Høring - Utkast til lov om gjennomføring av forordning 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro

Høringsinstanser

Utkast til lov om gjennomføring av forordning 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro

Det vises til vedlagte høringsnotat og vedlagte utkast til lov om gjennomføring av forordning (EF) 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro (vedlagt).

Departementet ber om høringsinstansenes merknader innen 10. november 2003. Det bes særskilt om høringsinstansenes vurdering av om forordningen også bør gjøres gjeldende for betalingsoverføringer i norske kroner, jf. forordningens artikkel 9.

Det bes om at høringsmerknader som overstiger én side, også oversendes i elektronisk form til arkiv.postmottak@finans.dep.no eller på diskett.

Med hilsen

1. Innledning

Europaparlamentet og Rådet vedtok 19. desember forordning (EF) nr. 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro (euroforordningen). Fra norsk side er det lagt til grunn at forordningen er EØS-relevant.

Under forutsetning av at EØS-komitéen fatter endelig vedtak om innlemmelse i EØS-avtalen, fremmer Finansdepartementet med dette forslag til lov om gjennomføring av forordningen i norsk rett (vedlagt).

Det vises til at gjennomføringsfristen innen EU delvis utløp henholdsvis 1. juli 2002 og 1. juli 2003. Gjennomføringsfristen for EFTA-statene vil bli fastsatt av EØS-komitéen når denne fatter sin endelige beslutning.

Forordningen vil etter EØS-komitéens vedtakelse gjelde i EØS-tilpasset form. Dette innebærer at forordningens henvisninger til for eksempel ”Fellesskapet”, ”medlemsstat” osv. må leses som en henvisning til ”EØS-området”, ”EØS-statene” osv, jf. EØS-avtalens protokoll 1 om gjennomgående tilpasning. Da det pr. i dag ikke foreligger offisiell norsk oversettelse av forordningen, bygger lovutkastet og omtalen av de enkelte bestemmelsene i forordningen på at teksten vil bli EØS-tilpasset.

2. Oversikt over forordningens innhold

Forordningen regulerer grensekryssende betalinger i valutaen euro. Formålet med forordningen er å sikre at det indre marked fungerer tilfredsstillende, samt å styrke tilliten til valutaen euro. Forordningen fastsetter at gebyret for slike betalinger ikke kan være høyere enn gebyr for betalinger i euro som foretas innenfor en medlemsstat. Forordningen får anvendelse på grensekryssende betalinger i form av grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, samt grensekryssende pengeoverføringer. Forordningen gjelder inntil 1. januar 2006 for beløp på inntil 12 500 euro. Fra og med denne datoen heves beløpsgrensen til 50 000 euro.

I tillegg regulerer forordningen institusjonenes informasjonsplikt i forbindelse med gebyr for innenlandske og grensekryssende betalinger. Videre regulerer forordningen plikt for henholdsvis kunde og institusjon til å opplyse om kundens internasjonale bankkontonummer (IBAN) og institusjonens internasjonale identifikasjonsnummer (BIC).

Forordningen pålegger også medlemsstatene å oppheve nasjonale bestemmelser om innrapporteringsplikt av hensyn til betalingsbalansestatistikken, samt eventuelle krav til opplysninger om betalingsmottakeren som er til hinder for automatiske betalinger. Fristen for opphevelse av slike regler innen EU var 1. juli 2002. Overholdelse av forordningens bestemmelser skal sikres med effektive, rimelige og avskrekkende sanksjoner.

Forordningen inneholder en egen revisjonsklausul. Etter denne skal Kommisjonen senest 1. juli 2004 fremlegge en rapport om anvendelsen av forordningen for Europaparlamentet og Rådet.

Forordningen åpner for at medlemsstater kan velge å utvide anvendelsen til å omfatte medlemslandets valuta (der denne ikke er euro). Dersom en medlemsstat har valgt å gjøre det, får forordningen anvendelse på grensekryssende betalinger i denne valutaen også i andre medlemsstater.

3. Gjennomføringsfrist i norsk rett

Som nevnt innledningsvis er euroforordningens bestemmelser allerede trådt i kraft i EU. EØS-komitéen vil som nevnt fastsette gjennomføringsfrist for EFTA-statene etter at det er fattet vedtak om å gjøre euroforordningen til del av EØS-avtalen.

