Rundskriv I-21/2005

Opphevelse av forskrift som regulerer Landsbystiftelsens virksomhet

Opphevelse av forskrift som regulerer Landsbystiftelsens virksomhet

Departementet har med virkning fra 1. januar 2006 opphevet forskrift av 20.12. 2000 nr. 1552 om Landsbystiftelsens institusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven.

Opphevelsen er en del av arbeidet med å normalisere reguleringen av virksomheten ved landsbystiftelsens institusjoner og en oppfølging av St. prp. nr. 84 (2000-2001) og Innst. S. nr. 325 (2000-2001).

1. Bakgrunn

Landsbystiftelsen eier og driver landsbyer (også kalt Camphill-landsbyer) som frem til 1986 var en del av HVPU. Landsbyene tilbyr et helhetlig bo- og arbeidsfellesskap for unge voksne med særlige omsorgsbehov. Landsbyene er organisert slik at omsorgstrengende og medarbeiderne, eventuelt med sine familier, er integrert i store og små husfellesskap. Det er lagt opp til at alle skal ha et arbeid å gå til. I tillegg til biologisk jordbruk preges landsbylivet av ulike vernede verksteder og kultur og fritidsaktiviteter. Driften ved landsbyen er inspirert av antroposofien.

Forskrift for Landsbystiftelsens institusjoner var i tidsrommet 1987-2002 hjemlet i sykehusloven, og var inntil opphevelsen midlertidig hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven. Denne hjemlingen var ikke naturlig ut fra tjenestetilbudet i landsbyene og departementet opphever derfor forskriften.

Statlig tilskudd til Landsbystiftelsen er i 2005 på ca. 59 mill. kroner. Fra 2002 ble tilskuddet til Landsbystiftelsen gitt gjennom egen post på statsbudsjettet. Tilskuddet utbetales av Sosial- og helsedirektoratet.

2. Rettslig regulering av tjenestetilbudet i Landsbystiftelsens institusjoner

Tjenestene som ytes i landsbyene blir fra 1. januar 2006 regulert av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. Omleggingen innebærer at personer som ønsker opphold på Landsbystiftelsens institusjoner søker kommunen om dette med bakgrunn i et hjelpebehov. Kommune fatter deretter vedtak om tjenester etter sosialtjenesteloven § 4-3 og evt. hjemmesykepleie, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2-3. Kommunen skal i utformingen av tjenestetilbudet legge stor vekt på hva klienten mener, jf. sosialtjenesteloven § 8-4 og pasientrettighetsloven kapittel 3. Nye beboere til landsbyen tas etter dette kun inn på bakgrunn av kommunale søknader.

Opphevelsen har til hensikt å forankre tjenestene i et lovverk som regulerer tilsvarende tjenester som de som ytes i landsbyene og som normaliserer ansvarsforholdene for brukerne. Ved å knytte tjenestene opp til vedtak etter sosialtjenesteloven og evt. kommunehelsetjenesteloven blir kommunen ansvarlig for at tjenestetilbudet ved landsbyen dekker brukerens behov for tjeneste. Ved endret tjenestebehov skal kommunen endre vedtaket og sørge for at brukeren mottar nødvendige tjenester.

Den ansvarlige kommunen og landsbyen skal i fellesskap inngå en avtale som bl.a. regulerer inntak, utskriving og evt. finansieringsansvar for tjenester som ligger utenfor det tilbud som landsbystiftelsen normalt gir. Avtalene kan sammenliknes med kjøp av sykehjemsplasser eller andre tjenestetilbud fra private eller kommunale tjenesteleverandører.

Staten vil også etter opphevelsen av forskriften fullfinansiere driften ved landsbyene. Tilskudd for personer med opphold i landsbyene trekkes ut av inntektssystemet for kommunene.

3. Virkningene av opphevelsen av forskriften

Ansvar for tjenestene

Formålet med omreguleringen er å oppnå en klar kommunal tilhørighet for brukerne. Forankringen i spesialisthelsetjenesteloven skaper uklare ansvarsforhold bl.a. ved utskriving og ved finansiering av tilleggstjenester som ligger utenfor hva landsbyene normalt tilbyr.

