å skille mellom pristariff for forvaltningen i samsvar med kundens investeringsvalg og pristariffen for særskilt avkastningsgaranti som en tilleggsytelse fra institusjonens side.

5.2.2.3 Resultatavhengig forvaltningsgodtgjørelse

I Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) på side 33 uttaler departementet at det for kontrakter med investeringsvalg bør kunne åpnes for resultatavhengig forvaltningsgodtgjørelse i henhold til nærmere bestemte kriterier. Departementet la til grunn at slike regler kunne fastsettes med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 8a-3 sjette ledd (forsikringsloven 9-3 sjette ledd) om at Kongen kan gi nærmere regler om pristariffer. Et flertall i Stortingets finanskomité sluttet seg i Innst. O. nr. 4 (2004-2005) på side 20 til departementets syn på dette spørsmålet.

Når adgangen til resultatavhengig forvaltningsgodtgjørelse skal vurderes, må det skilles mellom avtale i forholdet mellom institusjonen og kunden og mellom institusjonen og eksterne (under)forvaltere som institusjonen gjør bruk av. Avtalt resultatavhengig godtgjørelse mellom institusjonen og eksterne forvaltere berører i utgangspunktet ikke institusjonens pristariffer og forholdet til kundene, men vil være en kostnad for institusjonen. I praksis vil slike godtgjørelser normalt komme til fradrag i den avkastningen som oppnås på den porteføljen som den eksterne forvalteren forvalter for institusjonen.

Det anses ikke å være behov for regler for forholdet mellom institusjonen og dennes underforvaltere i forskriften.

Når det gjelder avtale om resultatavhengig godtgjørelse i forholdet mellom institusjon og kunde, la departementet i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) side 33 til grunn at det for kontrakter med investeringsvalg bør åpnes for resultatavhengig forvaltningsvederlag i avtaler med antatt profesjonelle kunder. Etter departementets vurdering kunne det ikke uten videre legges til grunn at ethvert foretak som inngår avtale om kollektiv pensjonsordning med investeringsvalg kan anses som profesjonell motpart i spørsmålet om investering av midlene. Det ble imidlertid uttalt at kravet til profesjonalitet ikke bør settes så høyt at slike avtaler bare vil være aktuelle for et fåtall kunder. Dette ble fulgt opp ved Stortingets behandling av saken, se Innst. O. nr. 4 (2004-2005) side 20.

Det legges til grunn at en forutsetning for at institusjonen skal kunne kreve resultatavhengig forvaltningsvederlag, må være at investeringsvalget for de enkelte porteføljene er utformet slik at institusjonen innenfor visse rammer har betydelig frihet med valg av plasseringene av midlene. Institusjonen oppnår så å si en premie for godt resultat av sin innsats. Er det derimot forsikringstaker som i realiteten styrer investeringsvalget og porteføljesammensetningen, er det etter departementets syn ikke riktig at institusjonen skal kunne ta et resultatavhengig vederlag for forvaltning. Forslaget til forskriftsbestemmelse i § 2-4 bygger på denne forutsetningen.

For å fastsette størrelsen på selskapets forvaltningsvederlag i slike tilfeller må det i pristariffen fastsettes en referanseportefølje som avkastningsresultatet vurderes opp mot. Forslaget til forskriftsbestemmelse gjenspeiler også dette.

I tråd med det departementet la til grunn i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) og som ble fulgt opp i Stortinget, er adgangen til å avtale resultatavhengig forvaltningsvederlag begrenset til profesjonelle kunder. I utkastet til forskrift er det inntil videre valgt å knytte dette opp mot forsikringsavtalelovens regler. Grensen for hvem som skal anses som profesjonelle kunder, vil således samsvare med forsikringstakere som er antatt ikke å ha behov for vern av preseptoriske regler i forsikringsavtaleloven. Et alternativ kan være å knytte regelen til definisjonen av skillet mellom store og små foretak i regnskapsloven §§ 1-5 og 1-6. Det legges til grunn at denne grensedragningen på et senere tidspunkt kan justeres dersom en kommer til at grensen bør trekkes annerledes i forhold til verdipapirmarkedet og bruk av finansielle instrumenter. Det vises i denne sammenheng til at Kredittilsynet i sitt utkast til høringsnotat av 24. oktober 2005 har uttalt at forsikringslovgivningens regler på dette området bør samordnes med regelverket for verdipapirfond, og at Kredittilsynet arbeider med regler om dette.

5.2.2.4 Kontrakts- og avbruddsgebyr

Det følger av forsikringslovens § 9-3 tredje ledd første punktum at selskapet i sine pristariffer kan fastsette at det skal betales et kontraktsgebyr ved begynnelsen av forsikringsforholdet og et avbruddsgebyr dersom forsikringstaker avslutter forsikringsforholdet før forsikringstidens utløp. Utover nevnte gebyrer kan selskapet ikke kreve tillegg til premien. Det kan gis nærmere regler om størrelsen på slike gebyrer og gjøres unntak fra regelen for kollektive forsikringer.

Det er i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) på side 97-98 redegjort nærmere for begrepene kontraktsgebyr og avbruddsgebyr. Departementet uttaler på side 98 bl.a. følgende om behovet for å regulere gebyrenes størrelse:

”Avbruddsgebyrets maksimale størrelse vil, på samme måte som flyttegebyrets størrelse, kunne bli regulert i forskrift. Et høyt avbruddsgebyr kan bidra til at kontrakter innelåses i selskapene. Dette kan tale for at det kan være aktuelt å fastsette en maksimal grense for avbruddsgebyret. Når det gjelder kontraktsgebyret gjør ikke de samme hensyn seg gjeldende her. Departementet legger til grunn at i en situasjon hvor selskapene skal tiltrekke seg kunder, vil en effektiv konkurranse mellom selskapene normalt regulere dette gebyrets størrelse.”

Departementet foreslår etter dette at det ikke fastsettes regler om kontraktsgebyrets størrelse. I samsvar med departementets uttalelse i proposisjonen på side 97, legges det til grunn at selskapene kan kreve kontraktsgebyr både for individuelle og kollektive kontrakter.

Departementet foreslår videre en regel om at avbruddsgebyret ikke skal kunne overstige flyttegebyrets størrelse. Det vises til forskriftsutkastet § 2-6. Etter gjeldende forskrift kan maksimalgebyret ved flytting av individuell pensjonsavtale ikke være høyere enn kr 200,-. Flyttegebyret for flytting av kollektive avtaler kan ikke være høyere enn kr 5.000,-. Departementet foreslår at disse satsene videreføres, se forskriftens § 11-3.

Avbruddsgebyr kan etter forsikringsloven § 9-3 tredje ledd kreves dersom forsikringstaker avslutter forsikringsforholdet ”før forsikringstiden er utløpt”. I kollektive livsforsikringer løper avtalen inntil forsikringstaker sier opp avtalen. Det vil dermed normalt ikke være avtalt en tidsavgrenset forsikringstid. For slike avtaler vil det etter bestemmelsen dermed ikke være anledning til å ta avbruddsgebyrer, idet forsikringstaker ikke sier opp avtalen før forsikringstiden utløper. Kontrakter med flerårig avkastningsgaranti står imidlertid i en særstilling. Kunde og selskap skal her kunne gjøre avtale om at kapitalforvaltningen innrettes i et lengre perspektiv, inntil fem år. Det vises til nærmere omtale av foretakspensjonsordninger med flerårig avkastningsgaranti i kapittel 5.2.6 og forskriftsutkastet kapittel 6.

Departementet foreslår at det for foretakspensjonsordninger med flerårig avkastningsgaranti kan kreves avbruddsgebyr dersom garantitiden er på mer enn 3 år, og foretaket avslutter eller flytter kontrakten før utløpet av garantitiden. Ut fra formålet med en slik bestemmelse må avbruddsgebyr kunne beregnes så vel ved oppsigelse med sikte på omdanning til ordinær kontrakt, som ved flytting av kontrakten til annet selskap eller med tanke på å bringe ordningen til opphør. Det vises til forskriftsutkastet § 6-4. For å kunne fungere etter sin hensikt bør avbruddsgebyret dekke selskapets reelle kostnader ved oppsigelse fra forsikringstaker før uløpet av garantiperioden. Selskapets tap når kontrakten avsluttes før den avtalte perioden vil da eksempelvis kunne svare til den egenkapital selskapet har bidratt med for å sikre fulle forsikringstekniske avsetninger. Det må kunne legges til grunn at det vil være profesjonelle kunder som det vil være aktuelt å inngå denne type kontrakter med. Departementet ser derfor ikke behov for å regulere avbruddsgebyrets størrelse i disse tilfellene.

5.2.2.5 Særlige regler for særskilte typer kontrakter

Enkelte typer kontrakter reiser særskilte spørsmål knyttet til premieberegning. Enkelte regler er inntatt i lovteksten, mens andre er forutsatt regulert i forskrift. Forsikringsloven § 9-3 fjerde ledd regulerer adgangen til å kreve vederlag for administrative tjenester for fripoliser og pensjonskapitalbevis som forvaltes med investeringsvalg. Det er videre fastsatt at for fortsettelsesforsikringer basert på fripoliser eller pensjonskapitalbevis skal pristariffer for personrisiko og for forvaltning svare til de pristariffer som ligger til grunn for den aktuelle fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Kongen er imidlertid gitt hjemmel til å gi nærmere regler for fortsettelsesforsikringer, herunder regler som avviker fra det som er fastsatt i loven på dette punkt. Videre gir forsikringsloven § 9-5 tredje ledd Kongen adgang til å fastsette særlige regler for beregning og betaling av premie for engangsbetalte forsikringer. Med bakgrunn i disse hjemlene har departementet vurdert i hvilken grad det er behov for å fastsette særlige regler om pristariffer for særskilte typer kontrakter.

Når det gjelder fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktsfastsatte ytelser foreslår departementet å presisere at institusjonen skal ha særskilte pristariffer for forvaltning og administrasjon av fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktsfastsatte ytelser. Ved opphør av et tjenesteforhold opphører arbeidsgivers plikt til betale kostnader knyttet til fripolisen eller pensjonskapitalbeviset. Ved utstedelsen av fripolisen eller pensjonskapitalbeviset ved tjenesteforholdets opphør vil imidlertid arbeidsgiver ha en plikt til å skyte til midler slik at fripolisen sikres den nødvendige administrasjonsreserve i samsvar med den tariff selskapet har fastsatt for dette. Det samme gjelder for engangsbetalte kontrakter. Dette er foreslått presisert i utkastet til forskrift § 2-7.

Når det gjelder fortsettelsesforsikringer, foreslås det nærmere bestemmelser om pristariffer knyttet til disse i utkastet til forskrift § 2-8. Bestemmelsen gjelder bare fortsettelses forsikringer og ikke andre fortsettelsesavtaler knyttet til andre pensjonsordninger. Retten til fortsettelsesforsikring følger av forsikringsavtaleloven § 19-7. Det følger av denne bestemmelsen at retten er begrenset til å fortsette forsikringsforholdet med individuell premieberegning uten å måtte oppgi nye helseopplysninger. Hensynet bak fortsettelsesforsikring er at en person som har valgt ikke å tegne individuell forsikring på grunn av sitt medlemskap i en kollektiv forsikring, skal kunne opprettholde dekningene med egen premiebetaling til tross for helseforverring i den tiden vedkommende var medlem av den kollektive forsikringen. Fordi det er særlige grupper med for eksempel sviktende helse som først og fremst vil være interessert i å tegne denne typen forsikringer, kan det være behov for å fastsette enkle retningslinjer som kan benyttes ved selskapenes pristariffer for denne type forsikringer.

Departementet har foreløpig ikke sett behov for særlige regler om pristariffer og premier for andre særskilte typer kontrakter.

5.2.3 Kapitalforvaltning

I kapittel 3 i forskriften foreslås å videreføre forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning både for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak. Det samme gjelder gjeldende forskrift 2. august 1999 nr. 878 om lokalisering av eiendeler og forskrift 3. juni 2000 nr. 515 om derivater i forsikring. De nærmere reglene om kapitalforvaltning er en viktig del av den nye virksomhetslovgivningen for livsforsikring.

Når det gjelder pensjonsforetak er det behov for enkelte særlige bestemmelser i forskriften hva gjelder kapitalforvaltning. I samsvar med pensjonskassedirektivet (2003/41/EF) er låneforbudet i gjeldende rett for pensjonskasser videreført både for pensjonskasser og pensjonsforetak. Videre inneholder pensjonskassedirektivet en øvre grense på 5 prosent for plassering i et foretak som har pensjonsordning i pensjonsforetaket, eventuelt 10 prosent i samme konsern ved konsernforetak. Denne grensen er derfor reflektert i forskriftsteksten. Dersom pensjonsforetaket plasserer kapital i fast eiendom som leies eller på annen måte brukes av foretak med pensjonsordning i pensjonsforetaket, foreslås det at den samlede grensen for eksponering mot foretaket eller konsernet settes ned fra 35 prosent i dag til henholdsvis 15 prosent eller 20 prosent ved konsernforetak. Det er knyttet særlige overgangsregler til disse bestemmelsene.

5.2.4 Overskudd

I forhold til reglene i forsikringsloven §§ 9-9 til 9-14 om tilordning av avkastning og overskudd til de enkelte kontrakter anser departementet at behovet for utfyllende regler i forskrift er meget begrenset. Det antas således ikke å være behov for særskilte beregningsregler ut over det som følger av loven §§ 9-9 og 9-10. Departementet foreslår at det tas inn en særskilt bestemmelse om hva som skal skje med overskudd tilordnet kontrakter uten overskuddsrett, jf. forskriftsutkastet § 4-1. I tillegg foreslås det en særskilt regulering av omfanget av unntaksbestemmelsene i lovens § 9-12.

Lovens § 9-12 fastsetter særskilte regler for anvendelse av overskudd tilordnet fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktsfastsatte forpliktelse som avviker fra lovens hovedregel, såkalt modifisert overskuddsmodell. For disse kontraktene kan selskapet tilbakeholde inntil 20 prosent av overskuddet på avkastningsresultatet tilordnet kontrakten etter § 9-9 første ledd. Loven åpner for at det i forskrift kan fastsettes at denne fordelingen av tilordnet overskudd også kan gjøres gjeldende for andre typer kontrakter.

Departementet har i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) vist til at et sentralt formål med det nye lovforslaget er å gi kundene bedre oversikt over hva de betaler for og prisen for en forsikring, noe som vil kunne bidra til økt konkurranse mellom selskapene. Etter departementets syn er det viktig at dette formålet ikke undergraves ved at det fastsettes vidtrekkende unntak fra de nye reglene om at det ikke skal foretas overskuddsdeling mellom selskap og kunder. Et flertall i Stortingets finanskomité har gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter. Det vises til Innst. O. nr. 4 (2004-2005) hvor komiteens flertall uttaler:

”Regjeringen har i proposisjonen foreslått å legge om pris- og fortjenestemodellen fra dagens system med overskuddsdeling til et system med forhåndsprising av forsikringsprodukter. Flertallet er enig i det. Et krav om forhåndsprising vil bidra til økt konkurranse mellom selskapene, fordi prisingen blir mer synlig for kundene. Flertallet er enig med departementet i at det er viktig at forsikringsselskapene fastsetter og innkrever en fullstendig pris for sine tjenester på forhånd. En etterskuddsvis innkreving av premien, slik enkelte høringsuttalelser har tatt til orde for, vil i realiteten være en form for delvis overskuddsdeling, og være i strid med sentrale prinsipper i det nye lovforslaget.”

I Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) reiste departementet spørsmål om det var behov for å gjøre den modifiserte overskuddsmodellen gjeldende for pensjoner under utbetaling. Det heter bl.a. på side 90:

”Departementet antar at ved pensjoner under utbetaling vil man kunne tenke seg at foretaket etter nytt system belastes et vederlag til dekning av forvaltning av de aktuelle midler samt vederlag for risiko for avkastningsresultatet. Departementet antar at dette vederlaget kan omfatte et element til sikring av selskapets fortjeneste. Finansdepartementet antar imidlertid at det kan være forhold som taler for at overskuddsmodellen som benyttes for fripoliser også bør gjøres gjeldende for pensjoner under utbetaling.”

Departementet viser til at midler knyttet til pensjoner under utbetaling er en del av den kollektive pensjonsordningen. Forsikringsloven bygger på at prinsippet om at selskapets godtgjørelse for tjenester til en kollektiv pensjonsordning skal beregnes på årsbasis og betales årlig av foretaket. Selskapet kan også endre sine pristariffer. Foretaket skal således årlig betale vederlag for samtlige tjenester til pensjonsordningen, både i forhold til yrkesaktive og pensjonerte arbeidstakere. Det vil i et slikt system være mindre behov for administrasjonsavsetning enn tilfellet er i dag. Departementet anser likevel at dette er et område der overgangen til nytt regelverk vil kunne medføre et visst inntektsbortfall for livsforsikringsselskapene, jf. omtalen av dette i kapittel 1 punkt 1). Utkastet til forskrift § 13-2 inneholder derfor forslag til særlige overgangsregler når det gjelder livsforsikringsselskapenes rett til andel av overskudd tilordnet kollektive pensjonsordninger med kontraktsfastsatte forpliktelser og utbetaling av løpende pensjoner.

I Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) på side 31 uttaler departementet at det kan være behov for å fastsette særregler for engangsbetalte forsikringer i medhold av bestemmelsen om modifisert overskuddsmodell. ”Engangsbetalte forsikringer” er ikke er noe entydig begrep, men forsikringene vil være kjennetegnet av at det er avtalt at det kun skal innbetales én premie. Departementet viste i proposisjonen bl.a. til at dersom den engangsbetalte premien for en slik kontrakt skal omfatte selskapets fremtidige risiko for en avkastningsgaranti for hele kontraktens levetid, vil premien kunne bli uforholdsmessig høy.

Departementet anser at hensynet til kundene tilsier at forsikringslovens hovedregel om overskudd bør gjøres gjeldende for slike kontrakter, jf. at et krav om forhåndsprising vil medføre at prisen blir synlig for kunden. Departementet foreslår derfor at slike kontrakter skal følge lovens hovedregel. Når det gjelder pensjonsordninger med engangsbetalt alderspensjon etter foretakspensjonsloven, må disse anses å være premiebetalende kontrakter på lik linje med andre pensjonsordninger opprettet i henhold til pensjonslovene. Det skulle således ikke være behov for særregler for denne typen kontrakter.

Departementet foreslår to presiseringer av anvendelsesområdet for den modifiserte overskuddsmodellen med hjemmel i forsikringsloven § 9-12. Det foreslås at modifisert overskuddsmodell gjøres gjeldende for fripoliser som det utbetales ytelser under, samt for oppsatte rettigheter (”fripoliser”) i kommunale pensjonsordninger i de unntakstilfelle hvor disse skal tilordnes overskudd. Selv om tidligere arbeidsgiver kan ha en plikt til å dekke G-regulering av oppsatte rettigheter i kommunale pensjonsordninger, har disse rettighetene det til felles med fripoliser at det ikke lenger betales vanlig premie av arbeidsgiveren. Det vises til forskriftsutkastet § 4-2.

Det foreslås videre at det i forskriftsbestemmelsen presiseres at de særlige overskuddsreglene i lovens § 9-12, jf. § 7-10 annet ledd, ikke gjelder for de pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler etter innskuddspensjonsloven § 7-3 som inngås ved nådd pensjonsalder. Dette er avtaler som inngås på nytt grunnlag ved oppnådd pensjonsalder i samsvar med de pristariffer og andre vilkår som da benyttes av institusjonene, og som inkluderer vanlige fortjeneste til institusjonen.

Som nevnt i kapittel 1 punkt 1) foreslås at selskapet skal kunne velge å la eksisterende individuelle livsforsikringskontrakter inngå i selskapets virksomhet undergitt modifisert overskuddsmodell etter § 9-12. Det vises til forskriftsutkastet § 4-2 og nærmere omtale i kapittel 5.2.7.

