Innledning

De stater som er part i denne konvensjon,

som tar hensyn til de formål og prinsipper som er nedfelt i De forente nasjoners pakt, med hensyn til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet og å fremme gode naboforhold og vennskapelige forbindelser og samarbeid statene imellom,

som er dypt bekymret over opptrappingen av alle former for og utslag av terroristhandlinger verden over,

som minner om erklæringen som ble avgitt i anledning De forente nasjoners femtiårsjubileum, gjengitt i Generalforsamlingens resolusjon 50/6 av 24. oktober 1995,

som også minner om alle relevante resolusjoner fra Generalforsamlingen om dette spørsmålet, herunder resolusjon 49/60 av 9. desember 1994 og dens vedlegg om Erklæring om tiltak for å eliminere internasjonal terrorisme, der De forente nasjoners medlemsstater høytidelig bekreftet sin utvetydige fordømmelse av alle terrorhandlinger og terrormetoder, og all utøvelse av terror, som kriminelle og uberettigede, uansett hvor og av hvem de er begått, også dem som bringer de vennskapelige forbindelser mellom stater og folk i fare og truer staters territorielle integritet og sikkerhet,

som merker seg at Erklæring om tiltak for å eliminere internasjonal terrorisme også oppmuntret statene til med det aller første å foreta en gjennomgang av virkeområdet for eksisterende internasjonale rettsbestemmelser som tar sikte på å forhindre, bekjempe og eliminere alle former for og utslag av terrorisme, for å sikre at det foreligger en omfattende rettslig ramme som dekker alle sider ved dette spørsmålet,

som minner om Generalforsamlingens resolusjon 51/210 av 17. desember 1996, nr. 3 bokstav f), der forsamlingen oppfordret alle stater til, gjennom hensiktsmessige interne tiltak, å ta skritt for å forhindre og motvirke finansieringen av terrorister og terroristorganisasjoner, enten denne finansieringen skjer direkte eller indirekte gjennom organisasjoner som også har eller hevder å ha veldedige, sosiale eller kulturelle formål, eller som også er involvert i slik lovstridig virksomhet som ulovlig våpen- og narkotikahandel og utpressing, herunder utnytting av personer for det formål å finansiere terroristvirksomhet, og særlig å vurdere å vedta reguleringstiltak om det er nødvendig for å hindre og motvirke flytting av økonomiske midler som antas å være beregnet på terroristvirksomhet, uten på noen måte å hindre frie legitime kapitalbevegelser, samt å intensivere utvekslingen av opplysninger om internasjonale forflytninger av slike økonomiske midler,

som også minner om Generalforsamlingens resolusjon 52/165 av 15. desember 1997, der forsamlingen oppfordret statene til særlig å vurdere gjennomføring av tiltakene angitt i nr. 3 bokstav a) til f) i dens resolusjon 51/210 av 17. desember 1996,

som videre minner om Generalforsamlingens resolusjon 53/108 av 8. desember 1998, der forsamlingen besluttet at ad-hoc-komiteen opprettet ved Generalforsamlingens resolusjon 51/210 av 17. desember 1996 skulle utarbeide et utkast til internasjonal konvensjon om bekjempelse av terroristfinansiering for å utfylle beslektede eksisterende internasjonale instrumenter,

som anser at finansieringen av terrorisme er et svært bekymringsfullt spørsmål for hele verdenssamfunnet,

som merker seg at antallet internasjonale terrorhandlinger, og hvor alvorlige de er, avhenger av den finansiering terrorister måtte oppnå,

som også merker seg at slik finansiering ikke er nevnt spesielt i de eksisterende multilaterale rettslige instrumenter,

som er overbevist om at det er et presserende behov for å styrke det internasjonale mellomstatlige samarbeidet om å utforme og vedta effektive tiltak med sikte på å hindre finansiering av terrorisme og bekjempe den ved å reise påtale mot og straffe gjerningsmennene,

er enige om følgende:

Artikkel 1

I denne konvensjon menes med

1. "Økonomiske midler": alle typer aktiva, materielle eller immaterielle, fast eiendom eller løsøre, uansett hvordan de er ervervet, samt juridiske dokumenter eller instrumenter i enhver form, herunder elektroniske eller digitale, der det framgår at det foreligger eierrettigheter eller andre rettigheter til slike aktiva, herunder, men ikke begrenset til, bankkreditter, reisesjekker, banksjekker, postanvisninger, aksjer, verdipapirer, obligasjoner, veksler, rembursbrev.

