I-10/2001

Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

Rundskriv | Dato: 14.05.2001 | Helse- og omsorgsdepartementet

Opprinnelig utgitt av: Sosial- og helsedepartementet

Nr: Rundskriv I-10/2001

DEL 1 INNLEDNING

Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) erstatter lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern. Siktemålet med loven er å sikre at gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte, og i samsvar med grunnleggende prinsipper for rettssikkerhet. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og menneskeverd.

Loven omhandler de forhold som krever særskilt regulering for det psykiske helsevernets vedkommende. Den inneholder blant annet regler om prosedyrer og vilkår ved etablering av tvungent psykisk helsevern. Videre inneholder den regler om kontroll og overprøving av de vedtak som treffes i det psykiske helsevernet.

Rettsteknisk innebærer loven en forenkling i forhold til tidligere lovgivning ved at den ikke inneholder organisatoriske og finansielle bestemmelser. Slike regler følger nå av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.

Tvungent psykisk helsevern innebærer i de fleste tilfeller frihetsberøvelse. I forbindelse med vernet åpnes det også for at pasienten kan undergis andre tiltak av inngripende karakter. Menneskerettighetene, legalitetsprinsippet og den generelle utviklingen av rettstenkningen på dette området gjør det nødvendig med klare hjemler og presise reguleringer. Sammenlignet med forrige psykisk helsevernlov er flere tiltak under tvungent psykisk helsevern nå blitt klarere regulert.

De forskrifter som er utarbeidet med hjemmel i psykisk helsevernloven har alle tilknytning til integritetsinngripende tiltak.

Til nå er det utarbeidet 7 forskrifter med hjemmel i den nye loven. Disse er:

Forskrift 3. november 2000 nr. 1098 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for
pasienter under tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-13.
Forskrift 24. november 2000 nr. 1172 om undersøkelse og behandling uten eget samtykke, jf.
psykisk helsevernloven § 4-4.
Forskrift 24. november 2000 nr. 1173 om bruk av tvangsmidler for å avverge skade i institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevernet, jf. psykisk helsevernloven § 4-8.
Forskrift 24. november 2000 nr. 1174 om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon, jf. psykisk helsevernloven § 3-1.
Forskrift 1. desember 2000 nr. 1217 om den faglig ansvarlige for vedtak, jf § 1-4.
Forskrift 21. desember 2000 nr. 1408 om kontrollkommisjonens virksomhet, jf. psykisk helsevernloven § 6-5.
Forskrift 21. desember 2000 nr. 1410 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v. jf. psykisk helsevernloven §§ 3-13, 1-3 og 4-9.

I tillegg er det med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven gitt to forskrifter som særlig angår det psykiske helsevernet. Disse er:

Forskrift 21. desember 2000 nr. 1407 om pasienter i privat forpleining i det psykiske helsevernet

Forskrift 21. desember 2000 nr. 1409 om øyeblikkelig hjelp i det psykiske helsevernet

Dette rundskrivet inneholder lovtekst, forskrifter og merknader til disse. Merknadene til loven er hentet fra merknadene til de enkelte bestemmelser, slik de ble fremlagt for Stortinget i Ot. prp. nr. 11 ( 1998-99 ) Om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Det er imidlertid foretatt noen redigeringsmessige endringer i forhold til at det nå dreier seg om en vedtatt lovtekst. Noen steder er merknadene også utfylt ved at det er tatt inn tekst fra proposisjonens alminnelige motiver. Under den enkelte merknad vises det til relevante bestemmelser i de forskrifter som er gitt med hjemmel i loven.

Merknadene til forskriftene er en veiledning for å utdype innholdet i de enkelte bestemmelsene. Merknadene er i seg selv ikke bindende, men kan tjene som en rettledning og tolkningsnøkkel.

Som vedlegg er det inntatt forslag til skjema til bruk ved etablering av tvunget psykisk helsevern m.v.

DEL 2 LOV 2. JULI 1999 NR. 62 OM ETABLERING OG GJENNOMFØRING AV PSYKISK HELSEVERN ( PSYKISK HELSEVERNLOVEN )

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1-1. Formål

Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Formålet er videre å sikre at de tiltakene som er beskrevet i loven, tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet.

§ 1-2. Psykisk helsevern

Med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever.

Med tvungent psykisk helsevern menes slik undersøkelse, behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten at vedkommende har samtykket.

§ 1-3. De pårørende, den nærmeste og offentlig myndighet

En persons pårørende er ektefelle, registrerte partner, person som lever i et ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som har foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, verge eller hjelpeverge.

Den nærmeste er den av de pårørende som er nevnt i første ledd som vedkommende oppgir som sin nærmeste. Dersom den nærmeste ikke oppgis er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt i første ledd.

Med hensyn til §§ 3-5, 3-6 og 3-7 er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende. Det tas utgangspunkt i rekkefølgen i første ledd, men samboerskapet må ha vart i minst to år for at samboeren kan være den nærmeste etter §§ 3-5, 3-6 og 3-7.

Med offentlig myndighet forstås i loven her kommunelegen eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet.

Kongen kan gi forskrifter om hvem som skal anses som pårørende, den nærmeste og offentlig myndighet, samt om utøvelsen av deres kompetanse etter loven her.

§ 1-4. Den faglig ansvarlige for vedtak

Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende overlege.

Kongen kan gi forskrifter om hvem som er den faglig ansvarlige etter første ledd og om delegasjon av dennes myndighet. Kongen kan i forskrifter gjøre unntak fra første ledd.

§ 1-5. Forholdet til lov om pasientrettigheter

Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjelder lov om pasientrettigheter så langt den passer. Kapittel 4 i lov om pasientrettigheter gjelder bare når det er bestemt i loven her.

§ 1-6. Forholdet til forvaltningsloven

For behandlingen av saker etter loven her gjelder forvaltningsloven. Forvaltningsloven § 12 gjelder likevel bare der dette er uttrykkelig nevnt.

§ 1-7. Rett til advokat eller annen fullmektig

Ved klage til kontrollkommisjon eller fylkeslege over vedtak etter loven her, har pasienten rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig. Om fullmektig og fullmakt gjelder forvaltningsloven § 12 annet og fjerde ledd tilsvarende.

Alle henvendelser i en klagesak kan gjøres ved fullmektig, og alle meddelelser og henvendelser fra forvaltningsorganet skal skje til pasientens fullmektig forsåvidt forholdet dekkes av fullmakten. Når det finnes hensiktsmessig, kan pasienten også underrettes direkte. Pasienten kan kreve å bli underrettet i tillegg til eller i stedet for fullmektigen.

Ved saker om etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt saker om overføringer, har pasienten rett til advokat etter lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp.

Kapittel 2. Frivillig psykisk helsevern. Psykisk helsevern for barn og unge

§ 2-1. Frivillig psykisk helsevern

Den som har fylt 16 år, kan tas under frivillig psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke. Krav til samtykke følger av lov om pasientrettigheter §§ 4-1 og 4-2.

Den som har fylt 16 år, kan ikke samtykke dersom vedkommende åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for frivillig psykisk helsevern. Den faglig ansvarlige avgjør om samtykkeevne foreligger. Vedkommende og den nærmeste skal snarest mulig underrettes om avgjørelsen.

Skyldes mangelen på samtykkeevne psykisk utviklingshemming, gjelder lov om pasientrettigheter
§ 4-5 første og tredje ledd samt §§ 4-6 til og med 4-8. Med unntak av § 4-5 gjelder det samme når mangelen på samtykkeevne skyldes senil demens.

For barn under 16 år kreves samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret for barnet. Har barnet fylt 12 år og selv ikke er enig i tiltaket, skal spørsmålet om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen.

§ 2-2. Samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-1

Person som søker psykisk helsevern som nevnt i § 2-1 første ledd kan, etter at den faglig ansvarlige har begjært det, samtykke i å være undergitt reglene etter § 3-1 i inntil tre uker fra etableringen av vernet. Samtykket innebærer ikke samtykke til anvendelse av § 4-4 eller § 4-5 annet ledd.

Med hensyn til samtykkeevnen gjelder § 2-1 annet og tredje ledd tilsvarende.

For barn under 16 år kreves slikt samtykke som nevnt i første ledd fra den eller de som har foreldreansvaret for barnet.

Grunnen til begjæringen om slikt samtykke og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument som undertegnes av pasienten og den faglig ansvarlige. Gjelder det psykisk utviklingshemmede eller senil demente, undertegner den faglig ansvarlige og den som eventuelt handler på pasientens vegne. Gjelder det barn under 16 år, undertegner den faglig ansvarlige og den eller de som har foreldreansvaret for barnet.

Den faglig ansvarliges beslutning om å kreve samtykke, kan bringes inn for kontrollkommisjonen av pasienten, den nærmeste eller den som handler på pasientens vegne. Gjelder beslutningen barn som har fylt 12 år, og barnet selv ikke er enig i tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen.

§ 2-3. Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern

Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår.

Kapittel 3. Tvungent psykisk helsevern

§ 3-1. Hva tvungent psykisk helsevern kan omfatte

Tvungent psykisk helsevern kan gis ved døgnopphold i institusjon som er godkjent for dette formål. Pasienten kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Tvungent psykisk helsevern kan også skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette er et bedre alternativ for pasienten. Tvungent psykisk helsevern kan da gis mens pasienten har opphold på egen bopel og kan bare omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte til behandling. Pasienten kan om nødvendig avhentes. Dersom det er nødvendig, kan avhentingen gjennomføres med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan bare skje under ansvar av institusjon som er godkjent for den aktuelle behandlingsformen.

Kongen i statsråd gir forskrifter om tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold i institusjon.

§ 3-2. Grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern

Vedtak om tvungent psykisk helsevern kan bare treffes og gjennomføres dersom ansvarlig institusjon faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende person tilfredsstillende behandling og omsorg.

§ 3-3. Vilkår for tvungent psykisk helsevern

Tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor en person med alvorlig sinnslidelse dersom dette er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten

får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Tvungent psykisk helsevern kan bare anvendes når frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

§ 3-4. Legeundersøkelse

Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en lege personlig har undersøkt vedkommende for å bringe på det rene om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt.

Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.

§ 3-5. Tvungen undersøkelse

Foreligger behov for undersøkelse som nevnt i § 3-4 første ledd, men vedkommende unndrar seg slik undersøkelse, kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste, vedta at det skal foretas personlig undersøkelse av lege for å bringe dette på det rene. Om nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang og bistand fra annen offentlig myndighet. Kongen gir forskrifter om delegasjon av kommunelegens myndighet.

Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fylkeslegen uten oppsettende virkning.

Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.

§ 3-6. Begjæring om videre undersøkelse (observasjon)

Dersom legen etter personlig undersøkelse som nevnt i §§ 3-4 og 3-5, er i tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede og anser videre undersøkelse nødvendig, kan offentlig myndighet eller den nærmeste begjære at vedkommende skal undersøkes ved institusjon godkjent for formålet, for å finne ut om vilkårene er oppfylt, jf. § 3-8.

§ 3-7. Begjæring om tvungent psykisk helsevern

Offentlig myndighet eller den nærmeste kan på grunnlag av uttalelse fra lege i henhold til §§ 3-4 eller 3-5 samt eventuell videre undersøkelse ved institusjon etter § 3-8, begjære vedkommende undergitt tvungent psykisk helsevern som angitt i § 3-1.

Begjæringen sendes den institusjonen som tvungent psykisk helsevern ønskes etablert ved.

§ 3-8. Vedtak om videre undersøkelse (observasjon) og vedtak om tvungent psykisk helsevern

Den faglig ansvarlige vedtar på grunnlag av begjæringen og de framlagte legeopplysninger og uttalelser, om vedkommende skal undersøkes som nevnt i § 3-6 eller tas under tvungent psykisk helsevern etter § 3-1.

Den videre undersøkelse kan også vedtas gjennomført ved institusjonen uten at vedkommende gis døgnopphold.

Videre undersøkelse kan ikke vare utover 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten vedkommendes samtykke. Overføring til tvungent psykisk helsevern etter § 3-1 kan skje før eller ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene for slikt vern er til stede og offentlig myndighet eller eventuelt den nærmeste begjærer det.

Offentlig myndighet skal gi den bistand som er nødvendig for å få vedkommende til videre undersøkelse eller bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern, og kan om nødvendig anvende tvang.

Før vedtak skal det ved den ansvarlige institusjonen foretas personlig legeundersøkelse av den som begjæres videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern.

Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Den som begjæres videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern, samt hans eller hennes nærmeste og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæringen, kan påklage vedtak etter denne paragrafen til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt.

§ 3-9. Begjæring om opphør av tvungent psykisk helsevern

Ingen kan beholdes under tvungent psykisk helsevern etter § 3-1 uten at de grunnleggende kravene etter § 3-2 og vilkårene etter § 3-3 fremdeles er oppfylt.

Den faglig ansvarlige vurderer om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes, og treffer vedtak om opphør av vernet dersom han finner at de krav og vilkår som nevnt i første ledd ikke lenger er tilstede.

Den som er under tvungent psykisk helsevern eller hans eller hennes nærmeste, kan når som helst be om at dette vernet opphører. Den faglig ansvarlige treffer vedtak i saken.

Pasienten eller hans eller hennes nærmeste eller eventuelt den myndighet som har begjært tvungent psykisk helsevern, kan påklage den faglig ansvarliges vedtak etter annet og tredje ledd til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt. Vedtak som nevnt i annet ledd gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort.

§ 3-10. Etterprøving uten klage samt opphør og forlengelse av tvungent psykisk helsevern

Når noen blir undergitt tvungent psykisk helsevern, skal underretning sendes kontrollkommisjonen sammen med kopi av underlagsdokumentene. Kontrollkommisjonen skal så snart som mulig forvisse seg om at riktig framgangsmåte er fulgt og at vedtaket bygger på en vurdering av de grunnleggende kravene i § 3-2 og vilkårene etter § 3-3.

Dersom det ikke klages over etableringen av tvungent psykisk helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen, når det har gått tre måneder etter vedtaket, av eget tiltak vurdere om det er behov for tvungent vern.

Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker i at vernet forlenges. Kommisjonen kan forlenge vernet med inntil ett år av gangen.

§ 3-11. Klage til Statens helsetilsyn

Statens helsetilsyn kan etter klage endre kontrollkommisjonens vedtak om ikke å inn-legge en person som søkes overført fra annen institusjon eller anstalt. Klageordningen gjelder bare overføringer som søkes for pasienter under tvungent psykisk helsevern og bare for:

pasienter i institusjoner for døgnopphold som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Overføring mellom fylkeskommunale institusjoner for døgnopphold i samme fylke omfattes likevel ikke av klageordningen.

innsatte i fengselsvesenets anstalter.

Kontrollkommisjonens vedtak kan ikke endres for så vidt det er begrunnet med at vedkommende ikke oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 første ledd.

Klageretten til Statens helsetilsyn i saker som er nevnt i første ledd, utøves av pasienten eller vedkommende faglig ansvarlige, eller av den innsatte eller den ansvarlige fengselsmyndighet. De som kan klage, kan også be om overføring som nevnt i første ledd og kan klage vedtaket inn for kontrollkommisjonen.

§ 3-12. Rett til å uttale seg

Før vedtak fattes etter dette kapittel, skal den person saken direkte gjelder, gis anledning til å uttale seg. Retten til å uttale seg gjelder blant annet spørsmålet om etablering av tvungent psykisk helsevern samt hvilken institusjon som skal ha ansvaret for det tvungne vernet. Også vedkommendes nærmeste og offentlig myndighet som er direkte engasjert i saken, har rett til å uttale seg.

§ 3-13. Forskrifter om tvungent psykisk helsevern

Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvordan etablering av tvungent psykisk helsevern gjennomføres.

Kongen i statsråd kan dessuten gi forskrifter om godkjenning av institusjoner som kan anvende eller være ansvarlige for tvungent psykisk helsevern etter loven § 3-1 og om de nærmere vilkårene for slik godkjenning.

Kapittel 4. Gjennomføring av psykisk helsevern

§ 4-1. Individuell plan

Når en pasient er under psykisk helsevern, skal institusjonen utarbeide en individuell plan for vernet. Ved frivillig psykisk helsevern skal ikke planen utarbeides uten vedkommendes samtykke. Dersom en person er under tvungent psykisk helsevern, skal det søkes å oppnå et samarbeid med vedkommende om planleggingen.

Den individuelle planen skal kartlegge behovet for psykisk helsevern, angi hva som er målet med vernet samt hva slags psykiatriske tjenester som er aktuelle og omfanget av disse.

Den individuelle planen skal beskrive gjennomføringen av vernet og det nødvendige samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester. Det skal foretas nødvendige revisjoner av planen.

De tjenester som er nevnt ovenfor plikter å medvirke til planleggingen.

Dersom det ikke er utarbeidet en individuell plan innen rimelig tid, kan fylkeslegen pålegge institusjonen å utarbeide en slik plan.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om utarbeidelse og revisjon av individuelle planer som nevnt i paragrafen her.

(Ikke i kraft 1. januar 2001, se res. 1. des 2000 nr. 1197.)

§ 4-2. Vern om personlig integritet

Restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasientens syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene med tiltaket.

Ved psykisk helsevern i institusjon skal oppholdet så langt det er forenlig med formålet og den enkeltes tilstand gjennomføres slik at pasientens mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt.

Med de begrensninger som er nevnt, skal forholdene legges til rette for at pasientene får:

delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører den
enkelte pasient,
anledning til å dyrke sine private interesser og hobbyer,
tilgang til aktivitetstilbud innen rammen av husordensreglene,
anledning til daglige uteaktiviteter.

Det skal også tas hensyn til den enkeltes livssyn og kulturelle bakgrunn.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om husordensreglement for institusjoner for psykisk helsevern.

§ 4-3. Skjerming

Dersom pasienten under opphold i en enhet lider av sterk uro eller har utagerende atferd, kan den faglig ansvarlige bestemme at pasienten av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter skal holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for pasienten. Når skjerming opprettholdes over 48 timer, skal det treffes vedtak i saken. Vedtaket om skjerming skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Vedtak kan bare treffes for inntil tre uker om gangen.

Vedtak om skjerming og om forlengelse av skjerming kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten og hans eller hennes nærmeste.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om vilkårene for skjerming og gjennomføringen av den.

§ 4-4. Behandling uten eget samtykke

Pasient under tvungent psykisk helsevern som beskrevet i § 3-1, kan uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis.

Uten at pasienten har samtykket kan det ikke gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep. Pasienten kan likevel behandles med legemidler uten eget samtykke. Slik legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Legemiddelbehandling kan bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.

Undersøkelse og behandling uten eget samtykke kan bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen, eller det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Dersom det ikke er åpenbart umulig, skal det også vurderes om det kan tilbys andre frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Behandlingstiltak som det ikke er samtykket i, kan først benyttes etter at pasienten har vært tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden og behovet for behandling. Slike behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke skal nedtegnes uten opphold.

Vedtak etter paragrafen her kan påklages til fylkeslegen av pasienten og hans eller hennes nærmeste.

Kongen i statsråd gir forskrifter om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

§ 4-5. Forbindelse med omverdenen

Den som har døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern, har rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker.

For den som er under tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon, kan den faglig ansvarlige vedta innskrenkninger i retten som nevnt i første ledd for inntil 14 dager, i den utstrekning sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående person gjør dette nødvendig. Er det vedtatt slike restriksjoner, skal institusjonen sørge for at pasienten får nødvendig informasjon om sine pårørende og forhold utenfor institusjonen som er av betydning for pasienten.

Utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglement, kan det ikke vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere med kontrollkommisjonen, departementet, Statens helsetilsyn, fylkeslege, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, pasientombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk rådgiver eller den som opptrer på pasientens vegne i en klagesak.

Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt innført til en pasient, kan den faglig ansvarlige vedta at pasientens post skal åpnes og kontrolleres med henblikk på dette. Om mulig skal dette skje i pasientens nærvær.

Vedtak om inngrep som er nevnt i annet og fjerde ledd, skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.

Kongen i statsråd gir forskrifter om adgangen til å foreta slike inngrep som er omtalt i paragrafen her.

§ 4-6. Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon

Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjon for døgnopphold, kan den faglig ansvarlige med henblikk på dette vedta at pasientens rom og eiendeler skal undersøkes samt at det skal foretas kroppsvisitasjon av pasienten. Dersom det er mulig, skal undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skje i pasientens nærvær eller i nærvær av den nærmeste eller en annen person som pasienten har utpekt.

Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.

Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter om adgangen til å foreta slike inngrep som er omtalt i paragrafen her.

§ 4-7. Beslag

Den faglig ansvarlige kan vedta at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand som blir funnet ved inngrep som nevnt i §§ 4-5 fjerde ledd og 4-6 første ledd, skal beslaglegges. Den faglig ansvarlige kan dessuten vedta at medikamenter, rusmidler eller farlig gjenstand som vedkommende ikke rettmessig kan inneha, skal tilintetgjøres.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Vedtak om tilintetgjøring kan ikke gjennomføres før klagesaken er avgjort.

Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter om adgangen til å bruke tiltak som nevnt i paragrafen her.

§ 4-8. Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold

Tvangsmidler skal bare brukes overfor pasienten når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre ham i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting. Tvangsmidler skal bare brukes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige.

Som tvangsmiddel kan anvendes:

mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belter og
remmer samt skadeforebyggende spesialklær.
kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede.
enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt.

For pasienter under 16 år er det ikke adgang til å bruke tvangsmidler som nevnt i bokstavene a og b i foregående ledd.

Pasient som underkastes tvangsmiddel skal ha kontinuerlig tilsyn av pleiepersonale. Ved fastspenning i seng eller stol skal pleiepersonell oppholde seg i samme rom som pasienten hvis ikke pasienten motsetter seg dette.

Tvangsmiddel kan bare benyttes etter vedtak av lege, med mindre en akutt nødsituasjon gjør at umiddelbar kontakt med lege ikke er mulig. Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Vedtaket kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten eller hans eller hennes nærmeste.

Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter om bruk av tvangsmiddel.

§ 4-9. Kontrollundersøkelser

Når pasient er under tvungent psykisk helsevern, skal den faglig ansvarlige sørge for at det minst en gang hver tredje måned ved undersøkelse vurderes om de grunnleggende kravene etter § 3-2 og vilkårene for vernet etter § 3-3, fremdeles er til stede. Vurderingene skal nedtegnes i journalen.

Kongen kan gi forskrifter om slike kontrollundersøkelser.

§ 4-10. Overføring

Den som er under tvungent psykisk helsevern eller hans eller hennes nærmeste kan påklage til kontrollkommisjonen alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-1.

Vedtak om overføring settes ikke i verk før klagefristen er ute eller det er klart at vedtaket ikke vil bli påklaget. Vedtaket gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort, med mindre pasientens tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer uten opphold.

Kapittel 5. Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern

§ 5-1. Forholdet til de øvrige bestemmelsene i loven her

Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer, med unntak av § 3-2 til og med § 3-12.

Straffeloven § 39 b gir regler om opphør av reaksjonen.

§ 5-2. Vedtak om behandlingsansvaret

Fylkeshelsesjefen i den domfeltes bostedsfylke avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. Kongen kan ved forskrift overføre kompetansen etter denne bestemmelsen til en annen myndighet.

Fylkeshelsesjefen har ansvaret for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.

§ 5-3. Gjennomføring

Den som er overført til tvungent psykisk helsevern, skal de første tre ukene ha døgnopphold i en institusjon. Den faglig ansvarlige bør i denne perioden rådføre seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige som har observert den domfelte.

Den faglig ansvarlige bestemmer deretter hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til behandling av den domfelte, og særlig på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd.

§ 5-4. Klage til kontrollkommisjonen

Etter at tre ukers døgnopphold i institusjon etter § 5-3 er gjennomført, kan alle vedtak om overføring til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon som nevnt i § 3-1, påklages til kontrollkommisjonen. Vedtakene meddeles de klageberettigede, som er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste samt påtalemyndigheten.

Vedtak om overføring fra døgnopphold i en institusjon til psykisk helsevern uten døgnopphold eller til døgnopphold i en annen institusjon, settes ikke i verk før klagefristen er ute eller det er klart at vedtaket ikke vil bli påklaget. Vedtaket gjennomføres ikke før klagesaken er avgjort, med mindre den domfeltes tilstand gjør det uomgjengelig nødvendig at overføring skjer raskt.

§ 5-5. Begjæring om endring i gjennomføringen

De klageberettigede etter § 5-4 kan begjære slike endringer i gjennomføringen som er nevnt der. Er det tidligere gitt avslag på en slik begjæring etter klage til kontrollkommisjonen, kan ingen av de klageberettigede sette fram ny klage på grunnlag av de samme faktiske omstendigheter før seks måneder etter at det forrige vedtaket var endelig.

§ 5-6. Overføring til anstalt under fengselsvesenet

Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under fengselsvesenet, når særlige grunner taler for det. Overføring kan bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd. Vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 må fortsatt være oppfylt.

Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

Finner retten at vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 ikke er oppfylt, skal reaksjonen opphøre, jf. straffeloven § 39b.

§ 5-7. Opphør av reaksjonen og prøveløslatelse der domfelte er overført til anstalt under fengselsvesenet

Er den domfelte overført til anstalt under fengselsvesenet i medhold av § 5-6, gjelder reglene i straffeloven § 39b om opphør av reaksjonen så langt de passer. I stedet for opphør kan retten i slike tilfeller beslutte prøveløslatelse etter reglene i straffeloven §§ 39f og 39g.

§ 5-8. Tilbakeføring til tvungent psykisk helsevern fra anstalt under fengselsvesenet

Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd, skal den domfelte tilbakeføres til tvungent psykisk helsevern.

Ved uenighet om vilkåret for tilbakeføring er oppfylt, bringes saken inn for Statens helsetilsyn for avgjørelse.

§ 5-9. Forskrifter

Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter dette kapitlet.

Kapittel 6. Kontroll og etterprøving

§ 6-1. Kontrollkommisjonen

Hvor noen er under psykisk helsevern etter loven her, skal det være en kontrollkommisjon som etter nærmere regler gitt av departementet treffer de avgjørelser som særlig er tillagt den.

I den utstrekning det er mulig, skal kontrollkommisjonen også føre den kontroll den finner nødvendig for pasientenes velferd. Den kan ta opp saker etter eget initiativ eller etter henvendelse fra pasienten, pasientens nærmeste eller personalet. Finner den forhold den vil påpeke, skal den ta saken opp med den faglig ansvarlige og eventuelt fylkeslegen.

Kontrollkommisjonen oppnevnes av departementet, som også bestemmer hvilket område som skal være tillagt hver kommisjon.

Departementet har det overordnede ansvar for at det i hvert område er en fungerende kommisjon.

§ 6-2. Kontrollkommisjonens sammensetning

Kontrollkommisjonen skal ledes av en jurist som er kvalifisert til å gjøre tjeneste som dommer, og ellers bestå av en lege og to andre medlemmer, alle med personlige varamedlemmer. Av de to sistnevnte faste medlemmer skal det oppnevnes en person som selv har vært under psykisk helsevern eller er eller har vært nærstående til pasient eller som har representert pasientinteresser i stilling eller verv.

Medlemmene oppnevnes for 4 år om gangen. Ved første oppnevning etter lovens ikrafttredelse oppnevnes to av medlemmene for 2 år. Ingen kan gjenoppnevnes mer enn en gang i samme kontrollkommisjon.

Ingen kan være medlem av en kontrollkommisjon som skal føre tilsyn med tiltak og institusjoner for psykisk helsevern som vedkommende har noe ansvar for i sin vanlige stilling.

§ 6-3. Kontrollkommisjonens uavhengighet

Kontrollkommisjonen er uavhengig i sin virksomhet.

Lederen skal påse at kommisjonen ikke følger arbeidsrutiner som undergraver kommisjonens uavhengighet.

§ 6-4. Særlige saksbehandlingsregler

Før kontrollkommisjonen avgjør sak om videre undersøkelse, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, skal pasienten eller den som handler på hans eller hennes vegne, gis adgang til å uttale seg.

Kontrollkommisjonen skal sørge for at saken blir best mulig opplyst. Enhver har plikt til å møte for kommisjonen som vitne eller sakkyndig etter de regler som gjelder for hovedforhandling ved herreds- og byrett.

Kontrollkommisjonen kan begjære bevisopptak ved herreds- eller byretten, hvis et vitne ikke har møteplikt for kommisjonen eller hvis frammøte for kommisjonen ville være forbundet med uforholdsmessig omkostning eller ulempe, eller hvis et slikt bevisopptak av andre grunner må anses særlig praktisk.

Advokater har rett til å bli kjent med alle opplysninger i saken og til å være til stede under parts- og vitneavhør. I den utstrekning kontrollkommisjonen finner det tilrådelig, gjelder dette også pasienten selv eller den som handler på hans eller hennes vegne.

Kontrollkommisjonen skal prøve alle sider av saken.

Kommisjonen skal om mulig treffe sitt vedtak innen to uker etter at saken ble brakt inn for den. Kan denne frist ikke overholdes, skal grunnen til dette opplyses i vedtaket.

Vedtaket treffes i møte av fulltallig kommisjon. I tilfelle av stemmelikhet gjør lederens stemme utslaget. Reglene om ugildhet i domstolsloven kapittel 6 gjelder tilsvarende for kommisjonens medlemmer. Lederen fastsetter godtgjørelsen til oppnevnt advokat.

Er en klage blitt avslått av kontrollkommisjonen, kan ikke tilsvarende klage framsettes før minst seks måneder er gått.

For utskrifter og attester som gis av kontrollkommisjonen eller av herreds- eller byretten, betales ikke gebyr. Heller ikke betales gebyr for bevisopptak. Den som i medhold av paragrafen her møter for å forklare seg for kontrollkommisjonen, har krav på samme godtgjøring som vitner og sakkyndige.

Ved underretning om vedtaket skal kontrollkommisjonen gjøre pasienten, eller den som handler på hans eller hennes vegne, kjent med reglene om domstolprøving, jf. § 7-1 i loven her.

§ 6-5. Forskrifter om saksbehandlingen

Kongen kan gi forskrifter om den nærmere saksbehandlingen i kontrollkommisjonen.

Kapittel 7. Domstolprøving

§ 7-1. Domstolprøving

Kontrollkommisjonens vedtak i sak om videre undersøkelse, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-8 og 3-9, kan av pasienten eller hans eller hennes nærmeste bringes inn for retten etter reglene i lov av 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kapittel 33. Det samme gjelder kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon, jf. §§ 4-10 og 5-4.

Kapittel 8. Forskjellige bestemmelser

§ 8-1. Forskrifter

Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

§ 8-2. Ikrafttredelse

Loven her trer i kraft fra den tid Kongen i statsråd bestemmer. Kongen i statsråd kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid. Kapittel 5 trer i kraft i henhold til egen lov.

Fra lovens ikrafttredelse oppheves lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern.

(I kraft 1 jan 2001 unntatt § 4-1 iflg. res. 1 des 2000 nr. 1197.)

§ 8-3. Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: - - -

DEL 3 MERKNADER TIL LOVEN

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

§ 1-1 Formål

Merknader til § 1-1
§ 1-1 er lovens formålsbestemmelse. Loven skal sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Dette søkes oppnådd ved at bestemmelsene i psykisk helsevernloven setter vilkår for særlige tiltak, og ved regler om saksbehandling og kontroll. Loven skal videre ivareta den enkeltes menneskeverd. Ved at det tas utgangspunkt i pasientens verdighet, skal ikke tiltakene gå lenger enn nødvendig og aldri gjennomføres på en slik måte at pasienten blir nedverdiget.

§ 1-2 Psykisk helsevern

Med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse, samt den pleie og omsorg dette krever.

Med tvungent psykisk helsevern menes slik undersøkelse, behandling, pleie og omsorg som nevnt i første ledd uten at vedkommende har samtykket.

Merknader til § 1-2
Av første ledd framgår det at med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling av mennesker på grunn av psykisk lidelse. I tilknytning til denne hovedoppgaven innbefattes den pleie og omsorg som det er nødvendig at spesialisthelsetjenesten utfører i denne sammenhengen. Dette innebærer at psykisk helsevern vil utføres av tjenester som drives av stat eller fylkeskommune, eller eventuelt av private spesialisthelsetjenester som driver virksomhet på vegne av disse forvaltningsnivåer.

Det vil kunne være gråsoner mellom somatikk og psykiatri, slik at pasienter både trenger behandling for sinnslidelsen og for andre medisinske tilstander. Psykisk helsevern kan derfor ikke utføres av noe lukket behandlingssystem, men må relateres til pasientens helhetsbehov. Det vises i denne sammenheng til § 4-1 om utarbeidelsen av individuell plan og § 3-1 annet ledd som forutsetter samarbeid med andre tjenester enn dem som har ansvaret for psykisk helsevern. Her må særlig kommunenes helse- og sosialtjenester fremheves. Selv om definisjonen medfører at somatikken holdes utenfor, er den ikke til hinder for at undersøkelse og behandling av psykisk lidelse kan skje ved enhet innenfor den somatiske helsetjenesten som er spesielt rustet for det.

Loven inneholder også regler om tvungent psykisk helsevern. I annet ledd defineres dette som slik undersøkelse, behandling og pleie og omsorg som er nevnt i første ledd uten at vedkommende selv har samtykket i det. Ved at pleie og omsorg inngår i definisjonen av tvungent psykisk helsevern, er det forutsatt at pasienten også uten eget samtykke gis slik hjelp til stell, daglig hygiene og næringsinntak at han ikke utsettes for helsefare. Tiltakene må imid-lertid ta hensyn til pasientens verdighet, og stå i forhold til nødvendigheten av det som søkes oppnådd. Vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern følger av lovens kapittel 3.