5.2.5 Forsikringsmessige avsetninger

De nærmere regler om forsikringsmessige avsetninger er tatt inn i utkastet til forskrift kapittel 5. I denne sammenheng finner departementet grunn til å knytte enkelte kommentarer til bestemmelsene om administrasjonsreserve i utkastet § 5-2 og til tilleggsavsetninger i §§ 5-4 og 5-5.

Plikten til å foreta avsetninger til administrasjonsreserve er knyttet til fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktsfastsatte ytelser. Det legges til grunn at selskapene også kan velge å foreta avsetning til dekning av fremtidig kostnadsansvar knyttet til engangsbetalte kontrakter og andre typer kontrakter. Reserven knyttet til fripoliser og pensjonskapitalbevis skal ikke inneholde et fortjenesteelement, da fortjenesten for selskapene dekkes inn gjennom de særlige reglene om overskudd for fripoliser og pensjonskapitalbevis etter forsikringsloven § 9-12. For nye engangsbetalte kontrakter og andre typer av kontrakter kan administrasjonsreserven inneholde et fortjenesteelement. Eksisterende engangsbetalte individuelle livsforsikringskontrakter vil enten være omfattet av de særlige reglene om overskuddsdeling i forskriftsutkastet § 7-1, eller regelen om modifisert overskuddsmodell i § 4-2.

Forslaget til nærmere regler om bruk av tilleggsavsetninger fordeler seg på bruk av tilleggs­avsetninger ved forsikringstilfelle, opphør av kontrakt mv. (§ 5-4) samt bruk av tilleggsavsetninger ved soliditetssvikt i institusjonen (§ 5-5). Utkastet § 5-5 vil innebære at gjeldende regler om tilleggsavsetninger som tellende solvensmarginkapital kan videreføres. Når det gjelder særlige regler for tilleggsavsetninger knyttet til kontrakter med flerårig avkastningsgaranti følger disse av utkastet til forskrift kapittel 6.

5.2.6 Foretakspensjonsordninger med flerårig avkastningsgaranti

Kredittilsynet lanserte i en delrapport sendt Finansdepartementet i september 2003 en modell for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger med flerårig risikodelingsperiode og langsiktig kapitalforvaltning. Modellen ble etter dette gjenstand for tilpasninger, og en ny beskrivelse ble oversendt Finansdepartementet ved brev av 19. mai 2004. Prinsippene i modellen ble vurdert av Banklovkommisjonen høsten 2004 og det ble lagt til grunn at den lot seg innpasse i forslaget til ny livsforsikringslovgivning som forelå på dette tidspunktet.

Modellen innebærer bl.a. at pensjonsmidlene forvaltes i en eller flere underporteføljer, der forsikringsselskapet kan avsette det meste av avkastningsoverskudd i en avtalt periode (maksimalt 5 år) til tilleggsavsetninger eller i en bufferavsetning inntil bufferavsetningen når et avtalt nivå.

De nærmere regler som er nødvendige for at slike kollektivkontrakter med flerårig avkastningsgaranti skal kunne etableres innenfor rammen av gjeldende pensjonslovgivning, er foreslått tatt inn i forskriftens kapittel 6. Det er funnet hensiktsmessig å samle bestemmelsene om slike kontrakter med flerårig avkastningsgaranti på ett sted i forskriften, slik at de særskilte kravene til slike kontrakter kommer klart fram og ikke sammenblandes med reglene for andre kontrakter. De regler som er foreslått, ligger innenfor de krav som følger av gjeldende lovgivning, bl.a. når det gjelder kravet i foretakspensjonsloven § 11-1 til full fondering til enhver tid av forsikringsforpliktelser, reglene om innbetalinger til og bruk av premiefond og reglene om tilordning av overskudd til pensjonistenes overskuddsfond.

Forslaget til bestemmelser innebærer at det i tilknytning til en ytelsesbasert foretakspensjons­ordning eller en kommunal pensjonsordning med særskilt investeringsportefølje, kan avtales en avkastningsgaranti som strekker seg over flere år, i stedet for en årlig avkastningsgaranti. De nærmere regler om porteføljens sammensetning, bufferavsetningens nedre og øvre grense samt regler om endelig avregning og oppgjør ved utløpet at perioden, skal fastsettes i en avtale mellom selskapet og foretaket. Modellen innebærer imidlertid ingen adgang til å fravike forsikringslovens krav om at forpliktelsene overfor arbeidstakerne til enhver tid skal være dekket av tilstrekkelige forsikringsmessige avsetninger. Det presiseres derfor i forskriften at manglende premiereserve som følge av at avkastningen på porteføljen et regnskapsår ikke er så stor som forutsatt i beregnings­grunnlaget, må dekkes ved overføring fra premiefondet eller bufferavsetningen, dersom tilleggsavsetninger ikke kan anvendes, jf. foretakspensjonsloven § 11-1 fjerde ledd. Er det ikke mulig å dekke differansen på denne måten, må det skje en innbetaling fra foretaket. Forslaget til forskriftsbestemmelser inneholder også krav om at det i avtalen mellom forsikringsselskapet og foretaket skal avtales hva som skal skje dersom foretaket ønsker å avslutte kontrakten før utløpet av den avtalte garantiperioden.

Modellen er knyttet til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og er beregnet på å løse de problemer som trepartsforholdet mellom livsforsikringsselskapet, forsikringstakeren (arbeidsgiveren) og medlemmene av pensjonsordningen (de sikrede) reiser når pensjonsordningens midler skal forvaltes som særskilt investeringsportefølje. Ved individuelle livsforsikringskontrakter vil det ikke i forholdet mellom forsikringsselskapet og forsikringstakeren oppstå tilsvarende problemer som følge av at midlene knyttet til livsforsikringskontrakten skal forvaltes i særskilt investeringsportefølje. Utformingen av en avkastningsgaranti vil ved individuelle kontrakter være en sak for de to partene i forsikringsavtalen, og regelverket i forsikringsloven kapittel 9 med forskrifter vil ikke være til hinder for å benytte flerårige avkastningsgarantier dersom dette etterspørres av selskapets kunder. Muligheten (”risikoen”) for at avkastningen ikke blir høyere enn avkastningsgarantien vil i slike kontrakter hvile på forsikringstakeren.

5.2.7 Eksisterende portefølje av individuelle kontrakter

Med individuelle forsikringskontrakter menes her enkeltkontrakter inngått i tilknytning til et enkelt individ. Det omfatter ikke fripoliser og pensjonskapitalbevis utgått fra kollektive kontrakter, og som er særskilt regulert i forsikringsloven § 9-12.

Forsikringsloven § 9-2 annet ledd erstatter tidligere § 8a-2 annet ledd i forsikringsvirksomhetsloven. Det het i § 8a-2 annet ledd at ”(v)irksomhetsreglene i kapittel 7 og 8 med tilhørende forskrifter gjelder likevel for selskapets virksomhet knyttet til individuelle livsforsikringskontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser som er inngått før det tidspunkt bestemmelsene i kapitlet her trer i kraft, og som selskapet har skilt ut som en egen portefølje.” Disse kontraktene skulle mao. i hovedsak følge virksomhetsreglene som gjaldt før forsikringslovens ikrafttreden, dvs. gjeldende regler i forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter. I Ot.prp. nr. 68 (2004-2005) hvor det bl.a. ble foreslått en ny konsolidert forsikringslov, ble § 8a-2 annet ledd endret som følge av at forsikringsvirksomhetsloven ble foreslått opphevet og erstattet med ny forsikringslov. Det synes ikke å være noen endringer i forutsetningen om at slike kontrakter skulle følge eksisterende virksomhetsregler.

Departementet har i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) på side 96 uttalt bl.a. følgende om håndteringen av selskapenes eksisterende portefølje av individuelle kontrakter:

”Dersom det skal være adgang til å videreføre eksisterende individuelle kontrakter som nevnt i et selskap som driver virksomhet etter de foreslåtte nye virksomhetsreglene, er det i utgangspunktet to alternativer for hvordan dette kan organiseres. Det ene er å kreve at slike kontrakter skilles ut i en egen portefølje. Det andre alternativet er å la slike kontrakter inngå fullt ut i selskapets virksomhet, og å anvende en modifisert overskuddsmodell for slike kontrakter på samme måte som det er foreslått for fripoliser.”

Departementet viser i proposisjonen videre til at lovregler som åpner for det første alternativet er foreslått i § 8a-2 (nå § 9-2). Det følger av forsikringsloven § 9-2 annet ledd at Kongen kan fastsette nærmere regler som skal gjelde for selskapets virksomhet knyttet til porteføljer av individuelle forsikringskontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser inngått før det tidspunkt som bestemmelsene i lovens kapittel 9 trer i kraft. Forutsetningen er at disse kontraktene er skilt ut som egen portefølje i selskapet, og at selskapet fører eget regnskap for denne porteføljen.

I forhold til det andre alternativet ble det vist til at departementet med hjemmel i § 8a-12 første ledd annet punktum (nå § 9-12 første ledd annet punktum) vil kunne fastsette at modifisert overskuddsmodell skal gjelde for eksisterende individuelle kontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser.

Departementet antar på denne bakgrunn at det bør legges opp til en valgfrihet for selskapene i deres organisering av eksisterende individuelle livsforsikringskontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser, i samsvar med de alternativene som er gjengitt ovenfor.

Det foreslås at det i forskriftens kapittel 7 gis regler om eksisterende individuelle kontrakter når disse er skilt ut i egen portefølje i samsvar med lovens § 9-2 annet ledd. I forskriftsutkastet § 7-1 foreslås at gjeldende overskuddsregler i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 med tilhørende forskrifter kan anvendes på denne porteføljen. Dette gjelder overskudd på midler knyttet til denne porteføljen, og en forholdsmessig andel av overskuddet på selskapets kapital vil således – som hittil – ikke bli medregnet. Dette kan i og for seg fremtre som en ulempe i forhold til de kontrakter som inngår i portefølje av individuelle kontrakter, men denne ulempen kan unngås ved endringsavtale eller flytting etter reglene i utkastet til forskrift § 7-2. For å unngå at reglene blir for omfattende og kompliserte legges det derfor opp til et system der porteføljen av eksisterende kontrakter ikke tilordnes en forholdsmessig andel av selskapsporteføljen. Det foreslås videre at det for disse kontraktene skal skje en beregning av avsetninger til premiereserve på bruttobasis dersom dette gir høyere avsetningskrav enn beregning på nettobasis etter hovedregelen i lovens § 9-16. Også ellers må det gjøres en del unntak fra bestemmelser i forsikringsloven kapittel 9.

En del av disse kontraktene har løpende premieinnbetalinger og forutsettes å ha løpende livsvarige utbetalinger. Disse kontraktene kan således strekke seg over mange år. En god del av de eksisterende individuelle forsikringskontraktene er imidlertid engangsbetalte og utbetalingstiden er begrenset for eksempel til 6 år. Dette gjør at omfanget av denne porteføljen vil begrenses kraftig i løpet at de neste 15 til 20 år. Det anses derfor hensiktsmessig at dette går som en ”run-off” portefølje uten frist for at gjenstående kontrakter må endres slik at de behandles etter nye regler. Det legges videre til grunn at avtale om endringer av disse kontraktene mellom selskapet og forsikringstakeren etter lovens ikrafttreden vil medføre at kontrakten skal behandles etter gjeldende lovgivning på tidspunktet for endringsavtalen. Det samme gjelder ved flytting. Det vises til forskriftsutkastet § 7-2.

Selskapene kan etter gjeldende rett ikke endre premietariffene for individuelle livsforsikringskontrakter, herunder kostnadselementet i premien. Det offentligrettslige og kontraktsrettslige vern som er lagt til grunn for individuelle forsikringskontrakter tilsier derfor at lovens § 9-4 om endring av pristariffer ikke skal gjelde for individuelle forsikringer tegnet før den nye loven trer i kraft.

I forskriftsutkastet § 4-2 første ledd nr. (3) foreslås at livsforsikringsselskapet kan anvende den modifiserte overskuddsmodellen i forsikringsloven § 9-12 for eksisterende individuelle livsforsikringskontrakter med kontraktsfastsatte forpliktelser, jf. alternativ 2 som nevnt ovenfor.

5.2.8 Kontoføring

Som lagt til grunn ovenfor i kapittel 5.1 punkt 2) er det enkelte forskrifter utferdiget i medhold av forsikringsvirksomhetsloven som i denne omgang lar seg videreføre uten vesentlige endringer.

En av disse forskriftene er forskrift 26. mai 1995 nr. 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring. Innenfor rammene av den nye forsikringsloven er det behov for en gjennomgang med tanke på forenkling og modernisering av bestemmelsene i forskriften. Omfanget av dette arbeidet tilsier at revisjon av kontoforskriften behandles som enkeltsak på et senere tidspunkt.

Kontoføringsforskriften er først og fremst utarbeidet med tanke på institusjoner som driver livsforsikringsvirksomhet, dvs. livsforsikringsselskaper og pensjonskasser som tilbyr produkter med livsforsikringselement. Det foreslås derfor at forskriften gjøres gjeldende for disse, jf. utkastet til forskrift til forsikringsloven § 8-1. For å sikre foretakene tilstrekkelig informasjon foreslås det at kontoføringsforskriften også gjøres gjeldende for pensjonskasser som har tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger uten forsikringselement og innskuddspensjonsforetak så langt bestemmelsene i forskriften passer. For pensjonskasser som bare omfatter pensjonsordning for ett foretak eller en institusjon anses det ikke å være behov for å gjøre gjeldende reglene om kontoføring. Det foreslås derfor at det gjøres uttrykkelig unntak for disse pensjonskassene i forskriften. Unntaket er en videre­føring av pensjonskasseforskriften § 14 første ledd.

Kontoføringsforskriften har ingen innvirkning på de informasjonskrav som følger av lovgivningen og regelverket for øvrig.

5.2.9 Krav til solvensmarginkapital og ansvarlig kapital

Andre forskrifter utover kontoføringsforskriften som lar seg videreføre er forskrifts­bestemmelsene om solvensmarginkapital og ansvarlig kapital. Forskriftsbestemmelsene om solvensmarginkrav for livsforsikringsselskaper er inntatt i forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper. I utkastet til forskrift til forsikringsloven § 9-1 foreslås denne videreført.

Som påpekt foran i kapittel 1 punkt 2) innfører pensjonskassedirektivet (2003/41/EF) krav om solvensmarginkapital også for pensjonskasser. I utkastet til forskrift § 9-2 foreslås det derfor at forskriften om solvensmarginkrav også gjøres gjeldende for pensjonskasser som driver livsforsikring. Når det gjelder særlige overgangsbestemmelser i denne forbindelse vises det til forskriftsutkastet § 13-4, jf. omtale i kapittel 1 punkt 2).

Forskriftsbestemmelsene om ansvarlig kapital er i gitt i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 og forskrift 22. oktober 1990 nr. 875. Disse foreslås videreført for både for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak, jf. forskriftsutkastet § 9-3 første ledd. Særlige unntak fra enkelte bestemmelser i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 som er fastsatt i pensjonskasseforskriften (forskrift 19. februar 1993 nr. 117), foreslås også videreført. Det vises til forskriftsutkastet § 9-3 annet ledd.

I forbindelse med gjennomføring av nytt kapitaldekningsregelverk (Basel II), har det vært reist spørsmål om hvilke krav til kapitaldekning forsikringsselskaper skal være underlagt i perioden fra nytt kapitaldekningsregelverk trer i kraft, og frem til nye soliditetskrav for forsikring (Solvency II) ferdigstilles i EU og implementeres i norsk regelverk.

Det er etter departementets syn ikke hensiktsmessig å innføre alternative krav i stedet for gjeldende kapitaldekningskrav for forsikringsselskaper ved ikrafttredelsen av nye kapitaldekningsregler 1. januar 2007. Dette reflekteres i høringsbrevet Finansdepartementet sendte ut 15. desember 2005, hvor departementet uttalte at: "Forsikringsselskaper underlegges i denne omgang ikke de nye kapitaldekningsreglene, men skal inntil videre være underlagt gjeldende kapitaldekningsregelverk, eventuelt med noen mindre justeringer." Det vises til nærmere omtale av dette spørsmålet i Odelstingsproposisjonen om nytt kapitaldekningsregelverk som ventes å bli lagt fram 7. april.

5.2.10 Kommunale pensjonsordninger

I utkastet til forskrift § 10-1 foreslås det at bestemmelsene i forskrift 22. desember 2003 nr. 1735 om innbetaling av premier for kommunale pensjonsordninger tas inn. Departementet ser ikke behovet for å opprettholde disse bestemmelsene i en egen separat forskrift.

Som nevnt ovenfor i kapittel 1 punkt 3) er det enkelte kommunale pensjonskasser som har underdekning i de forsikringsmessige avsetninger, og som driver virksomheten i henhold til dispensasjon fra Kredittilsynet. Den godkjente opptrappingsplan som er knyttet til disse dispensasjonene utløper for enkelte pensjonskasser etter det tidspunkt da overgangen til regelverket i forsikringsloven skal være sluttført. På denne bakgrunn foreslås det i utkastet til forskrift § 10-2 en hjemmel for Finansdepartementet til å videreføre underdekningen i disse pensjonskassene for en tidsbegrenset periode. Det legges til grunn at pensjonskasser med dispensasjon som utløper etter 1. januar 2011, må søke Finansdepartementet om slikt samtykke før 1. januar 2010.

Tilsvarende dispensasjonsadgang er det ikke sett behov for å fastsette for private pensjonskasser. Dersom disse skulle få problemer med forsikringsmessige avsetninger eller med å oppfylle kravene til ansvarlig kapital, vil en kunne bruke hjemmelen i forsikringsloven § 6­-5 tredje ledd til å samtykke i lavere kapitaldekning eller solvensmarginkapital for en tidsbegrenset periode.

Det antas at det ikke er behov for andre særlige forskriftsregler for kommunale pensjonsordninger.

5.2.11 Flytting

Med bakgrunn i iverksettelsen av forsikringsloven kapittel 7, 8 og 9 er det i forhold til flyttereglene funnet grunn til å presisere at avkastning skal tilordnes og fordeles etter lovens bestemmelser før beregningen av de midler som skal flyttes. En slik presisering er foreslått tatt inn i forskriftens § 11-1.

Gjeldende forskrift 18. desember 2003 nr. 1610 om maksimalsatser for flyttegebyr mv. er foreslått tatt inn som en egen bestemmelse i utkastet til forskrift § 11-3. Departementet kan ikke se at det er behov for å videreføre denne forskriften som en egen separat forskrift.

I Innst. O. nr. 4 (2004-2005) på side 20-21 ble det av Stortingets finanskomité forutsatt at det ved forskrift skulle fastsettes en del særlige regler om kursreguleringsfondets stilling ved flytting. Det heter bl.a. på side 21 i innstillingen:

”Flertallet viser videre til at departementet i det omtalte brev [Finansdepartementets brev av 7. oktober 2004 til saksordfører Heidi Larssen] antyder at det kan være et alternativ til øvre grense på 8 pst., å sette en øvre grense på det ufordelte kursreguleringsfondet på for eksempel 2 pst., mens resten av fondet, uten begrensning, følger med ved flytting. Flertallet viser videre til at departementet, i forhold til dette, vurderer om det kan være aktuelt å lage unntak for fripoliser og andre individuelle kontrakter, slik at all kursreserve skal følge med ved flytting av slike kontrakter. Flertallet er enig i disse betraktningene fra departementet om øvre grense på rundt 2 pst. på det ufordelte kursreguleringsfondet, enig i at det i så fall ikke er behov for noen grense for det fordelte kursreguleringsfondet og enig i behovet for særregler for fripoliser og andre individuelle kontrakter, og ber departementet legge dette til grunn ved utformingen av forskriftene.”

