Sosial- og helsedepartementet har i den senere tid mottatt flere henvendelser fra kommuner etter at kommunenes vedtak om salgs- og skjenkebevillinger etter alkoholloven er blitt opphevet eller omgjort av fylkesmannen. Kommunene mener fylkesmennene i de konkrete sakene har gått ut over sin kompetanse som klageinstans. Departementet har tatt enkelte av disse sakene opp med de aktuelle embeter. Departementet vil med dette utdype hva som ligger i fylkesmannens overprøvingsadgang etter alkoholloven § 1-16. Bestemmelsen er behandlet i rundskriv I-6/98 s. 120 – 125. Dette brevet erstatter ikke omtalen i rundskrivet, men presiserer denne på noen områder.

Avgjørelser om salgs- og skjenkebevillinger er i hht. alkoholloven overlatt til kommunenes frie skjønn. Fylkesmannens kompetanse i klagesaker etter alkoholloven er tilsvarende begrenset. Fylkesmannen kan ikke overprøve kommunenes frie skjønn. Fylkesmannen kan kun prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rett organ og er blitt til på lovlig måte. Selv om fylkesmannen er uenig i skjønnsutøvelsen eller mener at vedtaket er uhensiktsmessig, gir det ikke grunnlag for overprøving.

Den enkelte kommune har stor frihet til å fastlegge sin egen bevillingspolitikk. Dette innebærer at det kan være store forskjeller i bevillingspraksis mellom kommuner – uten at det er i strid med alkoholloven.

I de senere år har det funnet sted en liberalisering av alkoholpolitikken i mange kommuner. Det finnes i dag få kommuner uten salgs- eller skjenkesteder, og antallet kommuner med "ølmonopol" er sterkt synkende. Felles for de sakene departementet er bedt om å vurdere, er at det dreier seg om saker kommunen har avslått, og hvor avslaget hovedsakelig er begrunnet i generelle alkoholpolitiske retningslinjer eller mål. Departementet finner grunn til å presisere at i kommunenes frihet til å utforme sin egen alkoholpolitikk, ligger også friheten til å utforme en restriktiv politikk. Ingen søker har krav på salgs- eller skjenkebevilling, og kommunen kan alltid avslå en søknad. Et avslag som er alkoholpolitisk begrunnet, kan bare helt unntaksvis oppheves på grunnlag av tilblivelsesmangler. Et avslag som er begrunnet med bestemte kommunale retningslinjer eller mål for alkoholpolitikken, et ønske om å begrense antallet salgs- eller skjenkesteder av en bestemt type, eller med alkohollovens formålsbestemmelse eller lignende, er i utgangspunktet en saklig og tilstrekkelig begrunnelse for et avslag.

Departementet finner grunn til å peke på at de hensyn kommunen kan legge vekt på ved vurdering av bevillingssøknader ikke er uttømmende oppregnet i alkoholloven § 1-7a. Det innebærer dels at kommunen kan legge vekt på andre hensyn, og dels at den ikke trenger å vurdere alle hensynene som er nevnt i § 1-7a. Saklige hensyn er lovlig, og det skal svært mye til før det kan sies at det er tatt utenforliggende hensyn. Alkoholloven gir heller ingen anvisning på hvordan ulike hensyn skal veies mot hverandre. Dersom et bestemt hensyn i utgangspunktet er saklig, er det kommunen selv som avgjør hvor tungt det skal veie. Et vedtak kan med andre ord ikke oppheves eller omgjøres fordi fylkesmannen mener andre og viktigere hensyn taler for et annet resultat.

Det ligger i alkohollovens system at det skal svært mye til før en forskjellsbehandling faktisk er usaklig. Det er full adgang for den enkelte kommune til å begrense antall bevillinger, både ut fra alkoholpolitiske hensyn og andre hensyn. Dette gjelder selv om det fører til at enkelte steder får avslag på tross av at de ikke skiller seg nevneverdig fra steder som får innvilget bevilling. I kommuner hvor det er vedtatt et "tak" på antall bevillinger blir dette svært tydelig. Også hvor det ikke er satt "tak" på antall bevillinger, kan imidlertid kommunen avslå en søknad med den begrunnelse at man ikke ønsker flere salgs- eller skjenkesteder – av en bestemt type eller helt generelt. Til orientering nevnes at Høyesterett ikke har avsagt noen dom verken etter gjeldende alkohollov, eller etter den gamle loven av 1927, som erklærer ugyldighet på grunnlag av usaklig forskjellsbehandling, og heller ikke på grunn av grov urimelighet.

Avslutningsvis vil departementet understreke at der hvor fylkesmannen finner at et vedtak etter alkoholloven ikke er innholdsmessig lovlig, ikke er truffet av riktig organ eller ikke blitt til på lovlig måte, bør vedtaket oppheves. Bare helt unntaksvis bør fylkesmannen fatte nytt vedtak. Det er en naturlig konsekvens av den store skjønnsfriheten som er lagt til kommunene etter alkoholloven.

Oslo, den 7. juni 2001

Ellen Seip e.f.
ekspedisjonssjef

Tone Wilberg
underdirektør