Omleggingen innebærer at beboerne formelt skrives ut av spesialisthelsetjenesten. Etter utskriving ligger ansvaret for å tilby tjenester til beboerne på kommunalt nivå.

I de aller fleste tilfeller er det beboerens tidligere hjemkommune som har inngått avtale med Landsbystiftelsen om tjenestetilbudet til beboeren. Har ingen kommuner påtatt seg ansvaret for den enkelte beboer, vil ansvaret for å yte og finansiere tjenestene følge av sosialtjenesteloven § 10-1 og kommunehelsetjenesteloven § 5-1, jf. § 2-1.

Etter sosialtjenesteloven § 10-1 første ledd er det den kommunen hvor vedkommende oppholder seg som er ansvarlig for å yte tjenester etter loven. Det betyr den kommunen hvor landsbyen er lokalisert. Oppholdskommunen kan imidlertid med hjemmel i § 10-1 annet ledd kreve utgifter til sosiale tjenester refundert fra ”oppholdskommunen forut for inntaket i institusjonen”.

Enkelte av beboerne har opphold i landsbyene som følge av private søknader hvor tidligere oppholdskommune ikke har medvirket til innleggelsen. Den tidligere oppholdskommunen vil i slike tilfeller ikke være refusjonsansvarlig for utgifter til sosiale tjenester etter utskriving fra institusjonen. Vedkommende vil være i samme stilling som andre som på eget initiativ tar opphold i ny kommune, jf. Sosialdepartementets rundskriv I-1/94 side 85.

Ansvaret for å yte og finansiere kommunehelsetjenester ligger til oppholdskommunen, jf. kommunehelsetjenesteloven § 5-1. Det er ingen adgang til å kreve refusjon for slike utgifter.

Den kommunen som fatter vedtak om tjenester til beboeren er ansvarlig for at beboeren får forsvarlige tjenester og for å finansiere eventuelle tilleggstjenester utover landsbyens tjenestetilbud. Hva dette ansvaret omfatter bør reguleres i avtalen mellom partene. Departementet legger til grunn at det i landsbystiftelsens tilbud ligger et tjenestetilbud som omfatter et normalt tjenestetilbud til den relevante brukergruppen, herunder tilbud til eldre landsbybeboere.

Rett på tjenester etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven

Det kommunale vedtaket gir beboerne de materielle og prosessuelle rettigheter som følger av sosialtjenesteloven og evt. kommunehelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven. Beboerne har krav på tilsvarende nivå, omfang og kvalitet på tjenestene som følger av dette regelverket. Beboernes krav på saksbehandling, herunder retten til å klage på tjenestene, er de samme som for andre brukere av kommunale helse- og sosialtjenester. Det vises for øvrig til Rundskriv I-1/93 og Tilleggsrundskriv I-1/94.

Legetjenester og legemidler

Etter at forskriften er opphevet vil beboerne i landsbyene ha krav på legetjenester og legemidler som andre innbyggere i kommunen, jf. kommunehelsetjenesteloven § 2-1a og folketrygdloven kap. 5. Det innebærer bl.a. rett til fastlege og dekning av legemidler over blå resept. Så lenge beboernes rett til fastlege og legetjenester for øvrig ivaretas, kan landsbyene organisere legetjenesten på den måten den selv anser som hensiktsmessig. En fastlege kan være ansvarlig for alle beboerne i en enkelt landsby dersom beboerne samtykker til dette.

Trygdeutbetalinger - landsbyens adgang til å ta betaling fra beboerne

Tilknytningen til spesialisthelsetjenesten bortfaller når forskriften oppheves. Det innebærer at landsbybeboerne omfattes av de normale reglene for utbetaling av trygdeytelser og vil derfor motta ordinære trygdeutbetalinger. Stiftelsen får på sin side adgang til å ta betaling for kost og losji om ønskelig. Landsbystiftelsen kan ikke kreve betaling for tjenestene. En slik adgang er forbeholdt kommunene, jf. sosialtjenesteloven § 11-2 og kommunehelsetjenesteloven § 2-3.