Bestemmelser i samsvar med dette er inntatt i utkastet til forskrift § 11-2. For kontrakter som inngår i selskapets kollektivportefølje foreslås at selskapet skal ha adgang til å holde tilbake den forholdsmessige andel av kursreguleringsfondet som tilsvarer inntil 2 prosent av kontraktens premiereserve. Resten av kontraktens forholdsmessige andel av kursreguleringsfondet følger med ved flytting av kontrakten og tilordnes kontrakten som tilleggsavsetninger. For individuelle kontrakter, herunder fripoliser og pensjonskapitalbevis, foreslås at kontraktens andel av kursreguleringsfondet, uten fradrag, skal tilordnes kontrakten ved flytting til annen pensjonsinnretning.

Etter forslaget til nye regler vil det være en mindre andel av kursreguleringsfondet som følger med ved flytting av kollektive kontrakter enn etter gjeldende regler, jf. forskrift 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring § 10. Det vil derfor i en del tilfeller kunne fremstå som fordelaktig å flytte før de nye reglene tar til å gjelde. For individuelle kontrakter er forholdet motsatt. Forslaget til nye regler vil gjøre det mer fordelaktig å flytte etter at de nye reglene er trådt i kraft.

Det har i forhold til kollektive kontrakter vært reist spørsmål om de nye reglene bør tre i kraft uten forutgående høring, for å hindre regelverkstilpasninger. Departementet går ikke inn for en slik løsning. Etter departementets vurdering bør det i stedet gis en rommelig overgangsperiode før reglene trer i kraft, slik at de ulike aktører gis mulighet til å vurdere sin situasjon og innrette seg etter dette. Det foreslås at de nye reglene om kursreguleringsfondets stilling ved flytting av kollektive kontrakter trer i kraft. 1. januar 2008, sammen med de nye virksomhetsreglene for øvrig. Når det gjelder individuelle kontrakter, antar departementet at en lang overgangsperiode vil kunne gi en uheldig innelåsingseffekt for kundene. Det foreslås derfor at de nye reglene om kursreguleringsfondets stilling ved flytting av individuelle kontrakter trer i kraft. 1. juli 2006. Det vises til forskriftsutkastet § 13-3 nr. 6).

5.2.12 Pensjonskassers informasjonsplikt etter pensjonskassedirektivet

5.2.12.1 Generelt om informasjonskravene i artikkel 11 i pensjonskassedirektivet

Pensjonskassedirektivet artikkel 11 regulerer pensjonskassers informasjonsplikt overfor medlemmene av en pensjonsordning i en pensjonskasse. Bestemmelsen omfatter både informasjon som skal gis uoppfordret og informasjon som skal gis etter anmodning fra medlemmene. Artikkel 11 er gjennomført i forsikringsloven § 7-11.

Utkastet til forskriftens kapittel 12 innebærer en presisering og klargjøring av bestemmelsen om pensjonskassers informasjonsplikt i forsikringsloven § 7-11.

5.2.12.2 Nærmere om informasjonsplikten i forsikringsloven § 7-11 annet ledd første punktum

Forskriftens § 12-1 presiserer informasjonsbestemmelsen i forsikringsloven § 7-11 annet ledd første punktum hvor det fremgår at det enkelte medlem og pensjonist årlig skal motta en oppgave med informasjon om ”nivået på vedkommendes opptjente pensjonsrettigheter”. Relevant informasjon etter nevnte bestemmelse vil typisk være endringer som har funnet sted siden forrige gang medlemmet/pensjonisten fikk informasjon, herunder opptjening i løpet av året, jf. Ot.prp. nr. 68 (2004-2005) punkt 4.11.4.

Som påpekt av FNH og DSKP i høringsuttalelser er ordlyden i § 7-11 annet ledd første punktum ikke tilpasset innskuddsordninger og kommunale pensjonsordninger, og det er derfor behov for nærmere presiseringer mht hvilke opplysninger som skal gis.

For innskuddsordninger, der ytelsene bestemmes av innbetalt innskudd samt oppnådd avkastning, foreslås det at informasjonen (først og fremst) skal omfatte pensjonskapitalens størrelse. Det skal gis et anslag over forventet pensjon basert på kapitalens størrelse og de forutsetninger om utbetalingsperiode som er lagt til grunn i pensjonsordningens regelverk.

Anslaget bør baseres på en forutsetning om at pensjonskapitalen fryses på det aktuelle tidspunkt. Dersom det er relevant bør medlemmene også i denne sammenheng gjøres oppmerksom på konsekvensene av eventuell verdireduksjon på investeringsporteføljen.

For kommunale ordninger vil opplysninger om nivået på opptjent pensjon til enhver tid være beheftet med noe usikkerhet all den tid pensjonsytelsene blant annet avhenger av samordning med folketrygdens ytelser samt effekten av overføringsavtalen. For disse ordningene foreslås det at det årlig opplyses om opptjent pensjon basert på standardiserte beregninger for folketrygdens ytelser. Kredittilsynet har utarbeidet utkast til forskrift om beregning av fradrag i pensjonsytelsene for ytelser fra folketrygden med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 8b-5 fjerde ledd som tilsvarer forsikringsloven § 10-5. Utkastet ble sendt på høring fra Finansdepartementet 21. januar 2004 med frist for merknader 27. februar 2004. Det antas at forskriftene til forsikringsloven § 10-5 vil fastsettes før forsikringsloven trer i kraft og det henvises derfor til nevnte regelverk i forskriftsutkastet § 3-1.

Informasjonen om nivået på opptjent pensjon må ledsages av en veiledning om de forutsetninger som er lagt til grunn for beregningen. I denne veiledningen må det gjøres klart for det enkelte medlem at nivået på opptjent pensjon kan variere på bakgrunn av individuelle forhold. Medlemmer som ikke har samlet tilstrekkelig pensjonsgivende tjenestetid i forhold til minstekravet bør opplyses om det. Det vises til § 12-1 i forskriftsutkastet.

5.2.12.3 Informasjonsplikt når medlemmene bærer investeringsrisikoen

Pensjonskassedirektivet artikkel 11 nr. 4 c) oppstiller en informasjonspliktsbestemmelse for de tilfellene der medlemmene bærer investeringsrisikoen. Informasjonsplikten skal omfatte de forskjellige investeringsmuligheter, hvis dette finnes, og den faktiske investeringsportefølje samt risikoeksponering og de omkostninger som er forbundet med investeringene. Direktivet krever at det skal informeres detaljert og utførlig, men sier også at informasjonsplikten først utløses ved at medlemmet anmoder om informasjon, jf. artikkel 11 nr. 4 første pkt.

Pensjonskassen kan ha flere ordninger der medlemmene bærer investeringsrisikoen, herunder engangsbetalt alderspensjon etter foretakspensjonsloven § 11-1a og § 11-2, med henholdsvis kollektivt eller individuelt investeringsvalg samt innskuddsordninger med enten kollektiv investeringsportefølje etter innskuddspensjonsloven § 3-2a eller individuelt investeringsvalg etter innskuddspensjonsloven § 3-3.

Når det gjelder ordninger med investeringsvalg er det gitt en informasjonsbestemmelse i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (heretter benevnt kapitalforvaltningsforskriften) § 18.

Direktivets krav til informasjon om ”den faktiske investeringsportefølje” dekkes av kapitalforvaltningsforskriften § 18 første ledd annet punkt hvor det fremgår at det skal gis opplysninger om eiendelene tilsvarende § 3 nr. 2 i forskrift 28. juli 1994 nr. 750 om prospekt for verdipapirfond. Det samme gjelder direktivets krav til informasjon om ”risikoeksponering og de omkostninger som er forbundet med investeringene”, jf. kapitalforvaltningsforskriften § 18 første ledd fjerde punktum hvor det heter at ”avtalen skal gi opplysninger om risiko på den valgte investeringen, samt provisjoner og andre kostnader som påløper ved etablering, forvaltning, flytting og gjenkjøp av forsikringsmidlene”.

Direktivets krav om at det skal gis informasjon om de forskjellige investeringsmuligheter er ikke direkte regulert i kapitalforvaltningsforskriften § 18. Et slikt informasjonskrav synes imidlertid å fremgå forutsetningsvis idet det stilles krav om at det skal gis tilstrekkelige opplysninger om forsikringskontrakten til å foreta en velfundert vurdering av avtalen. Videre synes opplysningsplikt om forskjellige investeringsmuligheter å ligge som en forutsetning for kravet om at det skal opplyses om risiko på den valgte investeringen.

For ordningene med individuelt investeringsvalg i henhold til innskuddspensjonsloven § 3-3 og foretakspensjonsloven § 11-2, anser departementet at kapitalforvaltningsforskriften § 18 ivaretar direktivets informasjonskrav. Det vises til forskriftsutkastet § 3-1 der bestemmelsen i kapitalforvaltningsforskriften er gjort gjeldende for pensjonsforetak.

For ordningene med kollektivt investeringsvalg i henhold til innskuddspensjonsloven § 3-2a og foretakspensjonsloven § 11-1a, skal informasjon som nevnt i kapitalforvaltningsforskriftens § 18 kun gis forsikringstaker og ikke de enkelte medlemmer. For å oppfylle direktivets krav forelås derfor en bestemmelse som sikrer at også medlemmene gis rett til slik informasjon, jf. forskriftsutkastet § 12-2.

5.2.12.4 Informasjon om investeringsstrategien

Det følger av pensjonskassedirektivet artikkel 11 nr. 3 at medlemmer og pensjonister som ber om det, har rett til å gjøre seg kjent med redegjørelsen for pensjonskassens investeringsstrategi. Krav om utarbeidelse av slik redegjørelse samt krav om hva denne skal inneholde, følger av forsikringsloven § 7-7 fjerde ledd som gjennomfører pensjonskassedirektivet artikkel 12. Forslag til gjennomføring er gitt i § 12-3 i forskriftsutkastet.

5.2.12.5 Informasjon når rett til ytelsen oppstår

Det følger av direktivets artikkel 11 nr 5 at hvert medlem, ved pensjoneringen eller når rett til andre ytelser oppstår, skal motta fyllestgjørende opplysninger om de ytelser, som vedkommende har rett til, og de utbetalingsmåter som det kan velges mellom.

Informasjonen skal gis uoppfordret til medlemmet når rett til pensjon inntrer.

I henhold til forsikringsavtaleloven § 19-3 skal forsikringsselskapet og forsikringstakeren på en forsvarlig måte orientere medlemmene jevnlig bl.a. om selskapets ytelser under avtalen, jf § 19-2 første ledd bokstav a. Bestemmelsen gjelder også for pensjonskasser, jf. forsikringsavtaleloven § 10-1.

Selv om behovet for informasjon om medlemmets rettigheter når pensjonen begynner å løpe til en viss grad ivaretas i forsikringsavtaleloven § 19-3, jf § 19-2 foreslås det at artikkel 11 nr 5 gjennomføres i forskriften § 12-4, for å presisere nærmere at informasjonen skal gis når retten til ytelsen inntrer.

Det fremgår av artikkel 11 nr. 5 at det også skal gis utførlig informasjon om de utbetalingsmåter for pensjonen det kan velges mellom. Regler om utbetaling er gitt i finansavtaleloven § 38 nr. 1 om at betaling kan foretas ved overføring av beløpet til mottakerens konto med mindre annet er avtalt eller mottakeren har bedt om utbetaling med kontanter. I henhold til § 38 nr 2 kan mottakeren gi nærmere anvisning om betalingsmåten, dersom dette ikke medfører vesentlig merutgift eller andre ulemper for betaleren. Det følger av finansavtaleloven § 1 nr 1 bokstav e at loven også gjelder for pensjonsinnretning som omfattes av forsikringsvirksomhetsloven. Pensjonsytelsen vil altså kunne overføres til medlemmets konto, dersom det ikke foreligger avtale om andre utbetalingsmåter.

Det vises til forskriftsutkastet § 12-4.

5.2.12.6 Nærmere informasjon etter anmodning

a) Informasjon om forventet nivå på pensjonsytelsene
Det følger av artikkel 11 nr. 4 bokstav a at hvert medlem etter anmodning skal informeres detaljert og utførlig om det forventede nivå for vedkommendes pensjonsytelser, hvis det er relevant. Ut fra ordlyden skal det gis en nærmere redegjørelse for nivået på pensjonsytelsen på et fremtidig tidspunkt. Dette må innebære en oversikt over hvilken pensjon medlemmene kan ventes å få dersom de blir værende i den aktuelle pensjonsordningen. Det antas at det dermed skal gis en oversikt over nivået på opptjent pensjon ved forventet tidspunkt for utbetaling, for eksempel ved oppnådd pensjonsalder for alderspensjon.

Av forsikringsloven § 7-11 andre ledd andre punktum følger det at det enkelte medlem og pensjonist hvert år skal motta en oppgave med informasjon om nivået på vedkommendes opptjente rettigheter. På bakgrunn av ordlyden skal det uoppfordret hvert år gis en oversikt over nivået på hittil opptjente rettigheter på det tidspunktet informasjonen blir gitt.

Forskjellen mellom lovens bestemmelse og direktivets bestemmelse er altså i hovedsak at direktivet artikkel 11 nr. 4 bokstav a stiller krav om informasjon om fremtidige rettigheter, mens lovens § 7-11 andre ledd andre punktum stiller krav om informasjon mht. allerede opptjente rettigheter. Informasjon etter direktivet skal kun gis på forespørsel og hvis det er relevant, mens informasjon etter lovens § 7-11 skal gis årlig og uoppfordret.

I henhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven hhv. §§ 2-8 og 2-7 skal det gis en oversikt over regelverket for pensjonsordningen hvor det bl.a. skal legges vekt på å gi et godt bilde over hvilken alderspensjon arbeidstakerne kan ventes å få. Tilsvarende gjelder opplysninger om forsikring som vil gi uføreytelser eller ytelser til etterlatte. Informasjonen skal gis uoppfordret. Informasjonsplikten for pensjonsordninger etter nevnte lover må således sies å ivareta direktivets krav om at medlemmene på anmodning skal informeres om det forventede nivået på pensjonsytelsene.

Det foreslås en bestemmelse i forskriftsutkastet § 12-5 bokstav a, for å fange opp informasjonsplikt for de pensjonsordningene som ikke er lovregulert.

b) Informasjon ved ansettelsesforholdets opphør
Det følger av direktivets artikkel 11 nr 4 bokstav b at hvert medlem etter anmodning skal informeres detaljert og utførlig om pensjonsytelsenes størrelse i tilfelle ansettelsesforholdet opphører. Hvert medlem skal i tillegg etter artikkel 11 nr 4 bokstav d på anmodning få tilsvarende informasjon om betingelsene for overføring av pensjonsrettigheter til en annen arbeidsmarkedsrelatert pensjonskasse i tilfellet av opphør av ansettelsesforholdet.

Det foreslås at det i forskriften inntas en bestemmelse om at medlemmene på anmodning ved ansettelsesforholdets opphør, får informasjon om både pensjonsytelsens størrelse og betingelsene for overføring av pensjonsrettigheter til en annen pensjonskasse.

Det vises til § 12-5 b) i forskriftsutkastet.

5.2.13 Ikrafttreden og overgangsregler

Når det gjelder spørsmålet om ikrafttreden og behovet for overgangsregler vises det til redegjørelsen ovenfor i kapittel 1 punkt 1). De vurderingene som er gjort der, er med nødvendige presiseringer reflektert i utkastet til forskrift §§ 13-1 til 13-4.

På bakgrunn av at forsikringsloven kapittel 7 innebærer at det innføres et konsesjonssystem for pensjonskasser, foreslås det særlige overgangsregler for eksisterende pensjonskasser i denne forbindelse. Det samme gjelder for oppfyllelse av minstekrav til kapital i forsikringsloven § 7-5 og kravene til solvensmarginkapital i forsikringsloven § 7-9, jf. utkastet til forskrift § 9-2.

Ikrafttredelsen av forsikringsloven innebærer en opphevelse av reglene om sikkerhetsfond. Det legges i utkastet til forskrift § 13-5 til grunn at midler i sikkerhetsfondet skal kunne overføres til risikoutjevningsfondet 1. januar 2008, med mindre selskapet disponerer de frigjorte avsetninger på annen måte etter ellers gjeldende regler.

Forsikringsloven og forskriftsutkastet som foreligger her, vil gjøre det nødvendig å oppheve en del av de gjeldende forskrifter, se utkastet § 13-6 som inneholder en oppregning av de forskrifter som må oppheves ved utløpet av overgangsperioden 1. januar 2008.

I tillegg til dette er det behov for å endre forskrift 21. november 1989 nr. 1167 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv. mellom forsikringsselskaper i konsernforhold og mellom bransjer og kontrakter i et forsikringsselskap, slik at denne forskriften ikke vil gjelde for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak etter 1. januar 2008. Det vises til utkastet § 13-7.

6 Endringer i gjeldende forskrifter for gjennomføring av EØS-regler som svarer til direktiv 2003/41/EF – pensjonsforetaks grensekryssende virksomhet

6.1 Innledning

I forsikringsloven § 7-3 fjerde ledd er Kongen gitt hjemmel til å fastsette regler om utenlandske pensjonskassers adgang til å drive virksomhet her i landet og norske pensjonskassers adgang til å drive virksomhet i annen stat. Lovens § 8-2 tredje ledd gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse for innskuddspensjonsforetak.

Departementet uttaler bl.a. følgende i kapittel 4.6.4 (side 36) i Ot.prp. nr. 68 (2004-2005):

”Banklovkommisjonen har foreslått at nærmere regler kan fastsettes i forskrift, jf. utkastet § 7-3 fjerde ledd. Departementet er enig i at slike regler fastsettes i forskrift, og viser blant annet til at slike regler for forsikringsselskapers vedkommende er fastsatt i forskrift med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven, jf. for eksempel forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske og økonomiske samarbeidsområde m.m. For øvrig er det flere problemstillinger som må vurderes i forbindelse med utarbeidelse og vedtakelse av regler for grensekryssende virksomhet. Dette gjelder forholdet mellom direktivets bestemmelser og det foreliggende lovforslaget. Direktivet er som nevnt innledningsvis et såkalt minimumsdirektiv. I den grad de norske reglene går lenger enn direktivets bestemmelser, må det vurderes om det foreligger hjemmel for å anvende disse reglene overfor utenlandske pensjonskasser. Når det gjelder norske pensjonskassers virksomhet i utlandet, må det vurderes hvilke regler som i henhold til nasjonal lovgivning skal gjelde for slike pensjonskasser. Departementet legger også til grunn at forholdet til pensjonslovene og deres anvendelse overfor utenlandske pensjonskasser, vil kunne måtte vurderes nærmere.”

Som nevnt ovenfor i kapittel 5.1 punkt 2) fastsetter pensjonskassedirektivet (2003/41/EF) artikkel 20 at pensjonskasser med godkjennelse fra tilsynsmyndighetene i hjemlandet på nærmere definerte betingelser skal ha adgang til å forvalte pensjonsordninger for foretak i andre land innenfor EU (grensekryssende virksomhet). Direktivet fastsetter nærmere regler for hvilke vilkår et pensjonsforetak må oppfylle for å drive slik virksomhet og hvilke prosedyrer henholdsvis pensjonsforetak, hjemlandsmyndighetene og vertslandsmyndighetene skal følge i slike tilfeller. Direktivet foretar også en kompetansefordeling mellom hjemlandsmyndighetene og vertslandsmyndighetene. Vertslandets tilsynsmyndighet har blant annet ansvaret for å føre løpende tilsyn med at pensjonsforetaket overholder vertslandets sosial- og arbeidsrettslige regler som er relevante for tjenestepensjonsordninger (artikkel 20 pkt. 5).