§ 1-3 De pårørende, den nærmeste og offentlig myndighet

Med offentlig myndighet forstås i loven her kommunelegen eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet.

Kongen kan gi forskrifter om hvem som skal anses som pårørende, den nærmeste og offentlig myndighet, samt om utøvelsen av deres kompetanse etter loven her.

Merknader til § 1-3
Av første ledd framgår det at gruppen av pårørende er utvidet i forhold til tidligere psykisk helsevernlov ved at samboere er tatt inn på listen. For at en person skal få samboerstatus kreves det at personen må ha levd i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med vedkommende. I tillegg til dette er også hjelpeverge kommet med på listen over pårørende.

Det framgår av annet ledd at den nærmeste er den av de pårørende som er nevnt i første ledd som vedkommende oppgir som sin nærmeste. Videre fremgår det at dersom det ikke er oppgitt hvem som er den nærmeste, er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende. Det skal likevel tas utgangspunkt i den rekkefølgen som er angitt i første ledd.

Tredje ledd representerer et unntak fra hovedregelen om den nærmeste i forbindelse med selve etableringen av tvungent psykisk helsevern. Begrunnelsen for dette er at det ikke er praktisk at pasienten selv skal kunne velge hvem som skal være den nærmeste i en fase hvor det ofte foreligger en akuttsituasjon der det kan være aktuelt for den nærmeste å begjære tvungen undersøkelse, observasjon eller tvungent psykisk helsevern, jf §§ 3-5 til og med 3-7. Den nærmeste er i disse tilfellene den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende, men likevel slik at det skal tas utgangspunkt i den rekkefølgen av de pårørende som listes opp i første ledd. For samboere stilles det i disse situasjonene krav om at samboerforholdet har vart i minst to år.

I femteledd åpnes det for at Kongen kan gi nærmere forskrifter til bestemmelsen. En bestemmelse om offentlig myndighet som innleggende instans er inntatt i forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v § 5.

§ 1-4 Den faglig ansvarlige for vedtak

Den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak etter loven her, er vedkommende overlege.

Kongen kan gi forskrifter om hvem som er den faglig ansvarlige etter første ledd og om delegasjon av dennes myndighet. Kongen kan i forskrifter gjøre unntak fra første ledd.

Merknader til § 1-4
I § 1-4 første ledd defineres den faglig ansvarlige for å treffe vedtak samt å beslutte nærmere angitte tiltak etter loven. Med nærmere angitte tiltak menes blant annet beslutning om skjerming før 48-timers grensen, jf. § 4-3.

Med hjemmel i bestemmelsens annetledd er det i forskrift foretatt presiseringer av begrepet faglig ansvarlig for vedtak. Det er også gitt regler om unntak og delegasjon. Det vises for øvrig til forskrift 1. desember 2000 om den faglig ansvarlige for vedtak.

§ 1-5 Forholdet til lov om pasientrettigheter

Ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern gjelder lov om pasientrettigheter så langt den passer. Kapittel 4 i lov om pasientrettigheter gjelder bare når det er bestemt i loven her.

Merknader til § 1-5
I henhold til § 1-5 gjelder lov om pasientrettigheter så langt den passer for pasienter under psykisk helsevern. Videre gjelder pasientrettighetsloven kap 4, om samtykke til helsehjelp, bare når det et er nærmere angitt i psykisk helsevernloven. Se lovens §§ 2-1 og 2-2.

Mens pasientrettighetsloven forutsetter frivillighet fra pasientens side, omhandler psykisk helsevernloven både frivillig og tvungent psykisk helsevern. Pasientrettighetsloven gjelder således ikke fullt ut overfor pasienter som blir berørt av tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven. Prinsippene i pasientrettighetsloven skal likevel gjøres gjeldende så langt det overhodet er mulig for alle pasienter også innen det psykiske helsevern. Når det for eksempel gjelder retten til selvbestemmelse, kommer dette til uttrykk i enkelte av reglene i psykisk helsevernloven §§ 3-3, 3-12, 4-2 og 4-4.

§ 1-6 Forholdet til forvaltningsloven

For behandlingen av saker etter loven her gjelder forvaltningsloven. Forvaltningsloven § 12 gjelder likevel bare der dette er uttrykkelig nevnt.

Merknader til § 1-6
§ 1-6 fastslår at for behandling av saker etter psykisk helsevernloven skal forvaltningsloven gjelde, men gjør unntak for forvaltningsloven § 12 om advokat eller annen fullmektig. Bruk av advokat eller annen fullmektig reguleres i psykisk helsevernloven § 1-7.

På grunn av enkelte vedtaktypers akutte karakter kan det ikke alltid stilles de samme krav til utredning her som ellers. Dette gjelder særlig i de situasjoner hvor det er aktuelt å fatte vedtak om tvungen undersøkelse hos lege jf § 3-5, undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon, jf § 4-6 og bruk av tvangsmidler, jf § 4-8.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV og V er relativt fleksibelt utformet med egne unntaksbestemmelser og vil således kunne ivareta de særbehov for rask avklaring som kan oppstå i krisepregede situasjoner. Videre framgår det av bestemmelsen at forvaltningslovens kapittel VI om klage og omgjøring kommer supplerende til anvendelse på den overprøvingsordning loven legger opp til.

§ 1-7 Rett til advokat eller annen fullmektig

Ved saker om etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt saker om overføringer, har pasienten rett til advokat etter lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp.

Merknader til § 1-7
§ 1-7 regulerer retten til advokat eller fullmektig. I første ledd slås det fast at ved klage til kontrollkommisjonen eller fylkeslege over vedtak etter denne lov, har pasienten rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig. Ved at loven innfører en plikt til å treffe vedtak på en rekke nye områder, og en klagerett på de samme vedtak, innebærer i bestemmelsen sammenlignet med forrige psykisk helsevernlov en utvidelse av pasientens rett til juridisk bistand.

Annet ledd svarer i det vesentlige til forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Det understrekes at fullmektigens kompetanse er avledet av pasientens, og vil i første rekke komme inn i forbindelse med klage over vedtak etter loven.

Tredje ledd fastslår at pasienten ved saker om etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt saker om overføringer, har rett til advokat, jf § 6-4. Rettshjelploven § 22 tredje ledd nr. 3 innebærer at pasienten i disse sakene har krav på fri sakførsel. Videre følger det av rettshjelploven § 23 at kontrollkommisjonen av eget tiltak skal oppnevne advokat for pasient som fremmer slike klager som nevnt ovenfor.

Kapittel 2. Frivillig psykisk helsevern. Psykisk helsevern for barn og unge

§ 2-1 Frivillig psykisk helsevern

Den som har fylt 16 år, kan tas under frivillig psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke. Krav til samtykke følger av lov om pasientrettigheter §§ 4-1 og 4-2.

Skyldes mangelen på samtykkeevne psykisk utviklingshemming, gjelder lov om pasientrettigheter § 4-5 første og tredje ledd samt §§ 4-6 til og med 4-8. Med unntak av § 4-5 gjelder det samme når mangelen på samtykkeevne skyldes senil demens.

Merknader til § 2-1
Det følger av første ledd at man må være 16 år for å kunne samtykke til psykisk helsevern. Kravet til samtykkets form følger av pasientrettighetsloven §§ 4-1 og 4-2, dvs at det kreves et informert samtykke. Pasientens samtykke er bare gyldig dersom pasienten har fått tilstrekkelig informasjon. Dersom det ikke foreligger et muntlig samtykke kan det videre antas at pasienten samtykker stilltiende forutsatt at det ut fra vedkommendes handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at han eller hun godtar helsehjelpen. Derimot er fravær av motstand ikke nok til at man kan si det foreligger gyldig samtykke.

I henhold til annet ledd kan den som har fylt 16 år ikke samtykke, dersom vedkommende åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for frivillig psykisk helsevern. Av tredje ledd følger at hvis manglende samtykkeevne skyldes psykisk utviklingshemming eller senil demens, må andre ta avgjørelsen på pasientens vegne, i den grad det åpnes for det etter pasientrettighetslovens § 4-5 første og tredje ledd samt § 4-6 til og med § 4-8.

Fjerde ledd fastslår at for barn og unge under 16 kan etablering av psykisk helsevern skje på grunnlag av samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Har barnet fylt 12 år og selv ikke er enig i vedtaket må spørsmålet om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen. Det følger av barnelovens § 31 første ledd at foreldrene etterhvert som barnet utvikles og modnes skal høre hva barnet har å si og legge vekt på dette.

§ 2-2 Samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-1

Med hensyn til samtykkeevnen gjelder § 2-1 annet og tredje ledd tilsvarende.

For barn under 16 år kreves slikt samtykke som nevnt i første ledd fra den eller de som har foreldreansvaret for barnet.

Merknader til § 2-2
§ 2-2 første ledd gir hjemmel for at det i forbindelse med etablering av frivillig psykisk helsevern kan stilles vilkår om pasientens samtykke til å være undergitt reglene i § 3-1 i en periode på inntil tre uker. Samtykket kan i utgangspunktet gis av personer over 16 år. Samtykket innebærer ikke at det kan treffes vedtak om behandling uten eget samtykke, jf. § 4-4, eller at det kan vedtas innskrenkninger i pasientens forbindelse med omverdenen, jf. § 4-5 annet ledd. Samtykket skal nedtegnes skriftlig og undertegnes både av pasienten og av den faglig ansvarlige for vedtak.

Det følger av annet ledd at § 2-1 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende når det gjelder samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-1. Dette gjelder også reglene om representasjon for pasienter med psykisk utviklingshemming eller senil demens.

Etter tredje ledd er det den eller de med foreldreansvaret som kan samtykke på vegne av barn under 16 år.

Etter fjerde ledd skal avtalen oppfylle visse formkrav ved at den skal være grunngitt og undertegnet av pasienten og den faglig ansvarlige ved institusjonen, samt eventuelt av den eller de som handler på pasientens vegne.

§ 2-3 Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern

Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår.

Merknader til § 2-3
Bestemmelsen slår fast at ingen som frivillig søker psykisk helsevern, kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår. Mener ansvarlig institusjon at det behandlingsopplegg som kan etableres på bakgrunn av frivillig vern ikke er godt nok, og at det er nødvendig å få etablert tvungent psykisk helsevern, kan konsekvensen være at det blir nødvendig å skrive ut pasienten. Først etter at slik utskrivning er gjennomført, kan man eventuelt starte prosedyren for etablering av tvungent psykisk helsevern.

Kapittel 3. Tvungent psykisk helsevern

§ 3-1 Hva tvungent psykisk helsevern kan omfatte

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan bare skje under ansvar av institusjon som er godkjent for den aktuelle behandlingsformen.

Kongen i statsråd gir forskrifter om tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold i institusjon.

Merknader til § 3-1
§ 3-1 inneholder de nærmere bestemmelser om hva tvungent psykisk helsevern kan omfatte. Loven opererer med to hovedformer for tvungent psykisk helsevern: Tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold i institusjon og tvungent psykisk helsevern uten slikt døgnopphold.

I første ledd presiseres at tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold bare kan gis ved institusjon som er godkjent for dette formål. Med hjemmel i lovens § 3-13 annet ledd er det gitt en forskrift om godkjenning av de aktuelle institusjoner. Se forskrift 3. november 2000 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

§ 3-1 første ledd presiserer også nærmere hva tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold i institusjon innebærer. Pasienten kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse. Tilbakehenting kan gjennomføres med tvang og bistand fra offentlig myndighet. Offentlig myndighet vil som hovedregel være politiet, men da det forutsettes at tilbakehentingen skal skje på en mest mulig skånsom måte for pasienten, kan det også være aktuelt med bistand fra kommunehelsetjenesten eller kommunens sosialtjeneste. Offentlig myndighet er definert i lovens § 1-3 fjerde ledd.

Annet ledd slår fast at tvungent psykisk helsevern også kan skje uten døgnopphold i institusjon hvor dette framtrer som et bedre alternativ for pasienten. Bestemmelsen markerer at det er pasientens behov som skal være avgjørende for valg av form for tvungent psykisk helsevern. Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold kan omfatte pålegg overfor pasienten om frammøte til behandling. Dette innebærer at pasienten kan pålegges å møte ved en psykiatrisk poliklinikk eller en annen institusjon for samtale eller for andre behandlingstiltak. Det er også adgang til tvangsmessig avhenting til behandling, og i dette øyemed kan man eventuelt få bistand fra offentlig myndighet. Offentlig myndighet er definert i § 1-3 fjerde ledd.

Det er gitt nærmere regler om denne formen for psykisk helsevern i forskrift 24. november 2000 om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon.

I tredje ledd fastslås det at tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon bare kan skje under ansvar av en institusjon som er særlig godkjent for denne behandlingsformen.

Det vises til forskrift 3. november 2000 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

§ 3-2 Grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern

Merknader til § 3-2
Bestemmelsen gjelder uavhengig av om det aktuelle vedtak dreier seg om tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold. De grunnleggende krav markerer at det ikke kan treffes vedtak om tvungent psykisk helsevern dersom det i realiteten ikke er noen adekvat hjelp å tilby pasienten. Hjelpen må være tilfredsstillende både faglig og materielt. Det første viser særlig til et krav om tilgang til kompetent behandlings- og pleiepersonell, mens det andre viser til at institusjonen må være slik innrettet, utstyrsmessig og på annen måte, at pasienten kan hjelpes. Det skal med andre ord ikke kunne treffes vedtak om etablering, eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern dersom de eneste tiltak som pasienten møtes med er frihetsberøvelse og/eller kontroll.

§ 3-3 Vilkår for tvungent psykisk helsevern

Tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor en person med alvorlig sinnslidelse dersom dette er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten

får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert,eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Tvungent psykisk helsevern kan bare anvendes når frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

Merknader til § 3-3
Bestemmelsen inneholder de generelle vilkår for anvendelse av tvungent psykisk helsevern. Hovedkriteriet for anvendelse av tvungent psykisk helsevern er etter første ledd at det foreligger en alvorlig sinnslidelse. Dette er en videreføring av hovedkriteriet i forrige psykisk helsevernlov. Forarbeider og rettspraksis i forhold lov om psykisk helsevern av 1961 vil dermed fremdeles være relevante, noe som for øvrig også i betydelig grad vil gjelde for de tilleggskriterier som kommenteres nedenfor.

Alvorlig sinnslidelse er et rettslig begrep som ikke tilsvarer noen klar psykiatrisk diagnose. Som tilfellet er i dag, er det i utgangspunktet slik at hovedkriteriet alvorlig sinnslidelse har nær tilknytning til psykosene. Alvorlig sinnslidelse skal imidlertid ikke være avgrenset til bare å omfatte tilstander av psykose, idet man har ment å opprettholde den tidligere rettstilstand hvor enkelte andre tilstander enn psykoser skal kunne kvalifisere til tvungent psykisk helsevern. Når det gjelder hvilke grensetilfeller i tillegg til psykosene som kan komme inn under begrepet alvorlig sinnslidelse, vil man stå overfor en helhetsvurdering. Ikke bare selve sykdomstilstanden, men også de utslagene den gir seg, må tillegges stor vekt. Utgangspunktet er at karakteravvik - herunder psykopati - i alminnelighet ikke kan anses som alvorlig sinnslidelse, men det kan være hjemmel for å anvende tvungent psykisk helsevern overfor personer med store karakteravvik, hvor lidelsen medfører tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen.

Bestemmelsens første ledd inneholder videre to alternative tilleggskriterier, behandlingskriteriet og farekriteriet. Dette er kriterier som må være oppfylt i tillegg til hovedkriteriet om alvorlig sinnslidelse.

Det første tilleggskriteriet er nedfelt i § 3-3 første ledd bokstav a, og er til dels er en videreføring av forrige psykisk helsevernlovs «behandlingskriterium.» Kriteriet vil være oppfylt hvis tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i vesentlig grad redusert. På grunn av utviklingen av rettspraksis, er også faren for forverring tatt inn under behandlingskriteriet. Forverringsalternativet vil kunne være aktuelt i tilfeller der pasienten behandlingsmessig er bragt opp til sitt optimale nivå, men man frykter et nokså umiddelbart tilbakefall ved opphøret av det tvungne psykiske helsevern. Da alternativet åpner opp for det som pasienten vil kunne føle som et meget inngripende tiltak, må det stilles svært strenge krav til forverringsmuligheten. Dette markeres med at det må være fare for en vesentlig forverring i meget nær framtid, og at det må være stor sannsynlighet for dette, altså mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt.

Det andre tilleggskriteriet, farekriteriet, finner man i § 3-3 første ledd bokstav b. Dette kriteriet vil være oppfylt hvis pasienten utgjør en nærliggende eller alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. Når det gjelder fare for eget liv og egen helse, tenkes ikke bare på faren for selvmord eller selvbeskadigelse, men også på faren for at vedkommende forkommer eller lider overlast på en slik måte at det er en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller helse. Vurderingene etter kriteriene i henhold til bokstav a. og b. kan gå over i hverandre, og begge kriteriene kan være oppfylt samtidig.

Annet ledd slår fast at det ikke skal være noen automatikk i å anvende tvungent psykisk helsevern. Det kreves at det har vært forsøkt å gi et behandlings- og omsorgstilbud på frivillig grunnlag, uten at dette har ført fram. Med behandlings- og omsorgstilbud tenker man her på et tilbud på grunn av den aktuelle psykiske lidelsen. Det kan ses bort fra regelen, dersom det er åpenbart formålsløst å forsøke et frivillig opplegg. Situasjonen kan for eksempel være slik at sinnstilstanden gjør den syke helt ute av stand til å gi noe samtykke til psykisk helsevern.

I tredje ledd slås det fast at spørsmålet om etablering av tvungent psykisk helsevern skal bero på et helhetlig skjønn. Dette innebærer at selv om de øvrige vilkår for tvungent psykisk helsevern anses oppfylt, så skal spørsmålet i tillegg vurderes ut i fra hensiktsmessighets- og rimelighetsbetraktninger.

§ 3-4 Legeundersøkelse

Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en lege personlig har undersøkt vedkommende for å bringe på det rene om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt.

Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.

Merknader til § 3-4
Det vil i mange tilfeller være slik at en persons sinnstilstand og atferd kan gi grunn til å tro at vedkommende oppfyller vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern. Dette kan imidlertid ikke være nok til å få etablert slikt tvungent vern. Det kreves i tillegg at den antatt syke er personlig undersøkt av lege, og at legen utferdiger skriftlig uttalelse i saken. Formålet med undersøkelsen vil være å bringe på det rene om vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern er til stede, det vil si om den antatt sykes sinnstilstand er i overensstemmelse med kriteriene etter § 3-3. Bestemmelsen markerer at det ikke skal være noen automatikk med hensyn til å få etablert tvungent psykisk helsevern, selv om den antatt sykes sinnstilstand tilsynelatende kan gi grunnlag for det. Ved undersøkelsen kan legen blant annet kontrollere om sinnstilstanden skyldes en somatisk tilstand som først og fremst krever somatisk behandling, eller om den skyldes påvirkning av rusmiddel. Før tvungent psykisk helsevern kan etableres, må det for øvrig foreligge slik begjæring som nevnt i § 3-7.

Se også forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v. § 2.

§ 3-5 Tvungen undersøkelse

Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fylkeslegen uten oppsettende virkning.

Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.

Merknader til § 3-5
Når et menneske får psykiske problemer vil det i mange tilfeller selv oppsøke lege for å få hjelp. I andre tilfelle vil det være pårørende, nære venner eller andre nærstående personer som sørger for å formidle kontakt med lege. I utgangspunktet bør det ikke være noe spesielt i måten mennesker med psykiske lidelser kommer i kontakt med helsetjenesten på.

Hvis den antatt syke unndrar seg legeundersøkelse gir § 3-5 hjemmel for at det kan vedtas at slik undersøkelse likevel skal gjennomføres. Bakgrunnen for dette er at alvorlig sinnslidende mennesker ofte mangler sykdomsinnsikt, og ikke forstår at det kan være behov for en legeundersøkelse. Situasjonen vil da være at den antatt syke unndrar seg legeundersøkelse, og at nærstående personer ikke makter å påvirke vedkommende eller skjønner at det ville være nytteløst å forsøke.

Slik § 3-5 første ledd er formulert er det kommunelegen som fatter vedtak om tvungen undersøkelse. Han kan gjøre dette av eget tiltak, fordi han er blitt kjent med den antatt sykes situasjon, eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste. Med hensyn til hvem som er offentlig myndighet samt hvem som er den nærmeste, vises det til § 1-3. Det vedtaket kan gå ut på, er at den antatt syke skal undersøkes av lege. Undersøkende lege bør være en annen enn kommunelegen selv.

Annet ledd har enkelte regler om saksbehandlingen. Vedtaket om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig, og kan påklages til fylkeslegen.

Nærmere regler om tvungen undersøkelse, og om kommunelegens adgang til å delegere sin vedtaksmyndighet, er gitt i forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v § 3.

§ 3-6 Begjæring om videre undersøkelse (observasjon)

Merknader til § 3-6
§ 3-6 inneholder regler om begjæring om videre undersøkelse (observasjon). Videre undersøkelse kan begjæres dersom den legen som har foretatt personlig undersøkelse etter §§ 3-4 og 3-5 er i tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede, og anser videre undersøkelse nødvendig. Hensikten med den videre undersøkelse vil derfor nettopp være å bringe på det rene om de nevnte vilkårene foreligger. De som kan framsette begjæring om videre undersøkelse, er offentlig myndighet eller eventuelt den nærmeste, jf. § 1-3. Det er et krav at undersøkelsen foretas ved en institusjon som er godkjent for dette formålet, dvs. godkjent for å ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern. Det vises til § 3-13 annet ledd og forskrift 3. november 2000. De nærmere reglene om den videre undersøkelsen følger av § 3-8.

Se også forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v §§ 4 og 5.

§ 3-7 Begjæring om tvungent psykisk helsevern

Begjæringen sendes den institusjonen som tvungent psykisk helsevern ønskes etablert ved.

Merknader til § 3-7
Bestemmelsens første ledd forteller hvem som kan framsette begjæring om tvungent psykisk helsevern. De som har denne kompetansen er offentlig myndighet eller eventuelt den nærmeste, jf § 1-3. Begjæringen vil bygge på uttalelse fra legen etter §§ 3-4 eller 3-5 samt eventuell videre undersøkelse ved institusjon etter § 3-8.

Se også forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v §§ 4 og 5.

§ 3-8 Vedtak om videre undersøkelse (observasjon) og vedtak om tvungent psykisk helsevern

Den videre undersøkelse kan også vedtas gjennomført ved institusjonen uten at vedkommende gis døgnopphold.

Offentlig myndighet skal gi den bistand som er nødvendig for å få vedkommende til videre undersøkelse eller bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern, og kan om nødvendig anvende tvang.

Før vedtak skal det ved den ansvarlige institusjonen foretas personlig legeundersøkelse av den som begjæres videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern.

Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Merknader til § 3-8
Etter § 3-8 første ledd er det den faglig ansvarlige som fatter vedtak om videre undersøkelse i henhold til § 3-6 samt vedtak om tvungent psykisk helsevern slik dette er beskrevet i § 3-1. Det vises til § 1-4 og forskrift 1. desember 2000 om den faglig ansvarlige for vedtak.

Grunnlaget for avgjørelsene vil være den aktuelle begjæring som er framsatt etter § 3-6 eller § 3-7, legeopplysninger som er framlagt etter §§ 3-4 eller 3-5 samt eventuelle uttalelser i henhold til § 3-12 fra den person saken gjelder, vedkommendes nærmeste eller offentlig myndighet. Gjelder det et vedtak om tvungent psykisk helsevern kan det også foreligge legeopplysninger fra en videre undersøkelse begjært etter § 3-6.

Annetledd: Når det foreligger tvil om hvorvidt grunnlaget for tvungent psykisk helsevern foreligger, vil det nok i de fleste tilfeller være nødvendig at videre undersøkelse skjer ved døgnopphold i institusjon. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at den videre undersøkelsen kan skje uten døgnopphold ved institusjonen, dersom dette er tilstrekkelig for en kartlegging av vedkommendes sinnstilstand på en adekvat måte.

Under videre undersøkelse (observasjon) kan vedkommende ikke behandles uten eget samtykke, da formålet er begrenset til å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede.

Tredje ledd slår fast at undersøkelsestiden ikke kan vare utover 10 dager fra undersøkelsens begynnelse, uten at vedkommende selv eventuelt samtykker til det. Det dreier seg om en maksimumstid, noe som innebærer at undersøkelsen ikke skal vare lenger enn nødvendig, og at den skal avbrytes når forholdene tilsier det, selv om maksimumstiden ikke har utløpt. Dersom vilkårene for det er til stede, kan imidlertid pasienten overføres til tvungent psykisk helsevern før eller ved utløpet av denne fristen. Dette forutsetter imidlertid at det foreligger begjæring om tvungent psykisk helsevern, og at det treffes vedtak om det samme etter § 3-8.

§ 3-8 inneholder også de nærmere reglene om vedtak om videre undersøkelse.

I henhold til fjerde ledd skal offentlig myndighet gi nødvendig bistand for å få vedkommende til videre undersøkelse eller bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern. Hvem som er offentlig myndighet følger av § 1-3. Offentlig myndighet er også gitt fullmakt til å bruke tvang. Det forutsettes at tvangen utøves på en mest mulig skånsom og lempelig måte.

Femte ledd krever at det foretas personlig legeundersøkelse av den som søkes videre undersøkt eller tatt under tvungent psykisk helsevern. Denne undersøkelsen er viktig for å få slått fast pasientens sinnstilstand, men også med tanke på pasientens alminnelige helsetilstand. Undersøkelsen skal derfor foretas før vedtak treffes. Det er ikke noe krav om at undersøkelsen skal foretas av den faglig ansvarlige som treffer vedtaket.

Siste ledd hjemler adgang til å klage til kontrollkommisjonen. Det som kan påklages er vedtak etter § 3-8, det vil si vedtak om henholdsvis videre undersøkelse eller etablering av tvungent psykisk helsevern, eller vedtak om at slikt vern ikke skal etableres. Klageberettiget er den pasient saken gjelder, hans eller hennes nærmeste samt eventuelt den offentlige myndighet som har framsatt den aktuelle begjæring. Ved klagebehandlingen gjelder forvaltningsloven, med unntak av forvaltningsloven § 12, jf. psykisk helsevernloven § 1-6. Pasienten har imidlertid med hjemmel i § 1-7 rett til advokat eller annen fullmektig ved klage til kontrollkommisjonen. Bestemmelsen slår videre fast at vedtak om etablering av tvunget psykisk helsevern kan påklages av pasienten i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt. For vedtak om observasjon gjelder forvaltningslovens 3-ukers klagefrist.

Se også forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern §§ 6 og 7.

§ 3-9 Begjæring om opphør av tvungent psykisk helsevern

Ingen kan beholdes under tvungent psykisk helsevern etter § 3-1 uten at de grunnleggende kravene etter § 3-2 og vilkårene etter § 3-3 fremdeles er oppfylt.

Den som er under tvungent psykisk helsevern eller hans eller hennes nærmeste, kan når som helst be om at dette vernet opphører. Den faglig ansvarlige treffer vedtak i saken.

Merknader til § 3-9
§ 3-9 inneholder nærmere bestemmelser om begjæring om opphør av tvungent psykisk helsevern.

Bestemmelsens første ledd fastslår at ingen kan holdes tilbake under tvungent psykisk helsevern med mindre de grunnleggende krav som er beskrevet i § 3-2 samt de vilkårene som er beskrevet i § 3-3 fremdeles er oppfylt. Da det er den faglig ansvarlige for vedtak som treffer vedtak om tvungent psykisk helsevern, er det naturlig at det også er denne som bestemmer om tvungent psykisk helsevern skal opprettholdes. Hvem som er den faglig ansvarlige er regulert i § 1-4.

Etter siste ledd kan den faglig ansvarliges vedtak i saken påklages til kontrollkommisjonen. Den som har klagerett er pasienten eller hans eller hennes nærmeste. Dersom offentlig myndighet har begjært tvungent psykisk helsevern, har også denne myndighet klagerett. Offentlig myndighet er definert i § 1-3. I denne sammenheng er det viktig å merke seg regelen i § 6-4 åttende ledd om at dersom en klage er blitt avslått av kontrollkommisjonen kan ny klage ikke kreves fremmet før det er gått minst seks måneder.

§ 3-10 Etterprøving uten klage samt opphør og forlengelse av tvungent psykisk helsevern

Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker i at vernet forlenges. Kommisjonen kan forlenge vernet med inntil ett år av gangen.

Merknader til § 3-10
Første ledd i § 3-10 omhandler den kontroll som kontrollkommisjonen skal utøve når noen blir undergitt tvungent psykisk helsevern. Kjernen i denne kontrollen er at kontrollkommisjonen skal forvisse seg om at den riktige framgangsmåten er fulgt og at de grunnleggende kravene samt innleggelseskriteriene er vurdert. Er ikke den riktige framgangsmåte fulgt, det mangler for eksempel erklæring fra legeundersøkelse eller begjæring om tvungent psykisk helsevern, er ikke vedtaket om å etablere tvungent psykisk helsevern gyldig. Følgen av dette må være at pasienten blir utskrevet fra tvungent psykisk helsevern. Kontrollkommisjonen må i tilfelle passe på at så skjer. Etter omstendighetene kan det imidlertid være grunnlag for å holde pasienten tilbake for en kortere tid med hjemmel i nødrett for å kunne ordne det praktiske rundt utskrivningen.

Det kreves at kontrollkommisjonen skal ha underretning når noen blir undergitt tvungent psykisk helsevern. Kontrollkommisjonen skal også ha kopi av underlagsdokumentene, dvs legeuttalelser, begjæringer og øvrige uttalelser. Denne sistnevnte ordning er en forutsetning for at kontrollkommisjonen skal kunne utøve sin legalitetskontroll samt utføre sin etterprøving etter annet ledd.

Annet ledd er ment som et tiltak for å bedre rettsikkerheten i de tilfeller det blir aktuelt med tvungent psykisk helsevern av lengre varighet. Selv om det ikke klages over vedtaket om å etablere tvungent psykisk helsevern, skal kontrollkommisjonen når det har gått tre måneder etter vedtaket, ta opp spørsmålet om tvungent psykisk helsevern til etterprøving. Etterprøvingen skal altså skje av eget tiltak.

I henhold til tredje ledd skal tvungent psykisk helsevern som hovedregel opphøre når vernet har vart i ett år. Dersom det tvungne vernet skal ha varighet utover dette, må kontrollkommisjonen samtykke til det. Forlengelsen skjer da med inntil ett år av gangen. Saksbehandlingen ved forlengelse vil være tilsvarende den etterprøving som kontrollkommisjonen skal foreta i medhold av annet ledd. Se også forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v § 10 siste ledd.

§ 3-11 Klage til Statens helsetilsyn

Statens helsetilsyn kan etter klage endre kontrollkommisjonens vedtak om ikke å innlegge en person som søkes overført fra annen institusjon eller anstalt. Klageordningen gjelder bare overføringer som søkes for pasienter under tvungent psykisk helsevern og bare for:

innsatte i fengselsvesenets anstalter.

Kontrollkommisjonens vedtak kan ikke endres for så vidt det er begrunnet med at vedkommende ikke oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 første ledd.

Merknader til § 3-11
§ 3-11 omhandler den kompetanse Statens helsetilsyn har til å endre kontrollkommisjonens vedtak om ikke å innlegge en syk som søkes overført fra annen institusjon. Det dreier seg her om pasienter i institusjoner for døgnopphold i annet fylke, samt innsatte i fengselsvesenets anstalter. Det må foreligge klage fra en klageberettiget etter siste ledd i § 3-11.

Helsetilsynet kan ikke endre kontrollkommisjonens vedtak for såvidt det er begrunnet med at den syke ikke oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3 første ledd, det vil si hovedkriteriet alvorlig sinnslidelse samt et av tilleggskriteriene. Statens helsetilsyn kan imidlertid overprøve hensiktsmessigheten eller rimeligheten av vedtaket.

§ 3-12 Rett til å uttale seg

Merknader til § 3-12
Bestemmelsen markerer retten til å uttale seg når begjæringer framsettes eller før vedtak fattes i henhold til lovens kapittel 3. Det dreier seg om en fundamental rettighet, som først og fremst må gjelde den person saken dreier seg om. For å kunne bidra til at pasientens interesser blir best mulig ivaretatt, er også pasientens nærmeste gitt denne rettigheten. Offentlig myndighet kan på sin side ha blitt involvert i saken, men f. eks. ikke funnet grunnlag for å begjære videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern. Dersom den nærmeste likevel har begjært tvungent psykisk helsevern, bør den offentlige myndighet som har vært involvert ha rett til å uttale seg.

Hvem som er den nærmeste samt hvem som er offentlig myndighet følger av § 1-3.

§ 3-13 Forskrifter om tvungent psykisk helsevern

Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvordan etablering av tvungent psykisk helsevern gjennomføres.

Merknader til § 3-13
Med hjemmel i førsteledd er det i forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v gitt utfyllende regler om prosedyren ved etablering av tvungent psykisk helsevern.

Med hjemmel i annetledd er det i forskrift 3. november 2000 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern innført en særlig godkjenningsordning. Godkjenningsordningen omfatter både institusjoner som skal kunne ta i mot pasienter til tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold, jf § 3-1 første ledd og de institusjoner som skal kunne være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, jf § 3-1 annet og tredje ledd.

Kapittel 4. Gjennomføring av psykisk helsevern

§ 4-1 Individuell plan

Den individuelle planen skal kartlegge behovet for psykisk helsevern, angi hva som er målet med vernet samt hva slags psykiatriske tjenester som er aktuelle og omfanget av disse.