4. Gjennomføringsform i norsk rett

Forordninger må gjennomføres i norsk rett ord for ord, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a). Dette tilsier at forordningen gjennomføres ved inkorporasjon, dvs. at det vedtas en lov eller forskrift som fastsetter at forordningen – i EØS-tilpasset form – skal gjelde som lov eller forskrift.

Dersom inkorporasjonen skal gjøres ved forskrift, må det i så fall foreligge en anvendelig lovhjemmel. Departementet har i den anledning vurdert ulike lovregler. En naturlig hjemmelsbestemmelse ville kunne være finansavtaleloven § 9 tredje ledd, som gir Kongen kompetanse til i forskrift å gi ”særlige regler om betalingsoppdrag til og fra utlandet”. Denne hjemmelen dekker imidlertid neppe forordningens bestemmelser fullt ut. Det vises bl.a. til forordningens regler om kunders og leverandørers informasjonsplikt, jf. nærmere nedenfor om forordningens artikkel 5. Departementet har også vurdert om finansieringsvirksomhetsloven § 2-13 (hjemmel til å gi forskrift om finansinstitusjoners prisfastsetting mv.) gir tilstrekkelig hjemmel, men heller ikke denne hjemmelsbestemmelsen synes å dekke plikter som pålegges leverandører og kunder.

Etter dette har departementet etter en foreløpig vurdering kommet til at inkorporasjonsbestemmelsen bør gis i lovs form. En mulighet kan være å plassere inkorporasjonsbestemmelsen i finansavtaleloven, siden denne loven allerede regulerer betalingsoppdrag mv. Det er således en nær saklig sammenheng mellom de forhold som reguleres i forordningen og forhold som allerede reguleres i finansavtaleloven. En annen mulighet er at inkorporasjonsbestemmelsen gis som en egen lov. Det bes særlig om høringsinstansenes syn på dette.

5. EØS-forhandlinger

TARGET (Trans-European Automated Real-time Gross settlement Express Transfer system) er et oppgjørssystem for betalinger i euro etablert av den europeiske sentralbanken (ECB). TARGET knytter de nasjonale bruttooppgjørssystemene i ØMU-sentralbankene sammen til et felles system. TARGET er primært beregnet på store betalinger. Systemet skal både sikre effektiv gjennomføring av pengepolitikken innenfor euro-området og effektiv gjennomføring av grensekryssende betalinger i euro. Tidligere i prosessen har det blitt reist spørsmål om EFTA-statene bør ta forbehold om tilgang til TARGET som vilkår for gjennomføring av forordningens sentrale bestemmelser om like priser for nasjonale og grensekryssende betalinger i euro. Bakgrunnen for dette var at det ble lagt til grunn at manglende tilgang ville kunne ha betydning for norske bankers konkurranseevne. Norges Bank har i samarbeid med de øvrige sentralbankene i EFTA-statene (Island og Liechtenstein) drøftet tilgang til TARGET med ECB. Drøftingene har imidlertid ikke ført frem.

Den europeiske banknæringen arbeider med å etablere effektive fellesløsninger for grensekryssende betalinger av mindre beløp i euro (dvs. andre systemer enn TARGET). Tilgang til slike systemer vil trolig sette norske banker i stand til å overføre mindre eurobetalinger på samme vilkår som EU-banker. På bakgrunn av dette, har EFTA-statene utformet et utkast til felles erklæring som tas inn som et vedlegg til Joint Decision om innlemmelse av euroforordningen som del av EØS-avtalen. Utkastet er presentert for Kommisjonen, men er ikke ferdigbehandlet. Av utkastet til erklæring fremgår det at Norge og Island forutsetter tilgang til europeiske betalingssystemer ved gjennomføringen av euroforordningen.

6. Merknader til de enkelte bestemmelsene

§ 1 i lovutkastet fastsetter at forordningen skal gjelde som lov, med de tilpasninger som følger av vedlegg XX (fylles ut når EØS-komitéen har fattet sin beslutning) og protokoll 1 til EØS-avtalen. Dette innebærer som nevnt tidligere, at forordningens tekst EØS-tilpasses. Teksten tilpasses språklig og innholdsmessig slik at den gjelder for EØS-området. Henvisninger til EU, Fellesskapet og medlemsstatene, må følgelig leses slik at de gjelder EØS, EØS-statene osv.

