Ikrafttredelse av endring i utlendingsforskriften § 19-8

1. Innledning
Arbeids- og inkluderingsdepartementet vedtok 30. mars 2023 endringer i § 19-8 i forskrift 5. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften). Formålet med endringene er å klargjøre når tredjelandsborgere som bor og arbeider i en annen EØS-stat, kan utføre oppdrag eller etablere virksomhet i Norge på vegne av et EØS-foretak etter reglene om fri bevegelse av tjenester og fri etablering i EØSavtalen artikkel 31 og 36. Endringene trer i kraft 20. april 2023, se endringsforskrift.

2. Bakgrunn
Utlendingsforskriften § 19-8 justeres i tråd med rettsutviklingen. Endringen innebærer en harmonisering av utlendingsregelverket med gjeldende EØS-rett og praksis i utlendingsforvaltningen. Forskriftsteksten justeres på følgende måte:

• Kravet om at den utsendte arbeidstakeren må være en del av EØS-foretakets permanente arbeidsstyrke erstattes med et krav om at arbeidstakeren må anses som en utsendt arbeidstaker etter reglene i arbeidsmiljøloven § 1-7 og forskrift om utsendte arbeidstakere § 2.
• Det presiseres videre i bestemmelsen at utsendte arbeidstakere som er borgere av land utenfor EØS, må ha lovlig opphold og adgang til å ta arbeid i den andre EØSstaten som han eller hun er utsendt fra, slik at vedkommende kan returnere til utsenderstaten etter oppdraget.

Endringen gir ikke generell adgang til å ta arbeid i Norge for tredjelandsborgere med gyldig oppholdstillatelse i en annen EØS-stat. Tredjelandsborgere som skal jobbe for en norsk arbeidsgiver må ha oppholdstillatelse etter de alminnelige reglene i utlendingsloven kapittel 3.

Oppholdsretten for utlendinger som er omfattet av reglene om fri etablering i § 19-8 annet ledd er omstrukturert som følge av endringene for utsendte arbeidstakere omfattet av reglene om tjenestefriheten i § 19-8 første ledd. Krav om lovlig opphold og adgang til å ta arbeid i en annen EØS-stat gjelder også for arbeidstakere som sendes til Norge for å etablere virksomhet på vegne av sin arbeidsgiver, og dette er nærmere presisert i § 19-8 annet ledd bokstav b.

3. Personkretsen
I henhold til EØS-avtalen artikkel 31 (etableringsrett) og artikkel 36 (fri utveksling av tjenester), er det foretaket der den utsendte arbeidstakeren er ansatt som yter grensekryssende tjenester eller etablerer seg i Norge. Bestemmelsen er justert slik at det kommer klart frem at tredjelandsborgeren er en arbeidstaker ansatt i et foretak, og ikke en
«tjenesteyter» eller «etablerer» som sådan. Forskriften er videre presisert for å klargjøre rettsvirkningene av bestemmelsen. Det kommer klarere frem at bestemmelsen angir vilkårene for rett til opphold etter EØS-reglene, jf. utlendingsloven § 110 fjerde ledd.

Bestemmelsen omfatter foretak som har etablert seg i en EU/EFTA-stat i tråd med artikkel 34 i EØS-avtalen. Det betyr at foretaket må være opprettet i samsvar med lovgivningen i en EU/EFTA-stat og må ha sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt
hovedforetak innen avtalepartenes territorium. Det er i den forbindelse ikke relevant å se på hvilken nasjonalitet foretakets eiere har. For eksempel kan et foretak være etablert i en EU/EFTA-stat i tråd med artikkel 34, selv om et selskap som er etablert i et tredjeland eier alle aksjene. Utlendingsforvaltningen skal ikke føre omfattende kontroll med om et foretak er etablert i en EU/EFTA-stat, med mindre det foreligger berettiget mistanke om misbruk.

4. Utsendingssituasjonen
Det er presisert i utlendingsforskriften § 19-8 første ledd at tredjelandsborgeren må være utsendt arbeidstaker i henhold til arbeidsmiljøloven § 1-7 og forskriften om utsendte arbeidstakere. Det følger av arbeidsmiljøloven § 1-7 andre ledd, at det foreligger en
utsendingssituasjon når en utenlandsk virksomhet i forbindelse med tjenesteyting:

1. etter avtale med en mottaker av tjenesteytelser i Norge, sender en arbeidstaker til Norge for egen regning og risiko og under egen ledelse, eller
2. sender en arbeidstaker til et forretningssted eller virksomhet i Norge som inngår i konsernet, eller
3. i egenskap av å være vikarbyrå eller annen virksomhet som stiller arbeidstakere til rådighet, sender arbeidstakere til en virksomhet i Norge.

I forskriften om utsendte arbeidstakere § 2 er det angitt kriterier for når det foreligger et utsendingsforhold. Det skal gjøres en samlet vurdering av arbeidet og arbeidstakers situasjon. I tillegg er det listet opp krav til dokumentasjon som skal foreligge ved en utsending, se forskriften § 4. Det følger av bestemmelsen at den utenlandske virksomheten skal ha arbeidsavtaler, oversikt over arbeidstiden og lønnsslipper for de utsendte
arbeidstakerne tilgjengelig på arbeidsplassen i Norge i utsendingsperioden. Dokumentasjonen skal være tilgjengelig skriftlig eller elektronisk på norsk, svensk, dansk eller engelsk.

Det er videre et vilkår at foretaket må være etablert i en annen EØS-stat enn Norge, og må drive reell virksomhet der. Ved tvil om vilkåret er oppfylt skal utlendingsmyndighetene gjøre en konkret vurdering i tråd med momentene angitt i forskrift om utsendte arbeidstakere § 2 andre ledd.

Henvisning til arbeidsmiljøloven og forskriften om utsendte arbeidstakere § 2 skal gi utlendingsmyndighetene bedre veiledning for å vurdere om vilkårene for oppholdsrett er oppfylt, særlig ved tvilstilfeller. Det er Arbeidstilsynet som fører tilsyn med at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven blir overholdt, jf. arbeidsmiljøloven § 18-1. Utlendingsmyndighetene skal
derfor ikke føre kontroll eller tilsyn av en slik karakter. Ved mistanke om sosial dumping eller lovbrudd skal UDI/politiet varsle Arbeidstilsynet.

5. Lovlig opphold i utsenderstaten
Det er presisert i forskriften at den utsendte arbeidstakeren må ha lovlig opphold med adgang til å arbeide i den andre EØS-staten han eller hun blir utsendt fra. Videre må arbeidstakeren ha adgang til å returnere til utsenderstaten når oppdraget er avsluttet i Norge. Det lovlige oppholdet i utsenderstaten må derfor ha en varighet som er lenger enn varigheten på oppdraget i Norge.

Presiseringen om lovlig opphold og adgang til å arbeide i utsenderstaten, er ment for å tydeliggjøre at tredjelandsborgere som oppholder seg i Schengen med besøksvisum eller har et kortvarig opphold uten adgang til å arbeide i utsenderstaten, ikke har oppholdsrett etter EØS-reglene. Forskriftsbestemmelsen gir en klarere hjemmel til å innhente opplysninger om det lovlige oppholdet i utsenderstaten. Den utsendte arbeidstakeren plikter å dokumentere lovlig opphold i utsenderstaten i forbindelse med utlendingskontroll og ved søknad om oppholdskort. Politiet skal imidlertid ikke føre en systematisk og omfattende kontroll med utlendingens opphold og adgang til å arbeide i utsenderstaten. Hvis politiet er i tvil om
tredjelandsborgeren oppfyller vilkårene skal de ta kontakt med UDI for nærmere veiledning.

EØS-foretaket (arbeidsgiver) som sender utsendte arbeidstakere på oppdrag til Norge skal videre sørge for at ansatte fyller vilkårene for opphold i Norge under hele oppdraget. Dette gjelder også dersom den utsendte arbeidstakeren skal ta oppdrag i Norge i inntil tre måneder, og dermed ikke plikter å søke om oppholdskort hos utlendingsmyndighetene. Ved opphold i mer enn tre måneder skal arbeidstakeren søke om oppholdskort, jf. utlendingsloven § 118 første ledd. Personer som ikke etterkommer plikten til å søke om oppholdskort, kan bli bøtelagt, jf. utlendingsloven § 108 første ledd. Oppdragsgivere og oppdragstakere (arbeidsgiver) som forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av utenlandsk
arbeidskraft uten nødvendig tillatelse etter utlendingsloven, kan ilegges straff, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a og b.

UDI kan gi nærmere veiledning om praktiseringen av bestemmelsen.

Med hilsen
Einar Skancke (e.f.)
ekspedisjonssjef

Cathrine Opstad Sunde
avdelingsdirektør