Innhold

1 Innledning
Symfoniorkestrenes satsing på barn og unge
Symfoniorkestrene som operaorkester
Symfoniorkestrenes størrelse
Utvalg
2 Oppsøkende konserter
Tilbud til barn og unge
Andre oppsøkende konserter
3 Opera-/ballettproduksjoner
4 Repertoar – nyere musikk
5 Kammermusikk
6 Orkesterstørrelse
7 Lønnsforhold
8 Konklusjon
Informanter og litteratur

1 Innledning

Gjennom arbeidet med utredningen om symfoniorkestre i Norge: Ny orkestersatsning – kvantitativt og kvalitativt – er det særlig tre perspektiver der sammenlikning med det internasjonale orkestermiljøet stadig har kommet i fokus. Dette tilleggsnotatet vil derfor i vesentlig grad bli konsentrert om disse emnene:

– Symfoniorkestrenes satsing på barn og unge
– Symfoniorkestrene som operaorkester
– Symfoniorkestrenes størrelse

Forhold omkring symfoniorkestrenes satsing på nyere musikk og aktivitetene innen kammermusikk blir også kort kommentert.

Dette notatet må sees i sammenheng med utredningen, og er å betrakte som et vedlegg eller tillegg til Ny orkestersatsning. Det må leses som en del av orkesterutredningen, og er derfor ikke utformet som en selvstendig utredning med hensyn til anbefalinger eller konkrete tiltak. Utrederens anbefalinger er gitt i orkesterutredningen. De forhold som utdypes gjennom den internasjonale sammenlikningen som er gitt i dette tillegget, kommer fram i siste del, konklusjon.

Symfoniorkestrenes satsing på barn og unge

I utredningen ble det lagt stor vekt på det symfoniske tilbudet til nye målgrupper, og ikke minst tilbud rettet mot barn og unge. De offentlige myndighetene har både i kulturmeldinger og budsjettproposisjoner vist til at ett av målene for orkestrene skal være å gi et godt tilbud til barn og unge.

Alle norske orkestre har tilbud til barn og unge, men det er gjennomgående få konserter, og mange er relativt tradisjonelle. Det er ut fra et slikt perspektiv interessant å bidra med informasjoner fra det internasjonale miljøet som det kan være rimelig å sammenlikne med. Dette blir det andre hovedemnet for tilleggsnotatet.

Imidlertid er det ikke grunn til bare å se på satsingen mot barn og unge. Orkestrene har et generelt ansvar for å nå ut til nye målgrupper, og ikke minst skape en foryngelse av konsertpublikummet. Et blikk på aktiviteter i det internasjonale orkestermiljøet som stimulerer en slik tenkning, er derfor også et viktig forhold for tilleggsnotatet.

Symfoniorkestrene som operaorkester

I vårt land er vi nå i ferd med å få til en styrking av operavirksomheten, både ved at det skal bygges en ny opera i hovedstaden, men også ved utviklingen av en riksopera, der store deler av landet skal få styrket tilgang til operaproduksjoner, helst med profesjonell orkesterdrift. Symfoniorkestrene kan spille en nøkkelposisjon i denne utviklingen.

I denne situasjonen er det nyttig å se på erfaringer fra andre land, der kombinasjon av symfonisk musikk og operavirksomhet har lange tradisjoner. Hvordan løses praktiske problemer og hvilke strategier legges det opp til for å kunne gi publikum et tilfredsstillende tilbud av høy standard?

Situasjonen for orkestrenes arbeid med operaproduksjoner blir også tatt opp i et eget avsnitt i tilleggsnotatet.

Symfoniorkestrenes størrelse

Diskusjonen omkring norske symfoniorkestre har i stor grad blitt en diskusjon om antall musikere. Selv etter at utredningen ble offentliggjort – der en rekke sider ved orkestervirksomheten blir drøftet, emner som har klare kulturpolitiske og kunstneriske sider – har kommentarene nokså ensidig fokusert på antall musikere. Det er mange årsaker til dette.

Det er lang tradisjon for at plateinnspillinger med ledende internasjonale orkestre har hatt stor innflytelse. Dirigenter som Toscanini, Karajan og Bernstein har gjennom sine innspillinger lagt en standard som har betydd mye for forståelsen av hvordan den symfoniske musikken skal klinge. Deres innspillinger, med orkestre som har omkring 100 musikere, representerer et nivå som det er verdt å etterlikne. Fyldige strykerklanger som ikke minst gir det romantiske, spesielt senromantiske repertoaret en rund og varm klang, er gjerne blitt oppfattet som et ideal. Det forhold at Mahler og Strauss som dirigenter selv arbeidet med store orkestre, bidrar til å styrke en slik oppfatning.

Historien viser at det først og fremst er operaene som i internasjonal sammenheng har hatt de store orkestrene – gjerne på godt over 100 musikere. Det er orkestre som også opptrer i konsertsaler med symfonisk musikk. Etter hvert har disse lagt en standard for den symfoniske musikken, men uavhengig av den sceniske funksjonen som de store orkestrene hadde.

Til tross for de siste tiårs betydelige aktivitet med innspillinger av musikk fra 1700- og 1800-tallet med langt mindre besetninger, som i mange sammenhenger er blitt stående som nye standarder for framføring av musikk fra disse tidsperiodene,

har de fleste orkestre et sterkt ønske om å ha en stor besetning. Store besetninger – på over 100 musikere – gir også større mulighet til å dele opp orkesteret.

Vårt lands korte tradisjon med profesjonelle symfoniorkestre – ut over orkestrene i Bergen og Oslo – har trolig opplagret et behov for å nå fram til en tilfredsstillende standard, og standarden har gjerne blitt satt i sammenheng med orkesterstørrelse.

Det aktuelle spørsmålet for norske symfoniorkestre er etter hvilken standard og hvilke orkestre det er rimelig å sammenlikne med. Et grunnleggende spørsmål er også i hvilken grad de norske orkestrene kan ha ulike størrelser. Jeg skal ikke i tilleggsnotatet ta fram igjen synspunktene og argumentasjonene fra utredningen, men søke å gi tilleggsinformasjon fra det internasjonale musikkmiljøet.

Det verserer en rekke oppfatninger om at orkestersituasjonen i de fleste andre land er betydelig bedre enn i Norge. De undersøkelser jeg kjenner til (en dr.-avhandling som sammenlikner Skandinavia med Storbritannia, og to nasjonale utredninger fra Sverige og Danmark) støtter ikke ensidig slike oppfatninger, men viser at sammenlikningen er høyst problematisk og svært sammensatt. Dette blir ett av hovedemnene i dette dokumentet.

Utvalg

Informasjonene har blitt hentet inn på forskjellige måter. Et internasjonalt komparativt prosjekt kan raskt sprenge alle rammer for et tilleggsnotat til en nasjonal utredning.