Den individuelle planen skal beskrive gjennomføringen av vernet og det nødvendige samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester. Det skal foretas nødvendige revisjoner av planen.

De tjenester som er nevnt ovenfor plikter å medvirke til planleggingen.

Dersom det ikke er utarbeidet en individuell plan innen rimelig tid, kan fylkeslegen pålegge institusjonen å utarbeide en slik plan.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om utarbeidelse og revisjon av individuelle planer som nevnt i paragrafen her.

(Ikke i kraft 1. januar 2001, se res. 1. des 2000 nr. 1197. )

Merknader til § 4-1
Første ledd i bestemmelsen oppstiller en plikt for psykiatriske institusjoner til å utarbeide en individuell plan for den som er under psykisk helsevern. Plikten gjelder både i forhold til den som er under frivillig vern og den som er under tvungent vern, men dersom en person er under frivillig vern, kan ikke individuell plan utarbeides uten vedkommendes eget samtykke. Når det dreier seg om individuelle planer, betyr dette at planen skal være tilpasset den enkelte pasient og dennes behov.

Dersom en pasient er under tvungent psykisk helsevern, er det generelt sett viktig å forsøke å få til et samarbeid med vedkommende om behandlingstiltakene. Da det er spesielt viktig å få til et samarbeid om den individuelle planen, har dette kommet til uttrykk i første ledd siste punktum.

Det fremgår av annet ledd at den individuelle planen på bakgrunn av en kartlegging av den enkeltes behov skal angi hva som er målet med det psykiske helsevern som skal ytes, hva slags psykiatriske tjenester som er aktuelle og omfanget av disse. Formålet med den individuelle planen er således blant annet å skape en bevissthet hos personellet om hva som søkes oppnådd i forhold til den enkelte pasient. Prosessen med utarbeidelsen av planen gir også en god anledning til en dialog med pasienten. De aktuelle tjenesters art og omfang vil være bestemmende for form og størrelse på den individuelle planen. Et langvarig tilbud om psykisk helsevern for en kronisk syk pasient stiller helt andre krav til planen enn en kortvarig akuttinnleggelse. For at den individuelle planen skal bli et effektivt instrument, er det mest praktisk at den nedtegnes i pasientjournalen og er tilgjengelig på avdelingen.

Foruten å beskrive gjennomføringen av det psykiske helsevern, fastslår tredje ledd at planen skal beskrive samarbeidet med andre helse- og sosialtjenester. Det bør her særlig legges vekt på samarbeidet med kommunale helse- og sosialtjenester. Kommunene plikter å gi mennesker med psykiske lidelser alminnelige helse- og sosialtjenester i medhold av henholdsvis kommunehelsetjenesteloven og lov om sosiale tjenester. Dersom psykisk helsevern ytes mens vedkommende bor hjemme, må dette vernet være en del av et helhetlig opplegg for pasienten. Er situasjonen den at pasienten får psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon, må både de psykiatriske tjenestene og kommunen forberede det opplegg som skal tre i kraft ved utskrivningen. Dette forutsetter at både de psykiatriske helsetjenester og de kommunale helse- og sosialtjenester planlegger tiltakene. Det er også lovfestet at nødvendige revisjoner av planen skal foretas.

I fjerde ledd er det nedfelt at de tjenester som det skal samarbeides med plikter å medvirke til planleggingen. Utarbeidelsen av planen bør skje som et samarbeid mellom det personell og det behandlingsteam som kjenner pasienten. Dette er i tråd med moderne arbeidsmåte innenfor det psykiske helsevernet. Det er også viktig å trekke inn den nærmeste, i det denne skal informeres og tas med på råd. Dette kan imidlertid bare skje i den utstrekning reglene om taushetsplikt ikke er til hinder for det.

Femte ledd gir fylkeslegen hjemmel for å pålegge institusjonen utarbeidelse av individuell plan, dersom dette ikke har skjedd innen rimelig tid. Fylkeslegen vil da i praksis gripe inn fordi han under utøvelsen av sitt tilsyn oppdager at det mangler plan, eller fordi noen, f. eks. pasienten selv eller den nærmeste, gjør fylkeslegen oppmerksom på forholdet.

Siste ledd åpner for at det fastsettes forskrifter med nærmere bestemmelser om utarbeidelse og revisjon av individuelle planer. Det vises til tilsvarende bestemmelser i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-6 og bestemmelsen om rett til individuell plan i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter § 2-5. Videre vises til spesialisthelsetjenesteloven § 9-4 nr. 3 om ny bestemmelse om individuell plan i kommunehelsetjenesteloven § 6-2 a.

Departementet har i medhold av ovennevnte bestemmelser utarbeidet forslag til forskrift om hvilke pasientgrupper som bør omfattes av kravet til individuell plan og om planens innhold. Forskriften vil tre i kraft senest i 2001. Det vil bli utarbeidet en veileder, som er planlagt utsendt sammen med forskriften.

Bestemmelsene om individuelle planer er ikke i kraft pr. 1. januar 2001.

§ 4-2 Vern om personlig integritet

Med de begrensninger som er nevnt, skal forholdene legges til rette for at pasientene får:

delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører
den enkelte pasient,
anledning til å dyrke sine private interesser og hobbyer,
tilgang til aktivitetstilbud innen rammen av husordensreglene,
anledning til daglige uteaktiviteter.

Det skal også tas hensyn til den enkeltes livssyn og kulturelle bakgrunn.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om husordensreglement for institusjoner for psykisk helsevern.

Merknader til § 4-2
Første ledd gir uttrykk for prinsippet om at i de tilfeller der det er adgang til bruk av restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige. En viktig følge av dette prinsippet er at det ikke er fritt fram for å bruke ubegrensede restriksjoner og ubegrenset tvang selv om en person er undergitt tvungent psykisk helsevern. Det må være en forholdsmessighet mellom tvangen og de behandlingsmessige eller andre legitime mål som søkes oppnådd. Integriteten og verdigheten til pasienten må respekteres.

Tredje ledd utdyper nærmere i hvilke situasjoner det er naturlig at pasientene skal kunne utøve sin medbestemmelsesrett i det daglige.

I en psykiatrisk institusjon må det være adgang til å fastsette husordensreglement, det vil si visse interne regler for at institusjonen skal fungere best mulig som et sosialt fellesskap der alle tar hensyn til hverandre. Det kan være nødvendig å regulere slike ting som bruk av radio og tv, lån av telefon, felles måltider, nattero m v. Disse reglene kan sette viktige rammer rundt pasienters opphold på psykiatriske institusjoner, og til dels også skape sterke følelser hos dem det gjelder. I siste ledd er det gitt hjemmel for at Kongen i forskrifter kan gi nærmere regler om husordensreglement for institusjoner for psykisk helsevern. Det er ved lovens ikrafttredelse ikke gitt slik forskrift.

§ 4-3 Skjerming

Vedtak om skjerming og om forlengelse av skjerming kan påklages til kontrollkommisjonen av pasienten og hans eller hennes nærmeste.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om vilkårene for skjerming og gjennomføringen av den.

Merknader til § 4-3
§ 4-3 regulerer det som i det psykiske helsevernet går under betegnelsen skjerming, og som tidligere ikke har vært regulert. Skjerming forutsettes å være et tiltak som iverksettes av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter ved institusjonen, og skal ikke brukes for å få kontroll over en nødrettslignende situasjon. I det sistnevnte tilfelle kan det være aktuelt å vurdere bruk av tvangsmiddel etter § 4-8. Det vises særlig til bestemmelsen om kortvarig anbringelse bak avlåst dør i § 4-8 annet ledd bokstav b).

Et vilkår for skjerming er at pasienten lider av sterk uro eller utagerende atferd. Det vil ikke være nok at en pasient lider av en uro som må anses som vanlig ved etablering av tvungent psykisk helsevern i institusjon. Uroen må være av kvalifisert art. Hvor sterk uroen må være, må i likhet med spørsmålet om skjerming skal tas i bruk, være gjenstand for en faglig vurdering. En urotilstand kan gi seg forskjellige utslag og derfor ha forskjellige implikasjoner i forhold til behandlingssituasjonen.

Innholdet i skjermingen vil være at pasienten skjermes fra andre medpasienter og fra det personellet som vanligvis ikke har noe med pasienten å gjøre. På denne måten får pasienten mer ro og slipper alle de inntrykkene som i gitte tidsperioder kan være uheldige for vedkommendes sinnstilstand. Skjermingen vil i praksis kunne gjennomføres ved at pasienten anvises til opphold i det rom pasienten blir tildelt ved institusjon, eller til en enhet spesielt tiltenkt slik bruk.

Det følger av første ledd at det er den faglig ansvarlige som beslutter skjerming. Den faglig ansvarlige kan på denne bakgrunn bestemme at skjerming skal iverksettes, men slik at når skjerming opprettholdes utover 48 timer skal det treffes vedtak i saken. Vedtak om skjerming kan bare vedtas for inntil tre uker av gangen.

Etter siste ledd kan Kongen gi nærmere forskrifter om vilkårene for skjerming og gjennomføringen av den. Det er ved lovens ikrafttredelse ikke gitt slik forskrift.

§ 4-4 Behandling uten eget samtykke

Den faglig ansvarlige treffer vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke skal nedtegnes uten opphold.

Vedtak etter paragrafen her kan påklages til fylkeslegen av pasienten og hans eller hennes nærmeste.

Kongen i statsråd gir forskrifter om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Merknader til § 4-4
I henhold til første ledd i § 4-4 kan undersøkelse og behandling uten eget samtykke skje overfor pasient under tvungent psykisk helsevern som beskrevet i § 3-1. Bestemmelsen gjelder ikke pasienter som er under videre undersøkelse (observasjon) i medhold av § 3-8.

Den undersøkelse og behandling som kan skje i henhold til første ledd, er den som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Det er ikke hjemmel for eksperimentell tvangsbehandling. Det framgår videre at det er undersøkelse og behandling av psykisk lidelse det dreier seg om. Når det gjelder somatisk undersøkelse og behandling reguleres dette av pasientrettighetsloven.

Annet ledd setter i utgangspunktet forbud mot at det uten pasientens samtykke gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten. Det kan likevel ikke være tvil om at innføringen av effektive psykofarmaka i psykiatrien har vært et framskritt og har gjort det mulig å behandle psykotiske tilstander på en annen og bedre måte enn tidligere. I enkelte tilfeller kan dessuten bruk av legemidler være en helt nødvendig forutsetning for å få andre behandlingstiltak til å virke. På denne bakgrunn åpnes det for behandling med legemidler uten pasientens samtykke til tross for at slik behandling isolert sett måtte betraktes som et alvorlig inngrep overfor pasienten. Bruken av legemidler vil ikke sjelden ha sjenerende bivirkninger, og det må således stilles strenge krav til kvaliteten av det medisinske skjønn som ligger til grunn for en beslutning om behandling med legemidler. Slik behandling kan videre bare gjennomføres med legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.

Begrensningen i annet ledd om at det uten pasientens samtykke ikke kan gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten, betyr at det ikke kan benyttes elektrokonvulsjonsbehandling (ECT, også kalt «elektrosjokk») eller inngripende grensesettende tiltak som tvangsbehandlingstiltak. I spesielle nødrettsituasjoner kan man gå lenger i bruk av tvangsbehandlingstiltak enn det dette ledd hjemler, og man vil da også kunne vurdere bruk av ECT. Psykokirurgiske inngrep, såkalt lobotomi, er det ikke lenger aktuelt å bruke i Norge.

Tredje ledd krever at det først prøves å gå den frivillige vei, med mindre dette er åpenbart umulig. Pasienten er f.eks. i en slik sinnstilstand at det ikke er mulig å kommunisere med vedkommende. Dette er en fortsettelse av den samarbeidslinje som ble skissert i forhold til den individuelle planen i § 4-1.

Fjerde ledd setter visse krav som må være oppfylt før det kan benyttes behandlingstiltak som det ikke er samtykket til. Disse krav dreier seg om at pasienten har vært tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden og behovet for behandling. På denne måten sikres at det inngrep overfor en person som behandling uten samtykke representerer, skjer på et forsvarlig grunnlag. Det stilles videre krav til den forventede virkning av behandlingstiltakene. Behandlingstiltak som det ikke er samtykket til kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen. Det kreves altså en høy sannsynlighetsgrad med hensyn til forventet virkning, og virkningen må være av kvalifisert art.

Etter femte ledd er det faglig ansvarlig som treffer vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke. Det vises til lovens § 1-4 og forskrift 3. november 2000 om den faglig ansvarlige for vedtak.

Etter syvende ledd kan vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke påklages til fylkeslegen. Klageberettiget er pasienten selv og hans eller hennes nærmeste. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

I medhold av siste ledd er det 24. november 2000 gitt forskrift om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

§ 4-5 Forbindelse med omverdenen

Den som har døgnopphold i institusjon for psykisk helsevern, har rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker.

Vedtak om inngrep som er nevnt i annet og fjerde ledd, skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.

Kongen i statsråd gir forskrifter om adgangen til å foreta slike inngrep som er omtalt i paragrafen her.

Merknader til § 4-5
Retten til fri kommunikasjon er en grunnleggende rettighet, og eventuelle innskrenkninger krever hjemmelsgrunnlag.

Pasienten har følgelig rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker. Driftsmessige hensyn samt hensynet til medpasienter kan gjøre det nødvendig å regulere den praktiske utøvelsen av besøksretten og retten til telefonisk kommunikasjon. § 4-5 første ledd er ikke til hinder for dette.

I annet ledd åpnes det likevel for at i spesielle tilfeller kan anses nødvendig å fastsette visse restriksjoner med hensyn til besøksrett, telefonbruk eller rett til å sende eller motta brev og pakker for personer som er under tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon. Bestemmelsen legger myndigheten til å beslutte slike restriksjoner til den faglig ansvarlige. Hvem som er faglig ansvarlig følger av § 1-4.

Det skal mye til før det skal kunne vedtas innskrenkninger i retten til å kommunisere med omverdenen. Etter teksten i annet ledd kreves det at det foreligger sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående person. Det dreier seg om kvalifiserte krav til unntakssituasjonen, krav som viser at man nærmer seg området for nødretten. Kravene relaterer seg dels til pasientens egen situasjon, dels til familiens eller nærstående persons situasjon. Kommunikasjonsretten er så viktig for et menneske at det ikke skal være nok til å vedta innskrenkninger at kommunikasjonen medfører noe ubehag for dem som berøres. Det settes dessuten en tidsmessig grense for restriksjonene, i det disse bare kan fastsettes for inntil 14 dager av gangen. Dersom det vedtas restriksjoner, får institusjonen et spesielt ansvar for å sørge for at pasienten får nødvendig informasjon om verden utenfor institusjonen. Det dreier seg om informasjon om de pårørende og andre forhold som er av betydning for pasienten.

Tredje ledd inneholder en opplisting over instanser som det ikke kan vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere med utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensreglement. En av disse instansene er prest eller tilsvarende sjelesørger. Dette uttrykket er ment å samle opp samfunnets mangfoldighet i forhold til tro og livssyn. Uttrykket må tolkes med romslighet, men det må samtidig dreie seg om en sjelesørger som påtar seg sin oppgave med samme tyngde som en prest.

Fjerde ledd inneholder en bestemmelse om den faglig ansvarliges mulighet til å vedta kontroll med pasientens post. Vilkåret for dette er at det foreligger begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt innført til en pasient. I kravet om begrunnet mistanke ligger det at den faglig ansvarlige må ha konkrete holdepunkter for sin mistanke. Han er f. eks. blitt tipset om forholdet, eller det har vært observert aktiviteter overfor institusjonen som tyder på at noen ønsker å få brakt uønskede gjenstander inn til pasienten. Det tiltaket som den faglig ansvarlige i tilfelle kan vedta, er at pasientens post åpnes og kontrolleres. Om mulig skal dette skje i pasientens nærvær. Det er først og fremst pasientens sinnstilstand som kan begrunne at pasienten ikke er tilstede, og at det er usikkert når sinnstilstanden vil kunne bedre seg slik at han eller hun kan være tilstede. Vedtak om restriksjoner etter denne bestemmelsen kan være aktuelt både overfor pasienter som har frivillig og tvungent døgnopphold i institusjonen. Postkontroll med tanke på å oppdage rømningshjelpemiddel er imidlertid ikke aktuelt ved frivillighet, med mindre det foreligger samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern etter § 2-2.

I femte ledd kreves det at vedtak om restriksjoner i kommunikasjonsretten eller vedtak om postkontroll skal nedtegnes uten ugrunnet opphold. Slike vedtak kan påklages til kontrollkommisjonen. Klageberettigede er, foruten pasienten selv, hans eller hennes nærmeste. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

Siste ledd forutsetter at Kongen i statsråd gir nærmere regler om adgangen til restriksjoner i kommunikasjonsretten og adgangen til postkontroll. Ved lovens ikrafttredelse er det ikke gitt slik forskrift.

§ 4-6 Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon

Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen.

Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter om adgangen til å foreta slike inngrep som er omtalt i paragrafen her.

Merknader til § 4-6
Foreligger begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjon for døgnopphold, vil det kunne være behov for andre tiltak enn postkontroll etter § 4-5 fjerde ledd. De tiltak som skisseres i første ledd er undersøkelse av pasientens rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon av pasienten. Tiltakene kan være aktuelle både for pasienter som har frivillig og tvangsmessig opphold. For den første kategorien pasienter vil imidlertid ikke dette med tiltak med sikte på å oppdage rømningshjelpemiddel være aktuelt, med mindre det er samtykket til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern § 2-2.

Som når det gjelder postkontroll etter § 4-5 fjerde ledd kreves det at det foreligger begrunnet mistanke. Det må altså være konkrete holdepunkter for mistanken. Til forskjell fra hva som er tilfelle med postkontroll, kan imidlertid tiltakene vedtas ikke bare når det er begrunnet mistanke om at de uønskede gjenstander vil bli forsøkt innført i institusjonen, men også når det er begrunnet mistanke om at slike gjenstander er innført i institusjonen. Det tiltaket som består i undersøkelse av pasientens rom er i praksis mest aktuelt i sistnevnte tilfelle. Undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skal om mulig skje mens pasienten, eller annen person som pasienten har godkjent er tilstede. Pasientens sinnstilstand kan være en av de omstendigheter som er til hinder for at han selv er tilstede under undersøkelsen. Myndigheten til å fatte vedtak etter første ledd er lagt til den faglig ansvarlige for vedtak, jf. § 1-4.

I annet ledd presiseres at kroppsundersøkelse gjennom undersøkelse av kroppens hulrom ikke er tillatt. Dette harmonerer med regelverket i rusmiddelomsorgen. § 4-6 annet ledd utelukker ikke at undersøkelse av kroppens hulrom kan foretas med hjemmel i nødrett i helt unntaksvise tilfeller når det er fare for liv eller alvorlig helseskade.

Tredje ledd inneholder visse saksbehandlingsregler. Det kreves at vedtaket om bruk av de tiltakene som første ledd hjemler skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

I fjerde ledd gis Kongen i statsråd hjemmel for å gi nærmere forskrifter om adgangen til å foreta inngrep i form av undersøkelse og kroppsvisitasjon. Ved lovens ikrafttredelse er det ikke gitt slik forskrift.

§ 4-7 Beslag

Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter om adgangen til å bruke tiltak som nevnt i paragrafen her.

Merknader til § 4-7
Dersom det under postkontroll etter § 4-5 fjerde ledd eller undersøkelse eller kroppsvisitasjon etter § 4-6 første ledd oppdages gjenstander som det ikke er ønskelig at pasienten har for hånden under oppholdet i institusjonen, oppstår behovet for ytterligere virkemidler.

Første ledd hjemler for det første vedtak om beslag av medikamenter, rusmidler, rømmingshjelpemiddel eller farlig gjenstand. Bestemmelsen hjemler videre at det kan fattes vedtak om tilintetgjøring av beslaglagte gjenstander.

Har pasienten ved innkomst på seg en vanlig lommekniv, ville det i ordinære situasjoner ikke være noe å si på det. Forholdene tatt i betraktning kan imidlertid kniven være farlig for pasienten eller andre på institusjonen. Den beste løsning her vil kunne være at kniven beslaglegges og oppbevares for pasienten med tanke på tilbakelevering ved utskrivning. Annerledes kan det stille seg ved funn av våpen eller rusmidler. Her kan det lett måtte bedømmes slik at pasienten ikke har beskyttelsesverdige interesser i å få gjenstanden tilbake etter beslag. Her vil derfor tilintetgjøring lettere kunne framstå som et alternativ. Destruksjon er imidlertid et såpass vidtgående tiltak, at det bør utøves et helhetlig skjønn i vurderingene. Det er faglig ansvarlig som fatter vedtak om beslag og eventuell tilintetgjøring. Hvem dette er følger av § 1-4.

Tiltakene kan være aktuelle både overfor pasienter med frivillig og tvangsmessig døgnopphold. For frivillige pasienter vil det imidlertid ikke være aktuelt med beslag av rømningshjelpemidler, med mindre det foreligger samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern, jf § 2-2.

Annet ledd inneholder nærmere saksbehandlingsregler. Vedtak om beslag og eventuell tilintetgjøring skal nedtegnes uten opphold. De som er klageberettiget er pasienten selv eller hans eller hennes nærmeste. Hvem den siste er følger av § 1-3. I forholdet til spørsmålet om tilintetgjøring skal en klage ha oppsettende virkning.

Etter tredje ledd gis Kongen i statsråd hjemmel for å gi nærmere forskrifter om adgangen til å foreta beslag og eventuell tilintetgjøring. Ved lovens ikrafttredelse er det ikke gitt slik forskrift.

§ 4-8 Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold

Som tvangsmiddel kan anvendes:

mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder
belter og remmer samt skadeforebyggende spesialklær.
kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede.
enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller
bedøvende hensikt.

For pasienter under 16 år er det ikke adgang til å bruke tvangsmidler som nevnt i bokstavene a og b i foregående ledd.

Kongen i statsråd gir nærmere forskrifter om bruk av tvangsmiddel.

Merknader til § 4-8
Første ledd inneholder hovedregelen om bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold. I likhet med § 4-5 fjerde ledd, § 4-6 og § 4-7 kan § 4-8 anvendes både overfor pasient som har døgnopphold i institusjon på frivillig og på tvangsmessig grunnlag, i det også frivillige pasienter kan ha en adferd som gjør de aktuelle tiltakene nødvendige. Bruk av tvangsmidler overfor person som er frivillig innlagt i institusjon for døgnopphold vil imidlertid kunne aktualisere en utskrivning, slik at det i praksis kan bli tale om en svært kortvarig tvangsbruk.

Formålet med bestemmelsen er å hjemle tiltak som kan brukes i nødrettslignende tilfeller der pasienten har en utagerende og ukontrollert atferd. Bestemmelsen formulerer dette slik at tvangsmidler bare skal brukes når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasient i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar m.m. Kravet om at det er uomgjengelig nødvendig å bruke tiltaket er strengt, og viser at tiltaket bare skal brukes når det ikke er noen vei utenom. Slik bestemmelsen er formulert er det også klart at tvangsmidler ikke kan brukes i tvangsbehandlingsøyemed. Behandling uten eget samtykke er i sin helhet regulert i § 4-4. Første ledd slår også fast at tvangsmidler bare skal brukes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelig. Etter omstendighetene kan kortvarig fastholdelse være et praktisk eksempel på et tiltak som i mange tilfeller må kunne karakteriseres som mindre inngripende enn bruk av tvangsmidler.

Annet ledd bokstav a) til og med c) regulerer uttømmende hvilke tvangsmidler som kan benyttes. I henhold til tredje ledd kan det verken anvendes isolering eller mekaniske tvangsmidler overfor barn og unge under 16 år.

For å sikre forsvarligheten krever fjerde ledd at pasienten skal stå under kontinuerlig tilsyn ved bruk av tvangsmidler. Spesielle hensyn gjør seg gjeldende ved fastspenning i seng eller stol. Her kreves det i utgangspunktet at pleiepersonell skal oppholde seg i samme rom som pasienten. Mange pasienter vil imidlertid kunne føle personalets nærvær som svært belastende, og regelen kan derfor fravikes dersom pasienten motsetter seg det. Det at plikten til å oppholde seg i samme rom som pasienten fravikes, gjør imidlertid ikke at kravet om kontinuerlig tilsyn i seg selv kan fravikes.

Femte ledd sier klart at tvangsmiddel bare kan benyttes etter vedtak av lege, med mindre en akutt nødsituasjon gjør at umiddelbar kontakt med lege ikke er mulig. På denne måten sikrer man at det også blir foretatt en medisinsk vurdering av eventuelle farer eller ulemper ved bruk av de ulike typer tvangsmidler. Av øvrige saksbehandlingsregler inneholder femte ledd en bestemmelse om at vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Rett til å klage er lagt til pasienten og hans eller hennes nærmeste. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

Med hjemmel i sjette ledd er det 24. november 2000 gitt forskrift om bruk av tvangsmidler for å avverge skade i institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevernet.

§ 4-9 Kontrollundersøkelser

Kongen kan gi forskrifter om slike kontrollundersøkelser.

Merknader til § 4-9
Første ledd er en lovfesting av en plikt til å foreta kontrollundersøkelser av pasient under tvungent psykisk helsevern. Ordningen er særlig viktig når mennesker over lengre perioder er undergitt tvungent psykisk helsevern. Slike kontrollundersøkelser skal foretas hver tredje måned.

I annet ledd er Kongen gitt hjemmel til å gi nærmere forskrifter. Se forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvunget psykisk helsevern m.v § 8.

§ 4-10 Overføring

Merknader til § 4-10
I henhold til § 4-10 vil en pasient under tvungent psykisk helsevern kunne påklage et vedtak om overføring til institusjon, og vedtak om overføring mellom de to former for tvungent psykisk helsevern som følger av lovens § 3-1.

Annetledd fastslår at en klage i utgangspunktet har oppsettende virkning i forhold til vedtaket, men inneholder en unntaksbestemmelse som åpner for at overføringen likevel kan effektueres hvis pasientens tilstand nødvendiggjør dette. Begrepet uomgjengelig nødvendig markerer at det her dreier seg om situasjoner av nødrettslignende karakter.

Det vises for øvrig til forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v § 9.

Kapittel 5. Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern

§ 5-1 Forholdet til de øvrige bestemmelsene i loven her

Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer, med unntak av § 3-2 til og med § 3-12.

Straffeloven § 39 b gir regler om opphør av reaksjonen.

Merknader til § 5-1
Bestemmelsen fastslår at psykisk helsevernloven skal gjelde så langt de passer ved særreaksjonsformen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Unntakene gjelder først og fremst de delene av loven som omhandler etableringen av tvungent psykisk helsevern. Egne regler som tilsvarer disse når oppholdet har sitt grunnag i en særreaksjonsdom, følger av straffeloven §§ 39 og 39 b.

Bestemmelsene om rettslig prøving av vedtak om innleggelse eller nektelse av utskriving i det psykiske helsevernet gjelder heller ikke. Her gjelder særlige regler om domstolsprøvelse ved særreaksjoner som utholdes i det psykiske helsevernet i straffeloven § 39 b og psykisk helsevernloven § 7-1, jf § 5-4.

De øvrige reglene i psykisk helsevernloven gjelder så langt de passer. Ved motstrid eller tolkingstvil må spesialreglene i kapittel 5 gå foran de øvrige bestemmelsene i loven. Ellers må det ved tolkingen legges spesielt vekt på at bakgrunnen for oppholdet er samfunnets behov for vern mot nye alvorlige lovbrudd.

Annet ledd er bare en henvisning til opphørsreglene i straffeloven § 39 b som er tatt med av informasjonshensyn.

§ 5-2 Vedtak om behandlingsansvaret

Fylkeshelsesjefen har ansvaret for at det tvungne psykiske helsevernet settes i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig.

Merknader til § 5-2
Første ledd første punktum bestemmer at fylkeshelsesjefen i den domfeltes bostedsfylke skal avgjøre hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret for den domfelte. I andre punktum er det tatt inn en forskriftshjemmel for å overføre kompetansen til en annen myndighet. Ved å ha en slik hjemmel kan en se an den organisatoriske utviklingen i helsevesenet og sikre at beslutningen treffes på et riktig nivå.

Etter straffeprosessloven § 147 a har den rettspsykiatriske sakkyndige plikt til å uttale seg til fylkeshelsesjefen om valg av institusjon for den særreaksjonsdømte.

I andre ledd slås det fast at reaksjonsformen skal iverksettes umiddelbart etter at dommen er rettskraftig. Fylkeshelsesjefen bør på dette tidspunktet ha et tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre hvor den særreaksjonsdømte skal være de tre første ukene, ikke minst på grunnlag av de rettspsykiatriske sakkyndige.

§ 5-3 Gjennomføring

Merknader til § 5-3
Første ledd slår fast at den særreaksjonsdømte i alle tilfeller skal ha tre ukers døgnopphold i institusjon. Fristen regnes fra dommen er rettskraftig og er uavhengig av om den dømte har vært innlagt på institusjon under saksgangen eller i varetektstiden. Videre bestemmes det at den faglig ansvarlige bør rådføre seg med de rettspsykiatriske sakkyndige i den obligatoriske observasjonstiden. På denne måten blir avgjørelsesgrunnlaget for den videre gjennomføring av det psykiske helsevernet best mulig. De sakkyndige kan blant annet bidra med opplysninger om den særreaksjonsdømtes tilstand på gjerningstiden og frem til domfellelse, og de har også foretatt prognostiske vurderinger.

Annet ledd regulerer tiden etter den obligatoriske observasjonstiden. Domstolene har ingen faglig kompetanse til å bestemme hvordan helsevernet bør legges opp. Den faglig ansvarlige må avgjøre om det psykiske helsevernet skal gjennomføres i åpen eller lukket avdeling, ved dagopphold eller poliklinisk behandling, og hvilket innhold reaksjonen ellers skal ha.

Bestemmelsen angir hvilke hensyn den faglig ansvarlige skal legge vekt på ved vurderingen av hvordan særreaksjonen skal gjennomføres. Ved siden av behandlingshensynet skal det særlig legges vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot ny og alvorlig kriminalitet. Ved valg av behandlingsform må det derfor vurderes hvilken risiko det innebærer dersom den domfelte får friere forhold. På den annen side må den faglig ansvarlige våge å prøve nye behandlingsformer slik at den domfelte gradvis får større frihet som kan gjøre tilbakeføring til samfunnet mulig.

Dersom den domfelte ikke lenger er alvorlig sinnslidende eller ikke trenger behandling for å unngå å bli alvorlig sinnslidende igjen, men det fremdeles antas å være gjentakelsesfare, kan det bli aktuelt med overføring til fengselsvesenet.

§ 5-4 Klage til kontrollkommisjonen

Merknader til § 5-4
Bestemmelsen presiserer at alle vedtak om overføringer kan påklages til kontrollkommisjonen. Klageberettigede er den domfelte selv, hans eller hennes nærmeste samt påtalemyndigheten. Hvem som er den nærmeste følger av § 1-3.

Vedtakene settes ikke i verk før klagefristen er ute eller alle de klageberettigede har akseptert vedtaket. Det er ikke tilstrekkelig at de klageberettigede ikke motsetter seg gjennomføringen. Det kreves et uttrykkelig samtykke. Begrunnelsen er de sterke samfunnsmessige hensyn som gjør seg gjeldende. På grunn av faren for nye, alvorlige lovbrudd ville det være uheldig om vedtaket ble iverksatt straks. Ved avgjørelser om å overføre den domfelte fra annen behandlingsform til døgnopphold i institusjon, tilsier derimot beskyttelseshensyn at vedtaket iverksettes straks. Også andre vedtak under gjennomføringen av særreaksjonen kan gjennomføres straks selv om de innebærer en lemping i behandlingsformen. Dette gjelder f.eks. en beslutning om overføring av den særreaksjonsdømte fra lukket til åpen avdeling i den samme institusjonen.

Klage har oppsettende virkning, og det er de samme hensyn som nevnt over som her gjør seg gjeldende.

Adgangen til å bringe saken inn for retten etter tvistemålslovens kapittel 33, er direkte omhandlet i § 7-1 om domstolsprøving.

§ 5-5 Begjæring om endring i gjennomføringen

Merknader til § 5-5
Bestemmelsen omhandler de klageberettigetes adgang til å begjære endringer i gjennomføringen av særreaksjonen. Adgangen er begrenset til vedtak nevnt i § 5-4. Dersom en slik begjæring ikke tas til følge, kan ”nektelsesvedtaket” påklages til kontrollkommisjonen. Bestemmelsen begrenser imidlertid adgangen til å klage på grunnlag av de samme faktiske omstendigheter. Ny slik klage kan ikke settes frem før seks måneder etter at det forrige vedtaket var endelig. Fristen løper fra kontrollkommisjonens vedtak i klagesak. Dersom en klage baserer seg på nye, faktiske opplysninger, gjelder ikke denne begrensningen.

§ 5-6 Overføring til anstalt under fengselsvesenet

Påtalemyndigheten fremmer saken for herreds- eller byrett, som avgjør den ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.

Finner retten at vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 ikke er oppfylt, skal reaksjonen opphøre, jf. straffeloven § 39b.

Merknader til § 5-6
Første ledd regulerer vilkårene for å overføre den særreaksjonsdømte til anstalt under fengselsvesenet. Grunnvilkårene går frem av annet punktum. Sinnstilstanden må ikke lenger være som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd, og det må fremdeles være fare for nye alvorlige lovbrudd, slik dette kriteriet er beskrevet i straffeloven § 39 nr. 1 eller 2. Det må videre foreligge ”særlige grunner” som taler for en overføring. Ekstraordinære forhold må gjøre et opphold i det psykiske helsevernet klart urimelig. Ved vurderingen må det legges vekt på hvor lang tid det er gått siden dommen ble avsagt, graden av farlighet, hvilke alternativer til overføringer som finnes, og hvordan et fengselsopphold må antas å virke.

