Hvitvasking er handlinger som er egnet til å skjule den ulovlige opprinnelsen til penger eller annet som er - eller stammer fra - utbytte av straffbare handlinger. Resultatet av det som blir ansett som en vellykket hvitvaskingsprosess, er at utbytte i form av f.eks penger, kan bli brukt uten at det vekker mistanke.

Hvitvaskingsprosessen

Profittmotivet står sentralt for en stor del av kriminaliteten. Hvis det er oppnådd et stort utbytte, er det som regel behov for å hvitvaske det slik at lovbryteren kan bruke midlene uten at det vekker mistanke. Hvis et stort utbytte – for eksempel et ransutbytte på mange millioner kroner i kontanter, umiddelbart etter ranet brukes til kjøp av dyre biler, kunst eller andre luksusgjenstander, vil det vekke oppsikt. Hvor kommer alle kontantene fra? Hvorfor har vedkommende plutselig å mye penger mellom hendene? Kan det ha noe å gjøre med ranet som alle har lest om i avisene? Den som gjør seg slike tanker kan ta kontakt med politiet og bidra til oppklaring av hele saken. For å unngå avsløring vil lovbryterne ha behov for å viske ut sporene mellom ranet og utbyttet, for eksempel ved å få pengene inn på en bankkonto, investere dem i aksjer, veksle dem eller lignende.

En effektiv bekjempelse av hvitvasking kan bidra til å forebygge profittmotivert kriminalitet: Hvis det blir vanskelig å hvitvaske utbyttet, blir det mindre attraktivt å begå denne type kriminalitet.

I Norge

Strategien for å bekjempe hvitvasking har fire elementer:

• øke oppdagelsesrisikoen for profittmotivert kriminalitet
• inndra utbyttet
• straffe hvitvaskingshandlinger
• internasjonalt straffesakssamarbeid

Både hvitvaskingsloven av 20. juni 2003, i kraft fra 1. januar 2004 og av 27. april 2004 har som et av formålene å øke oppdagelsesrisikoen for hvitvaskingshandlinger. Se også handlingsplanen mot økonomisk kriminalitet, pkt. 3.6.1.

Inndragningsreglene ble revidert 11. juni 1999. Alminnelig inndragning ble obligatorisk og vi fikk en ny regel om utvidet inndragning. Se Straffeloven § 34 flg og handlingsplanen pkt. 3.6.3 og 7.2

Hvitvasking er straffbart etter straffeloven § 317 etter at bestemmelsen ble endret 11. juni 1993.

I 1994 ratifiserte Norge FNs narkotikakonvensjon av 19. desember 1988, Europarådets konvensjon om hvitvasking, oppsporing, beslag og inndragning av utbytte av straffbare handlinger av 8. november 1990. FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet av 15. november 2000 ble ratifisert av Norge 23. september 2003. Vi har også ratifisert Schengenkonvensjonen av 19. juni 1990 og den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959.

Internasjonalt

Financial Action Task Force (FATF) er internasjonal standardsetter når det gjelder tiltak mot hvitvasking. FATF vedtok 40 anbefalinger mot hvitvasking i 1990. Anbefalingene ble revidert i 1996 og 2003. Etter 11. september 2001 vedtok FATF 8 spesielle anbefalinger mot terrorfinansiering. FATF overvåker gjennomføring av anbefalingene i medlemslandene gjennom evalueringsprosesser – både egenvurderinger og gjensidige evalueringer. I samarbeid med Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken er det utarbeidet en metodologi for vurdering av anti hvitvasking og terrorfinansieringstiltak som vil bli benyttet ved disse institusjonenes vurderinger globalt. På den måten vil anti - hvitvaskingsregimet kunne få global implementering.

FATF ble etablert i 1989 etter initiativ fra G7-landene. Norge har deltatt siden 1991. FATF har nå 33 medlemmer, 31 land og 2 internasjonale organer (EU-kommisjonen og Gulf Cooperation Council - GCC). Justisdepartementet har ansvaret for Norges delegasjon til FATF. Anne-Mette Dyrnes er leder for delegasjonen. For øvrig består delegasjonen av representanter fra Finansdepartementet, Kredittilsynet og ØKOKRIM. Atle Roaldsøy fra prosjektet er også med i delegasjonen.

Også EU har inntatt en aktiv rolle i arbeidet mot hvitvasking av utbyttet fra kriminelle handlinger, og vedtok først et direktiv i 1991 mot hvitvasking, og supplerte deretter med et direktiv i 2001. Det arbeides for tiden med et tredje direktiv på området.