Et grundig empirisk studium av alle symfoniorkestrene i de landene som det er rimelig å sammenlikne med, stiller langt større krav til ressurser enn det et slikt notat kan omfatte. Det er derfor gjort et bevisst utvalg som bør kunne gi forståelse og innspill til et norsk miljø.

Hovedvekten er lagt på det nordiske orkestermiljøet, der mye informasjoner allerede er gitt i utredningens hoveddel, men blir utdypet her. Videre er det samlet inn informasjoner fra England, Nederland, dels fra Tyskland og i en bestemt sammenheng fra Østerrike. Disse informasjonene er hentet i relasjon til de spørsmålene som er gitt i mandatet og presisert i innledningen til dette tilleggsnotatet.

Utrederen har dels hentet inn materiale fra Danmark og Sverige gjennom skriftlig dokumenterte kilder, dels gjennom samtaler med aktuelle informanter. Dessuten er det hentet inn informasjoner gjennom samtaler med representanter for utvalgte orkestre i Finland, England og Nederland.

Det presenteres også en del materiale som er hentet inn fra andre kilder, internett og telefonsamtaler, om orkestre i Tyskland og Østerrike. Det er 142 symfoniorkestre i Tyskland som er registrert i oversikten fra DMIZ (Deutsches Musikinformationszentrum). Ved å studere hjemmesider for en del av disse orkestrene gis det informasjoner som har vært nyttige for å få et litt bredere perspektiv.

Det er godt kjent i Norge at engelske orkestre driver en aktiv formidlingsvirksomhet, ikke minst rettet mot barn og unge. Jeg valgte derfor å besøke London Symphony Orchestra, som kanskje er det orkesteret som er sterkest profilert på området. Samtidig var det også naturlig å besøke et annet orkester, Philharmonia Orchestra, som – i hvert fall ikke i Norge – er like kjent for pedagogiske formidlingsprosjekter. London Sinfonietta er et orkester som i dag har samme størrelse som våre to minste orkestre (og som et par av de norske sinfonietta-ensemblene), samtidig som de har en ganske spesiell profil rettet mot samtidsmusikk. Disse tre orkestrenes virksomhet tegner på forskjellige måter et bilde av virksomheten i England. Det er på ingen måte dekkende, og det kan utvilsomt gis en langt grundigere og mer omfattende presentasjon av det som foregår i England. Men i lys av virksomheten i de andre land som er tatt med her, bidrar informasjonene til å gi viktige indikasjoner.

Nederland har mange symfoniorkestre som har et felles organ CNO (Contactorgaan van Nederlandse Orkesten) som er et informasjonskontor for orkestrenes virksomhet. For å få en innsikt i orkestrenes arbeid har jeg derfor besøkt kontoret og diskutert utredningens sentrale spørsmål med ledelsen.

Orkestrene i Danmark er godt presentert i undersøkelsen Rapport om Repræsentationen af den symfoniske musikk (gjengitt i Ny orkestersatsning). Jeg støtter meg derfor i hovedsak til den undersøkelsen, men valgte å utdype sentrale deler av spørsmålene ved å se nærmere på virksomheten til ett av orkestrene, Sjælland symfoniorkester, som holder til i en stor by, København, samtidig som det er et regionalt orkester for hele Sjælland.

Finland er i flere sammenhenger vist til som et land som har mange symfoniorkestre, også i mindre byer. I stedet for Helsinki filharmoniske orkester valgte jeg å besøke symfoniorkesteret i Lahti, med en klar regional forankring – for å se nærmere på hvordan de løste de oppgavene som tas opp til behandling i utredningen. Lahti symfoniorkester kan på flere måter sammenliknes med noen av orkestrene i Norge, både i størrelse og aktivitet.

Kontakter med Goethe-instituttet i Oslo, den Nederlandske ambassaden og Arts Council har også bidratt til å få fram de informasjoner som utredningen bygger på.

2 Oppsøkende konserter

Jeg velger å betegne konserter som retter seg mot spesielle publikumsgrupper som sjelden kommer på orkestrenes vanlige konserter for oppsøkende konserter. De oppsøkende konsertene kan foregå i orkestrenes vanlige konsertsted, eller ofte i andre lokaler der de møter et publikum som ikke selv velger å gå i konsertsalen. 1Dette er nærmere drøftet i Nesheim, Elef: Med publikum som mål. Norsk musikforlag 1994, s. 29 ff. Slike oppsøkende konserter retter seg ofte mot barn og unge, men det kan gjerne være konserter som retter seg mot andre publikumsgrupper. Konserter for barn og unge oppfattes som viktige av flere grunner – ikke minst fordi de kan bidra til en tiltrengt foryngelse av konsertpublikummet, og til å sikre det fremtidige publikummet for orkestrene.

I denne presentasjonen vil jeg skille mellom konserter rettet mot barn og unge, og oppsøkende konserter rettet mot andre grupper. Men først kommer en generell presentasjon av orkestrenes program som retter seg ut over de tradisjonelle konsertformene.

De engelske orkestrene ligger langt framme i erkjennelsen av nødvendigheten av å rette oppmerksomheten mot publikum utenfor konsertsalene. Det symfoniorkesteret som kanskje har kommet lengst i utviklingen av slike strategier er London Symphony Orchestra. Orkesteret satser stort på oppsøkende konsertvirksomhet, og har designet et eget prosjekt som kalles "Discovery"-programmet. I dette inngår en rekke forskjellige aktiviteter rettet mot nye målgrupper.

Målsettingen for dette prosjektet bygger på forståelsen av at London Symphony Orchestra skal være et orkester for "alle i London". Orkesteret er klar over at store deler av befolkningen ikke kommer til en konsertsal – de føler seg direkte fremmede i forhold til konsertsalens rammer. Da blir målet for Discovery-programmet å komme ut med tilbud til så mange som mulig innen disse gruppene.

I arbeidet for å gjøre musikken tilgjengelig for flest mulig gir orkesteret musikktilbud til forskjellige grupper i byen, som eldre, sykehuspasienter og innbyggere i spesielle bydeler. Det arrangeres gratis lunsjkonserter som kan fange opp publikum som ikke like gjerne går ut om kvelden. Det gis også svært ofte åpne generalprøver med gratis adgang for inviterte publikumsgrupper.

En viktig del av Discovery-programmet retter seg mot barn og unge.

For å gjennomføre slike aktiviteter deles orkesteret opp slik at musikerne kan gjøre en rekke konserter med mindre besetninger – ofte i kammermusikkformatet. Men det er også prosjekter med informasjoner eller med kreative aktiviteter som kan stimulere publikum.