Inkorporasjon ved slik henvisning som lovutkastet § 1 fastsetter, innebærer at forordningens bestemmelser gjennomføres i norsk rett som lov, slik den står. Forordningens tekst er vedlagt høringsnotatet. Teksten finnes pr. i dag ikke på norsk. Oversettelsesprosessen settes først i gang etter at EØS-komitéen har fattet sin beslutning. Forordningen er derfor lagt ved i dansk utgave.

Nedenfor følger en gjennomgang av forordningens bestemmelser, med enkelte merknader.

Artikkel 1 i forordningen angir formålet med bestemmelsene, samt anvendelsesområdet. Forordningen fastsetter bestemmelser om grensekryssende betalinger i euro, jf. artikkel 1 første ledd. Formålet med bestemmelsene er å sikre at gebyret for slike betalinger er de samme som for betalinger i euro som skjer innenfor en EØS-stat (heretter kalt innenlands betalinger), jf. artikkel 1 første ledd. Bestemmelsene gjelder for betalinger i euro på inntil 50 000 euro. Dette følger av annet ledd.

Unntatt fra forordningens bestemmelser er grensekryssende betalinger som skjer mellom institusjonene for deres egen regning.

Artikkel 2 definerer de sentrale begrepene som er brukt i forordningen. ”Grensekryssende betalinger” omfatter 1) grensekryssende pengeoverføringer, 2) grensekryssende elektroniske betalinger og 3) grensekryssende sjekker, jf. bokstav a i) – iii). Når det gjelder grensekryssende pengeoverføringer vil dette si overføring av penger fra betaler til betalingsmottaker, som innebærer overføring fra en EØS-stat til en annen. Betaler og betalingsmottaker kan være samme person. Nærmere bestemt følger det av forordningen artikkel 2 bokstav a) i) at begrepet omfatter transaksjoner som utføres av en institusjon etter initiativ fra en ordregiver. Transaksjonen må foretas via en institusjon, eller en filial av en institusjon beliggende i EØS-området, med det formål å stille en sum penger til rådighet for mottaker i en institusjon eller en filial av en institusjon som ligger i en annen EØS-stat.

Grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, omfatter flere typer transaksjoner, jf. artikkel 2 a) ii). For det første omfattes grensekryssende overføringer av penger som er foretatt ved hjelp av et elektronisk betalingsinstrument. Overføringer som bestilles og utføres av en institusjon er unntatt. For det andre omfattes grensekryssende heving av kontanter som skjer ved hjelp av et elektronisk betalingsinstrument. I tillegg omfattes grensekryssende opplading og tømming av elektroniske pengeinstrument som skjer i pengeautomater eller selvbetjeningsterminaler hos utsteder eller i institusjoner. Det er et vilkår at disse må være kontraktsrettslig forpliktet til å akseptere betalingsinstrumentet.

Endelig omfatter begrepet grensekryssende betalinger grensekryssende sjekker, jf. artikkel 2 a) iii). Slike sjekker må være trukket på en institusjon som ligger innenfor EØS-området, og benyttes til grensekryssende betalinger innenfor EØS-området.

I bokstav b i artikkel 2 defineres ”elektronisk betalingsinstrument”. Dette er betalingsinstrument med fjernadgang, samt elektronisk pengeinstrument som gjør innehaveren i stand til å foreta en eller flere elektroniske betalingstransaksjoner.

Videre defineres ”betalingsinstrument med fjernadgang” i bokstav c), som et instrument som setter innehaveren i stand til å få adgang til penger på sin konto i en institusjon, samt gir innehaveren mulighet til å foreta betalinger til en mottaker. Det vil normalt kreves et personlig identifikasjonsnummer (kode) og eller annen tilsvarende legitimasjon for slike betalingsinstrument. I forordningen er det videre gitt eksempler på hva som typisk omfattes av definisjonen, slik som ulike typer betalingskort.

Et elektronisk pengeinstrument defineres i bokstav d) som et oppladbart betalingsinstrument, hvor verdien er lagret elektronisk. Dette kan for eksempel være elektroniske penger, slik disse er definert i lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak § 1 annet ledd.

Begrepet institusjon skal i forordningen forstås som enhver fysisk eller juridisk person som foretar grensekryssende betalinger som ledd i sin forretningsvirksomhet. Begrepet ”institusjon” er også definert i forskrift 2. juli 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet (betalingsoppdragsforskriften) § 4, som gjennomfører direktiv 97/5/EF om grensekryssende pengeoverføringer artikkel 2 a) og b). I forskriften § 4 vises det til § 1. I denne bestemmelsen skilles det mellom kredittinstitusjoner og andre institusjoner. Forordningen opererer ikke med et tilsvarende skille. For øvrig tilsvarer forordningens definisjon materielt definisjonen i betalingsoppdragsforskriften § 4 jf. § 1.

