Innsigelse til deler av reguleringsplan for Fornebu område 14 og 15, Lilleøya, Bærum kommune, og fortsatt drift av sjøflyhavna.

Vi viser til oversendelse fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus av 3. februar 2010. Saken er i henhold til § 27-2 nr. 2 i plan- og bygningsloven av 1985, oversendt Miljøvern­departe­mentet fordi det foreligger innsigelse fra fylkes­mannens miljøvernavdeling til videre drift av sjøflyhavna.

Miljøverndepartementet har kommet til at sjøflyaktiviteten i Storøykilen må opphøre. Naturmangfoldverdiene på Lilleøya må også gis et sterkere vern. Reguleringsplan for Fornebu område 14 og 15, Lilleøya, Bærum kommune stadfestes ut fra dette med endringer i bestemmelsene knyttet til bevaring av naturmangfold, rekkefølge­krav og tidsbegrensninger på bruk. Plankartet endres ved at det gjøres justeringer av formålsgrenser og enkelte formåls­betegnelser for å sikre truet og verdifullt naturmangfold på Lilleøya og i Storøykilen. Endringene innebærer at Lilleøykilen sjøflyhavn kan opprett­holdes fram til 1. januar 2015, for å sikre tid til utredning av alternativ lokalisering eller en styrt avvikling.

Innsigelsene fra fylkesmannen er etter dette tatt til følge.

Sakens bakgrunn

Miljøverndepartementet stadfestet ”Kommunedelplan 2 for Fornebu” i september 2000. Denne kommunedelplanen omfatter hele Fornebuområdet og deler området inn i en rekke hoved- og delfelt. Det er gitt retningslinjer for alle bygge- og anleggstiltak, samt fastsatt et miljøoppfølgingsprogram med retningslinjer som også omfatter grensesnittet mot naturreservatene i området. Det er krav om reguleringsplan for alle områder avsatt til byggeområder. Bærum kommunestyre vedtok 24. mars 2010 kommuneplanens arealdel 2010-2020. Der er ”Kommunedelplan 2 for Fornebu” gjort fortsatt gjeldende for hoveddelen av områdene innenfor kommunedelplanen.

Kommunedelplan 2 for Fornebu hadde en drøfting av problem­stil­lingene knyttet til fortsatt sjøflyvirksomhet og lokalisering av ny grav-/urnelund. I den vedtatte kommune­delplanen inngikk ikke sjøflyhavna på plankartet, og kommunen la til grunn at sjøfly­plassens videre eksistens skulle avklares i reguleringsplan. På kommune­delplankartet er område 14 avsatt til ny gravlund, mens område 15 er avsatt til eksisterende LNF- område. Dette innebærer at landdelen av småbåthavnen ikke er vist. I Holtekilen er det vist et sjøområde avsatt til eksisterende småbåthavn på utsiden av område 15.

Varsel om igangsatt arbeid med privat planforslag for småbåthavn (Oksenøya Marina og Fornebu Marina) i Holtekilen ble kunngjort 3. desember 2005. Bærum kommune fant det hensiktsmessig å utarbeide et reguleringsforslag hvor arealbruken for hele området ble vurdert under ett. Viktige hensyn i området er arealbehov for gravlund, avgrensing mot naturreservatet, verneinteresser, ny atkomst til området, trasé for kyststi, småbåthavn og sjøflyhavn. Igangsatt planarbeid i samsvar med dette ble kunngjort 20. oktober 2006.

Planområdet ligger på sørvestsiden av Fornebu mellom Holtekilen og Storøykilen.

I tillegg til de to småbåthavnene i Holtekilen, omfatter planen eksisterende sjøflyhavn i Storøykilen og Lilløyplassen naturhus. Reguleringsplanen grenser mot Storøykilen naturreservat i sør og øst, og i sørvest mot Lilleøya naturreservat. I nordvest går plan­området ut i Holtekilen og avgrenses i denne. Norske Skog og Indre Ringvei danner grensen mot nordøst. Planområdet omfatter ikke hele område 15 fra Kommune­delplan 2 for Fornebu. De deler av område 15 som var forventet å inngå i Lilleøya naturreservat (ytre del av Lilleøya) samt den indre delen av strandsonen mot Holtekilen i nordøst (langs områdene 7.3 og 7.4) er holdt utenfor reguleringsplanens områdeav­grensning.

Reguleringsforslag for Fornebu, område 14 og 15 – Lilleøya ble behandlet første gang i Bærum kommune, plan- og miljøutvalget 13. september 2007. Reguleringssaken omfattet to planforslag:

1. Privat forslag for småbåthavnen (Oksenøya Marina og Fornebu Marina)

2. Rådmannens forslag som omfatter hele Lilleøya, inklusive småbåthavnen.

Rådmannens forslag til vedtak inneholdt en anbefaling om at sjøflyplassen skulle avvikles, og arealene reguleres til naturvernområder. Kommunens plan- og miljøutvalg vedtok at det i tillegg til opprinnelig planforslag skulle utarbeidet et nytt planalternativ med sjøflyplass.