2. "Statlig eller offentlig anlegg": ethvert fast eller midlertidig anlegg eller befordringsmiddel om benyttes eller besittes av representanter for en stat, medlemmer av en regjering, en lovgivende forsamling eller domstolene, eller tjenestemenn eller ansatte i stat eller annen offentlig myndighet eller enhet, eller ansatte eller tjenestemenn i en mellomstatlig organisasjon, i forbindelse med deres offisielle oppgaver.

3. "Utbytte": alle økonomiske midler som direkte eller indirekte skriver seg fra eller er ervervet ved en overtredelse som angitt i artikkel 2.

Artikkel 2

1. Enhver person begår en overtredelse i henhold til denne konvensjon dersom han eller hun på noen måte, direkte eller indirekte, ulovlig og forsettlig, framskaffer eller samler inn økonomiske midler i den hensikt at de skal benyttes, eller med kjennskap til at de skal benyttes, helt eller delvis, til å utføre:

a) en handling som utgjør en overtredelse innenfor rammen av og som definert i en av de avtaler som er oppført i vedlegget, eller

b) enhver annen handling i den hensikt å drepe sivile eller andre som ikke tar aktivt del i fiendtlighetene i en væpnet konflikt, eller å påføre dem alvorlig legemsskade, når denne handling ut fra sin karakter eller kontekst har som formål å skape frykt i en befolkning, eller å tvinge en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra å utføre en handling.

2. a) Ved deponering av sitt ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses- eller tiltredelsesdokument kan en stat som ikke er part i en avtale oppført i vedlegget, erklære at avtalen, ved anvendelsen av denne konvensjon overfor vedkommende stat, skal anses som ikke inntatt i vedlegget nevnt i nr. 1 bokstav a). Erklæringen skal opphøre å ha virkning så snart avtalen trer i kraft for vedkommende stat, som skal underrette depositaren om dette,

b) Når en stat opphører å være part i en avtale oppført i vedlegget, kan den avgi en erklæring som fastsatt i denne artikkel med hensyn til vedkommende avtale.

3. For at en handling skal utgjøre en overtredelse som angitt i nr. 1, skal det ikke være nødvendig at midlene faktisk ble benyttet til å begå en overtredelse som nevnt i nr. 1 bokstav a) eller b).

4. En person begår også en overtredelse dersom vedkommende forsøker å begå en overtredelse som angitt i nr. 1 i denne artikkel.

5. En person begår også en overtredelse dersom han eller hun

a) medvirker til en overtredelse som angitt i nr. 1 eller 4 i denne artikkel,

b) organiserer eller gir andre ordre om å begå en overtredelse som angitt i nr. 1 eller 4,

c) bidrar til at en gruppe personer som handler ut fra et felles mål, begår en eller flere overtredelser som angitt i nr. 1 eller 4 i denne artikkel. Et slikt bidrag skal være forsettlig og enten

i) gjøres med sikte på å fremme gruppens generelle kriminelle virksomhet eller kriminelle formål, når virksomheten eller formålet innebærer at det begås en overtredelse som angitt i nr. 1 i denne artikkel, eller

i) gjøres med viten om at gruppen har til hensikt å begå en overtredelse som angitt i nr. 1 i denne artikkel.

Artikkel 3

Denne konvensjon får ikke anvendelse når overtredelsen er begått i en enkelt stat, den antatte gjerningsmannen er borger av vedkommende stat og oppholder seg på vedkommende stats territorium, og ingen annen stat har hjemmel til å utøve jurisdiksjon etter artikkel 7 nr. 1 eller 2, med det unntak at bestemmelsene i artikkel 12 til 18, alt etter hva som er tilfellet, skal gjelde i disse tilfeller.

Artikkel 4

Hver part skal vedta de tiltak som er nødvendige

a) for å fastsette at overtredelser som angitt i artikkel 2 er straffbare handlinger etter intern lovgivning,

b) å fastsette passende strafferammer i denne forbindelse, der det tas hensyn til overtredelsenes alvorlige karakter.

Artikkel 5

1. Hver part skal, i samsvar med sine internrettslige prinsipper, treffe de tiltak som er nødvendige for at en juridisk person lokalisert på dens territorium eller organisert etter dens lovgivning kan holdes ansvarlig når en person med ansvar for ledelsen av eller kontrollen over vedkommende juridiske person, i denne egenskap har begått en overtredelse som angitt i artikkel 2. Et slikt ansvar kan være strafferettslig, sivilrettslig eller administrativt.

2. Et slikt ansvar berører ikke det straffeansvar som gjelder for enkeltpersoner som har begått overtredelsene.

3. Hver stat skal særlig sikre at juridiske personer som holdes ansvarlige i samsvar med nr. 1 ovenfor, ilegges effektive, forholdsmessige og forebyggende strafferettslige, sivilrettslige eller administrative sanksjoner. Slike sanksjoner kan omfatte bøter.

Artikkel 6

Hver part skal vedta de tiltak som er nødvendige, herunder bestemmelser i intern lovgivning når det er hensiktsmessig, for å sikre at kriminelle handlinger som hører under denne konvensjons virkeområde, ikke under noen omstendighet kan forsvares ut fra politiske, filosofiske, ideologiske, rasemessige, etniske, religiøse eller liknende hensyn.

Artikkel 7

1. Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over overtredelser som angitt i artikkel 2 når

a) overtredelsen er begått på denne stats territorium,

b) overtredelsen er begått om bord i et fartøy som førte denne stats flagg, eller et luftfartøy som var registrert etter denne stats lovgivning, på tidspunktet da overtredelsen fant sted,

c) overtredelsen er begått av en borger av denne stat.

2. En part kan også etablere jurisdiksjon over en slik overtredelse når

a) den er foretatt i den hensikt å begå en overtredelse som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) eller b) på denne stats territorium eller mot en av dens borgere, eller har gitt dette resultat,

b) den er foretatt i den hensikt å begå en overtredelse som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) eller b) mot et statlig eller offentlig anlegg tilhørende denne stat i utlandet, herunder diplomatisk eller konsulært område, eller har gitt dette resultat,

c) den er foretatt i den hensikt å begå en overtredelse som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) eller b), i et forsøk på å tvinge vedkommende stat til å utføre eller unnlate å utføre en bestemt handling, eller har gitt dette resultat,

d) overtredelsen er begått av en statsløs person som har sitt vanlige bosted på denne stats territorium,

e) overtredelsen er begått om bord i et luftfartøy som drives av denne stats regjering.

3. Hver part skal, når den ratifiserer, godkjenner, godtar eller tiltrer denne konvensjon, underrette De forente nasjoners generalsekretær om den jurisdiksjon som den har etablert i samsvar med nr. 2. Ved enhver endring skal den berørte part umiddelbart underrette generalsekretæren.

4. Hver part skal likeledes treffe de tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over overtredelser som angitt i artikkel 2, i de tilfeller der den antatte gjerningsmannen befinner seg på dens territorium og den ikke utleverer vedkommende til noen av de parter som har etablert jurisdiksjon i samsvar med nr. 1 eller 2.

5. Når mer enn en part krever jurisdiksjon over overtredelser som angitt i artikkel 2, skal vedkommende parter bestrebe seg på å samordne sine handlinger på en hensiktsmessig måte, særlig med hensyn til vilkårene for påtale og de nærmere detaljer i forbindelse med gjensidig rettslig bistand.

6. Med forbehold for folkerettens regler skal denne konvensjon ikke utelukke utøvelse av strafferettslig jurisdiksjon som en part har etablert i samsvar med sin interne lovgivning.

Artikkel 8

1. Hver part skal treffe hensiktsmessige tiltak i samsvar med sine internrettslige prinsipper for å identifisere, påvise og fryse eller ta beslag i alle økonomiske midler som er benyttet eller avsatt for det formål å begå overtredelser som angitt i artikkel 2, samt utbytte som skriver seg fra slike overtredelser, med sikte på eventuell inndragning.

2. Hver part skal treffe hensiktsmessige tiltak i samsvar med sine internrettslige prinsipper for å inndra økonomiske midler som er benyttet eller avsatt for det formål å begå overtredelser som angitt i artikkel 2, samt utbytte som skriver seg fra slike overtredelser.

3. Hver part som er berørt, kan vurdere å inngå avtaler om å dele økonomiske midler inndratt i henhold til denne artikkel med andre parter, som en fast ordning eller besluttet i hvert enkelt tilfelle.

4. Hver part skal vurdere å opprette ordninger der økonomiske midler inndratt i henhold til denne artikkel benyttes til å gi erstatning til ofrene for overtredelser som angitt i artikkel 2 nr. 1 bokstav ) eller b), eller deres familier.

5. Bestemmelsene i denne artikkel skal gjennomføres uten at det berører rettighetene til tredjeparter som handler i god tro.

Artikkel 9

1. Når en part mottar opplysninger om at en person som har begått eller som antas å ha begått en overtredelse som angitt i artikkel 2, muligens befinner seg på dens territorium, skal den treffe nødvendige tiltak i henhold til sin interne lovgivning for å undersøke innholdet i opplysningene.

2. Etter å ha forsikret seg om at forholdene tilsier det, skal den part på hvis territorium gjerningsmannen eller den antatte gjerningsmannen befinner seg, treffe hensiktsmessige

tiltak i henhold til sin interne lovgivning for å sikre vedkommendes tilstedeværelse med henblikk på straffeforfølgning eller utlevering.

3. Enhver person som tiltakene nevnt i nr. 2 gjelder, skal ha rett til:

a) omgående å sette seg i forbindelse med den nærmeste representant for den stat der han eller hun er borger, eller som på annen måte har rett til å verne om vedkommendes rettigheter, eller dersom vedkommende er statsløs, den stat på hvis territorium han eller hun har sitt vanlige bosted,

b) å motta besøk av en representant for denne stat,

c) å bli informert om sine rettigheter etter bokstav a) og b).

4. Rettighetene nevnt i nr. 3 skal utøves i samsvar med lover og forskrifter i den stat på hvis territorium gjerningsmannen eller den antatte gjerningsmannen befinner seg, under den forutsetning at disse lover og forskrifter fullt ut gjør det mulig å å oppfylle de formål som ligger til grunn for rettighetene omhandlet i nr. 3.

5. Bestemmelsene i nr. 3 og 4 skal ikke berøre den rett som tilkommer en part som kan gjøre krav på jurisdiksjon i samsvar med artikkel 7 nr. 1 bokstav b) eller nr. 2 bokstav b), til å innby Den internasjonale Røde Kors-komiteen til å sette seg i forbindelse med den antatte gjerningsmannen og avlegge vedkommende et besøk.

6. Når en part har tatt en person i forvaring i henhold til denne artikkel, skal den umiddelbart, direkte eller via De forente nasjoners generalsekretær, underrette de parter som har etablert jurisdiksjon i samsvar med artikkel 7 nr. 1 eller 2, og eventuelle andre berørte parter dersom den mener at det er tilrådelig, om at denne person er tatt i forvaring, og om hvilke forhold som ligger til grunn for frihetsberøvelsen. Den stat som foretar undersøkelsen omhandlet i nr. 1, skal omgående underrette nevnte parter om resultatene av undersøkelsen, og skal opplyse om den har til hensikt å utøve jurisdiksjon.

Artikkel 10

1. Den part på hvis territorium den antatte gjerningsmannen befinner seg skal, i tilfeller der artikkel 7 får anvendelse og dersom den ikke utleverer vedkommende, uten unntak og uansett om overtredelsen ble utført på dens territorium eller ikke, være forpliktet til uten unødig opphold å forelegge saken for sine kompetente myndigheter med sikte på straffeforfølgning på den måte som er fastsatt i vedkommende stats lovgivning. Disse myndigheter skal treffe sin avgjørelse etter de samme retningslinjer som dem som gjelder for enhver annen overtredelse av alvorlig karakter etter vedkommende stats lovgivning.

2. Når en part i henhold til sin interne lovgivning kan utlevere eller på annen måte overlevere en av sine borgere bare under den forutsetning at vedkommende vil bli sendt tilbake til denne stat for å sone den straff han eller hun er idømt som en følge av rettssaken eller prosessen som lå til grunn for anmodningen om utlevering eller overlevering, og denne stat og den stat som ber om at vedkommende utleveres, er enige om dette og andre vilkår som de anser som hensiktsmessige, skal en slik utlevering eller overlevering på vilkår være tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen angitt i nr. 1.

Artikkel 11

1. De overtredelser som er angitt i artikkel 2, skal anses som utleveringsgrunnlag i overenskomster om utlevering inngått mellom parter før denne konvensjons ikrafttredelse.

Partene forplikter seg til å anse slike overtredelser som utleveringsgrunnlag i enhver framtidig overenskomst om utlevering seg imellom.

2. Når en part som gjør utlevering betinget av en inngått overenskomst, mottar en anmodning om utlevering fra en annen part som den ikke har inngått noen overenskomst om utlevering med, kan den anmodede part dersom den ønsker det, anse denne konvensjon som et rettslig grunnlag for utlevering i forbindelse med overtredelser som angitt i artikkel 2. Utlevering skal skje i samsvar med de øvrige vilkår som er fastsatt i den anmodede stats lovgivning.

3. Parter som ikke gjør utlevering betinget av en inngått overenskomst, skal seg imellom anse overtredelser som angitt i artikkel 2 som utleveringsgrunnlag, i samsvar med de vilkår som er fastsatt i den anmodede stats lovgivning.

4. Om nødvendig skal overtredelser som angitt i artikkel 2, for så vidt angår spørsmålet om utlevering mellom partene, anses utført ikke bare der de fant sted, men også på territoriet til de stater som har etablert jurisdiksjon i samsvar med artikkel 7 nr. 1 og 2.

5.Bestemmelser som gjelder overtredelser som angitt i artikkel 2, i alle overenskomster eller avtaler om utlevering inngått mellom parter, skal anses som endret mellom disse parter i den grad de er uforenlige med denne konvensjon.

Artikkel 12

1. Partene skal gi hverandre størst mulig bistand i forbindelse med enhver etterforskning, straffesak eller utleveringsprosess knyttet til overtredelser som angitt i artikkel 2, herunder bistand til opptak av bevis som de har rådighet over, og som er nødvendige av hensyn til rettsforfølgningen.

2. Partene kan ikke avslå en anmodning om gjensidig rettslig bistand under henvisning til en banks taushetsplikt.

3. Den anmodende part skal verken bringe videre eller benytte opplysninger eller bevismateriale fra den anmodede part i forbindelse med annen etterforskning eller straffeforfølgning enn det som er angitt i anmodningen, uten at den anmodede part på forhånd har gitt samtykke.

4. Hver part kan vurdere å opprette ordninger med sikte på å dele med andre parter opplysninger eller bevismateriale som er nødvendig for å fastsette strafferettslig, sivilrettslig eller administrativt ansvar i henhold til artikkel 5.

5. Partene skal oppfylle sine forpliktelser etter nr. 1 og 2 i samsvar med de traktater eller andre avtaler om gjensidig rettslig bistand eller utveksling av opplysninger som er inngått dem imellom. Dersom slike traktater eller avtaler ikke foreligger, skal partene gi hverandre bistand i samsvar med sin interne lovgivning.

Artikkel 13

Ingen av de overtredelser som er angitt i artikkel 2 skal, for så vidt angår spørsmålet om utlevering eller gjensidig rettslig bistand, anses som en fiskal overtredelse. Partene kan følgelig ikke avslå en anmodning om utlevering eller gjensidig rettslig bistand utelukkende fordi det dreier seg om en fiskal overtredelse.

Artikkel 14

Ingen av de overtredelser som er angitt i artikkel 2 skal, for så vidt angår spørsmålet om utlevering eller gjensidig rettslig bistand, anses som en politisk overtredelse eller som en overtredelse knyttet til en politisk overtredelse eller som en overtredelse som er politisk motivert. En anmodning om utlevering eller gjensidig rettslig bistand basert på en slik overtredelse, kan derfor ikke avslås utelukkende fordi det dreier seg om en politisk overtredelse, eller en overtredelse knyttet til en politisk overtredelse, eller en overtredelse som er politisk motivert.

Artikkel 15

Ingen bestemmelse i denne konvensjon skal tolkes slik at det pålegges en forpliktelse til å utlevere eller gi gjensidig rettslig bistand dersom den anmodede part har god grunn til å tro at anmodningen om utlevering for overtredelser som angitt i artikkel 2, eller om gjensidig rettslig bistand i forbindelse med slike overtredelser, er framsatt i den hensikt å reise påtale mot eller straffe en person på grunn av hans eller hennes rase, religion, nasjonalitet, etniske opprinnelse eller politiske meninger, eller at vedkommende av en av disse årsaker ville komme i en vanskelig stilling om anmodningen ble etterkommet.

Artikkel 16

1. En person som holdes i forvaring eller som soner en straff på en parts territorium, og hvis tilstedeværelse er ønsket hos en annen part for det formål å foreta identifisering, vitne eller på annen måte bistå ved bevisopptak i forbindelse med etterforskning eller straffeforfølgning av overtredelser som angitt i artikkel 2, kan overføres dersom følgende vilkår er oppfylt:

a) vedkommende gir frivillig samtykke på grunnlag av full informasjon om saken,

b) begge staters kompetente myndigheter samtykker, på de vilkår som disse stater anser som hensiktsmessige.

2. For denne artikkels formål

a) skal den stat som vedkommende er overført til, ha myndighet og plikt til å holde ham eller henne i forvaring, med mindre den stat som vedkommende er overført fra, ber om eller gir tillatelse til noe annet,

b) skal den stat som vedkommende er overført til, uten opphold oppfylle sin forpliktelse til å sende ham eller henne tilbake til forvaring i den stat som vedkommende er overført fra, slik det er avtalt på forhånd, eller slik begge staters kompetente myndigheter på annen måte er blitt enige om,

c) skal den stat som vedkommende er overført til, ikke kreve at den stat vedkommende er overført fra, iverksetter utleveringsprosess med sikte på tilbakesendelse,

d) skal tidsrommet vedkommende har vært holdt i forvaring i den stat som han eller hun er overført til, skal gå til fradrag i straffen som vedkommende skal sone i den stat som han eller hun er overført fra.

3. Med mindre det foreligger samtykke fra den part som det skal overføres en person fra, i samsvar med denne artikkel, skal vedkommende person, uansett nasjonalitet, ikke straffeforfølges eller tas i forvaring eller på annen måte få innskrenket sin personlige frihet på territoriet til den stat som han eller hun overføres til, for handlinger eller domfellelser som fant sted før vedkommende forlot territoriet til den stat som han eller hun er overført fra.

Artikkel 17

Enhver person som er tatt i forvaring, eller som det er truffet andre tiltak overfor, eller som straffeforfølges i henhold til denne konvensjon, skal sikres en rettferdig behandling og alle rettigheter og garantier i samsvar med lovgivningen i den stat på hvis territorium vedkommende befinner seg og de bestemmelser i folkeretten som kommer til anvendelse, herunder internasjonal humanitær rett.

Artikkel 18

1. Partene skal samarbeide om å hindre overtredelser som angitt i artikkel 2 ved å treffe alle praktisk gjennomførbare tiltak, blant annet ved om nødvendig å tilpasse sin interne lovgivning, for å hindre og motvirke at det på deres respektive territorier forberedes slike overtredelser innenfor og utenfor disse territorier, herunder:

a) tiltak for å forby ulovlig virksomhet på sine territorier utført av enkeltpersoner

og organisasjoner som bevisst oppmuntrer til, tilskynder til, organiserer eller deltar i gjennomføring av overtredelser som angitt i artikkel 2,

b) tiltak som krever at finansinstitusjoner og andre profesjoner som er involvert i finansielle transaksjoner, benytter de mest effektive tiltak som er til rådighet for å identifisere sine regulære eller mer tilfeldige kunder, såvel som kunder i hvis interesse det åpnes kontoer, retter særlig oppmerksomhet mot uvanlige eller mistenkelige transaksjoner og melder fra om transaksjoner som mistenkes å stamme fra kriminell virksomhet. For dette formål skal partene vurdere

i) å vedta bestemmelser som forbyr åpning av konto når innehaveren eller den begunstigede er uidentifisert eller ikke kan identifiseres, og tiltak for å sikre at slike institusjoner kontrollerer identiteten til de reelle eiere av slike transaksjoner,

ii) med hensyn til identifikasjon av juridiske personer, å kreve at finansinstitusjoner om nødvendig treffer tiltak for å kontrollere kundens juridiske eksistens og struktur ved å innhente firmaattest fra offentlig register eller fra kunden, eller fra dem begge, med informasjon om kundens navn, juridiske form, adresse, styremedlemmer og bestemmelser om fullmakt til å binde enheten,

iii)å vedta bestemmelser som pålegger finansinstitusjoner en forpliktelse til å gi kompetente myndigheter rask melding om alle komplekse, uvanlig store transaksjoner og uvanlige transaksjonsmønstre som ikke har noe klart økonomisk eller åpenbart lovlig formål, uten å måtte frykte strafferettslig eller sivilrettslig ansvar for brudd på restriksjoner om utlevering av opplysninger dersom de gir melding om sine mistanker i god tro;

iv)å kreve at finansinstitusjoner oppbevarer all nødvendig dokumentasjon om transaksjoner, både innenlandske og internasjonale, i minst fem år.

2. Partene skal videre samarbeide om å hindre overtredelser som angitt i artikkel 2 ved å vurdere

a) tilsyn, som for eksempel kan omfatte en lisensordning, med alle enheter som foretar pengeoverføringer,

b) gjennomførbare tiltak for å påvise eller overvåke fysisk transport over grensene av kontanter og omsettelige instrumenter utstedt på ihendehaver, med forbehold om strenge vernetiltak for å sikre korrekt bruk av opplysninger, og uten på noen måte å hindre fri kapitalbevegelse.

3. Partene skal videre samarbeide om å hindre overtredelser som angitt i artikkel 2 ved å utveksle nøyaktige og verifiserte opplysninger, i samsvar med sin interne lovgivning, og ved å samordne administrative og andre tiltak som etter behov er truffet for å hindre at det begås overtredelser som angitt i artikkel 2, særlig gjennom

a) å etablere og opprettholde kommunikasjonskanaler mellom sine kompetente organer og tjenester for å lette en rask og sikker utveksling av opplysninger om alle aspekter ved overtredelser som angitt i artikkel 2,

b) å samarbeide om å etterforske overtredelser som angitt i artikkel 2, hva angår

i) en persons identitet, oppholdssted og aktiviteter, når det er rimelig grunn til å tro at vedkommende er innblandet i slike overtredelser,

ii) flytting av økonomiske midler i forbindelse med gjennomføringen av slike overtredelser.

4. Partene kan utveksle informasjon gjennom Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon (Interpol).

Artikkel 19

Den part der den antatte gjerningsmannen straffeforfølges skal, i samsvar med sin interne lovgivning eller de framgangsmåter som får anvendelse, meddele det endelige utfallet av rettsforhandlingene til De forente nasjoners generalsekretær, som skal underrette de øvrige parter.

Artikkel 20

Partene skal oppfylle sine forpliktelser etter denne konvensjon på en måte som er forenlig med prinsippene om statenes suverene likhet og territorielle integritet, og med prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender.

Artikkel 21

Ingen bestemmelse i denne konvensjon berører andre rettigheter og forpliktelser og annet ansvar som faller på stater og enkeltpersoner etter folkeretten, særlig formålene og prinsippene i De forente nasjoners pakt, i internasjonal humanitær rett og i andre relevante konvensjoner.

Artikkel 22

Ingen bestemmelse i denne konvensjon gir en part myndighet til å utøve, på en annen parts territorium, jurisdiksjon eller funksjoner som utelukkende er forbeholdt den annen parts myndigheter etter dens interne lovgivning.

Artikkel 23

1. Vedlegget kan endres ved tilføyelse av relevante avtaler som

a) er åpne for deltakelse for alle stater,

b) er trådt i kraft,

c) er ratifisert, godkjent, godtatt eller tiltrådt av minst tjueto stater som er part i denne konvensjon.

2. Etter at denne konvensjon er trådt i kraft, kan enhver part foreslå en slik endring. Ethvert forslag om endring skal meddeles depositaren skriftlig. Depositaren skal gi alle parter underretning om forslag som oppfyller kravene i nr. 1, og skal be om deres syn på om endringsforslaget bør vedtas.

3. Endringsforslaget skal anses vedtatt med mindre en tredel av partene reiser innsigelse ved skriftlig underretning senest 180 dager etter at forslaget ble sendt ut.

4. Den vedtatte endringen av vedlegget skal tre i kraft 30 dager etter deponering av det tjueandre dokumentet som ratifiserer, godkjenner eller godtar endringen, for alle parter som har deponert et slikt dokument. For hver part som ratifiserer, godkjenner eller godtar endringen etter at det tjueandre dokumentet er deponert, skal den tre i kraft den trettiende dag etter at denne part har deponert sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokument.

Artikkel 24

1. Enhver tvist mellom to eller flere parter om tolkningen eller anvendelsen av denne konvensjon som ikke lar seg løse ved forhandling i løpet av et rimelig tidsrom, skal på anmodning fra en av partene henvises til voldgift. Dersom partene ikke blir enige om organiseringen av voldgiften innen seks måneder fra datoen for anmodning om voldgift, kan hver av partene bringe tvisten inn for Den internasjonale domstol, ved stevning i samsvar med Domstolens vedtekter.

2. Hver stat kan, når den undertegner, ratifiserer, godtar eller godkjenner denne konvensjon, eller når den tiltrer konvensjonen, erklære at den ikke anser seg bundet av nr. 1. De øvrige parter skal ikke være bundet av nr. 1 med hensyn til en part som har tatt et slikt forbehold.

3. En stat som har tatt et forbehold i samsvar med nr. 2, kan på ethvert tidspunkt trekke forbeholdet tilbake ved underretning til De forente nasjoners generalsekretær.

Artikkel 25

1. Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av alle stater fra 10. januar 2000 til 31. desember 2001 ved De forente nasjoners sete i New York.

2. Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

3. Denne konvensjon skal være åpen for tiltredelse av enhver stat. Tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

Artikkel 26

1. Denne konvensjon skal tre i kraft den trettiende dagen fra den dag det tjueandre ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.

2. For hver stat som ratifiserer, godtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen etter at det tjueandre ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokumentet er deponert, skal konvensjonen tre i kraft den trettiende dagen etter at denne stat har deponert sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 27

1. Hver part kan si opp denne konvensjon ved skriftlig underretning til De forente nasjoners generalsekretær.

2. Oppsigelsen får virkning ett år fra den dag De forente nasjoners generalsekretær mottar underretningen.

Artikkel 28

Originaleksemplaret av denne konvensjon, hvis arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet, skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær, som skal sende bekreftede kopier av den til alle stater.

Som bekreftelse på dette har de undertegnede, som av sine regjeringer er gitt behørig fullmakt til det, undertegnet denne konvensjon, som ble åpnet for undertegning ved De forente nasjoners sete i New York 10. januar 2000.