Dato: 16.09.2001
Vår ref.: I-1031 B SAJ/INR

Svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke kan bare innvilges på bestemte indikasjoner, jf. lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd (abortloven) § 2 tredje ledd. Abortnemnden avgjør, etter begjæring fra kvinnen eller vergen, hvorvidt det foreligger indikasjon for å innvilge abort etter de alternative vilkårene i § 2 tredje ledd. De fem ulike grupper indikasjoner er:

1. kvinnens fysiske eller psykiske helse
2. sosiale forhold
3. stor fare for alvorlig sykdom hos barnet
4. etisk (forhold som kan rammes av straffeloven)
5. alvorlige mentale avvik hos kvinnen

Selv om hver enkel indikasjon alene ikke ville gitt grunnlag for svangerskapsavbrudd, kan kvinnen likevel ha rett til å få innvilget abort dersom flere indikasjoner spiller sammen. For statistikken er det viktig at eventuelle indikasjoner i kombinasjon blir registrert korrekt. I tillegg skal det etter § 2 fjerde ledd ved vurderingen av begjæring om svangerskapsavbrudd i forhold til de tre første indikasjonene tas hensyn til kvinnens samlede situasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet.

Det skal videre legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer situasjonen. Dette innebærer at hun skal gis en reell mulighet til å influere på avgjørelsen i nemnda ved at det blir tatt hensyn til hennes synspunkter og vurderinger. Nemndas avgjørelse bør i størst mulig grad være et resultat av en drøfting av situasjonen mellom kvinnen og nemndsmedlemmene. Det understrekes at kvinnen vet mest om hvordan hun ut fra sine forutsetninger og livsforhold vil kunne makte å fullføre svangerskapet, fødselen og å dra omsorg for barnet.

I § 2 femte ledd forutsettes det at grunnlaget for innvilgelse av svangerskapsavbrudd må skjerpes i forhold til svangerskapets varighet. Det skal stilles krav om gradvis mer tungtveiende grunner til avbrudd i takt med fosterets biologiske utvikling (fosterets graderte vern). Etter utgangen av 18. uke (svangerskapets varighet over 126 dager etter siste menstruasjons første dag) er svangerskapet kommet så langt at det kreves særlig tungtveiende grunner for å avbryte det. Dersom fosteret ikke er levedyktig utenfor mors liv på det tidspunkt svangerskapsavbruddet eventuelt vil bli foretatt, er loven ikke til hinder for å avbryte svangerskapet. Normalt vil fosteret anses levedyktig ved 22 fullgåtte uker av svangerskapet (154 dager etter siste menstruasjons første dag).

I noen tilfeller vil fosteret ha en tilstand som er uforenelig med liv utenfor livmoren uansett tidspunkt for forløsning. Vedkommende tilstand vil kunne være forenelig med overlevelse i minutter, timer, dager eller noen uker. Tilstanden kan her likevel være "uforenelig med liv" dersom erfaringer klart tilsier at overlevelsesmulighetene er tilnærmet ikke-eksisterende utover en slik tidsperiode. Det kan i disse tilfellene f.eks. dreie seg om akrani (manglende utvikling av skallen), anencephali (manglende utvikling av hjernen) og en del andre utviklingsavvik som er entydig uforenelig med liv.

Helsemessige indikasjoner, jf. § 2 tredje ledd a

Dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse kan det være indikasjon for å få innvilget svangerskapsavbrudd. Det forutsettes at det blir foretatt en faglig vurdering av kvinnens fysiske og/eller psykiske helse. Med uttrykket "urimelig belastning" menes en belastning som går ut over den vanlige belastning som blir påført kvinnen ved svangerskap, fødsel eller omsorg for barnet, eller er urimelig i forhold til de fysiske og/eller psykiske ressurser kvinnen har.

Det skal spesielt tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom. Det skal videre tas hensyn til de store individuelle forskjeller som finnes når det gjelder personlige ressurser til å tåle belastninger og til å løse problemer. Som nevnt over vil kvinnens egen vurdering av hva som vil føre til en urimelig belastning for henne måtte tillegges vesentlig vekt.

Sosiale indikasjoner, jf. § 2 tredje ledd b

Loven forutsetter at nemnda i sin vurdering av grunnlaget for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal ta hensyn til kvinnens sosiale forhold på lik linje med hennes fysiske og psykiske tilstand. Erfaringsmessig vil sosiale og helsemessige forhold og indikasjoner ofte foreligge samtidig.

Ved vurderingen av hva som skal legges i vanskelig livssituasjon må nemnda legge vekt på at det foreligger vanskelige forhold av en viss varighet, og som ikke kan avhjelpes på en tilfredsstillende måte med vanlige sosiale hjelpetiltak. Det må også tas hensyn til de virkninger det å fullføre et svangerskap og få et barn vil få for kvinnens situasjon og fungeringsevne. Selv om kvinnen fungerer tilfredsstillende og lever under gode sosiale forhold på tidspunktet for begjæringen, kan det tenkes at tilkomsten av et barn vil innebære så drastiske endringer i hennes liv at det i seg selv representerer en betydelig sosial og psykisk belastning som kvinnen ikke bør utsettes for.

Ved vurderingen bør det legges vekt på:

1. Kvinnens alder

Meget unge kvinner vil kunne påføres både fysiske og psykiske belastninger utover det et svangerskap og omsorgen for et barn vanligvis medfører. Dette kan også være situasjonen for kvinner i siste del av sin fruktbare periode.

2. Antall barn kvinnen har omsorgen for

Kvinner som har omsorgen for mange barn kan settes i en særlig vanskelig livssituasjon hvis hun uønsket pålegges ansvaret for ytterligere ett barn.

3. Kvinnens familieforhold

Kvinnens forhold til barnefaren, muligheter for støtte fra ham, familie eller venner er av stor betydning for hennes og barnets fremtidige livssituasjon. Nemnda bør vurdere hvor stor problembelastning det finnes i familiemiljøet og hvorvidt kvinnen møter avvisning fra miljøet.

4. Kvinnens levekår

Kvinnens boligforhold, utdanning- og/eller arbeidssituasjon kan også være forhold som medfører at et svangerskap og omsorgen for et barn vil forverre kvinnens livssituasjon. Det må foreligge vanskelige forhold som ikke kan avhjelpes på en tilfredsstillende måte med sosiale hjelpetiltak.

Kvinners personlige ressurser og evne til å mestre livssituasjonen er forskjellig. Derfor må kvinnens egne vurderinger tillegges betydelig vekt. Det er helt avgjørende at nemnda får etablert en god kontakt med kvinnen, slik at hun kan komme frem med det hun selv ønsker og vil, og føler at hun kan gi uttrykk for eventuell tvil og usikkerhet. Det kan være helt avgjørende at kvinnen får nødvendig støtte og råd, så sant hun ikke motsetter seg dette.

Stor fare for alvorlig sykdom hos barnet, jf. § 2 tredje ledd c

Denne indikasjonen tar sikte på å gi gravide kvinner hvor det er stor fare for at barnet kan få alvorlig fysisk og/eller psykisk sykdom eller skade et grunnlag for å søke om svangerskapsavbrudd. Et grunnvilkår for å kunne innvilge svangerskapsavbrudd etter denne bestemmelsen er at det foreligger "stor fare" for "alvorlig sykdom". Videre kreves det at stor fare for alvorlig sykdom skyldes enten arvelig anlegg eller sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet.

Kravet om "stor fare for" innebærer en bedømmelse av risikoen for at barnet skal få sykdom eller skade, enten det skyldes arvelig anlegg eller sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet. Risikoen må være større enn forventet i den vanlige befolkningen. Det kan ikke angis noen fast grense for hvor sterkt forøket risikoen skal være.

Med "alvorlig sykdom" siktes det først og fremst til alvorlige sykdomstilfeller hvor behandlingsmulighetene er små. Abortnemndas avgjørelse må bygge på en skjønnsmessig vurdering av om sykdommens alvorlighetsgrad og risikoen for at den skal inntreffe er så stor at hensynet til denne faren er overveiende i forhold til betenkeligheten ved et svangerskapsavbrudd.

Etiske indikasjoner (forhold som rammes av straffeloven) jf. § 2 tredje ledd d

Avbrudd etter denne bestemmelsen faller i to deler:

1. Svangerskapet skyldes incest (straffeloven §§ 197-199)

2. Svangerskapet skyldes grove krenkelser av kvinnens kjønnsfrihet (straffeloven §§ 192-196 og 199)

Straffeloven §§ 197-199 gjelder utuktig omgang eller samleie med slektning i nedstigende linje eller med bror eller søster, adoptiv-, foster-, pleie- eller stebarn eller noen annen person under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt.

Straffeloven §§ 192-196 setter straff bl.a. for den som

• skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
• har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
• ved vold eller ved truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv
• skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold
• skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved å utnytte noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming
• har seksuell omgang med noen som er innsatt eller plassert i anstalt eller institusjon under kriminalomsorgen eller politiet eller i institusjon under barnevernet, og som der står under vedkommendes myndighet eller oppsikt
• den som har seksuell omgang med barn under 16 år.

I saker fremmet etter § 2 tredje ledd d er det ikke forutsatt at nemnda skal vurdere kvinnens samlede livssituasjon, da de omstendigheter kvinnen ble besvangret under er av så alvorlig art at en kvinne ikke bør tvinges til å fullføre svangerskapet.

På bakgrunn av at kvinner som har vært utsatt for slik forbrytelse ofte har et ønske om ikke å bli trukket inn i en straffesak, stilles det ikke krav om anmeldelse til politiet.

Indikasjoner på grunnlag av alvorlig mentale avvik, jf. § 2 tredje ledd e

Begrepet "alvorlig sinnslidende" skal fortolkes på samme måte som begrepet "alvorlig sinnslidelse" som grunnlag for tvangsinngrep etter psykisk helsevernloven § 3-3. Dette begrepet omfatter diagnostiserte psykoser og visse grensepsykotiske tilstander.

Begrepet "psykisk utviklingshemmet i betydelig grad" forutsettes i forarbeidene til abortloven å omfatte personer med IQ under 55. Det er imidlertid viktig å presisere at resultatet av en IQ-test ikke er avgjørende i seg selv, men må suppleres med en bedømmelse av hele personligheten og situasjonen for øvrig.