Planen ble lagt ut til offentlig ettersyn i tre varianter. Dette var rådmannens forslag i to alternativer; med og uten sjøflyhavn, og det private planforslaget som viste marina­arealer.

Fylkesmannens miljøvernavdeling fremmet i brev av 14. januar 2008 følgende innsigelse; ”Miljøvernavdelinga fremmer innsigelse til reguleringsforslaget som innebærer videre drift av sjøflyhavna fordi dette forslaget strider med nasjonale vernehensyn og allmenne friluftslivsinteresser knyttet til bruken av Storøya med omkringliggende rekreasjonsområder.”

Bærum kommunestyre vedtok i møte 5. november 2008 reguleringsplanen med innsigelse fra fylkesmannens miljøvernavdeling.

Mekling hos fylkesmannen og tilleggsutredning

Fylkesmannen meklet i saken første gang 21. januar 2009. På meklingsmøtet konkluderte fylkesmannen med at "partene har felles interesser for bevaring av naturvern og friluftsliv, men at det ikke var mulighet for partene til å komme frem til en omforent løsning når det gjelder videre drift og plassering av sjøflyhavna.”

Etter utredninger om samfunnsmessige konsekvenser av spredt sjøflyaktivitet og ny uttalelse fra Luftfartstilsynet, meklet fylkesmannen på nytt 17. desember 2009. På meklingsmøtet konkluderte fylkesmannen med at ”partene gjennom mekling ikke klarer å komme fram til en omforent løsning når det gjelder videre drift på eksisterende lokalisering av sjøflyhavna. Alternativ lokalisering er ikke funnet gjennom kommunens utredninger.”

Fylkesmannens oversendelse

I sin oversendelse til Miljøverndepartementet 3. februar 2010 peker fylkesmannen på at opphør av en samlet sjøflyvirksomhet i Oslofjorden vil kunne føre til en større spredning av flyvirksomhet i hele området, som i den aktuelle årstiden allerede er sterkt trafikkert. En flytting og spredning av sjøflyvirksomheten vil kunne gi økte sikkerhetsmessige utfordringer. Dette er forhold som er pekt på av Luftfartstilsynet og Kystverket.

Fylkesmannen sier at på den annen side kan økt aktivitet på sjøen i området bety økt konfliktpotensial mellom sjøflytrafikk og andre fartøy. Fylkesmannen presiserer at sjøflyvirksomheten i området har pågått i svært mange år og synes integrert i trafikk­bildet i denne del av Oslofjorden. Fylkesmannen peker også på at flyvirksomheten i Fornebuområdet har hatt en konserverende effekt på flora og fauna i området gjennom mange år. Bortfall av flyvirksomhet kan få konsekvenser for en videre utvikling av flora og fauna i området som følge av økt ferdsel. En tilrettelegging for økt menneskelig ferdsel i området vil få slitasjeeffekter på eksisterende flora og øke mulighetene for å forstyrre fuglelivet. Økt befolkning og økt aktivitet spesielt i sommersesongen vil på sikt kunne skape nye utfordringer. Fylkesmannen ber om at dette utredes nærmere.

Videre peker fylkesmannen på at uansett om det blir videre drift av sjøflyhavnen eller ikke, vil skjøtselstiltak i området Lilleøyplassen være nødvendig å videreføre. Fylkes­mannen viser videre til at Storøyodden friluftsområde er blitt populært og har tiltrukket seg mange brukere siden åpningen i 2008, særlig på sommerstid. Den videre utbygging i Fornebuområdet vil øke bruken av dette området. Fylkes­mannen stiller spørsmål ved om denne økte aktiviteten, som er viktig for befolkningen, også skal reflekteres i økt bruk av de vernede områdene.

Fylkesmannen har i sitt oversendelsesbrev ikke vurdert saken i forhold til kravene i naturmang­foldloven som trådte i kraft 1. juli 2009.

Fylkesmannen konkluderer ut fra de vurderinger som er gjort med at en avveining av ulike hensyn med eventuelle tilpasninger bør kunne gi rom for videre samliv mellom sjøflyvirksomhet, vernehensyn og annen virksomhet i området.

Befaring

Det var befaring 23. april 2010, med deltakelse fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Samferdselsdepartementet, Bærum kommune, Oslofjorden Friluftsråd, Kilen sjøflyklubb og Miljøverndepartementet.

Ulike vedtak i etterkant av fylkesmannens oversendelse som berører saken.

Bærum kommunestyre vedtok kommuneplanens arealdel 2010-2020 den 24. mars 2010.

Planen innebærer at hoveddelen av ”Kommunedelplan 2 for Fornebu” med påfølgende reguleringsplaner videreføres. Unntatt fra dette er en kile i sjøen utenfor naturreser­vatet Koksa i område 12 på Storøya, og de deler av område 15 som ble vernet som del av Lilleøya naturreservat i 2008. Disse områdene er i kommuneplanens arealdel 2010-2020 avsatt som områder båndlagt etter lov om naturvern i henhold til plan- og bygningsloven av 1985 § 20-4 nr 5.