For å styrke denne siden av orkesterets virksomhet holder orkesteret nå på å ombygge en tidligere kirke, St. Luke’s, som skal fungere som et senter for pedagogiske prosjekter, der den pedagogiske ledelsen vil arbeide, og der det er prøvefasiliteter for musikerne. I St. Luke`s blir det i tillegg til øverom og workshop-rom, også rom med elektroakustiske fasiliteter, og til og med et rom med et thailandsk gamelan-instrumentarium. Senteret skal innvies i desember 2002, blant annet med et bestillingsverk av den engelske komponisten James MacMillan.

Som de andre engelske symfoniorkestrene har også Philharmonia Orchestra pedagogiske prosjekter i forbindelse med en del produksjoner, rettet mot spesielle målgrupper – vanligvis skoleelever. Men orkesteret har ikke bygd opp en tilsvarende administrativ ressurs og bred kompetanse til slikt arbeid som London Symphony Orchestra.

Orkestrene i Danmark gjennomfører også pedagogiske prosjekter, men i varierende omfang. For Sjælland symfoniorkester er aktiviteter rettet mot barn og unge en viktig del av virksomheten. Orkesteret turnerer svært mye. I løpet av en sesong holder det konserter på 42 forskjellige steder. Midlene til turnevirksomhet er en del av den offentlige tildelingen. Orkesteret har et regionalt ansvar som omfatter konserter og operaforestillinger på Sjælland. Kun 3-4 konsertsteder er i København eller byens nærmeste omegn, ellers er det andre steder på øya.

Lahti symfoniorkester har noe oppsøkende virksomhet, men det meste av aktivitetene er samlet i deres nye konserthus, Sibeliushallen. Blant annet har orkesteret oftest åpne generalprøver til sine produksjoner og inviterer da gjerne pensjonister og arbeidsledige – gjennom deres organisasjoner eller samlingssentra. Lahti hadde for kort tid siden 30% arbeidsledighet, i dag er den på 15%. Noen ganger inviteres disse gruppene også med gratisbilletter til konsertene.

Orkesteret arrangerer hvert år i september en Sibelius-festival som har fått bredt omdømme og som tiltrekker seg et stort publikum.

De nederlandske symfoniorkestrene har i følge CNO, få tilbud rettet mot nye publikumsgrupper utenom konsertstedene. Slike oppsøkende konserter var det en del av tidligere, men orkestrene har lagt ned slik virksomhet fordi det i dag ikke gis spesielle midler til det.

Imidlertid turnerer orkestrene mye. Landet er inndelt i regioner, og de forskjellige orkestrene har ansvar for konserttilbud i hver sin region. Slik når de ut til et relativt bredt publikum. Turnemidlene tar mye av orkestrenes virksomhet, men er en grunnleggende forutsetning for de offentlige tildelingene.

Samtlige produksjoner av London Sinfonietta har et pedagogisk aspekt! Vanligvis er det slik at det aktuelle prosjektet ender opp med en produksjon som framføres på lørdag ettermiddag (kl. 18.00). Konsertene foregår om kvelden (kl. 19.30), på den måten trekkes en del av prosjektpublikummet også til kveldskonserten.

London Sinfonietta har gjennomført en spørreundersøkelse blant sine abonnenter som forteller en del om hvilket publikum de har. Det er interessant å merke seg at:

• omtrent halvparten av abonnementspublikummet spiller et instrument, synger eller komponerer,
• 68% av dem har vært på mer enn to konserter med London Sinfonietta i løpet av en sesong,
• en stor andel er kunstnere eller har annen høyere utdanning,
• og 74% av dem er menn.

Disse informasjonene refererer til orkesterets konserter, som bare omfatter nyere musikk.

Tilbud til barn og unge

Gjennom Discovery-programmet driver London Symphony Orchestra en variert og betydelig aktivitet rettet mot barn og unge. De viktigste prosjekttypene er:

–skolekonserter i konsertsalen, etter at elevene har fått informasjoner om konsertene på skolene,

–oppsøkende virksomhet med skapende kreativ aktivitet i skolen, som følges opp med tilbud om å oppleve "den egentlige konserten" i konsertsalen,

–oppsøkende konserter i skolene, tilrettelagt for elevene,

–familiekonserter i konsertsalen, beregnet for barn og foreldre (besteforeldre)

Et eksempel på slike pedagogiske aktiviteter kan være å forberede en konsert med Stravinskijs komposisjon Ildfuglen på programmet.

– I den første typen av konserter får elevene en innføring i verkets handling, rytmer, melodiske temaer, m.v. før de går på konsert og opplever verket.

– I den andre typen av konserter arbeider elevene sammen med musikere og pedagoger i aktivt skapende (komposisjons-)arbeid der byggematerialet er rytmer, akkorder (harmonier), melodiske strukturer og form, hentet fra Ildfuglen. Elevenes egne komposisjoner bygger derfor på materiale fra Ildfuglen, men står ellers svært fritt i forhold til Stravinskijs komposisjon, samtidig som elevene nok vil kjenne igjen verket i lys av sin egen aktivitet. De pedagogiske aspektene ved denne virksomheten skal ikke drøftes her, men det skal nevnes at slike prosjekter – i en annen pedagogisk drakt – tilpasses presentasjoner for eldre eller institusjonsbeboere.

– I den tredje typen av konserter kommer et ensemble fra orkesteret til skolen og gjennomfører en tilpasset konsert.

Discovery-prosjektets viktigste skoleprogram er det som er presentert som "den andre typen av konserter". Hvert semester velges ut noen verk fra orkesterets sesongprogram som blir tilrettelagt for kreativt arbeid. Ofte velges det nyere musikk, som Berios Folksongs, der elevene tok utgangspunkt i de samme folkesangene som Berio har lagt til grunn i sin komposisjon, – eller Stravinskijs Vårofferet eller hans Oktett. Men det er også eksempler på valg av eldre musikk som Symfoni fantastiqe av Berlioz. I alle disse prosjektene, der opplegget er tilpasset ulike alderstrinn, komponerer elevene sine stykker – eller deler av stykker – etter inspirasjon fra det verket som skal presenteres. Elevenes produkter blir så spilt av orkesterets musikere før orkesteret spiller den aktuelle komposisjonen for elevene.

Tilsvarende prosjekter foregår også på høyeste skolenivå, 16-18 år. Dessuten er det i Discovery-programmet også aktiviteter for studenter. Det kan være at musikere fra orkesteret går inn som instruktører for ulike studentorkestre, eller musikere deltar i prosjekter for komposisjonsstudenter.

Familiekonsertene inngår også i Discovery-programmet og er gjerne bredt anlagt. Konsertene foregår vanligvis på søndager kl. 15.00. Ved et familiekonsertprogram som var anbefalt for barn i aldersgruppen 7-12 år, ble det arrangert et kreativt introduksjonsprosjekt i konsertsalen for de som hadde kjøpt billett i perioden kl. 10.30-13.15. Der det i introduksjonen heter: "We’ll find the musician in you, even if you have never played an instrument before!". For foreldre som også har barn i alderen under 6 år (fra 6 måneder til 6 år) ble det arrangert et parallelt barnehagearrangement, slik at foreldre kan gå på konserten med sine eldre barn og plassere den yngste i barnehageprogrammet – der det også er orkestermusikere til stede "so they won’t miss out on the music-making!".