Ved farlighetsvurderingen bør det legges særlig vekt på om hendelser etter domstidspunktet bekrefter farligheten. Vurderingstemaet er om lovbryteren er farlig også i tilregnelig tilstand. Først da kan det være aktuelt med overføring til fengselsanstalt. Dersom den særreaksjonsdømte har begått nye straffbare handlinger i tilregnelig tilstand og vilkårene for forvaring er oppfylt, må det vurderes å reise forvaringssak i stedet for å begjære overføring. Overføring etter denne bestemmelsen vil derfor være mest aktuelt i de særlige tilfellene der det er tilstrekkelig grunnlag for å konstatere gjentakelsesfare uten at vilkårene for å reise forvaringssak er oppfylt.

Det er den faglig ansvarlige som kan begjære overføring. For å sikre at det psykiske helsevernets syn kommer fram i saken, bør den faglig ansvarlige regelmessig føres som vitne i overføringssaken.

I tredje ledd er det fastsatt enklere saksbehandling dersom retten i en overføringssak mener at vilkårene for å opprettholde reaksjonen ikke lenger er til stede. Domstolen kan da beslutte opphør av reaksjonen uten at det er nødvendig med en egen begjæring om dette.

Det er fengselsvesenet som avgjør hvilken anstalt den særreaksjonsdømte skal overføres til.

§ 5-7 Opphør av reaksjonen og prøveløslatelse der domfelte er overført til anstalt under fengselsvesenet

Merknader til § 5-7
Bestemmelsen inneholder regler om opphør av særreaksjonen når den særreaksjonsdømte er overført til anstalt under fengselsvesenet. Opphør skal skje etter bestemmelsene i straffeloven
§ 39 b. Fengselsdirektøren må her ha den samme kompetanse som den faglig ansvarlige.

§ 5-8 Tilbakeføring til tvungent psykisk helsevern fra anstalt under fengselsvesenet

Dersom den domfeltes sinnstilstand etter overføring til fengselsvesenet igjen blir som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd, skal den domfelte tilbakeføres til tvungent psykisk helsevern.

Ved uenighet om vilkåret for tilbakeføring er oppfylt, bringes saken inn for Statens helsetilsyn for avgjørelse.

Merknader til § 5-8
Bestemmelsen regulerer situasjonen der den særreaksjonsdømte igjen kommer i en tilstand som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd. Det går frem av bestemmelsen at tilbakeføring til det psykiske helsevernet skal skje i slike tilfeller. I tillegg til at den særreaksjonsdømte skal tilbakeføres i nevnte tilfelle, kan den særreaksjonsdømte tilbakeføres også i andre tilfeller dersom det psykiske helsevernet og fengselsvesenet blir enige om det.

I andre ledd er det tatt inn en regel om at Statens helsetilsyn skal avgjøre om vilkåret for tilbakeføring er oppfylt dersom det oppstår uenighet om dette, for eksempel mellom det psykiske helsevernet og fengselsvesenet. Helsetilsynet skal bare prøve om lovbryterens sinnstilstand igjen omfattes av utilregnelighetsreglene. Det skal ikke foretas noen skjønnsmessig vurdering av om tilbakeføring ”skal” skje. Avveiningen skiller seg dermed fra det forvaltningsmessige skjønnet Statens helsetilsyn kan foreta i klagesaker etter psykisk helsevernloven § 3-11.

§ 5-9 Forskrifter

Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter dette kapitlet.

Merknader til § 5-9
I de spesielle merknadene i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) som omhandler strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, er det gitt en omtale av de forhold det særlig er aktuelt å gi forskrifter om. Merknadene presiserer innledningsvis at det dreier seg om en generell forskriftshjemmel om gjennomføringen av særreaksjonen. Det vil blant annet bli gitt regler om kontakten mellom den faglig ansvarlige og de sakkyndige. Videre må det gis enkelte saksbehandlingsregler, blant annet om varsling av de berørte parter ved tilbakeføring til det psykiske helsevern. Det kan også gis nærmere regler for fylkeshelsesjefens oppgaver og om adgangen til å legge fylkeshelsesjefens oppgaver til et annen organ.

Det er pr. 1 januar 2000 ikke utarbeidet forskrifter.

Kapittel 6. Kontroll og etterprøving

§ 6-1 Kontrollkommisjonen

Hvor noen er under psykisk helsevern etter loven her, skal det være en kontrollkommisjon som etter nærmere regler gitt av departementet treffer de avgjørelser som særlig er tillagt den.

Kontrollkommisjonen oppnevnes av departementet, som også bestemmer hvilket område som skal være tillagt hver kommisjon.

Departementet har det overordnede ansvar for at det i hvert område er en fungerende kommisjon.

Merknader til § 6-1
I henhold til første ledd er ordningen med kontrollkommisjoner opprettholdt. Den enkelte kontrollkommisjon har etter dagens system mulighet til å få en nær kjennskap til de institusjoner og forpleiningssteder den fører kontroll med samt anledning til å oppnå god kontakt med den enkelte pasient. Kontrollkommisjonene skal i henhold til bestemmelsen treffe de avgjørelser som er nærmere tillagt dem. Dette vil særlig være oppgaver i tilknytning til behandling av klager. I henhold til § 3-10 har også kontrollkommisjonen oppgaver ved etterprøving uten at det er klaget.

Annet ledd nevner kontrollkommisjonens oppgaver i forhold til kontroll med pasientenes velferd. Den alminnelige velferdskontroll er sammenlignet med lov om psykisk helsevern tonet ned til fordel for nye lovpålagte oppgaver. Se også forskrift 21. desember 2000 om kontrollkommisjonens virksomhet kap 4.

Tredje ledd: Departementets myndighet til å oppnevne kontrollkommisjonens medlemmer er delegert til fylkesmennene, jf. Sosial- og helsedepartementets rundskriv I- 48/2000. Ansvaret for å bestemme hvilket område som skal være tillagt den enkelte kontrollkommisjon er delegert til Statens helsetilsyn.

§ 6-2 Kontrollkommisjonens sammensetning

Medlemmene oppnevnes for 4 år om gangen. Ved første oppnevning etter lovens ikrafttredelse oppnevnes to av medlemmene for 2 år. Ingen kan gjenoppnevnes mer enn en gang i samme kontrollkommisjon.

Ingen kan være medlem av en kontrollkommisjon som skal føre tilsyn med tiltak og institusjoner for psykisk helsevern som vedkommende har noe ansvar for i sin vanlige stilling.

Merknader til § 6-2
Etter annet ledd er oppnevningstiden fire år. Videre kan ingen oppnevnes mer enn en gang til samme kontrollkommisjon. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at et medlem kan gjenvelges dersom vedkommende har hatt en pause på en periode i mellomtiden.

§ 6-3 Kontrollkommisjonens uavhengighet

Kontrollkommisjonen er uavhengig i sin virksomhet.

Lederen skal påse at kommisjonen ikke følger arbeidsrutiner som undergraver kommisjonens uavhengighet.

Merknader til § 6-3
Bestemmelsen presiserer kontrollkommisjonens uavhengige stilling i forhold til pasienter og institusjonens personale.

§ 6-4 Særlige saksbehandlingsregler

Kontrollkommisjonen skal prøve alle sider av saken.

Kommisjonen skal om mulig treffe sitt vedtak innen to uker etter at saken ble brakt inn for den. Kan denne frist ikke overholdes, skal grunnen til dette opplyses i vedtaket.

Er en klage blitt avslått av kontrollkommisjonen, kan ikke tilsvarende klage framsettes før minst seks måneder er gått.

Ved underretning om vedtaket skal kontrollkommisjonen gjøre pasienten, eller den som handler på hans eller hennes vegne, kjent med reglene om domstolprøving, jf. § 7-1 i loven her.

Merknader til § 6-4
§ 6-4 inneholder særskilte regler for behandlingen av saker om videre undersøkelse, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt saker om overføringer. Den generelle bestemmelsen i § 1-6 om at forvaltningsloven kommer til anvendelse innebærer at forvaltningsloven ligger i bunn, mens saksbehandlingsreglene som er beskrevet i § 6-4 vil gå foran som spesiallov. Dette vil gjelde ved klage på vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-8 syvende ledd og klage på vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-9 fjerde ledd, jf. tredje ledd. Tilsvarende gis de særskilte saksbehandlingsreglene anvendelse ved klage på vedtak om opphør av tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-9 fjerde ledd, jf. annet ledd. Klager på overføringer, jf §§ 4-10 og 5-4, skal også behandles i henhold til § 6-4.

Første ledd fastslår at pasienten eller den som handler på pasientens vegne skal gis adgang til å uttale seg før kontrollkommisjonen treffer sin avgjørelse. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forvaltningsloven § 16. Med ordlyden den som handler på hans eller hennes vegne menes pasientens advokat eller fullmektig, jf. § 1-7. Selv om den nærmeste på dette stadiet ikke er gitt en særskilt uttalerett, er det ikke unaturlig at kontrollkommisjonen innhenter en uttalelse fra den nærmeste i forbindelse med sakens opplysning. Det vises her til § 6-4 annet ledd. Dette vil særlig gjøre seg gjeldende ved klage på opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-9 tredje ledd, hvor det kan ha gått lang tid fra etableringen av vernet.

Bestemmelsens annet, tredje og fjerde ledd inneholder videre saksbehandlingsregler som gir pasienten en sterkere partsstilling enn hva følger av forvaltningsloven. Dette gjelder blant annet regler om møteplikt for vitner og sakkyndige, om adgang for kontrollkommisjonen til å begjære bevisopptak for herreds- og byrett, og om rett for pasientens advokat til å være tilstede under parts- og vitneavhør. Dette gjelder også pasienten selv eller den som handler på hans eller hennes vegne i den utstrekning det finnes tilrådelig. Pasienten har krav på fri sakførsel, jf. rettshjelpsloven § 22 tredje ledd nr. 3, og kontrollkommisjonen skal i tilknytning til dette av eget tiltak oppnevne advokat for pasienten. Det vises også til lovens § 1-7 tredje ledd.

I femteledd presiseres at kontrollkommisjonene har plikt til å prøve alle sider av saken. Dette vil også gjelde forhold som ikke er påberopt av parten.

Åttende ledd inneholder en begrensning på adgangen til ny klage i saker som nevnt i første ledd. I disse saken kan tilsvarende klage ikke fremmes før minst seks måneder er gått.

§ 6-5 Forskrifter om saksbehandlingen

Kongen kan gi forskrifter om den nærmere saksbehandlingen i kontrollkommisjonen.

Merknader til § 6-5
Forskriftshjemmelen er benyttet ved forskrift 21. desember 2000 om kontrollkommisjonens virksomhet.

Kapittel 7. Domstolprøving

§ 7-1 Domstolprøving

Merknader til § 7-1
Kontrollkommisjonens vedtak i sak om videre undersøkelse, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern kan bringes inn for retten etter reglene i lov av 13. august 1915 om rettergangsmåten for tvistemål kap. 33. Dette vil da gjelde kontrollkommisjonens vedtak i klagesak vedrørende vedtak om videre undersøkelse (observasjon) og vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern jf. § 3-8, samt vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern jf. § 3-9. I tillegg kan også saker om overføring til døgnopphold i en institusjon som nevnt i § 3-1, også skal behandles etter særreglene i tvistemålsloven kap. 33. Reglene for domstolsbehandling blir for overføringer de samme uavhengig av om pasienten er undergitt tvungent psykisk helsevern etter kapittel 3, eller om pasienten har fått dom for overføring til tvungent psykisk helsevern etter kapittel 5.

Kapittel 8. Forskjellige bestemmelser

§ 8-1 Forskrifter

Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

Merknader til § 8-1
Det er ved lovens ikrafttredelse ikke gitt særlig forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen.

§ 8-2 Ikrafttredelse

Fra lovens ikrafttredelse oppheves lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern.

(I kraft 1 jan 2001 unntatt § 4-1 iflg. res. 1 des 2000 nr. 1197.)

Merknader til § 8-2
Loven trådte med unntak av § 4-1 i kraft 1. januar 2001.

Kapittel 5 om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern trer imidlertid i kraft i henhold til egen lov.

§ 8-3 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: - - -

DEL 4 FORSKRIFTER

Forskrift om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern

Fastsatt ved kgl.res. 3. november 2000 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-13. Fremmet av Sosial- og helsedepartementet.

Kap. I. Alminnelige bestemmelser

§ 1 Formål

Forskriften skal sikre at ansvaret for undersøkelse og behandling av pasienter under tvungent psykisk helsevern ligger ved en institusjon som har forutsetninger for utøvelse av slike oppgaver, slik at kravet til forsvarlig behandling kan ivaretas.

§ 2 Virkeområde

Forskriften gjelder vilkårene for godkjenning av institusjoner som skal være ansvarlig for eller kunne anvende tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold.

Med institusjoner i forskriften her forstås også avdelinger ved institusjoner i de tilfeller det vil være aktuelt med egen godkjenning av slike avdelinger.

Kap. II. Krav til institusjoner som skal ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold (jf. psykisk helsevernloven § 3-1)

§ 3 Formelle krav

Institusjoner som kan godkjennes etter forskriften her må være inntatt på vedtatt regional helseplan, jf. lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 4-1 og forskrift om regional helseplan av 1. februar 1999 nr. 188 gitt med hjemmel i samme lovs § 5-3 annet ledd. Frem til vedtatte regionale planer foreligger, stilles det krav om at institusjonen er inntatt på godkjent offentlig helseplan.

§ 4 Materielle krav

Institusjonen må være fysisk utformet og materielt utstyrt på en slik måte at kravet til forsvarlig behandling kan ivaretas.

For institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, stilles det i tillegg følgende krav:

institusjonen skal så langt det er mulig gi tilbud om enerom til pasienter under tvungent psykisk helsevern med døgnopphold.
institusjonen skal ha tilstrekkelig med fellesarealer. Fellesarealene skal være oversiktlige.
institusjonen skal ha lokaler som er egnet til fritidsaktiviteter og opplæringsformål.
institusjonen skal ha tilgang på egnede utearealer, som bør være i umiddelbar nærhet av institusjonen.
institusjonen skal være fysisk utformet og materielt utstyrt på en slik måte at bruk av tvangstiltak i størst mulig grad kan unngås. Dersom tvangstiltak likevel må benyttes, skal institusjonen sørge for at den er materielt utrustet på en slik måte at anvendelse av tvangstiltak er forsvarlig.
rom som tenkes brukt til isolasjon skal være egnet til formålet.
institusjonen skal ha tilfredsstillende skjermingsmuligheter.

§ 5 Krav til bemanning

Institusjonen skal ha tilsatt personell med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen til at institusjonen til enhver tid kan tilby diagnostisk kompetanse og de mest sentrale anerkjente behandlingsformer for den aktuelle pasientgruppen. I dette må inngå:

lege som er spesialist i psykiatri. I psykisk helsevern for barn og ungdom skal dette være spesialist i barne- og ungdomspsykiatri,
psykolog som er spesialist i klinisk psykologi. I psykisk helsevern for barn og ungdom skal dette være spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk barn- og ungdomspsykologi,
kvalifisert personell med tilstrekkelig medisinsk/sykepleiefaglig kompetanse til at medisinsk behandling og observasjon kan gjennomføres forsvarlig.

Institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold av en viss varighet, må i tillegg til ovennevnte profesjonsgrupper ha tilgang på

kvalifisert personell for å kunne gi godt tilbud av miljø- og fritidsaktiviteter og
kvalifisert personell for å sikre tilbud om nødvendig opplæring.

Institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold må ha en døgnkontinuerlig vaktordning slik at

lege alltid kan tilkalles,
lege med spesialistutdanning som nevnt i første ledd første bokstav, alltid er tilgjengelig og
kvalifisert personell med tilstrekkelig medisinsk/sykepleiefaglig kompetanse alltid er til stede.

Institusjoner som har ansvar for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold må sørge for at det er nok personell og faglig kompetanse til i størst mulig grad å kunne forhindre bruk av tvangstiltak. Dersom tvangstiltak likevel må benyttes, skal institusjonen ha tilstrekkelig personell til at anvendelse av tvangstiltak blir forsvarlig.

Kap. III. Dispensasjon, klage mv.

§ 6 Dispensasjon

Hvor særlige hensyn tilsier det, kan institusjoner som ikke innfrir kravene etter disse forskrifter, gis midlertidig godkjenning. Slik godkjenning kan gis for inntil ett år.

§ 7 Godkjenningsmyndighet

Statens helsetilsyn godkjenner institusjoner etter forskriften her.

§ 8 Klage

Vedtak som treffes i medhold av disse forskrifter kan påklages til Sosial- og helsedepartementet.

§ 9 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser

Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

Sykehus som pr. 31. desember 2000 kan ha pasienter innlagt uten eget samtykke i medhold av lov av 28. april 1961 nr. 2 § 5, anses godkjent i henhold til forskriften her frem til søknad om godkjenning er behandlet, men ikke utover 1. april 2001.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

Psykisk helsevernloven gir hjemmel for tvungent psykisk helsevern og undersøkelse og behandling uten pasientens samtykke. For å sikre forsvarlig behandling, er det viktig at det stilles krav til de institusjonene som skal kunne være ansvarlig for slike tiltak. Kravet til forsvarlig behandling utgjør en faglig minstestandard for hva som kan regnes som tilfredsstillende behandling, pleie og omsorg. Hva som er tilfredsstillende behandling, vil likevel variere alt etter den enkelte pasients behov.

Forskriften må ses i sammenheng med psykisk helsevernloven § 3-2 som nedfeller grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern. Ordlyden i § 3-2 innebærer at det i tilknytning til hvert enkelt vedtak om tvungent psykisk helsevern, skal vurderes om den ansvarlige institusjon faglig og materielt er i stand til å gi den enkelte pasient den behandling og omsorg som er nødvendig. Dette innebærer at ikke alle institusjoner som har fått godkjenning for tvungent psykisk helsevern vil kunne ta i mot enhver pasient uavhengig av pasientens diagnose og behandlingsbehov.

Til § 2 Virkeområde

Første ledd: Forskriften omhandler de særlige materielle og personellmessige krav som stilles til institusjoner for at de skal kunne ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern. De strengeste kravene stilles til institusjoner som skal kunne motta pasienter til døgnopphold.

Det følger av psykisk helsevernloven § 3-1 at tvungent psykisk helsevern kan gis med og uten døgnopphold i institusjon, under ansvar av en institusjon som er godkjent for dette formål. Det angis ikke konkret i lovteksten hvilken type institusjon som skal kunne være ansvarlig. Formålet med denne ordningen er å skape fleksibilitet i forhold til den enkelte pasients behov. De institusjoner som det kan være aktuelt å godkjenne for å ha ansvar for tvungent psykisk helsevern, vil eksempelvis kunne være psykiatriske sykehus, psykiatriske avdelinger i sykehus, poliklinikker og distriktspsykiatriske sentre.

Annet ledd: Det kan være aktuelt å godkjenne enkelte avdelinger ved somatiske sykehus som faglig sett er beregnet på å ivareta oppgaver i forhold til psykisk helsevern og hvor den psykiatriske behandlingen pågår.

Behandlingsansvaret må knyttes til den institusjon/avdeling som er godkjent for å ha ansvar for tvungent psykisk helsevern. Pasienter under tvungent psykisk helsevern kan ikke være formelt innlagt ved en institusjon som er godkjent for slikt vern, dersom behandlingen finner sted ved en annen institusjon/avdeling som ikke tilfredsstiller vilkårene for godkjenning.

Til § 3 Formelle krav

Av spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 fremgår at det skal utarbeides en regional helseplan over institusjoner og tjenester som den enkelte fylkeskommune skal yte tilskudd til. Hensikten med regionale helseplaner er blant annet å sikre kvaliteten på spesialisthelsetjenesten. På denne bakgrunn stilles det krav om at institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern, må være inntatt på regional helseplan.

Til § 4 Materielle krav

Første ledd: Bestemmelsen i første ledd gjelder generelt, men de nærmere vilkårene for godkjenning vil være avhengig av om institusjonen skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold eller pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon.

Pasienter under tvungent psykisk helsevern har ikke mulighet til å motsette seg oppholdet. Bygningene bør derfor ha så god materiell standard at pasientene ikke påtvinges et opphold under forhold som anses uegnet. For eksempel må lokalene ha tilstrekkelig med lys og ventilasjon. For at kravet til forsvarlighet skal innfris, bør det være tilstrekkelig med sikring av dører, vinduer, uknuselige glass og innredning som for øvrig tar hensyn til sikkerheten. Det bør også være tilstrekkelig tilgang på godt lydisolerte kontorer.

Institusjonen må sørge for å innfri kravet om god materiell standard innenfor variasjonene i ulike pasientgruppers behov. Institusjoner der barn legges inn, må utstyres og utformes slik at de er tilpasset barns behov, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-6. Institusjonen må også ha rom som er egnet for funksjonshemmede pasienter.

Annet ledd: Kravene i annet ledd gjelder særlig for institusjoner som skal motta pasienter til døgnopphold.

Bokstav a): Det vil være særlige hensyn som taler for at pasienter under tvungent psykisk helsevern med døgnopphold som hovedregel skal ha eget rom. For mange av pasientene vil sykdommen kunne relateres til vanskeligheter med å forholde seg til andre mennesker. For noen kan det oppleves som vanskelig å bli tvungent til å dele rom med et ukjent menneske. Institusjonen bør derfor unngå at pasienter som ikke ønsker det, må dele rom med andre. Så snart som mulig etter innleggelsen må institusjonen sørge for praktiske løsninger, slik at pasienten kan tilbys enerom.

Forsvarlighetskravet innebærer at institusjonen må påse at pasienter som trenger det, får nødvendig undersøkelse og behandling. Kravet om enerom kan fravikes dersom mangel på slike rom, for eksempel som følge av overbelegg, ellers vil kunne føre til at pasienter som har akutt behov for hjelp, ikke får nødvendig undersøkelse og behandling.

Pasientrom som brukes av pasienter under tvungent psykisk helsevern, bør som hovedregel ha eget WC og bad/dusj. Institusjonen bør ha et tilstrekkelig antall slike rom. Hva som regnes som tilstrekkelig, må vurderes konkret i forhold til ulike pasientgruppers behov, hvor mange pasienter som eventuelt må dele på disse fasilitetene samt om pasientene vanligvis er innlagt over lengre tid.

Bokstav b): Av hensyn til pasienten og dennes pårørende bør institusjonen sørge for å ha rikelig med fellesareal, inkludert samtalerom, aktivitetsrom og besøksrom. Lokalene bør være tilrettelagt for at barn av innlagte pasienter kan opprettholde direkte kontakt med minst en av foreldrene.

For å hindre skader på pasienter og personale, må planløsningen være oversiktlig.

Bokstav c): Institusjoner der barn og unge legges inn over lengre tid må ha egnede areal og tilstrekkelig utstyr til undervisning, aktivisering og stimulering av barn på ulike alderstrinn.

Bokstav d): Tilgang på utearealer kan ha stor betydning for den enkelte pasients helse. Institusjonen bør ligge slik til at pasientene ikke må transporteres for å kunne benytte egnede utearealer. Utearealene bør være oversiktlige. Området bør også være tilpasset barn og unges behov for lek og utfoldelse.

Bokstav f): Rom som skal benyttes til isolasjon bør være lydisolerte.

Til § 5 Krav til bemanning

Første ledd: I første ledd er det gitt felles bestemmelser for institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold. De øvrige leddene stiller opp særskilte personellmessige vilkår for godkjenning av institusjoner som skal motta pasienter til døgnopphold.

Bemanningskravene under bokstav a – c innebærer i utgangspunktet at de aktuelle stillingshjemlene må være besatt for at institusjonen skal kunne bli godkjent. Institusjonen må være bemannet slik at det gis gode forutsetninger for aktiv behandling. Det stilles derfor krav om at institusjonen skal ha tilsatt personell slik at det er tilstrekkelig tverrfaglig kompetanse. For at dette vilkåret skal innfris, må institusjonen ha tilstrekkelig kompetanse innen medisin/psykiatri, klinisk psykologi, relevante psykoterapiformer og miljøterapi.

Institusjoner som mottar barn og unge under tvungent psykisk helsevern, må ha en bemanning som i kvalifikasjoner og antall ivaretar denne pasientgruppens behov.

Hva som for øvrig er tilstrekkelig bredde i kompetansen, vil avhenge av hvilken pasientgruppe institusjonen har ansvar for. Kravene til forsvarlig bemanning i et sykehus og en poliklinikk vil på denne bakgrunn kunne variere.

Bokstav a): Den faglig ansvarlige for vedtak om videre undersøkelse og tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-8, er i henhold til psykisk helsevernloven § 1-4 som hovedregel en lege som er spesialist i psykiatri. Dette nødvendiggjør at institusjoner som skal motta pasienter til tvungent psykisk helsevern, må ha tilsatt psykiater.

Bokstav b): Psykologkompetanse vil være av særlig betydning for å sikre tilstrekkelig bredde i den samlede diagnostiske kompetansen. Psykologkompetanse vil også være viktig for å kunne tilby sentrale anerkjente behandlingsformer på et faglig forsvarlig nivå, og for å iverksette nye forskningsbaserte behandlingsformer.

Bokstav c): For å ivareta den medisinske kompetansen er det nødvendig at institusjonen har tilsatt tilstrekkelig helsepersonell med videreutdanning innen psykisk helsearbeid. Det må være opp til godkjenningsmyndigheten og institusjonen selv å avgjøre hva slags type kompetanse institusjonen her trenger for å ivareta kravet til forsvarlig behandling.

Tredje ledd:

Bokstav a): Bestemmelsen understreker betydningen av at lege med somatisk medisinsk kompetanse alltid kan tilkalles i institusjoner innenfor det psykiske helsevernet. Det forutsettes at slik legehjelp kan gis på kort varsel, for eksempel når det er nødvendig for å avklare om pasientens psykiske tilstand kan ha sammenheng med somatisk sykdom, eller for å vurdere pasientens fysiske skader som følge av selvmordsforsøk, skader som vedkommende har påført seg selv etc.

Bokstav b): Vaktordningen må gjøre det mulig at spesialist i psykiatri alltid kan konsulteres pr. telefon og dessuten komme til institusjonen innen rimelig tid.

Til § 6 Dispensasjon

Godkjenningsordningens viktigste formål er å sikre at pasienter under tvungent psykisk helsevern tilbys behandling under forsvarlige forhold. Det vises også til psykisk helsevernloven § 3-2 hvor det slås fast at vedtak om tvungent psykisk helsevern bare kan treffes og gjennomføres dersom ansvarlig institusjon faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende behandling og omsorg.

I noen tilfeller vil det kunne være særlige hensyn som tilsier at en institusjon bør godkjennes til å være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern til tross for at institusjonen ikke innfrir vilkårene i forskriften her. Det kan tenkes at institusjonen har tilfredsstillende kompetanse på denne gruppen pasienter, men at institusjonen er gammel og umoderne og at det vil koste uforholdsmessig mye for at institusjonen skal bli i stand til å innfri de materielle kravene. Det kan åpnes for en bredere bruk av dispensasjonsadgangen under utbyggings- og omstruktureringsfaser, enn i senere faser.

Til § 9 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Første ledd: Utgangspunktet er at institusjoner som skal kunne ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern 31. desember 2000, må være godkjent i henhold til denne forskriften.

Annet ledd: Sykehus som pr. 31. desember 2000 har pasienter som er innlagt uten eget samtykke, anses likevel godkjent etter forskriften her i en overgangsperiode av maksimal varighet frem til 1. april 2001. Det forutsettes at søknaden om godkjenning er behandlet innen den tid.

Med ”sykehus” i annet ledd har departementet innfortolket spesialsykehjem som er underlagt sykehus.

Forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v.

Fastsatt 21. desember 2000 av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) §§ 3-13, 1-3, 3-5 og 4-9, jf. kgl.res. av 3. november 2000.

§ 1 Virkeområde

Denne forskrift regulerer hvordan etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern gjennomføres, herunder:

legeundersøkelse for å bringe på det rene om en person trenger tvungent psykisk helsevern (lovens §§ 3-4 og 3-5)
begjæringer om videre undersøkelse og tvungent psykisk helsevern (lovens §§ 1-3, 3-6 og 3-7)
vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern (lovens § 3-8)
kontrollundersøkelser (lovens § 4-9)
vedtak om overføringer til opphold i eller til andre tiltak under ansvar av institusjon (lovens § 4-10)
opphør av tvungent psykisk helsevern (lovens § 3-9 og § 7-1)

§ 2 Legeundersøkelse

Legeundersøkelse i henhold til psykisk helsevernloven §§ 3-4 eller 3-5 kan foretas av lege eller turnuslege med rett til å utøve legevirksomhet i Norge.

Legen skal på grunnlag av den personlige undersøkelsen gi råd og veiledning om de skritt han mener bør tas. Finner legen grunnlag for videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, skal han gi en skriftlig uttalelse om dette.

Uttalelsen skal gi opplysninger om:

hvem som har tatt initiativ til legeundersøkelsen,
tidspunkt og sted for undersøkelsen,
relevante opplysninger om pasienten som legen har mottatt fra andre
de observasjoner av medisinsk eller annen art som er gjort, herunder om det antas å foreligge en alvorlig sinnslidelse og
hvilket grunnlag som anses å være tilstede for å etablere videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf. lovens § 3-3.

Den som har tatt initiativ til legeundersøkelsen skal informeres om legens konklusjoner med hensyn til pkt e) ovenfor. Vedkommende har ikke krav på å få innsyn i de skriftlige legeopplysningene.

§ 3 Vedtak om tvungen legeundersøkelse

Hvis den antatt syke unndrar seg undersøkelse som nevnt i § 2 i forskriften her, kan kommunelegen etter de nærmere vilkår i psykisk helsevernloven § 3-5, vedta tvungen legeundersøkelse hvis det foreligger grunn til å tro at vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern er tilstede. Den som har vedtatt tvungen legeundersøkelse, bør la en annen lege foreta selve undersøkelsen.

Kommunelegens vedtak i saken skal være skriftlig og opplyse om hvem som eventuelt har fremsatt begjæringen og gitt uttalelse i saken. Den saken gjelder skal informeres om adgangen til å påklage vedtaket til fylkeslegen, jf. psykisk helsevernloven § 3-5 annet ledd.

Kommunelegen kan delegere sin myndighet til å treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse til kommunalt ansatt lege eller klinisk psykolog. Delegasjon kan også skje til lege eller klinisk psykolog som den aktuelle kommune har avtale med.

§ 4 Begjæring om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven §§ 3-6 og 3-7

Begjæring om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven §§ 3-6 og 3-7, kan fremsettes av offentlig myndighet eller den nærmeste. Den som fremsetter begjæringen må ha kjennskap til saken og pasientens situasjon.

Begjæringsom nevnt i første ledd skal være skriftlig, datert og adressert til den aktuelle institusjon. Pasientens navn, fødselsdato og adresse skal framgå. Det skal også framgå hvem som begjærer, og eventuelt hvilket forhold vedkommende har til pasienten.

Opplysninger fra legeundersøkelsen, jf. § 2, skal legges ved i lukket konvolutt, eller sendes direkte fra den lege som har foretatt undersøkelsen.

Skriftlig begjæring og legeuttalelse skal være institusjonen i hende senest samtidig med at pasienten ankommer institusjonen. Ved øyeblikkelig hjelp kan pasienten mottas på grunnlag av muntlig begjæring og muntlig uttalelse fra lege under forutsetning av at opplysningene vil foreligge skriftlig innen 24 timer etter pasientens ankomst, jf § 6 tredje ledd.

§ 5 Om offentlig myndighet som begjærende instans

Offentlig myndighets begjæring om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, jf. § 4 i forskriften her, kan fremsettes av

kommunelegen eller dennes stedfortreder,
sosialtjenesten hvor den på forhånd har hatt kontakt med den antatt syke, og hvor den syke forkommer på en slik måte at det er alvorlig fare for hans eller hennes liv eller helse,
politiet dersom den antatt syke allerede er i politiets varetekt, eller det dreier seg om å avverge vesentlig fare for vedkommendes eller andres liv eller helse, eller når politiets bistand er nødvendig for å få han eller henne under tvungent psykisk helsevern,
ansvarlig fengselsmyndighet når den antatt syke er innsatt i anstalt under fengselsvesenet.

§ 6 Vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern

Den faglig ansvarlige for vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 1-4, treffer vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern på bakgrunn av den fremsatte begjæring, uttalelse fra lege, samt ny legeundersøkelse av pasienten ved institusjonen. Den som treffer vedtaket skal selv ha undersøkt pasienten.

Den faglig ansvarlige for vedtak skal påse at begjæringen er fremmet av den som er nærmest til det, jf. psykisk helsevernloven §§ 3-6 og 3-7, jf. § 1-3, samt at uttalelse fra lege foreligger. Begjæringen og legeuttalelsen skal ikke ligge lenger tilbake i tid enn 10 dager før vedtak treffes.

Vedtaket skal treffes snarest og senest innen 24 timer etter pasienten ankomst til institusjonen.

Vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, eventuelt avslag på begjæring om dette, skal nedtegnes og inntas i pasientens journal. Underretning om vedtak, herunder avslag, og begrunnelsen for dette skal gis pasienten, hans eller hennes nærmeste, samt den som har fremsatt begjæringen. Det skal samtidig informeres om adgangen til å klage til kontrollkommisjonen. Gjenpart av vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern og de dokumenter vedtaket bygger på, skal sendes kontrollkommisjonen.