Ved kongelig resolusjon av 20. mai 2011 ble dragehode etablert som prioritert art etter naturmangfoldloven. Planområdet på Lilleøya i Bærum kommune er et av voksestedene for dragehode. Det er også gjort funn av dragehodeglansbille ved Lilleøyplassen.

Ved kongelig resolusjon av 13. mai 2011 ble slåttemark etablert som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Ca. 8 dekar av planområdet er slåttemark.

To verneområder som grenser inn mot planområdet  

Planområdet grenser inn mot henholdsvis Storøykilen naturreservat opprettet 2. okto­ber 1992 og Lilleøya naturreservat opprettet 27. juni 2008.

I verneforskriften for Storøykilen er formålet med vernet fastsatt til ”…å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området.” Vernebestemmelsene skal ikke være til hinder for tiltak i oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed, vedlikehold av eksisterende veier, gjerder og ledningsnett, samt sanking av bær og matsopp.

I verneforskriften for Lilleøya er formålet med vernet fastsatt til ”…å bevare et egenartet område med en spesiell naturtype som kjennetegnes ved stor variasjon i vegetasjonstyper og med mange sjeldne arter. Området har særskilt høy verdi på grunn av det store biologiske mangfoldet og egner seg godt som referanseområde for forskning og undervisning.” Det er gitt anledning til unntak fra vernebestemmelsene for vedlikehold av anlegg som er i bruk på vernetidspunktet og av eksisterende stier med eksisterende merking.

Uttalelser fra høringsinstansene.

Samferdselsdepartementet viser i sin uttalelse av 15. juni 2010 til Luftfartstilsynets brev av 12. oktober 2009 til Bærum kommune. Her anbefales det at aktiviteten i Kilen Sjøflyhavn opprettholdes, og det gis begrunnelser for dette. Samferdselsdepartementet slutter seg til Luftfartstilsynets vurderinger og tilråding.

Luftfartstilsynet har i sitt brev av 12. oktober 2009 pekt på følgende argumenter for en fortsatt drift av Kilen sjøflyhavn;

-    Konsesjon og teknisk-/operativ godkjenning, samt regelmessige tilsynsbesøk bidrar til at sjøflyhavnen holder et nødvendig sikkerhetsnivå.

-    Aktiviteten ved sjøflyhavnen har i dag et drivstoffanlegg som sikrer en høy drivstoff­kvalitet, noe som er en kritisk faktor for flysikkerheten, særlig for en-motors luftfartøy. En spredning av flyaktiviteten vil medføre at transport og lagring av drivstoff blir overlatt til hver enkelt flyeier.

-    Teknisk tilsyn med flere luftfartøy kan gjennomføres effektivt og med muligheter for å trekke disse på land.

-    Kilen Sjøflyklubbs skoletillatelse er viktig i forhold til standardisering, kompetanse og kunnskap, samt holdninger i sjøflymiljøet.

-    Innrapportering av ulykker og hendelser er basert på en god sikkerhetskultur. Et samlet miljø har en åpenbar egeninteresse i at aktiviteten holder et høyt sikkerhetsnivå.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) har ikke avgitt høringsuttalelse, men viser til at de sa opp leiekontrakten med Kilen sjøflyklubb i brev av 2. januar 2008. Oppsigelsen var grunngitt med blant annet:

”… Statens eiendom skal nå forvaltes som friluftslivs- og naturvernområde, og det satses betydelige ressurser fra stat og kommune for å tilrettelegge for friluftsliv og ivareta og gjenskape naturverdier i området. Det må forventes en betydelig økning i bruken av området til friluftsliv, i takt med pågående tilrettelegging i området for allmennhetens friluftslivsbruk. Naturverninteressene i området er gjenspeilet gjennom etablerte og foreslåtte naturvernområder i nærområdet til de arealene som i dag benyttes som sjøflyhavn……

….. Forvaltningen av statens eiendommer som friluftslivs- og naturvernområde anses ikke forenlig med drift av sjøflyhavn i Storøykilen, og DN ønsker derfor å benytte avtalens adgang til å si opp leieforholdet. …”

DN viste i oppsigelsen til sin uttalelse av 25. mai 2007 i forbindelse med Samferdsels­departe­mentets behandling av sjøflyklubbens søknad om forlenget konsesjon. Her framhevet de områdets store naturverninteresser knyttet til området ved sjøflyhavna, noe som gjenspeiles i de mange naturreservatene. Deres vurdering var blant annet at;

”…. Aktiviteten knyttet til sjøflyplassen kan være i konflikt med ulike naturverninteresser. Anleggene representerer fysiske inngrep i strandsonen og gruntvannsområdene, og flybevegelsene kan virke forstyrrende for sjøfugl under trekk, næringssøk og hekking. Dette gjelder særlig i avgangs- og landingsbanen i kilen. Effekter på fuglelivet i de nærliggende områdene er vanskeligere å kvantifisere.

Vi registrerer at fylkesmannen refererer uttalte ønsker om å knytte disse områdene sammen med Storøykilen naturreservat til en funksjonell enhet, og at sjøflyhavna danner en kile inn i området som hindrer en helhetlig områdeforvaltning.

Direktoratet for naturforvaltning ser det også som positivt om man kunne vurdere en sammen­binding av eksisterende og foreslåtte verneområder på vestre del av Fornebu. Dette har så langt ikke vært aktuelt bl.a. pga. sjøflyhavna.

Bruk av sjøflyhavna kan svekke kvalitetene til friluftsområdet. Det vil være lite forenlig med intensjonene bak etableringen av friluftsområdene på Fornebulandet.

Vi anser at videre drift av Kilen sjøflyhavn på en uheldig måte kan påvirke verneverdiene knyttet til Storøykilen naturreservat og forslaget om nye verneområder i Verneplan for Oslo­fjorden. Man bør på sikt heller vurdere å knytte sammen de ulike verneområdene på vestre del av Fornebu, og da er det uheldig å binde opp arealbruken.”

I forbindelse med foreliggende reguleringsplan og innsigelsessak har DN opprettholdt oppsigelsen av leieavtalen, men har akseptert at avvikling av leieforholdet utsettes til reguleringsplanen for området er ferdigbehandlet.

Øvrige innspill til Miljøverndepartementet

Miljøverndepartementet har mottatt en del innspill og synspunkter i tillegg til hørings­uttalelsene, blant annet fra Kilen sjøflyklubb, Oslofjordens friluftsråd og Norsk Ornitologisk forening, Oslo og Akershus. Disse gjelder særlig følgende forhold i planene:

• Ulemper for friluftslivet ved fortsatt drift av sjøflyhavna
• Ulempene for friluftslivet i Oslofjorden forøvrig om sjøflyhavna nedlegges
• Konsekvensene for fuglelivet og øvrige naturmangfoldinteresser i området av at sjøflyhavna opprettholdes
• Konsekvenser for sikkerheten knyttet til sjøflyaktiviteten i Oslofjorden av en eventuell nedleggelse av sjøflyhavna
• Arealbruken i planområdet i forhold til oppfølging av naturmangfoldlovens bestemmelser med vekt på naturreservatenes verneforskrifter, at dragehodeplanter er etablert som prioritert art ved forskrift og at slåttemark er etablert som utvalgt naturtype ved forskrift.

Miljøverndepartementets vurderinger

Miljøverndepartementet finner det svært positivt at Bærum kommune har utarbeidet en samlet plan for Lilleøya med tilgrensende sjøområder framfor å behandle enkeltom­rådene i separate planer. Dette har gitt anledning til å vurdere arealbruken for hele området under ett og se de ulike hensynene opp mot hverandre. Dermed oppnår en et samlet grep som kan ivareta de mange ulike hensyn knyttet til arealbehov for gravlund, avgrensing mot naturreservatet, verneinteresser, ny atkomst til området, trasé for kyststi, småbåthavn, eventuell opprettholdelse av sjøflyhavn og andre friluftslivs­interesser.

Denne saken behandles etter plan- og bygningsloven av 1985. Etter § 27-2 nr. 2 skal Miljøverndepartementet avgjøre om innsigelsen skal tas til følge og kan i den forbindelse gjøre de endringer i planen som finnes påkrevd. Departementet skal dermed avgjøre om reguleringsplanen som legger til rette for fortsatt sjøflyvirksomhet, lokalisering av ny grav-/urnelund og utvidelse av eksisterende småbåthavn, m.m. skal stadfestes. Herunder om innsigelsen ut fra nasjonale og regionale interesser knyttet til sjøflyhavna skal tas til følge, samt om det er nødvendig med endringer for å ivareta andre interesser knyttet til naturmangfold, friluftsliv i strandsonen, m.m.

Etter plan- og bygningsloven er det i utgangspunktet et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen. I 100-metersbeltet skal det ved utarbeidelse av kommune­planens arealdel eller reguleringsplan tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser.

Saken skal i tillegg vurderes etter naturmangfoldloven. Etter naturmangfoldloven § 7 skal prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 - 12 legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet som berører naturmangfold, og vurderingen og vekt­leggingen skal framgå av vedtaket.

I Oslofjorden er Lilløykilen sjøflyhavn og Fornebu sjøflyhavn de eneste sjøflyplassene med konsesjon fra Luftfartstilsynet. De har begge en uavklart status i kommunedel­planen for Fornebu, og er forutsatt avklart gjennom reguleringsplaner.

Kommunens tilleggsutredning fra 2009 legger til grunn at sjøflyvirksomheten vil bli spredt om den ikke tillates opprettholdt i Storøykilen. Utredningen gjør ingen nærmere vurdering av hvilke følger dette kan få for friluftslivet andre steder i Oslofjorden, utover å vise til uttalelsen de har fått fra Oslofjorden Friluftsråd. Deres vurdering er at spredt sjøflytrafikk representerer en positiv konsekvens sett i forhold til dagens situasjon. Dette grunngis med at nærområdet til Lilløykilen sjøflyhavn er et av de viktigste friluftsområdene for natur- og friluftsbrukere i Oslofjorden. Kommunens utredning påpeker at spredt virksomhet på ikke forutsigbare steder også vil kunne være til ulempe for friluftslivet, for eksempel ved at stille områder kan bli belastet med støy. Hvilke områder som kan bli belastet, og i hvilke omfang det kan skje, er det imidlertid vanskelig å si.

Spørsmålet om alternative lokaliseringsmuligheter for sjøflyhavn i Bærum kommune eller i Oslofjorden for øvrig ligger utenfor denne reguleringsplanens rammer. En samlet vurdering av dette bør skje på regionalt nivå, og departementets behandling av saken her er derfor avgrenset til å se på om sjøflyhavna fortsatt kan være innenfor planom­rådet (Lilleøya med omkringliggende sjøområder).

Verneområder, friluftslivsinteresser, arter og naturtyper som berøres av planforslaget

På Lilleøya foregår det flere typer friluftsliv, Lilløyplassen naturhus ble åpnet 30. september 2011, og staten har nedlagt betydelige beløp i å opparbeide Storøya på motsatt side av Storøykilen, som et allsidig friluftsområde.

De to naturreservatene som grenser inn mot og påvirkes av planforslaget er opprettet henholdsvis 2. oktober 1992 (Storøykilen) og 27. juni 2008 (Lilleøya). Lilleøya natur­reservat er dermed opprettet etter at Fylkesmannens miljøvernavdeling fremmet innsigelse den 14. januar 2008, men det var kjent at det ville bli etablert. Det er i forhold til arealene avsatt til grav- og urnelund blitt noe overlapp mellom planområdet og Lilleøya naturreservat, mens arealene avsatt til friluftsområder med fortsatt drift av sjøflyhavn grenser inn mot naturreservatet uten overlapp. Miljøverndepartementet går ut i fra at det har vært kommunens intensjon at området for grav- og urnelunden skal avgrenses mot naturreservatet, og ikke inngå i reservatet.

Departementet har vurdert hele planforslaget etter naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, og der det er aktuelt også sett dette i sammenheng med tilsvarende antatte konsekven­ser av friluftslivet i området. Denne vurderingen følger som vedlegg 1 til dette brevet.

Planforslaget berører et område på og rundt Lilleøya og i Storøykilen, der det er registrert mye truet, nær truet og verdifullt naturmangfold. Kunnskapen om naturmang­foldet er hentet fra blant annet Artsdatabankens artskart, Direktoratet for naturfor­valtnings (DN) naturbase, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, m.fl. [1]

Hovedkonklusjonen på departementets vurderinger er at kunnskapen om natur­mang­foldet i området er tilstrekkelig til at naturmangfoldloven § 8 er oppfylt med hensyn på naturtyper, og for forekomster av fugl og dragehodeglansbille. For øvrige arter er det ikke tilstrekkelig kunnskap om tiltakenes konsekvenser og for disse tillegges derfor naturmangfoldloven § 9 (føre-var-prinsippet) vekt. Det er så langt departementet er kjent med de planlagte tiltakene som i hovedsak vil berøre artsforekomstene og naturtypene i området. Den samlede belastningen etter naturmangfoldloven § 10 for arter og naturtyper er dermed vurdert og tillagt vekt. Departementets vurdering og vektlegging etter naturmangfoldloven § 7 medfører at det tillegges meget stor vekt at planområdet omfatter forekomster av den prioriterte arten dragehode (naturmangfold­loven § 23) og arten dragehodeglansbille. Videre tillegger departementet hensynet til slåttemark, ålegraseng og bløtbunnsområdet i strandsonen, og til fugleartene og deres leveområder, stor vekt i saken.

Behovet for å opprettholde et samlet sjøflymiljø og en organisert sjøflyhavn

I dag er det 17 sjøfly knyttet til Kilen sjøflyklubb som har sin base på Lilleøya og i Stor­øykilen. Kilen sjøflyklubb er dermed et av de største samlede sjøflymiljøene i Norge. Klubben innehar skoletillatelse, og Luftfartstilsynet omtaler skolevirksomheten som viktig i forhold til standardisering, kompetanse og kunnskap, samt holdinger i sjøfly­miljøet. På Fornebu er det i tillegg til Kilen sjøflyklubb sin sjøflyhavn en kommersiell sjøflyhavn i Rolfsbukta der det er stasjonert 2 - 4 sjøfly. Kommunedelplan 2 for Fornebu forutsetter for begge sjøflyhavnene at det skal gjøres en endelig avklaring i forhold til fortsatt drift gjennom reguleringsplan.

Alternative lokaliseringsmuligheter

Slik det framkommer av Samferdselsdepartementets og Luftfartstilsynets anbefaling er det flere sikkerhetsbehov som gjør det sterkt ønskelig å unngå at sjøflyvirksomheten spres til private brygger. Samtidig er ingen av de forholdene eller faktorene det pekes på avhengig av at sjøflyvirksomheten fortsatt skal være i Storøykilen. Behovet er at virksomheten holdes samlet og kan betjene sjøflymiljøet på Østlandet slik dagens sjøflyhavn gjør. Det som framheves er behov for en fast sjøflyhavn der det enkelt kan føres tilsyn og kontroll, og der det er et flyklubbmiljø med intern kompetanseover­føring, inkludert organisert opplæringsvirksomhet og kvalitetssikrede drivstoff­leve­ranser. Samferdselsdepartementet og Luftfartstilsynet understreker dermed verdien av å beholde en offentlig sjøflyhavn, men det er ikke entydig sagt at sjøfly­havnen fortsatt må være i Storøykilen. Deres hovedpoeng er ”at aktiviteten i Kilen Sjøflyhavn bør opprettholdes, da dette bidrar til bedre flysikkerhet enn hvis aktiviteten spres ut over et større geografisk område”.

Bærum kommune anfører i sitt oversendelsesbrev av 12. januar 2010 at ”det foreligger ikke alternative eller bedre egnede steder for lokalisering av sjøflyvirksomheten i Vest­fjorden.” Bærum kommune fikk Asplan Viak til å utarbeide rap­porten ”Samfunnsmessige konsekvensvurderinger av spredt sjøflytrafikk” datert 23. april 2009, i forbindelse med pausen i meklingen. Denne rapporten omtaler ikke at det er gjort søk etter alternative lokaliseringer og i så fall hvilke alternativ som er undersøkt.

Det er Miljøverndepartementets vurdering at for områdene ved Lilleøya er det ikke selve landingsbanen, men trafikken til og fra bryggeanlegget i Storøykilen som er den største utfordringen for naturmangfoldverdiene i vann og for friluftslivet rundt Storøykilen. Dette fordi bryggene og kjøringen på vannflaten til og fra disse gir størst nærhet til friluftsområdene og større fare for skade og forurensning i Storøykilen enn selve landingsbanen.

Miljøverndepartementet har i en avveining mellom hensynet til de nasjonale natur­verdiene i Storøykilen og interessene knyttet til sjøflyvirksomheten, kommet til at all trafikk på vannflaten i Storøykilen må opphøre. De eksisterende bryggene for sjøfly­havnen må dermed fjernes og landingsbanen om den er aktuell å opprettholde trekkes mer ut av Storøykilen, slik at dette området kan ivaretas med fokus på naturmangfold­verdiene. Departementet er ikke kjent med hvorvidt Bærum kommune har sett på en løsning der sjøfly­havnens brygger lokaliseres i Holtekilen med landanlegg samlokalisert med småbåthavnen. Bærum kommunes alternative planforslag forutsatte at sjøflyplassen skulle avvikles, og departementet legger derfor til grunn at en alternativ lokalisering av sjøflyhavnas brygger og landanlegg tilvestsiden av Lilleøya ikke er aktuell. Uten landanlegg antar departementet at det heller ikke er aktuelt å opprett­holde en justert landingsbane utenfor Storøykilen.

Miljøverndepartementets konklusjon

Slik det framkommer av gjennomgangen i vedlegg 1 er naturmangfoldverdiene i området mange. Planen berører både den prioriterte arten dragehode og den utvalgte natur­typen slåttemark. Dessuten berører en rekke truede og nær truetede arter og natur­typer på henholdsvis Norsk Rødliste for arter 2010 og Norsk rødliste for natur­typer 2011. I tilknytning til planområdet ligger det også to naturreservater som er vernet etter naturmangfoldloven. Dette er naturmangfoldverdier av nasjonal betydning. De øvrige samfunnsinteressene er også mange og til dels i innbyrdes konkurranse. Friluftslivs­interessene i området er av nasjonal betydning, mens det ikke er avklart om sjøfly­havnen er en regional eller lokal interesse.

I kommunedelplan 2 for Fornebu var vurderingen at på Lilleøya skulle ivaretakelse av naturmangfoldverdiene, opparbeidelse av buffersoner for naturreservatene og etablering av attraktive friluftsarealer mot sjøen ha første prioritet. I tillegg kunne kommunen i reguleringsplanarbeidet se på mulighetene for innpassing av andre bruksformål. Miljøverndepartementets konklusjon, jf gjennomgangen over, er at planforslaget slik det foreligger ikke ivaretar naturmangfoldsverdiene i tilstrekkelig grad. Arealet avsatt tilsjøflyhavn må derfor tas ut og en del av de andre arealformålene tilpasses de naturmangfoldverdiene som er registrert og de nasjonale friluftslivs­interessene i området.

Miljøverndepartementet finner at etablering av en samordnet og ensartet forvaltning av naturmangfoldområdene uavhengig av om de er verneområder eller ikke vil styrke ivaretakelsen av truete, nær truete og verdifullt naturmangfold i området etter hvert som bruken av de øvrige områdene på Lilleøya øker. Miljøverndepartementet mener det er behov for endringer i planen for å sikre at alle naturmangfoldverdiene både i naturreservatene, den prioriterte arten dragehode, i slåttemarkene rundt Lilleøyplassen og i områdene SF1-3, SN1-5, m.fl. kan ivaretas som et samlet område slik både Direktoratet for naturforvaltning og Fylkesmannens miljøvernavdeling har anbefalt. En opprettholdelse av sjøflyhavnens bryggeanlegg i Storøykilen umuliggjør en slik løsning.

Miljøverndepartementet har ut fra en samlet vurdering kommet til at hensynet til de mange nasjonalt viktige naturmangfoldverdiene i Storøykilen og på sydsiden av Lilleøya medfører at sjøflyhavna ikke kan opprettholde sitt bryggeanlegg i Storøykilen (område SF1) og sitt landanlegg på sørsiden av Lilleøya (område SF3). Videre må landingsbanen (SF2) flyttes slik at den i mindre grad berører den registrerte ålegrasenga og ikke har behov for manøvrering inn i Storøykilen. Disse områdene endres derfor i planen til naturvernområder. Sjøflyhavna utgjør ingen akutt risiko for naturverdiene slik den blir drevet i dag. Det er derfor gjennom bestemmelsene satt en dato for utflytting/ned­leggelse noe fram i tid, slik at det er mulig å få en styrt avvikling med tid til å finne eventuell alternativ lokalisering.

For å sikre naturverdiene på Lilleøya gis områdene PS 1-12 avsatt til småbåthavn nødvendige restriksjoner slik at det ikke foretas utgravings- og oppfyllingsarbeider som vesentlig endrer eller forringer de tilstøtende naturverdiene. Miljøverndepartementet mener også at turveien langs Holtekilen bør gis en bedre forbindelse til turveien i bakkant av småbåthavnen, og om mulig legges nærmere sjøen også på Lilleøya. Område PS12 og turveien må også tilpasses den registrerte artsrike veikanten (BN00046117) så mye som mulig. Departementet forutsetter at kommunen følger dette opp i den endelige detaljutformingen av disse tiltakene.

For grav- og urnelunden gis det bestemmelser slik at den registrerte slåttemarken med tilhørende spredte dragehodeforekomster kan ivaretas. Tiltak som kan skade natur­typen eller dragehodeforekomstene vil ikke tillates. Grav- og urnelunden må dermed gis en utforming og skjøtsel som sikrer at ikke naturmangfoldet skades, og det må utarbeides en detaljert plan basert på fylkesmannens kartlegging som ivaretar dette. For å ivareta dette todeles området avsatt til grav- og urnelund slik at området med slåttemark avgrenses som et eget formål der det tillates en urnelund kombinert med spesialområde naturvern. Denne avgrensningen mellom området som kan være grav- og urnelund og det som skal være urnelund kombinert med naturvern (ivaretakelse av den utvalgte naturtypen slåttemark) må gjøres i nært samarbeid med Fylkesmannen i Oslo og Akershus sine fageksperter. Områdeavgrensningen for SN5 skal justeres slik at hele den registrerte hovedforekomsten av dragehode inngår med en buffersone på minimum 5 meter. Tiltak utenfor buffersonen som kan skade forekomstene vil ikke tillates. For nærmere informasjon om hvilke rådighetsreguleringer som gjelder og hva det må søkes om med hensyn til dragehode, se forskrift 20. mai 2011 nr. 517 om dragehode (Dracocephalum ruyschiana) som prioritert art.

Nødvendige endringer i reguleringsplanen.

Det foreliggende planforslaget er utarbeidet etter bestemmelsene i plan- og bygnings­loven av 1985 og har derfor ikke hatt anledning til å benytte de verktøy og muligheter som ligger i den nye plan- og bygningsloven av 2008. Dette gjør at det ikke er mulig å avsette hensynssoner for de områder som er registrert som nasjonalt viktige natur­mang­folds­verdier. Det vil derfor være behov for å underdele en del av regulerings­formålene for å kunne gi nødvendige bestemmelser knyttet til ivaretakelse av de særlige verdiene i området i samsvar med Miljøverndepartementets konklusjon.

Miljøverndepartementet finner at følgende endringer må gjøres i plankartet:

-   Vedtatte grenser for Storøykilen naturreservat og Lilleøya naturreservat tegnes inn på kartgrunnlaget.

-   Reguleringsplanens plangrense justeres slik at den er sammenfallende med de vedtatte grenser for tilstøtende naturreservater.

-   De deler av Lilleøya som ikke inngår i Lilleøya naturreservat tas inn i plan­området. Enten som del av området avsatt til grav- og urnelund eller som utvidelse av SN3.

-   Område SF3 avsatt til spesialområde friluftsområde på land omgjøres til spesialområde naturvernområde på land (SN7).

-   Område SF1 avsatt til spesialområde friluftsområde omgjøres til spesialområde naturvernområde i sjø (SN8).

-   Område SF2 avsatt til spesialområde friluftsområde i sjø (landingsbane for sjøfly) omgjøres til spesialområde naturvernområde i sjø (del av nytt SN8).

-   Område avsatt til spesialområde grav- og urnelund deles slik at de deler som omfatter den utvalgte naturtypen slåttemark omgjøres til spesialområde natur­vernområde kombinert med spesialområde urnelund.

-   Område SN5 justeres slik at områdeavgrensningen omfatter hele den regi­strerte hovedforekomsten av dragehode med en 5 meters buffersone rundt.

-   Endelig trasé for turvei F3 tilpasses slik at den ikke er i konflikt med eller skader naturverdiene (naturmangfoldet).

 I de vedlagte bestemmelsene er det gjort følgende endringer:

-   Oppdatert aktuelle bestemmelser i forhold til ny områdeinndeling på plankartet og/eller nye områdebetegnelser for områdene SN5 (utvidet), SF3 (ny SN7), SF1 og SF2 (nytt SN8), spesialområde grav- og urnelund (deles i en del grav- og urnelund og en del urnelund kombinert med spesialområde naturvernområde)

-   Noen mindre justeringer i §§ 1.1, 3 og 5, for å ajourføre dem i forhold til helheten i vedtaket.

-   Det er gjort tillegg og/eller endringer i følgende bestemmelser;

• § 1.3 Tatt inn nye bestemmelser i forhold til håndtering av overflatevann og drenering, og krav til forhåndsgodkjenning av grave- og oppfyllingsarbeider.
• § 1.3 Tatt inn et tillegg i en del av bestemmelsene for å sikre de særskilte naturverdiene (naturmangfoldet) og den økologiske balansen i planom­rådet og de tilstøtende naturreservatene. Endret bestemmelsen for massehåndtering.
• § 2.2 Nye rekkefølgebestemmelser knyttet til rammetillatelsen for;

-   grav- og urnelund, urnelund, turvei (F2-4), park (F5) og naturvernom­rådene (SN2—7) inntil en samlet forvaltnings-/ skjøtselsplan for disse områdene godkjent av fylkesmannen foreligger.

-   Sjøområdene inntil en samlet forvaltnings-/skjøtselsplan for disse områdene godkjent av fylkesmannen foreligger

• § 6 Spesialområder har fått justeringer ved at

-   § 6.1 Grav- og urnelund er delt og ny § 6.2. omfatter Urnelund kombinert med naturvernområde

-   § 6.2 Privat småbåthavn har blitt ny § 6.3 Småbåthavn

-   § 6.3 Naturvernområder på land er flyttet til § 6.4 og utvidet med område SN7 (tidligere SF3) og nye bestemmelser der blant annet unntaket for fortsatt drift av sjøflyhavnen fram til 01.01.2015 er tatt inn.

-   § 6.4 Naturvernområde i sjø er flyttet til § 6.5 og utvidet med område SN8 (tidligere SF1 og SF2) og nye bestemmelser om at virksomheten i tilknytning til sjøflyhavna tillates opprettholdt til 01.01.2015.

-   § 6.5 Friluftsområder utgår, men vilkårene knyttet til sjøflyvirksomheten er tatt inn i ny § 6.5 for driften fram til 01.01.2015.

-   § 6.6 Bevaring av bygninger og anlegg uendret, men tilføyd en henvisning til §§ 1.3 og 6.4

• § 8 Andre bestemmelser har fått en utvidelse for å styre nye vegetasjon strengere

Bestemmelsene følger vedlagt i vedtatt utgave (vedlegg 2a), samt i en utgave der det er mulig å se alle endringer (vedlegg 2b).

 Vedtak

I medhold av § 27-2 nr.2 i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 stadfester Miljøverndepartementet reguleringsplan for Fornebu område 14 og 15, Lilleøya, Bærum kommune med endringer i reguleringsbestemmelser og plankart som nevnt foran. Vedtaket innebærer at driften av Lilløykilen sjøflyhavn ved Lilleøya i Bærum kommune skal opphøre senest 1. januar 2015.

 

Reviderte reguleringsbestemmelser følger vedlagt som vedlegg 2. Miljøverndepartementet forutsetter at Bærum kommune utarbeider nytt plankart i samsvar med vedtaket.

 

Bærum kommune har hatt mulighet til å uttale seg til vedtaket, jf. § 27-2, nr.3 annet ledd i plan- og bygningsloven av 1985.

Miljøverndepartementet ber om at kommunen gjør endringer i planen i samsvar med departementets vedtak.

 

Med hilsen

Bård Vegar Solhjell

 

Kopi:                                                                                

Bærum kommune

Akershus fylkeskommune

Direktoratet for naturforvaltning

Samferdselsdepartementet

Luftfartstilsynet

Kilen sjøflyklubb

 

1] BioFokus-rapport 2008-28; ”Skjøtselsplan for naturreservatene Storøykilen og Koksabukta”, Siste Sjanse-Notat 2005-10; ”Kartlegging av biologiske verdier i planområde 7.3 og 14 på Oksenøya-Lilleøya på Fornebu, Bærum kommune”, Siste Sjanse-Notat 2006-8; ”Status for naturverdier på Fornebu og Snarøya”, Kommunedelplan 2 for Fornebu-området, Nasjonal handlingsplan for dragehode, Nasjonal handlingsplan for slåttemark. I tillegg er det referert til en del konkrete undersøkelser, rapporter, mv. under noen av artsvurderingene.