Philharmonia Orchestra har også en pedagogisk avdeling, men aktivitetsnivået er langt lavere enn i London Symphony Orchestra. De skoleprosjektene orkesteret gjennomfører følger imidlertid en tilsvarende modell. De gir tilbud til noen skoler, der noen av orkesterets musikere reiser ut til skolene og forbereder konsertene gjennom forskjellige typer av presentasjoner, både kreativt skapende prosjekter med utgangspunkt i musikalsk materiale fra verk som skal framføres, og presentasjoner av musikken for elevene.

Orkesteret arrangerer også uformelle familiekonserter, vanligvis 6 konserter i året, som er spesielt lagt til rette for barn. Ved disse konsertene har orkesteret ofte planlagt ganske overraskende og uvanlige formidlingsopplegg. Et eksempel fra forrige konsertsesong er at orkesteret presenterte en "nautisk konsert" – med verk som Debussys La Mer og fra Wagners Den flygende hollender på programmet, der alle musikerne var kledd i dykkerantrekk. I et annet program var de utkledd som sjørøvere.

London Sinfonietta har stor aktivitet med forskjellige pedagogiske prosjekter rettet mot barn eller ungdom – ikke minst med elever ved skoler i Londons østkant, der det er stort innslag av flerkulturelle innbyggere. Prosjektene er alltid slik at noen musikere (vanligvis 2-4) er ute og arbeider i skolene med kreative prosjekter som fører fram til en form for komposisjon og produksjon. Prosjektene varer gjerne i fire dager og elevenes produkter blir framført som en del (en avdeling) – eller i forkant – av orkesterets konserter i Queen`s Hall. Arbeid med denne typen av elevkomposisjoner egner seg svært godt som innføring i moderne klangmateriale som mye nyere musikk tar i bruk, og hjelper elevene – etter musikernes erfaring – til å bli mer åpne for samtidsmusikk.

London Sinfonietta har gjennomført slike kreative komposisjonsprosjekter i forbindelse med sine egne konserter med elever over store deler av England, og i andre land som Norge, Finland og Japan.

Orkesterets kompetanse på arbeid med skoleelever har også ført til prosjekter ved operascener, som English National Opera og Glyndbourne.

Orkesteret har jevnlig samarbeid med Royal Academy of Music. Musikere fra London Sinfonietta deltar med instruksjon og demonstrasjon av framføring av samtidsmusikk. Slik får studentene mulighet til å styrke sin kompetanse innen interpretasjon av nyere musikk, samtidig som de blir inspirert til å gå på konserter med et repertoar som ofte er nytt og ukjent for dem.

Sjælland symfoniorkester satser mye på konserttilbud til barn og unge. Orkesteret har over noen år (fra 1992-3) arbeidet med et ambisiøst prosjekt som kalles "Musik på tværs". Gjennom prosjektet får skolene tilbud om å delta med elever i 5.-7. klasse, og interesserte lærere melder seg på. De gjennomgår en form for musikkpedagogisk kursing i et eget materiale som orkesteret har utarbeidet. Materialet – som er svært omfattende – inneholder stoff om orkesterets oppbygning og virke, musikernes hverdag, instrumentenes oppbygning og funksjon, samt musikkhistorisk materiale om komponister og verk. Skolene må betale en sum tilsvarende ca 500 kr pr klasse for å delta i prosjektet.

Lærerne forbereder elevene ved å gjennomgå materialet (eller deler av det), så får de besøk av 1-2 musikere som presenterer deler av materialet, samt forbereder konserten. Deretter inviteres elevene til konsert i Tivolis konsertsal i København. Orkesteret gjennomfører den samme konserten fire ganger og spiller til sammen for 5000 elever i hver produksjon.

Sjælland symfoniorkester har nå utarbeidet en ny plan for konserttilbudet til barn og unge, som oppfatter fire ulike prosjektformer:

1. Et prosjekt retter seg mot få ungdommer (gjerne i alderen 16-18 år), men der man gir dem et dypere innhold. 18-20 elever arbeider med en komponist, og et ensemble fra orkesteret over en periode og skriver komposisjoner i workshop-form, som til slutt (hvis de er egnet til det) blir framført i en konsertsammenheng.
2. Omkring 70 barn får arbeide sammen med to forfattere om å skrive tekster omkring gitte temaer, så får de samarbeide med en bildende kunstner som hjelper dem til å lage bilder til de samme tekstene. Deretter møter de en komponist som hjelper til med temaer m.v. slik at de kan lage komposisjoner. Til slutt blir dette en forestilling der både tekster, bilder og musikk blir presentert for dem selv, for andre elever, for foreldre og andre i nærmiljøet.
   
   En sammenfatning av Alkunst-prosjektet er dokumentert i et hefte med tittelen Fremtidsporten, der tekster og bilder er gjengitt og musikken samlet på en cd.

3. I en kommune har orkesteret overtatt musikkundervisningen, og musikerne kommer mange ganger på besøk til de samme klassene, gjerne sammen med en komponist. Ved å arbeide med elementer fra et større musikkverk (en Nielsen-symfoni) blir elevene etter hvert kjent med store deler – kanskje det meste av verket, – som de til slutt får høre spilt av hele orkesteret. Hver klasse på skolen får normalt besøk av en musiker, men i noen timer kan det være praktisk at 2-4 musikere er til stede.

4. Musikklinjene i gymnaset mottar informasjon fra orkesteret – bl.a. sesongprogram, med mulighet til å melde sin interesse. De skolene (klassene) som ønsker det, får besøk av en musiker og/eller komponist/dirigent som presenterer musikken til en bestemt konsert. Så inviteres elevene til å følge orkesterets prøver slik at de får oppleve hvordan prøvene fungerer, bl.a. dirigentens rolle.

Sjælland symfoniorkester er bevisst at alle barn og unge skal være introdusert for konserten på forhånd. Målsettingen for disse konsertene er at barn og unge alltid skal lære noe i tillegg til den underholdningen og opplevelsen konserten gir. Orkesteret reagerer derfor sterkt mot det de kaller "klovnekonserter", som dreier seg mer om teater enn musikk. De er opptatt av å ta musikken på alvor – de understreker at det er det som er orkesterets ansvar.