§ 7 Nærmere om videre undersøkelse (observasjon)

Videre undersøkelse (observasjon) skal ikke ha lengre varighet enn det som er strengt nødvendig for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, men likevel ikke utover 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten at pasienten samtykker, jf. psykisk helsevernloven § 3-8, første ledd.

Opplysninger om hvilke undersøkelser som er gjort, og hvilke observasjonsmetoder som er brukt, skal nedtegnes og inntas i pasientens journal.

§ 8 Kontrollundersøkelser

Den faglig ansvarlige for vedtak skal fortløpende vurdere om vilkårene for tvungent psykisk helsevern fremdeles er tilstede, jf. psykisk helsevernloven § 3-9 første ledd.

Den faglig ansvarlige for vedtak skal sørge for at det minst en gang hver tredje måned ved undersøkelse vurderes om de grunnleggende krav og vilkår etter psykisk helsevernloven §§ 3-2 og 3-3 fremdeles er tilstede, jf. psykisk helsevernloven § 4-10.

Resultatet av kontrollundersøkelsen skal inntas i pasientens journal og sendes kontrollkommisjonen i kopi.

§ 9 Vedtak om overføringer, jf psykisk helsevernloven §§ 4-10 og 5-4.

Ved overføring til annen døgninstitusjon skal det treffes særskilt vedtak. Fylkeslegen avgjør i tvilstilfeller om en overføring omfattes av bestemmelsen her.

Ved overføring mellom de former for tvungent psykisk helsevern som nevnt i psykisk helsevernloven § 3-1 gjelder første ledds første punktum tilsvarende, men slik at vedtaket skal treffes av den faglig ansvarlige for vedtak.

Vedtaket skal nedtegnes og inntas i pasientens journal.

Den person saken gjelder og hans eller hennes nærmeste skal straks underrettes om vedtaket og begrunnelsen for dette.Det skal samtidig orienteres om adgangen til å klage til kontrollkommisjonen.

Bestemmelsen her gjelder tilsvarende ved overføringer etter psykisk helsevernloven

§ 5-4. Dette likevel slik at vedtakene skal treffes av den faglig ansvarlige for vedtak, og at påtalemyndigheten skal underrettes om vedtaket.

§ 10 Opphør av videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern

Videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern opphører ved:

den faglig ansvarliges vedtak etter begjæring av pasienten selv eller hans eller hennes nærmeste, jf. psykisk helsevernloven § 3-9 tredje ledd
den faglig ansvarliges vedtak etter eget initiativ, jf. psykisk helsevernloven § 3-9 annet ledd
kontrollkommisjonens vedtak etter klage, jf. psykisk helsevernloven § 6-4, jf §3-9 fjerde ledd
dom for opphør av tvungent psykisk helsevern ved prøving av kontrollkommisjonens vedtak om opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 7-1 og tvistemålsloven kap. 33.

Vedtak om opphør av videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern skal nedtegnes i pasientens journal.

Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år hvis ikke kontrollkommisjonen samtykker i forlengelse av vernet. Begjæring om samtykke til forlengelse må være kontrollkommisjonen i hende senest tre uker før det tvungne psykiske helsevernet opphører.

§ 11 Veiledningsplikt

Institusjonen plikter å sørge for at den person saken gjelder og dennes nærmeste får nødvendig informasjon om sine rettigheter, herunder adgangen til å klage til kontrollkommisjonen og bistand til dette, om rett til advokat eller annen fullmektig, om adgangen til å kreve dokumentinnsyn mv.

§ 12 Ikrafttredelse

Disse forskrifter trer i kraft 1. januar 2001.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 2 Legeundersøkelse

Det følger av lovens § 3-4 at tvungent psykisk helsevern ikke kan etableres uten at en lege personlig har undersøkt vedkommende. Utover de tilfeller hvor legeundersøkelsen kommer i stand ved at kommunelegen har truffet vedtak etter lovens § 3-5, jf. § 3 i forskriften her, oppstilles ikke nærmere regler for hvem som skal eller kan ta initiativet til undersøkelsen. Legeundersøkelsen kan derfor etter forholdene komme i stand ved at vedkommende selv oppsøker lege, eller ved at vedkommende f. eks. bringes til lege av sine pårørende eller andre.

Det følger av førsteledd at legeundersøkelsen kan foretas av lege eller turnuslege med rett til å utøve legevirksomhet i Norge. Den lege som foretar undersøkelsen bør ikke ha tilknytning til den institusjonen hvor det psykiske helsevernet eventuelt skal etableres. Begrunnelsen for dette er at de to legeundersøkelsene som danner basis for det tvungne psykiske helsevern, skal foretas av personell som er uavhengige av hverandre.

Annet og tredje ledd: Formålet med legeundersøkelsen er å bringe på det rene om lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, jf. psykisk helsevernloven § 3-4. Hvis legen etter undersøkelsen konkluderer med at det er grunnlag for videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern, skal han gi en skriftlig uttalelse, som i tillegg til begjæringen, skal sendes/følge med til den institusjon hvor vernet søkes etablert. Tredje ledd inneholder en oppregning om hvilke opplysninger som alltid skal fremgå av legeuttalelsen.

I tråd med de generelle krav til dokumentasjon skal legen, uavhengig av utfallet av undersøkelsen, nedtegne sine observasjoner, funn og tiltak. Det vises her til helsepersonelloven §§ 39 flg.

Fjerde ledd: Bestemmelsen må ses i sammenheng med de alminnelige reglene om taushetsplikt, jf. helsepersonelloven kap. 5. Bestemmelsen innebærer derfor ikke en videre opplysningsadgang enn det som ellers ville følge av reglene om taushetsplikt.

Til § 3 Vedtak om tvungen legeundersøkelse

Første og annet ledd: Et vilkår for tvungen undersøkelse, jf. psykisk helsevernloven § 3-5, er at den det gjelder unndrar seg undersøkelsen. Det vil her dreie seg om situasjoner hvor pasienten i ord eller handling tydelig motsetter seg en undersøkelse. Det følger av loven at kommunelegen i disse tilfellene kan treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse ved behov. I forskriften her er dette behovet presisert ved uttrykket ”grunn til å tro.” Kommunelegens vurderingstema ved avgjørelse om det er grunnlag for tvungen legeundersøkelse, vil være om det foreligger sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Den person saken gjelder skal som hovedregel gis anledning til å uttale seg, jf. psykisk helsevernloven § 3-12 og forvaltningsloven § 16. Hvis varsling kan medføre at undersøkelsen ikke kan gjennomføres, eller innhenting av uttalelse av andre grunner ikke er mulig, kan dette være omstendigheter som gjør at forhåndsvarsling kan unnlates, jf. forvaltningsloven § 16 siste ledd.

Kommunelegen kan treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse etter eget initiativ, eller etter begjæring fra offentlig myndighet eller vedkommendes nærmeste.

Tredje ledd: Selv om bestemmelsen gir kommunelegen mulighet til å utstyre annen lege eller klinisk psykolog med vedtaksmyndighet i sitt fravær, vil kommunelegen ha et ansvar for at myndigheten utøves forsvarlig. Delegasjon etter denne bestemmelsen bør derfor primært skje til kommunalt ansatt lege eller klinisk psykolog, så sant dette er praktisk mulig og hensiktsmessig. Med avtale siktes det her til fastlegeavtale eller annen driftsavtale, for eksempel kommunal eller interkommunal legevaktavtale. Det vises for øvrig også til kommunehelsetjenesteloven kapittel 4.

Til § 4 Begjæring om videre undersøkelse (observasjon) eller tvungent psykisk helsevern

Første ledd: Begjæring fra offentlig myndighet, eventuelt fra pasientens nærmeste, er et vilkår for at videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern kan etableres. En begjæring kan også omfatte begge alternativene. Hvis det bare begjæres videre undersøkelse, jf. lovens § 3-6, vil det ved utgangen av observasjonstiden ikke kunne etableres tvungent psykisk helsevern uten at det fremsettes ny begjæring i henhold til lovens § 3-7.

Den som fremsetter begjæringen må ha mulighet til å gjøre seg kjent med resultatet av legeundersøkelsen, dvs. om lovens vilkår anses oppfylt, jf. lovens § 3-4 og § 2 i forskriften her. Innsyn i legeopplysningene vil imidlertid alltid være begrenset av taushetsplikten.

Kravet om kjennskap til pasienten vil for offentlig myndighet bety at man har en viss kunnskap om pasientens nærmere bakgrunn og konkrete situasjon. Pasientens nærmeste vil ha kjennskap til pasientens situasjon på grunnlag av daglig omgang.

Annet ledd: For at den faglig ansvarlige for vedtak skal ha mulighet for å vurdere om begjæringen er fremsatt av rette vedkommende, må det fremgå opplysninger om vedkommendes rolle i forhold til pasienten. Det bør m.a.o. fremgå at vedkommende er en person som i henhold til loven kan fremme slik begjæring, jf. psykisk helsevernloven § 1-3 og § 5 i forskriften her.

Tredje ledd: Fordi den som mottar pasienten ikke nødvendigvis er den faglig ansvarlige for vedtak, bør legeopplysningene stiles til vakthavende ved institusjonen.

Fjerde ledd: Kravet må ses i sammenheng med at den faglig ansvarlige etter forskriften § 6 tredje ledd skal fatte vedtak innen 24 timer, og at begjæringen og legeuttalelsen vil være en viktig forutsetning for at den faglige ansvarlige kan foreta en forsvarlig vurdering, jf. § 6 første og annet ledd. Bestemmelsen gjør unntak fra kravet om samtidighet i øyeblikkelig hjelp-tilfeller. Begjæring og legeopplysninger kan da gis muntlig. Muntlig begjæring og legeuttalelse bør da innhentes så tidlig som mulig, slik at den faglig ansvarlige får tid til en forsvarlig vurdering av pasienten. Skriftlige dokumenter må da foreligge innen 24 timer, som er fristen den faglig ansvarlige har for å treffe vedtak, jf. § 6 tredje ledd.

Til § 5 Om offentlig myndighet som begjærende instans

Offentlig myndighet er i den nye psykisk helsevernloven gitt primæransvaret for begjæringer om videre undersøkelse og tvungent psykisk helsevern. I lovens § 1-3 defineres begrepet ”offentlig” myndighet til kommunelegen eller dennes stedfortreder, sosialtjenesten, politiet eller ansvarlig fengselsmyndighet.

Hvilken offentlig myndighet som vil være rette instans i det enkelte tilfelle vil være avhengig av den konkrete situasjon. Bestemmelsen utdyper lovens § 1-3 med hensyn til hvilken offentlig myndighet som vil være rette vedkommende til å fremme en begjæring. Det forutsettes i alle tilfeller at vedkommende myndighet har kjennskap til den antatt syke. Dette er viktig for at ordningen skal ha den ønskede rettssikkerhetsmessige verdi.

Bokstav c: Hvem i politiet som er tillagt denne myndigheten vil reguleres av politiets egne instrukser. Etter gjeldende praksis er dette vanligvis en representant for påtalemyndigheten.

Til § 6 Vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern

Førsteledd: Bestemmelsen er en konkretisering av forvaltningslovens krav om forsvarlig utredning, jf. fvl. § 17. Den faglig ansvarlige skal kontrollere at både de materielle og prosessuelle krav er oppfylt. I tillegg til den undersøkelse som er foretatt av lege i forbindelse med begjæringen, skal det i henhold til psykisk helsevernloven § 3-8 femte ledd foretas en personlig legeundersøkelse av pasienten ved institusjonen. Den faglig ansvarlige skal også selv undersøke pasienten. I de tilfeller den faglige ansvarlige selv er lege, trenger ikke annen lege undersøke pasienten.

Det følger av lovens § 3-12 at den saken direkte gjelder skal gis anledning til å uttale seg. Den faglig ansvarlige for vedtak skal ta hensyn til pasientens syn på spørsmålet om etablering av tvungent psykisk helsevern. Disse synspunktene skal tillegges vekt under den helhetsvurdering som skal foretas, jf lovens § 3-3 tredje ledd, hvor det blant annet står at det skal legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende. Det skal videre tas hensyn til uttalelser om ved hvilken institusjon vernet skal etableres. Tilsvarende har også pasientens nærmeste, og offentlig myndighet som er direkte engasjert i saken, uttalerett. Den nærmeste vil i denne sammenhengen være den som pasienten utpeker, jf. hovedregelen i lovens § 1-3. Det vises for øvrig til forvaltningsloven § 16 tredje ledd, som regulerer når forhåndsvarsling kan unnlates.

Annetledd: På grunn av at pasientens tilstand og situasjon kan ha endret seg, er det viktig at begjæringen og legeopplysningene ikke ligger for langt tilbake i tid. Forskriften krever derfor at slike opplysninger ikke kan være eldre enn 10 dager.

Tredje ledd: Bestemmelsen innebærer at den faglig ansvarlige for vedtak må ta stilling til spørsmålet om tvungent psykisk helsevern senest innen 24 timer etter pasientens ankomst.

Dersom det etter 24 timer fremdeles er uklart om vilkårene for tvungent psykisk helsevern foreligger, må den faglig ansvarlige kunne vedta videre undersøkelse.

Fjerde ledd: Bestemmelsen utdyper forvaltningsloven bestemmelser om skriftlighet, underretning og begrunnelse av vedtak (fvl. kap. V). Underretning må skje innenfor taushetspliktens grenser. Dette gjelder både i forhold til pasientens nærmeste eller andre som har fremsatt begjæringen. Etter forholdene kan det være to av pasientens nærmeste som skal underrettes. Dette vil være i de tilfeller hvor pasientens nærmeste har vært tutor i henhold til lovens § 1-3 tredje ledd, men hvor pasienten etter etableringen har valgt en annen som sin nærmeste, jf. lovens § 1-3 annet ledd.

En klage på vedtak om videre undersøkelse eller etablering av tvungent psykisk helsevern har som hovedregel ikke oppsettende virkning. I henhold til forvaltningsloven § 42 kan imidlertid underinstansen, klageinstans eller annet overordnet organ beslutte at vedtak ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Dette innebærer at den klageberettigede kan anmode den faglig ansvarlige for vedtak eller kontrollkommisjonen om slik utsatt iverksettelse. I henhold til forvaltningsloven § 42 første ledd, fjerde punktum, skal en slik anmodning avgjøres snarest mulig. Det følger videre av annet ledd i samme bestemmelse at avslag på anmodning skal være grunngitt, og at slik begrunnelse skal gis samtidig med avslaget.

Underlagsdokumentene som kontrollkommisjonen skal ha kopier av vil være legeopplysningene, og begjæringen fra offentlig myndighet eller den nærmeste. Vedtak om avslag på begjæring om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern må bare sendes til kontrollkommisjonen ved en eventuell klage. Det følger av lovens § 3-10 første ledd at kontrollkommisjonen skal underrettes om opprettelse av tvungent psykisk helsevern. Dette gjelder også dersom pasienten overføres fra videre undersøkelse (observasjon) til tvungent psykisk helsevern.

Til § 7 Nærmere om videre undersøkelse (observasjon)

Første ledd: Bestemmelsen synliggjør blant annet at det ved etablering av videre undersøkelse (observasjon) stilles krav til denne undersøkelsens kvalitative innhold. Det vises til psykisk helsevernloven § 3-2 om grunnleggende krav til behandling og omsorg under tvungent psykisk helsevern. Hensynet bak denne bestemmelsen er blant annet å hindre psykisk helsevern i ”oppbevaringsøyemed”. Selv om § 3-2 etter ordlyden ikke får direkte anvendelse ved vedtak om videre undersøkelse, vil det bakenforliggende hensyn gjelde tilsvarende.

I løpet av observasjonstiden skal det utredes om det foreligger en alvorlig sinnslidelse, og om det foreligger et tilleggsvilkår som gir hjemmel til etablering av tvungent psykisk helsevern, jf. lovens § 3-3. Undersøkelsen vil innebære at lege, psykolog og annet personell vurderer pasientens mentale og fysiske tilstand. Undersøkelsen vil videre omfatte observasjon av pasientens atferd, f.eks. pasientens verbale ytringer og meddelelser (eventuelt manglende meddelelse) av tanker og ideer, interaksjoner med andre personer, ivaretagelse av personlig hygiene og utseende osv. Det dreier seg med andre ord om en generell observasjon og vurdering av pasienten for å bringe på det rene om pasientens oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern.

Annet ledd: Bestemmelsen må ses i sammenheng med dokumentasjonsplikten i helsepersonelloven §§ 39 flg.

En dokumentasjon av hvilke nærmere undersøkelser som er foretatt, og undersøkelsesmetoder som er benyttet vil også gjøre det lettere for kontrollkommisjonen og vurdere om lovens vilkår kan anses oppfylt.

Til § 8 Kontrollundersøkelser

Første ledd: Bestemmelsen understreker at det skal foretas en kontinuerlig vurdering av om pasienten oppfyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern, uavhengig av kontrollundersøkelser som nevnt i annet ledd. Det vises til psykisk helsevernloven § 3-9 første ledd, som sier at ingen kan beholdes under tvungent psykisk helsevern uten at de grunnleggende kravene etter lovens § 3-2 og vilkårene etter § 3-3 fremdeles er oppfylt.

Til § 9 Vedtak om overføringer, jf. psykisk helsevernloven §§ 4-10 og 5-4

Bestemmelsen omhandler overføring i to forskjellige sammenhenger – overføringer mellom forskjellige døgninstitusjoner og overføringer mellom lovens to former for tvungent psykisk helsevern, jf. lovens § 3-1.

Første ledd: Bestemmelsen fastslår at det skal treffes særskilt vedtak ved overføringer. Overføringer mellom avdelinger innen samme institusjon faller i utgangspunktet utenfor denne bestemmelsen. Hvorvidt man har med to ulike døgninstitusjoner å gjøre, eller bare to avdelinger i samme institusjon, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det at avdelingene inngår i én organisatorisk enhet, trenger imidlertid ikke være avgjørende. Det avgjørende må være hvilken betydning en overføring vil få for pasienten, med hensyn til oppbrudd fra vante omgivelser, skifte av behandlingsmiljø, nærhet til familie m.v. En avdeling vil etter forholdene kunne anses som en egen døgninstitusjon etter bestemmelsen her, dersom den er geografisk adskilt eller fremtrer som en driftsmessig selvstendighet enhet. I tvilstilfeller er det fylkeslegen som skal avgjøre om en overføring omfattes av bestemmelsen.

Overføringsvedtaket skal ha grunner, og bør inneholde en særskilt begrunnelse for hvorfor pasienten skal overføres til en annen institusjon, herunder en beskrivelse av behandlingstilbudet.

Ved overføringer vil det opprinnelige vedtaket om etablering av tvungent psykisk helsevern fremdeles gjelde. Det behøver derfor ikke treffes nytt vedtak i henhold til lovens § 3-8 ved den nye institusjonen. En overføring vil derfor heller ikke kreve ny tutorbegjæring i henhold til lovens § 3-7. Av lovens § 3-9 følger imidlertid at ingen skal holdes under tvungent psykisk helsevern etter § 3-1 uten at de grunnleggende kravene etter § 3-2 og vilkårene etter § 3-3 fremdeles er oppfylt. Det vises også til § 8 første ledd i forskriften her om at den faglige ansvarlige for vedtak fortløpende skal vurdere om vilkårene for tvungent vern er tilstede. Det vil på den bakgrunn være naturlig at faglig ansvarlig for vedtak ved den nye institusjonen selv foretar en undersøkelse av pasienten, og f.eks. skriver et vurderingsnotat i journal. En eventuell klage på opprettholdelse av vernet skal behandles av kontrollkommisjonen ved den nye institusjonen.

Departementet legger videre til grunn at tidspunktet for etablering av tvungent psykisk helsevern ved overførende institusjon er utgangspunktet for fristene for lovens bestemmelser om kontrollundersøkelser, jf. § 4-9 og § 3-10 annet ledd, og spørsmålet om forlengelse av tvungent psykisk helsevern ut over ett år, jf. § 3-10 tredje ledd.

Dette antas i utgangspunktet også å gjelde i forhold til lovens 6- måneders sperrefrist for fremsettelse av ny klage, jf. 6-4 åttende ledd. Når det etter forrige klagebehandling har skjedd en overføring vil dette kunne være et vurderingstema som gjør at det ikke lenger dreier seg om tilsvarende sak.

Det anbefales at tidspunktet for kontrollundersøkelser, og eventuell klagebehandling fremgår av overføringsvedtaket eller vedlegg til dette.

Annet ledd: Overføring mellom de former for tvungent psykisk helsevern som nevnt i psykisk helsevernloven § 3-1 vil si overføring fra tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold, til slikt vern uten døgnopphold, og vice versa.

Slike overføringer vil kreve et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det vises ellers lovens § 3-1 annet og tredje ledd og forskrift 24. november 2000 om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon.

Vedtak om overføring mellom lovens to former for tvungent psykisk helsevern skal treffes av den faglig ansvarlige for vedtak jf. lovens § 1-4 og forskrift 1. desember 2000 om den faglig ansvarlige for vedtak.

Fjerde ledd: I henhold psykisk helsevernloven § 4-10 kan et vedtak om overføring klages inn for kontrollkommisjonen. Klagen har oppsettende virkning, jf. lovens § 4-10 annet ledd. Klage skal som hovedregel behandles av kontrollkommisjonen for institusjonen som har truffet vedtaket.

Ved overføringer som skjer under gjennomføring av dom til tvungent psykisk helsevern skal vedtaket treffes av den faglig ansvarlige for vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 5-4, jf. 5-3 annet ledd.

Til § 10 Opphør av tvungent psykisk helsevern

Første ledd: Bestemmelsen oppstiller de ulike grunnlag for opphør av tvungent psykisk helsevern.

Tredje ledd: Tvungent psykisk helsevern opphører ett år etter at det ble vedtatt. Dersom institusjonen etter kontrollundersøkelse mener at pasienten fortsatt bør være under tvungent vern, må den fremme begjæring om dette, som må godkjennes av kontrollkommisjonen.

Forskrift om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon.

Fastsatt ved kgl.res. 24. november 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-1. Fremmet av Sosial- og helsedepartementet.

§ 1 Formål

Forskriften skal sikre at tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon skjer på en forsvarlig måte, og bare når denne formen for vern er det beste for pasienten.

§ 2 Virkeområde

Forskriften regulerer tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon kan bare gis i form av pålegg om fremmøte til dagbehandling eller poliklinisk behandling på institusjon, mens pasienten har opphold på egen bopel. Slikt vern kan ikke omfatte tvangstiltak på pasientens bopel.

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon kan bare skje under ansvar av institusjon som er godkjent for dette formålet etter psykisk helsevernloven § 3-13 annet ledd, jf. forskrift av 3. november 2000 nr. 1098 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon kan finne sted etter et institusjonsopphold eller uten forutgående innleggelse i institusjon.

§ 3 Vilkår for etablering av tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon

Dersom vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, kan slikt vern etableres uten døgnopphold i institusjon når dette vil være bedre for pasienten enn innleggelse i institusjon.

Ved vurderingen av hva som er til det beste for pasienten, skal den faglig ansvarlige for vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 1-4, foreta en grundig helhetsvurdering av om pasienten behøver den døgnkontinuerlige omsorg og behandling som et institusjonsopphold vil kunne gi, eller om vernet bedre kan ivaretas mens pasienten bor i egen bolig. I denne vurderingen må den faglig ansvarlige for vedtak også se hen til om det kan etableres et samarbeid med det lokale behandlingsapparatet som gjør det forsvarlig at pasienten bor hjemme, jf. § 6.

Ved helhetsvurderingen skal det legges særlig vekt på pasientens eget ønske. Videre skal det tas hensyn til pasientens sykdom, bo- og familiesituasjon, sosiale situasjon og individuelle behov, sammenholdt med det behandlingstilbud som finnes. Det skal i tillegg tas hensyn til pasientens pårørende og deres situasjon.

I tillegg må ett av følgende vilkår være oppfylt:

pasienten må ha en kjent sykdomshistorie. I tillegg må det på bakgrunn av pasientens symptomer og tidligere kunnskap om pasientens sykdomsforløp være utvilsomt hvilken behandling pasienten trenger, eller
pasienten må være observert i institusjon med døgnopphold. Observasjonen må ha klargjort pasientens diagnose og hva slags behandlingsopplegg som må anses nødvendig.

§ 4 Kontaktperson

Institusjonen skal sørge for at pasienter som er under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon, har en kontaktperson blant institusjonens behandlingspersonell på dagtid. Institusjonen må påse at pasienten og dennes pårørende vet hvem de kan kontakte utenom institusjonens åpningstid.

§ 5 Samarbeid med primærhelsetjenesten

Den ansvarlige institusjon skal etablere et samarbeid med den kommunale helse- og sosialtjenesten om å lage et opplegg for vernet. Et slikt samarbeid skal nedfelles i den individuelle planen som skal utarbeides for pasienten i henhold til psykisk helsevernloven § 4-1.

§ 6 Samarbeid med pasientens pårørende

Under forutsetning av pasientens samtykke, skal den ansvarlige institusjon søke å etablere et samarbeid med pasientens pårørende.

§ 7 Avhenting

Dersom pasienten ikke møter til behandling, kan institusjonens personell om nødvendig hente vedkommende. Avhentingen skal i så fall skje på mest mulig skånsom måte for pasienten. Avhenting kan eventuelt skje med bistand fra kommunehelsetjenesten eller kommunens sosialtjeneste. I særlige tilfeller kan bistand fra politiet benyttes til slik avhenting.

Dersom pasienten etter en avhenting likevel ikke møter opp til den bestemte behandlingen, skal det på nytt vurderes om tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold er det beste for pasienten.

§ 8 Løpende vurdering

Den faglig ansvarlige for vedtak skal fortløpende vurdere om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon er den beste løsningen for pasienten, eller om døgnopphold i institusjon vil være et bedre alternativ. En slik vurdering skal alltid foretas når en pasient under tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon ikke møter til behandling.

§ 9 Behandling uten pasientens samtykke

Ved behandling uten pasientens samtykke, skal det treffes særskilt vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 og forskrift av 24. november 2000 nr. 1172 om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

§ 10 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft 1. januar 2001.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

Bestemmelsen markerer at det er pasientens behov som skal være avgjørende for valg av form for tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-1 annet ledd. Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon skal etableres hvor det vil være et bedre alternativ for vedkommende enn institusjonsopphold.

Til § 2 Virkeområde

Første ledd: Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon kan bare etableres mens pasienten har opphold på egen bopel. Begrepet egen bopel i psykisk helsevernloven § 3-1 omfatter først og fremst pasientens egen bolig, leid eller eid, omsorgsbolig og liknende. Etter forholdene kan en institusjon som pasienten rent midlertidig oppholder seg i, for eksempel i tilknytning til rusmiddelomsorgen, regnes som ”egen bopel” i lovens forstand. Anstalter under fengselsvesenet vil imidlertid ikke omfattes av begrepet.

Dersom pasienten ikke har egen bolig, men for eksempel bor hos pårørende, kan tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon etableres mens pasienten bor hos pårørende. Forutsetningen er at både pasienten selv og pasientens pårørende ønsker dette, jf. § 3 tredje ledd.

Tredje ledd: Ordningen med tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon har likheter med den tidligere ordningen med tvungent psykiatrisk ettervern. I motsetning til den tidligere ettervernsordningen, stilles det imidlertid ikke krav til forutgående institusjonsopphold. I mange tilfeller vil det likevel være et forutgående institusjonsopphold som ligger til grunn for tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon.

Til § 3 Vilkår for etablering av tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon

Annet ledd: Det å ta stilling til hvilken form for tvungent psykisk helsevern som er til det beste for pasienten, er en del av vedtaket om etablering av tvungent psykisk helsevern som må treffes av den faglig ansvarlige for vedtak, jf. psykisk helsevernloven § 1-4. Helhetsvurderingen bør foretas i samråd med andre som er involvert i behandlingen av pasienten.

Tredje ledd: Hva som vil være det beste for den enkelte pasient, vil måtte bero på en helhetsvurdering der en rekke forhold må tas i betraktning og veies opp mot hverandre. Forskriften gir til en viss grad føringer i forhold til hvilken vekt de enkelte momenter skal tillegges. Det skal særlig legges vekt på pasientens ønske. Det vil likevel kunne tenkes tilfelle hvor tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon vil være det beste for pasienten selv om det er mot vedkommendes vilje. Pasientens ønske må alltid vurderes i sammenheng med andre forhold som inngår i et helhetlig behandlingsperspektiv.

Videre må det tas hensyn til pasientens eventuelle hjemmeboende barn og pårørende. Det bør tas hensyn til hvor alvorlig pasientens tilstand er, og hvor belastende det kan være for hjemmeboende familie å leve sammen med den som er syk. Etablering av tvungent psykisk helsevern mens pasienten bor hjemme hos pårørende, kan vanskelig tenkes dersom pårørende setter seg mot dette.

Fjerde ledd bokstav a og b oppstiller alternative tilleggsvilkår for å etablere tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. Vilkårene utelukker at denne formen for vern kan velges i de tilfeller institusjonen ikke på forhånd har kjennskap til pasienten og i de tilfellene hvor det er tvil knyttet til pasientens symptomer, diagnose og behandlingsopplegg.

Bokstav a): For at tvungent psykisk helsevern skal kunne etableres uten direkte tilknytning til opphold i institusjon, stilles det krav om at pasienten må ha en kjent sykdomshistorie samt at institusjonen på forhånd har kunnskap om pasientens symptomer samt sykdomsforløp. Det betyr ikke at helsepersonellet ved institusjonen nødvendigvis må ha hatt personlig kontakt med pasienten fra tidligere. Det forutsettes at en tilgjengelig og oppdatert journal kan gi nødvendig informasjon om pasienten.

Bokstav b): Pasienten må legges inn i institusjon før det etableres tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon, hvis den undersøkelse som skal foretas før det iverksettes behandling uten eget samtykke, gjør slikt opphold nødvendig, jf. kravet om tilstrekkelig undersøkelse i psykisk helsevernloven § 4-4 og forskrift 24. november 2000 om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Til § 4 Kontaktperson

Kravet om at pasienten skal ha en kontaktperson blant institusjonens behandlingspersonell på dagtid, bør ses i sammenheng med kravet til pasientansvarlig lege eller psykolog som skal ha koordinerende ansvar for behandlingen etter forskrift 1. desember 2000 om pasientansvarlig lege m.m. som er gitt i medhold av spesialisthelsetjenesteloven § 3-7. Det er imidlertid ikke noe i veien for at kontaktpersonen kan være en annen enn den som er utpekt som pasientansvarlig lege/psykolog, for eksempel sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Pasienten og dennes pårørende må videre gis informasjon om hvem som kan kontaktes utenom dagtid. Dette behøver ikke nødvendigvis være en bestemt person. Det behøver heller ikke være personell ved institusjonen, men kan f. eks være vakthavende lege i kommunen. Det vises til forskriftens § 5.

Til § 5 Samarbeid med primærhelsetjenesten

I hvilken grad tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon skal være bedre for pasienten enn et institusjonsopphold, vil i mange tilfeller være avhengig av i hvilken grad pasienten har et nettverk rundt seg. Et slikt nettverk vil i mange tilfeller være den kommunale helse- og sosialtjenesten, når det er nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av vernet. Det skal derfor etableres et samarbeid mellom den behandlingsansvarlige institusjon og kommunens helse- og sosialtjeneste som skal nedfelles i den individuelle planen.

Til § 6 Samarbeid med pasientens pårørende

Med pasientens pårørende menes de personer som er nevnt i psykisk helsevernloven § 1-3. Utgangspunktet er at institusjonens behandlingspersonell har taushetsplikt overfor pasientens pårørende. Pasienten kan imidlertid gi samtykke til at institusjonen etablerer et samarbeid med pårørende. Det viktigste er at pårørende blir informert i forbindelse med etableringen av vernet. Dersom pasienten ikke samtykker til slikt samarbeid, men skal bo hos pårørende, vil det i mange tilfeller ikke være forsvarlig å etablere tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon, jf. også merknadene til § 3.

Til § 7 Avhenting

Første ledd: Dersom pasienten ikke møter til behandling, er det institusjonen som har ansvar for å vurdere om det er nødvendig å hente pasienten. Det forutsettes at det er en fagperson med selvstendig behandlingsansvar som foretar vurderingen av om pasienten skal hentes og om det er nødvendig med tvang og eventuelt bistand fra andre. Dette fordi det er behandlingspersonellet som kjenner pasienten og som står nærmest til å foreta de faglige vurderingene. Institusjonen kan for øvrig ut fra hva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle, bestemme hvilket personell som faktisk skal utføre avhentingen. Institusjonen kan be om bistand fra offentlig myndighet i forbindelse med gjennomføringen av avhentingen.

Annet ledd: Det skal fortløpende vurderes om den formen for tvungent psykisk helsevern som er vedtatt er til det beste for pasienten, jf. § 8. Dette skal alltid vurderes dersom pasienten etter en avhenting ikke frivillig møter til behandling.

Til § 8 Løpende vurdering

Det forutsettes at formen for tvungent psykisk helsevern jevnlig tas opp til vurdering innenfor de ytre tidsrammene for vernet på ett år, jf. psykisk helsevernloven § 3-10. Ved overføring til tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon, skal den faglig ansvarlige treffe særskilt vedtak om dette, jf. psykisk helsevernloven § 4-10.

Forskrift om undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Fastsatt ved kgl. res. 24. november 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 4-4. Fremmet av Sosial- og helsedepartementet.

§ 1 Formål

Formålet med denne forskriften er å sikre at behandling som gjennomføres uten pasientens samtykke tar utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet, og er forsvarlig og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

§ 2 Virkeområde

Forskriften gjelder pasienter som er under tvungent psykisk helsevern. Med mindre annet fremgår av forskriften, gjelder bestemmelsene både ved og uten døgnopphold i institusjon, jf. psykisk helsevernloven § 3-1.