Reglene om grensekryssende virksomhet i pensjonskassedirektivet samsvarer i hovedsak med de regler som er fastsatt om grensekryssende virksomhet for forsikringsselskaper i det konsoliderte livdirektivet (2002/83/EF) artikkel 42 flg. og annet skadeforsikringsdirektiv (88/357/EF) artikkel 12 flg. Det er imidlertid enkelte detaljforskjeller i direktivene hva gjelder innholdet i meldingen fra hjemlandsmyndighetene og lignende. Livdirektivets og skadedirektivets bestemmelser om grenseoverskridende virksomhet er gjennomført i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. og forskrift 11. oktober 1995 nr. 854 om norske forsikringsselskapers forsikringstjenesteytelser og etablering av filial i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

På bakgrunn av at pensjonskassedirektivets regler om pensjonskassers grensekryssende virksomhet bygger på de samme prinsipper og i hovedsak på de samme regler som i forsikringsdirektivene, fremstår det som enklest å utvide de to nevnte forskrifter slik at de også omfatter pensjonskassers og innskuddspensjonsforetaks grensekryssende virksomhet, se Vedlegg 4. I vedlagte forslag til endringer i disse to forskrifter er det med bakgrunn i ovennevnte foreslått justeringer i bestemmelsene om forskriftenes anvendelsesområde samt forslag til en særskilt bestemmelse om grensekryssende virksomhet for pensjonsforetak i begge forskrifter. Bestemmelsene om hvilke norske regler utenlandske forsikringsselskaper og pensjonsforetak må tilpasse seg ved sin virksomhet her i landet, fremgår av § 10 i forskriften av 22. september 1995. De enkelte forslag til endringer i § 10 som følge av ny forsikringslov, omtales nedenfor i kapittel 6.4.3 og 6.5.

Forskrift 28. desember 1993 nr. 1257 om fordeling av tilsyn med finansinstitusjoner som har hovedkontor i annen stat i EØS, som driver virksomhet i Norge, mellom Kredittilsynet og utenlandske myndigheter gjelder ikke for pensjonsforetak. Det foreslås derfor at forskriften utvides også til å gjelde for pensjonsforetak (forskriftens §§ 1og 2 tredje ledd) i og med at det åpnes for at pensjonsforetak kan drive grensekryssende virksomhet (se vedlegg). Siden pensjonskassedirektivet ikke har bestemmelser om pensjonsforetaks adgang til å etablere filial i et annet land, har direktivet heller ikke bestemmelser om hjemlandets rett til å foreta stedlig tilsyn med filialer i andre land. Denne problemstillingen er således ikke aktuell for pensjonsforetak.

6.2 Spørsmål knyttet til utenlandske livsforsikringsselskapers og pensjonsforetaks virksomhet i Norge

6.2.1 Generelt om norske vertslandsregler

Det følger av artikkel 20 pkt. 5 og 6 at utenlandske pensjonskasser som vil forvalte pensjonsordninger for norske foretak må følge norske sosial- og arbeidsrettslige regler som er relevante for den aktuelle pensjonsordning. Det følger videre av artikkel 20 punkt 7 at pensjonskassen må følge vertslandets regelverk om informasjonskrav. Artikkel 18 pkt 7 åpner videre for at vertslandets tilsynsmyndighet kan kreve at de av pensjonskassens midler som svarer til de aktiviteter som utøves i vertslandet, skal forvaltes etter bestemte regler gitt i pkt 7 annet avsnitt under forutsetning av at de samme eller strengere regler gjelder i vertslandet.

Pensjonskassedirektivet inneholder i motsetning til forsikringsdirektivene ingen henvisning verken til forsikringsavtaleretten eller til allmenne hensyn 1Restriksjonsforbudet og EF domstolens doktrine om allmenne hensyn. Retten til å kreve bestemmelser med utgangspunkt i allmenne hensyn er imidlertid generell innenfor områder som ikke er regulert, gitt at bestemte hensyn er oppfylt.

På bakgrunn av iverksettelsen av ny forsikringslov, er det også behov for en ny gjennomgang av hvilke norske regler utenlandske forsikringsselskaper må tilpasse seg ved sin virksomhet her i landet. Departementets forslag til bestemmelser om hvilke regler som skal gjelde for utenlandske forsikringsselskapers og pensjonsforetaks virksomhet her i landet, fremgår av forslag til endring av § 10 i forskriften av 22. september 1995. De enkelte forslagene omtales nedenfor i kapittel 6.4.3 og 6.5.

6.2.2 Skattemessig likestilling for utenlandske selskaper og pensjonskasser

Ved lov av 10. desember 2004 nr. 77 er foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven endret slik at kravet om etablering i Norge for utenlandske selskaper som forutsetning for at de kan tilby pensjonsordninger etter foretaks­pensjonsloven og innskuddspensjonsloven er opphevet. Vedtaket innebærer at utenlandske livsforsikringsselskaper kan tilby forvaltning av pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven (heretter kalt pensjonslovene) ved grenseoverskridende virksomhet uansett om de er etablert i Norge gjennom filial eller ikke.

Tilsvarende endringsregler er fastsatt for pensjonskasser som er regulert i pensjonskasse­direktivet. Etter lovendringen åpner pensjonslovene for at pensjonskasser i annen stat i EØS-området kan overta slike ordninger når nødvendige forskrift på området er satt i kraft. Dette åpner for at utenlandske pensjonsgivere kan overta pensjonsordninger for norske foretak på like linje skattemessig som om pensjonsordningene var i norske livs­forsikringsselskaper og pensjonskasser.

Endringene vil bli satt i kraft når det er fastsatt nærmere forskrifter til de nye lovbestemmelsene. Stortinget har lagt stor vekt på at det etableres gode og sikre kontrollordninger.

6.2.3 Nærmere om norske sosial- og arbeidsrettslige krav

6.2.3.1 Pensjonslovene

Foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven regulerer norske private tjenestepensjonsordninger, og det er derfor naturlig å regne disse som norske sosial- og arbeidsrettslige regler. Lov om obligatorisk tjenestepensjon vil, når den nå er trådt i kraft, bli den sentrale lov innenfor norske sosial- og arbeidsrettslige regler i pensjonssammenheng. Denne lov baserer seg igjen på pensjonslovene. Pensjonslovene inneholder bestemmelser som i all hovedsak må kunne henføres til vertslandets sosial- og arbeidsrettslige regler her i landet. Departementet viser til at lov om obligatorisk tjenestepensjon, foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven er lovregler som retter seg mot den enkelte pensjonsordning som forutsetning for skattefradrag og mot den enkelte arbeidsgiver, og som derfor gjelder uavhengig av hvilke pensjonsinnretning som tilbyr pensjonsordningen. Det anses derfor ikke naturlig å ta disse lovene med i oppregningen i § 10 i forskrift 22. september 1995.

6.2.3.2 Kommunale pensjonsordninger

Kapittel 10 om kommunale pensjonsordninger i forsikringsloven legger forholdene i virksomhetsreglene til rette for at også andre norske livsforsikringsselskaper enn KLP kan tilby kommunale pensjonsordninger som er i samsvar med kravene som stilles i Hovedtariffavtalen i kommunal sektor. Departementet viser til at tariffavtalene i den kommunale sektor og overføringsavtalen vil sette de samme begrensinger på kommunale pensjonsordninger som eventuelt skal forvaltes i utenlandske selskaper som det som gjelder for de pensjonsordninger som forvaltes av norske selskaper.

Utenlandske livsforsikringsselskaper og pensjonskasser vil derfor i praksis måtte innrette seg etter reglene i kapittel 10 dersom de ønsker å tilby pensjonsordninger som tilfredsstiller kravene i Hovedtariffavtalen. Det anses derfor ikke naturlig å ta dette kapitlet med i oppregningen i § 10 i forskrift 22. september 1995.

6.2.3.3 Informasjonskrav

Pensjonskassedirektivets artikkel 20 pkt. 7 stiller krav om at pensjonskasser som forvalter pensjonsordninger for en bedrift som er hjemmehørende i en annen stat innenfor EØS-området, skal være underlagt de samme krav til informasjon som pensjonskasser som er hjemmehørende i bedriftens hjemland. De forskriftsbestemmelser om informasjonsplikt som utarbeides for norske pensjonskasser må derfor gjøres gjeldende også for utenlandske pensjonskasser som driver virksomhet i Norge. Norske pensjonskasser er også underlagt regler om kontoføring. Kontoføringsreglene bør gjøres gjeldende for utenlandske pensjonskasser i likhet med hva som gjelder for utenlandske forsikringsselskaper i henhold til filialforskriften. Direktivet åpner for at det kan gis informasjonskrav utover direktivets egne krav. Det vises til utkast til § 10 første ledd nr. 2 i forskrift 22. september 1995.

6.3 Andre norske regler begrunnet i allmenne hensyn

Regler om overskudd, premier mv
Filialforskriften for utenlandske forsikringsselskaper med hovedsete i andre EØS-land gjør i § 10 regler basert på kundevernhensyn i forsikringsloven gjeldende for de utenlandske livsforsikringsselskapene. Flytteretten behandles i neste avsnitt. Andre regler som er basert på kundevernhensyn som er gjort gjeldende for de utenlandske pensjonskassene er regler om fordeling av kostnader mv og forbud mot urimelige (høye) premier og forsikringsvilkår. Reglene må for de utenlandske selskapene fortolkes i lys av de kriterier som er fastsatt i EF doktrinen om allmenne hensyn, herunder hjemlandets enerett til å regulere finansielle forhold.

Departementet foreslår at reglene om overskudd i forsikringsloven § 9-9 og 9-12, jf. §§ 7-10 og 8-4, gjøres gjeldende også for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak fra andre EØS-land, med mindre annet følger av lovgivningen i institusjonens hjemland. Det foreslås at det i alle tilfelle skal fremgå av forsikringsvilkårene hvilke regler som skal gjelde om retten til overskudd m.v.

Departementet foreslår videre at reglene i forsikringsloven § 6-7 annet ledd (om kontroll av forsikringsvilkår og forbud mot urimelige vilkår), § 9-4 (endring av pristariffer), § 9-5 første ledd (om at selskapet ved beregning av premie skal benytte gjeldende pristariffer mv.) og § 9-6 første ledd (om meldeplikt til Kredittilsynet om pristariffer og endring av disse) skal gjøres gjeldende også for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak fra andre EØS-land. Det vises til utkast til § 10 første ledd nr. 1 og 3 i forskrift 22. september 1995.

Flytting
Flytteretten for pensjonsordninger har eksistert i mange år og er ansett som en viktig rettighet for norske forsikringstakere. Regler om flytting har vært en del av regelverket i filialforskriften for forsikringsselskaper for utenlandske livsforsikringsselskaper fra andre EØS-land siden forskriften ble satt i kraft i 1995. Med bakgrunn i reglene om allmenne hensyn bør disse reglene også gjøres gjeldende for pensjonsforetak fra andre EØS-land som vil forvalte norske pensjonsordninger. Det betyr at kapittel 11 i forsikringsloven gjøres gjeldende for utenlandske forsikringsselskaper og pensjonsforetak med unntak av § 11-14 sjette ledd. Betingelsen for seleksjonsfradrag som ligger i sjette ledd annet punktum må anses å legge føringer på soliditetsmessige forhold i strid med hjemlandsmyndighetenes enerett til å regulere og utøve tilsyn med slike forhold. Det vises til utkast til § 10 første ledd nr. 5 i forskrift 22. september 1995.

Vedlegg:

1. Utkast til forskrift om ikrafttreden og overgangsregler til forsikringsloven
2. Utkast til forskrift om pensjonsordninger med innskuddspensjon som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon
3. Utkast til forskrift til forsikringsloven (livsforsikring)
4. Utkast til endringer av forskrift 1995-10-11-854 og forskrift 1995-09-22-827 og 1993-12-28-1257 (gjennomføring av bestemmelsene i direktiv 2003/41/EF om pensjonsforetaks grensekryssende virksomhet).

VEDLEGG 1

FORSKRIFT XX.YY 2006 NR. VVV OM IKRAFTTREDEN OG OVERGANGSREGLER TIL LOV 10. JUNI 2005 NR. 44 OM FORSIKRINGSSELSKAPER, PENSJONSFORETAK OG DERES VIRKSOMHET (FORSIKRINGSLOVEN)

Fastsatt av Finansdepartementet xx.yy. 2006 med hjemmel i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven) § 17-1 første ledd og 17-2 første ledd.

§ 1.Ikrafttredelse av forsikringsloven
Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven) trer i kraft 1. juli 2006.

§ 2.Overgangsregler for livsforsikringsselskaper
Livsforsikringsselskaper skal oppfylle kravene i forsikringsloven kapittel 9 fra 1. januar 2008. Inntil 1. januar 2008 skal livsforsikringsselskaper drive virksomheten i samsvar med bestemmelsene i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet kapitlene 7 og 8 med tilhørende forskrifter.

Et livsforsikringsselskap kan også i 2008 drive virksomheten i samsvar med hittil gjeldende regler dersom selskapet før 1. desember 2007 har gitt Kredittilsynet melding om at kravene etter forsikringsloven med tilhørende forskrifter vil være oppfylt senest 1. januar 2009.

§ 3. Overgangsregler for pensjonskasser
Private og kommunale pensjonskasser som driver virksomhet som regnes som livsforsikring, skal oppfylle kravene i forsikringsloven kapittel 7 fra 1. januar 2008. Inntil dette tidspunkt skal pensjonskasser drive virksomheten i samsvar med bestemmelsene i forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond.

For pensjonskasser som driver virksomhet på det tidspunkt forsikringsloven trer i kraft, gjelder likevel følgende:

1. En pensjonskasse som har søkt tillatelse etter forsikringsloven § 7-3 senest 1. desember 2007, kan inntil søknaden er avgjort fortsette den virksomhet pensjonskassen hadde adgang til å drive da forsikringsloven trådte i kraft. Overholdes ikke fristen eller avslås søknaden, skal pensjonskassen avvikles etter ellers gjeldende regler.
2. Virksomheten kan også i 2008 drives i samsvar med hittil gjeldende regler dersom pensjonskassen før 1. desember 2007 har gitt Kredittilsynet melding om at kravene etter forsikringsloven med tilhørende forskrifter vil være oppfylt senest 1. januar 2009.
3. Minstekravet til grunnkapitalen i en pensjonskasse i forsikringsloven § 7-5 skal være oppfylt senest 1. januar 2009.

Pensjonskasser skal senest 1. januar 2010 ha oppfylt minstekravet til solvensmarginkapitalen i en pensjonskasse i forsikringsloven § 7-9 første ledd med tilhørende forskrift. Pensjonskassene skal også senest 1. januar 2010 ha oppfylt de krav og grenser for en pensjonskasses investeringer i foretak eller annen arbeidsgiver som har pensjonsordning i pensjonskassen, som følger av forsikringsloven § 7-10 med tilhørende forskift om kapitalforvaltning.

§ 4.Underdekning i kommunal pensjonskasse
En kommunal pensjonskasse som har forsikringsteknisk underdekning med opptrappingsplan godkjent av Kredittilsynet, kan videreføre underdekningen med oppbygging av manglende avsetninger i samsvar med godkjent plan. Utløper opptrappingsplanen etter 1. januar 2011, kan en underdekning bare videreføres i samsvar med ny opptrappingsplan godkjent etter ellers gjeldende regler.

§ 5.Forskrifter til forsikringsloven
Særlige overgangsregler til bestemmelsene i forskrift til forsikringsloven (livsforsikrings- og pensjonsforetak) fastsettes i forskriften.

§ 6.Ikrafttreden
Forskriften trer i kraft straks.

VEDLEGG 2

FORSKRIFT XX.YY 2006 NR. vvv OM PENSJONSORDNINGER MED INNSKUDDSPENSJON SOM SKAL OPPFYLLE MINSTEKRAVENE I LOV 21. DESEMBER 2005 Nr. 124 OM OBLIGATORISK TJENESTEPENSJON

Fastsatt av Finansdepartementet xx.yy 2006 med hjemmel i lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) § 1-3 og lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon §§ 1 femte ledd og 4 femte ledd, jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-11.

§ 1.Virkeområde
Forskriften gjelder institusjoner som har overtatt eller overtar pensjonsordninger med innskuddspensjon, som skal oppfylle minstekravene til slike pensjonsordninger fastsatt i § 4 i lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon ( pensjonsleverandøren).

Forskriften gjelder også forsikringsselskap som overtar forsikringer som skal dekke innskuddsfritak ved uførhet, og som skal knyttes til pensjonsordning med innskuddspensjon i annen institusjon som nevnt i første ledd.

Forskriften her berører ikke forsikringsselskapers og pensjonsforetaks plikter etter ellers gjeldende regler til å gi melding til Kredittilsynet om produkter, premier, beregningsgrunnlag mv. vedrørende forsikringer som skal dekke innskuddsfritak ved uførhet.

§ 2.Krav til regelverket for pensjonsordningene
Pensjonsleverandøren skal påse at regelverket for de pensjonsordninger som overtas, er utformet i samsvar med kravene i innskuddspensjonsloven. Regelverket skal inneholde bestemmelsene om innskuddsplanen, forvaltningsordningen for pensjonsordningens midler og den forsikring for innskuddsfritak ved uførhet som skal knyttes til pensjonsordningen.

Skal pensjonsordningens midler forvaltes i en eller flere særskilte investeringsporteføljer, skal regelverket ha regler om hvem som har retten til investeringsvalg og i tilfelle særskilte rammer for valgretten.

§ 3.Pensjonsordning med egen pensjonskonto for hvert medlem
Blir det fastsatt i regelverket for en pensjonsordning at hvert medlem skal ha egen alderpensjonskonto, skal avtalen mellom arbeidsgiveren og pensjonsleverandøren fastsette sammensetningen av den investeringsportefølje som skal knyttes til medlemmenes pensjonskonti.

Avtales det at de enkelte arbeidstakere ved opptak som medlem i pensjonsordningen skal gis rett til selv å velge mellom ulike investeringsporteføljer for forvaltningen av midler tilsvarende egen alderspensjonskapital, skal det i regelverket for pensjonsordningen fastsettes at det skal opprettes egen alderspensjonskonto for hvert medlem, og at pensjonskontoene skal tilordnes den investeringsportefølje som den enkelte arbeidstaker har valgt.

§ 4.Melding av produkter
En pensjonsleverandør skal gi Kredittilsynet melding om de pensjonsprodukter basert på innskuddspensjon som er eller vil bli markedsført. Det samme gjelder ved produktendring.

Meldingen skal inneholde en produktbeskrivelse som også omfatter ordninger for forsikring av innskuddsfritak ved uførhet som vil bli knyttet til pensjonsordningene. For produkter med forvaltning av pensjonsordningens midler i særskilte investeringsporteføljer skal meldingen angi de prinsipper for sammensetningen av investeringsporteføljer og for utformingen av avkastningsgarantier og rett til investeringsvalg som vil bli benyttet.

Skal pensjonsleverandøren ikke selv overta forsikring som skal dekke innskuddsfritak ved uførhet, skal meldingen også gi opplysninger om avtale med institusjon som skal overta slike forsikringer.

§ 5.Pristariffer for tjenester
Pensjonsleverandøren skal fastsette pristariffer som minst skal skille mellom vederlag for administrasjon av pensjonsordning, vederlag for forvaltningen av midler knyttet til pensjonsordning, og vederlag for forsikring som skal dekke innskuddfritak ved uførhet.

Pristariff for kapitalforvaltning etter innskuddspensjonsloven § 3-2 skal angi om det er knyttet særskilt beregningsrente (avkastningsrente) til forvaltningen av pensjonskapitalen, og i tilfelle hvilken beregningsrente (avkastningsrente) som skal gjelde for pensjonsordningen. Avkastning som overstiger oppgitt rentesats, tilordnes i tilfelle pensjonskapitalen.