Disponering av beboernes midler

Har beboerne etter omreguleringen behov for at Landsbystiftelsen disponerer over beboernes midler, er det nødvendig å inngå avtaler med beboernes hjelpeverge. Overformynderiet vil kunne være behjelpelig med å sette opp slike avtaler. Departementet anbefaler at det iverksettes årlig revisjon av stiftelsens disponering av beboernes midler.

Tilsyn med tjenestene som ytes i landsbyene

Helsetilsynet i fylket hadde før opphevelsen av forskriften tilsyn med virksomheten ved Landsbystiftelsens institusjoner, jf. forskriften om Landsbystiftelsens institusjoner §§ 7-1 – 7-3. Denne plikten bortfaller fra 1. januar 2006.

Etter endringen i sosialtjenesteloven § 2-6 første ledd er Fylkesmannens plikt til å føre tilsyn utvidet til bl.a. å gjelde kommunens virksomhet etter kap. 6 og 7. Departementet legger til grunn at ”kommunens virksomhet” omfatter kommunens bruk av private institusjonsplasser, jf. brev fra Sosialdepartementet til landets kommuner, landets Fylkesmenn, Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedirektoratet datert 28. mai 2004. Tolkingen innebærer at Fylkesmannen har plikt til å føre tilsyn med private institusjoner som benyttes av kommunen.

Departementet sendte 5.7.2005 på høring forslag om endringer i forskrift om sosiale tjenester. Forslaget innebærer en klargjøring av Fylkemannens tilsynsansvar for private institusjoner og er i tråd med tolkingen av regelverket ovenfor.

Internkontroll

Med hjemmel i sosialtjenesteloven § 2-1 og forskrift om internkontroll i sosial og helsesektoren er Landsbystiftelsen forpliktet til å føre internkontroll med virksomheten og tjenestene. Forskriften § 4 har nærmere bestemmelser om krav til innhold i internkontroll. Etter bestemmelsen skal internkontrollrutinene være tilpasset virksomhetens størrelse og egenart.

I departementets høringsnotat av 5.7 2005 ble det også foreslått endringer i forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten. I endringsforslaget fastslås det at private institusjoner som kommunen benytter som tjenesteleverandører har en selvstendig plikt til å føre internkontroll i virksomheten. En endring i tråd med forslaget vil stadfeste Landsbystiftelsens plikt til å føre internkontroll.

Helsetilsynet i fylket vil etter en opphevelse av forskriften om Landsbystiftelsens institusjoner fortsatt ha ansvar for at helsetjenesten som ytes i landsbyen følger de krav som fremgår av helselovgivningen. Det fremgår av lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 2.

Med vennlig hilsen

Andreas Disen e.f.
ekspedisjonssjef

Anne-Cathrine Haug Jørgensen
avdelingsdirektør

Adresseliste

Departementene
Det Norske Diakonforbund
Fagforbundet
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere
Forbrukerrådet
Funksjonshemmedes Felles Organisasjon
Helseansattes Yrkesforbund
Helsetjenestens Lederforbund
Helse Midt-Norge
Helse Nord
Helse Sør
Helse Vest
Helse Øst
Husbanken
Kommuneansattes Fellesorganisasjon
Kommunenes Sentralforbund
Landets fylkesmenn
Landets fylkeskommuner
Landets kommuner
Landets pasientombud
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Norges Handikapforbund
Norges Blindeforbund
Norske Kvinners Sanitetsforening
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norsk Helse- og sosiallederlag
Norsk Hjelpepleierforbund
Norsk Pasientforening
Norsk Sykepleierforbund
Ressurssenter for omstilling i kommunene (RO)
Riksrevisjonen
Rikstrygdeverket
Rådet for psykisk helse
SAFO
Sosial- og helsedirektoratet
Statens helsetilsyn
Statens råd for funksjonshemmede
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund