Kapittel 9 - Forespørsel om forholdet mellom kredittkjøpsloven § 19 og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9

Saksnummer: 2005/00373 EP VIL/HL

Dato: 01.06.2005

 

Forespørsel om forholdet mellom kredittkjøpsloven § 19 og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9

Vi viser til brev 11. januar 2005, hvor det reises spørsmål om en kredittyter som har ytet kreditt som omfattes av kredittkjøpsloven 21. juni 1985 nr. 82 kapittel IV, har anledning til å begjære utlegg for påløpte omkostninger ved inndriving av misligholdte avdrag uten først å ha gått veien om tilbakelevering etter lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) kapittel 9. Vi beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen.

Vi forstår det slik at spørsmålet gjelder tilfeller der et krav er søkt inndrevet ved inkasso, og der kjøperen har betalt kravet, men ikke inkassoomkostningene. Spørsmålet er da om inkassoomkostningene kan søkes inndrevet ved utlegg, eller bare ved tilbakelevering etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9.

Det følger av kredittkjøpsloven § 19 at ”[k]jøperen kan kreve at kredittyteren tar tingen tilbake (…) før kredittyteren på annen måte søker dekning for kravet”. Bestemmelsen avskjærer kredittyterens muligheter til å kreve utlegg i stedet for tilbakelevering når kjøperen ikke oppfyller sine plikter. Etter Lovavdelingens syn må bestemmelsen forstås slik at kredittyterens inkassoomkostninger omfattes av begrepet ”kredittyterens krav” i overskriften og ”kravet” i første ledd første punktum. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kredittkjøpsloven § 17, som har regler om hva kredittyteren kan godskrive seg ved en tilbakelevering, dvs. hvilke krav som kan dekkes gjennom tilbakeleveringen. Etter § 17 første ledd bokstav d kan kredittyteren blant annet godskrive seg ”de kostnader som er nødvendige for å få tingen tilbake”. Selv om inkassoomkostningene gjelder inndrinving av selve kravet, og ikke direkte er omkostninger ved å få tingen tilbake, antar vi at bestemmelsen omfatter inkassoomkostninger. Bestemmelsen ble utformet før inkassoloven, men forarbeidene gir uttrykk for at den slags type utgifter som nå kan kreves dekket etter inkassoloven med forskrifter, er omfattet, jf. Ot.prp. nr. 34 (1980-81) Om lov om kredittkjøp m m s. 111. En tilsvarende tolkning av kredittkjøpsloven § 17 første ledd bokstav d er for øvrig lagt til grunn i en kjennelse av Borgarting lagmannsrett 1. september 2004, inntatt i RG 2005 s. 136.

Regelen om at kjøperen kan kreve at kredittyteren tar tingen tilbake før vedkommende på annen måte søker dekning for kravet, er begrunnet med ”de kostnadsproblemer som ofte vil oppstå hvor kreditor benytter seg av flere dekningsmåter”, jf. Ot.prp. nr. 34 (1980-81) s. 75. Dette hensynet gjør seg gjeldende også ved inndriving av inkassoomkostninger som er oppstått ved utenrettslige inndrivingsforsøk.

Det følger av panteloven § 1-5 første ledd bokstav a at en panterett som hovedregel også omfatter omkostninger ved inndrivelse av pantekravet. Dette innebærer at kredittyterens salgspanterett også gir sikkerhet for inkassoomkostningene.

Konklusjonen blir etter dette at inkassoomkostninger som har oppstått ved inndriving av et krav som er omfattet av kredittkjøpsloven kapittel IV, må søkes inndrevet ved tilbakelevering av salgsgjenstanden før det kan begjæres utlegg.