Vederlaget for forvaltningen av pensjonskapital skal også dekke godtgjørelse, herunder tegningsprovisjoner, for kapitalforvaltning til pensjonsleverandøren eller annen kapitalforvalter som blir avregnet mot avkastning ved forvaltning av midler knyttet til pensjonsordningene, herunder midler plassert direkte eller indirekte i andeler i verdipapirfond eller annen investeringsportefølje. Pensjonsleverandøren skal sørge for at også avregnede beløp blir tilordnet som avkastning til den pensjonskapital det gjelder.

I pristariff for administrative tjenester skal det gis opplysning om kontraktsgebyr som skal betales ved inngåelse av nye kontrakter. Vederlag for avkastningsgaranti knyttet til særskilte investeringsporteføljer skal angis i særskilt pristariff. Det samme gjelder vederlag for bruk av rett til å endre sammensetningen av en særskilt investeringsportefølje.

§ 6.Melding av pristariffer mv.
Pristariffer skal meldes til Kredittilsynet før de tas i bruk. Det samme gjelder ved endring av pristariff.

Ved beregning av vederlag for tjenester skal pensjonsleverandøren benytte de pristariffer som til enhver tid er meldt til Kredittilsynet. I forhold til inngåtte kontrakter kan pensjonsleverandøren gjøre gjeldende en endring av pristariff med minst 4 måneders varsel.

§ 7.Arbeidsgiveres kostnadsansvar mv.
Arbeidsgiveren skal i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd dekke pensjonsleverandørens vederlag for administrasjon av pensjonsordningen, herunder vederlag for forvaltning av pensjonskapitalen. Dette gjelder også pensjonsordninger hvor arbeidsgiveren etter innskuddsplanen skal innbetale årlige innskudd som overstiger minstekravet til innskudd i loven 4 første ledd, og uten hensyn til hvilken forvaltningsordning som er fastsatt for pensjonsordningen etter reglene i innskuddspensjonsloven §§ 3-2 til 3-3.

Følger det av innskuddsplanen for en pensjonsordning at arbeidsgiverens årlige innskudd skal tilsvare minstekravet til innskudd etter lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 første ledd, skal pensjonsleverandøren kreve at arbeidsgiveren i tillegg til de årlige innskudd betaler det samlede vederlaget for administrasjon av pensjonsordningen og forvaltningen av pensjonsordningens midler, samt vederlaget for forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. I den utstrekning vederlag for tjenester eller forsikring av innskuddsfritak dekkes ved avregning i årlig innskudd eller i avkastning ved forvaltningen av midler knyttet til pensjonsordningen, skal pensjonsleverandøren kreve særskilt innbetaling fra arbeidsgiveren av de beløp som er dekket ved slik avregning. Innbetalte beløp skal tilordnes pensjonsordningens midler.

En arbeidstaker som gjør bruk av sin rett i samsvar med innskuddspensjonsloven § 3-3 første ledd til å endre sammensetningen av den investeringsportefølje som er blitt tilordnet egen alderspensjonskonto, er ansvarlig overfor pensjonsleverandøren for det vederlag selve utøvelsen av investeringsvalget betinger. Vederlaget kan belastes arbeidstakerens pensjonskonto eller kreves dekket av arbeidstakeren.

Har pensjonsleverandøren utstedt pensjonskapitalbevis etter innskuddspensjonsloven § 6-2 som forvaltes som særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg, kan pensjonsleverandøren kreve at innehaveren hvert år betaler vederlag for administrative tjenester etter egen pristariff. Til pensjonskapitalbevis som er undergitt alminnelig forvaltning etter innskuddspensjonsloven § 3-2, skal det knyttes administrasjonsreserve til dekning av fremtidige forvaltningskostnader.

§ 8.Kontoføring og informasjon
Pensjonsleverandøren skal føre konto for hver pensjonsordning som for hvert år minst skal inneholde opplysning om:

• samlet årlig innskudd fra arbeidsgiveren,
• samlet årlig avkastning ved forvaltning av pensjonsordningens midler, herunder avkastning som er benyttet til å dekke vederlag for administrasjon av pensjonsordningen og forvaltningen av midlene,
• årets samlede avkastning tilordnet pensjonsordningens midler,
• samlet årlig vederlag for administrasjon av pensjonsordningen og for forvaltningen av midler knyttet til pensjonsordningen, herunder vederlag avregnet i innskudd fra arbeidsgiveren eller i avkastning ved forvaltning av midler knyttet til pensjonsordningen.

Pensjonsleverandøren skal også gi hvert medlem i pensjonsordningen oppgave over alderspensjonskapital opptjent i løpet av året og over samlet opptjent pensjonskapital ved utgangen av året.

I pensjonsordninger med egen alderspensjonskonto for hvert medlem, gjelder bestemmelsene i første ledd tilsvarende for hver pensjonskonto.

Pensjonsleverandøren skal sende ut kontoutskrift og oppgaver i samsvar med reglene i første til tredje ledd, innen [tre] måneder etter utløpet av året.

§ 9.Særskilt forsikring for innskuddsfritak ved uførhet
Forsikringsselskap som i tilfelle som nevnt i § 4 tredje ledd overtar forsikring som skal dekke innskuddsfritak knyttet til pensjonsordning med innskuddspensjon, skal etter ellers gjeldende regler gi melding til Kredittilsynet om slike produkter, premier, beregningsgrunnlag mv.

§ 10.Ikrafttreden
Forskriften trer i kraft 1. juli 2006.

§ 11.Overgangsregler for eksisterende pensjonsordninger med innskuddspensjon
Bestemmelsene i § 7 første og tredje ledd er ikke til hinder for at det for pensjonsordninger med innskuddspensjon hvor årlige innskudd etter innskuddsplanen utgjør 4 prosent eller mer av lønn mellom 1 og 12 G, og som er opprettet før forskriften trer i kraft, inntil 1. januar 2010 videreføres avtale om at vederlag for administrasjon av pensjonsordningen og vederlag for forvaltningen av pensjonsordningens midler skal avregnes mot årlig innskudd eller årlig avkastning, dersom det likevel er klart at minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 første ledd og § 7 annet ledd i forskriften her er oppfylt.

VEDLEGG 3

FORSKRIFT TIL FORSIKRINGSLOVEN (LIVSFORSIKRINGS- OG PENSJONSFORETAK) FORSKRIFT XX.YY 2006 NR. VVV TIL LOV 10. JUNI 2005 NR. 44 OM FORSIKRINGSSELSKAPER, PENSJONSFORETAK OG DERES VIRKSOMHET (LIVSFORSIKRING)

Fastsatt av Finansdepartementet xx.yy. 2006 med hjemmel i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet (forsikringsloven) §§ 6-1 tredje ledd, 6-4 annet ledd, 6-6 annet ledd, 7-9 første og annet ledd, 7-10 fjerde ledd, 8-3 annet ledd, 8-4 annet ledd, 9-1 fjerde ledd, 9-2 annet ledd, 9-3 tredje, fjerde og sjette ledd, 9-6 første ledd, 9-10 fjerde ledd, 9-12 første ledd, 9-15 fjerde ledd, 9-16 annet ledd, 9-18 tredje ledd, 9-20 tredje ledd, 9-22 tredje ledd, 9-23 annet ledd, 10-9 tredje ledd, 11-1 femte ledd, og 11-5 fjerde ledd.

Kap. 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1-1.Virkeområde
Forskriften gjelder for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak med hovedsete her i riket, med mindre annet er særskilt fastsatt i forskriften her.

Reglene i §§ 1-6 og 2-13 gjelder for skadeforsikringsselskaper som har tillatelse til å overta livsforsikringer etter forsikringsloven § 1-3 annet ledd. Reglene i kapittel 11 om flytting gjelder også for banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

§ 1-2.Livsforsikringsselskapers virksomhet
Et livsforsikringsselskap har adgang til å overta pensjonsordninger med innskuddspensjon med tilstrekkelig forsikringselement. Innskuddsfritak ved uførhet regnes her som tilstrekkelig forsikringselement. Kredittilsynet avgjør ellers hva som regnes som tilstrekkelig forsikringselement.

Et livsforsikringsselskap kan overta kontrakter som fastsetter at midlene knyttet til en kontrakt skal forvaltes i en særskilt investeringsportefølje, og i tilfelle knytte særskilt avkastningsgaranti til slik portefølje.

Første og annet gjelder tilsvarende for et livsforsikringsselskaps adgang til å overta individuelle livsforsikrings- og pensjonsavtaler.

§ 1-3.Fondsforsikringsselskapers virksomhet
En tillatelse til å drive virksomhet som fondsforsikringsselskap gir også adgang til å drive annen virksomhet som regnes som livsforsikring. § 1-2 gjelder tilsvarende.

§ 1-4.Pensjonskassers virksomhet. Pensjonsfond
For pensjonskasser som forvalter pensjonsordninger for flere foretak (arbeidsgivere), gjelder § 1-2 annet ledd tilsvarende.

Nærmere regler om pensjonsfond fastsettes av Kredittilsynet.

§ 1-5.Innskuddspensjonsforetaks virksomhet
Forsikringsloven §§ 6-1 og 6-2 gjelder tilsvarende for virksomheten i innskuddspensjonsforetak.

§ 1-6. Skadeforsikringsselskapers virksomhet
Skadeforsikringsselskaper som har tillatelse etter forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 tredje ledd til å overta livsforsikringer, kan også overta forsikringer knyttet til uførerisiko hvor det er avtalt at det i en periode på fire år etter forsikringstilfellet skal utbetales årlig innskuddsfritak/premiefritak og i tilfelle uførestønad i samsvar med uføregraden, med tillegg av utbetaling av et engangsbeløp i samsvar med uføregraden ved utløpet av fireårsperioden.

Engangsbeløpet skal benyttes til dekning av engangspremie etter avtale med livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som gir rett til årlige uføreytelser inntil nådd pensjonsalder.

Kap. 2. Pristariffer og premier

§ 2-1. Pristariff for personrisiko
Pristariffer for risiko knyttet til person skal skille mellom risiko knyttet til alderspensjon, uføreytelser og ytelser til barn og etterlatte, og mellom kontrakter med og uten rett til overskudd av risikoresultatet. Det kan utarbeides særskilte tariffer for ulike grupper av kontrakter.

Institusjonen skal så vidt mulig bygge på senest oppdaterte risikostatistikk. Når institusjonens risikoresultat tilsier det, kan Kredittilsynet pålegge institusjonen å foreta analyser av de enkelte elementer i pristariffene og i tilfelle å endre pristariff som er ubetryggende eller urimelig.

§ 2-2.Pristariff for kapitalforvaltning
Pristariff for forvaltning av midler knyttet til kollektive pensjons- og livrenteordninger skal baseres på ulike kategorier av eiendeler som midlene blir investert i, og på omfanget av midlene i ordningen. Det kan fastsettes priser som er lavere når midlene i ordningen utgjør et høyere beløp. For individuelle kontrakter kan det fastsettes tariff med enhetspriser for kapitalforvaltningen.

Pristariffer som fastsetter institusjonens vederlag for dets risiko ved forvaltningen av kapital knyttet til kontrakter med rett til overskudd av avkastningsresultatet, skal angi hvilken beregningsrente som er lagt til grunn. Det kan ikke benyttes høyere rentesats enn den høyeste tillatte beregningsrente til enhver tid. Det kan benyttes ulike pristariffer for porteføljer med ulike investeringsstrategier. Tas det i pristariffen hensyn til tilleggsavsetninger knyttet til den enkelte kontrakt, skal det også angis hvordan dette er gjort.

Det kan utarbeides særskilt pristariff for kontrakter som inngår i kollektivporteføljen eller i en underportefølje i kollektivporteføljen, som også omfatter vederlag for institusjonens risiko ved forvaltningen.

Institusjonen skal ha en særskilt pristariff for vederlag for avkastningsgaranti knyttet til midler forvaltet i særskilt investeringsportefølje som tar hensyn til varigheten av avkastningsgarantien og hvilke rammer som er fastsatt for investeringsvalget. Institusjonen skal kreve særskilt vederlag for bruk av rett til investeringsvalg.

Når institusjonens avkastningsresultat tilsier det, kan Kredittilsynet pålegge institusjonen å foreta analyser av pristariffene og i tilfelle å endre pristariff som er ubetryggende eller urimelig.

§ 2-3.Beregningsrente for pristariffer
Kredittilsynet fastsetter den høyeste tillatte beregningsrente til enhver tid ut fra bestemmelsene i direktiv 2002/83/EF artikkel 20 nr. 1 B i). Det kan fastsettes særskilte beregningsrenter for kontrakter som inngås i fremmed valuta. En endring av rentesats gjelder tidligst tre måneder etter vedtaket.

§ 2-4.Resultatavhengig vederlag for kapitalforvaltning
Institusjonen kan ikke for kontrakter med rett til overskudd av avkastningsresultatet benytte pristariff eller andre vilkår overfor forsikringstakeren som innebærer at vederlaget for kapitalforvaltningen varierer med størrelsen av oppnådd avkastning.

Avtale om at midler knyttet til en kollektiv pensjons- eller livrenteordning skal forvaltes av institusjonen i særskilt investeringsportefølje i samsvar med fastsatt investeringsstrategi og risikoprofil i en eller flere underporteføljer i investeringsvalgsporteføljen, kan likevel fastsette at vederlaget for kapitalforvaltningen skal forhøyes eller reduseres etter fastsatte regler avhengig av om det årlige avkastningsresultatet blir høyere eller lavere enn avkastningen av en fastsatt referanseportefølje, herunder børsindeksportefølje.

Institusjonen kan bare inngå avtale om resultatavhengig vederlag etter annet ledd med forsikringstaker som må anses som profesjonell kunde. Et foretak som omfattes av forsikringsavtaleloven § 1-3 annet ledd bokstav a), regnes her som profesjonell kunde.

§ 2-5.Pristariff for administrative tjenester
Pristariff for tjenester skal omfatte vederlag for administrasjon av forsikringskontakten i det enkelte år.

Pristariff for administrasjon av kollektive pensjons- og livrenteordninger baseres på omfanget og sammensetningen av den gruppe forsikrede i den enkelte ordning, samt hvilke ytelser ordningen omfatter. Det kan fastsettes stykkpriser som er lavere når antallet av sikrede er høyere.

Provisjon til forsikringsformidler som dekkes av institusjonen, skal inngå som særskilt pristillegg for den kontrakt det gjelder.

§ 2-6. Avbruddsgebyr
Det kan fastsettes i livsforsikringskontrakt at forsikringstakeren ved oppsigelse av kontrakten før forsikringstiden er utløpt, skal betale et avbruddsgebyr som ikke overstiger flyttegebyret etter § 11-3. Avbruddsgebyr kan ikke kreves hvis oppsigelsen gjelder flytting av kontrakten til annet selskap.

For kollektive pensjons- og livsforsikringskontrakter som har inngått avtale om flerårig avkastningsgaranti gjelder bestemmelsen om avbruddsgebyr i § 6-4.

Første til tredje ledd gjelder tilsvarende for kontrakter som ikke regnes som livsforsikring.

§ 2-7.Fripoliser, pensjonskapitalbevis. Engangsbetalte kontrakter.
Institusjonen skal ha særskilt pristariff for forvaltning og administrasjon av fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktsfastsatte ytelser til bruk ved beregning av administrasjonsreserve for slike kontrakter. Tilsvarende gjelder for engangsbetalte kontrakter.

Institusjonen kan hvert år kreve vederlag for forvaltning og administrasjon av fripoliser og pensjonskapitalbevis med særskilte investeringsporteføljer. § 2-2 første ledd tredje punktum og fjerde ledd og 2-5 første ledd gjelder tilsvarende.

§ 2-8. Fortsettelsesforsikringer
Institusjonen kan for fortsettelsesforsikringer benytte en pristariff for risiko knyttet til person som avviker fra tariffen for den fripolise som er utstedt, og som legger til grunn at:

1. alle som omfattes av etterlatte-forsikringer i kollektiv pensjonsforsikring inngår i ekteskap,
2. prisen for uføredekninger i kollektiv pensjonsforsikring skal svare til den pris selskapet anvender for individuelle pensjonsforsikringer av personer med normal helse, eller fastsettes som et rimelig prosentvis tillegg til kollektivtariffen.
3. prisen for fortsettelsesforsikringer etter utmelding fra gruppelivsforsikring baseres på pristariffen for individuelle ettårige risikoforsikringer anvendt ut fra de helseopplysninger som forelå ved opptak av medlemmet i gruppelivsforsikringen.

§ 2-9.Melding av forsikrings- og pensjonsprodukter
Før et forsikrings- eller pensjonsprodukt blir markedsført eller solgt, skal institusjonen sende produktmelding til Kredittilsynet. Det samme gjelder ved produktendring.

En produktmelding skal inneholde en beskrivelse av produktet, herunder om produktet er med eller uten rett til overskudd av avkastnings- eller risikoresultat. Det skal også gis opplysninger om produktkombinasjoner som produktet skal inngå i. For produkter med særskilte investeringsporteføljer skal det opplyses om de prinsipper for sammensetningen av investeringsporteføljer og for utformingen av avkastningsgarantier og rett til investeringsvalg som vil bli lagt til grunn.

Melding skal i tilfelle også inneholde opplysninger om:

• grunnlaget for beregning av forsikringsmessige avsetninger, herunder den diskonteringsrente og det formelverk for beregning av risiko knyttet til person som vil bli benyttet,
• prinsipper for beregning av fripolise rettigheter og pensjonskapitalbevis,
• avbruddsgebyr og prinsipper for beregning av gjenkjøpsverdi,
• prinsipper for gjenforsikring, og
• forhold som forsikringstakeren skal gi opplysning om til bruk ved vurdering av risiko knyttet til person.

§ 2-10.Melding av pristariffer
Melding om pristariffer selskapet har fastsatt, skal sendes til Kredittilsynet før pristariffene blir tatt i bruk av institusjonen. Det samme gjelder ved endring av pristariff. Meldingen skal angi fra hvilket tidspunkt en pristariff skal gjelde.

Meldingen skal i tilfelle også inneholde opplysninger om:

• det formelverk for beregning av risiko knyttet til person som er benyttet,
• den beregningsrente som er benyttet,
• fortjenesteelement som er bygget inn i pristariffen,
• kontraktsgebyr for nye kontrakter,
• flyttegebyr etter § 11-3,
• prinsipper for beregning av vederlag for avkastningsgaranti knyttet til særskilt investeringsporteføljer, og
• andre prinsipper for utformingen av pristariff.

§ 2-11. Pensjonskasser med kollektiv pensjonsforsikring for én arbeidsgiver
For pensjonskasser med virksomhet som bare omfatter kollektiv pensjonsforsikring for én arbeidsgiver, gjelder §§ 2-1 annet ledd, 2-2 femte ledd og § 2-3 tilsvarende.

Premietariffen og de ulike deler av premien skal meldes til Kredittilsynet før tariffen tas i bruk. Bestemmelsene i §§ 2-9 og 2-10 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Arbeidsgiveren skal gis gjenpart av melding til Kredittilsynet.

§ 2-12. Pensjonsforetak som driver virksomhet som ikke regnes som livsforsikring
For innskuddspensjonsforetak og pensjonskasser som driver virksomhet som ikke regnes som livsforsikring, gjelder bestemmelsene i §§ 2-2 til 2-7 tilsvarende. Det samme gjelder bestemmelsene i forsikringsloven §§ 9-4, 9-5 første og annet ledd og 9-6 annet og tredje ledd.

Bestemmelsene i §§ 2-9 og 2-10 gjelder tilsvarende så langt de passer. Skal pensjonsforetakets virksomhet omfatte pensjonsordning med innskuddspensjon tilknyttet innskuddsfritak ved uførhet eller annet livsforsikringsprodukt, skal melding til Kredittilsynet etter §§ 2-9 og 2-10 også omfatte:

• opplysning om avtalen med den institusjon som skal levere produktene,
• en beskrivelse av produktene, og
• de pristariffer for slike produkter som vil bli benyttet.

For pensjonskasse med virksomhet som bare omfatter pensjonsordning med innskuddspensjon for en arbeidsgiver gjelder § 2-11 og annet ledd i paragrafen her tilsvarende.

§ 2-13. Skadeforsikringsselskaper som kan drive virksomhet som regnes som livsforsikring
Bestemmelsene i §§ 2-9 og 2-10 gjelder tilsvarende så langt de passer for skadeforsikringsselskaper som har tillatelse til å overta livsforsikringer som omfattes av § 1-6.

Kap. 3. Kapitalforvaltning

§ 3-1.Videreføring av forskrifter
Bestemmelsene om kapitalforvaltning for livsforsikringsselskaper i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning gjelder for kapitalforvaltningen i livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak. Tilsvarende gjelder for forskrift 2. august 1999 nr. 878 om lokalisering av eiendeler som skal dekke forsikringsmessige avsetninger og forskrift 3. juni 2000 nr. 515 om derivater i forsikring.

§ 3-2. Særlige regler for pensjonsforetak
Et pensjonsforetak kan ikke stille garanti for lån til tredjemann. Pensjonsforetak kan heller ikke oppta lån, med mindre lånet skal kortsiktig likviditetsbehov, eller gjelder opptak av ansvarlig lånekapital etter samtykke av Kredittilsynet.

Et pensjonsforetak kan uten hinder av § 8 i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning ha investeringer på inntil 5 prosent av forvaltningskapitalen i et foretak eller en institusjon som har pensjonsordning i pensjonsforetaket, herunder finansielle instrumenter utstedt av foretaket eller institusjonen. Inngår foretak eller institusjon med pensjonsordning i pensjonsforetaket i et konsern eller annen tilsvarende gruppe, skal de samlede investeringer i foretak og institusjoner i gruppen, ikke overstige 10 prosent av forvaltningskapitalen i pensjonsforetaket.

Et pensjonsforetak kan uten hinder av § 9 i forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning ha inntil 15 prosent av forvaltningskapitalen plassert i fast eiendom som leies eller på annen måte brukes av et foretak eller en institusjon som har pensjonsordning i pensjonsforetaket. Inngår foretak eller institusjon med pensjonsordning i pensjonsforetaket i et konsern eller annen tilsvarende gruppe, skal ikke plasseringene i fast eiendom som leies eller brukes av foretak og institusjoner gruppen, overstige 20 prosent av forvaltningskapitalen. Ved anvendelsen av plasseringsbegrensningene i leddet her skal også investeringer som omfattes av annet ledd medregnes.

§ 3-3. Forvaltning av premie- eller innskuddsfond
Bestemmelsene om forvaltning av premiefond og innskuddsfond i forskrift 21. november 1989 nr. 1170 om forvaltning og bruk av midler i premiefond, pensjonsreguleringsfond og innskuddsfond gjelder for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak.

Kap. 4. Overskudd

§ 4-1.Overskudd på kontrakter uten overskuddsrett
Overskudd som etter forsikringsloven § 9-9 første ledd, jf. §§ 7-10 og 8-4, er tilordnet kontrakter uten overskuddsrett, tilfaller institusjonen, med mindre annet er avtalt. Det samme gjelder overskudd etter forsikringsloven § 9-10 tredje ledd, jf. § 7-10 annet ledd.

§ 4-2. Overskudd tilordnet fripoliser, pensjonskapitalbevis mv.
Reglene om anvendelsen av overskudd i forsikringsloven § 9-12, jf. § 7-10 annet ledd, gjelder også:

1. fripoliser med ytelser under utbetaling,
2. oppsatte rettigheter i kommunale pensjonsordninger som tilordnes overskudd etter forsikringsloven § 10-14 annet ledd, og
3. individuelle livsforsikringskontrakter med kontraktsfastsatte ytelser som er inngått før 1. januar 2008, unntatt når samtlige slike kontrakter er skilt ut til forvaltning som egen portefølje etter bestemmelsene i § 7-1.

Reglene i forsikringsloven § 9-12, jf. § 7-10 annet ledd, gjelder ikke pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler etter innskuddspensjonsloven § 7-3.

Kap. 5. Forsikringsmessige avsetninger

§ 5-1.Beregning av minstekrav til avsetninger
Ved beregningen av minstekrav til forsikringsmessige avsetninger for de enkelte kontrakter kan institusjonen ikke benytte høyere diskonteringsrente enn beregningsrenten etter reglene i § 2-3 på det tidspunkt de enkelte deler av forpliktelsene etter kontrakten er oppstått, jf. forsikringsloven § 9-16 annet ledd.

§ 5-2.Administrasjonsreserve
Institusjonen skal foreta avsetning av administrasjonsreserve for fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktsfastsatte ytelser. Det kan også foretas slik avsetning til dekning av fremtidig kostnadsansvar knyttet til engangsbetalte kontrakter og andre grupper av kontrakter. Avsetninger for engangsbetalte kontrakter kan i stedet beregnes ut fra kapitalverdien av bruttoforpliktelsene etter kontraktene.

Administrasjonsreserve for fripoliser og pensjonskapitalbevis med kontraktsfastsatte ytelser skal beregnes uten fortjenesteelement.

§ 5-3.Avsetning til dekning av særskilt avkastningsgaranti
Supplerende avsetning til dekning av avkastningsgaranti knyttet til særskilt investeringsportefølje, jf. forsikringsloven § 9-18 tredje ledd, skal tilsvare kapitalverdien på beregningstidspunktet av den garanterte avkastning med tillegg av den porteføljeverdi som garantien etter avtalen til enhver tid er knyttet til, og med fradrag av verdien av investeringsporteføljen på beregningstidspunktet.

§ 5-4.Bruk av tilleggsavsetninger ved forsikringstilfelle, opphør av kontrakt mv.
Tilleggsavsetninger knyttet til individuell kapitalforsikring skal utbetales ved forsikringstilfellet eller ved gjenkjøp. Det samme gjelder ved gjenkjøp av individuell livrente.

Tilleggsavsetninger knyttet til individuell rente- og pensjonsforsikring skal benyttes til engangspremier for årlig forhøyelse av pensjonsytelsene, første gang innen ett år etter at pensjon ble utbetalt. Hvert år benyttes en del av tilleggsavsetningene tilsvarende den prosentvise reduksjon av premiereserven i løpet av året, eller en så stor del at ytelsene kan forhøyes like meget som i foregående år. Skal pensjon utbetales i et fastsatt antall av år, skal i tilfelle gjenværende tilleggsavsetninger utbetales i det siste år av perioden.

Tilleggsavsetninger knyttet til kollektiv pensjonsordning skal ved opphør og avvikling eller endringer i foretaket disponeres i samsvar med reglene om pensjonsordningens midler i foretakspensjonsloven kapitlene 12 til 15 og innskuddspensjonsloven kap. 10 til 14.

§ 5-5.Annenbruk av tilleggsavsetninger
Har en institusjon tapt sin ansvarlige kapital, og kan manglende premiereserve for en eller flere kontrakter ikke dekkes av tilleggsavsetninger tilordnet den enkelte kontrakt, skal manglende premiereserve dekkes av gjenværende tilleggsavsetninger knyttet til de kontrakter som har tilstrekkelig premiereserve. Størrelsen av de gjenværende tilleggsavsetninger for hver kontrakt legges til grunn ved fordelingen.

Det er ikke adgang til å bruke tilleggsavsetninger til å dekke reduksjon i premiereserven, jf. forsikringsloven § 9-17 fjerde ledd annet punktum.

§ 5-6.Risikoutjevningsfond
Institusjonen kan ikke uten samtykke etter forsikringsloven § 9-11 første ledd foreta avsetning til risikoutjevningsfondet som medfører at fondet vil overstige 150 prosent av institusjonens samlede risikopremier i regnskapsåret. Dette gjelder ikke avkastning tilordnet risikoutjevningsfondet etter forsikringsloven § 9-9 første ledd.

Institusjonens overskudd på risikoresultatet i et år beregnes ut fra risikoresultatet for samtlige grupper av kontrakter. Avsetningen til risikoutjevningsfondet i et år fordeles mellom de grupper hvor det er overskudd på risikoresultatet etter størrelsen av overskuddet i den enkelte gruppe.

Reglene om overskudd på risikoresultatet i forsikringsloven § 9-10 tredje ledd gjelder ikke risikoforsikringer av høyst ett års varighet som etter melding til Kredittilsynet ikke har rett til overskudd. Overskudd på risikoresultatet for slike forsikringer tilordnes selskapet, med mindre annet er avtalt.

Må institusjonen endre grunnlaget for beregningen av kapitalverdiene slik at de forsikringsmessige avsetninger må forhøyes etter plan som nevnt i forsikringsloven § 9-25, kan risikoutjevningsfondet benyttes til å dekke manglende premiereserve for kontrakten.

Kap. 6. Foretakspensjonsordninger med flerårig avkastningsgaranti mv.

§ 6-1.Flerårig avkastningsgaranti for særskilt investeringsportefølje
I avtale etter foretakspensjonsloven § 11-1 eller forsikringsloven § 10-15 om at midlene i en kollektiv pensjonsordning med kontraktsfastsatte ytelser skal forvaltes i en særskilt investeringsportefølje, kan det fastsettes at institusjonen garanterer at avkastningen av investeringsporteføljen over et bestemt antall år, minst skal ligge på det nivå avtalen angir. Slik garanti kan ikke dekke en periode som overstiger fem år.

Avtalen skal angi hvordan investeringsporteføljen skal sammensettes, hvilken investeringsstrategi og risikoprofil som skal gjelde for porteføljen, og hvilken adgang forsikringstakeren og institusjonen skal ha til å endre sammensetningen. Avtalen skal også inneholde:

1. regler om bufferavsetning for pensjonsordningen etter § 6-3, herunder en nedre og øvre grense for størrelsen av avsetningen, og om bruken av avsetningen, og
2. regler for avregning og oppgjør mellom forsikringstakeren og institusjonen ved utløpet av garantiperioden.

Institusjonen kan innenfor de rammer avtalen fastsetter, forvalte midler knyttet til pensjonsordningen i en eller flere underporteføljer i investeringsvalgsporteføljen.

§ 6-2.Avsetningskrav
Avsetninger til premiereserve for alders-, uføre- og etterlatteytelser skal beregnes ut fra beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen og medlemmenes opptjente rett til pensjon til enhver tid. Overstiger avkastningen på investeringsporteføljen i et regnskapsår de årlige avsetningskrav etter beregningsgrunnlaget, kan det også foretas tilleggsavsetninger.

Er avkastningen på investeringsporteføljen i et regnskapsår ikke så stor som forutsatt i beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen, herunder diskonteringsrenten, og kan differensen ikke dekkes etter reglene om tilleggsavsetninger, skal institusjonen straks sørge for at manglende premiereserve blir dekket ved overføring fra bufferavsetningen etter § 6-3 eller, om nødvendig, fra premiefondet knyttet til pensjonsordningen. Udekket rest skal dekkes ved tilskudd fra foretaket, eller i tilfelle belastes institusjonen etter foretakspensjonsloven § 11-1 fjerde ledd eller forsikringsloven § 10-15 tredje ledd.

§ 6-3.Bufferavsetning. Overskudd
Overstiger avkastningen på investeringsporteføljen i et regnskapsår de årlige avsetninger etter § 6-2 første ledd, skal restbeløpet etter fradrag av overskudd til pensjonistenes overskuddsfond avsettes som bufferavsetning for pensjonsordningen.

Overstiger bufferavsetningen den avtalte øvre grense, skal det overskytende beløp regnes som overskudd og tilføres foretakets premiefond. Er bufferavsetningen mindre enn den avtalte nedre grense, skal foretaket etter krav fra institusjonen dekke det manglende beløp ved særskilt tilskudd til premiefondet eller bufferavsetningen eller stille tilsvarende sikkerhet som institusjonen godtar. Tilskudd fra foretaket som nevnt i § 6-2 annet ledd siste punktum, regnes her som tilskudd til bufferavsetningen.

§ 6-4.Avbruddsgebyr
Avtale som nevnt i § 6-1 kan fastsette at foretaket skal betale et særskilt avbruddsgebyr dersom garantitiden er på mer enn 3 år og foretaket avslutter eller flytter kontrakten før utløpet av garantiperioden.

§ 6-5.Supplerende avsetninger for garantiansvar
Institusjonen skal foreta supplerende avsetning etter § 5- 3, jf. forsikringsloven § 9-18 tredje og fjerde ledd, til dekning av sitt garantiansvar etter reglene i §§ 6-1 til 6-3.

Kap. 7. Særlige regler for eksisterende portefølje av individuelle livsforsikringskontrakter

§ 7-1.Eksisterende portefølje av individuell livsforsikringskontrakter
Et livsforsikringsselskap kan skille ut samtlige individuelle livsforsikringskontrakter med kontraktsfastsatte ytelser som er inngått før 1. januar 2008, til forvaltning som egen portefølje etter reglene i paragrafen her. Porteføljen skal i tilfelle også omfatte slike individuelle kontrakter med engangsbetalt premie. Porteføljen omfatter kontrakter inngått før 1. januar 2009 dersom selskapet har gitt melding til Kredittilsynet etter § 12-2 tredje ledd.

Selskapet skal ha et system for registrering av hvilke kontrakter som omfattes av porteføljen.

For selskapets forvaltning av porteføljen gjelder bestemmelsene i forsikringsloven kapittel 9 med følgende unntak:

1. bestemmelsene i §§ 9-3 til 9-6 gjelder ikke,
2. eiendeler motsvarende de forsikringsmessige avsetninger til sikring av forpliktelser etter de kontrakter porteføljen omfatter, skal forvaltes som egen underportefølje i kollektivporteføljen,
3. overskudd beregnes og fordeles etter de tidligere gjeldende regler i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 8-1 med tilhørende forskrifter,
4. avsetninger til premiereserve skal beregnes på bruttobasis ut fra forskjellen mellom kapitalverdien av samtlige bruttoforpliktelser etter kontrakten, herunder fremtidige kostnader, og kapitalverdien av bruttopremier som skal betales etter kontrakten, dersom dette gir høyere avsetningskrav enn beregning etter § 9-16,
5. bestemmelsene om kursreguleringsfond i § 9-20, jf. § 11-2 i forskriften her, gjelder summen av urealiserte gevinster på finansielle omløpsmidler som inngår i underporteføljen nevnt i bokstav b, og
6. bestemmelsene om risikoutjevningsfond i §§ 9-10 tredje ledd og 9-22 gjelder ikke.

§ 7-2.Endringsavtale. Flytting
En forsikringskontrakt utgår av porteføljen etter § 7-1 første ledd dersom den blir endret ved avtale mellom selskapet og forsikringstakeren, med mindre virkningen for premie, ytelse eller forsikringstid er uvesentlig.

Ved flytting av en forsikringskontrakt gjelder reglene i forsikringsloven kapittel 11.

Kap. 8. Kontoføring

§ 8-1.Kontoføring
Forskrift 26. mai 1995 nr. 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring gjelder for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser som driver virksomhet som regnes som livsforsikring. For andre pensjonskasser og for innskuddspensjonsforetak gjelder bestemmelsene i forskriften så langt de passer.

Forskriften gjelder ikke for pensjonskasser som bare har overtatt pensjonsordning for et foretak eller en institusjon.

Bestemmelsene i paragrafen her gjør ingen innskrenkning i de informasjonskrav som stilles til pensjonsforetak i forsikringsloven §§ 7-11 og 8-3 første ledd.

Kap. 9. Krav til solvensmarginkapital og ansvarlig kapital

§ 9-1.Solvensmarginkrav for livsforsikringsselskaper
For livsforsikringsselskaper gjelder forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper.

§ 9-2.Solvensmarginkrav for pensjonskasser
Forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper gjelder tilsvarende for pensjonskasser med pensjonsordninger som anses som livsforsikring. Minstekravet til solvensmargin i § 3 annet punktum gjelder ikke for pensjonskasser.

§ 9-3.Krav til livsforsikringsselskapers og pensjonsforetaks ansvarlige kapital
Ved beregningen av kravet til ansvarlig kapital etter forsikringsloven §§ 6-3, 7-9 første og annet ledd og § 8-3 første ledd gjelder bestemmelsene i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak, og forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak.

Forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak § 7 tredje ledd bokstav a og g gjelder ikke for pensjonskasser som har vedtektsfestet at den ikke kan innhente ansvarlig kapital fra andre enn foretak eller institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen.

Kap. 10. Kommunale pensjonsordninger

§ 10-1.Innbetaling av premier for kommunale pensjonsordninger
Ordinær årspremie beregnet etter forsikringsloven § 10-5 første ledd, skal betales forskuddsvis ved forsikringsårets begynnelse. Premien kan etter avtale med forsikringsselskapet innbetales forskuddsvis i halvårlige terminer, kvartalsvise terminer eller i månedlige terminer. Ved oppdeling av premien i terminer skal det beregnes et termintillegg som dekker økte administrasjonskostnader og reduserte renteinntekter. Termintillegg benyttes tilsvarende ved reguleringspremie og engangspremier.

Ordinær årspremie for nye medlemmer eller premie som følge av lønnsøkning for medlemmene, skal kreves innbetalt så snart den er beregnet. Premien kan etter avtale med forsikringsselskapet fordeles over de premieterminer som gjenstår av forsikringsåret.

Reguleringspremie som nevnt i forsikringsloven § 10-5 annet ledd skal kreves innbetalt så snart den årlige reguleringspremien er fastsatt. Innbetalingen kan fordeles over de premieterminer som gjenstår av forsikringsåret når reguleringspremien er fastsatt.

Engangspremier som nevnt i forsikringslovens § 10-5 tredje ledd skal kreves innbetalt så snart de er fastsatt. Det kan fastsettes at innbetaling først skal skje samtidig med årets siste premietermin eller senest ved årets utgang.

§ 10-2.Forsikringsteknisk underdekning i kommunale pensjonskasser
En kommunal pensjonskasse som ikke har eiendeler som er tilstrekkelige til å dekke de forsikringmessige avsetninger til enhver tid, kan med samtykke fra Finansdepartementet videreføre underdekningen for en tidsbegrenset periode i henhold til en opptrappingsplan fastsatt med sikte på at avsetningene skal være tilfredsstillende dekket ved utløpet av perioden.

Kommunal pensjonsordning med godkjent opptrappingsplan som utløper etter 1. januar 2011, må i tilfelle søke om samtykke etter første ledd før 1. januar 2010.

Kap. 11 Flytting

§ 11-1.Beregninger etter forsikringsloven § 11-7
Før beregningen etter forsikringsloven § 11-7 av midler knyttet til den kontrakt som skal flyttes, skal avkastning frem til beregningstidspunktet etter § 11-7 tredje ledd tilordnes kontrakten og disponeres etter reglene i forsikringsloven § 9-9(1), jf. §§ 7-10 og 8-4, eller i tilfelle etter § 9-12 annet og tredje ledd, jf. §§ 4-2 og 7-1 i forskriften her.

§ 11-2.Kursreguleringsfond
Ved flytting av en kontrakt skal tilleggsavsetningene knyttet til kontrakten i avgivende institusjon som beregnet etter forsikringsloven § 11-7, jf. §§ 11-11 til 11-14 forhøyes etter reglene i paragrafen her.

Ved flytting av individuelle kontrakter, herunder fripoliser og pensjonskapitalbevis, skal kontraktens forholdsmessige andel av kursreguleringsfondet på beregningstidspunktet etter forsikringsloven § 11-7 tredje ledd, tilordnes kontrakten som tilleggsavsetninger.

Ved flytting av kollektiv pensjonsordning eller annen kollektivkontrakt skal kontraktens forholdsmessige andel av kursreguleringsfondet på beregningstidspunktet etter forsikringsloven § 11-7 tredje ledd, tilordnes kontrakten som tilleggsavsetninger. Selskapet har likevel adgang til å holde tilbake den forholdsmessige del av kursreguleringsfondet som utgjør inntil 2 prosent av kontraktens premiereserve.

Ved anvendelsen av annet og tredje ledd beregnes en kontrakts forholdsmessige andel av kursreguleringsfondet ut fra forholdet på beregningstidspunktet etter forsikringsloven § 11-7 tredje ledd mellom de midler som er knyttet til den kontrakt som skal flyttes, og midlene knyttet til samtlige kontrakter i den kollektivportefølje kontrakten inngår.

Ved flytting av pensjonsordning i en pensjonskasse som bare omfatter pensjonsordning for ett foretak eller en arbeidsgiver, skal hele kursreguleringsfondet anses som tilleggsavsetninger.

§ 11-3.Flyttegebyr
Flyttegebyret kan ikke settes høyere enn kroner 5000,- ved flytting av en kollektiv pensjonsordning. Ved flytting av en individuell livsforsikring eller pensjonsavtale kan gebyret ikke settes høyere enn kroner 200,-. Beløpet inkluderer ikke kostnad ved eventuell helsebedømmelse.

Flyttegebyret fastsettes under hensyn til omkostninger som skal være dekket gjennom de omkostningselementer det tidligere er tatt hensyn til ved beregning av pristariffer for tjenester.

Institusjonen kan ikke kreve dekning av kostnader knyttet til overføringen av en forsikring utover flyttegebyret.

Kapittel 12 Informasjonsplikt for pensjonskasser

§ 12-1Nærmere om informasjonsplikten i forsikringsloven § 7-11 annet ledd første punktum
Har pensjonskassen innskuddspensjonsordninger skal informasjon som nevnt i forsikringsloven § 7-11 annet ledd første punktum omfatte pensjonskapitalens størrelse.

Har pensjonskassen kommunale pensjonsordninger skal informasjon som nevnt i forsikringsloven § 7-11 annet ledd første punktum omfatte opptjent pensjon basert på beregnet folketrygd etter § xx i forskrift xx.xx 2006 fastsatt med hjemmel i forsikringsloven § 10 -5.

Informasjon som nevnt i første og andre ledd, skal inneholde opplysninger om de forutsetninger som er lagt til grunn for beregningen av pensjonens størrelse.

§ 12-2.Informasjonsplikt når medlemmene bærer investeringsrisikoen
Informasjonspliktbestemmelsene i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (kapitalforvaltningsforskriften) § 18 gjelder tilsvarende for pensjonskasser som er opprettet med investeringsvalg.

For pensjonsordninger med kollektivt investeringsvalg i henhold til innskuddspensjonsloven § 3-2a og foretakspensjonsloven § 11-1a, skal medlemmene etter anmodning gis slik informasjon som nevnt i kapitalforvaltningsforskriften § 18 første ledd.

§ 12-3. Informasjon om investeringsstrategien
Redegjørelsen for investeringsstrategien som nevnt i forsikringsloven § 7-7 fjerde ledd, skal etter anmodning stilles til rådighet for pensjonsordningens medlemmer og pensjonister.

§ 12-4.Informasjon når rett til ytelsen etter pensjonsordningen oppstår
Hver pensjonsmottager skal, ved pensjoneringen eller når rett til andre ytelser oppstår, motta fyllestgjørende opplysninger om de ytelser som vedkommende har rett til, og de utbetalingsmåter det kan velges mellom.

§ 12-5.Informasjon om forventet fremtidig nivå på pensjonsytelsene
Hvert medlem skal etter anmodning informeres om:

1. forventet fremtidig nivå på vedkommendes pensjonsytelser
2. pensjonsytelsenes størrelse og betingelsen for overføring av pensjonsrettigheter til en annen pensjonskasse eller livsforsikringsselskap, ved ansettelsesforholdets opphør

Kap. 13. Ikrafttreden. Overgangsregler mv.

§ 13-1.Ikrafttreden
Forskriften trer i kraft 1. juli 2006.

§ 13-2.Overgangsregler for livsforsikringsselskaper
Livsforsikringsselskaper skal oppfylle kravene i forsikringsloven kapittel 9 og forskriften her fra 1. januar 2008. Inntil dette tidspunkt skal livsforsikringsselskaper drive virksomheten i samsvar med bestemmelsene i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet kapitlene 7 og 8 med tilhørende forskrifter, med mindre annet følger av § 13-3.

Et livsforsikringsselskap har likevel rett til en andel av overskudd etter forsikringsloven § 9-9 første ledd tilordnet en kollektiv pensjonsordning som 1. januar 2008 har pensjonister med rett til løpende pensjon, etter følgende regler:

• inntil 15 prosent av overskuddet for 2008,
• inntil 10 prosent av overskuddet for 2009, og
• inntil 5 prosent av overskuddet for 2010.

Et livsforsikringsselskap kan også i 2008 drive virksomheten i samsvar med hittil gjeldende regler dersom selskapet før 1. desember 2007 har gitt Kredittilsynet melding om at kravene etter forsikringsloven med tilhørende forskrifter vil være oppfylt senest 1. januar 2009. I så fall gjelder bestemmelsene i annet ledd tilsvarende når det gjelder rett til andel av overskudd for årene 2009 og 2010.

§ 13-3. Særlige virksomhetsregler
Fra det tidspunkt forskriften her trer i kraft, gjelder følgende:

1) Et livsforsikringsselskap har adgang til å overta pensjonsordninger med innskuddspensjon med tilstrekkelig forsikringselement. Premiefritak ved uførhet regnes her som tilstrekkelig forsikringselement. Kredittilsynet avgjør ellers hva som regnes som tilstrekkelig forsikringselement.

Et livsforsikringsselskap kan overta kontrakter som fastsetter at midlene knyttet til en kontrakt skal forvaltes i en særskilt investeringsportefølje. Selskapet skal kreves særskilt vederlag for avkastningsgaranti knyttet til slik portefølje og foreta supplerende avsetning til dekning av sitt ansvar etter avkastningsgarantien.

Bestemmelsen i nr. 1) første og annet ledd gjelder tilsvarende for et livsforsikringsselskaps adgang til å overta individuelle livsforsikrings- og pensjonsavtaler.

2) Forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 1 avsnitt III og § 6 oppheves.

En tillatelse til å drive virksomhet som fondsforsikringsselskap med livsforsikring gir også adgang til å drive annen virksomhet som regnes som livsforsikring, i samsvar med ellers gjeldende regler. § 2 gjelder tilsvarende.

3) Livsforsikringsselskap og fondsforsikringsselskap kan gis tillatelse til sammenslåing etter forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 eller forsikringsloven § 3-6.

4) For pensjonskasser som forvalter pensjonsordninger for flere foretak (arbeidsgivere) gjelder nr. 1 annet ledd tilsvarende.

5) Skadeforsikringsselskaper som har tillatelse etter forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 tredje ledd til å overta livsforsikringer, kan også overta forsikringer knyttet til uførerisiko hvor det er avtalt at det i en periode på fire år etter forsikringstilfellet skal utbetales årlig innskuddsfritak/premiefritak og i tilfelle uførestønad i samsvar med uføregraden, med tillegg av utbetaling av et engangsbeløp i samsvar med uføregraden ved utløpet av fireårsperioden.

Engangsbeløpet skal benyttes til dekning av engangspremie etter avtale med livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som gir rett til årlige uføreytelser inntil nådd pensjonsalder.

6) Forsikringsloven § 11-2 annet ledd gjelder ved flytting av individuelle kontrakter, herunder fripoliser og pensjonskapitalbevis, fra 1. juli 2006.

§ 13-4.Overgangsregler for pensjonskasser som driver livsforsikring
Private og kommunale pensjonskasser som driver virksomhet som regnes som livsforsikring, skal oppfylle kravene i forsikringsloven kapittel 7 og forskriften her fra 1. januar 2008. Inntil dette tidspunkt skal livsforsikringsselskaper drive virksomheten i samsvar med bestemmelsene i forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond.

For pensjonskasser som driver virksomhet på det tidspunkt forsikringsloven trer i kraft, gjelder likevel følgende:

1) En pensjonskasse som har søkt tillatelse etter forsikringsloven § 7-3 senest 1. desember 2007, kan inntil søknaden er avgjort fortsette den virksomhet pensjonskassen hadde adgang til å drive da forsikringsloven trådte i kraft. Overholdes ikke fristen eller avslås søknaden, skal pensjonskassen avvikles etter ellers gjeldende regler.

2) Virksomheten kan også i 2008 drives i samsvar med hittil gjeldende regler dersom pensjonskassen før 1. desember 2007 har gitt Kredittilsynet melding om at kravene etter forsikringsloven med tilhørende forskrifter vil være oppfylt senest 1. januar 2009.

3) Minstekravet til grunnkapitalen i en pensjonskasse i forsikringsloven § 7-5 skal være oppfylt senest 1. januar 2009.

Pensjonskasser skal senest 1. januar 2010 ha oppfylt minstekravet til solvensmarginkapitalen i en pensjonskasse i forsikringsloven § 7-9 første ledd og § 9-2 i forskriften her. Pensjonskassene skal også senest 1. januar 2010 ha oppfylt de krav og grenser for en pensjonskasses investeringer i foretak eller annen arbeidsgiver som har pensjonsordning i pensjonskassen, som følger av forsikringsloven § 7-10 og § 3-2 i forskriften her.

§ 13-5.Midler i sikkerhetsfondet
Midler i sikkerhetsfondet 1. januar 2008 kan overføres til risikoutjevningsfondet eller disponeres av selskapet på annen måte. Ved overføring til risikoutjevningsfondet gjelder grensen i § 5-6 første ledd.

§ 13-6.Oppheving av forskrifter
Følgende forskrifter oppheves fra 1. januar 2008:

1. Forskrift 21. november 1989 nr. 1169 om skille mellom risiko-, spare- og omkostningsdelen av premien.
2. Forskrift 1. juni 1990 nr. 430 om overskudd i livsforsikring.
3. Forskrift 29. november 1990 nr. 941 om sikkerhetsfond i livsforsikring.
4. Forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond.
5. Forskrift 10. november 1994 nr. 1000 om meldeplikt av forsikringsteknisk beregningsgrunnlag
6. Forskrift 15. september 1997 nr. 1005 om premier og forsikringsfond i livsforsikring.
7. Forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskaper.
8. Forskrift 18. desember 2003 nr. 1610 om maksimalsatser for flyttegebyr.
9. Forskrift 22. desember 2003 nr. 1735 om innbetaling av premier for kommunale pensjonsordninger.

§ 13-7.Endringer i andre forskrifter
1. I forskrift 21. november 1989 nr. 1167 om fordeling av kostnader, tap inntekter, fond mv. mellom forsikringsselskaper i konsernforhold og mellom bransjer og kontrakter i et forsikringsselskap gjøres fra 1. januar 2008 følgende endringer:

1. § 1 nytt tredje ledd skal lyde: ” Forskriften gjelder ikke for livsforsikringsselskaper og pensjonsforetak”, og
2. §§ 3, 4 første ledd annet og tredje punktum og 5 første ledd oppheves.

VEDLEGG 4

Forskrift om norske forsikringsselskapers og pensjonsforetaks forsikringstjenesteytelser og etablering av filial i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 11. oktober 1995 med hjemmel i lov 7. desember 1956 nr. 1 om Kredittilsynet § 4 nr. 4, lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 13-8 tredje ledd og lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 1-3 annet ledd og § 2a-1 annet ledd. Ref. EØS-avtalen vedlegg IX punkt 7 (Rdir. 73/239/EØF, Rdir. 79/267/EØF, Rdir. 88/357/EØF, Rdir. 90/619/EØF), samt punkt 7a og punkt 12a (Rdir. 92/49/EØF og Rdir. 92/96/EØF). Endret 9 sep 1996 nr. 894, 4 feb 1998 nr. 115. Sist endret XX.XX 2006 med hjemmel i lov av 10. juni 2005 nr. 44 §§ 7-3 fjerde ledd, 8-2 tredje ledd og 15-8 tredje ledd. Rdir. 2003/41/EF.

§ 1.Anvendelsesområde
Forskriften gjelder den adgang forsikringsselskap og pensjonsforetak som har tillatelse og er undergitt tilsyn fra norske myndigheter, og som har hovedsete her i riket, har til å:

1. etablere filial i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og drive virksomhet gjennom filialen
2. tilby eller tegne forsikring eller pensjonsordning i stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

Forskriften gjelder forsikringsvirksomhet tillatt etter lov 10. juni 2005 nr . 44om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. og bare direkte forsikring.

Ved koassuransevirksomhet som dekker risikoer som er definert i artikkel 5 bokstav d) i første skadeforsikringsdirektiv (73/239/EØF), og som oppfyller vilkårene i artikkel 1 og 2 i koassuransedirektivet (78/473/EØF), gjelder § 4 bare for selskap som deltar i en koassuranseavtale som hovedassurandør.

§ 2.Definisjoner
I denne forskrift betyr:

Filial: Et etablert forretningssted i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

De definisjoner som for øvrig er fastsatt i Rdir. 88/357/EØF og Rdir. 90/619/EØF, samt Rdir. 92/49/EØF og Rdir. 92/96/EØF gjelder også ved anvendelse av forskriften her.

§ 3.Etablering av filial
Et forsikringsselskap kan ikke uten tillatelse gitt av Kredittilsynet etablere en filial i en annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.

Søknaden om tillatelse skal inneholde opplysninger om:

1. i hvilken stat filialen ønskes etablert
2. en virksomhetsplan som blant annet skal angi hvilke typer risikoer det planlegger å dekke gjennom filialen og opplysninger om filialens organisatoriske oppbygging
3. filialens adresse
4. navnet på filialens generalagent.

Skadeforsikringsselskap som vil dekke lovpliktig motorvognforsikring (klasse 10, ikke inkluderende transportøransvar), må fremlegge en erklæring som viser at selskapet er medlem i den nasjonale trafikkforsikringsforening og den nasjonale garantiordning i vertslandet som dekker uforsikrede skadelidte.

Kredittilsynet skal gi tillatelse med mindre det er grunn til å betvile at forsikringsselskapets administrative struktur, finansielle situasjon eller egnetheten til filialens ledelse er forsvarlig som grunnlag for den planlagte etablering. Dersom vilkårene er oppfylt skal tillatelse gis innen tre måneder etter at søknaden er mottatt.

Kredittilsynet skal i slike tilfeller innen samme frist sende opplysningene fra forsikringsselskapet til vertsstatens tilsynsmyndigheter. Kredittilsynet skal samtidig oversende til denne myndighet

• en bekreftelse der det fremgår at selskapet for sin samlede virksomhet oppfyller minimums solvensmarginen (et solvenssertifikat)
• samt en bekreftelse på at de planlagte aktiviteter er omfattet av forsikringsselskapets tillatelse.

Forsikringsselskapet skal underrettes om oversendelsen.

Kredittilsynet skal meddele selskapet om eventuelt avslag innen 3 måneder fra mottakelsen av søknaden. Avslaget kan påklages til Finansdepartementet i samsvar med forvaltningslovens regler.

Forsikringsselskapet har plikt til å gi melding til Kredittilsynet og vertsstatens tilsynsmyndighet om enhver endring i de forhold som er meldepliktig i henhold til bestemmelsene i første ledd, senest en måned før endringen foretas.

§ 4.Grenseoverskridende tjenesteytelserfor forsikringsselskap
Et forsikringsselskap som ønsker å utøve grenseoverskridende virksomhet i en annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, skal gi Kredittilsynet melding om dette. Dette gjelder også dersom virksomheten ønskes drevet fra en filial i en annen EØS-stat.

Meldingen skal inneholde opplysninger om:

1. i hvilken stat virksomheten ønskes påbegynt
2. opplysninger om de forsikringsklasser, grupper av klasser og eventuelle tilleggsrisikoer selskapet planlegger å dekke i vedkommende stat.

Kredittilsynet skal oversende til tilsynsmyndighetene i vertsstaten

• opplysninger fra selskapet med en bekreftelse der det fremgår at selskapet for sin samlede virksomhet oppfyller minimums solvensmarginen (et solvenssertifikat)
• en bekreftelse på at de planlagte aktiviteter er omfattet av forsikringsselskapets tillatelse.

Opplysningene skal oversendes senest en måned etter mottakelsen av forsikringsselskapets melding. Forsikringsselskapet skal underrettes om oversendelsen.

§ 4a. Grenseoverskridende tjenesteytelser for pensjonsforetak
Et pensjonsforetak som ønsker å utøve grenseoverskridende virksomhet i en annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, skal gi Kredittilsynet melding om dette.

Meldingen skal inneholde opplysninger om:

1. I hvilken stat virksomheten ønskes påbegynt (vertslandet(-ene))
2. Det pensjonstegnende firmaets navn
3. De vesentligste kjennetegn ved den pensjonsordning som skal forvaltes for det pensjonstegnende firmaet. Angivelsen av kjennetegn skal baseres på beskrivelsen på vedlagte standardbeskrivelse. Vedlegges anses som en del av forskriften.

Bestemmelsene i § 3 fjerde til og med åttende ledd gjelder tilsvarende med unntak av femte ledd annet punktum.

Vertstatens kompetente myndigheter skal etter å ha mottatt opplysningene nevnt i første ledd, underrette Kredittilsynet om vertslandets eventuelle arbeids- og sosialrettslige bestemmelser, krav med hensyn til informasjon og kapitalforvaltningsregler. Kredittilsynet skal videresende disse opplysningene til pensjonsforetaket. Pensjonsforetaket kan starte forvaltningen av pensjonsordningen etter å ha mottatt disse opplysningene fra Kredittilsynet eller senest to måneder etter at vertslandet mottok opplysningene nevnt i første ledd.

§ 5.Språk
Kredittilsynet kan kreve at de opplysninger som skal gis til Kredittilsynet i henhold til forskriften her skal være oversatt til vertsstatens språk av godkjent translatør.

§ 6.Unntaksregler
Bestemmelsene om informasjon i forsikringsloven §§ 9-23 og 10-6 gjelder ikke ved forvaltning av utenlandske foretaks pensjonsordning.

§ 7.Rapportering
Livsforsikringsselskap skal gi Kredittilsynet særskilt opplysning om selskapets premieinntekter for virksomhet som utøves etter reglene om etableringsadgang og for virksomhet som utøves etter reglene om grenseoverskridende virksomhet.

Opplysningene skal gis i samsvar med følgende bestemmelser:

1. Opplysningene skal gis særskilt for virksomhet som omfattes av § 3 og § 4.
2. Selskapet skal gi opplysninger om premiebeløp, utbetalinger og provisjoner uten fradrag for gjenforsikring for hver stat selskapet driver virksomhet i og for hver forsikringsklasse.

Et pensjonsforetak skal gi Kredittilsynet særskilt opplysning om premie[inntekter] og innskudd for virksomhet som utøves etter reglene om grenseoverskridende virksomhet.

Kredittilsynet fastsetter når og hvordan de opplysninger som er omhandlet i annet ledd skal rapporteres. Kredittilsynet skal etter avtale eller på forespørsel oversende opplysningene samlet til tilsynsmyndigheten i de stater selskapet driver livsforsikringsvirksomhet i.

§ 8.Rapportering i skadeforsikring
Skadeforsikringsselskap skal gi Kredittilsynet særskilt opplysning om premieinntekt for virksomhet som utøves etter reglene om etableringsadgang og for virksomhet som utøves etter reglene om grenseoverskridende virksomhet.

Opplysningene skal gis i samsvar med følgende bestemmelser:

1. Opplysningene skal gis særskilt for virksomhet som omfattes av § 3 og § 4
2. Selskapet skal gi opplysninger om størrelsen på premier, erstatningsutbetalinger og provisjoner, uten fradrag for gjenforsikring for hver stat selskapet driver virksomhet i og for hver forsikringsklasse (hver klassegruppe).

Kredittilsynet fastsetter når og hvordan de opplysninger som er omhandlet i annet og tredje ledd skal rapporteres. Kredittilsynet skal etter avtale eller på forespørsel oversende opplysningene samlet til tilsynsmyndigheten i de stater selskapet driver skadeforsikringsvirksomhet i.

§ 9.Ikrafttredelse
Denne forskrift trer i kraft straks.

Forskrift om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m.

Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 22. september 1995 med hjemmel i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 2-4 siste ledd, § 12-6 siste ledd og § 12-7 siste ledd. (Ref. EØS-avtalen vedlegg IX punkt 7 (Rdir. 1973/239/EØF (første skadedirektiv), Rdir. 1979/267/EØF (første livdirektiv), Rdir. 1988/357/EØF (annet skadedirektiv), Rdir. 1990/619/EØF (annet livdirektiv), samt punkt 7a og punkt 12a Rdir. 1992/49/EØF (tredje skadedirektiv) og Rdir. 1992/96/EØF (tredje livdirektiv)). Endret 4 feb 1998 nr. 116, 14 juli 2000 nr. 775, 25 mai 2005 nr. 466. Sist endret XX.XX 2006 med hjemmel i lov av 10. juni 2005 nr. 44 §§ 2-4 siste ledd, 7-3 fjerde ledd, 8-2 tredje ledd og 15-8 tredje ledd. Rdir. 2003/41/EF.

Kap. I Alminnelige bestemmelser

§ 1.Anvendelsesområde
Forskriften gjelder den adgang forsikringsselskap eller pensjonsforetak med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) har til å:

1. drive virksomhet gjennom filial her i riket
2. tilby eller tegne forsikring eller pensjonsordning her i riket fra et etablert forretningssted som selskapet har i en annen stat i EØS (grenseoverskridende virksomhet).

Forskriften gjelder bare direkte forsikring.

Forskriften gjør ingen innskrenkninger i adgangen til å tegne forsikring som megles til utenlandsk forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS.

Ved koassuransevirksomhet som dekker risikoer som er definert i artikkel 5 bokstav d) i første skadeforsikringsdirektiv (73/239/EØF), og som oppfyller vilkårene i artikkel 1 og 2 i koassuransedirektivet (78/473/EØF), gjelder §§ 7 til 9 bare for hovedassurandøren.

§ 2.Etablert forretningssted
I denne forskrift betyr etablert forretningssted:

1. selskapets eller pensjonsforetaks hovedsete (det vedtektsmessige hjemsted)
2. filial (generalagentur)
3. et kontor som ledes av selskapets eget personale (egne ansatte)
4. en uavhengig person, som har en fast fullmakt til å handle på det utenlandske selskapets vegne i likhet med en filial av selskapet.

Kap. II Etablering av filial m.v.

§ 3.Etablering av filial her i riket
Et utenlandsk forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS kan etablere filial og drive virksomhet gjennom filialen her i riket, dersom selskapet har tillatelse til å drive tilsvarende virksomhet i hjemlandet og er undergitt tilsyn fra myndighetene der. Filialen kan utøve virksomhet som omfattes av en eller flere forsikringsklasser angitt i vedlegg til første skadeforsikringsdirektiv (73/239/EØF) eller til første livsforsikringsdirektiv (79/267/EØF), såfremt disse er omfattet av selskapets tillatelse i hjemlandet.

§ 4.Etableringsmelding
Filialen kan begynne å utøve virksomhet her i riket to måneder etter at Kredittilsynet har mottatt melding om filialetablering fra tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland. Meldingen skal minst inneholde følgende opplysninger:

1. En virksomhetsplan som angir hvilke typer risikoer som skal dekkes her i riket og opplysninger om filialens organisatoriske oppbygning.
2. En bekreftelse på at virksomheten er omfattet av forsikringsselskapets tillatelse i hjemlandet.
3. Filialens adresse.
4. Navnet på filialens generalagent.
5. Et solvenssertifikat utstedt av tilsynsmyndighetene i selskapets hjemland, der det fremgår at selskapet for sin samlede virksomhet oppfyller minimumssolvensmarginen.

Vil selskapet dekke lovpliktig skadeforsikring må selskapet dessuten gi de opplysninger som kreves etter den særlige regulering av slike forsikringer.

Filialen skal meldes til foretaksregisteret etter reglene som gjelder for anmeldelse av utenlandske foretak.

§ 5.Endringer i selskapets virksomhet
Endringer i forhold det er opplyst om etter § 4 skal meldes til Kredittilsynet og til tilsynsmyndigheten i hjemlandet. Endringene kan ikke settes i verk før en måned etter at slik melding er mottatt av Kredittilsynet.

§ 6.Om generalagent
Selskapet skal utpeke en fullmektig (generalagent) til å lede filialen her i riket. Generalagenten representerer selskapet utad, og skal ha fullmakt til å forplikte selskapet overfor tredjemann, representere selskapet ovenfor Kredittilsynet og andre myndigheter, og til å motta søksmål på selskapets vegne.

Et selskap kan bare ha én generalagent her i riket. Generalagent kan meddele prokura til en eller flere underagenter. Generalagenten skal være myndig og bosatt i en stat i EØS. Et selskap med begrenset ansvar eller et ansvarlig selskap kan også være generalagent. Utpeker selskapet en juridisk person som generalagent skal denne (som sin representant) utpeke en fysisk person som oppfyller vilkårene for selv å være generalagent.

En generalagent for Lloyds skal ha vide nok fullmakter til å kunne møte i retten som saksøkt og til å kunne forplikte de aktuelle Lloyds-assurandører. Fullmakten må utformes slik at en eventuell tvist med Lloyds som følge av forsikringsvirksomheten ikke medfører større vanskeligheter for forsikrede enn dersom tvisten gjelder forsikringsselskap.

Kap. III Tjenesteytelser

§ 7.Grenseoverskridende virksomhet
Et utenlandsk forsikringsselskap eller utenlandsk pensjonsforetak med hovedsete i annen stat i EØS kan drive grenseoverskridende virksomhet her i riket dersom selskapet eller pensjonsforetak har tillatelse til å drive tilsvarende virksomhet i hjemlandet og er undergitt tilsyn fra myndighetene der. Selskapet kan utøve virksomhet som omfattes av en eller flere forsikringsklasser angitt i vedlegget til første skadeforsikringsdirektiv (73/239/EØF) eller til første livsforsikringsdirektiv (79/267/EØF), såfremt disse er omfattet av selskapets tillatelse i hjemlandet.

§ 8.Melding om tjenesteytelsesvirksomhetfor forsikringsselskap
Selskapet kan begynne å utøve grenseoverskridende virksomhet her i riket når selskapet har mottatt bekreftelse fra tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland om at denne har sendt melding om den planlagte virksomhet til Kredittilsynet.

Meldingen fra tilsynsmyndighetene i selskapets hjemland skal minst inneholde følgende opplysninger:

1. Opplysninger om de forsikringsklasser, grupper av klasser og eventuelle tilknyttede risikoer som skal dekkes her i riket
2. En bekreftelse på at virksomheten er omfattet av forsikringsselskapets tillatelse i hjemlandet
3. Et solvenssertifikat utstedt av tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland der det fremgår at selskapet for sin samlede virksomhet oppfyller minimumssolvensmarginene.

Vil selskapet dekke lovpliktig skadeforsikring må selskapet dessuten gi de opplysninger som kreves etter den særlige reguleringen av slike forsikringer.

§ 8a. Melding om tjenesteytelsesvirksomhet for pensjonsforetak
En utenlandsk pensjonsforetak med hovedkontor i annet stat i EØS som ønske å utøve grenseoverskridende virksomhet i Norge, skal gi hjemlandets tilsynsmyndigheter melding om dette. Hjemlandets tilsynsmyndigheter skal oversende opplysningene til Kredittilsynet.

Meldingen fra tilsynsmyndighetene i pensjonsforetaks hjemland skal minst inneholde:

1. En bekreftelse på at virksomheten er omfattet av pensjonsforetaks tillatelse i hjemlandet
2. Det pensjonstegnende foretakets navn
3. De vesentligste kjennetegn ved den pensjonsordning som skal forvaltes for det pensjonstegnende foretaket. Angivelsen av kjennetegn skal baseres på beskrivelsen på vedlagte standardbeskrivelse. Vedlegges anses som en del av forskriften.

Pensjonsforetaket kan begynne å utøve grenseoverskridende virksomhet her i riket senest to måneder etter Kredittilsynet har mottatt melding som nevnt i annet ledd eller etter at Kredittilsynet har gitt hjemlandets tilsynsmyndigheter underretning om de nærmere krav til virksomheten etter §§ 10 og 11.

§ 9.Endringer i selskapets virksomhet
Endringer i forhold det er opplyst om etter i § 8 annet ledd nr. 1 og 2 skal meldes til Kredittilsynet og tilsynsmyndigheten i hjemlandet senest samtidig med at endringen settes i verk.

Kap. IV Bestemmelser om virksomheten m.v.

§ 10.Nærmere regler for skade- og livsforsikringsvirksomhet her i riket
Følgende lovbestemmelser i lov av 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven), med tilhørende forskrifter som angitt, gjelder for virksomhet som drives her i riket:

1. Premier og forsikringsvilkår
   Forsikringsloven §§ 6-7 annet ledd, 9-4, 9-5 første ledd og 9-6 tredje ledd, jf. §§ 7-10 og 8-4 med tilhørende forskrifter.
2. Norske regler om informasjonsplikt
   Forsikringsloven §§ 7-11, 9-23 og 10-6 med tilhørende forskrifter.
3. Overskudd
   Forsikringsloven §§ 9-9 og 9-12, jf. §§ 7-10 og 8-4, med mindre annet følger av lovgivningen i institusjonens hjemland. Det skal i alle tilfelle fremgå av forsikringsvilkårene hvilke regler som skal gjelde om retten til overskudd, herunder reglene om beregning, ufordelt overskudd og tidspunkt for utbetaling eller annen disponering av overskuddsmidler.
4. Flytting
   Forsikringsloven kapittel 11 med tilhørende forskrift, unntatt § 11-14 sjette ledd.

Følgende lovbestemmelser i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner med tilhørende forskrifter gjelder for virksomhet som drives her i riket:

§ 2-7 om samarbeidsavtaler,
§ 2-11 om opplysningsplikt om priser og produktpakker,
§ 2-12 om opplysningsplikt overfor låntaker,
§ 2-12a om låneavtale med forbruker mv,
§ 2-13 om prisfastsetting, og
§ 2-14 om produktpakker.

Lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) gjelder for virksomhet som drives her i riket.

Finansdepartementet kan gjøre unntak fra bestemmelsene nevnt i de to foranstående ledd dersom et forsikringsselskap eller pensjonsforetak er underlagt tilsvarende bestemmelser i henhold til hjemlandets lovgivning.

§ 11.Språk
Kredittilsynet kan kreve at melding med bilag og andre opplysninger som selskapet skal gi til Kredittilsynet i henhold til denne forskrift skal være oversatt til norsk av godkjent translatør.

§ 12.Skadeforsikringsselskapenes garantiordning
Kredittilsynet kan gi nærmere regler om hvordan utenlandsk forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS skal oppfylle krav og vilkår om skadeforsikringsselskapenes garantiordning, som fastsatt i og i medhold av forsikringsvirksomhetsloven kapittel 9, herunder regler om gjennomføring og avgrensning av slike selskapers deltakelse i garantiordningene.

§ 13.Opplysningsplikt/regnskapsopplysninger mv.
Kredittilsynet kan gi nærmere regler om offentliggjøring av regnskapsopplysninger.

Bestemmelsene om opplysningsplikt i kredittilsynsloven 7. desember 1956 nr. 1 gjelder tilsvarende.

Kredittilsynet kan kreve at et selskap som tilbyr forsikring når som helst skal fremlegge forsikringsselskapets generelle og spesielle vilkår, blanketter og andre trykte dokumenter som selskapet bruker i sin virksomhet her i riket.

§ 14.Tilsyn, sanksjoner og inngrep
Kredittilsynet fører tilsyn med at et forsikringsselskap eller et pensjonsforetak oppfyller bestemmelsene i forskriften her, jf. forskrift 28. desember 1993 nr. 1257 om fordeling av tilsyn med finansinstitusjoner som har hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, som driver virksomhet i Norge, mellom Kredittilsynet og utenlandske myndighet.

Kredittilsynet kan etter de prosedyrer som er fastsatt i rådsdirektivene om direkte forsikringsvirksomhet og rådsdirektiv 2003/41/EF om pensjonsforetak, pålegge et forsikringsselskap eller et pensjonsforetak å opphøre med forsikringsvirksomhet her i riket, dersom selskapet eller pensjonsforetaket har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter andre lover og forskrifter som gjelder her i riket.

Bestemmelsene i denne paragraf er underlagt begrensninger fastsatt i artikkel 40 i henholdsvis Rådsdirektiv 92/49/EØF og Rådsdirektiv 92/96/EØF og artikkel 20 i Rådsdirektiv 2003/41/EF.

§ 15.Inngrep på anmodning fra hjemlandets tilsynsmyndighet
Kredittilsynet kan etter anmodning fra tilsynsmyndigheten i et forsikringsselskaps eller pensjonsforetaks hjemland forby et forsikringsselskap eller pensjonsforetak som driver virksomhet her i riket i henhold til denne forskrift, å råde over dets eiendeler her i riket, eller begrense dets rådighet over disse.

§ 16.Straff
F orsikringsloven § 1 6-1 kommer til anvendelse i tilfeller av forsettelig eller uaktsom overtredelse av forskriften og bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av denne.

§ 17.Ikrafttredelse
Denne forskrift trer i kraft straks.

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 28. desember 1993 nr. 1256 om filial for forsikringsselskap som har sitt hovedsete i en annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og forskrift 7. juli 1994 nr. 716 om forsikringstjenesteytelser i direkte skadeforsikring og direkte livsforsikring.

Forskrift om tilsyn med finansinstitusjoner og forvaltningsselskap som har hovedsete i annen EØS-stat og som driver virksomhet i Norge m.v.

Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 28. desember 1993 med hjemmel i lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (Kredittilsynet) § 2, jf. § 1. Jfr. Annet rådsdirektiv av 15. desember 1989 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon og endring av direktiv Rdir 77/780/EØF (Rdir 89/646/EØF). Rådsdirektiv av 8. november 1990 om samordning av lover og forskrifter om livsforsikring, om fastsettelse av bestemmelser for å lette den faktiske utøvelsen av adgang til å yte tjenester og om endring av direktiv Rdir 79/267/EØF (Rdir 90/619/EØF). Annet rådsdirektiv om samordning av lover og forskrifter om direkte forsikring med unntak av livsforsikring, om fastsettelse av bestemmelser for å lette den faktiske utøvelsen av adgang til å yte tjenester, og om endring av direktiv Rdir 73/239/EØF (Rdir 88/357/EØF). Jf. Rådsdirektiv av 20. desember 1985 om samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering i verdipapirer (Rdir. 85/611/EØF). Rådsdirektiv 2003/41/EØF. Endret 19 des 1996 nr. 1321 (bl.a. overskriften).

§ 1.Tilsyn fra Kredittilsynet
Kredittilsynet fører tilsyn med livforsikringsselskaper, skadeforsikringsselskaper, pensjonsforetak, kredittinstitusjoner og forvaltningsselskap som har hovedsete i annen EØS-stat og driver virksomhet i Norge. Tilsynet føres i overensstemmelse med de direktiver som omfattes av EØS-avtalen vedlegg IX og lovgivningen for øvrig.

§ 2.Tilsyn fra vedkommende myndigheter i hjemlandet
Vedkommende myndigheter i hjemlandet har det tilsyn med (den) virksomhet som drives i Norge av utenlandske kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og forvaltningsselskap som følger av de direktiver som omfattes av EØS-avtalen vedlegg IX.

Hjemlandets myndigheter kan, etter forutgående melding til Kredittilsynet, foreta stedlig tilsyn i filialer eller datterselskaper omfattet av denne forskriften.

Med hjemland menes i denne paragraf den stat, som er omfattet av EØS-avtalen, der en kredittinstitusjon, et forsikringsselskap, pensjonsforetak eller et forvaltningsselskap har fått tillatelse til å utøve sin virksomhet som sådan.

§ 3.Samarbeid mellom tilsynsmyndighetene
Kredittilsynet skal utføre tilsynet i samarbeid med tilsynsmyndighetene i andre stater som er omfattet av EØS-avtalen, samt utveksle opplysninger som er nødvendige for dette samarbeidet, i den grad dette følger av EØS-avtalen vedlegg IX. I den grad det følger av EØS-avtalen vedlegg IX, kan Kredittilsynet etter avtale med vedkommende myndighet i et annet land som er omfattet av EØS-avtalen, overføre eller overta tilsynsoppgaver.

§ 4.Kredittilsynets meldeplikt
Dersom en kredittinstitusjon, forsikringsselskap , pensjonsforetak eller et forvaltningsselskap med hovedsete i Norge mister retten til å drive virksomhet, skal Kredittilsynet umiddelbart gi melding om dette til tilsynsmyndighetene i andre EØS-stater hvor institusjonen driver virksomhet.

Tilsvarende gjelder også i andre tilfeller der Kredittilsynet har meldeplikt overfor tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater i samsvar med de direktiver som omfattes av EØS-avtalens vedlegg IX.

§ 5.Ikrafttredelse
Denne forskriften trer i kraft samtidig med at Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde trer i kraft.

Akademikerne
Aksjonærforeningen i Norge
AktuarKonsulenters Forum
ALT
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Arbeidsgiverforeningen for Skip og Offshorefartøyer
Arbeidsgiverforeningen NAVO
Arbeidssamvirkenes Landsforening
Banklovkommisjonen
Brønnøysundregistrene
Coop Norge
Datatilsynet
De selvstendige kommunale pensjonskasser (DSKP)
Den Norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Den Norske Jordmorforening
Den norske Revisorforening
Eiendomsmeglerforetakenes Forening
Energibedriftenes Landsforening
Finansforbundet
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens arbeidsgiverforening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Folketrygdfondet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Fornyings- og administrasjonsdepartementet
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Justisdepartementet
Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
KS
Landbrukets Arbeidsgiverforening
Landsforeningen for trafikkskadde
Landsorganisasjonen i Norge
Lederne
Likestillingsombudet
Luftfartens Funksjonærforening
Maskinentreprenørenes Forbund
Nord Pool ASA
Norges Apotekerforening
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bank
Norges Bondelag
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Farmaceutiske Forening
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Ingeniørorganisasjon
Norges Juristforbund
Norges Rederiforbund
Norges Røde Kors
Norges Skogeierforbund
Norges Taxiforbund
Norsk Bedriftsforbund
Norsk Flygerforbund
Norsk Flytekniker Organisasjon (NFO)
Norsk Investorforum
Norsk Journalistlag
Norsk Kabinforening
Norsk Sjøoffisers Forbund
Norsk skuespillerforbund
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Meierifolks Landsforening
Norske Pensjonskassers Forening
NTL-Skatt
Nærings- og handelsdepartementet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oljeindustriens Landsforening
Oslo Børs
Rikstrygdeverket
SAMFO
Siviløkonomene
Sjøassurandørenes Centralforening
Skattedirektoratet
Sparebankforeningen i Norge
Statens Pensjonskasse
Statistisk sentralbyrå
Transportbrukernes Fellesorganisasjon
Unio
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Økonomiforbundet