I forordningen artikkel 2 bokstav f) defineres gebyr, som alle gebyrer som institusjonene krever i forbindelse med eller i tilknytning til en grensekryssende betaling i euro.

Forordningens artikkel 3 gjelder gebyr for grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner og grensekryssende pengeoverføringer, jf. artikkel 2 bokstav a) i) og ii). Grensekryssende sjekker, jf. artikkel 2 bokstav a) iii) omfattes ikke.

Artikkel 3 nr. 1 bestemmer at fra og med 1. juli 2002 (frist i EU) skal gebyrene som institusjonene krever for grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, jf. artikkel 2 a) ii), være de samme som gebyrene som institusjonene krever for tilsvarende innenlands betalinger i euro, i det landet institusjonen ligger. Dette skal gjelde for transaksjoner inntil 12 500 euro. Anvendelsesområdet er således begrenset i forhold til angivelsen i artikkel 1 annet ledd, som fastsetter at forordningen gjelder for beløp inntil 50 000 euro.

I nr. 2 fastsettes det at fra og med 1. juli 2003 utvides bestemmelsen i nr. 1 til å omfatte også grensekryssende pengeoverføringer i euro, jf. artikkel 2 a) i). Beløpsgrensen på 12 500 euro skal fortsatt gjelde.

Fra og med 1. januar 2006 heves beløpsgrensen til 50 000 euro, jf. artikkel 3 nr. 3.

Det følger av forordningens fortale punkt 9 at kunden bør kunne vurdere omkostningene forbundet med grensekryssende betalinger. Det er derfor i artikkel 4 fastsatt bestemmelser om institusjonens informasjonsplikt i forhold til ulike typer av gebyrer. Det følger av nr. 1 at institusjonen skal gi kunden skriftlige og lett forståelige opplysninger om gebyrene som kreves. Slike opplysninger skal gis på forhånd, og skal omfatte gebyr for både grensekryssende og innenlands betalinger. Denne bestemmelsen gjelder grensekryssende betalinger generelt, og omfatter i motsetning til artikkel 3 også grensekryssende sjekker.

Når det gjelder grensekryssende betalinger innenfor EØS-området, vises det til at institusjonens informasjonsplikt allerede følger av betalingsoppdragsforskriften § 5 første ledd bokstav c). Etter denne bestemmelsen skal opplysninger om størrelsen på provisjoner og gebyrer kunden skal betale holdes skriftlig tilgjengelig. Finansavtaleloven § 13 krever at institusjonens alminnelige vilkår for innskudd og betalingsoppdrag skal holdes tilgjengelig for kunden. Finansavtaleloven stiller imidlertid ikke krav om at informasjonen skal være skriftlig.

Dersom nasjonale regler krever det, skal institusjonen også presentere slike opplysninger elektronisk, jf. nr. 1.

Som nevnt omfattes grensekryssende sjekker også av artikkel 4. Det følger av annet ledd i nr. 1 at EØS-statene kan velge å kreve at det skal gis opplysning på selve sjekkheftet om kostnadene i forbindelse med grensekryssende sjekker. Det er altså opp til de nasjonale myndigheter å avgjøre hvorvidt et slikt tilleggskrav for sjekker skal innføres. Spørsmålet er således om det ved den nasjonale gjennomføringen i Norge skal fastsettes krav om tilleggsopplysninger i samsvar med forordningens artikkel 4 nr. 1 annet ledd.

Det vises til at gebyr for grensekryssende sjekker ikke reguleres av forordningens artikkel 3. På denne bakgrunn kan en synliggjøring av kostnadene være hensiktsmessig, og tale for at slikt krav fastsettes i norsk rett. På den annen side krever artikkel 4 første ledd nr. 1 at institusjonene skriftlig og på forhånd opplyser om kostnadene også ved grensekryssende sjekker.

Departementet har ikke tatt stilling til hvorvidt et slikt tilleggskrav for sjekker skal innføres, og ber i den forbindelse om høringsinstansenes merknader til dette spørsmålet. Dersom et slikt krav innføres, vil en bestemmelse om dette tas inn i lovteksten.

Det følger videre av forordningen artikkel 4 nr. 2 at endring av gebyrer må varsles og ikke kan endres uten i samsvar med kravene etter artikkel 4 nr. 1. første ledd.

Gebyr for veksling av valuta til og fra euro er regulert i artikkel 4 nr. 3. Etter denne bestemmelsen har institusjonen plikt til å opplyse om vekslingsgebyrer, dersom slike gebyr kreves. Opplysningene skal gis på forhånd, om de gebyrer institusjonen planlegger å kreve, samt opplysninger om gebyrer som har blitt krevd.

Artikkel 5 regulerer tiltak som skal gjøre det lettere for institusjonen å utføre grensekryssende betalinger, ved at institusjonen kan kreve å få opplyst kundens IBAN-nummer og institusjonens BIC-nummer. IBAN-nummer er kundens internasjonale bankkontonummer. BIC-nummer er institusjonens identifikasjonsnummer. Dersom kunden ber om det, skal institusjonen opplyse om kundens IBAN-nummer og institusjonens BIC-nummer, jf. artikkel 5 nr. 1. Kunden på sin side skal på anmodning fra institusjonen opplyse om mottakers IBAN-nummer og mottakende institusjons BIC-nummer, jf. nr. 2. Det åpnes i den forbindelse for at banken, dersom kunden ikke gir slike opplysninger, kan kreve ekstragebyr for transaksjonen. Slikt ekstragebyr skal institusjonen opplyse om i tråd med kravene i artikkel 4.

Det følger av nr. 3 i bestemmelsen at fra og med 1. juli 2003, skal institusjonene føre på kundens IBAN-nummer og sitt BIC-nummer på kontoutskriftene til alle kundene.

Nr. 4 gjelder for leverandører som aksepterer betaling ved overføring innenfor EØS-området. Ved faktureringen av varer og tjenester skal disse gi kundene sitt IBAN-nummer og BIC-nummeret til sin institusjon.

Departementet viser til at forordningen i tillegg til å regulere institusjoner som utfører grensekryssende betalinger, pålegger både leverandører og kunder opplysningsplikt i forhold til IBAN-nummer og BIC-nummer, jf. ovenfor. Departementet har kommet til at forordningens virkeområde ikke bør angis særskilt i lovteksten, men fremgå av henvisningen til forordningens tekst. Forordningen inneholder ingen særskilt bestemmelse om det personelle virkeområdet, og en særlig lovbestemmelse om dette vil kunne gi opphav til tolkningsspørsmål om forholdet til forordningen. Det vises også til at det ikke gjelder en slik særskilt angivelse av virkeområdet innen EU (i EU er forordningen direkte gjeldende). Departementet viser imidlertid til at det vil innebære en særskilt utfordring med tanke på å informere om reglenes anvendelsesområde. Departementet viser til at kundenes og leverandørenes bankforbindelse eventuelt også vil kunne informere om reglenes anvendelsesområder i forhold til disse gruppene.

For å gjøre det lettere for institusjonene å gjennomføre grensekryssende betalinger, pålegger forordningen i artikkel 6 EØS-statene å oppheve visse forpliktelser i nasjonal lovgivning. Dette gjelder for det første rapporteringsplikt i forbindelse med grensekryssende betalinger på inntil 12 500 euro til betalingsbalansestatistikken, jf. nr. 1. Fristen for å oppheve reglene var 1. juli 2002 (innen EU). I norsk rett har vi regler om slik melding/rapportering i forskrift 27. juni 1990 nr. 595 om valutaregulering (valutareguleringsforskriften) § 5-1. Etter denne bestemmelsen plikter valutabank å rapportere betaling mellom innlending og utlending gjennom valutabanken, til Norges Bank. Innlending plikter videre å gi valutabanken de opplysninger som er nødvendige for valutabankens rapportering. Norges Bank kan innhente tilleggsopplysninger om betalingen direkte hos innlendingen (den norske kunden).

Av valutareguleringsforskriften § 16-3 følger det videre at kortselskapet plikter å oppfylle rapportkrav pålagt av Norges Bank, med hensyn til beløp for totale debiteringer foretatt av innlendinger i utlandet. Kortselskapet kan også pålegges å legge frem en detaljert liste over korthavere som har brukt kortet i utlandet til enkeltbetalinger over et visst beløp. Kortselskap er selskap som kan utstede betalingskort som kan brukes av innlending til betaling i utlandet. Slike selskap må være registrert i Norges Bank før kortene kan tas i bruk, jf. § 16 -1 i forskriften.

Reglene om rapportering av grensekryssende betalinger er for tiden under revisjon. Det vises i den anledning til omtale i Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) om lov om endringer i sentralbankloven og om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven punkt 8.1, hvor det bl.a. foreslås å endre hjemmelsgrunnlaget for de aktuelle bestemmelsene i valutareguleringsforskriften. Stortinget har vedtatt slike lovendringer i samsvar med forslaget, jf. lov 20. juni 2003 nr. 44 (ennå ikke trådt i kraft). Videre er det foreslått endringer i gjeldende rapporteringsregler i Finansdepartementets høringsnotat av 28. mai 2003 om forslag til lov om register over opplysninger om valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge (valutaregisterloven), med høringsfrist 1. september 2003. Departementet vil vurdere forordningens artikkel 6 i tilknytning til oppfølgingen av nevnte endringsprosesser.

For det andre følger det av artikkel 6 nr. 2 en plikt til å oppheve regler som stiller krav til opplysninger om betalingsmottakeren, som er til hinder for automatiske betalinger. Norske regler inneholder ikke slike krav.

Av artikkel 7 i forordningen følger det at overholdelse av forordningens bestemmelser skal sikres av effektive, rimelig og avskrekkende sanksjoner. I medhold av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven) § 4 første ledd nr. 7 kan Kredittilsynet pålegge tilsynsobjektene å rette på forhold dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter gitt i lov eller i medhold av lov. Hvis et slikt pålegg ikke blir etterkommet, kan Finansdepartementet bestemme at institusjonen skal betale en daglig løpende mulkt til forholdet er rettet, jf. kredittilsynsloven § 10 annet ledd.

Videre kan tillits- og tjenestemenn i institusjoner som er under tilsyn fra Kredittilsynet straffes med bøter og/eller fengsel i inntil ett år, dersom de forsettlig eller uaktsomt overtrer enten kredittilsynsloven eller pålegg gitt med hjemmel i loven. Medvirkning til slik overtredelse er også straffbart, jf. § 10 første ledd annet punktum. Bestemmelsen hjemler også en øket strafferamme, dersom det foreligger ”særlig skjerpende omstendigheter”, jf. tredje punktum.

Etter departementets vurdering oppfyller således kredittilsynsloven kravene til sanksjoner som følger av forordningen artikkel 7.

Artikkel 8 er en revisjonsklausul som fastsetter at Kommisjonen senest 1. juli 2004 skal fremlegge en rapport om anvendelsen av forordningens bestemmelser. Rapporten kan eventuelt, på bakgrunn av evalueringen, ledsages av et endringsforslag.

Artikkel 9 første ledd regulerer ikrafttredelsen for EU-landene. EØS-komitéen fastsetter som nevnt gjennomføringsfristen for EFTA-statene.

Etter forordningens artikkel 9 annet ledd kan medlemsstater utenfor eurosonen beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde den nasjonale valuta. Et særskilt spørsmål er om Norge bør benytte denne valgmuligheten, og la forordningens bestemmelser få anvendelse på grensekryssende betalinger i norske kroner. Sverige har besluttet å benytte denne valgmuligheten, mens Danmark og Storbritannia har valgt å ikke la forordningen få anvendelse på sine nasjonale valutaer. Dersom en velger å la forordningen få anvendelse på nasjonal valuta, plikter også andre medlemsland å pålegge sine institusjoner å gjøre forordningens bestemmelser gjeldende på den nasjonale valutaen.

På den ene siden kan det anføres at det bør være et prinsipp at kunden skal belastes de faktiske kostnader ved en transaksjon. Formålet med et slikt prinsipp vil bl.a. være å hindre at det forekommer kryssubsidiering. Da grensekryssende transaksjoner trolig vil kunne antas å være noe mer ressurskrevende å gjennomføre enn innenlandske betalinger, kan et krav om lik pris for de to typer av transaksjoner medføre at det oppstår slik kryssubsidiering. Dette kan igjen medføre konkurransemessige uheldige effekter, bl.a. som følge av at omfanget av grensekryssende betalinger kan variere fra bank til bank.

Videre kan det for Norges del anføres at uavklart status med hensyn til tilgang til europeiske betalingssystemer, vil kunne innebære at grensekryssende betalinger blir dyrere og mindre effektive enn innenlandske betalinger. Norges posisjon er således ikke den samme som Sveriges, som i kraft av å være EU-medlem, har tilgang til de europeiske betalingssystemene.

På den annen side kan det anføres at antallet innenlandske transaksjoner er langt større enn grensekryssende betalinger i norske kroner. Dette innebærer at de økte kostnadene pr. grensekryssende transaksjon, vil utjevnes på langt flere innenlandske transaksjoner. Dette kan medføre at effektene av en eventuell kryssubsidiering vil bli marginal. Videre stiller forordningen krav om at bankene skal få opplyst henholdsvis IBAN- og BIC-nummer ved grensekryssende transaksjoner, jf. forordningens artikkel 5. Det må antas at dette vil gjøre grensekryssende transaksjoner mer effektive og derav billigere.

Departementet vil ta stilling til dette spørsmålet etter at høringsrunden er gjennomført. Det bes derfor særskilt om høringsinstansenes merknader på dette punkt.

Dersom forordningen gis anvendelse på norske kroner, oppstår et særlig tolkingsspørsmål. Etter ordlyden i forordningen kan det synes som om en grensekryssende betaling i norske kroner ikke skal koste mer enn en innenlandsk overføring av euro. Denne tolkingen synes imidlertid noe upraktisk. Det sentrale poeng med valgmuligheten i artikkel 9 må være at forordningens bestemmelser om ikke-diskriminering mellom innenlandske og grensekryssende betalinger skal få tilsvarende anvendelse på norske kroner. Den relevante kostnadssammenligning må derfor skje mellom innenlandske og grensekryssende betalinger i norske kroner. Dersom det er euro som overføres over landegrensene, må det imidlertid kunne legges til grunn at det er kostnaden knyttet til en innenlandsk overføring av euro det skal sammenlignes med (i den grad dette avviker fra en innenlandsk overføring av norske kroner). En tilsvarende løsning synes å være valgt i Sverige.

For det tilfellet at forordningen skal få anvendelse på norske kroner, foreslås en alternativ bestemmelse om dette i inkorporasjonsbestemmelsen, jf. lovutkastet § 2.

§ 3 i lovutkastet fastsetter at forordningens bestemmelser, slik de er gjennomført i norsk rett gjennom lovens § 1, likeledes får anvendelse på svenske kroner. Dette er en følge av Sveriges beslutning om å la forordningens bestemmelser få anvendelse på svenske kroner. Det følger av forordningens artikkel 9 at en slik beslutning også får virkning for de øvrige statene i EØS.

§ 4 i lovutkastet fastsetter at loven trer i kraft xx.xx.2003. På dette punktet avventes EØS-komitéens beslutning om gjennomføringsfrist.

Lov om gjennomføring av forordning (EF) nr. 2560/2001 om grensekryssende betalinger

§ 1 EØS-avtalen vedlegg nr. xx nr. xx (forordning (EF) nr. 2560/2001) om grensekryssende betalinger i euro, gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg xx, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

[§ 2 Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 2560/2001om grensekryssende betalinger i euro, slik de er gjennomført i norsk rett gjennom denne lovens § 1, skal også gjelde for grensekryssende betalinger i norske kroner.]

§ 3 Bestemmelsene i forordning (EF) nr. 2560/2001 om grensekryssende betalinger i euro, slik de er gjennomført i norsk rett gjennom denne lovens § 1, skal også gjelde for valutaen svenske kroner.

§ 4 Loven trer i kraft xx.xx.200x.

Alle departementene
Banklovkommisjonen
Brønnøysundregistrene
Datatilsynet
De selvstendige kommunale pensjonskasser
Den norske Advokatforening
Den norske Revisorforening
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Bergen
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo
Det juridiske Fakultet, Universitetet i Tromsø
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Landsorganisasjonen i Norge
Nord Pool ASA
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bank
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Fondsmeglerforbund
Norges Rederiforbund
Norsk Tillitsmann ASA
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Finansmegleres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
Norske Kredittopplysningsbyråers Forening
Norske Pensjonskassers Forening
NOS Clearing ASA
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oslo Børs
Riksrevisjonen
Rikstrygdeverket
Sjøassurandørenes Centralforening
Skattebetalerforeningen
Skattedirektoratet
Skatterevisorenes Forening
Sparebankforeningen i Norge
Statens pensjonskasse
Statistisk Sentralbyrå
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
ØKOKRIM