Lahti symfoniorkester, som flere av de finske symfoniorkestrene, har prosjekter som er inspirert av London Sinfonietta. Fire musikere og en fra administrasjonen reiser ut til en gruppe elever ved en skole, og samarbeider med dem om kreativ komponering. Arbeidet bygger på tematisk stoff, melodisk eller rytmisk, som er hentet fra en av komposisjonene som orkesteret spiller på konserten. Noen av produktene blir komposisjoner som presenteres på en konsert for skolens elever og foreldre. Musikerne gjennomfører slike prosjekter to ganger i året med varighet på en uke hver gang.

Dessuten gjennomfører orkesteret en rekke konserter for skoleungdom i Sibeliushuset (konserthuset). Skolene inviteres til å sende sine elever, og programmet har ofte en populær tilnærming – et Beatles-program, musikalprogram, eller populært klassisk program.

De nederlandske orkestrene har i følge CNO liten eller ingen strategi for å gi konserttilbud rettet mot barn og unge. Det har tidligere vært gjennomført en rekke prosjekter med ulike former for skolekonserter, men det gis ikke økonomiske midler til slik virksomhet og orkestrene finner ikke plass til det i sin budsjettrammer.

De fleste orkestrene arrangerer familiekonserter der de engasjerer kjente skuespillere eller klovner som er hovedattraksjon, og som fungerer som bindeledd for et konsertprogram med korte komposisjoner.

Andre oppsøkende konserter

London Symphony Orchestra satser stort på å gi tilbud til ulike grupper av institusjonsbeboere i London, og ikke minst retter virksomheten seg mot ulike miljøer i Øst-London. Orkesterets mål, å bidra til musikk til "alle innbyggerne", bringer orkesteret, eller deler av orkesteret ut til et stort antall personer. Denne virksomheten kommer til uttrykk gjennom orkesterets Discovery-program.

Til nesten hver eneste konsert som orkesteret holder i konsertsalen i Barbican Centre holdes det en halv times presentasjon av konsertprogrammet ( Discovery Talk) for publikum som ønsker bakgrunnsinformasjoner før konserten. Oftest er hele eller deler av orkesteret til stede sammen med den som presenterer konserten.

Noen ganger holdes det en form for presentasjonskurs – nærmest et seminar – over 6-8 timer ( Discovery Day) for å gi en grundigere innføring til konserten. I forbindelse med en konsert i mars 2001 der Dvoraks Stabat Mater ble framført om kvelden, ble det arrangert Discovery Day om tsjekkisk musikk kl. 10.00-17.30, og en Discovery Talk kl. 18.15-1845 – konserten begynte kl. 19.30. Høsten 2000 ble det arrangert en Mahler Discovery Day, og ved en anledning en hel Discovery week. Slik formidlingspresentasjon i rammen av orkesterets virksomhet er altså ikke enestående, men representative for virksomheten.

Philharmonia Orchestra har et variert tilbud for å stimulere publikum til å komme på konsertene. Hovedprogrammet kalles On and off stage, som består av forskjellige arrangementer som holdes i forkant av konserten, enten i konsertsalen (Royal Festival Hall) eller i konserthusets foajé. Slike arrangementer foregår i tilknytning til alle orkesterets konserter. Form og innhold er svært variert. Ofte er det presentasjoner og samtaler med kveldens solist eller dirigent. Det kan være et kåseri om kveldens program – komponistportrett eller verkomtale – eller det kan være flere personer, musikkhistorikere, kritikere eller musikkjournalister som samtaler eller diskuterer om kveldens program – eller det er noen av musikerne som demonstrerer deler av musikken.

Noen ganger inviteres skoleorkestre, kor eller ensembler til å holde en liten konsert i foajeen før kveldens konsert.

Orkesteret har også et prosjekt som er knyttet til et fond som deler ut stipend til unge talentfulle solister – Philharmonia Orchestra Martin Musical Scolarship Fund. Stipendvinnerne opptrer som solister med orkesteret, men de blir også presentert under programmet On and off stage, slik at publikum får en mer personlig kontakt med dem. Orkesteret holder ofte åpne generalprøver der forskjellige grupper inviteres.

Orkesterets ledelse understreker at slike arrangementer fører til at de knytter til seg et fast publikum som opplever konsertene som en større begivenhet enn det konserten i seg selv gir, og som inspirerer til å ta med familie og venner på en kveldsopplevelse.

Philharmonia Orchestra som har sin base i London, er samtidig et "distriktsorkester" med en betydelig grad av konsertering i det sydlige England. Orkesteret har egne konsertserier i Bedford, Leicester, Southend og Basingstoke.

Sjælland symfoniorkester gjennomfører ikke oppsøkende konserter, men prøver på andre måter å få kontakt med et utvidet publikum. De holder åpne generalprøver vanligvis en gang i uken, og arrangerer presentasjoner før konserten, eller inviterer publikum til å møte musikerne i baren etter konserten. På den måten forsøker de å løse opp de stramme formene rundt konsertene og bidrar til å redusere avstanden mellom musikerne og publikum.

Orkesteret spiller for øvrig over hele Sjælland, og bidrar til å presentere symfonisk musikk i andre rammer enn Tivolis konsertsal. Det må også nevnes at orkesteret i sommerhalvåret spiller en stor mengde med light-music i Tivoli.

Lahti symfoniorkester har ingen oppsøkende konsertvirksomhet, men arbeider aktivt med tilbud til publikumsgrupper som ikke vanligvis går i konserthuset. De har satset på tilbud til arbeidsledige og pensjonister, som inviteres til generalprøver og noen ganger til konserter med gratisbilletter. Slik bidrar orkesteret til å gi byen et kulturtilbud, også utover de som er trofaste konsertgjengere.

London Sinfonietta gjennomfører mange prosjekter som retter seg mot andre grupper enn elever, for eksempel pensjonister, fanger, sykehuspasienter osv. Orkesteret har rettet flere prosjekter mot pensjonister, der det – som med skoleprosjektene – arbeides med kreative skapende prosesser, der 2-3 av musikerne møter pensjonistene i en periode på 3-4 dager. For mange kan det – i relativt høy alder – være det første møtet med moderne musikk. Orkesteret mener at de gjennom slike prosjekter har åpnet øyne og ører hos mange personer som kommer på orkesterets konserter i etterkant av presentasjonen av pensjonistenes egne kreative "komposisjoner".

Et spesielt prosjekt ble lagt til et av Londons fengsler, der musikerne over en tid samarbeidet med noen av fangene om kreative produksjoner som ble framført i fengslet, som en del av en konsert der London Sinfonietta også framførte andre komposisjoner. Fengselsmyndighetene hadde organisert det slik at også publikum utenfra kunne være til stede på konserten.

London Sinfonietta arrangerer alltid åpne generalprøver der forskjellige grupper inviteres til å være til stede.

3 Opera-/ballettproduksjoner

I Tyskland er de fleste av de 142 symfoniorkestrene i DMIZ-database tilknyttet en teater-/opera-scene. Det betyr at orkestrene har som en viktig (for mange viktigste) oppgave å spille opera. Dette gjelder også flere av de store orkestrene, som Gewandhausorkesteret i Leipzig. Gewandhausorkesteret har 170 musikere og kan gjennomføre symfonikonserter og turneer, samtidig som en del av orkesteret spiller i operaen i Leipzig. Orkesteret holder årlig omkring 30-35 konserter utenfor byen.

De fleste orkestrene – med fra 70 til 90 musikere – har som sin hovedoppgave å spille til framføring av operaer. Das Saarländische Statsorchester i Saarbrücken er et eksempel på denne orkesterformen. Orkesteret har 81 musikere ansatt og spiller fast i teatret, men holder også symfonikonserter i Kongresshalle. Orkestrene i Düsseldorf (130 musikere) eller Darmstadt (85 musikere) har tilsvarende arbeidsoppgaver. Essener Philharmoniker holder jevnlig 12 symfonikonserter og flere kammermusikkonserter i tillegg til operaforestillingene. Weimar Staatskapelle har 90 musikere og kombinerer opera og symfonikonserter.

Wiener-philharmonikerne som er kjent for publikum over hele Europa for nyttårskonserten, har også en slik dobbelfunksjon. De er orkester for Wiener Staatsoper, samtidig som de er en privat orkesterforening som holder symfonikonserter i MusikVerein. Orkesteret er stort, med over 140 musikere. De har derfor mulighet til å dele orkesteret, og holder til tider symfonikonserter samtidig som en del av orkesteret spiller i operaen. Musikerne har et system der de regner ulike poeng for hver ukes innsats, der operaframføringer regnes som mer belastende (blant annet fordi musikerne er mer opptatt om kveldene) enn symfonikonserter, men der det også er forskjell på symfonikonserter (antall prøver, samarbeid med kor osv). Gjennom en slik vurdering klarer musikerne å fordele oppgavene innen orkesteret slik at belastningen over en periode – for eksempel en måned – deles jevnt mellom dem.

De fleste orkestrene i Nederland deltar i opera- og ballettforestillinger. Det er en del av deres virksomhet. De nederlandske symfoniorkestrene gjennomfører omkring 800 konserter, 200 operaforestillinger og over 100 ballettforestillinger i løpet av en sesong. Det er noen få orkestre som ikke spiller opera eller ballett, som det Nord-nederlandske orkesteret i Groningen. Men forøvrig representerer opera- og ballettforestillinger en betydelig del av orkestrenes virksomhet.

Sjælland symfoniorkester deltar i den danske riksopera-modellen, der alle landsdelsorkestre skal gjennomføre operaproduksjoner i samarbeid med Den jydske opera. Sjælland symfoniorkester spiller til to operaforestillinger hvert år, og avsetter fire arbeidsuker til disse prosjektene. Det vil vanligvis være en uke til innstudering og en uke til turnering og oppføringer for hver produksjon.

I Finland har også flere av orkestrene ansvar for å spille ved operaforestillinger. Det var også tilfelle for Lahti symfoniorkester tidligere. Men nå brukes ikke byens teater til opera, fordi kommunen ikke har råd, dermed har orkesteret ingen operavirksomhet.

I sin svært varierte programvirksomhet gjennomfører London Sinfonietta også ballettproduksjoner – med moderne ballettforestillinger, og har da pedagogiske prosjekter for eksempel i samarbeid med ballettskoler for barn.

4 Repertoar – nyere musikk

London Symphony Orchestra legger vekt på å framføre samtidsmusikk, og har en bevisst strategi for programvirksomheten ved at samtidsmusikk vanligvis kombineres med tradisjonelle komposisjoner, selv i konserter med høy sosial prestisje. Imidlertid er orkesteret mer kjent for sine framføringer med romantisk repertoar.

Pierre Boulez dirigerer ofte orkesteret, og han har nesten alltid samtidsmusikk på repertoaret, men vanligvis i kombinasjon med eldre musikk.

Orkestret har også en "composer-in-residens", som i år er George Benjamin. Det betyr at orkesteret spiller mye av hans musikk i forskjellige sammenhenger.

Ved konserter med nyere musikk kommer orkesterets vekt på pedagogisk tilrettelegging sterkt i fokus.

Philharmonia Orchestra framhever samtidsmusikken som viktig for orkesterets profil, og viser det ved et eget prosjekt som har tittelen Music of today med komponisten James MacMillan som kunstnerisk leder. Programmene varierer mye, men har ofte portretter av enkelte komponister. For sesongen 2001-02 har den finske komponisten Magnus Lindberg en sentral plass, og hans musikk blir presentert ved flere konserter. Konsertene med nyere musikk har oftest også presentasjoner og demonstrasjoner for publikum før konsertene.

For øvrig er det en hovedlinje for orkesteret å blande nyere komposisjoner med eldre – ofte kjent musikk – på samme konsert. Hvert år arrangerer orkesteret en "The Queen`s concert" der dronningen er til stede, og som tiltrekker seg viktige sponsorer. Ved årets dronning-konsert sto Lutoslawskijs Konsert for orkester på programmet, sammen med Beethovens Klaverkonsert nr. 5 og Grosse fuge for strykeorkester.

Blant de orkestrene som er trukket fram i dette internasjonale tillegget har London Sinfonietta en spesiell posisjon, i det det har sinfonietta-besetning og ved at orkesteret utelukkende spiller nyere musikk, fra 20. og 21. århundre. Av orkesterets repertoar er 30-50% musikk av engelske komponister.

London Sinfonietta arrangerer hvert år festivalen "State of the Nation", som er landets viktigste festival for unge engelske komponister. Der unge komponisttalenter får framført sine komposisjoner og får delta i workshops og en rekke forskjellige presentasjoner av orkesterets musikere. Festivalen gir publikum anledning til å møte og oppleve landets yngste komponister.

De nederlandske orkestrene spiller ikke spesielt mye samtidsmusikk. Statistikk som CNO – kontaktorganet for orkestrene – har, viser at det er omkring 7% av repertoaret som kan betraktes som moderne musikk. Det er flere ensembler i landet som har spesialisert seg på nyere musikk. Noen av orkestrene har i perioder ansatt en "composer-in-residens".

Lahti symfoniorkester har også "composer-in-residens" som står for mye av orkesterets samtidsengasjement. Orkesteret har fått positive reaksjoner, og har hatt samme komponist tilknyttet seg i ti år.

5 Kammermusikk

Kammermusikk har ikke noen sentral plass på konsertrepertoarene til orkestrene i Norden eller i England, men blant de tyske orkestrene er det svært vanlig med egne kammermusikkserier.

Gewandhausorkesteret i Leipzig som er omtalt tidligere, har en fast strykekvartett, en blåsekvintett og en oktett som holder regelmessige kammermusikkonserter i orkesterets programregi. Dermed økes mulighetene til å nå publikum med et utvidet musikktilbud.

Berlin Filharmonikerne har også en egen kammermusikkprogramserie i sesongprogrammet, og arrangerer 26 kammermusikkonserter (sesongen 2000-01) – det vil si et gjennomsnitt på en konsert annenhver uke, eller vesentlig oftere i konsertsesongen.

Flere av orkestrene som er knyttet til teatre og spiller jevnlig operaer, har også gjerne kammermusikkonserter. Freiburger Philharmonisches Orchester som spiller operaer ved teatret holder i løpet av sesongen 7 orkesterkonserter og 7 kammerkonserter, foruten familiekonserter.

De store nederlandske orkestrene spiller ofte kammermusikk, dels deles orkestrene opp ved at de ofte ikke spiller med full besetning (som for flere av orkestrene er 100-130 musikere), dels gjennomfører de kammermusikkonserter i regi av sesongplanen.

6 Orkesterstørrelse

Det er svært stor forskjell på orkestrenes størrelse, varierende fra omkring 70 til 140 musikere. Det er også stor uenighet om hva som oppfattes som fullt utbygd orkester. Mange orkestre betrakter seg som fullt utbygde med 85-90 musikere. I andre sammenhenger tenker man på besetninger på over 100 musikere for å snakke om fullt utbygd. Samtidig er det eksempler på orkestre som betrakter 70-75 musikere som tilfredsstillende for en symfonisk aktivitet.

De orkestrene som er omtalt i dette tillegget har følgende størrelser:

Lahti (100.000 innbyggere) symfoniorkester er et byorkester med 67 musikere. Orkester mottar noe statlig støtte, men det meste er fra byen, samt egeninntekter (orkesteret har over 90% belegg på sine konserter) og noe sponsorstøtte. Orkesterets klangideal er knyttet til denne størrelsen, og det er ingen planer om å øke orkesteret. Når det er nødvendig, henter de inntil 20 ekstramusikere fra distriktet eller Helsinki.

Sjælland symfoniorkester har 74 musikere som er fast ansatt, og de gjennomfører 120 forestillinger (konserter) i året.

London Sinfonietta er et kammerorkester med 18 faste musikere, imidlertid ansatt på engasjementer. Men orkesteret utvides ofte dersom det er nødvendig. Orkesteret holder 10-12 prosjekter hvert år, og beregner 4-5 arbeidsdager pr. produksjon.

Philharmonia Orchestra har 85 musikere som er engasjert for orkesterets produksjoner. Musikerne har ingen fast ansettelseskontrakt. Orkesteret gjennomfører omkring 42 produksjoner i London, og omtrent like mange utenfor London hvert år. Dersom orkesteret har produksjoner med få musikere – for eksempel for blåsere – så arrangeres parallellproduksjoner med strykerne.

London Symphony Orchestra har 110 musikere som er fast engasjert. Orkestret holder sine faste konserter i Barbican Hall. Det er også der orkesteret har sin prøver og faste tilhold. Orkesteret turnerer sjelden (lite) i England, men mye internasjonalt. Orkesteret har valgt seg spesielle faste samarbeidspartnere. Hvert år holder de konsert i New York, hvert annet år er de i Japan, dessuten har de spesielle faste kontakter i Europa som blir jevnlig besøkt. Orkesteret ser det som en fordel å holde en form for kontakt med et fast (sitt eget) publikum utenlands.

I forbindelse med orkesterets turneer, gjennomføres også gjerne pedagogiske prosjekter i rammen av Discovery-programmet. Ved orkesterets turneer til Florida, USA ble det arrangert et kreativt komposisjonsprosjekt for utviklingshemmede ungdom og voksne der 12 orkestermusikere deltok. I forbindelse med orkesterets turne til Israel, ble det arrangert prosjekt for musikklærere og musikere fra Israel og Palestina. Ved orkesterets årlig opphold i New York gir flere av orkesterets musikere masterclasses for musikkstudenter.

De nederlandske orkestrene er gjennomgående store, det er 10 profesjonelle symfoniorkestre der musikerne er fast ansatt. Et par orkestre har fra 60-75 musikere, men de fleste har mer enn 100 musikere, og National Philharmonisk Orkester har 130 musikere.

7 Lønnsforhold

Arbeid med pedagogiske prosjekter i forkant av konserter eller andre forestillinger blir gjerne belastet noen av musikerne. Dels kan det være musikere som av ulike grunner vegrer seg for å delta i slikt arbeid, dels kan det være musikere som er mindre egnet til slike aktiviteter. De musikerne som er med på slikt arbeid, blir derfor vanligvis lønnet ekstra for innsatsen.

I London Symphony Orchestra er det ganske mange musikere som i løpet av et år er aktive i ulike former for formidlingsprosjekter. De har alle ekstra betalt i forhold til de prosjektene de er med på, og de får bedre betalt for denne virksomheten enn for arbeidet i orkesteret. Unge musikere som nå søker stilling i London Symphony Orchestra, gjør det gjerne fordi de er spesielt interessert i Discovery-programmet og vil delta i det.

Musikerne fra London Sinfonietta som deltar i pedagogiske prosjekter, har inngått en egen lønnsavtale der dette arbeidet lønnes uavhengig av lønnsavtalene for konsertproduksjonene.

Tilsvarende ordning er det også i Sjælland symfoniorkester, der musikerne i som deltar i Musik på tværs-programmet får ekstra betalt. Alle penger til slike prosjekter må orkesteret dekke fra spesielle midler, oftest gjennom støtte fra ulike fonds, da de ikke inngår i orkesterets vanlige driftsmidler. Det betyr at orkesteret må søke om spesielle midler for hvert enkelt prosjekt.

I Lahti symfoniorkester er det imidlertid ingen slik spesiell lønnsavtale. De fire musikerne som driver skoleprosjektet får ingen ekstra lønn, men avspaserer den samme arbeidstiden fra den vanlige orkestervirksomheten.

I alle orkestrene arbeider musikerne frivillig med pedagogiske prosjekter. Det sikrer et positivt engasjement, samtidig som det kanskje nettopp er musikere som er særlig egnet – kanskje også utdannet – til å arbeide med denne typen musikkformidlingsaktivitet, som er de aktive.

8 Konklusjon

Det er på flere måter problematisk å sammenlikne de norske symfoniorkestrene med symfoniorkestre i andre land. Vi har et lavt innbyggertall og spredt bosetning. Det er derfor vanskelig å se for seg en orkestervirksomhet på linje med den som foregår i de større byene i andre land. London har dobbelt så mange innbyggere som Norge, og et lite land som Nederland har nesten tre ganger så stor befolkning som Norge og langt enklere kommunikasjonsforhold. En reell sammenlikning vil derfor bli skjev og tendensiøs, og konklusjonene vil være ugyldige.

Den sterke institusjonaliseringen som har funnet sted i Norge, har gitt orkestrene en forankring som er ganske enestående. Ved arbeidsavtaler som gir musikerne stor grad av sikkerhet, og offentlige bevilgninger som sikrer orkestrenes drift, har vi et orkestersystem som skiller seg fra de fleste andre land.

De kulturelle målsettinger som er gitt gjennom kulturmelding og budsjettproposisjoner er viktige for orkestrene, men det varierer i hvilken grad de blir oppfylt. Orkestre som virker under andre økonomiske og kulturelle forhold, slik det er vist i dette tillegget til utredningen, er i mange tilfeller mer avhengig av å følge de mål som settes, enten av offentlige myndigheter eller av sponsorer.

Det kan synes paradoksalt at orkestre i England som i betydelig grad er avhengig av sponsormidler, går lenger i å drive aktiviteter utenom rent tradisjonelle symfonikonserter, enn flere av de norske orkestrene som har en sikret drift gjennom offentlige midler og med klare kulturpolitiske målsetninger.

Det kan derfor tyde på at den bredden i aktiviteter, som ikke minst kommer til uttrykk gjennom London Symphony Orchestras virksomhet, har betydelig appell blant de som støtter orkesteret. Kanskje er nettopp Discovery-programmet en vesentlig spore til sponsorsamarbeid.

Den målsetting som London Symphony Orchestra legger til grunn for sin virksomhet: å være et orkesteret forallei London, må kunne være en stimulerende rettesnor for norske orkestre, og vil være i pakt med kulturpolitiske mål for orkestervirksomheten.

Gjennom erkjennelsen av at svært mange mennesker aldri vil oppsøke konsertsalen der orkesteret spiller, skapes forståelsen for at orkesterets kulturelle ansvar ligger i å komme ut til publikum. Det er naturligvis ikke tenkelig at et orkester i en av de større byene i Norge skal nå ut til alle innbyggerne – det gjør de heller ikke i London. Men tilbudet og aktivitetene må styres ut fra en slik allmenn kulturell bevissthet, der det å nå flest mulig fra et bredest mulig sosioøkonomisk lag må være målet.

Gjennom de presentasjoner som er gitt i dette tillegget til utredningen, er det vist til en rekke aktiviteter som kan bidra til en bredere virksomhet blant de norske orkestrene. Det kan være oppsøkende konserter rettet mot forskjellige publikumsgrupper, med fullt orkester, mindre orkesterbesetninger, eller kammermusikkgrupper, eller invitasjon til spesielle grupper til generalprøver eller gratiskonserter.

Mange orkestre legger stor vekt på personlig kontakt med sitt publikum, gjennom introduksjoner og presentasjoner, eller møter med musikerne før eller etter konserten. Slik virksomhet bidrar til å myke opp kontakten mellom orkester og publikum. Det foregår en del slike aktiviteter i Norge, men det er en aktivitet som kan styrkes. Det er rimelig å peke på at London Symphony Orchestra har presentasjoner i forkant av alle sine konserter.

Tilbud til barn og unge står høyt i de politiske mål for orkestrene. Det er et stort utviklingspotensial for de fleste norske orkestre for å gi mer målrettede og bevisste tilbud til denne gruppen. London Sinfonietta har vært i Norge og inspirert mange, men det er likevel få orkestre som gir systematiske tilbud. På dette feltet er det god grunn til å satse på en høyere kompetanse og større aktivitet.

For å gjennomføre slike musikkformidlingsprosjekter som mange av orkestrene gjør, trengs musikere med faglig kompetanse og personlig interesse for å drive slik virksomhet. Dette er en utfordring for utdanningsinstitusjonene, som bør sikre at orkestermusikere får en faglig ballast som gjør at de kan løse slike oppgaver i en framtidig orkestertjeneste. Samtidig er erfaringene fra orkestre både i England og Danmark at ikke alle musikere er like egnet til slike formidlingsoppgaver, og at arbeidet må legges på de musikerne som er interesserte og kompetente til det.

Utbyggingen av riksoperaen vil gi behov for mer operatjeneste blant våre symfoniorkestre. Gjennom den utbygging av de norske orkestrene som utredningen har anbefalt vil det bli større mulighet til å drive flerbruksvirksomhet, der orkestrene arbeider med ulike konsertaktiviteter, der opera inngår som en del. I de fleste land er operavirksomhet en viktig oppgave for de fleste symfoniorkestre. I en slik sammenlikning er det synd at Den Norske Operas orkester er så belastet at de ikke oftere får anledning til å gi symfonikonserter.

De samlede anbefalinger som er presentert i utredningen blir underbygget gjennom det fokus som er rettet mot det internasjonale orkestermiljøet. Men det er mulig at forholdet til avlønning (eller kompensasjonsordninger) av orkestermusikere må gjennomdrøftes med hensyn til nye og utvidede arbeidsoppgaver. Dersom man går inn for en mer fleksibel musikertjeneste slik utredningen peker på, og som underbygges gjennom internasjonale erfaringer, er det mulig at man også må se for seg en mer fleksibel avlønning. I dag har musikerne ulik lønn avhengig av ansvarsoppgaver i orkesteret. Det kan vurderes om en tilsvarende ulik avlønning også bør drøftes for musikertjenester som rettes mot musikkformidlingsprosjekter. Alternativt kan man finne avspaseringsmuligheter, slik det gjennomføres i Lahti symfoniorkester.

Utrederen vil avslutningsvis understreke at de samlede orkesterforhold er ulike i hvert eneste av de landene som er presentert, og at det dessuten eksplisitt bare er vist til noen orkestre i hvert land (selv om informasjoner fra mange flere orkestre enn de som er nevnt, er vurdert i forbindelse med arbeidet). Det er derfor ikke aktuelt å flytte en modell ukritisk fra et utenlandsk orkester til et orkester i Norge. Men det er utrederens oppfatning at vi har svært mye å hente til inspirasjon for symfoniorkestrenes virksomhet på veien mot det som bør være målet:

De norske symfoniorkestrene skal være orkestre for hele befolkningen!

Dersom et slikt ultimalt mål blir tatt på alvor, må kreative innspill og ny kompetanse hentes inn og stimulere til nye aktiviteter. På den måten vil symfoniorkestrene selv bidra til å sikre den kulturpolitiske posisjon de med selvfølge må ha i en kulturnasjon.

Informanter og litteratur

Alison Atkinson, London Sinfonietta

David Whelton, Philharmonia Orchestra

Karen Irwin, London Symphony Orchestra

Paul Raasveld, Nederlands orkesterorganisasjon

Søren Bojer Nielsen, Sjælland symfoniorkester

Tuomas Kinberg, Lahti symfoniorkester