Forskriften omhandler undersøkelse og behandling av alvorlig sinnslidelse med legemidler, samt andre behandlingsformer, uten at pasienten har samtykket.

§ 3 Pasientens rett til innflytelse

Før vedtak om behandling uten eget samtykke treffes, og under gjennomføringen av behandlingen, skal pasienten gis så stor innflytelse som mulig, jf. psykisk helsevernloven § 4-2 annet ledd.

All informasjon skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger.

Forsøk på å etablere frivillig samarbeid med pasienten skal fortsette også etter at vedtak om behandling uten eget samtykke er truffet.

§ 4 Vilkår for undersøkelse og behandling uten eget samtykke

Behandlingstiltak som pasienten ikke har samtykket i kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.

Før vedtak kan treffes må det være forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen, med mindre det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Det skal alltid vurderes om det kan tilbys andre frivillige tiltak som alternativ til undersøkelse og behandling uten eget samtykke.

Før vedtak kan treffes må pasienten være tilstrekkelig undersøkt, jf. § 5.

§ 5 Nærmere om undersøkelsen

Vedtak om behandling uten eget samtykke kan først treffes etter at pasienten har vært tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden til pasienten og behovet for behandling. Ved vedtak om behandling med legemidler kan undersøkelsestiden ikke settes til mindre enn tre døgn, med mindre pasienten ved utsettelse vil lide alvorlig helseskade eller gjennom tidligere behandlingsopphold er godt kjent av institusjonen som vedtar behandlingen.

Ved vedtak om behandling med legemidler skal den faglig ansvarlige for vedtaket personlig ha undersøkt pasienten i løpet av de siste 48 timer.

Institusjonen skal gjennom hele undersøkelsesperioden søke å få pasientens tillit, slik at behandling kan gjennomføres med pasientens samtykke, jf. § 3.

Undersøkelsen skal alltid skje ved observasjon i godkjent institusjon. Ved vedtak om behandling med legemidler, skal undersøkelsen skje ved døgnopphold, med mindre den ansvarlige institusjon har inngående kjennskap til og erfaring med pasienten og pasientens situasjon, og til pasientens tidligere erfaringer med tilsvarende eller liknende medikasjon og virkningen av denne på den aktuelle pasienten.

§ 6 Vedtak om behandling uten eget samtykke

Vedtak om behandling uten eget samtykke treffes av den faglig ansvarlige, jf. psykisk helsevernloven § 1-4.

Når behandling uten eget samtykke omfatter flere behandlingsformer, kan det treffes et helhetlig vedtak som inneholder de behandlingselementer som er aktuelle for den enkelte pasient. Behandling med legemidler skal likevel alltid vedtas særskilt.

Vedtaket skal angi planlagt begynnelse og varighet av behandlingen. Den planlagte varigheten kan maksimalt settes til tre uker. Ved vedtak om behandling med legemidler kan varigheten maksimalt settes til tre måneder. Vedtaket med begrunnelse og angivelse av den planlagte varigheten av behandlingen skal innføres i pasientens journal. Av vedtaket skal det også fremgå at kravene til tilstrekkelig undersøkelse etter § 5 er oppfylt.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold og skriftlig meddeles pasienten, og hans eller hennes nærmeste med mindre pasienten motsetter seg dette. Det skal samtidig opplyses om adgangen til klage.

Behandlingen kan tidligst iverksettes 48 timer etter at pasienten er underrettet om vedtaket. Unntak fra dette kan bare skje hvis den faglig ansvarlige av tungtveiende behandlingsmessige grunner finner at behandlingen ikke kan utsettes. Begrunnelsen for slik umiddelbar iverksettelse skal fremgå av vedtaket.

Dersom det foretas vesentlige endringer i innholdet i behandlingsopplegget, skal det treffes nytt vedtak.

§ 7 Gjennomføring av behandlingstiltak

Enhver form for undersøkelse og behandling uten eget samtykke må være klart i overensstemmelse med forsvarlig klinisk praksis. Slik behandling kan blant annet være samtaleterapi, gruppetiltak og mindre inngripende tiltak som tar sikte på å påvirke pasientens atferd.

§ 8 Gjennomføring av behandling med legemidler

Legemiddelbehandlingen må være klart i overensstemmelse med forsvarlig klinisk praksis. Behandling skal bare gjennomføres med preparater som er registrert her i landet og med vanlig brukte doser. Det kan bare brukes legemidler som har en gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.

Behandling ved injeksjon skal bare gis når det ikke er mulig å få pasienten til å ta legemiddel gjennom munnen. Depotinjeksjoner skal ikke gis ved behandling av akutte sinnslidelser.

Behandling med legemidler uten pasientens vitende, f.eks. ved tilsetting til mat eller drikke, kan bare anvendes overfor pasienter som på grunn av langt fremskreden sløvhet ikke er i stand til å forstå omstendighetene knyttet til bruken av legemidlene.

Under forutsetning av faglig forsvarlig tilsyn og veiledning, kan den praktiske gjennomføring av behandling med legemidler etter avtale med den ansvarlige institusjon som har truffet vedtaket, overlates til helsepersonell utenfor det psykiske helsevernet. Dette kan bare skje hvis pasienten ønsker det.

§ 9 Løpende vurdering under behandlingen

Virkningen og hensiktsmessigheten av behandlingen skal vurderes fortløpende.

§ 10 Klage

Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan klage på vedtak etter denne forskriften til fylkeslegen. Pasienten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig, jf. psykisk helsevernloven § 1-7.

Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig for den faglig ansvarlige for vedtaket eller annet helsepersonell. Den som tar i mot klagen bistår med å nedtegne muntlig fremsatt klage og med å oversende klagen til fylkeslegen.

Klage på vedtak om behandling med legemidler som blir inngitt innen 48 timer etter at pasienten har fått underretning om vedtaket, har oppsettende virkning inntil klagen er avgjort. Dette gjelder likevel ikke hvis pasienten ved utsettelse vil lide alvorlig helseskade.

§ 11 Fylkeslegens behandling av klagen

For klagebehandlingen gjelder reglene i forvaltningsloven med de tilføyelser som følger av denne paragraf.

Fylkeslegen skal treffe avgjørelse uten ugrunnet opphold. Dersom det anses påkrevet skal det engasjeres sakkyndig hjelp. Det skal tas personlig kontakt med pasienten, med mindre dette er åpenbart unødvendig.

Dersom klagen tas til følge, skal det treffes vedtak om øyeblikkelig opphør av eventuell iverksatt behandling.

Underretning om avgjørelsen skal sendes til klageren med gjenpart til den faglig ansvarlige for vedtaket.

§ 12 Registrering av vedtak om behandling uten eget samtykke

Opplysninger om vedtak om behandling uten eget samtykke, skal føres inn i protokoll godkjent av Statens helsetilsyn. Ved legemiddelbehandling skal det gis en nøyaktig oppregning over den medisinering som er foretatt.

Kontrollkommisjonen og fylkeslegen skal på forespørsel forelegges protokollen.

§ 13 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft 1. januar 2001.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Forskriften handler om behandling uten pasientens samtykke, og gir utfyllende regler i forhold til psykisk helsevernloven § 4-4. All behandling som pasienten ikke har samtykket i, kan bare gjennomføres dersom det treffes vedtak i henhold til lov og forskriften her. Et samtykke forutsetter at pasienten er blitt informert om behandlingen og har forstått hva han eller hun samtykker i, jf. pasientrettighetsloven kapittel 4.

Til § 1 Formål

All behandling skal begrunnes ut fra pasientens behov. Når situasjonen gjør det nødvendig å behandle pasienten mot hans eller hennes samtykke, må dette skje på en måte som i minst mulig grad krenker pasientens integritet. Det vises for øvrig til psykisk helsevernloven § 4-2. Forskriften skal også medvirke til at behandling uten pasientens samtykke er i tråd med kravet til faglig forsvarlig yrkesutøvelse, jf. helsepersonelloven § 4.

Forskriften skal videre sørge for at behandling uten pasientens samtykke skjer i tråd med grunnleggende rettssikkerhets prinsipper. For å hindre vilkårlighet og urettmessig bruk av tvang, stiller forskriften krav til fremgangsmåten når behandling uten samtykke skal vedtas. Den gir også bestemmelser om gjennomføring og løpende vurdering av behandlingen, samt om informasjon og klage. I tillegg gjelder forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak.

Til § 2 Virkeområde

Første ledd: Forskriften gjelder bare pasienter som er under tvungent psykisk helsevern, det vil si når det er truffet vedtak i medhold av psykisk helsevernloven § 3-8 eller når pasienten er under dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kap 5. Behandling uten eget samtykke kan ikke gjennomføres overfor pasienter som er under videre undersøkelse (observasjon) etter lovens §§ 3-8, jf. 3-6.

Behandling uten pasientens samtykke er ikke tillatt dersom pasienten har samtykket til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i inntil tre uker, jf. lovens § 2-2.

Behandling uten pasientens samtykke kan gjennomføres selv om pasienten ikke har døgnopphold i institusjonen. I praksis innebærer dette at pasienten plikter å møte til behandling ved institusjonen til fastsatte tider. At behandling kan skje uten døgnopphold betyr imidlertid ikke at behandlingen kan skje på pasientens bopel. Behandling på pasientens bopel kan imidlertid skje etter reglene i § 8 siste ledd.

Annet ledd: Det er et vilkår at en pasient som undergis behandling uten eget samtykke lider av en alvorlig sinnslidelse, da dette er hovedvilkåret for etablering av tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-3. Dette vilkåret må også være oppfylt for pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern, jf. lovens kapittel 5.

Forskriften gjelder ikke når pasienten samtykker til behandling. For at et samtykke skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal ha forstått hva hun eller han samtykker til – om formål, metoder, ventede fordeler og mulige ulemper/bivirkninger i forbindelse med behandlingen.

Til § 3 Pasientens rett til innflytelse

Første ledd: Selv om behandling uten pasientens samtykke innebærer en innskrenking i retten til innflytelse over egen behandling, presiserer bestemmelsen at pasienten likevel skal gis så stor innflytelse som mulig. Det vises til pasientrettighetsloven kapittel 3. Om pasienten er uenig i behovet for behandling, vil han eller hun likevel kunne mene noe om for eksempel formen for behandling, og dette bør man så langt det er mulig ta hensyn til.

Annet ledd: At informasjon skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, betyr at det blant annet må tas hensyn til kulturell bakgrunn, alder, sykdomstilstand og eventuelle funksjonshemninger.

Tredje ledd gir et påbud om å fortløpende forsøke å etablere frivillig samarbeid med pasienten – både forut for vedtaket og under gjennomføringen av behandlingen.

Til § 4 Vilkår for undersøkelse og behandling uten eget samtykke

Første ledd: Behandling uten pasientens samtykke, og særlig behandling med legemidler, er et betydelig inngrep i pasientens integritet. Det må derfor stilles strenge krav til det faglige skjønn som skal ligge til grunn for vedtaket. Bestemmelsen presiserer derfor at det må foreligge stor grad av sannsynlighet for at behandlingen vil føre til helbredelse eller vesentlig bedring eller til å hindre en vesentlig forverring av pasientens tilstand.

Annet ledd: Med mindre et samtykke ikke er mulig å innhente, er det et vilkår at frivillighet alltid skal være prøvd. Hvis pasienten ikke samtykker til den aktuelle behandlingsformen skal det vurderes om en annen behandling, for eksempel om et annet legemiddel kan være et alternativ. Bare i de tilfeller hvor den behandlingsmåten pasienten samtykker til er klart utilstrekkelig, kan det treffes vedtak om behandling uten pasientens samtykke.

Til § 5 Nærmere om undersøkelsen

Generelt krav: Hovedkravet er at pasienten skal være tilstrekkelig undersøkt til å gi grunnlag for å bedømme tilstanden til pasienten og behovet for behandling, jf. første ledd. Den faglige ansvarlige for vedtaket vurderer hvordan undersøkelsen skal gjennomføres og varigheten av den, for å kunne treffe et forsvarlig vedtak om behandling. Omfanget og innholdet i undersøkelsen vil bero på hvor godt institusjonen kjenner pasienten gjennom eventuelle tidligere undersøkelser, og på hvilken form for behandling som er aktuell. Undersøkelsen skal alltid foregå i institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Det kreves videre at institusjonen gjennom hele undersøkelsesperioden søker å oppnå pasientens tillit og få pasientens samtykke, slik at vedtak blir unødvendig. Det vises for øvrig til § 3 og merknadene til denne.

Særlig om kravet til undersøkelse ved behandling med legemidler:

Bestemmelsen stiller en del tilleggskrav dersom det er aktuelt med legemiddelbehandling. For det første skal undersøkelsestiden være minimum tre døgn. For det andre kreves det at den faglige ansvarlige for vedtaket selv har undersøkt pasienten i løpet av de siste 48 timer, jf. annet ledd. For det tredje skal undersøkelsen skje ved døgnopphold i institusjon, jf. fjerde ledd.

Kravet om tre døgns undersøkelsestid er et minimumskrav. Dersom tre døgn ikke er nok til at pasienten blir tilstrekkelig undersøkt, må undersøkelsen forlenges.

Fra kravet om tre døgns undersøkelsestid gjør forskriften to unntak. Det første gjelder dersom det er uforsvarlig å vente med behandling, fordi pasienten ved utsettelse vil lide alvorlig helseskade. Det siktes her til en alvorlig og akutt risiko for at pasientens helsetilstand forverres betydelig, eventuelt for at lidelsen blir kronisk. Utrykket kan også innbefatte alvorlig fysisk helseskade, selvbeskadigelse eller forsøk på suicid. Det vises til et skjønn hvor de somatiske og psykiske følgene av utsettelse skal vurderes. Det kreves at risikoen for helseskade er overveiende sannsynlig.

Det andre unntaket gjelder de tilfellene hvor pasienten gjennom tidligere behandlingsopphold er godt kjent av institusjonen som vedtar behandlingen. Dette unntaket kan være særlig praktisk der pasienten allerede er under behandling, men hvor det må treffes nytt vedtak. Kravet om at den faglig ansvarlige for vedtaket skal ha undersøkt pasienten de siste 48 timene før vedtaket treffes, er imidlertid absolutt.

Fra kravet om at undersøkelsen må skje ved døgnopphold før legemiddelbehandling, gjør bestemmelsen unntak dersom institusjonen har inngående kjennskap til og erfaring med pasienten og pasientens situasjon, og til pasientens tidligere erfaringer med tilsvarende eller liknende medikasjon og virkningen av denne på den aktuelle pasienten. Aktuelt er dette dersom pasienten har hatt opphold på institusjonen tidligere, eller vært behandlet med medisiner, men så sluttet å ta disse. Hovedkravet om tilstrekkelig undersøkelse gjelder like fullt. Unntaket gjelder ikke dersom pasienten har liten tidligere erfaring med legemidler.

Til § 6 Vedtak om behandling uten eget samtykke

Vedtak om behandling uten samtykke regnes som et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Det betyr at forvaltningslovens bestemmelser om underretning, begrunnelse, skriftlighet osv, gjelder. I tillegg har § 6 en del utdypende krav til fremgangsmåten for vedtak.

Første ledd: Vedtak om behandling uten pasientens samtykke treffes av den faglig ansvarlige for vedtak, jf. lovens § 1-4 og forskrift 1. desember 2000 om den faglig ansvarlige for vedtak.

Tredje ledd: Vedtaket skal være tidsbegrenset. Behandling uten eget samtykke kan bare vedtas for inntil tre uker om gangen, så fremt det ikke gjelder behandling med legemidler. Ved behandling med legemidler kan varigheten settes til tre måneder.

Når henholdsvis tre uker/tre måneder er gått, opphører vedtaket. Behandlingen kan da bare fortsette dersom pasienten samtykker til dette, eller om det treffes nytt vedtak.

Femte ledd: Begrunnelsen for at det skal gå 48 timer fra pasienten er underrettet om vedtaket til behandlingen starter, er å gi pasienten anledning til å vurdere om han vil klage på vedtaket. Klage som kommer inn i løpet av disse 48 timene har oppsettende virkning. Se nærmere under § 10. Annet punktum gjør unntak fra kravet om 48 timers ventetid dersom tungtveiende behandlingsmessige grunner tilsier at behandlingen må starte tidligere. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom man ved utsettelsen risikerer at pasientens tilstand blir vesentlig forverret, eller det er en overhengende fare for at sjansen til vellykket behandling forspilles. Det er den faglig ansvarlige som vurderer om det er uforsvarlig å vente med å sette i gang behandlingen.

Til § 7 Gjennomføring av behandlingstiltak

Det at undersøkelse og behandling uten eget samtykke må være klart i overensstemmelse med forsvarlig klinisk praksis, innebærer blant annet at utprøving av nye metoder er forbudt der hvor pasienten ikke har uttrykkelig samtykket til dette. Det vises også til helsepersonelloven § 4.

Med unntak av legemiddelbehandling, forbyr psykisk helsevernloven undersøkelse og behandling uten pasientens samtykke som kan innebære et alvorlig inngrep, se lovens § 4-4 annet ledd. Følgelig vil ECT-behandling ikke være tillatt uten at pasienten samtykker.

Til § 8 Gjennomføring av behandling med legemidler

Annet ledd: Utrykket «ikke mulig» henspeiler blant annet på tilfeller der det ikke er mulig å få pasienten til å forstå behovet for medisineringen.

Forbudet mot depotinjeksjoner ved akutte lidelser antas ikke å ramme medikamenter med relativt begrenset depoteffekt (opp til to-tre dager).

En lidelse med hyppig tilbakefall vil normalt ikke regnes som en akutt sinnslidelse etter forskriften.

Fjerde ledd: Behandling skal skje ved institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Dette gjelder også i forhold til pasienter som er under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Imidlertid åpner fjerde ledd for behandling med legemidler utenfor institusjon, for eksempel i pasientens hjem ved at kommunens hjemmesykepleie sørger for at hun eller han tar medisinene. Det stilles tre vilkår for en slik ordning: Pasienten selv må ønske dette, det må være inngått en avtale mellom institusjonen og den helsetjenesten som sørger for den praktiske gjennomføringen, og gjennomføringen må skje under forsvarlig tilsyn og veiledning av institusjonen.

Til § 9 Løpende vurdering under behandlingen

Bestemmelsen er et utslag av det generelle forsvarlighetskravet, som er nedfelt i helsepersonelloven § 4.

Til § 10 Klage

Tredje ledd: Dersom pasienten klager innen 48 timer etter at han får melding om vedtak om legemiddelbehandling, har klagen oppsettende virkning. Dette innebærer at vedtaket ikke kan iverksettes før klagesaken er avgjort. Vil derimot en slik utsettelse av behandlingen kunne gi pasienten alvorlig helseskade, vil ikke vedtaket ha slik oppsettende virkning. Utrykket «alvorlig helseskade» forklares i merknadene til § 5.

Den alminnelige klagefristen er ellers tre uker, jf. forvaltningslovens § 29. For klager som fremsettes etter fristens utløp, vises det til forvaltningsloven § 31, om oversitting av klagefrister.

Departementet antar at en pågående tvangsbehandlingssituasjon i de fleste tilfeller vi gi grunnlag for oppreisning for fristoversittelsen.

Til § 11 Fylkeslegens behandling av klagen

Bestemmelsen må utfylles av forvaltningsloven kapittel VI, jf. psykisk helsevernloven § 1–6.

Forskrift om bruk av tvangsmidler for å avverge skade i institusjoner for døgnopphold innenfor det psykiske helsevernet

Fastsatt ved kgl.res. 24. november 2000 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 4-8. Fremmet av Sosial- og helsedepartementet.

§ 1 Formål

Forskriften skal sikre at tvangsmidler bare anvendes når det er uomgjengelig nødvendig for å avverge skade. Videre skal forskriften sikre at tvangsmidler brukes på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, og slik at pasientens personlige verdighet og integritet blir respektert.

§ 2 Virkeområde

Tvangsmidler kan bare anvendes i institusjon som er godkjent for å ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold, jf. psykisk helsevernloven § 3-13 annet ledd og forskrift av 3. november 2000 nr. 1098 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

I akutte situasjoner kan likevel tvangsmidler anvendes overfor pasienter som er under psykisk helsevern i andre institusjoner enn nevnt i første ledd. Det skal i slike situasjoner straks vurderes om pasienten bør ha opphold i institusjon som nevnt i første ledd. Viser det seg nødvendig å bruke tvangsmidler gjentatte ganger, skal den som har ansvaret for vernet snarest mulig søke overføring eller innleggelse av pasienten ved en institusjon hvor tilstanden kan vurderes og behandles mer effektivt og om mulig uten tvangsmidler.

§ 3 Definisjon

Som tvangsmidler etter denne forskrift regnes

mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belte, sengebelte, håndrem, fotrem, spesialtrøye samt skadeforebyggende spesialklær,
kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale tilstede (isolering) og
enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt.

§ 4 Pasientens rett til innflytelse

Ved bruk av tvangsmidler skal det legges til rette for at pasienten gis så stor innflytelse på tiltaket som mulig, jf. psykisk helsevernloven § 4-2 annet ledd.

All informasjon skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger.

§ 5 Vilkår for bruk av tvangsmidler

Tvangsmidler er ekstraordinære tiltak og kan bare brukes når det er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting, og når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Det er ikke tillatt å bruke tvangsmidler i behandlingsøyemed.

§ 6 Vedtak om bruk av tvangsmidler

Vedtak om bruk av tvangsmidler skal treffes av lege.

Hvis en akutt nødsituasjon gjør at umiddelbar kontakt med lege ikke er mulig, kan ansvarshavende ved avdelingen vedta bruk av mekaniske tvangsmidler eller isolering. I slike tilfeller skal lege snarest underrettes og ta standpunkt til om bruken av tvangsmidler skal opprettholdes.

Vedtaket skal nedtegnes uten opphold og meddeles pasienten, og hans eller hennes nærmeste med mindre pasienten motsetter seg dette. Det skal samtidig opplyses om adgangen til klage.

Tvangsmidlets art og begrunnelsen for bruken skal føres inn i pasientens journal.

§ 7 Gjennomføringen

Tvangsmidler skal anvendes på en så skånsom og omsorgsfull måte som mulig.

Bruken av tvangsmidler skal gjøres så kortvarig som mulig. Anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede (isolering) skal maksimalt anvendes i inntil to timer om gangen. Ved sammenhengende bruk av tvangsmidler ut over 8 timer skal det, så langt det er mulig ut fra pasientens tilstand og forholdene for øvrig, sørges for at pasienten gis friere forpleining i kortere eller lengre tid. Kan dette ikke gjøres, skal årsaken til dette nedtegnes.

Ved bruk av tvangsmidler skal pasienten ha kontinuerlig tilsyn. Ved fastspenning i seng eller stol skal personale oppholde seg i samme rom som pasienten, med mindre pasienten ønsker å være alene og dette er faglig forsvarlig.

Bruk av tvangsmidler skal vurderes fortløpende. Bruken skal straks avbrytes hvis den viser seg ikke å ha de forutsette virkninger eller har uforutsette negative konsekvenser.

§ 8 Bruk av tvangsmidler overfor barn og unge under 16 år

Mekaniske tvangsmidler skal ikke brukes overfor pasienter under 16 år. Pasienter under 16 år skal heller ikke anbringes bak avlåst dør uten personale tilstede.

§ 9 Klage

Pasienten eller hans eller hennes nærmeste kan påklage vedtak om bruk av tvangsmidler til kontrollkommisjonen.

Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig overfor en av personalet, eller direkte til kontrollkommisjonen. Personalet skal bistå med nedtegning av muntlig klage, og straks oversende klagen til kontrollkommisjonen. Klagen har ikke oppsettende virkning.

Kontrollkommisjonen skal behandle klagen selv om bruken av tvangsmidlet er opphørt, med mindre den klageberettigede skriftlig har gitt uttrykk for at han trekker klagen tilbake.

§ 10 Registrering av bruk av tvangsmidler

Institusjoner som nevnt i § 2 første ledd skal føre opplysninger om bruk av tvangsmidler i protokoll godkjent av Statens helsetilsyn. Kontrollkommisjonen og fylkeslegen skal på forespørsel forelegges tvangsmiddelprotokollen. Bruk av tvangsmidler over lengre tid skal uoppfordret meldes til kontrollkommisjonen.

I tilfeller som nevnt i § 2 annet ledd, skal tvangsmidlets art, begrunnelse for bruken, tidspunktet for iverksettelse og opphør, og navn på den som har truffet vedtaket nedtegnes. Melding om tvangsmiddelbruken skal snarest sendes til kontrollkommisjonen.

§ 11 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft 1. januar 2001.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

I forsvarlighetskravet ligger blant annet at man velger det tvangsmiddelet som etter forholdene vil være det minst inngripende, og at man på alle måter søker å gi pasienten trygghet i situasjonen. Det forhold at nærmere retningslinjer for bruk av tvangsmidler er fastsatt i lov og forskrift vil sikre forsvarlige rutiner rundt tiltakene, og dermed øke pasientenes rettssikkerhet.

Selv om kritiske situasjoner gjør det nødvendig med bruk av tvangsmidler, er dette like fullt et særlig inngripende tiltak som pasienten vil kunne oppleve belastende. Det er da viktig at bruken av tvangsmidler ikke må ha elementer av straff og nedverdigelse. Tvert i mot vil slike situasjoner stille særlige krav til en omsorgsfull holdning fra personalets side.

Til § 2 Virkeområde

Første ledd: Tvangsmidler kan bare anvendes i institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold. Det vises til forskrift av 3. november 2000 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

Annet ledd: Unntaksvis kan det forekomme situasjoner hvor det kan bli nødvendig å bruke tvangsmidler overfor pasienter som befinner seg i andre typer institusjoner, og i annet ledd åpnes det for dette. Det kan for eksempel være et psykiatrisk sykehjem eller ved en avdeling som bare baserer seg på frivillige innleggelser.

Bruk av tvangsmidler utenfor godkjent institusjon skal meldes til kontrollkommisjonen, jf. § 10 i forskriften her.

Til § 3 Definisjon

Bestemmelsen er en presisering av psykisk helsevernloven § 4-8 annet ledd, og definerer hvilke tiltak som regnes som tvangsmidler. Det er ikke tillatt å bruke andre tvangsmidler enn de som bestemmelsen nevner. Fortegnelsen over de forskjellige typene av mekaniske tvangsmidler (belte, sengebelte osv.) er imidlertid eksempler, og derfor ikke uttømmende.

Bruk av tvangsmiddel er et tiltak som skal avverge en akutt situasjon. Legemidler med depotvirkning skal derfor ikke brukes som tvangsmiddel. Dette gjelder selv om depotvirkningen er begrenset til et par dager.

Når det gjelder legemidler vil det være begrunnelsen for bruken som er avgjørende for om det er et tvangsmiddel. Bruk av legemidler uten pasientens samtykke i behandlingsøyemed reguleres av lovens § 4-4. Begrepet korttidsvirkende innebærer at valg av medikament og dosering må skje ut fra formålet, å dempe akutt uro. Langtidsvirkende preparater kan derfor ikke anvendes på dette grunnlaget. Det må ved medisinering likevel være riktig å ta hensyn til hvilke preparater som må antas å ha en generelt gunstig virkning på pasientens tilstand, og det må aksepteres at det kan ta noe tid før virkningen opphører helt.

Forskriften regulerer bare de mest vidtgående former for tvang. Som tvangsmidler i psykisk helsevernloven og denne forskriftens forstand regnes derfor ikke mindre inngripende tiltak som kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom når dette er nødvendige ledd i institusjonens omsorgsansvar.

Selv om fastholding av pasienten ikke defineres som et tvangsmiddel, kan et slikt tiltak likevel oppleves belastende, og bør derfor både journalføres og føres i protokoll.

Til § 4 Pasientens rett til innflytelse

Bestemmelsen understreker at det er pasienten og dennes behov som skal stå i sentrum. Ved valg av tvangsmiddel skal det legges vekt på hvilken type tvangsmiddel pasienten opplever som minst inngripende. I den grad det er forsvarlig, bør det også tas hensyn til pasientens ønsker om personalet skal være tilstede eller ikke. Se også § 7 siste ledd.

Begrepet «mulig» henspeiler blant annet på at helsepersonellet alltid må handle i henhold til forsvarlighetskravet, jf. bl.a. helsepersonelloven § 4. Det er ikke alltid at situasjonen gir rom for å ta spørsmålet opp med pasienten, eller for å ta hensyn til pasientens ”ønsker”.

At den informasjon som gis skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, innebærer at det blant annet skal tas hensyn til pasientens alder, modenhet, og erfarings,- kultur- og språkbakgrunn.

Til § 5 Vilkår for bruk av tvangsmidler

Bestemmelsen er en presisering av psykisk helsevernloven § 4-8 første ledd.

Bruk av tvangsmidler er forbeholdt de tilfeller der en ekstraordinær situasjon gjør slik bruk uomgjengelig nødvendig.

Tvangsmidler kan for det første anvendes for å hindre at pasienter skader seg selv eller andre. Begrepet hindre innebærer i denne sammenheng at også adferd som oppfattes som truende i forhold til at skade kan komme til å inntreffe, kan begrunne bruk av tvangsmidler.

For det andre kan tvangsmidler anvendes for å avverge materiell skade. Det kreves her at skaden må være betydelig. Bruk av tvangsmiddel må her stå i forhold til skaderisiko og -omfang. I forhold til materielle skade brukes begrepet ”avverge.” Denne ordlyden er i sitt meningsinnhold mer snevert enn begrepet ”hindre,” som anvendes i forhold til skade på person. Dette innebærer at skaden må ha inntrådt, eller at faren for skade må ha kommet nærmere enn manifestasjon sammenlignet med fare for skade på person.

Uttrykket ”uomgjengelig nødvendig” innebærer at slike tiltak er forbeholdt ekstreme og på andre måter uhåndterlige situasjoner. Forskriften forutsetter at lempeligere midler alltid skal være prøvd. Skjerming, jf. psykisk helsevernloven § 4-3, vil i denne sammenheng ofte være et lempeligere middel enn isolering. Videre kan for eksempel fastholding av pasienten være et mindre inngripende tiltak enn bruk av mekaniske tvangsmidler. Imidlertid må det alltid foretas en subjektiv vurdering av pasienten. For noen pasienter vil den fysiske kontakten som det innebærer å måtte holdes fast av flere av personalet kunne være som et sterkere inngrep enn for eksempel å bli lagt i belter.

Tvangsmidler skal ikke brukes i behandlingsøyemed eller som straff.

§ 6 Vedtak om bruk av tvangsmiddel

Bestemmelsen er en presisering av psykisk helsevernloven § 4-8 femte ledd.

Annet ledd: Hovedregelen i første ledd er at lege treffer vedtak om bruk av tvangsmidler. Det vil imidlertid kunne oppstå situasjoner hvor en lege ikke er i umiddelbar nærhet. I slike unntakstilfeller vil det være hensiktsmessig å overlate beslutningen til den av det tilstedeværende personalet som er ansvarshavende, f. eks avdelingssykepleier eller psykolog. Hvis vedtaket er truffet av en annen enn lege, skal lege underrettes snarest. Legen skal da vurdere om bruken av tvangsmidler skal opprettholdes.

Unntaket gjelder ikke ved bruk av legemidler. Dersom det er behov for å bruke legemidler som tvangsmiddel, og legen ikke er tilstede, kan legen etter forholdene treffe slikt vedtak og meddele dette over telefon, dersom dette er forsvarlig. Vedtaket må da nedtegnes så snart som mulig.

Til § 7 Gjennomføringen

Annet ledd: Tvangsmidler skal ikke brukes lenger enn det som er ytterst nødvendig. Det vises også til bestemmelsens siste ledd, om at bruk av tvangsmidler skal vurderes fortløpende.

Anbringelse av pasienten bak avlåst dør uten personale til stede kan maksimalt anvendes i inntil to timer om gangen. Isolasjon bør brukes med forsiktighet.

Ved sammenhengende bruk av tvangsmiddel ut over 8 timer skal det, så langt det er mulig ut fra pasientens tilstand og forholdene for øvrig, sørges for at pasienten gis friere forpleining i kortere eller lengre tid. Kan dette ikke gjøres, skal årsaken til dette nedtegnes.

Tredje ledd: Med uttrykket kontinuerlig tilsyn forstås i denne sammenhengen visuelt tilsyn. Dette innebærer at så lenge tvangsmiddelet er i bruk, skal personalet være innen synsrekkevidde til pasienten. Personalet skal ikke oppholde seg lenger unna enn at pasienten straks kan tilkalle vedkommende. Ved fastspenning til seng eller belte skal personale oppholde seg i samme rom som pasienten. Hvis pasienten sover, eller gir uttrykk for at han ønsker å være alene, kan pleiepersonalet forlate rommet, dersom dette eller er forsvarlig. Pasienten må likevel hele tiden være under tilsyn.

Fjerde ledd: At bruken av tvangsmiddelet skal vurderes fortløpende, innebærer at man kontinuerlig må veie pasientens situasjon og den fare han eller hun representerer opp mot de ulemper tvangsmiddelet innebærer for pasienten. Bruken skal opphøre så snart faren for skade ikke lenger er tilstede.

Til § 8 Bruk av tvangsmidler overfor barn og unge under 16 år

Bestemmelsen gjentar psykisk helsevernloven § 4-8 tredje ledd.

Bestemmelsen innskrenker bruken av tvangsmidler overfor pasienter under 16 år. Det eneste tvangsmiddelet som er aktuelt er beroligende medikamenter. Imidlertid bør det her utvises stor varsomhet. Enda mer enn hos voksne vil det være viktig å unngå bruk av medikamenter før en faglig forsvarlig utredning og vurdering er gjort. Etter forholdene vil holding av pasienten kunne være et alternativ.

Til § 9 Klage

Klagen har ikke oppsettende virkning. Klagen kan behandles selv om bruken av tvangsmiddelet er opphørt. Selv om klageadgangen i slike tilfelle ikke får direkte betydning for den aktuelle tvangsmiddelbruken, vil den likevel være egnet til å avdekke eventuelt misbruk eller feil bruk av tvangsmidler.

Forvaltningslovens alminnelige klagefrist på tre uker gjelder. Normalt vil imidlertid tvangssituasjonen være en «særlig grunn» som gjør det rimelig å behandle klager som kommer inn etter fristen, jf. forvaltningsloven § 31. Dersom pasienten eller pasientens nærmeste mener at vilkårene for bruk av tvangsmidler ikke lenger er tilstede, vil pasienten ha rettslig interesse av å få overprøvet institusjonens vurdering av dette spørsmålet.

Til § 10 Registrering av bruk av tvangsmidler

Gjentatt eller vedvarende bruk av tvangsmidler kan si noe om institusjonens evne til å håndtere pasienten, og dette er et forhold som tilsynsmyndigheten bør få kunnskap om. Etter førsteleddannetpunktum skal institusjonen uoppfordret melde fra til kontrollkommisjonen dersom tvangsmidler blir brukt over lengre tid. Med lengre tid forstås ikke bare sammenhengende bruk av tvangsmidler utover flere dager, men også gjentatt bruk over et lengre tidsrom.

Forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet.

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 1. desember 2000 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 1-4, jf. kgl. res. av 3. november 2000 nr. 1097.

§ 1 Virkeområde

Denne forskrift gir nærmere regler om hvem som kan treffe vedtak og beslutte nærmere angitte tiltak, jf. psykisk helsevernloven § 1-4.

§ 2 Alminnelig bestemmelse

Faglig ansvarlig for vedtak etter forskriften her skal ha tilfredsstillende kunnskaper i helselovgivningen med særlig vekt på psykisk helsevernloven.

§ 3 Faglig ansvarlig for vedtak i psykisk helsevern for voksne

I psykisk helsevern for voksne skal det faglige ansvar for å treffe vedtak samt beslutte nærmere angitte tiltak i henhold til psykisk helsevernloven, innehas av lege i overordnet stilling som er spesialist i psykiatri.

I psykisk helsevern for voksne kan også annen lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, samt spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk voksenpsykologi som tilfredsstiller kravene i § 5 annet ledd, være faglig ansvarlig for vedtak.

Faglig ansvar for vedtak etter lovens § 4-4, om behandling med legemidler, kan ikke innehas av spesialist i klinisk psykologi.

§ 4 Faglig ansvarlig for vedtak i psykisk helsevern for barn og ungdom

I psykisk helsevern for barn og ungdom skal det faglige ansvaret for vedtak innehas av lege i overordnet stilling som er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.

I psykisk helsevern for barn og ungdom kan også annen lege med spesialistutdanning i barne- og ungdomspsykiatri eller psykiatri, samt spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk barne- og ungdomspsykologi som tilfredsstiller kravene i § 5 annet ledd, være faglig ansvarlig for vedtak.

Faglig ansvar for vedtak etter lovens § 4-4, om behandling med legemidler, kan ikke innehas av spesialist i klinisk psykologi.

§ 5 Delegering

I psykisk helsevern for voksne kan den faglig ansvarlige for vedtak, jf. § 3, delegere sin myndighet til lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og til spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk voksenpsykologi.

Ved delegering til spesialist i klinisk psykologi eller barne- og ungdomspsykiatri må det kunne dokumenteres minst to års relevant praksis fra aktuell institusjon eller avdeling som er godkjent for å ha ansvar for tvungent psykisk helsevern, hvor nedre grense for godkjenning av et arbeidsforhold vil være 6 måneder.

I psykisk helsevern for barn og ungdom kan den faglig ansvarlige for vedtak, jf. § 4, delegere sin myndighet til lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og til spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk barne- og ungdomspsykologi. Ved delegering til spesialist i klinisk psykologi gjelder annet ledd tilsvarende.

Myndighet til å treffe vedtak etter psykisk helsevernloven § 4-4, om behandling med legemidler, kan ikke delegeres til spesialist i klinisk psykologi.

§ 6 Dispensasjon

Statens helsetilsyn eller den de bemyndiger kan dispensere fra denne forskrift når særlige hensyn taler for det.

§ 7 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft 1. januar 2001.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Psykisk helsevernloven legger følgende kompetanse til den faglig ansvarlige for vedtak:

Avgjørelse av hvorvidt en person innehar samtykkeevne ( § 2-1 )

Begjæring om at pasienten skal samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern (§ 2-2 )

Vedtak om videre undersøkelse eller tvunget psykisk helsevern ( § 3-8 )
Vurdering av om tvunget psykisk helsevern skal opprettholdes ( § 3-9)
Beslutning og vedtak om skjerming ( § 4-3 )
Vedtak om behandling uten eget samtykke ( § 4-4 )
Vedtak om innskrenkninger i forbindelse med omverdenen, og om postkontroll (§ 4-5 )
Vedtak om undersøkelse av rom og eiendeler, samt kroppsvisitasjon ( § 4-6 )
Vedtak om beslag ( § 4-7 )
Ansvar for at det blir foretatt kontrollundersøkelser hver tredje måned ( § 4-9 )
Bestemme hvordan en dom på tvungent psykisk helsevern gjennomføres ( § 5-3 )
Begjære overføring til anstalt under fengselsvesenet ( § 5-6 )

I henhold til lovens § 1-4 er den faglig ansvarlige for vedtak vedkommende overlege. Forskriften gir nærmere presiseringer av begrepet faglig ansvarlig for vedtak, og inneholder dessuten regler om unntak og delegasjon. Nærmere formkrav og prosedyrer for de enkelte vedtak fremgår av psykisk helsevernloven og av forskrifter til de aktuelle bestemmelser.

Andre beslutninger eller vedtak som treffes i det psykiske helvernet faller utenfor virkeområdet til lovens § 1-4 og forskriften her. Forskriften regulerer for eksempel ikke spørsmålet om hvem som kan ta beslutninger om innleggelser eller utskrivninger ved frivillig psykisk helsevern, eller hvordan den nærmere behandlingen skal foregå. Spørsmål om administrativ, organisatorisk eller faglig ledelse faller også utenfor.

Til § 2 Alminnelig bestemmelse

Bestemmelsen angir et generelt krav som innebærer at enhver som skal fungere som faglig ansvarlig for vedtak må ha tilfredsstillende kunnskaper i helselovgivningen. Dette kravet gjelder uavhengig av hvilken bestemmelse i forskriften den nærmere vedtakskompetansen utledes fra.

Til § 3 Faglig ansvarlig for vedtak i psykisk helsevern for voksne

Førsteledd: Bestemmelsen angir hovedregelen i institusjoner innen psykisk helsevern for voksne.

Annet ledd: Bestemmelsen åpner for unntak fra hovedregelen i første ledd, for spesialister i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri, uavhengig av om disse er i overordnet stilling, og for spesialist i klinisk psykologi med fordypning klinisk voksenpsykologi eller spesialist i klinisk psykologi etter gammel ordning. Unntaket omfatter samtlige vedtak og beslutninger som faller inn under forskriftens virkeområde. Det følger imidlertid av tredje ledd at spesialist i klinisk psykologi ikke vil kunne treffe vedtak om behandling uten pasientens samtykke med legemidler. Faglig ansvar etter § 3 medfører selvstendig kompetanse, som kan delegeres til andre etter forskriftens § 5.

Til § 4 Faglig ansvarlig for vedtak i psykisk helsevern for barn og ungdom

Førsteledd: Bestemmelsen angir hovedregelen i barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner.

I annet ledd åpnes det for unntak fra hovedregelen i første ledd, for spesialister i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri, uavhengig av om disse er i overordnet stilling, og for spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk barne- og ungdomspsykologi eller spesialist i klinisk psykologi etter gammel ordning. Unntaket omfatter samtlige vedtak og beslutninger som faller inn under forskriftens virkeområde. Det følger imidlertid av tredje ledd at spesialist i klinisk psykologi ikke vil kunne treffe vedtak om behandling uten pasientens samtykke med legemidler.

Faglig ansvar etter § 4 innebærer selvstendig kompetanse, som kan delegeres til andre etter forskriftens § 5.

Til § 5 Delegasjon

Bestemmelsens førstetiltredjeledd regulerer delegasjonsspørsmålet i forhold til samtlige vedtak og tiltak etter psykisk helsevernloven. Under forutsetning av at vedkommende tilfredsstiller nærmere krav til praksis, kan myndigheten til å treffe vedtak delegeres til spesialister i psykiatri og klinisk psykologi.

Delegasjon medfører en tildeling av myndighet i forhold til nærmere bestemte beslutninger. Den som delegerer myndigheten beholder ansvaret for beslutningene som treffes, og vil også både ha et instruksjons- og veiledningsansvar. Vedtaksmyndigheten kan bare delegeres til en person som oppfyller de nærmere krav til praksis, jf. annet ledd. Den som delegerer må også forsikre seg om at vedkommende oppfyller kravet til tilfredsstillende kunnskaper i helselovgivningen, jf. forskriftens § 2. Det må dessuten i det konkrete tilfelle foretas en vurdering av hvorvidt delegasjon er forsvarlig i forhold til den enkeltes nærmere kompetanse. Det vises blant annet til lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m § 2-3 og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell § 4.

Bestemmelsen utelukker at myndighet til å treffe vedtak kan delegeres til personer med annen faglig kompetanse en ovennevnte grupper. Noen av de tiltak som omhandles i forskriften kan imidlertid kreve en rask iverksetting, noe som kan gjøre det vanskelig med ordinær behandling i forbindelse med vedtaket. Dette vil blant annet gjelde lovens § 4-7 om beslag. I situasjoner hvor den faglig ansvarlige for vedtak ikke er tilgjengelig, og det er påkrevet at farlige gjenstander eller lignende fjernes fra pasienten, må formelt vedtak treffes i etterkant.

Til § 6 Dispensasjon

Særlige hensyn som kan gi grunnlag for dispensasjon kan f.eks. være forbigående mangel på kvalifisert personell til å treffe de nødvendige vedtak.

Forskrift om kontrollkommisjonens virksomhet

Fastsatt 21. desember 2000 av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern § 6-5, jf. kgl. res av 3. november 2000.

Kapittel 1 Generelle bestemmelser

§ 1-1 Virkeområde

Forskriften gjelder virksomheten til kontrollkommisjonene innen det psykiske helsevernet.

Forskriften gir nærmere regler om kontrollkommisjonens saksbehandling ved de avgjørelser og oppgaver som er særlig tillagt den etter psykisk helsevernloven, herunder saksbehandlingen ved behandling av klager på vedtak etter loven.

Forskriften gir videre regler for kontrollkommisjonens kontroll med pasientens opphold ved institusjonen.

§ 1-2 Kontrollkommisjonens ansvarsområde

Den enkelte kontrollkommisjons ansvarsområde fastsettes av Statens helsetilsyn.

§ 1-3 Taushetsplikt

Kontrollkommisjonens medlemmer har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e.

Taushetsplikten gjelder også pasientens fødselssted, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.

Straffeloven § 121 får tilsvarende anvendelse.

§ 1-4 Ugildhet

Reglene om ugildhet i domstolslovens kapittel 6 gjelder tilsvarende for kontrollkommisjonens medlemmer.

§ 1-5 Møter

Kontrollkommisjonens leder skal beramme tid og sted for møter. Et medlem som ikke kan møte, skal straks melde dette til kontrollkommisjonens leder som innkaller varamedlemmet.

Møtene skal holdes for lukkede dører. Kontrollkommisjonen kan likevel gi adgang for andre enn dem som har med saken å gjøre, hvis særlige grunner taler for det.

§ 1-6 Protokoll

Kontrollkommisjonen skal føre protokoll over sin virksomhet.

Protokollen skal blant annet inneholde opplysninger om tid og sted for kontrollkommisjonens møter, kontrollkommisjonens sammensetning, og hvilke saker som er behandlet. Dersom det er behandlet klagesak skal det fremgå hvem som er varslet, hvem av de varslede som har møtt og avgitt forklaring eller uttalelse, og hvilke dokumenter som har vært fremlagt.

Avgjørelser som treffes i kontrollkommisjonens møter skal protokolleres. I protokollen skal det også redegjøres for kontrollkommisjonens kontroll med pasienters opphold ved institusjonen.

§ 1-7 Rapportering

Kontrollkommisjonen skal innen 1. april gi Statens helsetilsyn og Fylkeslegen en rapport med oversikt over foregående års møte- og tilsynsvirksomhet, og de saker som er behandlet.

Statens helsetilsyn utferdiger nærmere retningslinjer om hva rapporten skal inneholde.

§ 1-8 Kontrollkommisjonens tilgang på opplysninger

På forespørsel fra kontrollkommisjonen skal helsepersonell gi opplysninger og fremlegge dokumenter som kontrollkommisjonen vurderer nødvendig for utøvelsen av sin virksomhet, herunder:

dokumenter utarbeidet i forbindelse med vedtak om videre undersøkelse og tvungent psykisk helsevern,
oppgave over pasienter som er overført til opphold i institusjon, eller til andre tiltak under ansvar av institusjon, jf. psykisk helsevernloven §§ 4-10 og 5-4, jf. § 3-1,
pasientjournal,
protokoll for behandling uten eget samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-4,
protokoll for bruk av tvangsmidler, jf. psykisk helsevernloven § 4-8,
individuell plan, jf. psykisk helsevernloven § 4-1.

§ 1-9 Meddelelser til pasienten

Meddelelser til pasienten skal skje i lukket brev til ham eller henne personlig.

Kapittel 2 Saksbehandlingsregler i klagesaker

§ 2-1 Kapittelets virkeområde

Dette kapittel gjelder ved alle klagesaker. Ved behandling av klage i sak om videre undersøkelse, etablering eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, kommer også bestemmelsene i psykisk helsevernloven § 6-4 til anvendelse.

§ 2-2 Klagefrister

Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til den klageberettigede. Forvaltningslovens regler om klagefrister gjelder tilsvarende.

Vedtak om etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern kan påklages i inntil tre måneder etter at det psykiske helsevernet er opphørt.

§ 2-3 Fremsettelse av klage

Klage til kontrollkommisjonen fremsettes for kontrollkommisjonen eller for helsepersonell der pasienten oppholder seg. Den som tar imot klagen skal snarest sørge for at klagen bringes inn for kontrollkommisjonen.

Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Dersom det etter forholdene er grunn til det, kan den som tar i mot en muntlig klage, be om at vedkommende gir skriftlig uttrykk for at han eller hun vil klage. Ellers skal muntlig klage skrives ned av den som mottar den.

§ 2-4 Redegjørelse fra den faglig ansvarlig for vedtak

Kontrollkommisjonen kan be om at den faglig ansvarlige for vedtak gir en skriftlig redegjørelse innen frist fastsatt av kontrollkommisjonen.

Redegjørelsen skal inneholde opplysninger om den avgjørelse som er påklaget, herunder den faglig ansvarliges vurdering av lovens vilkår. Med redegjørelsen skal det også følge oversikt over de opplysninger som den faglig ansvarlige for vedtak har bygget sin avgjørelse på.

Når redegjørelsen er kommet inn til kontrollkommisjonen, skal den snarest gjøres kjent for pasienten og den som i tilfelle handler på pasientens vegne.

§ 2-5 Informasjon til pasienten

Kontrollkommisjonen skal underrette pasienten eller den som handler på hans eller hennes vegne om:

navnet på kontrollkommisjonens medlemmer,
at pasienten og/eller den som handler på hans eller hennes vegne har rett til å være tilstede, jf. § 2-9.
tidspunktet for berammelse og at pasienten har anledning til å uttale seg før kontrollkommisjonen avgjør saken.
at pasienten eller den som handler på hans eller hennes vegne må si ifra snarest mulig dersom det vil anføres at noen av kontrollkommisjonens medlemmer er ugilde.

§ 2-6 Sakens opplysning

Kontrollkommisjonens leder skal påse at saken blir så godt opplyst som mulig.

Skal vitner eller sakkyndige forklare seg for kontrollkommisjonen sørger lederen for at de blir innkalt. Begjæring fra pasienten, eller den som handler på hans eller hennes vegne om å få innhentet opplysninger eller avhørt vitner, kan avvises av kontrollkommisjonen dersom opplysningene synes å være uten betydning for saken.

Kontrollkommisjonens avgjørelse skal begrunnes.

Forklaringer som avgis til lederen alene skal nedskrives. For øvrig avgjør kontrollkommisjonen i hvert enkelt tilfelle i hvilken utstrekning protokollasjon av forklaringer skal finne sted.

I saker etter psykisk helsevernlovens § 6-4 skal det holdes møter. Forvaltningsloven § 17 gjelder tilsvarende.

§ 2-7 Kontrollkommisjonens vedtak

Når kontrollkommisjonens leder finner at saken er tilstrekkelig forberedt, tas saken opp til avgjørelse.

Vedtaket treffes av fulltallig kommisjon. Før vedtak treffes holder kontrollkommisjonen rådslagning og stemmegivning. Når stemmene står likt, gjør lederens stemme utslaget.

Vedtaket skal inneholde:

opplysning om kontrollkommisjonens sammensetning og tid og sted for det avsluttende møtet,
en kort fremstilling av hva saken gjelder, avgjørelsesgrunnene og slutningen.
opplysninger om hvorvidt vedtaket er enstemmig. Hvis det er uenighet i kontrollkommisjonen skal det gis grunner for de forskjellige standpunkt.

De faktiske forhold som har vært avgjørende for vedtaket, samt de hensyn som er lagt vekt på ved en eventuell skjønnsutøvelse skal fremgå av fremstillingen.

Kontrollkommisjonen skal om mulig treffe sitt vedtak innen to uker etter at saken ble brakt inn for den. Hvis fristen ikke kan overholdes, skal grunnen til dette opplyses i vedtaket.

Vedtaket skal underskrives av kontrollkommisjonens medlemmer, eller eventuelt av kontrollkommisjonens leder etter fullmakt.

Kopi av vedtaket skal snarest mulig sendes pasienten, den som handler på pasientens vegne, og den faglig ansvarlige for vedtak. Hvis klageren er en annen enn pasienten eller den som handler på hans eller hennes vegne, skal også denne orienteres om vedtaket.

§ 2-8 Pasientens rett til å være tilstede

Pasienten og den som handler på hans eller hennes vegne har rett til være tilstede i møter hvor det skal opptas forklaringer eller gis muntlige redegjørelser til bruk i saken.

Dersom sterke grunner taler for det kan kontrollkommisjonen bestemme at pasienten skal forlate møtet. Når pasienten kommer tilbake til møtelokalet skal han gjøres kjent med det som er opplyst under hans fravær. Det kan kun unnlates å informere pasienten dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv. Informasjon kan også unnlates dersom det er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær.

Kapittel 3 Annen etterprøving

§ 3-1 Dokumentkontroll, jf. psykisk helsevernlovens § 3-10 første ledd

Når noen er undergitt tvungent psykisk helsevern skal kontrollkommisjonen så snart som mulig gjennom kontroll av dokumentene i saken forvisse seg om at riktig framgangsmåte er fulgt, og at vedtaket bygger på en vurdering av de grunnleggende kravene i psykisk helsevernlovens § 3-2 og vilkårene etter psykisk helsevernlovens § 3-3.

Dersom kontrollkommisjonen, på bakgrunn av de fremlagte dokumenter, finner at vedtaket lider av alvorlige formelle eller materielle feil, kan vedtaket kjennes ugyldig. Resultatet av dokumentkontrollen skal protokolleres.

§ 3-2 Etterprøving etter tre måneder

Dersom det ikke klages over etableringen av tvunget psykisk helsevern, skal likevel kontrollkommisjonen, når det har gått tre måneder etter vedtaket, av eget tiltak vurdere om det er behov for tvunget vern. Kontrollkommisjonen skal i vurderingen se hen til om vilkårene for tvungent psykisk helsevern fremdeles er til stede, og skal særlig vurdere hensiktsmessigheten av vernet.

Kontrollkommisjonen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig, og kan prøve alle sider av saken. Pasienten har rett til å uttale seg, jf. psykisk helsevernloven § 3-12.

Kopi av vedtaket sendes pasienten, den som handler på pasientens vegne og den faglig ansvarlige for vedtaket så snart som mulig.

§ 3-3 Samtykke til forlengelse av tvungent psykisk helsevern, jf psykisk helsevernloven § 3-10 tredje ledd

Dersom det tvungne vernet skal ha varighet utover ett år, må kontrollkommisjonen samtykke til dette. Saksbehandlingen ved forlengelse vil være tilsvarende den etterprøving som følger av § 3-2 i forskriften her.

§ 3-4 Frivillig psykisk helsevern for barn som har fylt 12 år, jf psykisk helsevernlovens § 2-1 fjerde ledd

Spørsmål om etablering av psykisk helsevern etter samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret, skal bringes inn for kontrollkommisjonen til etterprøving, dersom barnet ikke selv er enig i vedtaket.

Barnet kan også senere be om at vernet skal opphøre. Dersom det besluttes at vernet skal opprettholdes, kan spørsmålet bringes inn for kontrollkommisjonen til etterprøving.

§ 3-5 Begjæring om samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernlovens § 3-1, jf. psykisk helsevernloven § 2-2

Beslutning om å kreve samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i tre uker, kan bringes inn for kontrollkommisjonen til etterprøving av pasienten, den nærmeste eller den som handler på pasientens vegne. Gjelder beslutningen barn og unge mellom 12 og 16 år, og barnet ikke selv er enig i tiltaket, skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen. Kontrollkommisjonen må snarest mulig ta saken til behandling.

I forhold til barn og unge under 16 år kan tiltaket iverksettes selv om kontrollkommisjonen ikke har behandlet saken.

Kapittel 4 Kontroll med pasientens opphold ved institusjonen m.v.

§ 4-1 Besøk

Kontrollkommisjonen skal minst en gang pr. måned besøke institusjoner/avdelinger som er godkjent for å ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern til døgnopphold. I andre institusjoner og steder med privat forpleining, skal besøk skje minst 4 ganger i året. Besøket kan skje ved et eller flere av kontrollkommisjonens medlemmer. Noen av besøkene bør skje uanmeldt.

Statens helsetilsyn kan gi dispensasjon fra bestemmelsen i forskriftens § 4-1 første ledd.

§ 4-2 Generelt om kontrollen

Kontrollkommisjonen skal føre kontroll med bruken av restriktive tiltak. Kontrollkommisjonen skal under sine besøk gjennomgå protokollene hvor opplysninger om bruk av tvangsmidler og behandling uten eget samtykke er ført inn.

Kontrollkommisjonen skal undersøke om det er husordensreglement ved institusjonen, og skal påse at dette eventuelt er i overensstemmelse med gjeldende lovgivning.

Kontrollkommisjonen skal under sine besøk gi pasientene anledning til å fremsette klager over vedtak etter loven, og ellers ta opp forhold av betydning for pasientens opphold ved institusjonen eller forpleiningsstedet. Pasienter som er innlagt i institusjonen uten eget samtykke etter siste besøk skal få tilbud om samtale med kontrollkommisjonen. For øvrig kan kontrollkommisjonens medlemmer så vidt mulig bistå pasientene med råd og hjelp.

Kontrollkommisjonen skal varsle fylkeslegen om alvorlige forhold ved institusjonen. Ellers kan kontrollkommisjonen ta forholdet opp med institusjonens ledelse eller den faglig ansvarlige for vedtak.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Kapittel 1 Generelle bestemmelser

Til § 1-1 Virkeområde

Bestemmelsen angir forskriftens virkeområde. Kontrollkommisjonens virksomhet følger av psykisk helsevernloven § 6-1 første og annet ledd. Nærmere regler for kontrollkommisjonens saksbehandling ved klage og etterprøving følger av forskriftens kapittel 2 og 3. Klager som i henhold til psykisk helsevernloven skal behandles av kontrollkommisjonen:

Klage over vedtak om videre undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern jf. § 3-8 siste ledd
Klage over vedtak om opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-9 siste ledd
Klage over vedtak om skjerming, jf § 4-3 annet ledd.
Klage over vedtak om restriksjoner i forbindelse med omverdenen, jf. § 4-5 femte ledd.
Klage over vedtak om undersøkelse av rom og eiendeler, samt kroppsvisitasjon, jf. § 4-6 tredje ledd.
Klage over vedtak om beslag, jf. § 4-7 annet ledd
Klage over vedtak om bruk av tvangsmidler, jf. § 4-8 fjerde ledd
Klage over vedtak om overføring, jf §§ 4-10 første ledd og 5-4 første ledd.

Etterprøving som skal foretas av kontrollkommisjonen:

Spørsmål om etablering av psykisk helsevern for barn som har fylt 12 år, i de tilfeller barnet selv er uenig i tiltaket, jf. § 2-1 fjerde ledd.
Etterprøving av begjæring om pasientens samtykke til å være undergitt tvungent psykisk helsevern i tre uker, jf. § 2-2 femte ledd.
Dokumentkontroll ved etablering av tvungent psykisk helsevern, jf. 3-10 første ledd
Etterprøving etter tre måneder, jf. § 3-10 annet ledd
Samtykke til forlengelse av tvungent psykisk helsevern ut over ett år, jf. § 3-10 tredje ledd

Nærmere retningslinjer for kontrollkommisjonens kontroll med pasientens opphold ved institusjonen følger av forskriftens kapittel 4.

Til § 1-2 Kontrollkommisjonens ansvarsområde

I henhold til psykisk helsevernloven § 6-1 tredje ledd bestemmer departementet hvilket område som skal være tillagt hver kommisjon. Forskriftens § 1-2 er en delegasjonsbestemmelse hvor denne myndigheten delegeres til Statens helsetilsyn.

I henhold til psykisk helsevernloven § 6-1 første ledd skal det være en kontrollkommisjon hvor noen er under psykisk helsevern etter loven. Dette innebærer at enhver institusjon som har pasienter til døgnopphold, skal være tilknyttet en kontrollkommisjon. Institusjoner som kan ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon skal også være tilknyttet en kontrollkommisjon.

Til § 1-4 Ugildhet

Det følger av psykisk helsevernloven § 6-4, 7. ledd at domstollovens habilitetsregler gjelder for saker etter psykisk helsevernloven § 6-4. Forskriften utvider her denne regelen til også å gjelde ved behandling av andre saker etter psykisk helsevernloven.

Dersom et medlem av kontrollkommisjonen anser seg ugild etter domstollovens § 106, § 107 eller § 108, eller det fremkommer innsigelse mot at et medlem deltar i behandlingen av saken på grunn av ugildhet, avgjøres spørsmålet av kontrollkommisjonens øvrige medlemmer.

Til § 1-5 Møter

Bestemmelsen regulerer berammelse av kontrollkommisjonens møter. Det oppstilles ikke krav om at kontrollkommisjonen skal avholde et visst antall møter. Dette vil være opp til den enkelte kommisjons nærmere behov. Det følger imidlertid av forskriftens § 2-6 fjerde ledd at det skal holdes møter når kontrollkommisjonen skal behandle saker etter lovens § 6-4.

Det følger av annetledd at møter skal holdes for lukkede dører. Bestemmelsen åpner imidlertid for at det kan gis adgang for andre enn dem som har med saken å gjøre dersom særlige grunner tilsier det. Det må her foretas en skjønnsmessig vurdering i den konkrete sak. Det vises også til domstolsloven § 129. Som særlige grunner etter domstolslovens § 129 har Høyesterett blant annet lagt vekt på om det foreligger samtykke fra sakens parter og om det er faglige grunner som tilsier adgang, jf. Rt. 1998 side 28. I en annen sak ble det lagt vekt på vedkommendes tilknytning til saken og at de opplysningene som ville fremgå av saksdokumentene allerede var kjent for den det gjaldt, jf. Rt. 1998 side 727.

Til § 1-7 Rapportering

I henhold til psykisk helsevernloven § 6-1 fjerde ledd har departementet det overordnede ansvaret for at det er i hvert område er en fungerende kontrollkommisjon. Den nærmere oppfølgningen er delegert Statens helsetilsyn. Den årlige rapporten er et av helsetilsynets virkemidler for å ivareta denne oppgaven. Årsrapporten skal gi et mest mulig dekkende bilde av kontrollkommisjonens virksomhet.

Til § 1-8 Kontrollkommisjonens tilgang på opplysninger

Bestemmelsen regulerer kontrollkommisjonenes rett til å få opplysninger og dokumenter på forespørsel. Listen over dokumenter som følger av bokstavene a- f er ikke uttømmende. Det er kontrollkommisjonens vurdering som er avgjørende for om opplysninger skal gis. Avgjørende for om kontrollkommisjonen skal ha tilgang på opplysninger eller et dokument, er om informasjonen er nødvendig for at kontrollkommisjonen skal kunne utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte. Da de aktuelle dokumenter inneholder sensitive opplysninger om den enkelte pasient, må det i det konkrete tilfelle vurderes om en slik forespørsel er nødvendig. Kontrollkommisjonene må særlig vise tilbakeholdenhet i forhold til dokumenter som angår pasienter under frivillig psykisk helsevern.

Bestemmelsen åpner for at kontrollkommisjonen også kan be om å få opplysninger og dokumenter utenom besøk i institusjonen.

Til § 1-9 Meddelelser til pasienten

Bestemmelsen gjelder meddelelser i alle saker hvor kontrollkommisjonen treffer avgjørelser og vedtak. Meddelelser skal gis skriftlig. Kontrollkommisjonen bør forvisse seg om at pasienten forstår dokumentenes innhold.

Kapittel 2 Saksbehandlingsregler i klagesaker

Til § 2-1 Kapittelets virkeområde

Dersom kontrollkommisjonen behandler klage i sak om videre undersøkelse, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring må reglene som er oppstilt i forskriften anvendes sammen med reglene i lovens § 6-4.

Til § 2-2 Klagefrister

Første ledd: Frister for klage til kontrollkommisjonen følger av psykisk helsevernloven. Hovedregelen er at den forvaltningsrettslige 3-ukers klagefrist gjelder, jf. lovens § 1-6 og forvaltningsloven § 29. Oversittelse av klagefristen kan vurderes i forhold til forvaltningslovens § 31 første ledd a og b, som angir at klage kan tas under behandling såframt parten eller hans fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen, eller det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd.

Annet ledd: At vedtak om etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern kan påklages inntil tre måneder etter at vernet er opphørt, følger av psykisk helsevernloven § 3-8 syvende ledd og § 3-9 fjerde ledd.

Til § 2-3 Fremsettelse av klage

Første ledd: I tillegg til å fremmes direkte for kontrollkommisjonen kan en klage også fremsettes for helsepersonell der pasienten oppholder seg. Dette åpner for at klage kan fremsettes for eksempel for sykepleier, og ikke bare for den som har truffet vedtaket. Begrepet helsepersonell er definert i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 3.

I henhold til annet ledd skal den som tar imot en muntlig klage kunne be om at den skrives ned dersom det etter forholdene er grunn til det.

Til § 2-4 Redegjørelse fra den faglig ansvarlige for vedtak

For at den totale saksbehandlingstiden i klagesaker skal bli kortest mulig, vil saksbehandlingen i alle ledd være avgjørende. Dette gjelder blant annet den frist som den faglig ansvarlige for vedtak gis for sin redegjørelse. Bestemmelsen oppstiller en regel om at kontrollkommisjonen fastsetter fristen for den faglig ansvarlig til å gi uttalelse. Fristens konkrete fastsettelse vil avhenge av den enkelte sak. Dersom det er nødvendig kan kontrollkommisjonen forlenge den fastsatte fristen.

Annet ledd: Pasienten og/eller den som handler på hans eller hennes vegne må gis anledning til å imøtegå redegjørelsen. Dette vil som hovedregel skje under det senere møtet til behandling av saken, men kan også skje ved at det fastsettes en nærmere frist for å gi uttalelse. Jf. også forskriftens § 2-5 c).

Til § 2-5 Informasjon til pasienten

Bestemmelsen må sees i sammenheng med reglene om veiledning , forhåndsvarsling, og om utrednings- og informasjonsplikt i forvaltningslovens §§ 11, 16 og 18.

Til § 2-6 Sakens opplysning

Første ledd: Bestemmelsen er i overensstemmelse med psykisk helsevernloven § 6-4 annet ledd og forvaltningsloven § 17 første ledd. Kontrollkommisjonens leder skal av eget tiltak sørge for at saken blir best mulig opplyst. Innhenting av redegjørelse fra den faglig ansvarlige for vedtak, og uttalelse fra pasienten eller den som handler på hans eller hennes vegne, vil være et viktig ledd i dette. Det kan etter forholdene også være naturlig å be om uttalelse fra pasientens nærmeste. Det vises også til forskriftens § 1-8 om kontrollkommisjonens tilgang på opplysninger.

Annet ledd: I saker om videre undersøkelse, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, har vitner eller sakkyndige møteplikt for kontrollkommisjonen etter de regler som gjelder for hovedforhandling ved herreds- og byrett, jf. psykisk helsevernlovens § 6-4 annet ledd og tvistemålloven §§ 199 og 244. Begjæring om bevisopptak for herreds- eller byrett i disse sakene er regulert i lovens § 6-4, 3.ledd, jf. tvistemålsloven kapittel 16. Tvistemålsloven er ikke gitt tilsvarende anvendelse for de øvrige sakene etter psykisk helsevernloven.

Det fremgår av fjerde ledd at kontrollkommisjonene skal avholde møter i saker som faller inn under lovens § 6-4. Sakene etter lovens § 6-4 berører det helt sentrale spørsmålet om etablering og opprettholdelse av det tvungne vernet. Slike klager skiller seg ut fra de klager som faller utenfor bestemmelsen ved at det dreier seg om vedtak om frihetsberøvelse.

Til § 2-7 Kontrollkommisjonens vedtak

Første ledd: I saker om videre undersøkelse, etablering, opprettholdelse og opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, skal kontrollkommisjonen prøve alle sider av saken, jf. lovens § 6-4 femte ledd. Dette innebærer at kontrollkommisjonen også kan ta opp til prøving forhold som ikke er påberopt av klageren. I forhold til øvrige saker etter loven, vises det til forvaltningsloven § 34 annet ledd.

Fjerde ledd : Bestemmelsen fastsetter nærmere saksbehandlingstid for behandling av klager. I saker i henhold til § 6-4 skal vedtak om mulig treffes innen to uker. Tilsvarende frist er gjort gjeldende i øvrige klagesaker. Utgangspunktet for fristen er det tidspunkt saken kommer inn til kontrollkommisjonen.

Femte ledd: Når det gjelder spørsmålet om innsyn i vedtaket eller dokumenter i saken, vises det til forvaltningsloven § 19 annet ledd.

Til § 2-8 Pasientens rett til å være tilstede

Bestemmelsen regulerer pasientens rett til å være til stede i møter hvor det opptas forklaringer eller gis muntlige redegjørelser til bruk i den aktuelle klagesak. Dette vil særlig være aktuelt i møter i saker etter lovens § 6-4. I de øvrige klagesakene vil det etter forholdene være anledning til skriftlig saksforberedelse. Retten til å være tilstede omfatter også pasientens advokat eller andre som opptrer på pasientens vegne. I de tilfeller hvor klage er fremsatt av pasientens nærmeste eller offentlig myndighet, vil tilstedeværelse være betinget av pasientens samtykke.

Annet ledd oppstiller en regel om at pasienten dersom sterke grunner tilsier det kan bes om å forlate møtet. Sterke grunner vil kunne være de samme som de som begrunner at pasienten ikke skal gjøres kjent med hva som er opplyst under hans fravær. Bestemmelsen andre ledd er i overensstemmelse med prinsippene bak pasientrettighetslovens regler om informasjon til pasienten, jf. pasientrettighetsloven § 3-2 tredje ledd.

Kapittel 3 Annen etterprøving

Til § 3-1 Dokumentkontroll

Det følger av psykisk helsevernlovens § 3-10 første ledd at når tvungent psykisk helsevern er opprettet skal underretning sendes kontrollkommisjonen, som deretter skal foreta en kontroll av dokumentene i saken. Lovens ordlyd er ikke til hinder for at den enkelte kontrollkommisjon inngår avtaler med institusjonen om de nærmere rutiner for dokumentkontrollen. Hvor kontrollkommisjonen holder jevnlige og hyppige møter i institusjonen, kan det etter forholdene være mer hensiktsmessig at dokumentene ikke sendes kontrollkommisjonen, men gjennomgås og vurderes i institusjonen.

Kontrollkommisjonen skal utføre en formell kontroll med at etableringsrutinene er fulgt. Det må vurderes om det foreligger uttalelse fra lege, jf. lovens § 3-4 og gyldig begjæring om tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-7. Det skal videre ses hen til om det er foretatt ny legeundersøkelse på institusjonen, og om pasienten og eventuelt andre er gitt anledning til å uttale seg, jf. lovens § 3-12. Kontrollkommisjonen skal videre kontrollere at den faglig ansvarliges vedtak bygger på en vurdering av vilkårene for tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-3, dvs. vurderinger i forhold til hovedvilkår, tilleggsvilkår, hensiktsmessighets- og rimelighetsvurdering m.v.

Dersom det foreligger alvorlige materielle eller formelle feil, kan vedtaket kjennes ugyldig. Et eksempel på en feil som kan føre til ugyldighet er vedtak som er opprettet ved at en pasient er overført fra frivillig til tvungent psykisk helsevern i strid med lovens § 2-3. Det bør også vurderes om vedtaket skal kjennes ugyldig hvis det mangler legeopplysninger, eller hvis slike opplysninger ikke er i tråd med gjeldende regelverk. Imidlertid vil ikke enhver feil resultere i ugyldighet. Hvis det blir funnet feil bør dette tas opp med den faglig ansvarlige for vedtak. Feil ved at vedtaket mangler underskrift, eller uriktigheter i paragrafhenvisninger bør etter forholdene kunne rettes. Det vises til forvaltningsloven § 41.

Resultatet av dokumentkontrollen skal protokolleres, og omfanget av feil bør fremgå i kontrollkommisjonens årlige rapportering til Fylkeslegen og Statens helsetilsyn.

Til § 3-2 Etterprøving etter tre måneder

Første ledd: Det følger av psykisk helsevernloven § 3-10 annet ledd at kontrollkommisjonen av eget tiltak skal vurdere om det er behov for tvungent vern dersom det er gått tre måneder etter vedtaket, og pasienten ikke selv har klaget. Kontrollkommisjonens etterprøving vil være et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven.

Gjenstanden for en etterprøving uten klage er videre enn det som er gjenstand for dokumentkontroll etter § 3-1. På den annen side vil ikke etterprøving uten klage utløse de samme prosedyrer som en klagebehandling etter psykisk helsevernloven § 6-4.

At kontrollkommisjonen særlig skal vurdere hensiktsmessigheten av vernet, innebærer at kontrollkommisjonen skal påse at vernet etter en helhetsvurdering fremtrer som det klart beste for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet er for vedkommende. Kontrollkommisjonen skal også se hen til lovens § 3-2. I forhold til pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon, jf. lovens § 3-1 annet ledd, bør kontrollkommisjonen vurdere pasientens totale situasjon, herunder hvordan det nærmere samarbeidet med primærhelsetjenesten fungerer.

Annet ledd: I tråd med forvaltningslovens § 17, skal kontrollkommisjonen påse at saken er så godt opplyst som mulig. Grunnlaget for kontrollkommisjonens etterprøving vil blant annet være den faglig ansvarliges vurdering, jf lovens § 4-9 og øvrige dokumenter i saken. Det vises også til forskrift 2. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern m.v § 8 tredje ledd, hvor det fremgår at resultatet av den faglig ansvarliges kontrollundersøkelse skal inntas i pasientens journal og sendes kontrollkommisjonen i kopi. Pasienten skal som hovedregel gis anledning til å uttale seg, jf. psykisk helsevernloven § 3-12 og forvaltningsloven § 16. Kontrollkommisjonen bør i forhold til den enkelte pasient vurdere hvordan forhåndsvarslingen skal skje.

Til § 3-3: Samtykke til forlengelse av tvungent psykisk helsevern

I henhold til lovens § 3-10 tredje ledd kreves kontrollkommisjonens samtykke hvis tvungent psykisk helsevern skal ha varighet utover ett år. Det er den ansvarlige institusjon som må ta initiativ til en slik forlengelse av vernet. Kontrollkommisjonen skal i den forbindelse foreta en vurdering av om behovet for vern fremdeles er tilstede tilsvarende § 3-2 i forskriften her. Pasientens uttalelse kan etter forholdene måtte vurderes som en begjæring om opphør, jf. 3-9 tredje ledd og fjerde ledd. Kontrollkommisjonen kan i slike tilfeller behandle saken som en klage etter reglene i lovens § 6-4, og kapittel 2 i forskriften her.

Vedtak om samtykke til forlengelse av vernet må treffes innen ett år fra etableringen av tvungent psykisk helsevern. I motsatt fall må tvungent psykisk helsevern eventuelt etableres på nytt etter reglene i lovens §§ 3-1 - 3-8.

Til § 3-4 Frivillig psykisk helsevern for barn som har fylt 12 år

Regelen følger også av lovens § 2-1 fjerde ledd, og gjelder barn og unge mellom 12 og 16 år. Kontrollkommisjonens vedtak er her en gyldighetsbetingelse for opprettelse av psykisk helsevern. Kontrollkommisjonen skal i sin behandling av saken la barnet uttale seg. Det bør også innhentes uttalelse fra barnets foreldre og institusjonen. Kontrollkommisjonens avgjørelse vil måtte bygge på foreldrenes og barnets oppfatninger sammenholdt med foreliggende medisinske og psykiatriske opplysninger i saken. Kontrollkommisjonen må deretter ta sin avgjørelse ut i fra en helhetsvurdering i forhold til hva som må anses å være til beste for barnet.

I henhold til annetledd kan barnet også senere ta opp spørsmålet om opphør av vernet med institusjonen. Hvis det besluttes av vernet skal opprettholdes, kan barnet bringe denne beslutningen inn for kontrollkommisjonen til etterprøving. Kontrollkommisjonen må da foreta en prøving tilsvarende den som er omhandlet i første ledd. Det bør ses hen til det pågående behandlingsopplegg, og til pasientens individuelle plan, jf. psykisk helsevernloven § 4-1. Hvis kontrollkommisjonen kommer til at vernet bør opphøre, må dette tas opp med institusjonen. Vernet må imidlertid opprettholdes så lenge at utskrivelse kan forberedes på en forsvarlig måte.

Til § 3-5 Begjæring om samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-1, jf. psykisk helsevernloven § 2-2.

Regelen følger av psykisk helsevernlovens § 2-2 femte ledd. Ved kontrollkommisjonens vurderinger i forbindelse med § 2-2 første ledd bør det ses hen til om denne avtalen klart er til det beste for pasienten. Det kan ikke være tilstrekkelig at dette for helsetjenesten fremstår som den mest hensiktsmessige løsning. Dersom samtykke til vern etter § 2-2 første ledd skal være gyldig, må pasientens fordel av vernet stå i et rimelig forhold til helsetjenestens behov for forutberegnelighet.

Kontrollkommisjonen skal snarest mulig ta saken til behandling. For pasienter over 16 år vil det ikke være mulig å etablere psykisk helsevern etter lovens § 2-2 før samtykke fra pasienten foreligger. For barn mellom 12 og 16 år vil foreldrenes samtykke slå igjennom slik at helsevernet er etablert, dog uten barnets samtykke. Denne situasjonen fordrer at kontrollkommisjonene raskt tar standpunkt til saken.

Kapittel 4 Kontroll med pasientens opphold ved institusjonen m.v.

Til § 4-1 Kontrollkommisjonens besøk ved institusjonen

Kontrollkommisjonene er tillagt en rekke oppgaver både med hensyn til klagebehandling, og med kontroll med institusjonenes bruk av tvangstiltak. For å kunne utføre disse oppgavene på en hensiktsmessig måte, er det lagt til grunn at kontrollkommisjonene jevnlig bør besøke de institusjonene det føres kontroll ved. Det skal imidlertid understrekes at tilsynet med institusjonene skal ivaretas av fylkeslegene og Statens helsetilsyn. Det sentrale med kontrollkommisjonenes besøk ved institusjonene er således å skaffe tilstrekkelig oversikt for å kunne utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte. Kontrollkommisjonenes besøkshyppighet må avpasses etter dette, og forskriften er utarbeidet under hensyn til at antall besøk vil måtte variere ut i fra type institusjon og antall pasienter.

Bestemmelsen oppstiller minimumskrav til antall besøk. Det skilles mellom institusjoner som er godkjent for å ha ansvar for pasienter til tvungent psykisk helsevern til døgnopphold, og institusjoner som ikke har slik godkjenning. Dette innebærer at minimumskravet til besøk ved f. eks et distriktspsykiatrisk senter som bare har ansvar for pasienter under frivillig psykisk helsevern og/eller pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold vil være fire ganger i året.

Det er ikke lagt opp til at kontrollkommisjonen skal drive besøksvirksomhet i forhold til pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. Kontrollkommisjonen vil imidlertid måtte ha oppmerksomheten rettet mot disse pasientene ved besøk i den institusjonen som har ansvaret for pasienten. Hvis pasienten ønsker det, vil det også være naturlig at det under besøket avsettes til samtale med pasienten.

Til § 4-2 Generelt om kontrollen

Bestemmelsen regulerer det generelle innholdet i kontrollkommisjonens kontroll med pasien-tens opphold i institusjonen. Bestemmelsen er ikke uttømmende, men gir retningslinjer for hva kontrollen kan bestå i. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for pasienter i privat forpleining.

Kontrollkommisjonens fremste oppgave er å føre kontroll med bruken av integritetsinngripende tiltak, og med at dette skjer i henhold til lovens bestemmelser. Bruk av tvangsmidler og behandling uten eget samtykke skal kontrolleres ved gjennomgang av tvangsbehandlings- og tvangsmiddelprotokollene. Ellers bør kontrollkommisjonen ha oppmerksomheten rettet mot institusjonens generelle bruk av andre restriktive tiltak, som for eksempel skjerming, jf. lovens § 4-3, og restriksjoner i forbindelse med omverdenen, jf. lovens § 4-5.

Pasienter som er innlagt uten eget samtykke skal etter innleggelsen gis mulighet for samtale med kontrollkommisjonen. Det må også sørges for at pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon får dette tilbudet. Kontrollkommisjonen bør også være oppmerksom på barn og unge under 16 år som er innlagt med samtykke fra foreldrene, jf. psykisk helsevernloven §§ 2-1 og 2-2, men som selv har vært uenig i innleggelsen.

Når det gjelder kvaliteten på den behandling som gis, og eventuelle tilfeller av uheldig atferd fra helsepersonells side, vises det til den tilsynsmyndighet som ved lov er pålagt Statens helsetilsyn og fylkeslegene. Når det gjelder generell informasjon, råd og veiledning til pasientene, kan pasientombudsordningen fremheves. Det vises til pasientrettighetsloven §§ 8-1 og 8-7 om pasientombudsordningens formål og nærmere oppgaver. Hvis pasienten tar opp forhold som ligger utenfor kontrollkommisjonens område, bør pasienten vises til rette organ.

Forskrift om øyeblikkelig hjelp i det psykiske helsevernet

Fastsatt 21. desember 2000 av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 3-1 annet ledd.

§ 1 Virkeområde

Forskriften gjelder ved mottak til undersøkelse og/eller behandling av pasienter i helseinstitusjon eller avdeling som i medhold av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 3-1 annet ledd, har plikt til å motta pasient som trenger øyeblikkelig hjelp i det psykiske helsevernet. Forskriften gjelder også ved mottak til øyeblikkelig hjelp uten pasientens samtykke, jf. psykisk helsevernloven kapittel 3.

§ 2 Nærmere om plikten til å yte øyeblikkelig hjelp

Pasient som henvises til institusjon eller avdeling som nevnt i § 1, skal uten opphold mottas for nærmere undersøkelse dersom henvisende instans oppfatter pasientens tilstand som livstruende eller meget alvorlig, eller pasienten på grunn av sin sinnstilstand anses å være til vesentlig fare for andre.

Unntaksvis kan pasienten selv, eventuelt med bistand fra pårørende, offentlig myndighet eller andre, henvende seg direkte til institusjonen uten forutgående henvisning.

Tilstander som utløser plikt til å yte øyeblikkelig hjelp omfatter i hovedsak:

psykotiske tilstander preget av svær uro eller voldsomhet som medfører betydelig fare for pasientens eller andres liv eller helse
psykotiske og andre tilstander preget av svær angst eller depresjon der det er betydelig fare for at pasienten kan søke å ta sitt eget liv eller skade seg selv eller andre
deliriøse tilstander hvor avrusing ikke er en hovedsak
psykiske tilstander hos barn og ungdom som omsorgspersonene ikke kan mestre, og der hjelp fra det psykiske helsevernet er påtrengende nødvendig.

§ 3 Ansvar for behandling

Hvis pasienten vurderes å være i en tilstand som krever øyeblikkelig hjelp, jf. § 2, har helseinstitusjonen eller avdelingen ansvaret for behandling av pasienten. Behandlingen kan også skje ved overføring til annen helseinstitusjon eller annen avdeling.

Hvis pasienten vurderes slik at han eller hun ikke behøver øyeblikkelig hjelp, jf. § 2, vurderes henvisningen på linje med andre søknader om behandling.

§ 4 Ikrafttredelse

Denne forskrift trer i kraft 1. januar 2001.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Virkeområde

Forskriften regulerer øyeblikkelig hjelp-plikten ved institusjoner eller avdelinger som er særlig utpekt av den enkelte fylkeskommune for å ivareta denne oppgaven. En avdeling i forskriftens betydning kan være en døgn- eller dagavdeling eller en poliklinikk. Forskriften vil også være veiledende for de institusjoner som faller utenfor forskriftens direkte virkeområde, men som likevel yter øyeblikkelig hjelp. Selv om institusjonen eller avdelingen ikke er særskilt utpekt til denne oppgaven, vil helsepersonellet likevel ha plikt til å yte slik hjelp overfor pasienter som er innlagt eller møter opp, jf. lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. § 7.

Forskriften gjelder både pasienter som mottas til frivillig og tvungent psykisk helsevern. Det er et vilkår for etablering av tvungent psykisk helsevern at institusjonen/avdelingen er godkjent for dette formålet, jf. lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern og forskrift 3. november 2000 om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern.

Til § 2 Nærmere om plikten til å yte øyeblikkelig hjelp

Første ledd: Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer når dette er ”påtrengende nødvendig”, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 første ledd. Plikten tar sikte på å fange opp situasjoner som krever livreddende innsats eller innsats for å avverge alvorlig helseskade.

I de fleste tilfeller vil pasienten bli henvist til øyeblikkelig hjelp på bakgrunn av en undersøkelse hos lege utenfor institusjonen. Slik bestemmelsen er formulert, åpner den også for at andre, for eksempel kliniske psykologer, kan henvise til øyeblikkelig hjelp. For at tvungent psykisk helsevern kan etableres, stilles det imidlertid krav om forutgående undersøkelse hos lege, jf. psykisk helsevernloven § 3-4.

En pasient som er henvist til øyeblikkelig hjelp skal uten opphold mottas i institusjon eller avdeling med mottaksplikt, for nærmere undersøkelse. Undersøkelsen vil i de aller fleste tilfeller måtte foretas av lege. Hvorvidt annet personell, for eksempel spesialist i klinisk psykologi, kan foreta denne undersøkelsen, må i den enkelte konkrete situasjon avgjøres ut fra vanlige krav til forsvarlighet.

Annet ledd : Henvisningskravet er ment å ha en silingsfunksjon i forhold til hvilke pasienter som anses kvalifisert for øyeblikkelig hjelp. I unntakstilfeller bør imidlertid pasienten selv, eventuelt med hjelp av pårørende, offentlig myndighet eller andre, kunne henvende seg direkte til institusjonen/avdelingen. Det kan for eksempel være aktuelt å gjøre unntak fra kravet om forutgående henvisning dersom det er vanskelig å oppnå legekontakt eller annen vurdering fra henvisende instans hurtig nok.

I øyeblikkelig hjelp-situasjoner hvor det er aktuelt å etablere tvungent psykisk helsevern, kan pasienten mottas på grunnlag av muntlig begjæring og muntlig uttalelse fra lege, under forutsetning av at begjæring og legeopplysninger vil foreligge skriftlig innen 24 timer etter pasientens ankomst, jf. forskrift 21. desember 2000 om etablering av tvungent psykisk helsevern mv. § 4 siste ledd, siste punktum.

Tredjeledd angir nærmere hvilke tilstander som kan gi grunnlag for øyeblikkelig hjelp.

Oppregningen i bokstav a-d er ikke uttømmende, og utelukker derfor ikke at også andre akutte og alvorlige psykiske tilstander kan kreve øyeblikkelig hjelp.

Bokstav c: Alvorlige intoksikasjoner forutsettes tatt hånd om i somatiske avdelinger. Hvis behovet for psykiatrisk behandling fremdeles er akutt etter at den medisinske behandlingen er ivaretatt, vil tilstanden berettige henvisning til øyeblikkelig hjelp etter bokstav a eller b.

Bokstav d: Psykiske tilstander som krever øyeblikkelig hjelp vil også for barn og unge stort sett falle inn under kriteriene som er angitt under a-c.

Bestemmelsen i bokstav d omhandler særlige forhold som vedrører denne gruppen. Av bestemmelsen følger at barnets eller den unges behov for øyeblikkelig hjelp også må ses i sammenheng med familiesituasjonen og de totale omsorgsmulighetene. Det vil likevel være nødvendig å skille mellom kriser på grunn av omsorgsproblemer eller skjermingsbehov, og psykiatriske behandlingsbehov. I mange tilfeller må barn og unge tas hånd om av barnevernet for å dekke omsorgs- og behandlingsbehovet.

Det avgjørende for om øyeblikkelig hjelp-plikten inntrer etter denne bestemmelsen, er at det foreligger en tilstand hos barnet/ungdommen som gjør det absolutt påkrevet med hjelp fra det psykiske helsevernet.

Til § 3 Ansvar for behandling

Bestemmelsen omhandler institusjonens/avdelingens ansvar for behandling av pasienten i øyeblikkelig hjelp-tilfeller. Det følger av spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 tredje ledd at plikten til å yte øyeblikkelig hjelp ikke inntrer hvis institusjonen eller avdelingen vet at nødvendig hjelp vil bli gitt av andre som etter forholdene er nærmere til å yte den i tide. Med begrepet ”andre” i lovens forstand menes andre institusjoner, avdelinger eller annet behandlingspersonell.

Forskrift om pasienter i privat forpleining i det psykiske helsevernet

Fastsatt 21. desember 2000 av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 9-3, jf. kgl. res av 3. november 2000

§ 1 Formål

Forskriften skal sikre at pasienter i privat forpleining i det psykiske helsevernet gis forsvarlig behandling og omsorg.

§ 2 Virkeområde

Forskriften omfatter forpleining av pasienter i privat forpleining i det psykiske helsevernet i henhold til forpleiningskontrakter inngått før 1. januar 2001.

§ 3 Krav til privat forpleining

Pasient i privat forpleining skal tilbys

nødvendig pleie og omsorg,
undersøkelse og behandling i samsvar med behov,
enerom av tilfredsstillende størrelse, med tilgang til stue, kjøkken, bad og toalett, og
tilrettelagt aktivitetstilbud.

§ 4 Forpleiningskontrakt

Ved privat forpleining skal det foreligge en kontrakt mellom fylkeskommunen og forpleieren. Fylkeslegen, kontrollkommisjonen og kommunelegen i den kommune hvor forpleiningsstedet ligger skal ha gjenpart av kontrakten. Melding om endringer i eller opphør av forpleiningsforholdet skal sendes de samme instanser.

Fylkeskommunen kan heve kontrakten med øyeblikkelig virkning hvis forpleieren åpenbart setter seg ut over bestemmelser i kontrakten eller i disse forskrifter. For øvrig kan begge parter si opp kontrakten med 1 måneds varsel.

Hvis pasientens tilstand forverres vesentlig og ikke lenger er i samsvar med forutsetningene for forpleiningsforholdet, kan forpleieren kreve pasienten snarest mulig overført til annen omsorg. Kravet fremsettes overfor vedkommende fylkeskommune.

§ 5 Forpleierens plikter

Forpleieren skal holde øye med pasientens allmenntilstand, og plikter å varsle kommunehelsetjenesten ved behov for legetilsyn/sykepleie for somatisk sykdom.

Forpleieren skal føre tilsyn med pasientens personlige eiendeler.

Sosial- og helsedepartementet kan gi nærmere retningslinjer for forpleierens regnskap over pasientens personlige andel av folketrygdens ytelser.

Pasienten må ikke settes til arbeid som medfører risiko for at han kan komme til skade. Pasienten skal ha godtgjørelse for produktivt arbeid.

Hvis pasienten blir borte fra forpleiningsstedet skal forpleieren straks varsle den institusjon eller lege som har ansvaret for vernet. Dersom pasienten ikke kommer til rette innen rimelig tid, skal hans verdisaker og effekter oversendes sykehuset eller den sykehuset bestemmer.

Ved pasientens død skal forpleieren straks melde fra til institusjonen eller evt den lege som har ansvaret for pasienten, som sender melding til fylkeskommunen. Forpleieren melder fra til skifteretten, i lensmannsdistrikt til lensmannen. Forpleieren plikter å ta vare på pasientens eiendeler til boet er registrert og skifteretten har truffet avgjørelse om disponeringen.

§ 6 Taushetsplikt

Forpleieren, hans husstand og andre personer i forpleiers tjeneste har taushetsplikt i henhold til lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. kap 5.

§ 7 Forbud mot restriktive tiltak

Bruk av tvangsmidler eller andre restriktive tiltak er ikke tillatt.

Forpleieren skal straks varsle den institusjon, eller eventuelt den lege som har ansvaret for pasienten, dersom det oppstår vansker i tilknytning til oppholdet, eller betydelige forandringer i pasientens tilstand.

§ 8 Faglig oppfølging

Pasienter i privat forpleining og forpleiningsstedet skal være under nærmere faglig oppfølging av den institusjon som fylkeskommunen peker ut. Personell fra institusjonen skal besøke forpleiningsstedet så ofte det er nødvendig for å sørge for at pasienten får tilfredsstillende behandling, omsorg og pleie, og for å påse at forpleiningsstedet oppfyller kravet til forsvarlig tjeneste. Rapport fra hvert besøk med vurdering av pasienten og forpleiningsstedet føres i pasientens journal.

Institusjonen skal gi forpleiningsstedet nødvendig opplæring og veiledning, slik at kravet til forsvarlig tjeneste kan oppfylles.

For pasienter som pr. 1. januar 2001 står under tilsyn av offentlig lege gjelder første og annet ledd tilsvarende for vedkommende leges oppfølging av pasienten frem til oppfølgingsansvaret er overført til en institusjon under det psykiske helsevern.

§ 9 Kontrollkommisjonen

Kontrollkommisjon skal treffe de avgjørelser og føre den kontroll med pasienter i privat forpleining som følger av psykisk helsevernloven med forskrifter.

Kontrollkommisjonens besøk skal vanligvis være uanmeldt, og bør skje til ulike tider på dagen. Finner kontrollkommisjonen at behandling og forpleining ikke er tilfredsstillende, eller at pasientens tilstand krever forandring i forpleiningen, skal det meldes fra til den ansvarlige institusjon eller til den lege som har ansvaret for pasienten, som straks skal ta de nødvendige skritt for å få rettet på forholdet eller få pasienten overført til institusjonen eller annet egnet sted. Underretning skal samtidig sendes fylkeslegen.

§ 10 Innberetninger

Fortegnelse over pasienter i privat forpleining skal inngå i institusjonens statistikk.

Institusjonen, eventuelt den lege som har ansvaret for pasienten, skal hvert år sende fylkeslegen en fortegnelse over pasienter under privat forpleining, med en redegjørelse for deres tilstand, behandling og forpleining.

§ 11 Ikrafttredelse

Disse forskrifter trer i kraft 1. januar 2001. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 15. desember 1969 nr. 9747 for privatpleie av sinnslidende som ikke står under tilsyn av psykiatrisk sykehus og forskrift 15. desember 1969 nr. 9748 for privatpleie av sinnslidende som står under tilsyn av psykiatrisk sykehus.

Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

Privatforpleining er på vei ut av spesialisthelsetjenesten. Forskriften er gitt for å sikre at de pasienter som ved forskriftens ikrafttreden befinner seg i privat forpleining, og som fortsatt ønsker å være under slik omsorg, skal få være det under gode forhold. Forskriften søker å ivareta disse pasienters interesser ved å tydeliggjøre ansvaret for mennesker i privat forpleining.

Til § 2 Virkeområde

I bestemmelsen presiseres at forskriften regulerer forpleining av pasienter som er under privatpleieordningen ved tidspunktet for lovens ikrafttredelse, d.v.s. 1. januar 2001. Det følger av bestemmelsen at forpleiningskontrakter som inngås etter 1. januar 2001 ikke reguleres av denne forskriften. Slike ordninger må derfor administreres og forankres gjennom andre bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven og/eller psykisk helsevernloven.

Til § 3 Krav til privat forpleining

Bestemmelsen oppstiller enkelte minimumskrav til forpleiningen. Pasienten skal tilbys nødvendig pleie og omsorg og undersøkelse og behandling i samsvar med behov. Det stilles videre et krav om tilrettelagt aktivitetstilbud, samt krav om at pasienten skal kunne tilbys enerom med tilgang til øvrige rom, som stue, kjøkken bad og toalett.

Ved behov for helsetjenester må kommunalt personell tilkalles på vanlig måte.

Dersom forpleiningsstedet drives i strid med lov eller forskrift vil tilsynsmyndighetene ved Statens helsetilsyn kunne gi pålegg om å rette mangler eller om stengning, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 8-1. I sistnevnte tilfelle må fylkeskommunene ta ansvaret for at virksomheten blir forsvarlig avviklet, herunder i samarbeid med kommunen sørge for at pasienten innen rimelig tid får et alternativet og bedre kommunalt bo- og omsorgstilbud.

Til § 4 Forpleiningskontrakt

Forpleiningskontrakten regulerer forholdet mellom forpleier og fylkeskommunen. Kontraktene er fylkeskommunens virkemiddel for å sikre at pasientene får forsvarlig oppfølging. Fordi forskriften ikke regulerer inngåelse av nye kontrakten, slår bestemmelsen innledningsvis fast at slik forpleiningskontrakt skal foreligge.

Det er viktig at kontrollkommisjon, fylkeslege og kommunelegen er orientert om pleieforholdet, og det er derfor særlig uttalt at disse instansene skal ha gjenpart av, og melding om endringer i kontrakten.

En gjensidig oppsigelsesfrist mellom fylkeskommunen og forpleier på 1 måned er en videreføring av gjeldende rett.

Hvis pasientens tilstand forverres vesentlig, plikter den fylkeskommune som har ansvaret for pleieforholdet så snart som mulig å ta de nødvendige skritt for å få pasienten under annen egnet omsorg.

Til § 5 Forpleierens plikter

Det følger av kommunehelsetjenesteloven § 2-1 at enhver som bor eller oppholder seg i kommunen har rett til nødvendig helsehjelp. I første ledd slås det fast at forpleier plikter å varsle kommunehelsetjenesten ved behov for legetilsyn eller sykepleie for somatisk sykdom.

Bestemmelsen er ellers en videreføring av det som gjelder innen privatpleien.

Til § 6 Taushetsplikt

Privat forpleier omfattes av definisjonen av helsepersonell i henhold til lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 3. Bestemmelsen slår derfor fast at privat forpleier og hans eller hennes familie har taushetsplikt i henhold til taushetspliktsbestemmelsene i helsepersonelloven kap 5.

Til § 7 Forbud mot restriktive tiltak

Psykisk helsevernloven kapittel 4 inneholder bestemmelser om restriktive tiltak, som restriksjoner i pasientens kontakt med omverdenen, skjerming, og bruk av tvangsmidler. Bestemmelsen forbyr all bruk av restriktive tiltak overfor pasienter i privat forpleining.

Til § 8 Faglig oppfølging

Forsvarlighetskravet og den enkelte pasients nærmere behov vil i det enkelte tilfelle være avgjørende for hvilken nærmere oppfølging som skal foretas fra den ansvarlige institusjon eller eventuelt av den lege som har ansvaret for oppfølging av pasienten. Det foreslås derfor ikke et minimumsantall for hvor ofte helsepersonellet skal besøke forpleiningsstedet. Tilsvarende vil det være opp til den ansvarlige institusjon å avgjøre hva slags personell som skal besøke pasienten.

I tråd med den dokumentasjonsplikten, jf. helsepersonelloven kap 8, skal opplysninger om pasienten inntas i pasientens journal.

Til § 9 Kontrollkommisjonen

Det følger av psykisk helsevernloven § 6-1 at hvor noen er under psykisk helsevern etter loven skal det være en kontrollkommisjon som etter nærmere regler treffer de avgjørelser som er særlig tillagt den. Det vises til forskrifter om kontrollkommisjonens virksomhet.

Ved lovens ikrafttredelse var 95 % av pasientene i privatpleie under frivillig psykisk helsevern. På grunn av at vilkårene for tvungent psykisk helsevern i denne loven ble skjerpet, er det grunn til å anta at denne andelen vil øke ytterligere. Kontrollkommisjonen vil derfor bare i liten grad ha oppgaver i form av klagebehandling for denne gruppen pasienter. Kontrollkommisjonens funksjon i forhold til å føre kontroll med pasientens velferd er imidlertid av like stor betydning for disse pasientene. Det vil blant annet være behov for at kontrollkommisjonene i samtale med pasientene forsikrer seg om at de forstår grunnlaget for oppholdet, og følger opp i de tilfeller pasienten f.eks. gir uttrykk for et ønske om å bo i egen bolig.

Vedlegg

Eksempler på skjema for bruk ved etablering av tvungent psykisk helsevern.

Eksemplene er kun ment som forslag om hvordan slike skjemaer kan se ut. Det antas at den enkelte virksomhet vil kunne ha behov for å tilpasse skjemaene til de lokale forhold.

Departementet vil videre understreke at det avgjørende er at de materielle og formelle krav i lov og forskrift blir fulgt.

I vedlagte eksempler er det noen steder avsatt plass til begrunnelser og vurderinger. Mange vedtak vil kreve begrunnelser og vurderinger ut over dette. Departementet har i vedlagte skjema for etablering vist til at ” videre begrunnelse for vedtaket fremgår av pasientens journal.” Hvordan dette praktisk skal løses må imidlertid vurderes av den enkelte virksomhet/beslutningstaker.

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon vil kreve særskilte begrunnelser og vurderinger, jf. de vilkår for slikt vern som følger av lov og forskrift. Det vises særlig til psykisk helsevernloven § 3-1 annet ledd og forskrift 24. november 2000 om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon.